Høringsuttalelse fra Bergen kommune til Kulturutredningen 2014 (Engerutvalget)

Transkript

1 Byrådssak 159/13 Høringsuttalelse fra Bergen kommune til Kulturutredningen 2014 (Engerutvalget) WRHA ESARK Hva saken gjelder: Det er siden 2005 presentert stortingsmeldinger om ulike kulturelle delsektorer men det har manglet en overgripende analyse av mål, virkemidler og tiltak. I mars 2011 nedsatte regjeringen et utvalg som skulle vurdere Kulturløftet, behandle begrunnelsen for en kulturpolitikk og legge vekt på sammenhengene mellom kulturpolitikk og samfunnsutvikling. Mandatet er avgrenset fra idretts- og mediefeltet. Utvalget har levert en utredning på 320 sider, oppsummert i saksutredningen. Kulturdepartementet har lagt utredningen ut på høring med frist 1. juli Begrunnelse for fremleggelse for bystyret: Byrådets fullmakter, vedtatt av bystyret 28. november 2011 i sak 260/11: Høringsuttalelser i prinsipielle saker som samtidig innebærer politiske avveininger, skal avgis av bystyret. Saken ansees å være prinsipiell og inneholder politiske avveininger og avgis av bystyret. Byrådet innstiller til bystyret å fatte følgende vedtak: Bergen kommune avgir følgende høringsuttalelse til Kulturutredningen 2014 (Engerutvalget): Bergen kommuner er enig i Kulturutredningen 2014 sin prinsipielle begrunnelse for kultursektoren som en sektor med egenverdi, som også er blant forutsetningene for et levende demokrati og for ivaretakelse av ytringsfriheten. Også Bergen kommune vektlegger at verdier som dannelse, nyskaping, kvalitet, kritikk og mangfold tillegges stor vekt i kulturpolitikken. Et kulturliv som ikke etterstreber kvalitet, vil heller ikke kunne oppfylle andre samfunnsmessige oppgaver. Bergen kommune slutter seg videre til idealene og målene om en kulturpolitikk som gir den enkelte mulighet til deltakelse og delaktighet, og som inkluderer alle grupper i det norske samfunnet. Kulturløftets resultater, slik utvalget dokumenterer dem, er sammensatte; Fra Bergen kommunes ståsted er hovedkritikken at statlig politikk har ført til økt kultursentralisering mot Oslo. Herunder at bergenske institusjoner og aktører har gått relativt tapende ut av kulturløftets fordeling av midler. Bergen kommune mener at Norge trenger mange likeverdige, om ikke like omfattende, kultursentre og at dagens statlige kulturpolitikk i for liten grad ivaretar dette. Engerutvalget peker her på svekkelsen av dialogen og kontakten mellom stat, fylkeskommuner og kommuner. Bergen kommune slutter seg til konklusjonene om at det må etableres en langt tettere dialog og at denne dialogen må resultere i en mer likeverdig diskusjon om felles prioriteringer og satsinger. Engerutvalgets anbefaling om et løft for den kulturelle grunnmuren ønskes velkommen. Et slikt løft vil i sin natur måtte foregå gjennom kommunene og vil fordre en klar styrking av kommunens økonomi på feltet. Bergen kommune vil samtidig minne om at et slikt løft må ta hensyn til lokale forhold og at det bør være variasjoner i ulike kommuner i tråd med lokale behov. Bergen kommune mener at en sentral svakhet ved Engerutvalgets utredning og anbefalinger er mangelen på en storbypolitikk. De norske storbyer står for brorparten av det regionale kulturtilbudet og for kunst- 1

2 og kulturproduksjonen som har nasjonalt nivå. Også lokale tilbud i storbyene, som folkebibliotek, kulturskoler og større frivillige organisasjoner, betjener ett større omland. Kostnadene ved dette bæres i dag i hovedsak av storbyene. Fremtidig statlig kulturpolitikk må sikre slike institusjoner og miljøers evne til å fungere regionalt og nasjonalt og må avlaste kommunene for finansiering her. Av storbyene får bare Oslo dekning for dette direkte og indirekte. Bergen kommune slutter seg til utvalgets anbefalinger for en bærekraftig kunstnerpolitikk, og til utvalgets vektlegging av kunstnerisk kvalitet og kulturelt innhold. Bergen kommune vil tilføye at det bør også gis økt vekt på betydningen av kunstkritikk som redskap for kritisk refleksjonen internt i kunstfeltet og som formidlingskanal ut mot offentligheten. Bergen kommune er uenig i Engerutvalget når det gjelder et lavere behov for kulturarena. Norge har fått mange nye og gode arena, men dette gjelder langt fra alle steder eller genrer. Videre er det et stort behov for opprustning og oppgradering, og for midler til spesialutstyr og funksjoner og til merkostnader ved fredete eller vernede bygg. Statlige midler til kulturarenaer må økes og kulturbygg finansieres etter samme modell som idrettsanlegg. Det er behov for statlige midler både til nasjonale og regionale anlegg, til profesjonelle og amatør/ frivillige lokaler. Arenaer er nødvendige for både museer, kunstnere og den kulturelle grunnmuren. Dato: 21. mai 2013 Dette dokumentet er godkjent elektronisk. Monica Mæland byrådsleder Gunnar Bakke byråd for kultur, næring, idrett og kirke 2

3 SAKSUTREDNING Kulturløftet ble iverksatt av regjeringen i 2006 på grunnlag av et 15 punkts dokument, senere supplert av et nytt 17 punkts dokument. Hovedmålet økonomisk er at én prosent av statsbudsjettet skal gå til kultur innen Målet var begrunnet i at kultursektoren var generelt underfinansiert, og at det var et behov for økt ressursinnsats om målene på området skal oppfylles. Det er siden 2005 presentert stortingsmeldinger om ulike kulturelle delsektorer men det har manglet en overgripende analyse av mål, virkemidler og tiltak. I mars 2011 nedsatte regjeringen et utvalg som skulle vurdere Kulturløftet, behandle begrunnelsen for en kulturpolitikk og legge vekt på sammenhengene mellom kulturpolitikk og samfunnsutvikling. Mandatet er avgrenset fra idretts- og mediefeltet. Utvalget har levert en utredning er på 320 sider, oppsummert nedenfor. Originalen er tilgjengelig på Utvalgets overordnede perspektiv Utvalget framhever betydningen av en kulturpolitikk som aktivt bidrar til et mangfoldig og inkluderende kulturliv, som også sikrer videreutviklingen av samlende og delte referanserammer innen et nasjonalt fellesskap. Utvalget fremhever at et rikt og variert kulturliv er en forutsetning for et levende demokrati og for ivaretakelse av ytringsfriheten, og ser dette som en sentral begrunnelse for kulturpolitikken. Deltakelse i kulturaktiviteter gir den enkelte opplevelser og mulighet til utvikling som menneske og samfunnsdeltaker. Kulturaktivitetene gir arenaer for tilhørighet og sosialt fellesskap. Av stor betydning er det også at kulturaktiviteter gir skolering til deltakelse i det uenighetsfellesskapet som er en forutsetning for et fungerende demokrati. De bidrar til å utvikle en ytringskompetanse som både gjelder den enkeltes foretrukne kulturuttrykk og -former, og som dreier seg om å forholde seg til nye opplevelser og til smaksog uttrykkspreferanser hos andre grupper og enkeltpersoner. En forutsetning for at kulturlivet skal fungere på denne måten, er imidlertid at verdier som dannelse, nyskaping, kvalitet, kritikk og mangfold tillegges stor vekt i kulturpolitikken. Et kulturliv som ikke etterstreber kvalitet, vil heller ikke kunne oppfylle andre samfunnsmessige oppgaver. Utvalget ser det som avgjørende viktig at kulturlivet bidrar til å skape og opprettholde en nasjonal offentlighet, og at kulturpolitikken gir den enkelte mulighet til deltakelse og delaktighet i den. Det er tilsvarende vesentlig at det nasjonale fellesskapet ikke brytes ned til en serie deloffentligheter uten kontakt med hverandre eller med omverdenen. Utvalget vil imidlertid ikke forsvare ensretting av kulturelle uttrykk og former, kanonisering av et bestemt kulturelt innhold eller opprettelse av kulturelle hierarkier. På samme måte som i den demokratiske offentligheten for øvrig må kulturlivet ha rom for et mangfold av stemmer og utsagn. En mangfoldig kulturoffentlighet vil både reflektere ytringsfriheten i samfunnet og bidra til å styrke den. Konkret om effekten av statlig kulturpolitikk etter 2005 Kulturpolitikken i Norge kommer i det vesentligste til uttrykk gjennom økonomiske virkemidler. Statlige bevilgninger til kultur har økt fra 5 milliarder kroner i 2005 til 9,95 milliarder kroner i I 2005 utgjorde kulturbudsjettet 0,80 prosent av statsbudsjettet, mot 0,96 prosent i 2013: Scenekunst preges av opptrappingen ved Den Norske Opera & Ballett. En betydelig økning i bevilgningene til regionteatrene har sammenheng med at flere har flyttet inn i nye hus og at det er etablert et nytt teater. Det har vært en stor økning til det frie scenekunstfeltet, hvor særlig dansen er styrket. Veksten i bevilgninger står ikke i forhold til veksten i publikum eller kunstproduksjon. Mye av økningen har gått til lønn, pensjon og drift og vedlikehold av bygg. Musikkområdet har etter frivilligheten hatt den største prosentvise veksten i bevilgninger. Utviklingen på orkesterfeltet ligner den på scenekunst. Flere orkestre har hevet det kunstneriske nivået, men uten det løftet i kunstproduksjon og publikumsbesøk man kunne ønske seg. En stor del av økningen på musikk har gått til det rytmiske musikkfeltet; til å stimulere det ikkeinstitusjonelle musikklivet i grenselandet mellom markedet, frivillighet og det offentlige, og til en institusjonalisering med kompetansesentre, sjangerspesifikke interesseorganisasjoner og nasjonale 3

4 scener. Utvalget mener satsingen på rytmisk musikk etter 2005 har bidratt til å styrke mangfoldet, men stiller spørsmål ved om deler av støtten til institusjonalisering har tjent sin hensikt. Museumsreformen ser langt på vei ut til å være nådd, men utvalget anbefaler en større evaluering. Kulturminnevernet ligger i dag under Miljøverndepartementet. Utvalget mener at det kan være grunn til å vurdere kulturminnevernets departementstilknytning nærmere. Arkivfeltet har hatt en middels økning i bevilgninger. Det er gjort store framskritt i digital bevaring og formidling men det er viktig at større deler av den faktiske arkivsektoren innlemmes i den nasjonale politikken, særlig gjelder tradisjonsarkivene. Litteraturen er en av de best utviklede kunstartene i Norge. Utvalget mener det er viktig å videreføre politikken gjennom en boklov for fastpris. Utvalget mener at ambisjonsnivået for digitale fellesløsninger og e-bokutlånstilbud ved folkebibliotekene er for lavt. Det har skjedd lite nytt i politikken for billedkunst, kunsthåndverk og offentlige rom. Kunstnerne her er ikke ansatt ved institusjonene, og institusjonene har relativt små midler til innkjøp av kunst. Utvalget mener at forslaget om utstillingshonorar, sammen med en styrking av produksjonsmidlene i institusjonene, kan ha potensial til å jevne ut noe av den skjevheten som i dag eksisterer mellom kunstnere i det visuelle kunstfeltet og andre kunstnergrupper. Kunstneres levekår har ikke blitt bedret i tiden etter Utvalget etterlyser et tydeligere grep fra regjeringens side for å håndtere den økte tilstrømmingen til kunstneryrket og konsekvensene dette har for kunstneres levekår. Film: Mange av produksjons- og publikumsmålene er nådd. Trykket i filmpolitikken har ligget på kommersielle filmer snarere enn på målet om kunstnerisk dristighet og nyskaping. Etter 2005 har frivillighet gått fra å være et av de minste budsjettområdene i den statlige kulturpolitikken til å bli det nest største. Den store veksten skyldes hovedsakelig en økning i merverdikompensasjon til frivillige organisasjoner. Det kan likevel se ut til at ordningene for noen ikke har vært så enkle å bruke som tilsiktet. Utvalgets vurderinger om styrker og svakheter Utvalget konkluderer med at siden 2005 har trykket i den statlige kulturpolitikken ligget på å utvikle bygg og institusjoner. Fordelingen av midler mellom de ulike budsjettområdene har for en stor del blitt opprettholdt. Satsingen på frivillighet peker seg ut som en nyskapning og satsingen på den rytmiske musikken kan sees på som en ny vending i kulturpolitikken. Etter utvalgets oppfatning står ikke økningen i bevilgninger på flere «tunge» budsjettområder i rimelig forhold til økningen i kunstproduksjonen og publikumsoppslutning. Styrkingen av kulturinstitusjoner på flere av feltene har i liten grad stimulert den skapende kunstneriske virksomheten utenfor institusjonene. Utvalget ser at det foregår en profesjonalisering og kvalitetsheving på de fleste kulturfeltene. Samtidig ser utvalget at det har skjedd lite i retning av å utvikle ordninger og metoder for systematisk oppfølging av kvalitetsmålet i kulturpolitikken. En annen strukturell utfordring er å sikre at kulturlivet gjenspeiler det økende kulturelle mangfoldet i befolkningen. Digitalisering er også en strukturutfordring. Det er lagt ned et betydelig arbeid for å ta i bruk ny teknologi for å bevare og formidle kulturarv. Digitaliseringen av kinoene er et viktig løft. Utvalget har merket seg at utviklingen av markedet for e-bøker på norsk har gått sent. Musikkbransjen har kommet langt i omstillingen til digital distribusjon. Her er situasjonen kritisk for en del mindre aktører. En vesentlig strukturutfordring er kostnadsveksten ved kulturinstitusjonene. Utvalget er opptatt av at kulturinstitusjonene i Norge utvikles, og at man opprettholder den nåværende modellen for institusjonsdrift, men det er behov for en mer fleksibel drift slik at en større del av ressursene kommer kunstproduksjon og publikum stil gode. Endelig mener utvalget at kunstneres levekår er en strukturutfordring, som krever en tydeligere kulturpolitisk håndtering. 4

5 Utvalget mener at kulturløftet har bidratt til en sterkere vekst i de statlige kulturbevilgningene i regionene enn i Oslo. Her er det imidlertid sterk uenighet slik det er kommet frem gjennom artikler og analyser i Bergens Tidende våren Om kommunal og fylkeskommunal kulturpolitikk Kommunene er den største kilden til offentlig finansiering av kultur i Norge. Den kommunale kultursektoren er i mindre grad enn andre sektorer omfattet av nasjonale standarder og rettighetskrav. Utvalget mener at dette bidrar til at sektoren kan få preg av en «salderingssektor» i budsjettkampen. Det har vært en betydelig vekst i kommunenes driftsutgifter til kultur i KOSTRA, men dette stemmer dårlig overens med innspillene fra aktører i den kommunale kultursektoren og det lokale kulturlivet. Her vektlegges det snarere at kultursektoren nedprioriteres, og at det er et behov for et lokalt kulturløft. Tallene viser at i den grad man kan snakke om et kulturløft i det lokale kulturlivet i tiden etter 2005, dreier det seg i hovedsak om et «idrettsløft», delvis et «kulturhusløft» og kanskje et «festivalløft». Kommunenes utgifter til det utvalget kaller den kulturelle grunnmuren, som folkebibliotek, kulturskoler og fritidsklubber har stagnert i den samme perioden. Utvalget går ellers inn på at folkebibliotekene har over tid blitt nedprioritert og krever betydelig oppgradering, at kulturskolene generelt sett ikke vært i stand til å gi plass til alle barn som ønsker et tilbud, at antallet kino har sunket, at fritidsklubbene har vært salderingsposter, at små kommuner har lite ressurser til utvikling og drift av kulturtiltak, at samspillet mellom profesjonelle og frivillige kulturaktører har fått økt betydning i takt med at krav til den uttrykksmessige kvaliteten har blitt høynet, at lokalene som det frivillige kulturlivet har til rådighet ikke er tilpasset de økte kvalitetskravene, at den økte offentlige støtten til festivaler har bidratt til et godt og variert konserttilbud over hele landet, at det er spisset konkurranse mellom konsertarrangørene, noe som kan bidra til en profesjonalisering blant disse. Gjennom 1980-tallet endret fylkeskommunenes rolle seg fra iverksettingsagenter for statlig kulturpolitikk til å bli selvstendige aktører for en regionalisert, nasjonal kulturpolitikk. Utvalget mener at det i liten grad er systematisk samhandling mellom fylkeskommuner og kommunene om utvikling på kulturfeltet, og at det foregår lite utviklingsarbeid. De siste tiårene har kommunikasjonslinjene mellom den regionale kulturforvaltningen og Kulturdepartementet blitt svekket og preges av lite dialog. Kulturdepartementet og Kulturrådet har de siste år fått en forsterket rolle som utviklingsaktører i det regionale kulturlivet gjennom tilskudds- og støtteordninger. Den økte støtten bidrar til utviklingen av et desentralisert kunst- og kulturliv, men innebærer den en politisk sentralisering ved at utviklingen regionalt og lokalt i økende grad blir et direkte anliggende mellom aktører og statlige instanser. Mye av de statlige kulturmidlene som går til regionene forutsetter delt finansiering fra fylker og kommuner. Dette kan bety forventninger til bidrag som går på tvers av fylkeskommuners og kommuners vedtatte prioriteringer. Det samlede trykket av slike «spleiselag» reduserer lokal og regional handlefrihet og gjør at de opplever at de blir passive bidragsytere til kulturpolitikken. Gjennomgangen av den kommunale og fylkeskommunale kulturpolitikken etter 2005 gir et tvetydig bilde av utviklingen. Utvalget ser at det lokale og regionale kulturlivet blomstrer gjennom framveksten av mer eller mindre flyktige kulturarenaer, som festivalene. Dette er en positiv utvikling som bidrar til en desentralisering av kunst- og kulturlivet og styrker kulturdeltakelsen i befolkningen. På den andre siden ser utvalget at «den kulturelle grunnmuren» i det lokale kulturlivet er under press. Det gjelder folkebibliotekene, kulturskolene, fritidsklubbene og det frivillige kulturlivet. Det er et klart behov for en opprusting av den kulturelle grunnmuren. Samtidig ser utvalget at det er en spenning mellom kulturforvaltningen på ulike nivåer og at samspillet mellom disse nivåene må bli bedre. Det er et behov for mer organisert dialog mellom Kulturdepartementet og fylker og kommuner. 5

6 Utvalgets anbefaling for fremtidig politikk Trykket i kulturpolitikken etter 2005 har ligget på å bygge opp den kulturelle infrastrukturen. Politikken etter 2014 bør vektlegge innholdet i infrastrukturene. Det må dreie seg om å øke produksjonen av kunst og kultur, økt fokus på aktiviteter som kommer publikum til gode og forsterket vekt på kunstnerisk og faglig kvalitet. Utvalget er opptatt av at det må legges til rette for utvikling av sterke kulturinstitusjoner i Norge, og av at dagens modell for institusjonsdrift må opprettholdes. Samtidig må det gjøres grep for å oppnå en bedre utnyttelse av ressursene for å skape økning i kunstproduksjonen og mer publikumsopplevelser. Det må legges opp til en mer fleksibel drift av institusjoner, overenskomster om arbeidstid og opphavsrettigheter er viktig her. Institusjonene må i større grad bli drivkrefter for skapende kunstnerisk arbeid utenfor institusjonene og det må stimuleres til mer samarbeid mellom institusjoner og det frie feltet. Et kulturliv som gjenspeiler det kulturelle mangfoldet i samfunnet bør videreføre den todelte strategien med både egne kulturarenaer for minoritetene, samtidig som de store institusjonene blir mer inkluderende. De store kulturinstitusjonene må bli reelt sett åpne for alle grupper i samfunnet. Etter utvalgets oppfatning bør utfordringene med kunstneres levekår møtes med en todelt strategi: Hvor man hever kvalitetskravene i de eksisterende stipend- og prosjektstøtteordningene, samtidig som man styrker virkemidler som bidrar til at flere kan leve av egne inntekter. Gjennom skjerping av kvalitetskrav og ved å gi større midler til færre søkere, vil man bidra til å skape et tydeligere skille mellom dem som har kunst som et selvstendig levebrød, og dem som livnærer seg gjennom et annet yrke. Etter utvalgets syn er det en viktig utfordring i kulturpolitikken framover å utvikle begreper og metoder for kvalitetsvurdering og å utvikle ordninger som gjør at kvalitetsvurderingene kan inngå som et element i eierstyringen av kulturvirksomheter innenfor ulike kulturfelt. Utvalget slutter seg derfor til Grundutvalgets forslag om en opptrapping av forskningsinnsatsen på området for kunst og kulturvern gjennom etablering av et forskningssenter for kultursektorforskning. Det nåværende mål- og resultatstyringssystemet bør erstattes av en eierstyring basert på en tydeliggjøring av kulturinstitusjonenes samfunnsoppdrag. Det krever en avklaring av hvilke kunstneriske og faglige formål kulturinstitusjonene skal være til for, hvem de skal være til for, og hvilken rolle de skal ha i forhold til det øvrige kulturlivet. I samfunnsoppdraget skal institusjonene formulere faglige/kunstneriske mål og strategier herunder kvalitetsmål, og publikumsmål. Som en del av oppfølgingen av målene bør det gjennomføres periodiske evalueringer av virksomheten ved kulturinstitusjonene, for eksempel hvert fjerde år. Evalueringene må blant annet fokusere på den kunstneriske kvaliteten. Etter utvalgets oppfatning må fremtidige kulturløft ha form av et løft for den kulturelle grunnmuren i det lokale kulturlivet. Samtidig må det etableres en større sammenheng og samordning av kulturpolitikken mellom de ulike forvaltningsnivåene. Utvalget foreslår at kulturloven utstyres med bestemmelser som gir kommuner og fylkeskommuner ansvar for å utvikle planstrategier på kulturområdet. Når regionale og lokale myndigheter slik får sitt kulturpolitiske oppdrag klarere spesifisert, oppnås samtidig muligheten for økt kommunikasjon, samhandling og dialog mellom forvaltningsnivåene stat, fylkeskommune og kommune. Utvalget mener det er påkrevd med en betydelig økning av kommunal og statlig ressursinnsatsen rettet mot folkebibliotekene og at dagens ambisjonsnivå for digital infrastruktur og e-bokutlånstilbud ved folkebibliotekene er for lavt. Kulturdepartementet må ta større ansvar for å sikre fortgang og bidra til utvikling av tekniske løsninger for hele bibliotekfeltet inkludert forhandlinger om rettighetsavklaringer. 6

7 Utvalget mener at kulturskolens kjerneoppgaver som lokalt ressurssenter for kunstfaglig grunnutdanning og fordypning, opplevelse og formidling styrkes av en organisatorisk plassering i kultursektoren. Utvalget anbefaler at det samtidig som paragraf 13-6 i opplæringsloven flyttes til kulturloven, foretas en endring slik at det blir anledning til å knytte en forskrift til den. Utvalget mener det er viktig at den frivillige kulturaktiviteten styrkes gjennom tillitsbaserte støtteordninger, en ordning med profesjonell instruksjon og gjennom å supplere voksenopplæringslovens 7 med en bestemmelse om kommunalt ansvar for behovsprøvd lager. Utvalget mener det bør vurderes å flytte det nasjonale fagansvaret for barne- og ungdomsorganisasjoner og fritidsklubber fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet til Kulturdepartementet. Utvalget mener også at det vil styrke forvaltningen av kirkesaker og samordningen mellom dem og kulturpolitikken for øvrig, at ansvaret for kirkesaker flyttes til Kulturdepartementet. For å møte den økte etterspørselen etter kunst og kulturprodukter og for å bedre levevilkårene for kunstnere og kulturutøvere må flere kunstnere kunne fungere kommersielt. Utvalget ser for seg to mulige modeller for fond som skal fungere som insentivapparat for utvikling av kulturnæringene. Utvalget tilrådning er at den kulturelle grunnmuren styrkes og foreslår et lokalt kulturløft. Utvalget mener det vil være behov for å vurdere øremerking av statlige midler til et lokalt kulturløft i kommunene i en tidsavgrenset periode. Disse midlene bør særlig rettes inn mot folkebibliotekene, Kulturskolene, innføring av en dirigentlønnsordning, øvings- og framføringslokaler i det lokale kulturlivet, ansvaret for kulturskolen bør overføres til Kulturdepartementet, kulturloven må utstyres med bestemmelser som gjør den til et aktivt verktøy. Når det gjelder statlig kulturpolitikk må vendes fra å bygge den kulturelle infrastrukturen til innholdet i den, gjennom mer fleksibel drift av teater- og orkesterinstitusjonene, innføring av et nytt system for eierstyring av kulturinstitusjonene som muliggjør en oppfølging av kvalitetsmålet, mer samarbeid mellom kulturinstitusjoner og frie grupper at kulturinstitusjonene i større grad stimulerer den skapende kunstneriske virksomheten, i større grad å rette ressursinnsatsen inn mot formidlingstiltak, å styrke støtteordningene under Norsk kulturfond og å trappe opp forskningsinnsatsen på kunst- og kulturpolitikken gjennom etablering av et forskningssenter for kultursektorforskning. 7