Knut Faldbakken. Insektsommer. Roman. Gyldendal

Transkript

1

2 Knut Faldbakken Insektsommer Roman Gyldendal

3 I Onan

4 1 Den sommeren jeg ble seksten. De sa jeg skulle tilbringe ferien på landet, hos tante Linn og onkel Kristen som hadde skrevet og bedt meg komme, og det var helt i orden, jeg gledet meg faktisk, selv om jeg ikke kunne fri meg fra en følelse av at det var mor og far som gjerne ville ha det slik, få meg anbrakt for sommeren, og hadde latt det skinne igjennom, fått dem til å invitere meg. Jeg hadde tilbrakt flere somre hos min onkel og min tante, så det var ikke noe uvanlig eller påfallende ved dette arrangementet. Og de hadde selvsagt rett i at det ville være bedre, sunnere for meg å bo noen uker på landet, enn å gå omkring i byen uten noe å gjøre med alle kamerater bortreist. Jeg så for meg gatene i strøket vårt i støvet sommersøvn, med blinde, fraflyttede vinduer, små lukningslapper stukket inn bak dørhåndtakene i små butikker et søtlig godværsvemod som jeg kjente altfor godt fra tidligere, tiltaksløse somre da alle planer og forhåpninger løp ut i sand, i intet, fordi min mors migrene hadde tiltatt, eller fars forretning hadde eslet altfor liten tid til reiser eller utflukter, til vanlig samvær til og med Nei, da var gårdsliv noe annet. På gården foregikk det

5 noe hele sommeren, der jobbet man i onner slag i slag, der var det som om livet våknet nettopp som det tørket inn her i den store byen, langsomt gikk i stå. Jeg husker at jeg på denne tiden ofte hadde tanker om å gi opp skolekarrieren som var forespeilet meg og heller drive småbruk, slite sunt med dyr og vekster, vind og vær og årstider; det kunne komme over meg om våren når et streif av syrlig muldlukt nådde meg fra parken like ved, ja bare synet av en morken trevegg i en bakgård, en sjelden hestekjerre, redskap, til og med av uteliggere fordi de kledde seg og oppførte seg på en måte som liksom ikke hørte byen til, vekket en begeistring i meg over den solide sunnheten som måtte være eksistensens grunnbetingelse omkring på bygdene. Det føltes trygt, beroligende å tenke slik, og hunder, katter, vanskjøttede hester som jeg en sjelden gang fikk øye på, en kråkeflokk som flere vintre hadde holdt til i de høye lindetrærne i parken, en loslitt, drukken mann som gikk på dørene og solgte julenek hvert år, alt ga det støtte til min forestilling om et liv i harmoni og renhet, i ærlig strev med små, men uvurderlige belønninger, i sikkerhet for storbyens uunngåelige bedervelse. Jeg dyrket slike tanker i den alderen og gledet meg til oppholdet på Fagerlund. Men tanken på at alt kanskje var arrangert ga likevel et lite skår i gleden. Jeg hadde fått det for meg at de ville skaffe meg av veien, blidt og hensynsfullt og til mitt eget beste som deres måte var, men definitivt for det. Av hvilken årsak de ville bli av med meg var uvisst, kanskje var det innbildning alt sammen, kanskje hadde jeg begynt å tenke slik fordi min mor var mer enn vanlig eksaltert på denne tiden, noe som igjen sannsynligvis kom av at far

6 som hadde reist så mye dette året i forretninger, sa han var sliten og satt mest i ro, som utilnærmelig når han da ikke arrangerte noe med usynlige kontakter over telefonen, og enset ikke henne mer enn noen av dem enset meg. Allikevel var det som om det hele tiden foregikk en stum utveksling mellom dem, og dette gjorde meg forlegen, utilpass fordi det ikke passet inn i bildet som jeg hadde av dem, bildet som var konstruert slik at jeg selv fikk plass i midten som et bindeledd, en slags formidler av den ikke overvettes store sympati og interesse som de la for dagen for hverandre. Det var det siste halve året eller så jeg hadde tenkt på denne måten, hadde funnet trøst i at det var slik. Det ga en slags forsikring om at en likevekt ville bli opprettholdt til tross for mors migreneanfall, fars forretninger som visstnok var kommet i vanskeligheter, for jeg hadde fornemmet uro av et annet slag, mer faretruende enn både sykdom og konkurs, mer gjennomgripende Og det var nettopp slik en uro som jeg syntes lå i luften, lå og truet trekanten jeg hadde skapt for å beskytte oss, og dette gjorde meg helt syk av engstelse. Selv om jeg trøstet meg med at det jo ikke kunne være kjærlighet dette som bandt dem sammen, ikke noe så ustadig, så abstrakt som kjærlighet ; jeg hadde aldri sett dem gjøre noe, utveksle ømheter som kunne ha tydet på at de var noe mer enn to alminnelig bekjente som tilfeldigvis levde under samme tak. Men likevel Det kunne selvsagt være innbildning alt sammen; kanskje det var jeg som var i ferd med å forandres? Jeg hadde merket at jeg tvilte mer enn før, jeg grublet, fantaserte, kunne lokke frem de merkeligste, mest

7 bisarre, foruroligende tanker om selv dagligdagse hendelser. Forvirrende, avvikende betydninger kunne bli tolket inn i alt omkring meg, alt som hendte meg. Det kunne komme over meg så sterkt at det ble som å utføre en slags magi: Jeg kunne trylle frem og gjøre virkelige ting jeg tenkte på, selv om det stred mot sunn fornuft; slik kontrollerte jeg mine omgivelser ved å besmitte dem med ofte helt unevnelige påfunn. Og det verste var at selv om disse nye innsiktene skremte meg, så stimulerte de meg også: Jeg hadde malt ut mangt et forløp, mang en makaber episode, om nettene, dypt i min varme, trygge seng med trøsten så lokkende nær for hånden. Slik var jeg både bedervelsenes opphav og deres offer. Jeg fryktet dommedag. Det var det samme om de fjernet seg hverandre eller kom hverandre nærmere i denne spente atmosfæren, det ville ende med forferdelse allikevel. Jeg ventet alltid det verste. Jeg kunne hate henne der hun svinset tiende omkring ham, oppfylte hans minste ønske, lot sitt uforståelige sinne gå ut over de dagligdagse syslene som bandt henne til kjøkkenet. Det skramlet truende der inne fra: Jeg holdt det ikke ut fordi jeg skjønte med en plutselig klar innsikt i de voksne følelsers omvendte symmetri, at hun var gladere i ham jo mer bebreidende hun puslet rundt i stuen, jo mer innett hun strevde over kjøkkenbenken, mens han på sin side, ifølge en naturstridig logikk, kom henne nærmere jo tausere, jo mere innesluttet han satt der og tenkte på sitt eget, lot som ingen av oss eksisterte. Jeg oppfattet at det var penger som var tapt, at

8 leiligheten kanskje ville måtte selges, at vi i så fall ville måtte flytte til en annen kant av byen hvor det ikke var så dyrt å bo, men dette var så mye mindre viktig enn denne nye, illevarslende forelskelsen som blomstret opp imellom dem. Hvis det da ikke var det motsatte, en kunne aldri vite; de gangene vi hadde gjester, skapte de seg, var så kjærlige og omsorgsfulle mot hverandre at det ikke kunne være tvil om at de spilte skuespill. Men uansett så skulle jeg få tilbringe min sommerferie på Fagerlund, hos tante Linn og onkel Kristen, så de fikk fred til å få ordnet opp i sine egne floker. Hvis disse flokene nå eksisterte utenfor min innestengte, selvopptatte verden. Far fulgte meg på toget. Han hadde gitt meg en presang, en ny, fin tollekniv, idet vi reiste hjemmefra. Jeg stusset over dette, for han pleide ikke gi meg gaver, uten når det liksom skulle så være, til jul og fødselsdager. Han ga nok gjerne, men forlegenheten mellom oss spolerte gleden ved å gi og fryden ved å ta imot. Jeg stusset over gaven også: Tollekniv. Hva ga han meg en tollekniv for? Jeg var femten år, snart seksten, jeg hadde hemmelig begynt å tenke på et farget slips, moderne sko med tykke såler, kanskje scooter om et par-tre år hva skulle jeg med kniv? Det forekom meg at en kniv var noe en ga smågutter for å beskjeftige dem på sunne, utadvendte, maskuline måter; et kutt i fingeren var lett å hanskes med, andre anfektelser var verre. En kniv til meg var en fornærmelse, en insinuasjon. Men selvfølgelig forsto jeg også at det hadde vært i beste mening. Det var det alltid: Til mitt eget beste. Og

9 dessuten så husket jeg at far hadde vokst opp på landet, på Fagerlund som nå den yngste broren, onkel Kristen drev. Han hadde engang sagt at der var kniven både leketøy og redskap, noe av det gjeveste de visste. Jeg skulle selvsagt vise frem den nye kniven min på Fagerlund; den var en kommunikasjon, et bånd tilbake for ham til hans egen ungdom full av redskap, husdyr, ærlig arbeid; en sunn oppvekst på en gård. I grunnen tynget det å skjønne dette, gjennomskue hensiktene hans. Jeg satt og tviholdt på den nye kniven under hele kjøreturen til stasjonen. Heldigvis var tiden knapp: Ja, adjø da, sa han. Hils så mye. Skriv. Og pass godt på deg selv. Hvis det blir tid, så tar vi oss en tur vi også. Øynene hans ønsket meg alt godt, en mild erstatning for de tørre ordene. Så så vi bort. De kom nok ikke til å komme. Adjø, sa jeg. Og hils til mor da. Jeg hadde sagt adjø til henne i entréen, hun hadde vært helt oppskaket, så mye skulle sies, gjøres nå i siste liten, nå da hennes lille plan var ved å fullbyrdes. Gårsdagens avskjedsmiddag drev i hasten etter henne der hun lette etter vesken, stakk en pengeseddel inn i hånden min; et pudret streif: Se her. Adjø da Peter. Det vil bli så ensomt etter deg i sommer. Jeg kommer til å savne deg Mer myntet på min far. Mer meningsfullt for ham enn meg. Vi håndtokes. Jeg hoppet opp på trinnet. Døren slo i og jeg snudde meg, så bakover; var allerede underveis. Et vink tilbake: Blikket hans som allerede var vendt innover mot egne, mer presserende anliggender.

10 Så var jeg kvitt dem, de kvitt meg. Jeg så på tollekniven der den lå i hånden min med sitt forsirte skaft, det skarpe stålet vernet av den trygge lærsliren. Presangen fra min far som skulle garantere at jeg sovnet uforstyrret inn om kvelden, sov sunt og drømmeløst og våknet uthvilt, frisk og virkelysten neste morgen. Et forsøk på å holde meg i barndommen, forsinke puberteten enda en sesong. Toget banket, banket langsomt over mange skinneknutepunkter, ut av byen, ut av grøften mellom byens bakgårder. Hvert bank forplantet seg til kroppen min, til pulsen min og hvisket: Fri-het, fri-het, fri-het. Buksebaken gned mot kunstlærsetet, hodet kjentes lett: Av-sted, av-sted, av-sted. Jeg kjente at det kom; jeg visste at det måtte komme: Min selvstendighet, mitt overmot sto allerede stivt og struttende, godt synlig utenpå de ubestemmelige konfeksjonsbenklærne. Toalettet lå for enden av den lange korridoren. Jeg kunne bare tenke på dem der i leiligheten, på alt tilbaketrengt og uuttalt, så vellet spenningene opp i meg. Et søtlig streif av hennes pudderduft på kraven. Knære mine skalv. Jeg var så lett antennelig. Jeg lenget etter hvile, fred, forsoning og jeg trengte nesten ikke noe påskudd Etterpå var alt så mye bedre. Toget hadde ristet av seg byens siste varehus og lagerplasser, og skogteiger og enger, bakker, fjerne åser kom til syne. Det sterke lyset slo inn over alt der ute fra, fordrev de mørke skyggene av by som jeg bar inne i meg. I vindusspeilet mante jeg frem Fagerlund, mitt værelse, det østre kammerset som jeg bestandig fikk når jeg var der på ferie, den korte, brede sengen, sengeklærne som luktet annerledes enn de