Rekruttering av arbeidskraft til stavangerflåten 1. på slutten av 1800-tallet. Harald Hamre

Transkript

1 Rekruttering av arbeidskraft til stavangerflåten 1 på slutten av 1800-tallet Harald Hamre 129 STAVANGER MUSEUMS ÅRBOK, ÅRG. 118 (2008), s Mannskapet på bark Athene av Stavanger. Udatert foto tilhørende Stavanger Sjøfartsmuseum. (Utsnitt)

2 130 I 1870-årene hadde Stavanger landets nest største handelsflåte med om lag 640 fartøyer på til sammen netto register tonn. Bare i Arendal var det registrert større tonnasje, men litt færre fartøyer. Stavangerflåten besto nesten utelukkende av seilskip som gikk i internasjonal trampfart. Derfor ble byens skipsfartsnæring ekstra hardt rammet av den internasjonale økonomiske krisa i 1880-årene. Alle de største rederiene gikk konkurs. Store deler av flåten ble lagt i opplag eller solgt. Tusenvis av sjøfolk mistet livsgrunnlaget sitt. Gjenoppbyggingen gikk sakte og var preget av overgangen fra seil til damp. Fra 1875 til 1900 økte dampskipenes andel av tonnasjen i stavangerflåten fra 2,4 til 34,5 prosent. I denne artikkelen vil jeg analysere rekrutteringen og sammensetningen av arbeidskraften i stavangerflåten gjennom denne perioden. Hvem var sjøfolkene og hvor kom de fra? Flåten seilte på alle verdens hav. Var arbeidsplassene om bord integrert i et internasjonalt arbeidsmarked? Sjømannen ble ofte framstilt som en eldre, sliten og skjeggete person. Var han? Var det kvinner om bord? Og i så fall: Hva gjorde de der? Hadde overgangen fra seil til damp noen innflytelse på rekrutteringen av arbeidskraften? Kildegrunnlaget for å forsøke å finne svar på disse spørsmålene er de to sjøfolketellingene som ble gjennomført i 1875 og Bakgrunnen for disse var at de ordinære folketellingene bare i liten grad fanget opp de som hørte hjemme, men ikke var til stede da tellerne kom på besøk. Derfor forsøkte Statistisk Sentralbyrå i tillegg å registrere alle personer som befant seg på norske skip på tellingstidspunktet. Tollvesenet innenlands og konsulatvesenet utenlands ble mobilisert. Tellingslister ble spredt over hele verden og skipperne fikk i oppdrag å fylle ut lister over alle som befant seg om bord tellingen ble gjennomført ved årsskiftet 1875/ tellingen ble gjennomført 3. desember. Originalmaterialet fra begge tellingene finnes på Riksarkivet tellingen er i tillegg lagt ut på For

3 stavangerflåtens vedkommende inneholder dette materialet 1980 sjøfolk på 232 fartøyer i 1875, 11 av fartøyene var dampskip tellingen inneholder 1517 sjøfolk på 137 fartøyer, 63 av dem dampskip. Disse arbeidsplassene var spredt over hele kloden. Se tabell 1. TABELL 1. SKIPENES OG SJØFOLKENES POSISJONER PÅ TELLINGSTIDSPUNKTET FARVANN SKIP SJØFOLK SKIP SJØFOLK Antall % Antall % Antall % Antall % Nordsjøen 88 39, , , ,3 Østersjøen 13 5,8 65 3,4 7 5,2 90 6,0 Europa forøvrig 56 24, , , ,0 Amerika 45 20, , , ,4 Andre farvann 23 10, ,5 7 5, ,3 I alt , , , ,1 131 Skipene i de to utvalgene var spredt over hele kloden. Kategorien "Andre farvann" inkluderer Afrika, Asia og Australia. De mindre fartøyene i stavangerflåten seilte for det meste på Nordsjøen og Østersjøen, og de lå ofte i opplag midt på vinteren da disse to folketellingene ble gjennomført. Likevel var det nesten 40 % av skipene som befant seg i Nordsjøen ved tellingen i 1875, i %. Den innerste delen av Østersjøen var som regel tilfrosset om vinteren, noe som trolig forklarer det lave antall stavangerskip i det farvannet. Nesten 3500 sjøfolk var i arbeid på disse 359 fartøyene. Hvem var de?

4 TABELL 2. SJØFOLKENES YRKE OG KJØNN 132 YRKER OM BORD ALLE KVINNER ALLE KVINNER Skippere Styrmenn Styrmenn Kokker/Stuerter Tømmermenn/Seilmakere/Navigatører Maskinister Maskinister 7 44 Fyrbøtere Båtsmenn/Bestmenn Matroser Lettmatroser/Jungmenn /Drenger etc Alle Tabell 2 viser hvordan arbeidsstyrken fordelte seg på kjønn og i handelsflåtens hierarkiske yrkesstruktur. I utvalget fra 1875 fantes det 6 kvinner. Dette tallet hadde steget til 20 i Felles for dem alle var at de var sysselsatt på dampskip som fraktet både gods og passasjerer. En av dem drev restauranten om bord, de andre ble kalt tjenestepiker, eller bare piker. Ingen av de 26 kvinnene var sysselsatt i de tradisjonelle maritime yrkene om bord. Gjennomsnittsalderen på sjøfolk i stavangerflåten var 26,2 år i 1875 og 27,4 år i De aller fleste sjøfolkene var unge menn. Likevel var det ganske store forskjeller mellom yrkesgruppene om bord. Skipperen var som regel eldst. Skippernes suverene posisjon om bord, "nest Gud", og deres totale ansvar for skip, mannskap og last krevde at de ble utvalgt blant de mest erfarne. Kravene til formell utdanning bidro også til at styrmenn og maskinister ble eldre før de nådde sin posisjon i hierarkiet. Gjennomsnittsmatrosen var nesten 28 år gammel i 1875 og et par år yngre i Bortsett fra skipperne, styrmennene og fagarbeiderne som alle hadde litt høyere gjennomsnittsalder i 1900 enn 25 år tidligere, skjedde det ikke noen vesentlig endring i sjøfolkenes

5 TABELL 3. GJENNOMSNITTSALDER OG SIVILSTAND GJENNOMSNITTS- UGIFTE ALDER % Skippere 36,6 42,8 21,9 11,2 1. Styrmenn 29,6 32,5 43,8 37,8 2. Styrmenn 25,0 26,6 80,5 78,3 Kokker/stuerter 25,2 27,4 76,9 60,4 Tømmermenn/Seilmakere/Navigatører 28 33,8 60,6 51,5 1. Maskinister 38,0 3,3 2. Maskinister 28,7 36,4 Fyrbøtere 22,3 85,4 Båtsmenn/Bestmenn 35,5 34,0 27,6 32,6 Matroser 27,7 25,9 72,7 81,4 Lettmatroser/ Jungmenn/Drenger etc. 19,7 19,7 98,3 97,9 Alle 26,2 27,4 70,9 68,3 133 alderssammensetning gjennom perioden. Den gjennomsnittlige alderen var naturlig nok lavest blant de ordinære mannskapene som sto på de laveste trinn i hierarkiet. Dette var som regel unge gutter med forholdsvis kort fartstid. Gruppen av minst erfarne var i gjennomsnitt 19,7 år gamle på begge tellingstidspunktene. Var det barn i arbeid om bord? Nesten ingen, i hvert fall om vi skal tro våre kilder. Utvalget fra 1875-tellingen har åtte gutter under 15 år, som var vanlig konfirmasjonsalder. I 1900 ble det registrert sju gutter på 14. Det finnes en rekke beretninger om barn som rømte hjemmefra for å dra til sjøs. Men det gjaldt trolig heller for sommersesongen og i hjemlige farvann, enn i internasjonal fart midt på vinteren, det vil si året rundt. Det er selvfølgelig en mulighet for at skippere lot være å listeføre eventuelle barn i mannskapet, for å unngå ubehageligheter. Alle sjøfolk i utenriks fart måtte ha mønstringspapirer, og de ble ikke utstedt til barn. Flere av de aller yngste guttene i disse to utvalgene hadde imidlertid navn som tyder på at de kan ha vært sønner til offiserer om bord, helst skippersønner. Spørsmålet om eventuelt barnearbeid i stavangerflåten på denne tiden, kan nok bare delvis besvares ut fra slike offisielle kilder som folketellinger er.

6 134

7 MANNSKAPET PÅ BARK ATHENE AV STAVANGER, DESEMBER SIVILSTAND STILLING ALDER BOSTED Hans Rasmussen g Skibsfører 45 Stavanger Ole Gabriel Olsen g Styrmand 39 Stavanger Conrad Nicolaisen g Tømmermand 35 Stavanger Guttorm Holgersen ug Baadsmand 34 Stavanger Syvert Olai Sjursen ug Seilmager 33 Jelsa Olaf Bjørnsen ug Matros 25 Stavanger Peder Olavus Pedersen Rise ug Letmatros 21 Stavanger Hans NicolaiOlsen ug Letmatros 18 Stavanger Arne Knivsberg ug Jungmand 15 Stavanger Jacob Marcelius Birketvedt ug Dræng 16 Stavanger Jan Vikman ug Stuert 25 Livland John Murfhy ug Letmatros 21 Liverpool Mannskapet på bark Athene av Stavanger. Udatert foto tilhørende Stavanger Sjøfartsmuseum.

8 136 Var det mange gamle menn blant sjøfolkene? Ikke det heller. Den eldste i 1875-utvalget var 67 år gammel, bare ni hadde passert 60. I utvalget fra 1900 var den eldste 64, bare fem hadde passert 60. Et rullende skip i åpent hav var ingen god arbeidsplass hvis helsa begynte å skrante. Både de fysiske og mentale kravene til jobben i et isolert, lite samfunn langt hjemmefra, førte til at sjøfolkene oftest gikk på land relativt unge. Nesten alle forlot sjøen tidlig i sitt yrkesaktive liv. De fleste av dem som ikke nådde lenger opp i yrkeshierarket enn til matros, eller ikke ønsket en karriere som offiser, gikk på land før de var 30. Tiden var kommet for å etablere seg i samfunnet på land, i en ny jobb og kanskje med egen familie. Det var selvfølgelig mange grunner til at de fleste sjøfolkene forlot sjøen i ung alder. De som seilte året rundt på verdenshavene var ofte ute flere år av gangen. Da var det vanskelig å etablere noe familieliv. Derfor var det også svært få sjøfolk som var gift. To av tre i våre utvalg var ugifte. De fleste skipperne, førstestyrmennene, maskinistene og båtsmennene var riktignok gifte. Men spesielt blant gutta lavest på rangstigen var det få gifteringer å se. Tre av fire matroser og nesten alle på laveste trinn i hierarkiet var ugifte. HVOR KOM DE FRA? Den norske handelsflåten rekrutterte sin arbeidskraft i et fritt marked, nasjonalt så vel som internasjonalt. Norske sjøfolk måtte riktignok innrulleres av militære grunner, men dette satte i praksis ingen begrensninger på yrkesvalget. I de store havnebyene utenlands fantes det som regel en mengde sjøfolk som sto klar til å mønstre på nesten hvilket som helst skip. I en undersøkelse fra 1870-årene ble det anslått at om lag 2000 norske sjøfolk seilte på utenlandske fartøyer. 3 I hvilken grad påvirket dette rekrutteringen av arbeidskraften? Var stavangerflåten internasjonalt bemannet? Tabell 4 viser fødestedene til sjøfolkene i utvalgene fra 1875 og I 1875 var nesten 45 % av sjøfolkene i stavangerflåten født innenfor gangavstand til Stavanger sentrum. 25 år senere hadde denne andelen sunket litt, til under 40 %. Nesten 80 % av sjøfolkene i 1875 var født i Rogaland, eller Stavanger Amt som det het på den tiden. Denne andelen sank til under 60 % i 1900, men fortsatt var de aller fleste rekruttert i det regionale arbeidsmarke-

9 det. Et overveldende flertall av offiserene var født i amtet, hele 86 % av skipperne i 1875, 81 % i 1900, 92 % av førstestyrmennene i 1875 og 85 % i Selv blant de sjøfolkene som sto lavest på rangstigen om bord var det et klart flertall av rogalendinger i 1875, men 25 år seinere var de havnet i mindretall. I løpet av denne perioden skjedde det tydeligvis en geografisk utvidelse av markedet for underordnede sjøfolk til stavangerflåten. TABELL 4. SJØFOLKENES FØDESTED. PROSENT STAVANGER- ØVRIGE ØVRIGE UTLANDET 4 REGIONEN ROGALAND NORGE Skippere 56,2 56,8 30,0 24,2 12,3 17,4 1,5 1,5 1. Styrmenn 63,2 66,4 28,6 19,1 7,1 13,6 1,1 0,9 2. Styrmenn 73,3 62,5 18,6 13,9 4,7 22,2 3,5 1,4 Kokker/Stuerter 33,2 36,4 42,2 16,6 17,5 31,1 6,2 15,9 Tømmermenn/Seilmakere/Navigatører 42,0 34,4 44,2 32,8 10,9 17,2 2,9 15,6 1. Maskinister 35,6 20,3 33,9 1,2 2. Maskinister 50,0 13,6 29,5 6,8 Fyrbøtere 30,1 19,9 32,5 17,5 Båtsmenn/Bestmenn 44,7 45,5 37,6 25,0 12,9 15,9 4,7 13,6 Matroser 31,3 20,7 38,0 18,0 17,6 29,5 13,1 31,8 Lettmatroser/Jungmenn/Drenger etc. 41,2 32,4 34,7 13,8 14,4 32,9 9,6 21,0 Alle 43,7 38,5 35,2 18,1 13,7 26,4 7,2 17,0 137 EN INTERNASJONAL ARBEIDSSTYRKE? I 1875 var bare 7,2 prosent av sjøfolkene i stavangerflåten født utenlands. Andelen utlendinger var størst blant de ordinære mannskapene, omkring 10 %. Men nesten ingen av offiserene var født utenfor landets grenser. Det samme gjaldt også 25 år seinere. De mest betrodde stillingene ble gitt til nordmenn. Men i løpet av de siste tiårene på 1800-tallet ble mannskapene mer internasjonale. I 1900 hadde andelen utlendinger steget til 17 %. Nesten en tredel av matrosene og lettmatrosene var født utenlands. Dette var imidlertid svært lite sammenlignet med for eksempel den kanadiske handelsflåten på samme tid, der bare om lag 15 % var kanadiere. 5 Men hvor utenlandske var de egentlig? Tabell 5 viser hvor utlendingene i stavangerflåten var født.

10 138

11 MANNSKAPET PÅ D/S JÆDEREN AV STAVANGER, DESEMBER SIVILSTAND STILLING ALDER BOSTED Carl Vilhelm Haave ug Skipper 29 Stavanger Alfred Oscar Helland ug 1ste Styrmand 24 Stavanger Hans Herman Eriksen ug 2den Styrmand 28 Alstadhaug Jens Knudsen 1ste Maskinist 40 Stavanger Sivert Larsen Haaland ug 2den Maskinist 21 Stavanger Peder Isaksen g Stuert 44 Hetland Eilert Olaus Olsen ug Matros 23 Stavanger Tilaus(?) Chr. Tønnesen ug Jungmand 19 Sokndal Baard Olai Larsen Haaland ug Letmatros 24 Næsna Fritz Jensen ug Jungmand 16 Stavanger Johan Edv. Braunn (?) ug Fyrbøder 21 Kristiansund Trygve M. Halvorsen ug Fyrbøder 17 Stavanger Mannskapet på dampskipet Jæderen av Stavanger. Udatert foto tilhørende Stavanger Sjøfartsmuseum.

12 140 Den suverent største gruppen av utlendinger kom fra Sverige, 35 % i 1875 og 43 % i På denne tiden var jo Norge i union med Sverige, så svenskene ble nok ikke ansett som veldig fremmede i arbeidsmarkedet. Dansker og finner utgjorde om lag 20 % av utlendingene i stavangerflåten i 1875, finnene litt mindre i Svensker og dansker var nære naboer som attpå til snakket et språk som ble forstått om bord. I tillegg hadde nesten alle finnene svenske etternavn, noe som tyder på at de kom fra den svenskspråklige delen av landet. Disse tallene tyder altså på at språk må ha vært et svært viktig kriterium for rekruttering av mannskap til stavangerflåten. Om lag tre fjerdedeler av utlendingene var født i samfunn med skandinavisk språk. På tross av at denne flåten seilte på alle verdens hav, var mannskapene rekruttert i Stavangers nærområder. I 1875 var bare 2 % av dem født i samfunn som ikke brukte skandinavisk språk. Denne andelen var doblet i 1900, men fortsatt var det svært få som hadde en annen språklig ANTALL % ANTALL % bakgrunn. Sverige 48 35, ,5 Danmark 27 19, ,0 Redere og skippere foretrakk å rekruttere sine mannskaper fra sitt Finnland 28 20, ,3 eget samfunn. I et mannskap som var rekruttert lokalt, var det mindre sjanse for konflikter og spenninger. Rogaland hadde rikelig med Storbritannia 9 6,6 14 6,1 Tyskland 3 2,2 17 7,4 arbeidskraft etter at vårsilda forsvant rundt 1870 og tilgangen på Russland 3 2,2 11 4,8 ledige hender ble ikke mindre med den økonomiske krisa i Europa forøvrig 11 8,1 11 4,8 årene. Rederiene behøvde ikke å krysse regionale eller kulturelle Andre 7 5,1 12 5,2 grenser for å bemanne sine skip. Sum , ,0 Men det var sjelden at fartøyene var i hjemlige farvann da de trengte nye folk. Enkeltpersoner og hele mannskap ble gjerne sendt med dampskip over Nordsjøen for å mønstre på i britiske, tyske eller franske havner. Fra memoarlitteraturen vet vi også at skippere foretrakk å hyre nordmenn, eller i hvert fall skandinaver, når de måtte erstatte mannskap i fremmed havn. Det finnes også eksempler på at skip kunne seile lenge med redusert mannskap til skipperen fant folk han følte seg trygg på. 6 Den rike tilgangen på norsk og til dels skandinavisk arbeidskraft både hjemme og ute, var avgjørende for hvordan mannskapene ble sammensatt. TABELL 5. UTLENDINGER I STAVANGERFLÅTEN. FØDESTEDER I tillegg til språk, var selvfølgelig hyra viktig for rekrutteringen. Andre studier

13 indikerer at lønningene i den norske handelsflåten kan ha vært så mye som 25 % lavere enn i den engelske i 1870-årene, og at forskjellen var enda større sammenlignet med skip fra USA. 7 Språket og de lave lønningene holdt utlendingene ute fra den norske handelsflåten. FRA SEIL TIL DAMP Gjennom de siste tiårene av 1800-tallet gjennomgikk stavangerflåten en omfattende teknologisk endring, fra tre og seil til jern og damp. I 1900 kunne sjøfolkene velge om de ville arbeide med den gamle og velprøvde teknologien, eller den nye. Hyra var i praksis den samme for likt arbeid. 8 Ettersom stavangerrederne var forholdsvis seine med å investere i den nye teknologien, kan vi spørre om det var de mest erfarne sjøfolkene som bemannet dampskipene, eller om det var de unge og fremadstormende tellingen omfatter 74 seilskip og 63 dampskip. Var det tydelige forskjeller mellom mannskapene i de to gruppene? Tabell 6 viser gjennomsnittsalderen i de stillingene om bord som kan sammenlignes. Det var i praksis ingen aldersforskjeller mellom de som var om bord på seilskip og de som var om bord på dampskip. I hvert fall når det gjelder stavangerflåten, er det ingenting som tyder på at dampskipene krevde eller tiltrakk seg sjøfolk av en viss alder eller erfaring. Var det så noen geografiske forskjeller i bakgrunnen til de som håndterte tre og seil, sammenlignet med de som håndterte jern og damp. Ettersom overgangen fra seil til damp gikk forholdsvis seint i Norge og Stavanger, kan vi spørre om dampskipene rekrutterte et mer internasjonalt mannskap, med mer erfaring med den nye teknologien? TABELL 6. SEIL OG DAMP SJØFOLKENES GJENNOMSNITTSALDER. SAMMENLIGNBARE STILLINGER. Alle På seil- På dampskip skip Skippere 42,8 42,8 42,7 1. Styrmenn 32,5 33,1 32,0 2. Styrmenn 26,6 27,1 26,3 Matroser 25,9 25,8 25,9 Lettmatroser 19,7 18,8 21,0 TABELL 7. SEIL OG DAMP SJØFOLKENES FØDESTEDER. PROSENT Alle På seil- På dampskip skip Stavanger-regionen 36,9 33,9 39,2 Rogaland forøvrig 17,8 1 5,1 19,9 Øvrige Norge 26,9 25,0 28,3 Utlandet 16,1 21,4 12,0 Ukjent 2,4 4,7 0,6 Sum 100,1 100,1 100,0 141 Det var faktisk ikke dampskipene, men seilskipene som sett under ett, hadde de mest internasjonale mannskapene. Mer enn 20 % av dem som bemannet seilskipene i dette utvalget, var født i utlandet, blant mannskapene på dampskipene bare 12 %. Dampskipene hadde gjennomgående også en mer lokal besetning enn seilskipene. Ovenfor har vi sett at mannskapene i stavangerflåten ble mer og mer internasjonale i perioden fra 1875 til Men tabell 7 viser klart at dette ikke var en konsekvens av overgangen fra seil til damp. Tvert i mot, overgangen til dampskip forsinket internasjonaliseringen, i hvert fall i stavangerflåten.

14 Hovedårsaken til dette overraskende resultatet var trolig at mange av dampskipene seilte relativt korte distanser i forholdsvis hjemlige farvann, nær arbeidsmarkedet i Stavanger. 54 % av alle arbeidsplassene på dampskip i dette utvalget, befant seg i Nordsjøen eller Østersjøen da tellingen ble avholdt. 57 % av arbeidsplassene på seilskip, befant seg lenger borte. 142 KONKLUSJONER Denne studien har vist at stavangerflåten i hovedsak var bemannet av lokale og i hvert fall norske sjøfolk på 1800-tallet. Den verdensomspennende virksomheten hadde i praksis ingen effekt på rekrutteringen av mannskap. Sjøfolkene var rekruttert hjemme, blant unge og ugifte menn. Folk i Stavanger og langs kysten av Rogaland for øvrig hadde lange sjøfartstradisjoner og tilgangen på arbeidskraft var rikelig. Redere og skippere foretrakk å hyre sjøfolk fra sitt eget nærområde og med kjent kulturbakgrunn. Hvis de måtte hyre utlendinger, foretrakk de menn som behersket skandinaviske språk. Sjøfolkene i stavangerflåten på 1800-tallet, var i all hovedsak menn. Det var neppe noen kvinner i tradisjonelle maritime stillinger om bord på norske seilskip i utenriks fart på denne tiden. Og disse mennene var unge. Gjennomsnittsalderen var bare år, selv om skipperne vanligvis var ti år eldre. De fleste vanlige sjøfolkene var under 20. Aldersfordelingen tyder på at de fleste av dem forlot sjøen før de var 30. Da hadde de bedre muligheter til å etablere et familieliv. For bare 30 % av sjøfolkene i vårt utvalg, var gift, men blant de som sto lavest på rangstigen om bord, var nesten alle ugifte. Materialet fra sjøfolketellingen i 1900 viser at overgangen fra seil til damp hadde liten, om noen, effekt på rekrutteringsmønstrene, i hvert fall i stavangerflåten. Mannskapene på dampskipene hadde samme alderssammensetning og sivilstand som sine kolleger på seilskipene. Den eneste tydelige forskjellen var at dampskipene rekrutterte et enda mer lokalt mannskap enn seilskipene. Hovedårsaken til det var trolig ulike seilingsmønstre, ikke ulik teknologi.

15 NOTER [1] Dette er en bearbeidet og oversatt versjon av min artikkel til den 9. Nordsjøhistorie-konferansen: "Recruiting and organising Maritime Labour in the Stavanger Fleet during late 19th Century", Stavanger Den engelske versjonen er litt mer omfattende og vil også bli trykt. [2] Når sum fartøyer og sjøfolk er litt lavere enn de totaltallene som er presentert i teksten, skyldes det at ikke alle fartøyer har oppgitt posisjon. [3] A.N.Kiær, Bidrag til en norsk Befolkningsstatistik, N.O.S. Ny Række C.No.1, Kristiania (Oslo) 1882, s. 8 [4] "Stavangerregionen" omfatter her Stavanger by og herredene Hetland og Haaland. Hele området lå i det som var gangavstand fra Stavanger sentrum. [5] L.R. Fischer og H.W. Nordvik, "A Crucial Six Percent: Norwegian Sailors in the Canadian Merchant Marine, ", Sjøfartshistorisk Årbok 1984, Bergen 1985, s. 140 [6] Se f.eks. J. I. Jensen, Beretning om en 30 års sjøfartstid, Stavanger 1939, s. 14, 30, 36, 41, 44, 47, 65 og 68 [7] A.N. Kiær, Bidrag til Belysning af Skibsfartens økonomiske Forhold. Kristiania 1877, s , F. Hodne, An Economic History of Norway , Trondheim 1975, s. 106 [8] L.R. Fisher og H.W.Nordvik, "Salaries of the Sea: Maritime Wages in Stavanger, ", Stavanger Museums Årbok 1987, Stavanger 1988, s SUMMARY Recruiting and Organising Labour in the Stavanger Merchant Fleet during late Nineteenth Century This study shows that the Stavanger fleet was manned predominantly by local and other Norwegian crew during the 19th century. The world-wide field of operation had practically no effect on the national composition of labour force onboard. The crew was recruited at home, primarily among young and unmarried men living close to the port of registry. The region of Rogaland had longstanding shipping traditions and surplus labour. These must have been decisive factors in manning the fleet. If possible, ship-owners and masters obviously preferred to hire crew members of their own culture. If they hired foreigners, they preferred Scandinavian speaking men. The people manning the Stavanger merchant fleet were almost all males. There were hardly any women employed in the traditional maritime occupati-

16 ons onboard Norwegian deep sea sailing vessels of the time. And these men were young. Their mean age was only years, though the masters on average were 10 years older. Most of the ordinary seamen were younger than The age distribution of the seafarers indicates that most of them left sea before the age of 30. In doing so they had better opportunities for establishing a family life. Only 30 per cent of the sailors were married, almost none of the ordinary seamen. The data from the maritime census in 1900 indicates that the transition from sail to steam did have little, if any, effect on the recruitment patterns. The crews onboard the steam ships were of the same age and had similar martial status as their fellow sailing ship crews. The only visible difference was that the steamers recruited even more local and Norwegian labour. The probable reason for that was the different voyage patterns, and not the different technology. The steamers were still mostly occupied in coastal and short sea shipping. This article will be printed in English in the proceedings from the 9th North Sea History Conference, Stavanger The volume will be published under the title Maritime People.