FYLKESMANNEN I BUSKERUD MILJØVERNAVDELINGEN

Transkript

1

2 FYLKESMANNEN I BUSKERUD MILJØVERNAVDELINGEN Miljøvernavdelingen er en av fylkesmannens fagavdelinger. Avdelingen er gjennom fylkesmannen faglig og budsjettmessig underlagt Miljøverndepartementet, med Direktoratet for naturforvaltning og Statens forurensningstilsyn som nærmeste overordnet fagmyndighet Miljøvernavdelingen skal bidra til at nasjonale miljøpolitiske mål tilpasses og gjennomføres i fylket. Avdelingen arbeider med naturvern og friluftsliv, bevaring av biologisk mangfold, avløp, avfall, luftforurensninger, regional planlegging og arealdokumentasjon. Avdelingen er inndelt i fire faggrupper. Dette er: - Biologisk mangfold - Miljødata og informasjon - Plan og inngrep - Forurensning og vannmiljø Resultatene av en del av avdelingens virksomhet trykkes i denne rapportserien. Dette omfatter også resultatene av enkelte konsulentoppdrag som utføres for miljøvernavdelingen. Opplaget er begrenset. Det er tillatt og ønskelig at data og vurderinger i rapporten gjengis og benyttes av andre, så fremt kilde oppgis. Forespørsler kan rettes til: Fylkesmannen i Buskerud Miljøvernavdelingen Postboks Drammen Telefon: Telefaks: E-post: kontorpost@fm-bu.stat.no ISBN

3 Forord Denne rapporten er utarbeidet som en del av arbeidet med verneplan for Hallingskarvet. Fylkesmannen i Buskerud er ansvarlig for å utarbeide verneforslag og konsekvensutredning knyttet til denne planen. Det er utarbeidet flere andre rapporter om verneverdier og brukerinteresser innenfor vurderingsområdet. Disse vil bli brukt som bakgrunn for vurderingene knyttet til verneplanen. Rapporten om geologien i Hallingskarvet er skrevet av Sven Dahlgren, Regiongeolog for Buskerud, Telemark og Vestfold, Regionsamarbeidet Buskerud Telemark Vestfold Arbeidet med rapporten er gjennomført i løpet av Alle vurderinger i rapporten står for forfatterens regning. Prosjektansvarlig hos fylkesmannen i Buskerud har vært naturforvalter Eldfrid Engen. Drammen, des Bertil Anderson Avdelingsdirektør Eldfrid Engen Naturforvalter Forsidebilde: Hallingskarvet sett fra Prestholtseter. Foto: Morten Clemetsen, Aurland Naturverkstad BA 4

4 INNHOLD Forord... 4 Sammendrag... 6 Formål... 7 Feltarbeid Hva er Hallingskarvet?... 8 Tidligere arbeider... 8 Berggrunnsgeologi... 9 Kvartærgeologi Geologiske ressurser Geologisk mangfold: Grunnlag for biologisk mangfold Verneverdi Oppfølging Avgrensning av verneområdet Takk Berggrunnsgeologisk kart Referanser:

5 GEOLOGI I VURDERINGSOMRÅDET FOR HALLINGSKARVET NASJONALPARK Tønsberg 17. november 2003 Sven Dahlgren Regiongeolog for Buskerud, Telemark og Vestfold Regionsamarbeidet Buskerud Telemark Vestfold Sammendrag Hallingskarvet er geologisk sett et nasjonalt fjell både fordi det er et særdeles karakteristisk landskapselement alle har et forhold til og fordi det er viktig for forståelsen av Norges geologiske historie. Hallingskarvets landskapsform er et resultat av geologiske prosesser som har foregått i mer enn 1,5 milliard år. Ved geologiske undersøkelser i perioden fikk Hallingskarvet en sentral posisjon i den geologiske undersøkelseshistorien av Norge siden dette er et nøkkelområde for å forstå dannelsen av to så vesentlige elementer som Hardangervidda og den kaledonske fjellkjede. Den berggrunnsgeologiske utviklingen av Hallingskarvet er tredelt: 1. Dannelse av de prekambriske grunnfjellsbergartene (> 1 milliard år) og erosjon av disse til et meget flatt landskap (ca 540 millioner år siden); 2. Avsetning av marine leire-, sand- og kalksedimenter; 3. Overskyvning av store gneisflak, skyvedekker, i forbindelse med dannelsen av den kaledonske fjellkjede (ca 400 millioner år siden). Erosjon av området i tertiær og gjennom mange istider i kvartær har gitt Hallingskarvet sin karakteristiske landskapsform. Gjennom siste istid var Hallingskarvet delvis en nunatak, og breer eroderer fremdeles i botner på Hallingskarvets nordside og i vest (Omnsbreen). Det er ikke påvist uttakbare geologiske ressusrer av noen betydning innenfor vurderingsområdet. Det blir imidlertid for tiden foretatt noen gullanalyser av prøver fra Ustaoset og Gurostølsfjell, men det ansees som mindre sannsynlig at det kan være drivverdige gullforekomster i området. Bevaring av det unike landskapselementet Hallingskarvet er det viktigste geologiske kriteriet for opprettelse av en nasjonalpark i området. I praksis betyr det fra geologisk synsvinkel at det ikke er kritisk om grensene som er foreslått som vurderingsområde for nasjonalpark justeres noe. Det er imidlertid to unntak: 1. Nord for Finse stasjon og 2. Helt i øst ved Skarveranden og Budalen. Kvartærgeologien i Budalener rik på formelementer, og vitner om en lokal katastrofetapning av Budalsvatn, som da må ha vært mye større, etter siste istid. Området burde derfor bli inkludert i nasjonalparkområdet. Hallingskarvet som helhet har et uutnyttet potensiale for bruk av geologi i turistsammenheng. En tilrettelagt rundløype i Budalen vil trolig kunne gi et et spennende bidrag til kvalitetsturisme på Geilo. Regiongeologen vil gjerne bidra i samarbeid med lokale aktører videre i denne sammenheng. 6

6 Formål Regionsamarbeidet Buskerud Telemark Vestfold (BTV), ved regiongeologen, samarbeider bl.a. om følgende programmer: 1. Geologiske ressurser, kartlegging og næringsutvikling i BTV mot år Nettverk for geologiske attraksjoner for undervisning og turisme i BTV Hol kommune og Hallingskarvet inngår naturlig i begge disse programmene og regiongeologens interesser for registreringene på Hallingskarvet sommeren 2003 er primært knyttet til følgende prosjekter i regi av Regiongeologen BTV: 1. Geologisk informasjon om BTV på internett. Internettstedet er under etablering og skal kunne brukes av skoler, turister og andre. Dette skal bygges ut i årene som kommer, men planen er å legge inn informasjon om Hallingskarvet vinteren Et mer langsiktig bokprosjekt om geologien i BTV. På grunn av planene om nasjonalpark fremskyndet Regiongeologen BTV undersøkelser og registreringer på Hallingskarvet slik at geologiske data også kunne være tilgjengelige i forbindelse med verneplanen. Dette notatet er en kort oversikt til bruk i verneplansammenheng. Det fokuseres på: Kort oversikt over Hallingskarvets geologiske dannelse Geologiske attraksjoner innenfor vurderingsområdet. Forekomst av mulige geologiske ressurser innenfor vurderingsområdet. Avgrensning av nasjonalparkområdet ut i fra geologiske kriterier. Arbeidet på Hallingskarvet ble utført av regiongeologen BTV som et bidrag fra Buskerud fylkeskommune til nasjonalparkplanene. Arbeidet er finansiert fra Regiongeologens ordinære budsjett, samt fra samarbeidsprogram 2 Geologiske attraksjoner i BTV. Etter regiongeologens henstilling utførte NGU to dagers feltarbeid ved Ustaoset og Gurostølsfjell høsten 2003 for å prøveta enkelte områder for gull. Dette feltarbeidet og kommende analyser finansieres gjennom samarbeidet mellom NGU og BTV-regionsamarbeidet v/ regiongeologen. Feltarbeid 2003 Feltinnsatsen i 2003 ble planlagt på basis av studier av gammel litteratur (se nedenfor), kart og innkjøpte vertikale flyfoto. Arbeidet i 2003 var kun ment å være rekognosering. I utgangspunktet ble det avsatt ei drøy uke til å gå Hallingskarvet på kryss og tvers, men det ble utvidet med ytterligere noen dager. Feltarbeidet foregikk i 4 omganger: 1. Hovedperiode for feltarbeid: 3.8: Kjøring fra Tønsberg til Byrkjedalen i sydenden av Strandavatnet. 4.8: Byrkjedalen-Vesleskuta-Grogardnibben-Revufonnsbotn-Storeskuta-Storekvelve- Tvergastein 5.8: Tvergastein-Storekvelve-langs topprygg til Lordehytta 6.8: Lordehytta-Folarskardnuten-Folarskardbotnane-Byrkjedalen 7

7 7.8: Syd for Strandavatnet; Geilo-Ustaoset; Rallarvegen Haugastøl-Finse 8.8: Finse-Kvannjolnuten-Flakavatnet syd-kyrkjedørsnuten-kyrkjedøri-flakavatnet nord- Storfonn syd-st.paul-klemsbu 9.8: Klemsbu-St.Paul-Omnsbreen-Finse- retur Tønsberg 2. Møte med Prof. Atle Nesje, Univ. i Bergen for å besøke lokaliteter rundt Finse som blir brukt mye i forskning og undervisning: 31.8: Tønsberg-Ustaoset-Finse 1.9: Finse stasjon-jomfrunutområdet. 2.9: Finsevatn-Finsefetene-Middalsbreen-Blåisen-Finse 3.9: Finse-Tønsberg 3. Flyobservasjoner og fotografering av Hallingskarvet: 5.9: Flytur Jarlsberg-Geilo-Hallingskarvet på kryss og tvers-dagali-jarlsberg 4. Undersøkelse av geologisk interessante områder ved Skarveranden og Budalen observert fra fly. Opptak NRK radio: 18.9: Tønsberg-Dagali (overnatting) 19.9: Dagali-Ustetind-Skarveranden-Skarvsenden-Geilo-Budalen-Tønsberg Hva er Hallingskarvet? Hallingskarvet er i utgangspunktet et geologisk fenomen. Det er en karakteristisk sammensetning av ulike naturlandskapselementer. Det har en lang og kompleks geologisk historie. Alle vet hva det topografiske Hallingskarvet er. De geologiske grensene er tilnærmet det samme, og avgrensningen av det som geologisk sett oppfattes som Hallingskarvet ligger klart innenfor vurderingsområdet for nasjonalparken. Et unntak er i øst hvor en på bakgrunn av geologien naturlig ville trekke avgrensningen av området til også å omfatte Budalen. Tidligere arbeider Grunntrekkene i Hallingskarvets geologiske oppbygning ble etablert for drøyt 100 år siden (Brøgger 1893, Rekstad 1903). Nyere publiserte undersøkelser har begrenset seg til mere nøyaktig kartlegging av hovedlitologiske grenser i østlige halvdel (Askvik og Yardakul 1990) samt et oversiktskart i målestokk 1: NGU (Sigmond 1998). De eldste undersøkelsene ovenfor inneholder også noen spredte kvartærgeologiske beskrivelser. Et grovt kvartærgeologisk oversiktskart i målestokk 1: er publisert over Buskerud fylke og dekker følgelig Buskerud-delen av vurderingsområdet for nasjonalpark (Kristiansen og Sollid 1996). Hallingskarvets geomorfologi er meget kort omtalt av Holtedahl (1953). Av nyere kvartærgeologiske arbeider er det kun foretatt enkelte spesialstudier ved Finse (Bl.a. Reid og Nesje 1988). Hallingskarvet er også kort omtalt i populærvitenskapelige artikler (Rosendahl 1954, Nygaard 1977, Askvik 1983). Av dette fremgår det paradoksale faktum at det på tross av Hallingskarvets stilling i klassisk norsk geologi aldri har blitt publisert noen spesielle geologiske avhandlinger som fokuserer på Hallingskarvets geologi, verken kvartær eller berggrunn. Grunnen til dette kan være at den generelle oppfatningen blant geologer er at Hallingskarvet har en enkel geologi som ble 8

8 forstått for 100 år siden. Hallingskarvet er tilsynelatende også ganske enkelt geologisk oppbygd, men prosessene som har foregått både i berggrunnen og i kvartær tid, er kompliserte og skriker etter moderne undersøkelser. Siden nye vitenskapelige undersøkelser av berggrunnen og kvartærgeologien ikke er publisert er vår geologiske kunnskap om Hallingskarvet utvilsomt gammeldags og full av store hull. Det var derfor nødvendig å ta en rekognoseringsrunde for å gjøre opp status for geologien på Hallingskarvet. Se seinere avsnitt om framtidige undersøkelser. Berggrunnsgeologi I dette avsnittet vil Hallingskarvets geologiske utvikling bli gjennomgått helt summarisk. Det vil her ikke bli gjort noe spesielt forsøk på å gi framstillingen en populær form. Tredeling Den klassiske tredelingen av berggrunnen på Hardangervidda, Hardangerjøkulen og Hallingskarvet-Hemsedalsfjella ble forstått i grove trekk for drøyt 100 år siden. Denne tredelingen er: 1. Et underlag av prekambriske bergarter 2. Sedimenter avsatt oppå dette underlaget 3. Bergarter, dekker, skjøvet over 1 og 2. Se figur 1. Dette vil bli forklart noe nærmere nedenfor. Prekambrium Underlaget, som det ble kalt i klassisk litteratur, er prekambriske gneiser, granitter, amfibolitter, kvartsitter etc. som er resultater av en lang og komplisert historie. De eldste gneisene er minst 1500 millioner år gamle og de yngste granittene er om lag 950 millioner år. Det tok altså en drøy halv-milliard år å lage bare underlaget. I de seinere årene er dette underlaget kartlagt relativt grundig (Sigmond 1998), men mye gjenstår på den detaljerte forståelsen av den geologiske utviklingen av dette (figur 1). Det som i alle fall er sikkert er at disse prekambriske bergartene ble involvert i en stor fjellkjede, den Sveconorvegiske fjellkjeden, for ca 1 milliard år siden. Da ble alle bergartene foldet og deformert. En sone med særlig deformerte bergarter er fulgt fra Mandal i sør til Ustaoset. Sonen fortsetter nordover fra Ustaoset til Gurostølsfjell og vest for Stolsvatn der den forsvinner inn under yngre bergarter (Sigmond 1998). Bergartene øst og vest for denne sonen er ulike. Etter deformasjonen intruderte granitter. Finsegranittene tilhører disse seine granittene, men alderen er ikke kjent nøyaktig (trolig ca 950 millioner år). Finsegranitt ble tatt ut som bygningsstein under arbeidet med Bergensbanen og kan f.eks. sees i stasjonsbygget på Finse. De prekambriske bergartene som sees på overflaten i dag befant seg minst 20 km inne i den Sveconorvegiske fjellkjeden. Pa overflaten den gang var det høye fjell slik vi i dag finner i moderne fjellkjeder. Etter ca 950 millioner år ble fjellkjeden utsatt for kraftig erosjon som varte i flere hundre millioner år. Det subkambriske peneplan Erosjonen av den Sveconorvegiske fjellkjede pågikk helt til røttene av fjellkjeden dannet et helt flatt sletteland like over havnivå. Denne sletten strakte seg over hele det Baltiske skjold (Norge, Sverige Finland og litt av Russland) og enda litt mer antakelig. Akkurat når dette slettelandet var utviklet vet vi ikke helt, men vi vet at det var et plan da det ble oversvømmet 9

9 av havvann i under-kambrium (ca 550 millioner år siden). Dette slettelandskapet, planet, som danner underlaget for sedimentene fra kambrium og ordovicium kaller vi for det subkambriske peneplanet. I kambrium lå som sagt peneplanet i havnivå og hevning av dette planet, som omtrent tilsvarer Hardangervidda-planet i dag, ble hevet til dagens høyde over havet av seinere geologiske prosesser. Vi kan se dette peneplanet i erosjonstverrsnitt både nord og sør for den østlige halvdelen av Hallingskarvet, samt ved Finse og i området ved Såta. Se figur 1. Autoktone / parautoktone paleozoiske sedimenter Når havvannet oversvømte (transgrederte) peneplanet som i kambrium lå like over havnivå førte det til at vi etterhvert fikk avsatt sedimenter. Rett på peneplanet finner vi ofte konglomerat eller sandstein. Dette er lokalt sammenskylt grus og sand som trolig bare fylte dumpene i slettelandskapet. Seinere i tidlig paleozoisk tid (kambrium og ordovicium) fikk vi i området ved Hallingskarvet for det meste avsetning av leire, men også litt sand og noe kalkslam. Norge lå på dette tidspunktet godt syd for ekvator. Sedimentene dekket i tidlig paleozoisk tid hele Sør-Norge, men i dag finner vi kun rester igjen av disse fordi det meste er erodert ned til peneplanet og under dette. På grunn av fossilfunn kan vi bestemme alderen på de tidlig paleozoiske leire og kalksandsteinslagene. Særlig kjent er funn av fossiler fra under-kambrium ved Usteberget (Goldschmidt 1925, Størmer 1925), og ved Sandåa vest for Finsenut (Goldschmidt 1912). Fossilforekomsten ved Sandåa ligger innenfor vurderingsområdet for nasjonalpark. Det er hittil ikke funnet fossiler rundt selve Hallingskarvet, men det er ingen tvil om at det er de samme avsetningene vi har rester av under Hallingskarvet og Hardangerjøkulen som vi finner fossiler i på ulike deler av Hardangervidda og ved Usteberget og Sandåa (se figur 1). Sedimentene ligger i dag der de ble opprinnelig ble avsatt (autoktone), eller nesten der de ble avsatt (parautoktone). På grunn av dannelsen av den Kaledonske fjellkjede (se neste avsnitt) ble de tidlig paleozoiske sedimentene deformert (foldet og knadd ) og leiresedimentene er nå metamorfe bergarter fyllitter av ulike typer. På Hardangervidda har det vært mulig å finne fram til den opprinnelige stratigrafien for de kambriske og ordoviciske sedimentene. Dette er hittil ikke gjort rundt Hallingskarvet, men det er sannsynligvis mulig. I området nordvest og nord for Finse og syd og vest for Flakavatn er det ulike omvandlete sedimenter som det nok kan være mulig å etablere en stratigrafi for. Sedimenter som forekommer er bl.a.: Grå fyllitt (opprinnelig leireavsetninger) Svart fyllitt (opprinnelig leireavsetninger med høyt innhold av karbon, uran og svovel) Kalksandstein Sandstein Kaledonske dekker I slutten av tidlig-paleozoikum (silur) kolliderte Norge og Grønland. I kollisjonssonen ble det dannet en fjellkjede, Den Kaledonske Fjellkjede. Hallingskarvet var en del av utkanten av denne fjellkjeden. Fra kollisjonssonens sentrale partier ble det skjøvet opp ulike flak av jordskorpa. Bergartene på toppen av Hallingskarvet og Hardangerjøkulen er deler av et slikt flak som ble skjøvet opp og inn over de Paleozoiske sedimentene. Opprinnelig var det et eller flere sammenhengende lag som ble skjøvet inn over Hardangervidda. I dag finner vi bare erosjonsrester på Haukeli, Hårteigen, Hardangerjøkulen og Hallingskarvet oppå underlaget av gneis. Lenger mot nord og vest finner vi imidlertid stort sett bare slike skyveflak, dekker. Dekkebergartene på Hallingskarvet består stort sett av gamle granittiske gneiser. De er ikke datert, men siden de opprinnelig var flak fra de prekambriske bergartene som dannet 10

10 underlaget for de tidlig paleozoiske ssedimentene lenger nord, har vi den underlige situasjon at dekkene på toppen av Hallingskarvet er eldre enn de Paleozoiske sedimentene de ligger oppå. Her er det imidlertid viktig å presisere at dekkene kom dit ved tektoniske prosesser, d.v.s. mekanisk skjøvet over ved fjellkjededannelsen. Dette var en prosess som i dag er vel kjent, men som det var nokså vanskelig å begripe for hundre år siden. For å demonstrere at en slik prosess faktisk hadde foregått i Norge under dannelsen av den Kaledonske fjellkjede var eksempler fra nettopp Hardangervidda-Hallingskarvet meget viktig. Derfor er dette området av klassisk geologisk betydning i Norge. Under innskyvningen av dekkene virket leiresedimentene under som smøremiddel og dekkene kunne forholdsvis lett bli skjøvet innover (det trengtes dog et kontinent (Grønland) for å få denne skyvningen til). Dette førte naturligvis til at leiresedimentene blei deformert og metamorfosert til det som vi i dag finner som fyllitter. De fyllittene som ble liggende helt i ro der de hadde vært avsatt kaller vi for autoktone, mens de fyllittene som ble transportert litt kaller vi for parautoktone. Skyvedekkene er alloktone, d.v.s. de er transportert relativt langt. Fossiler finner vi kun i sjeldne udeformerte lommer med autoktone sedimenter. Skyvningen foregikk ikke med samme kraft over alt og noen steder skrapte dekkene bort så og si alle underliggende sedimenter, mens andre ble sedimentene hopet opp under dekkene. I området ved Sankt Paul-Finse-Sydvest for Flakavatn er det i dag relativt tykke lag med fyllitt og andre paleozoiske sedimenter, mens f.eks. syd for Folarskardet er det kun noen få meter med fyllitt mellom dekkene og underliggende gneiser. Den variable tykkelsen av sedimentene under dekkene er det fint å studere i skrenten vest for Folarskardtjørnan, i Storekvelve og ved Flakavatnet. Hallingskarvdekket er heller ikke en homogen plate slik det ofte framstilles. Det består av større og mindre flak som er skjøvet i forhold til hverandre. I enkelte tilfeller ble deler av underliggende leirsedimenter dradd med opp og inn i mellom mindre dekkeplater. Derfor finner vi nå et lite parti med fyllitt mellom dekkegneisplater vest på Folarskardnuten. Bruddsoner / forkastninger Hallingskarvet er hakket opp av store forkastninger / bruddsoner som går ca NNØ-SSV. De viktigste er fra øst mot vest: Folarskardet Ljøtebotnane Kyrkjedøri Flakavatn (sonen kan følges NNØ-over til Vierbotn og skard vest for Jutulvatnet og muligens SSV-over til Finse og fra Middalsbreen under Hardangerjøkulen til Isdølskåki) Alderen på disse forkastningene eller bruddsonene er ikke kjent. De må imidlertid være yngre enn dekkene de går gjennom (d.v.s. yngre enn silur). På Vestlandet er det kjent relativt unge bevegelser langs liknende bruddsoner. Syd for Finsevatn er det blokker i granitt som muligens er sprukket opp langs sonen som går fra Flakavatnet til Isdølskåki. Disse blokkene ville neppe ha ligget der etter siste nedising og er derfor muligens av holocen alder (d.v.s. etter siste istid). Jordskjelv er imidlertid ikke noe utbredt fenomen på Finse. For turister som skal krysse Hallingskarvet er bruddsonene viktige. Det er langs bruddsonene erosjonen har kunnet virke kraftigst og store deler av Hallingskarvdekket er fjernet. Derved blir det ikke særlig stor høydeforskjell og gunstig å gå. De beste eksemplene er Folarskardet og Kyrkjedøri. 11

11 Kvartærgeologi Skarvet et geologisk naturlandskap Det er som en karakteristisk, stor geomorfologisk erosjonsform Hallingskarvet fremstår i alles bevissthet. Hallingskarvet er sammensatt av ulike geomorfologiske delelementer. Det er helheten av disse som lager Hallingskarvet. Geomorfologien til de ulike delelementene er resultater av forskjellige geologiske erosjonsprosessers virkning på berggrunnen Erosjon i kvartær Erosjon av Hallingskarvet har foregått siden dekkene ble skjøvet inn i slutten av den Kaledonske fjellkjededannelsen i silur (ca 400 millioner år siden). Hele skarvet er en erosjonsrest av et større, sammenhengende dekke som i allefall dekket nordre og vestre Hardangervidda. Når hovederosjonen av dette dekket har foregått vet vi ikke. Det kan muligens ha foregått en viss erosjon i tertiær tid, som begynte for 60 millioner år siden. Vanligvis blir imidlertid mye av erosjonen og dagens landskap i Norge tilskrevet erosjon i kvartær tid som begynte for omtrent 2,5 millioner år siden. Karakteristisk for denne tiden er store klimasvingninger og en rekke, trolig ca 40, istider. Siste istid, Weichsel, varte i drøyt år fram til for ca år siden. Tiden etter Weichsel kalles Holocen. Hvor mye av erosjonen på Hallingskarvet som skjedde i Weichsel vet vi ikke, men det var neppe all verden. Ved slutten av Weichsel lå antakelig hovedisskillet tvers over Hallingskarvets vestre del, muligens nær en tenkt linje mellom Finse og Geiteryggen (Sollid og Sørbel 1981). Hallingskarvet lå i allefall nokså nær isskillet og breene fikk da ikke spesielt stor erosiv virkning. Mest sannsynlig ble Hallingskarvets nåværende utseende til ved modifisering av en tidligere erosjonsform gjennom Weichsel-istiden. Skarvets brattkanter Det mest typiske formelement for Hallingskarvet er de stupbratte kantene på meters høyde som avgrenser topplatået på fjellpartiet øst for Sankt Pål. Fra Sankt Pål og vestover (N for Finse) er Hallingskarvdekket erodert bort og brattkanten mangler totalt. En kan derfor geologisk sett si at Hallingskarvet er fjellpartiet mellom Flakavassnutane i vest til Skarvsenden (nord for Geilo) i øst. Årsaken til at erosjon av Hallingskarvet gir de bratte kantene er i vesentlig grad avhengig av berggrunnsgeologien. Fyllitten er en relativt bløt bergart som ligger oppå et hardt, prekambrisk gneisunderlag, men fyllitten ligger også under en hard gneisplate ( Hallingskarvdekket ). Breene graver lett vekk fyllitten, noe som gjør at det overliggende harde gneisdekket brekker av langs vertikale sprekker. Derved blir det en høy, omtrent vertikal brattkant. Skarveranden og fjellpartiet Sankt Pål-Såtehjellane-Finsenut På Skarvsenden nord for Geilo ender, som navnet tilsier, Hallingskarvet. Det er også her Hallingskarvdekket og derved brattkanten ender. Et interessant formelement er Skarveranden (også kalt Prestholtskarvranden ). Skarveranden er en smal rygg som fortsetter 4-5 km i sørøstlig retning fra Skarvsenden. Egentlig er Skarveranden en liten erosjonsrygg av fyllitt der hvor Hallingskarvet åpenbart fortsatte tidligere. Hallingskarvdekket, og derved brattkanten, er totalt erodert vekk herifra. Fjellpartiet Sankt Pål-Såtehjellane-Finsenut består også bare av bløt fyllitt oppå hardere prekambriske bergarter. Dette fjellpartiet hadde åpenbart også tidligere et dekke av hard gneis over seg. Grunnen til at disse fyllittene ligger igjen etter siste istid kan være at det var nær hovedisskillet, eller simpelt hen at siste istid ikke rakk å erodere mer før den var over. Ved 12

12 Såta har erosjonen gått lenger. Området rundt Såta er erodert ned til grunnfjellsgneisen, mens selve Såta er en liten, såteformet erosjonsrest av fyllitt. Den paleiske flaten Lange geologiske erosjonsperioder tenderer til å lage landskapet flatt og helst helt til havnivå. I Norge har vi rester av flere slike flater. Noen slike flater er ved ulike geologiske prosesser blitt hevet til et eller annet nivå høyt over dagens havnivå. Hallingskarvet har et karakteristisk nokså flatt topplatå. Dette er en rest av en gammel geologisk flate, muligens av tertiær alder, som kalles den paleiske flaten. Hallingskarvet nunatak Fjellpartier som rager over et stort og sammenhengende isdekke kalles nunataker. På nunatakene foregår det ikke noen breerosjon, men det blir betydelig med frostsprengning. Slike områder får utviklet såkalte blokkhav. Blokkhav er karakteristisk for topplatået på den østre delen av Hallingskarvet (øst for Folarskardnuten). Vest for Folarskardnuten er det også mye steinblokker, men disse ligger mere spredt oppå isskuret fjelloverflate. Den østre delen av Hallingskarvet var derfor en nunatak i alle fall i deler av Weichsel. Den vestre delen (vest for Folarskardnut) har vært isdekket og blokkene vi finner her har vært innefrosset i breisen og de ble ganske enkelt lagt ned på fjelloverflaten når isen smeltet. Dette har derfor ikke vært en nunatak. Erosjon under dekkene Når Hallingskarvdekket ble erodert bort var erosjon av fyllitten et lett bytte for breene. Erosjon ned i de underliggende, harde prekambriske bergartene var derimot en tøffere jobb. Ofte blir det derfor ei hylle i terrenget der hvor det subkambriske peneplanet ligger. Dette sees lett nordøst for Finse og på begge sider av Hallingskarvet øst for Flakavatnet. De høyeste toppene nord for dalføret mellom Finse Haugastøl-Ustaoset og Geilo går nesten opp til peneplanet. Det samme er tilfellet på Gurostølsfjellet SØ for Strandavatnet. Erosjonen og landskapsutformingen i disse områdene med prekambriske bergarter er bare styrt av lokale inhomogeniteter. Dette landskapet er på sett og vis lik landskapet i alle andre områder med slike bergarter, d.v.s store deler av Sør-Norge sør for Hallingskarvet. Geologisk sett er derfor ikke denne landskapstypen ikke spesielt viktig innenfor vurderingsområdet. Breer / fonner På Hallingskarvet er det flere fonner og noen mindre breer. Sammenlikner en gamle kart fra ca 1930, flyfoto fra 1988 og forholdene sommeren 2003 har både breer og fonner skrumpet dramatisk. Mens det typiske formelementet på sørsida av Hallingskarvet er den høye VNV- ØSØ gående brattkanten, er det typisk med botner på nordsida. Disse botnene er gravd ut av botnbreer. I Storekvelve, Folarskardet, Ljøtebotn og Kyrkjedøri har botnbreene nesten klart å erodere seg tvers gjennom Hallingskarvet. Ved Flakavatn er skarvet erodert gjennom på tvers. Botnene i øst (Tjørnebotn, Såtebotn, Veslekvelve, Storekvelve) er uten botnbreer og de har trolig heller ikke hatt botnbreer gjennom hele holocen fordi de tilsynelatende ikke har botnbremorener (dette bør imidlertid sjekkes grundigere enn jeg hadde anledning til). Aktive botnbreer med botnbremorener finner vi imidlertid i Revufonnsbotn, i botnene i Folarskardet, Veslebotn, Ljøtebotn og videre vestover. Grensa mellom botner med og uten aktive breer i holocen faller interessant nok sammen med grensa for dramatisk endring av vinternedbør i Sør-Norge i perioden (Dahl og Nesje 1996). Vest for Storekvelve omtrent (d.v.s. ved Revufonnsbotn hvor det er aktiv botnbre) er det ca 190 mm vinternedbør i året, mens øst 13

13 for Storekvelve er det mm vinternedbør i året (ingen botner med aktive breer i holocen). Fonnene og botnene nord på Hallingskarvet har derfor sannsynligvis et potensiale for å kunne gi interessante klimatiske opplysninger for holocen. Skardene Erosjonen virker lettest der det er svakhetssoner i Hallingskarvdekket. Langs de tidligere omtalte forkastningene / bruddsonene ble dekket knust opp under bevegelser som foregikk langs sonene. Erosjonen har derfor hatt lett bytte langs disse sonene. Se tidligere avsnitt. Katastrofen i Budalen De geologiske forholdene i Budalen ble ikke oppdaget før flyturen 5.9. Budalen ble kun befart et par timer om ettermiddagen 19.9 under dårlige observasjonsforhold (nokså mørkt pga regnvær). Dette er imidlertid tilstrekkelig til å konkludere med at Budalen har en spesielt interessant kvartærgeologisk historie. Vi har her avsetninger av rogenmorener, kameterasser og flere strandlinjer. I dalen var det muligens en bredemt sjø en periode. Det mest åpenbare er imidlertid at Budalsvatnet tidligere var mye større og vannoverflaten var ca m høyere enn idag. Dette vannet var demt opp naturlig av morener i sydøst (mot Geilo). Ved en eller annen anledning skjedde det et naturlig dambrudd og vi fikk en katastrofal senking av vannstanden med m i Budalsvatnet. Dette førte til utgravingen av det enorme gjelet ned lia og avsetning av flomvifte i enden av gjelet nede på Geilo. Gelifluksjoner, polygonmark, pløyeblokker, mudflows og skred Bevegelser av jord og stein som følge av fryse / tine prosesser er vanlige i flere skalaer i vurderingsområdet. Særlig viktige er områder med polygonmark og pløyeblokker umiddelbart nord for Finse stasjon. Disse områdene brukes i undervisningen av geologi / geografi studentene ved Universitetene i Oslo og Bergen. Pløyeblokkene, d.v.s. blokker som sklir nedover skråningene og lager et dypt pløyespor etter seg ned lia, ved Finse har vært gjenstand for flere forskningsprosjekter (se Reid og Nesje 1988). Fjellskred er bl.a. observert i dalsida vest for Folarskardtjørna. Her har et ganske stort stykke av dekkebergartene rast ned og spredt seg langt utover dalbunnen. Rallarvegen går også gjennom et fjellskred ved Storudi. Dette er spektakulært og er interessant som en attraksjon langs Rallarvegen. Jernutfelninger Særlig i områder med svart fyllitt eller hvor morener er rike på fragmenter av svart fyllitt er det vanlig å se rauveller, d.v.s. hvor jernhydroksider blir felt ut fra jernholdig vann. Aurhelle, d.v.s. løsmasser sammenkittet av utfelte jernhydroksider er også nokså vanlige å se i disse områdene. Det må også åpenbart ha vært ganske god tilgang på myrmalm ved Strandavatnet og i Ustedalen da blestring av myrmalm foregikk her i stor stil i gamle dager. 14

14 Geologiske ressurser Fyllitt-områdene og Hallingskarvdekke-bergartene er uinteressante m.h.t. geologiske ressurser. I den store skjærsonen nordover fra Ustaoset-Haugastøl og ved Gurostølsfjellet ble det imidlertid observert sulfidomvandling og hydrotermalkvarts. Denne assosiasjonen kan indikere forekomst av gull. Derfor fikk regiongeologen for BTV en representant fra NGU til å komme et par dager for å prøveta bergartene i disse områdene. Atten prøver er sendt til Australia for gullanalyser. Sannsynligheten for at det skal finnes gull i området er imidlertid minimal. Dersom det blir påvist gullanomalier betyr det heller ikke at det nødvendigvis må være drivverdige forekomster i området. Denne undersøkelsen er foretatt nærmest for å sjekke mulighetene for gull ut av området. Resultatene fra gullanalysene vil foreligge på nyåret. Det er forøvrig ikke påvist sand og grusforekomster med god kvalitet innenfor vurderingsområdet. Geologisk mangfold: Grunnlag for biologisk mangfold Ingen store variasjoner i biologisk mangfold uten variasjoner i det geologiske mangfoldet! Sammenhengene mellom geologisk mangfold og biologisk mangfold vises ypperlig i vurderingsområdet. Dette vil ikke bli utdypet noe spesielt her, men generelt kan det sies at fyllittområdene har et stort artsmangfold av planter. Dette skyldes at jordsmonn lettere kan utvikles på disse bløte bergartene enn på de hardere dekke og underlagsbergartene. I tillegg er fyllittene ofte rike på kalkspat og noen steder forekommer det kalksteinslag. Dekkebergartene og underlagsbergartene er derimot svært fattige på plantenæringsstoffer. Verneverdi Geologi og etablerte turistruter Det sammensatte geologiske naturlandskapet Hallingskarvet utgjør er først og fremst viktig for turisme og opplevelse. Derfor er helheten av det geologiske naturlandskapet Hallingskarvet hovedverdien for opprettelse av en nasjonalpark. Hallingskarvet er i så måte en viktig brikke i vårt nasjonale geologiske mangfold. Turister kommer i stor grad for å nyte ulike deler av Hallingskarvets geologi. De færreste reflekterer imidlertid noe særlig over det. Regiongeologen BTV har derfor, uavhengig av om det er nasjonalpark, ønske om i samarbeid med kommunene å gjennomføre et prosjekt som går ut på å gi turistene en større grad av opplysning om det geologiske landskapet de besøker. Viktige områder for dette er: Folarskardet-Raggsteindalen Finse-Kyrkjedøri-Raggsteindalen Finse-St-Paul-Geiteryggen Rallarvegen Skarveranden-Skarvsenden Dessuten vil det sannsynligvis være grunnlag for å lage en interessant ny rundløype Geilo- Budalen. Dette må imidlertid undersøkes nærmere neste år. 15

15 Geologisk forskning og undervisning Hallingskarvets beliggenhet nær jernbane og vei gjør området tilgjengelig for undervisning både for Univ i Oslo og Bergen og selvsagt for andre institusjoner. Spesifikke lokaliteter som er viktige for forskning (F) og undervisning (U) innenfor vurderingsområdet er: Alle botnene på nordsida av Hallingskarvet (F) Blokkhavet på østre delen av Hallingskarvet (F) Pløyeblokker i området nord for Finse stasjon (F, U) Peneplanet og kambriske avsetninger, samt gelifluksjoner ved Finsenut-Jomfrunut (F, U) Erosjonsprosesser på Skarvsenden-Skarveranden (F, U) Budalen. Kan være viktig (F, U) Oppfølging Oppfølging regiongeologen BTV vil sørge for i tida framover: Gull? Dersom det skulle være forekomst av gull sørge for videre undersøkelser i (Kommentar : Det er IKKE påvist gull av interesse i det undersøkte området). Videre undersøkelser Området ved Skarveranden Budalen burde undersøkes nærmere kvartærgeologisk. Dette blei oppdaget for seint i høst til at det kunne gjøres i år. Dette vil bli fulgt opp av regiongeologen for BTV i samarbeid med Prof. Atle Nesje, Univ i Bergen sommeren Mulige framtidige forskningsprosjekter Flere geologiske forskningsprosjekter er aktuelle på Hallingskarvet i framtida, bl.a.: Klima: Studier av breer og fonner. Særlig botnbreer / morener fra Ø mot V. Blokkhav øst på Hallingskarvet Datering og tektonisk utvikling av dekkebergartene Stratigrafi i fyllittseriens bergarter Avgrensning av verneområdet Den geologiske verneverdien for Hallingskarvet går på helheten av de geologiske landskapselementene som samlet sett utgjør Hallingskarvet. Grensene for vurderingsområdet går såpass langt fra dette total landskapselementet at de eksakte grensene for en eventuell nasjonalpark stort sett kan justeres litt uten å komme i konflikt med geologiske kriterier. To viktige unntak er: 1. Området fra Finse stasjon og nordover (pløyeblokker etc) må inkluderes 2. Skarveranden må inkluderes I tillegg bør trolig Budalen inkluderes i en eventuell nasjonalpark. 16

16 Takk Jeg har mange å takke for bistand under feltarbeidet på Hallingskarvet: Student Martin Stalsberg var assistent i to dager øst på Skarvet, men vrei kneet på blokkhavet på Storeskuta. Han klarte imponerende nok å ta seg ned (via overnatting i Lordehytta) til Strandavatnet med ei krykke vi spikka på Lordehytta. Takk for lånet av hytta på Tvergastein ei natt. Takk til Atle Nesje, Univ. i Bergen, for interessante dager i felt og flere diskusjoner rundt ulike kvartærgeologiske tema på Skarvet. Takk til Eivind og Bernt, Jarlsberg Flyveklubb som sørget for proffesjonell flyging over Hallingskarvet. Takk til Finse 1222 for lån av Klemsbu ei natt. Takk til forskjellige ansatte i Hol kommune for råd og vink og tillatelse til å overnatte på Lordehytta (p.g.a. Martins kne blei det ei nødovernatting egentlig). Takk til Seleksa, Bergen, for kjøretillatelse på Rallarvegen. Figur 1. Berggrunnsgeologisk kart. Brun farge: Hallingskarvets dekkebergarter Grønn farge: Fyllittseriens bergarter Lysere rød, gul og fiolett: Ulike prekambriske underlagsgneiser og granitter. (Sigmond 1998) 17

17 Referanser: Askvik, H. (1983) Fjellgrunnen mellom Finse og Tyin. Den Norske Turistforenings Årbok Askvik, H. & Yardakul, M. (1990) Hallingskarvet berggrunnskart , 1:50.000, foreløpig utgave. NGU Brøgger, W.C. (1893) Lagfølgen på Hardangervidda og den såkaldte høifjeldskvarts. NGU bull. 11. Dahl, S.O. & Nesje, A. (1996) A new approach to calculating Holocene winter precipitation by combining glacier equilibrium-line altitudes and pine-tree limits: a case study from Hardangerjøkulen, central southern Norway. The Holocene 6, Goldschmidt, V.M. (1912) Geologisch-Petrographische Studien im Hochgebirge des Südlichen Norwegens. I. Ein Kambrisches Konglomerat von Finse und dessen Metamorphose. Videnskapsselskapets skrifter. IKl. No 18. Goldschmidt, V.M. (1925) Ueber Fossilführende Unterkambrische Basalablagerungen bei Ustaoset. Fennia 45. Holtedahl, O. (1953) Norges Geologi. Bind II. Oslo. Kristiansen, K.J. og Sollid, J.L. (1996) Buskerud fylke. Kvartærgeologi og geomorfologi. Fylkesmannen i Buskerud. Miljøvernavdelingen. Rapport nr 7. Nygaard, Ø. (1977) Geologien i Buskerud. I L. Throndsen (red): Bygd og by i Norge. Buskerud. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo. Reid, J.R. & Nesje, A. (1988) A giant ploughing block, Finse, Southern Norway. Geogr. Ann. 70A: Rekstad, J (1903) Fra høifjeldsstrøget mellem Haukeli og Hemsedalsfjeldene. NGU Årbog for Rosendahl, H. (1954) Landet blir til. Bidrag i: Reinton, L. og Reinton, S.: Folk og fortid i Hol. Bind I. 2. utgave. Grøndahl og Søn. Sigmond. E.M.O.(1998) Berggrunnsgeologisk kart Odda, m 1: Norges Geologiske Undersøkelse. Sollid, J.L. & Sørbel, L. (1981) Kart gjengitt i Kristiansen & Sollid 1996, se referanse ovenfor. Størmer, L. (1925) On a Lower Cambrian Fauna at Ustaoset in Norway. Fennia