VENNESLA KOMMUNE. VEDLEGGSHEFTE Levekårsutvalget. Dato: kl. 9:00 Sted: Sal 2 Arkivsak: 14/00003 Arkivkode: 033

Transkript

1 VENNESLA KOMMUNE VEDLEGGSHEFTE Levekårsutvalget Dato: kl. 9:00 Sted: Sal 2 Arkivsak: 14/00003 Arkivkode: 033 Mulige forfall meldes snarest til forfall@vennesla.kommune.no eller til Hilde Grundetjern tlf / Saksdokumenter sendes også til varamedlemmer, men disse møter bare etter nærmere beskjed. SAKSKART Saker til behandling 5/14 13/ /14 13/ /14 14/ Ny organisering av Film & kino og norsk kino og filmfond Utredning av fysioterapitjenesten i Vennesla kommune Frisklivsentralen evaluering av prosjektperioden /14 14/ Årsmelding Vennesla eldreråd /14 14/ Årsmelding 2013 Rådet for funksjonshemmede 10/14 14/ /14 14/ Vennesla, Torhild Bransdal ordfører Statusrapport fra prosjektet Likeverd og muligheter barnehage Behov for flere barnehageplasser fra august 2014 Eikeland oppvekstsenters barnehage 1

2 Saker til behandling 5/14 Ny organisering av Film & kino og norsk kino og filmfond Arkivsak dok. 13/ Arkivkode. Saksbehandler Aslak Wegge 2

3

4

5

6

7 Forside basert på filmplakat fra Arven (1979) Regi: Anja Breien Filmselskap: Norsk Film A/S 2

8 Arven Fremtidig forvaltning av Norsk kino- og filmfond En utredning av alternative organisasjonsmodeller for Film & Kino, sett i lys av den teknologiske og markedsmessige utviklingen i Norge. Film & Kinos organisasjonsutvalg Overlevert Film & Kinos styre 28. november

9 KAPITTEL 1 UTVALGETS MANDAT, SAMMENSETNING OG ARBEID Mandatet Utvalgets sammensetning og arbeid Forståelse av mandatet og utvalgets arbeid... 9 KAPITTEL 2 SAMMENDRAG DEL 1 SITUASJONSBESKRIVELSE OG HISTORIKK KAPITTEL 3 KINO OG VIDEOMARKEDET Det norske kinosystemet Digitalisering og ny teknologi endringer i distribusjonsleddet Film & Kino og Norsk kino- og filmfond Utvalgets oppsummering/konklusjon KAPITTEL 4 EN HELHETLIG NORSK KINOPOLITIKK Den norske film- og kinopolitikken Oppsummering KAPITTEL 5 FILM & KINOS OPPGAVER Drift, oppgaver og økonomiske forhold i dag Utvalgets oppsummering/konklusjon DEL 2 UTVALGETS VURDERINGER OG ANBEFALINGER KAPITTEL 6 UTVALGETS GENERELLE VURDERINGER Kinopolitikk og bransjehensyn Film & Kinos grunnleggende funksjon Legitimitet og landsmøteordningen Forholdet mellom NFI og Film & Kino Den økonomiske situasjonen Økte avgifter? Avgift på omsetning av videogram / videoavgiften Avgift på omsetning av digital video? Avgiften på fremvisning av film / kinoavgiften Sammendrag: generelle vurderinger og premisser for vurderte modeller KAPITTEL 7 VURDERTE MODELLER OG UTVALGETS ANBEFALING

10 A: Bevare Film & Kino som i dag, med eller uten mindre justeringer B: Basere Film & Kinos drift på en bransjeavtale C: Flytte hele Film & Kinos virksomhet til NFI D: UTVALGETS ANBEFALING Selvstendig NKFF og et omorganisert Film & Kino Utvalgets anbefaling: sammendrag Kilder Vedlegg 1: Norges kinoer med eierskap og stemmeantall til representantskap basert på utvalgets modell Vedlegg 2: Vedtekter for Film & Kino Vedlegg 3: Vedtekter for Norsk Kino- og filmfond (NKFF)

11 KAPITTEL 1 UTVALGETS MANDAT, SAMMENSETNING OG ARBEID 1.1 Mandatet Styret i Film & Kino oppnevnte desember 2012 et utvalg med oppgave å foreta en organisasjonsutredning. Utvalget fikk følgende mandat: Teknologisk og markedsmessig skjer det store endringer innen film, kino og video. En sterkere konkurranse for kino og video, endringer i bransjestrukturer og fallende avgiftsinntekter påvirker Film & Kino både økonomisk og strukturelt. Dette er et viktig bakteppe for utvalgets arbeid. Film & Kino har en styringsmodell som baserer seg på kommunalt eierskap til kinoene med et landsmøte som øverste organ. Flere av de kommunale kinoene er de senere år overdratt til private eller driftes av kinokjeder. Både Oslo og Bergen vurderer nå salg av sine kinoer. Færre medlemskommuner kan over tid redusere Film & kinos legitimitet gitt dagens styringsmodell. Videobransjen er representert i Film & Kinos styringsorganer gjennom Videobransjens Felleskontor (VFK) som er et samarbeidsorgan for Norske Videohandleres Forbund og Norsk Videogramforening. Nye omsetningskanaler for film kan svekke denne modellen. Film & Kino eier og driver Norsk kino- og filmfond. Fondet er i Lov om film og videogram tillagt en avgift på omsetning av film i næring. Avgiften går til å finansiere Film & Kinos tjenester og støtteordninger. Endringer i omsetning av video fra salg/leie til nedlasting/strømming har ført til reduserte avgiftsinntekter. Et svekket inntektsgrunnlag påvirker Film & Kinos muligheter til løse viktige kulturpolitiske oppgaver. Ulike modeller for avgift på nedlasting av film er nå til vurdering i Kulturdepartementet. Film & Kino gjennomførte i 2011 en brukerundersøkelse. Barn og unge, kvalitetsfilm, kompetansesenter for bransjen og en sentral aktør ovenfor myndighetene er blant de tydeligste svarene fra kino og videobransjen. Dette gir føringer for Film & Kinos prioriteringer fremover, og må sees på som en del av grunnlaget for utvalgets arbeid. På denne bakgrunn skal utvalget: Utrede og vurdere ulike organisasjonsmodeller for Film & kino i relasjon til de teknologiske og markedsmessige endringer som skjer innen film, kino og video. Utvalget skal legge vekt på å beskrive både styrker og svakheter ved alternative organisasjonsmodeller. Vurdere konsekvensene for Film & Kinos legitimitet og politiske gjennomslag dersom private aktører overtar en større andel av kinomarkedet. 6

12 Vurdere konsekvensen for organisasjonen av at omsetningen av dvd synker og nye aktører kommer inn i videomarkedet, herunder vurdere konsekvensene for Film & Kino og Norsk kino- og filmfond dersom avgiftsinntektene fortsetter å falle. Utrede behov for eventuelle lovendringer i tilknytning til forslagene. Utvalget påbegynner sitt arbeid medio januar 2013, og avgir rapport i løpet av november Utvalgets sammensetning og arbeid Utvalget har hatt følgende sammensetning: Petter Steen, leder Utdannet adjunkt med bl.a. allmennlærerutdanning og engelsk mellomfag. Ordfører i Haugesund siden Medlem av bystyret siden Styremedlem i Den norske Filmfestivalen siden Leder av Høyres Kommunalutvalg sentralt siden Randi Øverland Samfunnskontakt og likestillingsrådgiver ved Universitetet i Agder. Tidligere lærer og rektor ved Tangen VGS. Statssekretær to perioder i Kirke, utdannings- og forskningsdepartementet og en periode i Kultur- og kirkedepartementet. Tidligere styremedlem i NFI, og i Kristiansand Kinos styre (16 år), samt vararep. i Film & Kinos styre (den gang KKL). Mangeårig medlem av styret i Kristiansand AP. Geirmund Lykke Kommunalråd i Trondheim kommune KrF. Styreleder Trondheim Kino AS. Leder for filmfestivalutvalget. Tidligere nestleder i Film & Kino. Jan Grund Professor siden Styreleder for Norsk Revmatikerforbund og Arts&Business. Tidligere bl.a. prorektor Handelshøyskolen BI (8 år), Høgskolen i Akershus(4 år) og styreleder Oslo Nye Teater (20 år). Styremedlem i Oslo Kino (12 år) og medlem og leder av flere regjeringsoppnevnte utvalg. Vigdis Lian Tidligere direktør for Norsk filminstitutt, settedirektør i Norsk filmutvikling, utvalgsmedlem i Einarssonutvalget, inntakskonsulent kort- og dokumentarfilm i Statens Filmsentral, barnefilmkonsulent i KKL, programsjef for Den norske filmfestivalen, og rådgiver for paraplyorganisasjonen FilmReg. Styremedlem flere i film- og kulturorganisasjoner. Ivar Halstvedt Direktør for SF Kino siden Viseadministrerende direktør for Oslo Kino Direktør og gründer av Norsk Kinodrift. Diverse styreverv. Har arbeidet med kultur i offentlig og privat sektor i 24 år. Marianne Hoff Høyskolelektor ved Høgskulen i Sogn og Fjordane. Tidligere bl.a. helse- og sosialsjef i Leikanger kommune. Kinosjef for Friberg kino, Balestrand. Leder for Norsk Kinoforbund siden Deltok i utvalget knyttet til rapporten Kino år

13 Herdis Elin Belsvik Kinosjef i Stord kommune. Har vært styremedlem og nestleder i Kinoalliansen, en allianse av frittstående kinoer med mer enn besøk per år. Styremedlem og representant for Norske kinosjefers forbund. Håvard Erga Direktør i Warner Bros Entertainment i Norge og Danmark. 25 års erfaring fra Videobransjen hvorav 20 år i Warner Bros. 20 år som lokal politiker. Styremedlem i VFK og NVF i en årrekke. Arbeidet Sekretær for utvalget har vært Guro Dahl Lindebjerg. Sekretariatet har hatt kontor i Film & Kinos lokaler, i Filmens Hus. Utvalget har avholdt ni møter. Møtene er avholdt ved Filmens Hus, med unntak av ett som ble holdt i Fredrikstad i forbindelse med Film & Kinos landsmøte. I forbindelse med Den Norske Filmfestivalen i Haugesund, ble det i august holdt en presentasjon av utvalgets foreløpige arbeid. Målet med presentasjonen var å åpne for debatt og innspill fra ulike aktører. I etterkant av presentasjonen mottok utvalget henvendelser fra tre aktører: Oslo Kino, Produsentforeningen og Norske filmbyråers forening (NFF). Oslo Kino leverte skriftlig innspill. Produsentforeningen og NFF ble invitert til et av utvalgets møter. Produsentforeningen hadde ikke mulighet til å delta, og ble oppfordret til å sende skriftlig innspill. NFF ved Guttorm Pettersen og Unnur Sande presenterte sine innspill ved et av møtene. NFF oppfordret hvert enkelt byrå å sende sine innspill. Utvalget mottok skriftlig innspill fra ett byrå, Nordisk Film Distribusjon. Utvalget inviterte tidligere kulturminister og direktør for Svenska filminstitutet, Åse Kleveland, til et møte. Utvalgets leder og sekretær møtte Kleveland til et møte i august. Hensikten med møtet var å få innsikt i prosessene knyttet til den svenske filmavtalen. Arild Kalkvik skrev, på forespørsel fra utvalget, et notat om utviklingen i det internasjonale kinomarkedet sett i lys av utviklingen de siste ti årene. Utvalgets leder har ved tre anledninger orientert Film & Kinos styre om utvalgets arbeid, i forbindelse med landsmøtet i Fredrikstad, i forbindelse med filmfestivalen i Haugesund, og sist i oktober i Oslo. Under filmfestivalen i Haugesund møtte også utvalgets leder daværende kulturminister, Hadia Tajik, og Høyres Olemic Thommesen. De ble begge informert om situasjonen i Film & Kino, utvalgets arbeid og ulike synspunkter ble diskutert. 8

14 1.3 Forståelse av mandatet og utvalgets arbeid Utvalget har i sitt arbeid vært opptatt av å utrede problemstillingene fra ulike innfallsvinkler det har vært viktig å snu hver eneste stein. Alle spørsmålene, også de ubehagelige, er stilt. Prosessen har vært omfattende og utfordrende. Mandatet rommer mange faktorer, alle avhengig av hverandre, og det finnes ingen åpenbare eller selvsagte svar på mandatets spørsmål. Film & Kino er i en utfordrende situasjon og står overfor vanskelige spørsmål. Utvalget startet sitt arbeid ved å grundig drøfte mandatet i sin helhet, og deretter å definere hvilke konkrete momenter som skulle ligge til grunn for utvalgets arbeid basert på mandatet utvalget fikk. Sistnevnte formulert gjennom fem hovedpunkter: (l) Identifisere fellesnytte og felles utfordringer, (ll) definere Film & Kinos oppgaver og samfunnsbidrag, (lll) utrede legitimitetsspørsmål, (lv) forhold knyttet til NKFF og (V) danne et bilde av markedsutsiktene. Omfattende analyse og tolkning av mandatet, som presentert i disse fem hovedpunktene, har utgjort utvalgets utgangspunkt, og presenteres i sin helhet her: I. Identifisere fellesnytte og felles utfordringer Utvalget valgte å drøfte hvorvidt spørsmålet om et privateid versus kommunalt eid kinomarked skal være førende for utvalgets arbeid, eller hvorvidt Film & Kinos ansvar for den nasjonale kinopolitikken uavhengig av kinoenes eierstruktur skal være i fokus. Videre valgte utvalget å drøfte og identifisere hvilken fellesnytte og fellesinteresse kinoene har i Film & Kino. Dette gjelder både i forhold til kinoenes eierskap og kinoenes størrelse. De utfordringer som er felles for kommunale og private kinoeiere måtte kartlegges, og deretter måtte det vurderes hvordan Film & Kino kan arbeide i forhold til dette. Utvalget måtte også identifisere hvilken industriell og bransjemessig nytte de private aktørene ser i Film & Kino. Det faktum at ulike eiere og eiersammensetninger fører til ulik grad av involvering underbygger viktigheten av, på tross av eierskap, å finne fellesnytten og fellesinteressen landets kinoer har i Film & Kino. Ulikheter og likheter hva gjelder små og store kinoer måtte også identifiseres, og Film & Kinos arbeid i forhold til kinoer av ulik størrelse og med ulike behov måtte diskuteres. II. Film & Kinos oppgaver og samfunnsbidrag Det er avgjørende å definere organisasjonens kulturpolitiske samfunnsoppdrag og kjernevirksomhet. Dette er avhengig av at bransjens fellesnytte og felles utfordringer identifiseres. Organisasjonens kjernevirksomhet må knyttes til det kulturpolitiske samfunnsoppdraget. Videre må organisasjonens oppgaver og forvaltning av Norsk kino- og filmfond knyttes til definisjonen av kjernevirksomheten. Utvalget valgte i så måte å vurdere hvilke oppgaver Film & Kino skal prioritere, hvilke oppgaver som skal avvikles og hvem som eventuelt skal overta oppgavene Film & Kino avvikler. III. Organisasjonens legitimitet må defineres Film & Kino er avhengig av å representere store deler av bransjen for å opprettholde legitimitet. Både hva gjelder politisk gjennomslagskraft og forvaltning av offentlige midler. Desto høyere kvalitet på organisasjonen, desto viktigere for alle parter å beholde medlemskapet, uansett 9

15 privat/kommunalt eierskap og uansett politisk ståsted. Hvilket betyr at det å identifisere Film & Kinos samfunnsbidrag, og de ulike aktørenes felles nytte i organisasjonen er avgjørende. Videre er eiermessig legitimitet sentralt. Det måtte drøftes i hvilken grad organisasjonens legitimitet reduseres ved salg av Oslo og Bergen Kino, og ved at det kommunale engasjementet fra landets to største kommuner eventuelt svekkes. Det måtte i denne sammenheng gjøres en vurdering av alternative modeller for medlemskap/styring for å opprettholde organisasjonens legitimitet. I forhold til en eventuell endring av medlemsstrukturen der majoriteten av medlemmene blir private aktører, måtte det drøftes hvorvidt dette igjen svekker organisasjonens legitimitet; og i hvilken grad en slik endring vil by på utfordringer i forhold til å forvalte offentlige midler. IV. Norsk kino- og filmfond Det måtte drøftes hvorvidt Film & Kino har legitimitet nok til å forvalte offentlige midler dersom de store kommunale kinoeierne forsvinner, og eventuelt ved en endring i medlems- /styringsstrukturen der de private aktørene er i flertall. Det måtte diskuteres hvordan å sikre inntektene til NKFF best mulig, og hvordan inntektene eventuelt kan økes. Videre måtte det vurderes hvorvidt NKFF skal beholdes og driftes av Film & Kino, eller om avgiftsinntektene skal gå til Kulturdepartementet. Det var også sentralt å vurdere hvordan en endring av medlemsstrukturen vil gi seg utslag i fordelingen av midlene i NKFF. V. Markedsutsiktene For å definere hvilke oppgaver Film & Kino skal prioritere, er det viktig å danne seg et bilde av sannsynlige utviklingstrender kommende år. Utvalget valgte derfor å kartlegge markedsutsiktene generelt, kanskje spesielt med tanke på konkurranse fra hjemmemedier. Det er også viktig å kartlegge sannsynlige konsekvenser av et stadig mer digitalisert og internasjonalt videomarked. Mye av omsetningen er flyttet fra norsk distribusjon til utenlandske aktører. Trendene på dette området vil ha stor økonomisk påvirkning for Film & Kinos økonomi og burde kartlegges. Gjennom utredning og drøfting av disse fem hovedpunktene, og med ulike innfallsvinkler og problemstillinger knyttet til dagens modell, kom utvalget frem til en rekke premisser, som etter utvalgets mening bør ligge til grunn for en eventuell omorganisering. Det har handlet om å stille rett diagnose for så å kunne finne rett medisin. Utvalget har brukt disse premissene som et bakteppe for den videre utredningen av konkrete alternative organisasjonsmodeller. I alt har utvalget utredet fire konkrete organisasjonsmodeller, men har gjennom analyser og diskusjoner av modellenes styrker og svakheter, forkastet tre av fire modeller. Én modell oppfyller de premisser utvalget mener bør ligge til grunn for en omorganisering, og denne modellen presenteres som utvalgets anbefaling. 10

16 KAPITTEL 2 SAMMENDRAG Analyse og diskusjon av de fem hovedpunktene utvalget definerte basert på gitt mandat, ledet som nevnt frem til en rekke premisser utvalget la til grunn for vurdering av konkrete organisasjonsmodeller. Premissene er et resultat av sammenhengen og sammenvevingen av alle de omkringliggende faktorene. Det handler om å se bransjens felles utfordringer og Film & Kinos oppgaver og samfunnsbidrag i forhold til markedsutsiktene, NKFF og organisasjonens legitimitet. Målet med dagens kinopolitikk er å sikre et godt kinotilbud i hele landet. Lov om film- og videogram, og herunder tiltakene som NKFF finansierer, utgjør de viktigste virkemidlene på området. Dagens regulering av avgiftsmidlene i NKFF gjennom forskrift om film og videogram, viser tydelig hvilke målsettinger som ligger til grunn for den nasjonalt forankrede kinopolitikken: Desentralisert kinostruktur Kvalitetsfilm Et variert og bredt filmtilbud Et tilgjengelig filmtilbud Filmtiltak for barn og unge Film representerer både kommersielle krefter og kunstneriske uttrykk. En film kan være stor underholdning og den kan være viktig kunst, og kinoen er en arena for begge. Den nasjonale filmpolitikken skal bidra til at publikum får tilgang til begge deler. Målet er å legge til rette for kinovisning der det ikke nødvendigvis er lønnsomt å drive kino, og å sikre at alle kan få tilgang til det samme brede tilbudet. Dette er målsettinger Film & Kino, gjennom sine støtteordninger og tiltak, arbeider for å nå og dette er målsettinger en må arbeide for å ivareta. Midlene for å nå målsettingene utgjør Film & Kinos kjerneoppgaver. Utvalget er enige om at disse kjerneoppgavene må ivaretas, og at dette er et nasjonalt politisk ansvar. Samtidig ser utvalget dette som viktige målsettinger også fra et bransjeperspektiv. Endringer i markedet, karakterisert av økt konkurranse, strukturelle endringer og usikre besøksprognoser, fordrer et sterkt fokus på kinoens særegenheter og fordeler. Dersom en ønsker å bevare en desentralisert kinostruktur og kinoen som en viktig kulturarena med et bredt utvalg film for alle, gjelder det å holde kinobesøket stabilt om ikke økende. Dette er punktet hvor kinopolitikk og bransjelogikk møtes. Kinoene selv har en egen interesse i at besøket opprettholdes over hele landet - uavhengig av kinoenes eierskap. Samtidig er det et nasjonalt politisk anliggende å beholde en desentralisert kinostruktur, for å kunne spre både kunstnerisk verdifull film, kommersiell underholdningsfilm, og ikke minst barnefilm til hele landet. Dette må ses som et mål også fra videobransjens perspektiv, ettersom videomarkedet i stor grad er avhengig av kinobesøket. Det er mange muligheter hva gjelder å stabilisere og styrke kinobesøket, og sikkert like mange fallgruver. Hvilken gruppe reduserer sitt besøk mest? På hvilke måter kan en lokke disse tilbake i kinosalen? Hvilke nye målgrupper kan en rette seg mot, og hvordan? Hvilke erfaringer kan en hente fra andre land andre markeder? Det kreves kunnskap og erfaring i arbeidet med disse 11

17 problemstillingene og utvalget er av den oppfatning at en samlet bransje vil stå sterkere i arbeidet. Det er både et politisk og bransjemessig solid grunnlag for å si at det er behov for en felles organisasjon. En organisasjon som ivaretar en desentralisert kinostruktur, et variert og bredt filmtilbud tilgjengelig for hele landet og som bidrar til satsning på filmtiltak for barn og unge. En organisasjon som kombinerer kinopolitikk og bransjelogikk, og som arbeider mot samme mål forankret i kinopolitikken. Som et resultat av disse analysene har utvalget kommet frem til de to første premissene som bør ligge til grunn for en omorganisering: Den gjeldende kinopolitikk legges til grunn for organisasjonens kjerneoppgaver Film & Kinos grunnleggende funksjon videreføres I forlengelsen av dette ser utvalget det som viktig at bransjen står sammen i arbeidet, og at dette også må bety at hele bransjen skal være representert rettferdig i en felles organisasjon. Sentralt for denne konklusjonen er spørsmål om legitimitet. Med dagens styringsmodell er legitimiteten til NKFF betydelig redusert, grunnet både privatisering av kinomarkedet og redusert oppmøte fra kommunene ved landsmøtet. Reduksjonen av Film & Kinos legitimitet i forhold til NKFF er et direkte resultat av en reduksjon i kommunale eierskap blant kinoene. Dersom bransjen skal ha én felles organisasjon, må dagens organisasjonsmodell endres og dersom denne organisasjonen skal ha legitimitet i forhold til NKFF, må dagens organisasjonsmodell endres. Disse faktum la grunnlaget for de tre neste premissene utvalget har lagt til grunn for en omorganisering: Organisasjonen samler og representerer hele kinobransjen og videobransjen Organisasjonens styringsorganer speiler bransjen Styringsmodellen sikrer legitimitet til NKFF Med bransjen mener utvalget alle Norges kinoer uavhengig av eierskap, og videobransjen representert ved VFK. Således menes også en bransjeorganisasjon å være en organisasjon for kinoeiere og drivere, og videobransjen. Utvalget har lagt til grunn at en ny robust organisasjonsmodell, bygget på prinsippene over, må identifiseres før en kan vurdere de økonomiske faktorene. De strukturelle faktorene må på plass, før det er hensiktsmessig å snakke økonomi. Har en ikke en robust, sannsynlig organisasjonsmodell, er det ikke nødvendig å snakke om organisasjonens økonomi. Dersom det ikke er mulig å identifisere en ny robust organisasjonsmodell, må en vurdere hvorvidt Film & Kinos kjerneoppgaver skal ivaretas av andre organer, og da vil det være helt andre problemstillinger i forhold til økonomiske faktorer. Utvalgets siste premiss er derfor: De strukturelle faktorene ved en ny organisering legges på plass før det er hensiktsmessig å vurdere de økonomiske faktorene Med disse seks premissene lagt til grunn, har utvalget utredet og diskutert fire konkrete organisasjonsmodeller: (A) Bevare Film & Kino som i dag, med eller uten mindre justeringer (B) Basere Film & Kinos drift på en bransjeavtale (C) Flytte hele Film & Kinos virksomhet til NFI 12

18 (D) Selvstendig NKFF og et omorganisert Film & Kino Etter grundig analyse og vurdering har utvalget valgt å forkaste de tre førstnevnte, og å anbefale én modell: modell D. Alle modellene vil imidlertid bli redegjort for, slik at man kan få et godt innblikk i de vurderingene som er gjort. A: Bevare Film & Kino som i dag, med eller uten mindre justeringer Selv om det i utvalgets mandat, ligger implisitt at det ikke er aktuelt å bevare dagens situasjon, har utvalget ønsket å drøfte årsakene til dette. Etter disse drøftingene har utvalget kommet til at det er svært uheldig å beholde dagens styringsmodell. Dette gjelder selv om en skulle finne en løsning for den økonomiske situasjonen. Bakgrunnen for dette er i all hovedsak en vurdering av Film & Kinos legitimitet i forhold til NKFF og organisasjonens evne til å samle og å representere hele kinobransjen og videobransjen. I forlengelsen av dette har utvalget også utredet hvorvidt det er mulig å bevare Film & Kino som i dag dersom en foretar mindre justeringer i organisasjonsmodellen. I hovedsak har utvalget drøftet muligheten for å gå over til en modell med direkte medlemskap for kinoer og videobransjen. I praksis betyr dette å bevare Film & Kinos ansvarsoppgaver og drift, men å endre organisasjonens eierskap, landsmøte og styre. Alle kinoer får lik mulighet til å bli medlem mot en medlemsavgift, videobransjen gjennom Videobransjens felleskontor. Landsmøtet erstattes på denne måten av et representantskap som består av representanter for medlemmene. Dette ville gitt alle kinoer som betaler avgift samme innflytelse, enten eierskapet er kommunalt eller privat. Film & Kino ville med dette bli en ren bransjeorganisasjon uten en politisk forankring i landsmøtet. Det største problemet med en slik modell er Film & Kinos forhold til NKFF. Dersom Film & Kino blir en ren bransjeorganisasjon uten politisk forankring og legitimitet, vil en finansiering via NKFF bli vanskelig. Det er problematisk å finansiere en delvis privat eiet organisasjon med offentlige midler, uten politiske representanter i det øverste styringsorganet. Denne modellen erstatter ett legitimitetsproblem med et annet. Videre vil utvalget understreke at modellen med direkte medlemskap er en svært usikker modell, sårbar for utvikling i markedets eierskap. Dersom kinomarkedet blir ytterligere privatisert vil legitimiteten til fondet og de offentlige midlene ytterligere reduseres. Det er også et spørsmål om hvorvidt dette er gjennomførbart selv i dagens situasjon. Utvalget har med grunnlag i det nevnte, valgt å fraråde Film & Kino å beholde dagens modell, enten det er med eller uten endring i eierskapet og representasjonen til landsmøtet, slik det her er beskrevet. B: Basere Film & Kinos drift på en bransjeavtale Med utgangspunkt i premissene lagt til grunn, og da spesielt at en ny organisasjonsmodell må sikre legitimiteten til NKFF, og evne å samle og å speile hele kino- og videobransjen i styringsorganene, har utvalget brukt mye tid på å utrede en modell der grunnlaget for organisasjonens inntekter endres, og hvor det inngås en bransjeavtale som regulerer Film & Kino. Bakgrunnen for dette alternativet er utfordringene knyttet til forholdet mellom offentlige midler og private hender. En organisasjonsmodell der hele bransjen, private så vel som kommunale kinoer, er representert i styringsorganene, utfordrer legitimiteten i forhold til organisasjonens 13

19 finansieringskilde: offentlige avgiftsmidler. Ettersom utvalget fraråder Film & Kino å endre organisasjonsform til en som utfordrer legitimiteten på denne måten, slik modellen med direkte medlemskap gjør, ønsket utvalget å vurdere en modell der grunnlaget, eller hjemmelen for midlene, endres. Ved å endre hjemmelen for midlene, åpnes det muligheter for å endre Film & Kino til en organisasjon der hele bransjen er rettferdig representert. Utvalget har derfor sett på mulighetene for å erstatte den lovpålagte avgiften med en bransjeavtale der aktørene, eller avtalens parter, går inn med et fastsatt økonomisk bidrag som tilsvarer dagens offentlige avgift. Dette bidraget er ikke ment å være frivillig, men må pålegges av KUD gjennom avtale, som erstatning for den offentlige avgiften. Organisasjonen Film & Kino ville bli forvalter av bransjeavtalen og dens midler, og partene i avtalen vil stå som eiere av organisasjonen. Representantskapet ville kunne bestå av representanter fra de ulike partene, og ville ha utnevnt et styre som også måtte bestå av representanter for partene i avtalen. Det demokratiske element kunne eventuelt sikres ved at kommuner med kino er representert i både representantskap og i styret, eksempelvis gjennom KS, eller gjennom en avtale med KUD der Film & Kinos kjerneområder klausuleres. Selv om denne modellen oppfyller de premissene utvalget har lagt til grunn, har utvalget kommet til at modellen ikke er å anbefale. Modellen innebærer flere store utfordringer. Først må det understrekes at det i seg selv, er en stor og tidkrevende prosess å gjennomføre endringer i loven og i forskriftene. For å kunne gjennomføre en omveltning til denne modellen er en avhengig av endringer i 3 i Lov om film og videogram, samt 3-1, 3-2 og 3-3 i Forskrift om film og videogram. Ideen er at disse paragrafene erstattes av en bindende avtale på fire- seks år, der kinoene forplikter seg til å innbetale 2,5 % av omsetningen på kinobilletter og videobransjen enten kr 3,50 per videogram i omsetning eller en prosentsats av omsetningen. Videre er det også store utfordringer knyttet til inngåelsen og reforhandlinger av en bransjeavtale. En er prisgitt at KUD anerkjenner dette alternativet, og er villig til å inngå i forhandlinger og som part i avtalen - ikke bare ved innføring av avtalen, men også ved hver reforhandling. Det er vanskelig å forutse hvorvidt Kulturdepartementet og Storting vil være med på denne løsningen. Utvalget har derfor kommet til at dette ikke er den beste løsningen for Film & Kino, for bransjen eller for kultur- og filmpolitikken som sådan. Selv om modellen har klare styrker, er resultatet en overkomplisert løsning som gir usikre resultater og en usikker fremtid. C: Flytte hele Film & Kinos virksomhet til NFI Utvalget har også vurdert muligheten for å flytte hele Film & Kinos virksomhet til Norsk Filminstitutt. Dette alternativet springer ut fra den økonomiske situasjonen og tanken om et større statlig ansvar for finansieringen av Film & Kinos kjerneoppgaver. De praktiske sidene ved dette alternativet er: (1) NKFF oppløses og avgiftsmidlene kanaliseres inn i statsbudsjettet, (2) Film og Kino oppløses og virksomhetens ansvarsoppgaver flyttes til NFI og (3) KUD øker tilskuddet til NFI slik at det også dekker oppgavene flyttet fra Film & Kino. Det måtte i så fall også gjøres en vurdering av hvor mange årsverk man skulle flytte sammen med oppgavene. 14

20 Denne modellen har én klar styrke: en mer forutsigbar finansiering av ansvarsoppgavene. En tildeling over statsbudsjettet er selvfølgelig også avhengig av regjeringens prioriteringer, og slik sett ikke helt forutsigbar. Allikevel er det rimelig å anse finansiering over statsbudsjettet som sikrere og mer forutsigbar, enn en finansiering prisgitt svingninger i kino- og videomarkedet. Etter filmmeldingen, St.meld. nr.22 ( ) har Kulturdepartementet pålagt Film & Kino nye oppgaver gjennom særskilte avtaler, og sist ved endring av Forskrift om film og videogram som trådte i kraft 1. januar Helt nytt i denne endringen var pålegg om å finansiere tilskudd til cinematek utenfor Oslo og til barnefilmklubber, over Norsk kino- og filmfond. Da filmmeldingen kom hadde fondsavgiften gjennom flere år vist betydelige økninger, og det er klart at dette har hatt betydning for overføringen av statlige oppgaver til NKFF og Film & Kino. I dag er imidlertid den økonomiske situasjonen en annen. Disse nye oppgavene Film & Kino er pålagt har derimot bidratt til å gjøre skillet mellom NFI og Film & Kino diffust. Når dette skillet i dag er såpass utydelig kan det virke nærliggende å slå sammen organisasjonene, i den forstand at Film & Kinos oppgaver innlemmes i filminstituttet. Dette forsterkes av den økonomiske situasjonen i NKFF og Film & Kino. Resultatet av reduserte midler og økte ansvarsoppgaver, er en vanskelig økonomisk situasjon. Det er ikke lenger samsvar mellom Film & Kinos inntekter og de oppgaver organisasjonen er satt til å løse. Å slå sammen organisasjonene kan med bakgrunn i dette, fremstå som en ryddig løsning. En gir med dette ansvaret for finansieringen av Film & Kinos oppgaver tilbake til Kulturdepartementet. Utvalget vil imidlertid peke på Film & Kinos tradisjonelle funksjon: Organisasjonen skal ivareta interesser innen film, kinodrift og videovirksomhet. Organisasjonen skal være et faglig og kulturpolitisk organ og skal gjennom støttetiltak, kompetanseutvikling og konsulentbistand bidra til en positiv utvikling av kino- og videovirksomheten. Film & Kino skal arbeide for en kvalitetsbasert og målrettet kinodrift. I tråd med dette kan Film & Kinos kjerneoppgaver defineres som: støtte til import og distribusjon av kvalitetsfilm og barnefilm, støtte til kino- og kulturtiltak ved de lokale kinoene, samt rådgivning, informasjon og kompetansegivende tiltak for kino- og videobransjen. Film & Kino og NKFF utgjør med dette hovedtyngden både i bransjens og politikkens virkemiddelapparat hva angår video- og kinomarkedet. Film & Kino arbeider for at filmen når ut til folket. Utvalget vurderer det som svært viktig at denne funksjonen ivaretas og om mulig: rendyrkes. Å flytte Film & Kinos oppgaver til NFI, bryter med de to første premissene utvalget har lagt til grunn for en omorganisering: den gjeldende kinopolitikk må ligge til grunn for organisasjonens kjerneoppgaver, og Film & Kinos grunnleggende funksjon må videreføres. I tillegg bryter den med noe utvalget har lagt som en forutsetning for omorganisering, og som således ligger implisitt i flere av premissene: en må bevare en egen organisasjon for kino- og video. Tradisjonen der kino- og videobransjen gjennom en demokratisk prosess, står sammen om å redistribuere «egne» midler må ikke undervurderes. Selv om tiden nå er inne for å redusere kommunenes rolle, bør det fortsatt være kinoenes og videobransjens ansvar å videreføre dette arbeidet. Utvalget er redd for at en svært vellykket tradisjon, der Film & Kino arbeider for film- og kinotiltak som kommer publikum til gode og som muliggjør bred visning av film, forringes dersom organisasjonen skulle reduseres til en «avdeling» i Norsk filminstitutt. Det er en reell fare for at Kulturdepartementet vil prioritere finansiering av de rene statlige kulturpolitiske oppgavene, fremfor Film & Kinos egentlige kjerneoppgaver. 15

21 Utvalget vil anbefale, så langt det er mulig, å tilbakeføre statlige oppgaver til statsbudsjettet, fremfor å overføre Film & Kinos kjerneoppgaver til NFI. Utvalget ønsker å beholde et skille mellom filmformidling og - arbeid som på et vis grunner i tanken om at «filmen skal ut til alle», og det arbeidet Norsk filminstitutt gjør for norsk film spesielt. Samtidig er det et poeng i seg selv, ikke å samle alt arbeid med film, herunder kino og video, i én organisasjon. Det er viktig å unngå en maktsentralisering, og det er viktig ikke å skape et for stort og tungt filminstitutt. Utvalget har derfor valgt å ikke anbefale en sammenslåing av Film & Kino og NFI. D: Selvstendig NKFF og et omorganisert Film & Kino Utvalget kan ikke anbefale noen av de til nå presenterte modellene. Selv om modellene har sine styrker, ser alle ut til å bryte med flere av de premissene utvalget har lagt til grunn for en omorganisering. Det har vært en stor utfordring å identifisere en modell som viderefører Film & Kinos grunnleggende funksjon, som kan samle og representere en hel bransje i styringsorganene, og som samtidig sikrer organisasjonens legitimitet til NKFF og lar den gjeldende kinopolitikk ligge til grunn for organisasjonens kjerneoppgaver. Den store utfordringen har vært å identifisere en modell som lar ivaretakelse av kinopolitikk og bransjelogikk kombinere med ivaretakelse av organisasjonens legitimitet i forhold til NKFF. Modellen med direkte medlemskap oppfyller det første, men ikke det andre legitimiteten reduseres og gjør modellen lite gjennomførbar. Å innlemme Film & Kino i Norsk filminstitutt løser på et vis legitimitetsproblemet, men forringer ivaretakelsen av bransjelogikk og kinopolitikk. En bransjeavtale vil kunne oppfylle begge dersom en finner en måte å inkludere stat eller kommune i styringsorganene. Dette er imidlertid en vanskelig prosess og modellen bærer i tillegg for store usikkerhetsmomenter. Gjennom den prosessen det har vært å vurdere de ulike modellene, har utvalget allikevel klart å komme frem til én modell, som etter utvalgets vurdering oppfyller de gitte premissene. Spesielt har arbeidet med bransjeavtalemodellen båret frukter. Ideen om en endring i grunnlaget for de økonomiske midlene, har ført frem til den modell utvalget vil anbefale Film & Kinos landsmøte å gå videre med. Utvalget vil anbefale en modell der Norsk kino- og filmfond løsrives fra Film & Kino, endrer status til et selvstendig fond og knyttes til Kulturdepartementet, og der Film & Kino erstattes av en bransjeorganisasjon som finansieres av årlige bevilgninger fra fondet. Modellen består av to strukturelle endringer. En endring av organisasjonen Film & Kino, og en endring av Norsk kino- og filmfond. Når det gjelder NKFF foreslår utvalget å endre ordningen med felles styre og felles landsmøte for fondet og Film & Kino. NKFF endrer status til et selvstendig fond med eget styre. Fondets styre oppnevnes av Kulturdepartementet. Avgiftsmidlene fra kino og video finansierer fondet som før, i henhold til 3 i Lov om film og videogram av 15. mai Fondets formål vil fortsatt være å sørge for ivaretakelse av de politiske prioriteringene: desentralisert kinostruktur, kvalitetsfilm, et variert og bredt filmtilbud, et tilgjengelig filmtilbud og filmtiltak for barn og unge. 16

22 Styret har ansvar for fondets daglige ledelse og for forvaltningen av midlene i henhold til fondets vedtekter. Styret i NKFF gjør årlige tildelinger til det organet som arbeider for å ivareta kjerneområdene. Utvalget anbefaler at dette organet blir en bransjeorganisasjon for film, kino og video, en organisasjon som erstatter dagens Film & Kino. Bransjeorganisasjonen mottar midler basert på sine budsjetter, og rapporterer til fondet gjennom årsrapporter som gjør rede for bruken av midlene. NKFF blir på denne måten et selvstendig fond underlagt Kulturdepartementet, forankret i den nasjonale film- og kinopolitikken. En beholder med dette en statlig, sikker styring av midlene. Samtidig beholder man et tydelig skille mellom ren produksjon og styrking av den norske filmen, som tas over statsbudsjettet med tildelingsbrev direkte til NFI, og de kinopolitiske oppgavene som handler om å ivareta kinostrukturen, det brede utvalget og styrking av filmen i en bredere forstand, som er fondets formål. Utvalget anbefaler at skillet mellom bransjeorganisasjonen og NFI rendyrkes etter følgende utgangspunkt: alle nasjonale filmpolitiske virkemidler bør ligge i statens forvaltningsorgan på filmområdet, NFI, med unntak av de oppgaver som er direkte knyttet til kinopolitikk spesielt, og som best og mest effektivt håndteres av bransjeorganisasjonen. I forlengelsen av dette er det nødvendig at tilskudd til cinematek utenfor Oslo og Den kulturelle skolesekken (DKS) flyttes tilbake til statsbudsjettet. DKS er en nasjonal satsning på kunst og kultur til alle skoleelever. Det er helt klart mest nærliggende at dette finansieres over statsbudsjettet, og ikke over avgiften fra kino- og videobransjen. Tilskudd til cinematek utenfor Oslo er et spisset kulturpolitisk tiltak, og en arena for historisk og kunstnerisk verdifull film. Cinemateket i Oslo drives i dag av Norsk filminstitutt (NFI) og ansvaret for filmarven er lagt til Nasjonalbiblioteket. Cinematekene utenfor Oslo samarbeider både med NFI og Nasjonalbiblioteket. Tilskudd til Cinematekene og DKS er oppgaver som ble pålagt Film & Kino uten medfølgende midler. Da vi nå har en situasjon hvor reduserte inntekter gjør det umulig å finansiere disse rene statlige tiltakene over NKFF, er det nødvendig at Kulturdepartementet flytter disse tilbake på statsbudsjettet og overlater ansvaret til statens forvaltningsorgan på filmområdet, Norsk filminstitutt. Utvalget understreker at dette er en nødvendighet. NKFFs reduserte inntekt har vært et stort tema i utvalgets arbeid. Utvalget har kommet til at det finnes fire potensielle grep i forhold til NKFFs reduserte midler: (1) utvide inntektsgrunnlaget ved å legge avgift på salg av digital video (2) øke dagens avgiftsnivå for kino og fysisk video, (3) motta ekstra bevilgninger over statsbudsjettet (enten inn i bransjeorganisasjonen eller inn i NFI i forbindelse med overføring av oppgaver) eller (4) klare seg med de inntektene NKFF gir, herunder vil det være nødvendig med kutt i bransjeorganisasjonens budsjetter. Utvalget har grundig vurdert alle fire alternativene. Når det gjelder førstnevnte er en avgiftsutvidelse utenfor utvalgets kontroll, og er slik sett ikke et reelt valg. Å øke avgiftsnivået for kino og fysisk video er derimot et alternativ utvalget har vurdert. Dette er vurderinger utvalget mener bør være uavhengig av hvilken organisasjonsmodell som velges dette handler om hvorvidt bransjen selv skal ta et større økonomisk ansvar for kulturpolitiske oppgaver. Utvalget har kommet til at en ikke skal øke dagens avgift. En må klare å lande en modell der organisasjonen kan klare seg innenfor de gitte rammer, i det minste hva gjelder den lovpålagte avgiften. Utvalget mener det er prinsipielt uheldig å 17

23 pålegge filmdistribusjon og - visning høyere avgifter. Selv om film- og kinobransjen i stor grad er drevet av kommersielle interesser, må en tillegge filmens status som viktig kultur- og kunstprodukt stor vekt og med det utgangspunktet vil det være uriktig å pålegge bransjen høyere eller flere avgifter. Utvalget har også vurdert hvorvidt regjeringen burde bevilge ekstra midler for å demme opp for de reduserte inntektene fra avgiften. I praksis kan dette gjøres enten ved tildelinger til bransjeorganisasjonen eller NKFF, eller ved at oppgaver flyttes til NFI, og at Kulturdepartementet tildeler ekstrabevilgninger dit. Med utgangspunkt i at alle nasjonale filmpolitiske virkemidler bør ligge i statens forvaltningsorgan på filmområdet, NFI, med unntak av de oppgaver som er direkte knyttet til kinopolitikk spesielt, og som best og mest effektivt håndteres av bransjeorganisasjonen har utvalget som nevnt, kommet til at to ansvarsoppgaver bør flyttes til NFI og at disse må finansieres over statsbudsjettet. De resterende ansvarsoppgavene som i dag ligger i Film & Kino bør ikke flyttes til NFI. Det står da igjen ett alternativ hva angår den økonomiske situasjonen: bransjeorganisasjonen må klare seg med de inntektene NKFF og medlemskontingenten gir. Utvalget mener utgangspunktet må være at bransjeorganisasjonen finansierer sin drift og oppgaver med avgiftsmidlene fra NKFF og medlemskontingent, med unntak av tilskudd til cinematek utenfor Oslo og DKS som foreslås flyttet til statsbudsjettet/nfi. Innenfor de gitte midler må bransjeorganisasjonen prioritere. Det ligger da implisitt at kjerneområdene, hjemlet i Lov om film og videogram, er førsteprioritet. Utvalget mener dette må la seg gjøre. Utvalget er selvfølgelig klar over at avgiftsinntektene er en usikker finansieringskilde. Foreløpige prognoser for salg av fysisk video viser en stadig nedadgående kurve. Samtidig ser en at denne nedgangen har stanset i flere andre markeder, blant annet i England og USA. Salget av fysisk video vil på et tidspunkt stabiliseres, spørsmålet er på hvilket nivå. Utvalgets vurderinger har vist at modellen med felles bransjeorganisasjon og redistribusjon av bransjens midler gjennom NKFF, er den fortrukne modellen. Utvalget vurderer det derfor dit hen, at en må forsøke å få denne modellen til å fungere så lenge det er mulig. I dagens økonomiske situasjon er det mulig. Bransjeorganisasjonen må på plass, slik at en har en fungerende organisasjon uten svekket legitimitet og «foreldet» styringsmodell. Deretter blir det opp til bransjeorganisasjonen og styret i NKFF, å gjøre løpende vurderinger angående inntekter, kutt, effektiviseringer og ivaretakelsen av kjerneområdene. Utvalget vil understreke at det vil være behov for midlertidige ekstrabevilgninger i en overgangsfase. Utvalget vil oppfordre Kulturdepartementet til å samarbeide med Film & Kino og en eventuell ny organisasjon, om en midlertidig økonomisk løsning, i første omgang for 2014 og Først trenger Film & Kino tid til å gjennomføre omorganiseringen, så skal bransjeorganisasjonen utrede budsjettposter og foreta kutt. I en overgangsfase er det avgjørende at Kulturdepartementet bidrar økonomisk for å sikre kjerneområdene. Denne modellen innebærer altså at dagens Film & Kino, som medlemsorganisasjon for norske kommuner, omdannes til en bransjeorganisasjon for kino- og videobransjen, uavhengig av kinoenes 18

24 eierskap. Bransjeorganisasjonen overtar i store trekk Film & Kinos oppgaver slik de fungerer i praksis, og skal arbeide etter målsettingene nedsatt i NKFFs forskrifter og vedtekter. Dagens landsmøte erstattes av et representantskap, som vil utgjøre organisasjonens øverste organ. Utvalget foreslår en lineær fordeling av stemmeantall/delegatantall til representantskapet, som gir hele bransjen en rettferdig representasjon i organisasjonens øverste organ. Utvalget anbefaler at en beholder kontingentordningen, og at denne legges på et nivå som tilsvarer dagens nivå. Valg av organisasjonens styre gjøres ved at representantskapet nedsetter en valgkomité, der både videobransjen og kinoer av ulik størrelse er representert. Valgkomiteen innstiller forslag til bransjeorganisasjonens styresammensetning, som så velges av representantskapet. Når det gjelder bransjeorganisasjonens økonomi, ønsker ikke utvalget å anbefale noen konkrete kutt. Dette er organisasjonen selv best egnet til å gjennomføre. Modellen utvalget anbefaler forutsetter to endringer i forskrift om film og videogram, i 3-2 og 3-3. I 3-2 som omhandler bruken av avgiftsmidlene, må punktet «cinematek utenfor Oslo» fjernes, da utvalgets anbefaling legger opp til at denne oppgaven flyttes til statsbudsjettet. I 3-3 lyder første setning: Vedtektene til Norsk kino- og filmfond skal sikre dei partar som svarer avgift representasjon i styret for fondet. Ettersom utvalgets modell innebærer en endring der NKFF løsrives fra Film & Kino, og der Kulturdepartementet får i oppgave å utnevne styret til fondet, må denne setningen endres. Utvalget mener med dette å ha identifisert en robust modell, som bygger på de premissene utvalget mener må ligge til grunn for en omorganisering. Modellen lar den gjeldende kinopolitikk ligge til grunn for organisasjonens kjerneoppgaver, den viderefører Film & Kinos funksjon, den samler hele bransjen, den lar organisasjonens styringsorganer speile hele bransjen, og den sikrer legitimiteten til NKFF. Den endrer ikke de økonomiske aspektene, annet enn å flytte to ansvarsoppgaver til NFI. Utvalget mener at denne omorganisering er nødvendig uavhengig av økonomi, og at organisasjonen selv må gjøre vurderinger i forhold til inntekt i årene som kommer. 19

25 DEL 1 SITUASJONSBESKRIVELSE OG HISTORIKK 20

26 KAPITTEL 3 KINO OG VIDEOMARKEDET 3.1 Det norske kinosystemet Kinosystemet i Norge er først og fremst et resultat av at norske myndigheter i 1913 opprettet konsesjonsinstituttet for kinodrift gjennom Lov om offentlig forevisning av kinematografbilleder (Lov av 25. juli 1913 nr. 87). Kommunene fikk ansvaret for den lokale konsesjonstildelingen, hvilket førte til at mange norske kommuner i perioden opprettet egne kinovirksomheter, eller overtok eksisterende private kinovirksomheter. På tross av nedgangstider i verdensøkonomien og en generell økonomisk nedgang for både privat og kommunal sektor på 20- tallet, fortsatte kommunaliseringen av kinovirksomheter i Norge. I 1925 var vell halvparten av landets omtrent 200 kinoer kommunalt eiet. Den neste bølgen av kommunale kinoetableringer og overtakelser kom i etterkrigsårene, for så igjen fra årene da kinodriften ble forankret i kommunal forvaltning gjennom slagordet «det utvidede kulturbegrepet». Resultatet av denne perioden kan sees i form av en rekke kulturbygg, der kinoen gjerne sammen med det lokale biblioteket utgjør kontinuitetselementene i driften av flerbrukshus. I årene økte antallet kinosaler i kommunal eie fra 231 til 321 saler, og privateide saler så en reduksjon fra 214 til 110 (Kalkvik m.fl. 2010). Som en konsekvens av Kinoloven fra 1913 og kommunenes kinoetablering, ble i 1917 Kommunale Kinematografers Landsforbund (i dag Film & Kino) opprettet som en kommunal medlemsorganisasjon. De mange spredte og ulike kinoene over hele landet hadde behov for en felles interesseorganisasjon. Film & Kino var fra starten finansiert av en kontingent fra medlemskinoene og bisto disse blant annet med filmleieforhandlinger og andre fellesoppgaver. Kinobransjens utfordringer og fellesoppgaver har i stor grad vært løst gjennom samarbeid og kinoaktørenes felles oppslutning om Film og Kino som kinobransjens og medlemskommunenes organ. Det norske markedet med denne fullstendig oppsplittede strukturen, kun forent gjennom bransjeorganisasjonen Film & Kino, har alltid skilt seg fra situasjonen i våre naboland Sverige, Danmark og Finland. Kinomarkedene i disse landene har aldri vært omfattet av offentlig eierskap, men vært preget av store enkeltaktørers dominans, hvor eierskapet har røtter i medie- og forlagskonsern som Egmont, Bonnier og Sanima. Den norske kinostrukturen er i motsetning til den markedsstyrte strukturen i våre naboland, en politisk konstruksjon. Det er et system bygget på et bredt kommunalt eierskap, statlig tverrpolitisk enighet om norsk desentraliseringspolitikk, og kulturpolitiske grep finansiert gjennom offentlige avgiftsmidler (Halstvedt 2010). De siste årene har vi imidlertid sett teknologiske og markedsmessige endringer i film-, kino- og videomarkedet. Endringer som er bakgrunn for utvalgets utredning av Film & Kino som organisasjon. 21

27 3.2 Digitalisering og ny teknologi endringer i distribusjonsleddet Digitalisering og ny teknologi endrer måten medieinnhold produseres, distribueres og konsumeres. Vi har sett, og ser stadig, en konvergens forårsaket av digitalisering og ny teknologi. I film-, kino- og videomarkedet har dette gitt seg spesielt utslag i distribusjons- og visningsleddet. Film på kino og film hjemme i stuen er i dag styrt av nye distribueringsmetoder, formater og visningsmuligheter. For kinoen har digitalisering av visningsutstyr gjort det mulig å vise film i digitalt format. En endring fra analoge kinomaskiner for visning av 35 mm- film til digitale projektorer for visningen av film i digitalt format har forårsaket store endringer i distribusjonsleddet. Ved visning av analog film er en avhengig å ha filmkopien fysisk i maskinrommet. En må da distribuere fysiske kopier av filmen til alle kinoene som ønsker å vise den. «Digital film» betyr i praksis at den analoge filmkopien erstattes av en digital fil, kalt en DCP (Digital Cinema Package). DCP- en kan distribueres til kinoene via satellitt, internett eller via en fysisk harddisk. Uavhengig av distribusjonsmetode lagres filmen digitalt hos hver enkelt kino. Når kinoen mottar harddisken lastes DCP- en inn på kinoens egen maskin, og den fysiske harddisken kan sendes videre til neste kino. DCP- en kan også slettes fra harddisken, og harddisken kan brukes på nytt til neste film. Dette gir økonomiske og logistiske fordeler. Én harddisk kan i prinsippet distribuere filmen til alle landets kinoer, til sammenligning må man ha én analog filmkopi per kinosal 1. Selv om prisen for å produsere en master- DCP og en 35 mm- kopi er omtrent den samme, ligger kostnadseffektiviseringen i at en kun trenger én master. Videre er det betydelige forskjeller i fraktkostnader ettersom en 35 mm- kopi veier rundt 20 kg og en harddisk 2-4 kg. Norge var tidlig ute med en samordnet digitalisering av landets kinoer og ved utgangen av 2012 var alle kinosaler digitalisert. Den nye distribusjonsformen betyr at det i prinsippet er billigere og mer effektivt å spre filmen til flere kinoer. For videomarkedet har ny teknologi også betydd store endringer i både distribusjon- og visningsleddet. I dag er man ikke avhengig av et fjernsyn for å se film hjemme. Filmen kan vises på datamaskin, nettbrett, spillenheter og mobiltelefon. Ei heller er man avhengig av en fysisk versjon av filmen, forutsatt internettilgang kan filmen streames eller lastes ned lovlig. Har man en kanaltilbyder med egen filmleie kan man leie film via fjernkontrollen. I prinsippet innebærer dette det samme som for kinoene, filmen trenger ikke «produseres» i fysisk format, men kan distribueres som en digital fil Konsekvenser og nye utfordringer Digitaliseringen og utviklingen i distribusjonsleddet har resultert i ulike endringer for kino- og videobransjen. For kinobransjen har digitaliseringen fått store positive virkninger. Film & Kinos ettårs evaluering av kinodigitaliseringen (Ettårs evaluering av digitaliseringen av norske kinoer 2010) viser at det nå er økt aktivitet i kinoene, spesielt er det betydelig flere forestillinger ved de små kinoene. Det har her vært en betydelig økning i antall premiereoppsettninger og en sterk besøksvekst. Det har også vært en økt spredning av kvalitetsfilm, og god tilgjengelighet på norske filmer. Det er merkbare endringer i distribusjons- og visningsmønstre både i absolutte tall og i trend: Flere kopier, flere oppsetninger, og raskere omløpshastighet på filmene. De fleste distributører har økt antall kopier på 1 Noen få kinoer har maskinrom som gjør det mulig å vise samme filmkopi i flere saler samtidig. 22

28 mellomfilmer og oppover. I tillegg har trenden med nedleggelser og nedgang i antall kinoer snudd, flere kinoer som har vært ute av drift har meldt seg på banen igjen og flere nybygg er under planlegging. Evalueringen beskriver også noen uønskede virkninger, hovedsakelig for B- og C- kinoer. Til tross for langt flere premierer, og bred tilgang på blockbustere, smale filmer og norske filmer, er mange av mellomfilmene distribuert i mer begrenset antall. Det er de nest minste kinoene ( besøkende) som særlig merker filmnekt 2 fordi distributørene ikke kan rettferdiggjøre VPF- kostnaden på mellomfilmene. Dette gjelder stort sett kinoer med eller mindre besøkende. Intervjuer med kinosjefene, gjennomført i forbindelse med ettårsevalueringen, viser at noen blir nektet opp mot 20 % av filmene, rundt 20 filmer i året. Dette gjelder imidlertid stort sett mellomfilmer som viser seg ikke å ha stort publikum. Distributørene har i intervjuer forklart at grensen for filmnekt handler mer om distributørens tanker rundt filmens potensiale enn om VPF- kostnaden. En film må selge billetter for å dekke sine kostnader, og distributørene bruker ikke ressurser på filmer som ikke klarer dette. Det har også vært en svak nedgang i antall filmer, men dette skyldes trolig en generell trend som startet før digitaliseringen i Norge. Trolig er dette en konsekvens av digitaliseringen globalt, der det nå er raskere omløp og større risiko per film, som igjen fører til at studioene kan bli presset til å satse mer fokusert på færre titler. For videobransjen har konsekvensene av digitalisering og endringer i distribusjonsleddet vært betydelig mer dramatiske. Fysisk utleie av DVD og Blu- ray Disc falt med omtrent 30 prosent fra 2011 til For kjøpefilm falt salget med omtrent 26 prosent i samme periode. Antallet solgte DVD og Blu- ray Disc falt fra 14 millioner i 2011 til omtrent 13 millioner i Publikums bruk av nettbasert filmleie (TVOD) og nettbaserte abonnementstjenester på leie av film (SVOD) øker tilsvarende. Analysebyrået GfK regner at mens det totale salget av fysisk film lå på omtrent 13 millioner enheter, lå salget av digital film på 9,4 millioner enheter i Denne utviklingen har akselerert inn i Den samme undersøkelsen utført av GfK, viser at 47,7 prosent av norske husholdninger primo 2013, benytter SVOD eller TVOD, mens 46,2 prosent har kjøpt fysisk film. Tallene betyr også at økningen av digitalt salg og filmleie har ført til det høyeste totalsalget av film i Norge noen noensinne. Folk ser mer film, men på andre måter (Film & Kino 2013) Et modent marked - endringer i eierskap Det er ikke kun endringer i distribusjonsformer og visningsvinduer markedet har gjennomgått. I samme periode har også store endringer i kinoenes eierskap funnet sted. På begynnelsen av tallet så det ut til å foregå en rask privatisering og internasjonalisering av markedet. Flere kinokjeder kom til, både Bergen og Oslo kommune ønsket å selge kinoene, og utenlandske kjeder viste sin interesse for det norske markedet. Denne antatt raske privatiseringen fant imidlertid ikke sted. De internasjonale kinokjedene uteble. Nordisk Film nøyde seg med å gå inn med 2/3 eierskap i Drammen kino, og SF skrinla de fleste av sine planer på det aktuelle tidspunkt. Isteden fikk vi en norsk kinokjede, Kino 1, som etter hvert etablerte 2 Filmnekt betyr at distributør nekter å levere en film til en eller flere kinoer 23

29 seg i Sandvika, Arendal, Skien, Stavanger og Sandnes. Kino 1 ble senere (med unntak av Arendal) overtatt av SF Kino som i mellomtiden hadde etablert seg blant annet i Moss og Lillestrøm i tillegg til Tønsberg. I 2013 er også Sarpsborg kommet til. I senere tid er også kjeden Norsk kinodrift etablert av Bergen og Trondheim kinoer og senere overtatt av Oslo Kino. Kino Sør har etablert seg med basis i Kristiansand kino og Aurora Kino med basis i Tromsø. Utviklingen gjorde imidlertid et byks primo 2013, da både Bergen og Oslo kommune solgte sine kinoer. Bergen kommune solgte 49 prosent til SF, Oslo 100 prosent til det danskeide selskapet Egmont. Oslo kino utgjør alene 19,1 prosent av markedet, Bergen 10,1 prosent. Dette betyr at halvparten av det norske kinomarkedet i dag er helt eller delvis privat eiet. Store deler av kinomarkedet, både kommunalt og privat, har også gjennomgått en profesjonalisering og effektivisering. Det har generelt vært et økt fokus på effektiv og lønnsom drift, så vel som på innovasjon blant kinoene. Konkurransen fra hjemmekinoanlegg har presset kinoene til økt fokus på publikums preferanser, og å utnytte kinoens konkurransefortrinn den store kinoopplevelsen med god lyd, godt bilde, komfort og innhold. Overgangen fra enkeltsal- kinoer til flersal- kinoer er et eksempel på hvordan kinoene forsøker å møte publikums krav om valgfrihet. Denne utviklingen er et resultat av et modent kinomarked. Et modent marked kjennetegnes ved fraværet av betydelig vekst og et konstant forsøk på å begrense en nedgang i etterspørsel. Et annet kjennetegn er sterk konkurranse, både fra andre kinoer og fra substitutter. Når et marked er modent stagnerer veksten, og når veksten stagnerer synker marginene. Reduserte marginer og økonomisk stagnasjon krever kontinuerlige endringer og innovasjon. Enkelte markeder nådde modningspunktet allerede på tidlig tall og her ble endringer som stimulerte til ny vekst igangsatt, blant annet i USA, Tyskland, Storbritannia og Frankrike. De endringene som har funnet sted i disse markedene består dels av strukturelle og eiermessige forhold gjennom konsolideringer og fusjoner, dels av omfattende investeringer i nye og mer effektive kinoanlegg (inkludert digital teknologi) og dels av endringer i markedsføring og innovasjon rundt salg av varer og tjenester. I Norge har vi de siste årene sett det samme - digitalisering som reduserer kostnader og øker sirkulasjonen av film, fornyelse av 3D hvor enkelte filmer blir premium- produkter med forhøyet pris, innovasjon og nybygg, eierskifter og kostnadseffektivisering. Utviklingen i de største kinomarkedene, målt i besøk, har de siste årene vært relativt stabil, mens omsetningen har økt betydelig. Mye av veksten som har funnet sted i enkelte nasjonale kinomarkeder skyldes omfattende investeringer i infrastruktur, det vil si nye kinoanlegg tilrettelagt for dagens kunder. I tillegg ser en at etterspørselen reduseres eller stagnerer i markeder hvor dette ikke skjer i tilstrekkelig grad. Ettersom salg av varer og tjenester utgjør en betydelig del av kinoenes omsetning, er en avhengig av å ha gode konsepter også for dette. Her gjelder det å være like innovativ som andre reklame- medier og vareutsalg en konkurrerer med, for ikke å tape omsetning. Dette er krevende markeder, og det kreves stadig mer av kinoene for å følge med på utviklingen, og for å leve opp til publikums økende forventning til service og gode opplevelser. Enkelte kinokjeder knytter eksempelvis til seg kjente merkevarer som Costa Coffee og Ben&Jerry s i kinokioskene for å sikre at publikum har positive assosiasjoner til totalopplevelsen (Kalkvik 2013 upublisert). 24

30 3.3 Film & Kino og Norsk kino- og filmfond Film & Kino har som bransjens fellesorgan vært avhengig av å tilpasse seg utviklinger i markedet. Både politiske, teknologiske og markedsmessige endringer har utgjort grunnlaget for flere organisasjonsutredninger og endringer i organisasjonen. Den første store organisatoriske endringen fant sted i 1970, da KKL opprettet Norsk kino og filmfond (NKFF). Dette var kinoenes svar på at staten i 1969 frafalt underholdningsavgift på kinobilletter (kinoskatt) og ga kinoene momsfritak. Fondet ble på dette tidspunkt finansiert av en frivillig avgift på 2,6 prosent av kinoenes billettinntekter. I 1987 kom en ny politisk endring, Lov om film og videogram ble utformet. Den lovfestet en avgift på omsetning av film i næring (både på kino og video) og la denne til Norsk kino- og filmfond. Den tidligere frivillige avgiften fra kinoene ble nå pålagt dem gjennom lov og i tillegg utvidet til også å omfatte videobransjen. Avgiftsinntektene som erstattet den frivillige avgiften ble fortsatt overført til fondet som eies av Film & Kino. I lovens forskrifter ble det fastsatt ( 3-3) at Vedtektene til Norsk kino- og filmfond skal sikre dei partar som svarer avgift representasjon i styret for fondet. Forskriftene fastsetter dessuten hvilke oppgaver avgiften skal finansiere, samt nærmere om regnskapsplikt og rapportering til departementet. Som en følge av Lov om film og videogram og kravet til representasjon for avgiftssvarende parter, opprettet Film & Kino umiddelbart et eget styre for Norsk kino- og filmfond, senere også eget landsmøte. I praksis skjedde dette ved at representanter for videobransjen tiltrådte styre og landsmøte i KKL som så ble satt som styre og landsmøte i NKFF. Dette gjorde at Kommunale Kinematografers Landsforbund og Norsk kino- og filmfond en periode formelt var organisert som to selvstendige organisasjoner med hvert sitt landsmøte og styre, men med felles administrasjon. Ordningen var imidlertid komplisert og upraktisk. Etter en organisasjonsutredning i 1994 (det såkalte Hambroutvalget) ble derfor de to organisasjonene igjen slått sammen på landsmøtet i Hambroutvalget fastslo at så vel prinsipielle som praktiske forhold tilsa en sammenslåing av styrer og landsmøter i de to organisasjonene og la opp til en modell der KKL styrer fondet, men hvor både kino- og videobransjen er representert i organisasjonens styrende organer. Det ble utarbeidet egne vedtekter, både for KKL og NKFF. Landsmøtet godkjenner regnskap og årsmelding, vedtar budsjett og handlingsplan, behandler innkomne forslag og velger styret. Styret består av fem politisk valgte medlemmer, en representant for kinoene og en representant for videobransjen, samt en representant for de ansatte. En ny stor organisasjonsutredning ble foretatt i , da en så for seg privatiseringer og internasjonalisering av kinomarkedet i nær fremtid. Bakgrunn for utredningen var dels et forslag fra Kristiansand kommune som resulterte i det såkalte Dolvenutvalget som skulle vurdere KKLs rolle og oppgaver i forhold til de antatte endringene, og dels et resultat av det såkalte Kinopolitikkutvalget (NOU 2001:5) oppnevnt av Regjeringen Bondevik og kulturminister Anne Enger Kinopolitikkutvalget (NOU 2001:5) Kinopolitikkutvalget skulle foreta en samlet vurdering av offentlig politikk med betydning for kinodrift, hvorav de også vurderte virksomheten i Norsk kino- og filmfond og KKLs rolle som administrator av fondet. Kinopolitikkutvalget avga sin innstilling 13. desember 2000: Kino i en ny tid. 25

31 Kommers og kultur NOU 2001:5. Utvalget skriver i sin konklusjon, kap Avgift på film og video, blant annet: «Utvalget mener vi i Norge har en hensiktsmessig ansvarsdeling der staten gir støtte til produksjon av film, mens visning av film og utvikling av kinodrift støttes gjennom en lovpålagt avgift på kinobilletter og salg/utleie av video. Avgiften som i dag innkreves og forvaltes gjennom NKFF, er gitt legitimitet gjennom lovforankring og statlige forskrifter for fondsforvaltning. ( ) Ut fra en samlet avveining av prinsipielle og praktiske hensyn, mener utvalget at innkreving og forvaltning av film- og videoavgiften fortsatt bør knyttes til kommunene gjennom KKL. Det kommunale ansvaret for utøvelsen av virkemidlene i kinopolitikken tilsier dette. Men utvalget understreker betydningen av at NKFF er klart forankret i det statlige lovverket og at det utformes statlige forskrifter som regulerer bruken av fondsmidlene. Utvalget vil også understreke betydningen av at KKL som fondsforvalter, utvikler sin rolle som politisk styrt organisasjon med en avklaret og likeverdig rolle for aktørene i bransjen. Utviklingen i eierstrukturen for kinovirksomhet, med en økende andel private kinoer og interkommunale kinoselskap, gjør det nødvendig å vurdere om dagens sammensetning av KKLs styringsorganer ivaretar dette hensynet. Forvaltningen av fondsmidlene må skje på en måte som ikke gir grunnlag for å hevde at beslutningstakerne ikke er habile eller har tilstrekkelig legitimitet fordi de også representerer mottakerne av midlene. Utvalget mener KKLs rolle som forvalter av film- og videoavgiften ville være tjent med at organisasjonen markerer et tydelig skille mellom representasjon fra kommunene som politiske styringsorgan og fra kinobedriftene. Bransjens representasjon i KKL bør være likeverdig gjennom at kommunalt eide kinobedrifter og private kinobedrifter er representert etter samme retningslinjer. Videobransjen må likeledes være representert. I en slik avklaret modell for valg til KKLs styringsorganer, og hvor kommunene som politiske styringsorgan har majoriteten av plassene, ser utvalget det som fordelaktig at kino- og videobransjen er representert i styringen av fondsmidlene gjennom den kompetanse og markedskunnskap de representerer.» (NOU 2001:5 s ) Den problemstillingen Kinopolitikkutvalget her trakk opp relaterte seg til daværende styringsmodell (Hambromodellen), som ikke skilte mellom politisk valgte og ansatte fra kommunene, noe som medførte at mange kommuner var representert på landsmøtet med sin kinosjef. Med de stemmerettsregler man den gang hadde, medførte dette at det i praksis kunne være et flertall av kinosjefer ( brukerne som utvalget betegnet dem) som bestemte hva avgiften i NKFF skulle brukes til Dolvenutvalget Kinopolitikkutvalgets innstilling førte til en endring i KKLs styringsstruktur. Ved utforming av de nye vedtektene, la man innstillingen fra det interne Dolvenutvalget til grunn. Vurderingene Dolvenutvalget gjorde, dreide seg i stor grad om problemstillinger knyttet til den nevnte etableringen av private kinokjeder i markedet, og at flere av de store kommunene, blant annet Oslo og Bergen, 26

32 ønsket å selge kinoen. Man så for seg en omfattende privatisering innen kort tid og arbeidet med ulike scenarier på basis av dette. Dolvenutvalget pekte i sin innstilling på noen sentrale dilemma: «Utvalget er av den oppfatning at dersom det i løpet av de kommende år skjer en betydelig privatisering, dels ved at nye private kinoer etableres i konkurranse med kommunale, dels ved at kommunale kinoer overdras til private, vil det svekke KKLs legitimitet i forhold til fondet, uansett hvilke medlemskriterier man velger. Dette skjer både fordi antallet kommuner som er medlem i KKL reduseres og fordi antallet avgiftssvarende parter" som ikke har full representativitet øker. Det vil være nærliggende å anta at private kinoselskaper som etableres og som må svare avgift på linje med kommunale kinoer, vil kreve å få en større innflytelse over avgiftsmidlene enn de i dag har. Noe som igjen kan føre til et krav om en annen styring av fondsmidlene. Utvalget vil samtidig påpeke at en situasjon med økende privat konkurranse, må antas å føre til endringer i de totale rammevilkår for kinodrift i Norge. Man ser allerede tegn til forvitring i det som vanligvis har vært betegnet som det kommunale kinosystemet. Store kinokommuner er ikke lenger like villige som før til å bære byrder for fellesskapet og mindre kommuner sliter med store kinounderskudd som virker tyngende på kommunale budsjetter. Dette gjør at det ikke lenger er den samme enighet om prioriteringene på KKLs landsmøte og i organisasjonens arbeid. Også dette kan føre til problemer i forhold til styringen av fondsmidlene. Utvalget har derfor som et alternativ, drøftet muligheten for å omdanne KKL fra en kommunal medlemsorganisasjon til en bransjeorganisasjon med direkte medlemskap. Det ville gi alle kinoer som betaler avgift samme innflytelse, enten eierskapet er kommunalt eller privat. Hvem som skulle representere videobransjen og hvordan dette skulle skje, ville i så fall være gjenstand for egne drøftinger, da avgiften er lagt over på distributørleddet og det derfor ikke vil være naturlig å la den enkelte videohandler være representert. Utvalget er imidlertid i tvil om en bransjeorganisasjon med direkte medlemskap vil ha tilstrekkelig legitimitet til å administrere Norsk kino- og filmfond. Det demokratiske elementet som i dag ligger i den politiske oppnevningen av folkevalgte som delegater til landsmøtet i KKL, vil bortfalle. Enten man tenker seg en egen bransjeorganisasjon for kinoer eller en organisasjon både for kino og video, vil dessuten en slik organisasjon med dagens internasjonale eierstruktur etter hvert kunne få en dominerende tyngde av utenlandsk eide selskaper. Det vil ytterligere redusere dens legitimitet i forhold til å styre norske avgiftsmidler. Utvalget mener det er viktig å finne en organisasjonsmodell som bevarer et samlet fond for både kino- og videoavgift. Særlig mener utvalget det er viktig å arbeide med styringsmodeller som bevarer både det demokratiske element og bransjens medvirkning. Men utvalget ser samtidig at dette kan gjøre det vanskelig å få full effekt av KKL som medlemsorganisasjon, dersom KKL fortsatt skal ha styring med fondet ( ) Når det gjelder utviklingen av Norsk kino- og filmfond og styringen med avgiftsmidlene, avgjør ikke KKL dette alene. Riktignok eier KKL fondet, men styringen med avgiftsmidlene avgjøres av Stortinget og bruken av avgiftsmidlene er fastsatt i forskrift om film og videogram, der det 27

33 også fastslås at vedtektene til Norsk kino- og filmfond må vere i samsvar med dei retningslinjer departementet har fastsett for bruken av midlane. Så vidt utvalget kan se, blir derfor KKLs primære valg enten å omgjøre organisasjonen til en ren medlemsorganisasjon og risikere å måtte gi avkall på styringen av NKFF etter hvert som bransjen privatiseres. Eller å gjøre KKL til en bred demokratisk styrt organisasjon der alle deler av bransjen får innflytelse over styringen av midlene og på den måten søke å finne en løsning tilpasset de strukturendringer som nå skjer.» På bakgrunn av Dolvenutvalgets innstilling ble det utarbeidet tre styringsmodeller som ble sendt på høring etter et prinsippvedtak på landsmøtet i 2001: a) Demokratisk, folkevalgt styresett: Den mest ytterliggående modellen var en modell der landsmøtet i KKL var sammensatt av bare folkevalgte delegater. Da ville legitimiteten være ivaretatt, men kompetansen som kinosjefene og videobransjen representer og som både Kinopolitikkutvalget og Dolveutvalget var opptatt av å bevare, ville bli borte. b) Bransjestyrt modell: Det ble videre presentert en ren bransjemodell, der bare kommunale kinoer, private kinoer og videobransjen var representert. En slik modell ville gi de som svarer avgift lik representasjon og ville i så måte ivareta deres interesser. Men en slik modell ville ikke gi den demokratiske legitimitet som styringen av Norsk kino- og filmfond er avhengig av, het det i forslaget. c) Blandingsmodell med demokratisk majoritet: Alternativt ble det foreslått en modell i tråd med Kinopolitikkutvalgets anbefalinger. I en slik modell ville følgende forhold være ivaretatt: Det kommunale medlemskapet opprettholdes Det vedtektsfestes at kommunene bare kan være representert med folkevalgte delegater på KKLs landsmøte De folkevalgte kommunale delegatene gis vedtektsfestet flertall i landsmøtet Kontingenten frigjøres fra kinodriften og knyttes til kommunene Kommunale og private kinoer gis lik representasjon og tildeles et gitt antall mandater Videobransjen opprettholder sin representasjon som ses i forhold til kinoenes representasjon Høringen omfattet også forslag om å legge om kontingentsystemet, som inntil da var basert på kinoenes billettinntekter. Med en økende andel private kinoer, fant man det unaturlig å knytte kommunenes kontingent til kinoens besøk, slik det tidligere var gjort. To modeller ble vurdert: Lik representasjon og representasjon etter størrelse, det vil si innbyggertall. Høringen ga et overveldende flertall for modell c) Blandingsmodell med demokratisk majoritet og representasjon etter innbyggertall. Nye vedtekter (dagens) ble vedtatt på landsmøtet i 2002, der man samtidig vedtok å benytte navnet Film & Kino på organisasjonen. 28

34 Film & Kino styres derfor i dag av et landsmøte som består av politisk valgte delegater fra medlemskommunene (2/3), delegater fra kommunale og private kinoer (1/6) og delegater fra videobransjen (1/6). De politiske delegatene skal etter vedtektene utgjøre 2/3 av stemmene, den siste tredjedelen er likt fordelt mellom kinoene og videobransjen. Kinoene er representert etter størrelse, med en kvote på 20 delegater til fordeling blant de minste. Kommunale og private kinoer er likestilt. Videobransjens delegater er oppnevnt av Videobransjens Felleskontor (VFK) som er et samarbeidsorgan for Norsk Videogramforening og Norske Video Handleres Forbund. Denne nye modellen var ment å skulle rendyrke den kommunale, politiske styringen med Film & Kino. Tanken var at kommunene skulle trekkes mer aktivt inn i organisasjonen. Men resultatet ble ikke helt som forventet. Den nye styringsmodellen reduserte antallet kommunale delegater fra 474 til 268, og det ble samtidig gitt større mulighet til å stemme med fullmakter. Dette var en helt nødvendig tilpasning sett i forhold til de store kommunene (Oslo hadde f.eks. 67 delegater før vedtektsendingen, 28 delegater etter). Men omleggingen gjorde at mange små kommuner falt fra. Kommuner som tidligere hadde møtt med kinosjefen, sluttet å møte da de isteden skulle sende en eller flere politikere. Resultatet fremgår av tabellen under. 3.3 a Medlemskommuner og landsmøterepresentasjon Medlemskommuner Landsmøterepresentasjon År Ant. kommuner Ant. delegater Ant. kommuner Tabellen viser med all tydelighet at det folkevalgte, demokratiske element i styringen av Film & Kino er betydelig svekket det siste tiåret Økonomiske faktorer Den frivillige avgiften fra kinoene som i starten finansierte KKLs drift, ble i 1987 erstattet av en lovfestet avgift på film i næring, etter Lov om film og videogram. Den nye lovfestede avgiften inkluderte også film på video. Det ble lovfestet at avgiften skulle overføres til fondet (NKFF), som igjen eies av Film & Kino. I tillegg til en medlemsavgift fra medlemskommunene som utgjør omtrent en million kroner per år, finansieres Film & Kinos fult og helt av avgiftsinntektene til fondet. For kinoene utgjør avgiften 2,5 prosent av kinoens billettinntekter, for videodistributørene kr 3,50 per solgte videogram (fysisk DVD og Blu- Ray Disc). Tabell 3.3 I a under viser avgiftsinntektene i årene 2000 til Avgiftsinntektene fra videobransjen fikk en brå vekst på begynnelsen av tallet som en følge av overgang fra VHS til DVD og en samtidig omlegging av avgiftsgrunnlaget fra 2,5 prosent av omsetning til et kronebeløp (kr 3,50) per videogram. Inntektene nådde et toppnivå i 2007, og har siden falt. 29

35 3.3 b Fondsmidler År Kino Video Total Vi ser her resultatet av ny teknologi, konvergens og endringer i distribusjonsleddet. Mens kinoene har klart å holde sitt besøk stabilt, har omsetningen av fysiske videogram vært preget av en markert og jevn nedgang. Høsten 2012 falt videoomsetningen dramatisk. Den jevne nedadgående kurven fikk et knekk. Mens stabiliteten i kinomarkedet ser ut til å fortsette, viser alle prognoser at videoomsetningen vil fortsette å synke. Omsetningen i de fem første månedene for regnskapsåret 2013 (okt. 12- feb. 13) tilsier en nedgang i avgiftsinntekter på ca. syv millioner kroner, kun for denne perioden. De siste fem år sammenlagt viser et inntektstap for Film & Kino på rundt 27 millioner kroner. Film & Kinos forslag til revidert budsjett for 2013 kalkulerer en inntekt fra videoavgift på 36 millioner, og i millioner, se tabell 3.3 b. 3.3 c Forslag til revidert budsjett 2013 og 2014 Regnskap 2012 Vedtatt budsjett 2013 Forslag til revidert Forslag budsjett 2014 budsjett 2013 Fondsavgift, kinoer Fondsavgift, video Sum driftsinntekter Overføring til Film & Kino Kulturdepartementet har arbeidet med en utredning om mulighetene for å utvide avgiftsgrunnlaget til også å omfatte de nye visningsvinduene, VOD, SVOG og EST (elektronisk salg). Ved fremleggelsen av statsbudsjettet oktober 2013 ble det formidlet at dette arbeidet har opphørt. Ifølge prognoser som Film & Kino har utarbeidet, vil ikke økningen i avgifter fra strømmetjenester kompensere for bortfallet av salg og leie. Mest sannsynlig vil inntektene etter noen år stabilisere seg, men på et lavere nivå enn i dag. 30

36 3.4 Utvalgets oppsummering/konklusjon Kino- og videomarkedet har gjennomgått en rekke teknologiske og markedsmessige endringer i løpet av relativt kort tid. Ny digital teknologi, endringer i distribusjonsleddet, konvergens, endringer i visningsvinduer, endringer i bransjestrukturer, eierskap og fallende videoomsetning. Alt dette har konsekvenser for Film & Kino både økonomisk og strukturelt, og utgjør bakteppet for utvalgets arbeid og mandatet beskrevet i kapittel 1.1. Utvalget ser tre sentrale faktorer som spesielt viktige for utredningen av organisasjonen Film & Kino: endringer i kinoenes eierskap og rammevilkårene for kinodrift i Norge, den tradisjonelle videobransjens fallende omsetning og inntoget av nye distribusjonskanaler og visningsvinduer, og filmen og kinoenes behov i det «nye» markedet. De to førstnevnte faktorene er tett knyttet til Film & Kinos organisasjonsmodell og legitimitet. Film & Kino har i dag en styringsmodell som baserer seg på kommunalt eierskap til kinoene og med et landsmøte som øverste organ. I dag er 50 prosent av det norske kinomarkedet privat eller delvis privat eiet. Vi er med andre ord kommet i den situasjonen Dolvenutvalget i sin tid pekte på: «Utvalget er av den oppfatning at dersom det i løpet av de kommende år skjer en betydelig privatisering, dels ved at nye private kinoer etableres i konkurranse med kommunale, dels ved at kommunale kinoer overdras til private, vil det svekke KKLs legitimitet i forhold til fondet, uansett hvilke medlemskriterier man velger. Dette skjer både fordi antallet kommuner som er medlem i KKL reduseres og fordi antallet avgiftssvarende parter" som ikke har full representativitet øker.» Film & Kino er avhengig av å representere store deler av bransjen for å opprettholde legitimitet, både hva angår politisk gjennomslagskraft og forvaltning av offentlige midler gjennom fondet. Som beskrevet i mandatet vil utvalget vurdere konsekvensene for Film & Kinos legitimitet og politiske gjennomslag dersom private aktører overtar en større andel av kinomarkedet. Det må i denne sammenheng gjøres en vurdering av alternative modeller for medlemskap/styring for å opprettholde organisasjonens legitimitet. I forhold til en eventuell endring av medlemsstrukturen der majoriteten av medlemmene blir private aktører, må det drøftes hvorvidt dette igjen svekker organisasjonens legitimitet. Og i hvilken grad en slik endring vil by på utfordringer i forhold til å forvalte offentlige midler. Videre ligger det sentralt i denne drøftingen hvilken rolle videobransjen skal ha i forhold til Film & Kino. Både hva gjelder dens representasjon og økonomiske konsekvenser for Film & Kino. Den tredje sentrale faktoren handler om hvilken nytte filmen og kinoene har av Film & Kino etter endringene i markedet. Utfordringene i markedet, så vel som fellesnytten bransjen har i en bransjeorganisasjon må identifiseres, slik at Film & Kinos kjerneoppgaver reflekterer bransjens behov. Dette må igjen ses i tett sammenheng med den strukturelle organiseringen av Film & Kino. Organisasjonsmodellen, organisasjonens medlemmer og dens inntektskilder vil være avgjørende for dens kjerneoppgaver og vice versa. 31

37 KAPITTEL 4 EN HELHETLIG NORSK KINOPOLITIKK 4.1 Den norske film- og kinopolitikken Gjeldende styringsdokument for den norske filmpolitikken er Stortingsmelding nr. 22, Veiviseren. Veiviseren er den første helhetlige gjennomgangen av de statlige virkemidlene på filmområdet etter den store omleggingen av filmpolitikken på tidlig tall. Denne omleggingen ble lagt frem av Stoltenberg I (St.prp. nr ), og gjennomført i årene Hovedmålet for omleggingen på tidlig tall var å få økt publikumsoppslutning om norske filmer, og den omfattet både tilskuddsordningene og den statlige filmforvaltningen. Den gang ble de statlige virksomhetene på filmområdet delt etter funksjon og målgruppe: «Kulturdepartementet har i forslag til organisering av filmforvaltningen lagt vekt på å dele oppgaver mellom virksomhetene med utgangspunkt i hvilke funksjoner virksomhetene skal ivareta og hvilke målgrupper de skal betjene. Departementet foreslår å samle all tilskuddsforvaltning rettet mot filmprodusentene i et nytt fond. De tradisjonelle forvaltningsoppgavene som har allmennheten som målgruppe vil ligge i Norsk filminstitutt (bevaring, formidling og profilering av film). Det opprettes en ny virksomhet Norsk filmutvikling på grunnlag av Statens studiesenter for film [ ]» (Veiviseren 2007:8) Forslaget til omlegging og effektivisering av støtteordningene og forvaltningen av disse, skulle legge til rette for en mer effektiv bruk av statens ressurser samtidig som det åpnet for prioritering av nye tiltak. En av konsekvensene etter omleggingen ble avvikling av det statlige eierskapet i Norsk Film AS. Det ble gjort endringer i de eksisterende støtteordningene, og tilskudd etter markedsvurdering og direkte produsentstøtte ble innført. Veiviseren slår fast at omleggingen hadde en god virkning: «siden omleggingen i 2001 har det vært en kraftig økning i publikumsoppslutningen om norske filmer [ ] Omleggingen i 2001 har helt klart hatt en positiv effekt på den norske filmsuksessen, og har ført til en vitalisering av produksjonsmiljøet og tilfanget av de gode filmprosjektene» (Veiviseren :8) Høsten 2006 satt Kultur- og kirkedepartementet ned et utvalg til å evaluere omleggingen. Utvalget, under ledelse av Kristenn Einarsson, skulle anbefale en ny organisering av de statlige virkemidlene på filmområdet, med det overordnede mandatet: «Med utgangspunkt i Kulturløftet, Soria Moria- erklæringen og de gjeldende filmpolitiske målene skal utvalget foreslå organisering av den statlige filmpolitikken frem til Utvalget skal i størst mulig grad komme med konkrete anbefalinger og eventuelle forslag til endringer.» (Veiviseren :9). Utvalgets innstilling var på bred høring med frist januar Videreføringen av omleggingen og evalueringene i utvalgets rapport, ble Stortingsmelding nr. 22 Veiviseren, lagt frem i mars 2007 med følgende innledning: «Regjeringen ønsker å støtte opp om og videreføre denne norske filmsuksessen. Gjennom Kulturløftet og Soria Moria- erklæringen har regjeringspartiene lagt opp til en offensiv 32

38 filmpolitikk. Regjeringen ønsker både en opptrapping av de statlige tilskuddene til filmproduksjon og en gjennomgang av de statlige virkemidlene for å sikre at disse brukes effektivt» (Veiviseren :7) I Veiviseren foreslår departementet at det opprettes en ny statlig virksomhet med oppgavene fra Norsk filmfond, Norsk filminstitutt og Norsk filmutvikling. "En samling av alle tilskuddsordninger og øvrige oppgaver på filmområdet i én ny virksomhet vil legge til rette for en helhetlig filmpolitikk der alle opphavene på filmområdet ses i sammenheng" (Veiviseren :139). Denne omorganiseringen ble gjennomført og den nye virksomheten Norsk filminstitutt (NFI) slik vi kjenner den i dag, ble satt i virke fra 1. april Forvaltningen av de norske offentlige midlene er i hovedsak fordelt mellom NFI og Film & Kino. NFI forvalter om lag 400 millioner hvert år. Tildelingsbrevet utstedes årlig av Kulturdepartementet (KUD), og det beskriver hvordan midlene skal fordeles og eventuelle spesielle prioriteringer. I tillegg til midlene fra KUD pålegger tildelingsbrevet TV2 å innbetale 10, 1 millioner kroner til NFI hvert år. I tillegg kommer de regionale filmsentrene, som ikke er inkludert i oversiktene under. Film & Kino forvalter offentlige avgiftsmidler gjennom Norsk kino- og filmfond (NKFF). Lov om film og videogram av 1987, pålegger NKFF å kreve inn en avgift på all omsetning av film i næring. Avgiften er fastsatt til 2,5 % av all omsetning av film på kino og kr 3,50 per distribuert videogram fra videodistributør. Fondet finansierer Film & Kinos drift og tilskuddsordninger. Tabellen under viser offentlige midler tilgjengelig for den norske film- og kinobransjen i a Offentlige midler tilknyttet den norske film- og kinobransjen 2012 (NFI og Film & Kino) Midler Forvalter 2012 Fondsmidler fra KUD (Tildelingsbrev) NFI Fondsmidler fra Utenriksdepartementet (øremerket Sørfond) NFI Fondsmidler fra TV2 (Tildelingsbrev) NFI Overføring av midler fra NKFF til Film & Kino (fond + drift) Film & Kino Totalt Ordningen med årlige tildelingsbrev skiller seg ut i skandinavisk sammenheng. Sverige og Danmark opererer med filmavtaler på henholdsvis tre og fire år, og forvaltningen av de offentlige midlene håndteres hovedsakelig alene av de respektive filminstituttene. Bidrag fra kringkastere utgjør den største økonomiske forskjellen mellom landene. Sverige og Danmark har avtaler hvor kringkastere overfører midler til filminstituttene, og avtaler som binder midler hos kringkasterne som må brukes på kjøp av nasjonale produksjoner. I Danmark slår mediepolitiske avtale fast at DR og TV2 skal bidra "i kraft af de fastsatte forpligtelser til at engagere sig økonomisk i danske spillefilm og kort- og dokumentarfilm mv. til en styrkelse af dansk film" (Mediepolitisk avtale :6). I praksis forplikter DR og TV2 seg til å avsette 60 millioner kroner hver, per år, til dansk filmproduksjon. Av disse skal 53 millioner brukes til 33

39 visningskjøp av spillefilm og dokumentarfilm, og sju millioner til en talentutviklingsordning som driftes av DFI. Midlene hentes fra lisensinntektene. I Sverige slår filmavtalet fast at SVT, TV4, MTG, SBS TV (Kanal 5) og C MORE skal sette av til sammen 52 millioner til nasjonale produksjoner. SVT og TV4 forplikter seg i tillegg til å bruke minst 17,2 og 9,2 millioner svenske kroner på samproduksjon og medfinansiering av nasjonal film som har fått forhåndstilskudd gjennom filmavtalen (2013 års filmavtal. 2012:5-6). Forskjeller i avgiftsinntekter er også betydelige. Danmark har ingen avgift på visning av film på kino eller salg av videogram. Film på kino er derimot belagt med 25 % merverdiavgift. Norge har som kjent 2,5 % avgift på all omsetning av film på kino, og kr 3,50 per distribuert videogram. Norge er med dette det eneste av de tre landene som har avgift på salg av videogram. Sveige har i likhet med Norge avgift på omsetning av film på kino. I Sverige er denne avgiften 10 % av omsetningsverdien, og trekkes før merverdiavgiften og filmleien betales. Avgiften tilsvarte rundt 167 millioner svenske kroner i Merverdiavgiften på kinodrift er både i Norge og Sverige 8 % Staten og NFIs ansvarsoppgaver Regjeringen Stoltenberg lls mål for medieområdet ble trukket opp i Soria Moria- erklæringen, Kulturløftet II og sist i budsjettproposisjonen for Det overordnede målet er å sikre ytringsfrihet, rettsikkerhet og et levende demokrati. Dette uttrykkes i følgende delmål: Mangfold og kvalitet i norske medier, redaksjonell uavhengighet, en sterk allmennkringkasting, mangfold i medieeierskap, styrket norsk filmproduksjon, likestilling på medieområdet, beskytte barn og unge mot medieinnhold som kan være skadelig og modernisering av samfunnet gjennom digitalisering (endelig tildelingsbrev, Norsk filminstitutt 2013). Videre er målet for filmområdet et «mangfold av film- og fjernsynsproduksjoner basert på norsk språk, kultur og samfunnsforhold, som er anerkjent for høy kvalitet, kunstnerisk dristighet og nyskapning, og som utfordrer og når et stort publikum i Norge og internasjonalt». Dette skal nås gjennom følgende resultatmål: Styrket produksjon gjennomsnittlig 25 langfilmer i året, av dette fem dokumentarer og fem barne- og ungdomsfilmer et sterkt produksjonsmiljø, med økt talentutvikling, profesjonalitet og kontinuitet i alle deler av produksjonen en økonomisk solid bransje gjennom effektive og målrettede tilskuddsordninger, økte private investeringer og økte markedsinntekter Solid publikumsoppslutning minst 3 mill. besøkende på norske filmer, tilsvarende 25 % av kinomarkedet 15 % norsk andel av dvd- markedet og klikkefilmmarkedet eksport av norsk film og tv- drama doblet innen 2010 (i 2011 endret til: eksport av norsk film og tv- drama skal økes) 34

40 Kvalitet og mangfold et mangfold i uttrykksform, produksjonskostnad og målgrupper basert på sterke filmmiljøer i alle deler av landet 40 % kvinner/menn i nøkkelposisjoner innen 2010 (i 2011 endret til: 40 % kvinner/menn i nøkkelposisjoner) norske kort- og langfilmer, dokumentarer og tv- drama skal konkurrere om viktige internasjonale priser Filmkultur for alle sikre den norske filmarven og gjøre den tilgjengelig på alle plattformer et bredt filmtilbud i fjernsyn, biblioteker og digitale kinoer i hele landet en sterk posisjon blant barn og unge som filmpublikum og filmskaper, både i skole og fritid Videre slår Veiviseren fast at statens viktigste oppgave er å sikre så stabile rammevilkår som mulig, slik at filmskaperne gis mulighet til å lage et mangfold av gode norske filmer til et bredt publikum i alle markeder (Veiviseren :45). Norsk filminstitutt, som eneste statlige forvaltningsorgan direkte underlagt Kulturdepartementet, skal arbeide for å nå målene og må svare for måloppnåelsen én gang i året. Dette gjøres i instituttets årsrapporter. I tillegg pålegger Kulturdepartementet NFI å arbeide ekstra med spesielt prioriterte områder og særskilte utfordringer, som formidles gjennom det årlige tildelingsbrevet. Videre slår Veiviseren fast at filminstituttets hovedoppgaver skal være utvikling, produksjon, filmkultur, distribusjon og lansering. Se tabell 3 a for mer detaljert oversikt over målgrupper og oppgaver. Hovedoppgavene presentert i Veiviseren, sammenfaller i det store og det hele med dagens filminstitutt, som består av avdelingene Utvikling og produksjon, Lansering og Publikum. I tillegg kommer avdelingene Administrasjon og Informasjon. 4.1 b Hovedoppgaver for NFI (hentet fra Veiviseren, kapittel 5) Område Målgruppe Oppgaver Utvikling Kreative filmarbeidere: regissører og manusforfattere. Andre faggrupper Tilskudd til manuskriptutvikling Tilskudd til kompetanseutvikling Tilskudd til deltakelse på kurs i utlandet Produksjon Uavhengige norske produksjonsselskaper Avholde kurs, workshops, seminarer Formidle kurs til regionale filmsenter Forvaltning av tilskudd til produksjon: Tilskudd til utvikling og produksjon av norsk spillefilm, kortfilm og dokumentarfilm Tilskudd til samproduksjoner med utlandet Tilskudd til tv- drama og interaktive produksjoner 35

41 Forvaltning av tilskudd til billettstøtte Distribusjon og lansering Publikum i Norge og utland, via produsenter, distributører, salgsagenter, utenlandske festivaler etc. Overordnet planlegging av markedsføring og lansering av alle filmer: Forvaltning av lanseringstilskudd til nye norske filmer Lansering av norsk film i utlandet Kopistøtte til norsk film Filmkultur Publikum Formidling av filmarven via museum, cinematek, dvd, klikkefilm, bøker og annet skriftlig materiale Tilskudd til regionale cinematek etc. I 2012 tildelte NFI 44,4 millioner til utvikling av audiovisuelle produksjoner, 216,6 millioner til produksjon, 105,3 i etterhåndstilskudd (tidligere billettstøtte), 29,6 til lansering av norske produksjoner i Norge og 5,7 millioner kroner til lansering i utlandet. I tillegg fordelte NFI til sammen 15,7 millioner kroner i tilskudd til produksjon gjennom Sørfond, manuskriptutvikling, talentutvikling, filmkulturelle tiltak og stipend. Se tabell 3 b og c for detaljert oversikt (NFIs årsrapport 2012). 4.1 c Tilskudd fra NFI, fordelte etter type tilskudd 2012 Type Tilskudd Antall Utvikling Produksjon Etterhåndstilskudd Lansering Norge Lansering utland Totalt d Andre tilskudd fra NFI 2012 Tilskottsordning Tilskott Tal Sørfond Manuskriptutvikling VIP- stipend Stipend til kurs i utlandet Filmrekrutteringsstipend Filmkulturelle tiltak Post Totalt

42 4.1.2 Bransjeorganisasjonenes ansvarsoppgaver Videobransjens Felleskontor (VFK) ble stiftet 7. januar Organisasjonen eies av Norske Videohandleres forbund (NVHF) og Norsk videogramforening (NVF) i felleskap. Selskapets formål er å bygge opp videobransjens generelle omdømme, markedsføre bransjens fortrinn og gjennom bransjekampanjer bidra til økt salg og utleie. Det er unikt for den norske videobransjen at distributører og forhandlere har en felles bransjeorganisasjon. Norske Videohandleres forbund (NVHF) ble stiftet i Forbundets formål er å ivareta medlemmenes interesser overfor offentlige myndigheter, bransjeorganisasjoner og andre sammenslutninger, å delta i styrer, råd og organisasjoner, samt arbeide for bransjens langsiktige utvikling på vegne av norske videohandlere. Norsk videogramforening (NVF) ble stiftet i Foreningens formål er å ivareta medlemmenes interesser ovenfor offentlige myndigheter, bransjeorganisasjoner, og bekjempe alle ulovligheter i bransjen. Norske Kinosjefers Forbund, stiftet i 1949, er en interesseorganisasjon og et faglig forum for kinoledere. Forbundet representerer 170 kinoledere i Norge. Norsk Kinoforbund (NKF) ble stiftet i 1970 som en sammenslutning av ikke- kommunale kinoer i Norge, som en motvekt til Kommunale Kinematografers Landsforbund (KKL). «Ikke- kommunal» dekket alt fra store private kinoer til små kinoer, gjerne dugnadskinoer i regi av for eksempel ungdomslag og idrettslag. I dag er alle medlemmene C- kinoer. Norsk Kinoforbund skal ivareta interessene til medlemskinoene og følge med på utviklingen for hele kinobransjen Film & Kinos ansvarsoppgaver Film & Kino har både bransjerettede ansvarsoppgaver og nasjonale oppgaver pålagt gjennom Lov og Forskrift om film og videogram. Organisasjonens ansvarsoppgaver er beskrevet i organisasjonens vedtekter, i vedtektene for norsk kino- og filmfond, i forskrift om film og videogram, samt i Veiviseren. Organisasjonens vedtekter beskriver Film & Kinos formål og oppgaver på følgende vis: «Film & Kino er en medlemsorganisasjon for norske kommuner og har som formål å være medlemmenes talerør og ivareta norske kommuners interesser innen film, kinodrift og videovirksomhet. Film & Kino er et faglig og kulturpolitisk organ for kommunene og skal gjennom støttetiltak, kompetanseutvikling og konsulentbistand bidra til en positiv utvikling av kino- og videovirksomheten. Film & Kino skal arbeide for en kvalitetsbasert og målrettet kinodrift, der kinoene kan inngå som en integrert del av kommunenes kulturpolitikk.» Vedtektene for Norsk kino- og filmfond beskriver fondets formål og virkemåte slik: «Fondets formål er: å bidra positivt til utviklingen av kino-, film- og videovirksomheten i Norge, støtte eller bidra med tiltak som kan stimulere interessen for og kunnskapene om verdifull film og sikre tilfredsstillende tilgang på og visning av denne, støtte eller bidra med tiltak som kan øke omfanget av og høyne kvaliteten på informasjonen om kino-, film- og 37

43 videovirksomhet, støtte eller bidra med tiltak som kan høyne standarden på lokaler og teknisk visningsutstyr for kinodriften og å støtte eller bidra med tiltak/konsulenthjelp som kan styrke kinoenes ledelse, administrasjon og drift. Fondets virkeområde: For å ivareta fondets formål skal fondsmidler anvendes til tiltak på film- og videogramområdet i samsvar med offentlige forskrifter og landsmøtets handlingsprogram og offentlige budsjetter.» Forskrift om film og videogram, 3-2 Bruk av avgiftsmidlane, beskriver hva avgiftsmidlene i Norsk kino- og filmfond som Film & Kino forvalter, skal brukes til: «Avgiftsmidlane skal nyttast til ulike tiltak innan film- og videogramseksjonen. Det er m.a. støtte til: bygdekinoen, import og distribusjon av kvalitetsfilm, filmtiltak for barn og unge medregnet dubbing av film for barn, teksting og dubbing av film for barn på samisk, filmfestivaler, cinematek utenfor Oslo og støtte til Norsk Filmklubbforbund og barnefilmklubber». I tillegg heter det at «vedtektene til Norsk kino- og filmfond må vere i samsvar med dei retningslinjer departementet har fastsett for bruken av midlane». I Veiviseren slo departementet fast at etter hvert som det ble satt av tilstrekkelige midler til digitalisering av kinoene, burde deler av avgiftsmidlene til Norsk kino- og filmfond brukes til andre oppgaver på filmområdet. "Departementet vil gå inn i drøftinger med FILM&KINO om oppgavefordeling og fremtidig bruk av avgiftsmidlene" (Veiviseren :59). Videre konkluderer departementet i kapittel FILM&KINO, med følgende: «Det kommunale ansvaret for kinoene har gitt et godt og velfungerende kinosystem i Norge, der et mangfold av filmer spres til publikum i hele landet. Her har kinoenes organisasjon FILM&KINO en viktig oppgave i å videreutvikle den norske kinobransjen. Organisasjonen har også viktige oppgaver i forhold til videobransjen, slik at et bredt utvalg av filmer er tilgjengelige også på dette formatet. I tillegg til oppgavene rettet mot bransjen, er FILM&KINO tillagt nasjonale oppgaver i henhold til forskrift om film og videogram». «Det er etter departementets vurdering nødvendig at det foretas en opprydding i grenseflaten mellom statlige virksomheter og FILM&KINO, samt bruken av midlene i Norsk kino- og filmfond. I sin høringsuttalelse gir FILM&KINO uttrykk for at det sentrale ansvaret for barn og unge bør legges til organisasjonen, og viser til sin forankring over hele landet og sitt utstrakte samarbeid med lokale arrangører. Departementet slutter seg til at FILM&KINO får et økt ansvar for barn og unge. Departementet vil ta initiativ til drøftinger med FILM&KINO om oppgavefordelingen mellom virksomhetene. Denne må ses i sammenheng med den fremtidige bruk av avgiftsmidlene til Norsk kino- og filmfond.» Med bakgrunn i disse styrende vedtektene, forskriftene og formuleringene vedtar landsmøtet hvert år budsjett og handlingsplan, godkjenner regnskap og årsmelding og behandler innkomne forslag. 38

44 4.2 Oppsummering Forvaltningen av offentlige midler er i hovedsak fordelt mellom Norsk filminstitutt og Film & Kino. Filminstituttet med bevilgning over statsbudsjettet, og Film & Kino med avgiftsmidler gjennom Norsk kino- og filmfond. Norsk filminstitutts posisjon som direkte underlagt KUD, og dets ansvarsoppgaver er tydelig definert og ukomplisert. Film & Kinos posisjon er derimot mer kompleks. Forskrift om film og videogram slår fast at Norsk kino- og filmfond skal sikre de parter som svarer avgift representasjon i styret. Både private kinoer og videobransjen er derfor representert ved landsmøtet i Film & Kino. I organisasjonens styre er videobransjen representert. Allikevel beskriver Film & Kinos vedtekter organisasjonen som en medlemsorganisasjon for norske kommuner. Her er det en diskrepans mellom forskrift og vedtekter, mellom teori og praksis. Videre slår vedtektene fast at organisasjonens formål er å være medlemmenes talerør og ivareta norske kommuners interesser innen film, kinodrift og videovirksomhet. Allikevel er det definert spesifikke ansvarsoppgaver i Forskrift om film og videogram: Bygdekino, import og distribusjon av kvalitetsfilm, filmtiltak for barn og unge, teksting og dubbing for barn på norsk og samisk, filmfestivaler, cinematek utenfor Oslo og støtte til Norsk Filmklubbforbund og barnefilmklubber. Enkelte av disse pålagte oppgavene er tettere knyttet en nasjonal kulturpolitikk, enn kommunale interesser. Film & Kino har utover vedtektene definert visjon, hovedmål og delmål for organisasjonen. Visjonen er å sikre kino- og videotilbud med aktuell film over hele landet. Hovedmålet er å sikre kinoer og videoforretninger et bredt filmrepertoar, styrke bransjen faglig og teknologisk, gjøre norske kinoer og videohandlere til konkurransedyktige kulturbedrifter i lokalsamfunnet, opprettholde kinotilbud over hele landet. Disse formuleringene er derimot langt bredere rettet enn det vedtektene legger an til. Det tegner seg her et behov for avklaring rundt Film & Kinos formål, representasjon og avgrensning mot kulturdepartementet og nasjonale kulturpolitiske oppgaver. Utvalget vil gå dypere inn i disse faktorene i de påfølgende kapitlene. 39

45 KAPITTEL 5 FILM & KINOS OPPGAVER 5.1 Drift, oppgaver og økonomiske forhold i dag Film & Kino har definert visjon, hovedmål og delmål for organisasjonen. Visjonen er å sikre kino- og videotilbud med aktuell film over hele landet. Hovedmålet er å: Sikre kinoer og videoforretninger et bredt filmrepertoar Styrke bransjen faglig og teknologisk Gjøre norske kinoer og videohandlere til konkurransedyktige kulturbedrifter i lokalsamfunnet Opprettholde kinotilbud over hele landet Film & Kino skal oppfattes som den sentrale organisasjonen for kino- og videobransjen, og være et redskap for å oppfylle visjon og hovedmål. Organisasjonens delmål er følgende: Film Film & Kino skal sikre kinoer og videoforretninger et bredt filmrepertoar med et mangfold av kunstnerisk verdifull film for alle aldersgrupper, o g støtte utbredelsen av film gjennom filmfestivaler, tiltak ved regionale filmsentra og andre lokale arrangementer. Bransjeutvikling Film & Kino skal dekke bransjens og kommunenes behov for konsulentbistand og bidra til fornyelse og videreutvikling av kino- og videobransjen. Film & Kino skal ha et særlig ansvar for å planlegge og tilrettelegge for utnyttelse av ny teknologi. Kompetanseheving Film & Kino skal gi råd og veiledning i faglige spørsmål, og tilby kurs og seminarer som hever kompetansen omkring kino- og videofaglige spørsmål. Informasjon Film & Kino skal bidra til å heve det bransjefaglige kunnskapsnivået i bransjen og hos myndigheter og opinion samt sikre gjennomslag for viktige saker for kino- og videobransjen. Film & Kino skal være den viktigste leverandør av kinostatistikk og informasjon om kinospørsmål. Videre sorterer Film & Kinos årsrapport arbeid og støtteordninger under hvert av disse delmålene. Her følger en oversikt over område og oppgaver innenfor hvert delmål (Film & Kinos årsrapport 2012). 5.1 a Film & Kinos arbeid og støtteordninger 2012 FILM Område Kvalitetsfilm Tilskudd kopier Barnefilm Skolekino og Oppgaver Administrere garantiutvalget Importstøtte til kunstnerisk verdifull film Videreføre utgivelse og markedsføring av S- film på video Vurdere tilskuddsordningene i 2012, oppsettingsstøtte og vpf- ordningen Administrere garantiutvalget for barnefilm Støtte versjonering av barnefilm ECFA European Children`s Film Association Arrangere Den store skolekinodagen 40

46 filmkulturelle tiltak Filmfestivaler og lokale arrangementer Kinodrift (Bygdekino og S- kino) Arrangere regionale lærerseminarer Utgi Skolenytt Produsere filmstudieark Støtte regionale filmtiltak Støtte filmtiltak i Den kulturelle skolesekken og lokale skolekinotiltak Være en nasjonal aktør i Den kulturelle skolesekken Koordinere den nasjonale innsatsen for barn og unge Arrangere Videofestivalen Arrangere filmfestivalen i Haugesund Støtte andre filmfestivaler gjennom festivalutvalget Teknisk bistand til filmfestivaler Informere om tilbudet Gi et godt tilbud gjennom Bygdekinoen Prioritere barn og unge Forbedre kinodriften (samarbeid med enkeltsteder) Avvikle S- ordningen (avviklet 1. Juli 2012) BRANSJEUTVIKLING Område Digital visning av film på kino Kinosonen Oppgaver Følge opp digitaliseringen av kinoene i Norge Koordinere arbeidet med Kinosonen for kinoene Lokale kinotiltak Kinodesign kinoteknikk Videotiltak og Gir økonomisk støtte til lokale bransjetiltak Tilskudd til lokale markedstiltak Rådgivning Rådgi vedr. Design og bygging av kinoer samt kinoteknikk Bistå videobransjen med råd Statistikk Årlige markedskampanjer Utvikle statistikk vedrørende film, kino og video Informere om statistikk Statistikk i fht digitalisering Drift Statistikk iht digitaliseringen Analyse Være viktigste premissleverandør for myndighetene vedr. statistikk Etablere kampanjer som DSK og Kinosommer Kinogaven gavebillett, sosiale medier KOMPETANSEHEVING Område Kompetanse Kurs Oppgaver Formidle kunnskap til kinoene for å gjøre dem bedre rustet til å møte media/synliggjøre seg Intern kompetansebygging Arrangere kurs for kinobransjen Arrangere kurs for videobransjen Rådgivning kommuner Digitalisering 41

47 Rådgivning kino Rådgivning video Kinoteknikk og design Digitaliseringen Kommunikasjon (presse- og medierelatert) Idé- og samarbeidsutvalget Idé og samarbeidsutvalget Generell rådgivning INFORMASJON Områder Informasjon Lokale infotiltak Myndighetskontakt Kontakt kommuner Kontakt kino Kontakt video Oppgaver Synlig- og nyttiggjøre organisasjonens kompetanse Informere gjennom Film & Kinos nettsider Informere gjennom media Informere via sosiale medier Informere gjennom Film & Kinonytt Informere videobransjen gjennom Release Informere lærere gjennom Skolenytt Informere kinosjefer, videoforhandlere, filmbyråer og kommuner på arrangementer Informere gjennom årsmelding og publikasjoner Informere internt i Film & Kino Filmfokus (avviklet i 2012) Nynorske filmomtaler (avviklet i 2012) Skape forståelse for bransjens standpunkter og behov hos politikere, myndigheter og opinionen Digitaliseringen Kinoteknikk og design Digitaliseringen Generell rådgivning 5.2 Brukerundersøkelsen 2011 Film & Kino gjennomførte høsten 2011 en brukerundersøkelse blant medlemskommuner, kinoer og VFK som representant for videobransjen, etter vedtak i landsmøte. Undersøkelsens resultater slår fast hvordan brukerne av Film & Kino prioriterer kjerneområdene, og hvordan de prioriterer delområder og tiltak innenfor hvert kjerneområde. Brukerundersøkelsen var ment å ligge til grunn for arbeidet med å tilpasse organisasjonen til fremtidig drift med reduserte inntekter. Det kom inn 116 svar, en svarprosent på 33 %. Små og mellomstore kinoer utgjør flertallet blant de som har svart. Blant de store kinoene er det ti med over besøk som har svart. En av kjedene, samt videobransjen, har gitt ett svar på vegne av sine bedrifter. Svarene ble gitt anonymt, men en ble bedt om å angi hvorvidt en svarte på vegne av kino, kommune eller en kjede. De som svarte på vegne av en kino ble bedt om å si hvor stor kinoen var i besøk. 42

48 I tillegg til selve undersøkelsen ble det gjennomført oppfølgingssamtaler med sentrale aktører i bransjen. Hensikten var å utdype resultatene fra undersøkelsen, og eventuelt få synspunkter på områder som ikke ble dekket i spørsmålene. Spørreskjemaet var tredelt, i tillegg var det mulig å gi egne kommentarer. 1. Første del ba respondentene om å prioritere FILM & KINOs kjerneområder: Filmområdet Bransjeutvikling Kompetanseutvikling Informasjon 2. Andre del ba respondentene om å prioritere delområder (aktiviteter og tiltak) innen hvert av kjerneområdene 3. Tredje del ba respondentene om å vurdere viktigheten av enkelttiltak innen kjerneområdene (på en skala fra 1-6) 4. Fjerne del gav mulighet til å gi egne utfyllende kommentarer Sammendrag av resultatene Kino- og videobransjen har ulik prioritering av kjerneområdene for Film & Kino. Kinobransjen vurderer filmområdet som viktigst, deretter bransjeutvikling, kompetanseheving og informasjon sist. Videobransjen vurderer bransjeutvikling som viktigst, så følger informasjon, kompetanseutvikling og filmområdet sist. I svarene om tiltak og aktiviteter innenfor hvert av kjerneområdene er det derimot større sammenfall mellom kino- og videobransjen. Innenfor filmområdet prioriterer begge grupper støtte til kunstnerisk verdifull film og tiltak knyttet til barn og unge høyest. Innenfor kjerneområdene bransjeutvikling og kompetanseheving prioriteres kurs og rådgivning, samt filmtreff høyest av både kino- og videobransjen. For kjerneområdet informasjon prioriterer begge gruppene synliggjøring i bransjen, Film & Kinos rolle som pådriver overfor myndighetene, samt statistikk/analyse høyest. Oppfølgingssamtalene bekrefter i hovedsak resultatene fra hovedundersøkelsen. I tillegg kom det frem et tydelig signal fra de store kinoene og kjedene, om sterkere representasjon i styringen av Film & Kino, også utenom landsmøtene. Filmområdet To områder utpeker seg: støtte til kunstnerisk verdifull film (43 % prioriterer dette høyest) og barnefilm på kino (35 %). S- kino ordningen prioriteres lavest (45 % prioriterer dette lavest), så følger Cinematekene og Bygdekinoene. Styret i Film & Kino vedtok at S- kino ordningen skulle nedlegges i løpet av Bransjeutvikling Innen bransjeutvikling er det rådgivning og kinoteknisk bistand som prioriteres høyest av flest respondenter. Totalt prioriterer 75 % dette høyest, fordelt på bransjerelatert rådgivning (32 %), kinoteknisk bistand (26 %) og bistand knyttet til digitaliseringen (16 %). I tillegg prioriterer mange lokale film- og kinotiltak høyest (18 %). I svarene fra kjedene gir 50 % Lokale tiltak høyest prioritet, og 30 % blant kinoene. 43

49 Kompetanseheving Når svarene sees samlet er det to tiltak som klart blir prioritert: filmtreff for kino (50 %) og kurs og seminar for kino (35 %). Både kino- og videobransjen prioriterer de to tiltakene høyest. Informasjonsområdet Innen informasjonsområdet er det informasjon i betydningen synliggjøring av kino- og videobransjen (67 %) som prioriteres høyest. Så følger statistikk/analyse/kinoøkonomi (14 %) og myndighetskontakt (13 %). De større kinoene legger noe mer vekt på statistikk (50 %), myndighetskontakt (20 %), og noe mindre vekt på synliggjøring av bransjen (50 %). 5.3 Utvalgets oppsummering/konklusjon Som allerede antydet ser utvalget forskrift om film og videogram, Film & Kinos vedtekter og organisasjonens egendefinerte visjon og hovedmål som noe sprikende. Det hele bærer preg av den uklare posisjonen Film & Kino har som medlemsorganisasjon for kommuner, forvalter av fondet hvor både private kinoer og videobransjen bidrar økonomisk, og som delvis underlagt Kulturdepartementet og nasjonal kulturpolitikk. Organisasjonens kjerneoppgaver er en blanding av oppgaver knyttet til kommunal filmpolitikk, nasjonal film- og kulturpolitikk, samt oppgaver knyttet til videobransjen og kinobransjen generelt. Flere av de oppgaver Film & Kino er pålagt gjennom Forskrift om film og videogram er knyttet til nasjonale kulturpolitiske mål. Vedtektene for Film & Kino og NKFF beskriver i større grad oppgaver knyttet til bransjen og Film & Kino som en bransjeorganisasjon. 44

50 DEL 2 UTVALGETS VURDERINGER OG ANBEFALINGER 45

51 KAPITTEL 6 UTVALGETS GENERELLE VURDERINGER 6.1 Kinopolitikk og bransjehensyn Målet med dagens kinopolitikk er å sikre et godt kinotilbud i hele landet. Dette slås fast i utredningen Kino i en ny tid (NOU 2001:5, s. 10). Utvalgets gjennomgang av politiske styringsdokumenter på området understreker dette. Lov om film- og videogram, og herunder tiltakene som NKFF finansierer, utgjør de viktigste virkemidlene på området. Dagens regulering av avgiftsmidlene i NKFF, gjennom forskrift om film og videogram, viser tydelig hvilke målsettinger som ligger til grunn for den nasjonalt forankrede kinopolitikken: Desentralisert kinostruktur Kvalitetsfilm Et variert og bredt filmtilbud Et tilgjengelig filmtilbud Filmtiltak for barn og unge Film representerer både kommersielle krefter og kunstneriske uttrykk. En film kan være stor underholdning og den kan være viktig kunst, og kinoen er en arena for begge. Den nasjonale filmpolitikken skal bidra til at publikum får tilgang til begge deler. Målet er å legge til rette for kinovisning der det ikke nødvendigvis er lønnsomt å drive kino, og å sikre at alle kan få tilgang til det samme brede tilbudet. «Filmproduksjon og distribusjon domineres av en globalisert næring med stor kulturell gjennomslagskraft. Kommersielle interesser er motoren i næringen, men suppleres, utfordres og stimuleres av aktører med høye kunstneriske ambisjoner. Utvalget [Kino i en ny tid- utvalget] mener vilkårene for kinobransjen i Norge må utformes slik at det kan oppnås et samspill mellom interessene til disse aktørene på den ene siden og det lokale kulturlivet på den andre. Det er dette som vil sikre innbyggerne det beste kinotilbudet.» (NOU 2001:5 kapittel ) Dette er målsettinger Film & Kino, gjennom sine støtteordninger og tiltak, arbeider for å nå og dette er målsettinger en må arbeide for å ivareta. Som allerede nevnt er tiltakene NKFF finansierer de viktigste virkemidlene på området. Tilskudd til kvalitetsfilm gjennom garantistøtteordningen og importstøtteordningen bidrar til å bevare en stor bredde i tilbudet, tilskudd til filmfestivaler, filmklubber og til lokale film- og kinotiltak bidrar til en desentralisert, tilgjengelig bredde i filmtilbudet og i filmarenaer. Garantistøtte og versjoneringsstøtte til barnefilm øker tilgjengeligheten og bredden også for barn. Grunnlaget for disse virkemidlene er nedsatt i den nasjonale filmpolitikken. Det er avgjørende å arbeide for å nå og å opprettholde disse målsettingene. Midlene for å nå målsettingene utgjør Film & Kinos kjerneoppgaver. Utvalget er enige om at disse kjerneoppgavene må ivaretas, og at dette er et nasjonalt politisk ansvar. 46

52 Samtidig ønsker utvalget også å rette blikket mot de nye utfordringene kino- og videobransjen står overfor. Økt konkurranse både innen bransjen selv og fra substitutter, samt fraværet av betydelig vekst er kjennetegn på et modent marked. Når et marked er modent stagnerer veksten, og når veksten stagnerer synker marginene. Reduserte marginer og økonomisk stagnasjon krever kontinuerlige endringer og innovasjon. En har allerede sett store, nødvendige endringer i land som nådde modningspunktet på tidlig tall. I Norge har vi de siste årene sett det samme - digitalisering som reduserer kostnader og øker sirkulasjonen av film, fornyelse av 3D hvor enkelte filmer blir premium- produkter med forhøyet pris, innovasjon og nybygg, eierskifter og kostnadseffektivisering. Utviklingen i de største kinomarkedene målt i besøk, har de siste årene vært relativt stabil, mens omsetningen har økt betydelig. Mye av veksten som har funnet sted i enkelte nasjonale kinomarkeder skyldes omfattende investeringer i infrastruktur, det vil si nye kinoanlegg tilrettelagt for dagens kunder. I tillegg ser en at etterspørselen reduseres eller stagnerer i markeder hvor dette ikke skjer i tilstrekkelig grad. Dagens kinomarked bærer helt klart preg av konkurransen om publikum. Videomarkedet har allerede erfart hvordan nye plattformer og vinduer spiser av markedsandelene. Selv om prognosene for de neste årene viser et stabilt kinobesøk, må en ta konkurransesituasjonen på alvor. Prisen på hjemmekinoanlegg er kraftig redusert, og tilbudet av film hjem i stuen har hatt en enorm økning forholdene ligger til rette for at forbrukeren kan erstatte kinobesøket med en kveld i sin egen godstol. Dette fordrer et sterkt fokus på kinoens særegenheter og fordeler. Dersom en ønsker å bevare en desentralisert kinostruktur og kinoen som en viktig kulturarena med et bredt utvalg film for alle, gjelder det å holde kinobesøket stabilt om ikke økende. Dette er punktet hvor kinopolitikk og bransjelogikk møtes. Kinoene selv har en egen interesse i at besøket opprettholdes - uavhengig av eierskapet. Samtidig er det et nasjonalt politisk anliggende å beholde en desentralisert kinostruktur, for å kunne spre både kunstnerisk verdifull film, kommersiell underholdningsfilm, og ikke minst barnefilm til hele landet. Det er mange muligheter hva gjelder å stabilisere og styrke kinobesøket, og sikkert like mange fallgruver. Hvilken gruppe reduserer sitt besøk mest? På hvilke måter kan en lokke disse tilbake i kinosalen? Hvilke nye målgrupper kan en rette seg mot, og hvordan? Hvilke erfaringer kan en hente fra andre land andre markeder? Det kreves kunnskap og erfaring i arbeidet med disse problemstillingene og utvalget er av den oppfattning at en samlet bransje vil stå sterkere i arbeidet. Det er både et politisk og bransjemessig solid grunnlag for å si at det er behov for en felles organisasjon. En organisasjon som ivaretar en desentralisert kinostruktur, et variert og bredt filmtilbud tilgjengelig for hele landet og som bidrar til satsning på filmtiltak for barn og unge. En organisasjon som kombinerer kinopolitikk og bransjelogikk, og som arbeider mot samme mål forankret i kinopolitikken Kommunenes rolle i det nye landskapet Kinosystemet i Norge er først og fremst et resultat av at norske myndigheter i 1913 opprettet konsesjonsinstituttet for kinodrift gjennom Lov om offentlig forevisning av kinematografbilleder (Lov av 25. juli 1913 nr. 87). Kommunene fikk ansvaret for den lokale konsesjonstildelingen, hvilket førte 47

53 til at mange norske kommuner i perioden opprettet egne kinovirksomheter, eller overtok eksisterende private kinovirksomheter. Fire år etter Kinoloven av 1913 opprettet 20 kommuner Kommunale Kinematografers Landsforbund (i dag Film & Kino), som en kommunal medlemsorganisasjon. Gjennom landsforbundet, som kommunene i egenskap av kinoeiere samlet seg om i 1917, har kommunene vært en sentral drivkraft i kino- og filmpolitikken helt frem til i dag. Kommunene har gjennom forbundet tatt initiativ til alle de tiltak og institusjoner som i dag danner fundamentet for film og kino i Norge (NOU 2001:5, s. 18). Den norske kinostrukturen er i motsetning til den markedsstyrte strukturen i våre naboland, en politisk konstruksjon. Det er et system bygget på et bredt kommunalt eierskap, statlig tverrpolitisk enighet om norsk desentraliseringspolitikk, og kulturpolitiske grep finansiert gjennom offentlige avgiftsmidler (Halstvedt 2010). Nå er imidlertid situasjonen en annen. Vi har sett den forvitringen av «det kommunale kinosystemet» som Dolvenutvalget i sin tid belyste. I dag er 50 % av kinomarkedet helt eller delvis privat eiet, og det er sannsynlig at dette vil øke ytterligere. Det er ikke lenger hensiktsmessig å beholde en medlemsorganisasjon for kommunene. Som allerede nevnt er det et politisk og bransjemessig solid grunnlag for å danne en felles organisasjon. En organisasjon som ivaretar kinopolitikk og bransjelogikk. Utvalget ser det som nødvendig å finne en modell der kommunenes innflytelse over selve organisasjonen reduseres, og der private og kommunale kinoeiere sammen med videobransjen overtar styringen. Dette betyr ikke at det offentlige ansvaret og grunnlaget for film- og kinopolitikken forsvinner. Gjennom lov og forskrift om film og videogram er de felles målsettingene tydelig forankret, og disse er blant annet styrende for bruken av avgiftsmidlene i NKFF. 6.2 Film & Kinos grunnleggende funksjon Film & Kino og NKFF utgjør hovedtyngden i både bransjen og politikkens virkemiddelapparat hva angår video- og kinomarkedet. Det er etter utvalgets vurdering et samstemt ønske mellom bransjen og den gjeldende film- og kinopolitikken om hva Film & Kinos grunnleggende funksjon skal være. Organisasjonen skal i følge vedtektene være medlemmenes talerør og ivareta interesser innen filmformidling, kinodrift og videovirksomhet. Organisasjonen skal være et faglig og kulturpolitisk organ og skal gjennom støttetiltak, kompetanseutvikling og konsulentbistand bidra til en positiv utvikling av kino- og videovirksomheten. Film & Kino skal arbeide for en kvalitetsbasert og målrettet kinodrift. Disse punktene er imidlertid knyttet til kommunenes kinodrift i organisasjonens vedtekter, og ikke til kinodrift generelt. Fondets (NKFF) formål er å bidra positivt til utviklingen av kino-, film- og videovirksomheten i Norge, støtte eller bidra med tiltak som kan stimulere interessen for og kunnskapene om verdifull film og sikre tilfredsstillende tilgang på og visning av denne, støtte eller bidra med tiltak som kan øke omfanget av og høyne kvaliteten på informasjonen om kino-, film- og videovirksomhet, støtte eller bidra med tiltak som kan høyne standarden på lokaler og teknisk visningsutstyr for kinodriften og å støtte eller bidra med tiltak/konsulenthjelp som kan styrke kinoenes ledelse, administrasjon og drift. 48

54 Det er etter utvalgets vurdering ikke behov for å gjøre større endringer i dette grunnleggende fundamentet som dekker både bransjehensyn og film- og kinopolitikk. Utvalget mener det er særs viktig å beholde en virksomhet som varetar filmens, kinoens og videoens interesse slik organisasjonens og fondets vedtekter beskriver. 6.3 Legitimitet og landsmøteordningen Den store Gordiske knuten er forholdet mellom offentlige midler og private hender. Spørsmålene rundt dette sto sterkt i Dolvenutvalget og har muligvis stått enda sterkere i dette utvalgets arbeid. Film & Kino er en medlemsorganisasjon for kommuner, der kommunene utgjør 2/3 av stemmene ved landsmøtet og hvor private kinoer, kommunale kinoer og videobransjen deler på den siste tredjedelen av stemmene. Flere av de kommunale kinoene er de senere årene overdratt til private eiere eller driftes av kinokjeder, og i dag er over 50 % av kinomarkedet privat eiet. Det tydeligste eksempelet på hvordan dette slår uheldig ut er Oslo og Bergens representasjon ved landsmøtet. Dagens styringsmodell gir Oslo kommune 39 delegater med stemmerett til landsmøtet, og Bergen kommune 21 delegater. Oslo Kino AS har sju delegater, og Bergen Kino AS fem. Selv om begge kinoene nå er solgt til private aktører vil fortsatt representasjonen i Film & Kinos landsmøte være den samme. Problemet med dette er (a) det er sannsynlig at Oslo kommune ikke vil stille til landsmøtet, og gitt dagens ordning vil dette utgjøre et betydelig signal om at dagens ordning er utdatert og (b) kinoene selv er underrepresentert. Videre er det er et tankekors at de respektive kommunene nå vil sitte med 4-5 ganger så mange delegater som kinohusene selv, spesielt er dette i Oslos tilfelle, der kommunen har solgt hele selskapet. Midlene Film & Kino disponerer gjennom NKFF er et resultat av en avgift som er pålagt kinoene, private så vel som kommunale. Med andre ord: Et landsmøte med absolutt overvekt av kommunale representanter forvalter midler som er ment å skulle komme alle avgiftssvarende parter til gode, inkludert privateide kinoer. Dette svekker Film & Kinos legitimitet til fondet dramatisk. En annen problemstilling knyttet til legitimitetsspørsmålet handler om Film & Kinos gjennomslagskraft. En bransjeorganisasjon som i prinsippet kun representerer halve bransjen vil nødvendigvis ha en svekket posisjon i forhandlinger, politiske saker og lignende. Organisasjonen bør representere en hel bransje i faglige og kulturpolitiske spørsmål. En samlet bransje vil stå sterkere enn en fragmentert. I forlengelsen av dette har utvalget vurdert landsmøteordningen i seg selv. Utvalget har kommet til at dette ikke er en heldig modell, særlig i dagens situasjon. Kommunenes delegater må enten være valgt til bystyre/kommunestyre, formannskap, byråd eller hovedutvalg, eller sitte i et styre som disse oppnevner medlemmer til. I tråd med utvalgets fokus på å utnytte bransjekunnskap og å samle bransjen, er det lagt vekt på redusere kommunene og de folkevalgtes andel i styringsorganene, og å identifisere alternative styringsmodeller som sikrer kinoeierne og videobransjen en tyngre posisjon. 49

55 6.4 Forholdet mellom NFI og Film & Kino Utvalget har drøftet forholdet mellom Norsk filminstitutt (NFI) og Film & Kino, både hva gjelder dagens situasjon og eventuelle behov for endring. Etter filmmeldingen, St.meld. nr.22 ( ) har Kulturdepartementet pålagt Film & Kino nye oppgaver gjennom særskilte avtaler, og sist ved endring av Forskrift om film og videogram som trådte i kraft 1. januar I denne endringen ble tilskudd til cinematek utenfor Oslo og til barnefilmklubber, inkludert i listen over oppgaver Norsk kino- og filmfond skal finansiere. Disse oppgavene var allerede lagt til fondet gjennom avtaler, og endringen var slik sett en formalisering av eksisterende ansvar. Da filmmeldingen kom hadde fondsavgiften gjennom flere år vist betydelige økninger, og det er klart at dette har hatt betydning for overføringen av statlige oppgaver til NKFF og Film & Kino. I dag er imidlertid den økonomiske situasjonen en annen. Disse nye oppgavene Film & Kino er pålagt har bidratt til å gjøre skillet mellom NFI og Film & Kino diffust. Utvalget vil derfor peke på Film & Kinos tradisjonelle funksjon: Organisasjonen skal ivareta interesser innen filmformidling gjennom kinodrift og videovirksomhet. Organisasjonen skal være et faglig og kulturpolitisk organ og skal gjennom støttetiltak, kompetanseutvikling og konsulentbistand bidra til en positiv utvikling av kino- og videovirksomheten. Film & Kino skal arbeide for en kvalitetsbasert og målrettet kinodrift. Film & Kino og NKFF utgjør med dette hovedtyngden både i bransjens og politikkens virkemiddelapparat hva angår video- og kinomarkedet. Film & Kino arbeider for at filmen når ut til folket. Utvalget vurderer det som svært viktig at denne funksjonen ivaretas. Dette tradisjonelle skillet speiles i organisasjonenes navn: norsk filminstitutt arbeider i hovedsak for nettopp norsk film spesielt, mens Film & Kino arbeider for film generelt - for spredning og visning av film uavhengig av opprinnelsesland. Dette er et tydelig og viktig skille, som utvalget mener det er ønskelig å beholde. Utvalget ønsker ikke å samle alt arbeid med film, herunder kino og video, i én organisasjon. Det er viktig å unngå en maktsentralisering, og det er viktig ikke å skape et for stort og tungt filminstitutt. Nå er det slik at Film & Kino besitter kunnskap og erfaring nødvendig for å utføre disse oppgavene, og utvalget har vurdert det dit hen at det ikke er fordelaktig å flytte oppgavene til NFI i sin helhet. Utvalget anbefaler at skillet mellom bransjeorganisasjonen og NFI rendyrkes etter følgende utgangspunkt: alle nasjonale filmpolitiske virkemidler bør ligge i statens forvaltningsorgan på filmområdet, NFI, med unntak av de oppgaver som er direkte knyttet til kinopolitikk spesielt, og som best og mest effektivt håndteres av bransjeorganisasjonen. 6.5 Den økonomiske situasjonen Utfordringene for Film & Kino og utvalget som sådan, er todelt. Først er det utfordringene knyttet til organisasjonsmodellen, som i dagens situasjon er utdatert. Dette handler om de problemstillingene utvalget allerede har redegjort for: en modell som ikke lenger fungerer optimalt, hvor Film & Kinos legitimitet til NKFF er redusert grunnet økt privatisering og tilsvarende nedtrapping av det «kommunale kinosystemet». Dette er store utfordringer i seg selv, uavhengig av økonomiske faktorer. 50

56 Videre står en overfor økonomiske utfordringer og uklare framtidsutsikter. Lov om film og videogram av 1987 pålegger film i næring avgift. Det er videre lovfestet at avgiften skal overføres til fondet (NKFF), som igjen eies av Film & Kino. I tillegg til en medlemsavgift fra medlemskommunene som utgjør omtrent en million kroner per år, finansieres Film & Kinos fullt og helt av avgiftsinntektene i fondet. For kinoene utgjør avgiften 2,5 prosent av kinoens billettinntekter, for videodistributørene kr 3,50 per solgte fysiske videogram. Tabell 6.5 a viser avgiftsinntektene i årene 2008 til Avgiftsinntektene fra videobransjen fikk en brå vekst på begynnelsen av tallet som en følge av overgang fra VHS til DVD og en samtidig omlegging av avgiftsgrunnlaget fra 2,5 prosent av omsetning til et kronebeløp (kr 3,50) per videogram. Inntektene nådde et toppnivå i 2007, og har siden falt. 6.5 a Fondsmidler År Kino Video Total Høsten 2012 falt videoomsetningen dramatisk. Mens stabiliteten i kinomarkedet ser ut til å fortsette, viser prognoser at videoomsetningen vil fortsette å synke. Omsetningen i de fem første månedene for regnskapsåret 2013 (okt. 12- feb. 13) tilsier en nedgang i avgiftsinntekter på ca. sju millioner kroner, kun for denne perioden. De siste fem år sammenlagt viser et inntektstap for Film & Kino på rundt 27 millioner kroner. Film & Kinos reviderte budsjett for 2013 kalkulerer med en inntekt fra videoavgiften på 36 millioner, og i millioner. Per oktober 2013 har det vært en nedgang i antall enheter solgt fra distributør (til butikk) på 31 prosent, sammenlignet med En antar at den totale nedgangen i 2013 vil havne på mellom 25 og 30 prosent. Film & Kinos inntekter er altså kraftig redusert. Tabell 6.5 b viser revidert budsjett 2013 og forslag til budsjett 2014, med henholdsvis 12 og 20 millioner reduksjon sammenlignet med regnskapet for b Forslag til revidert budsjett 2013 og 2014 Regnskap 2012 Vedtatt budsjett 2013 Revidert budsjett 2013 Forslag budsjett 2014 Fondsavgift, kinoer Fondsavgift, video Sum driftsinntekter Overføring til Film & Kino

57 På Film & Kinos landsmøte juni 2013 ble det reviderte budsjettet for 2013 vedtatt. Følgende endringer ble vedtatt: Driftsinntekter Overføring fra NKFF Posten reguleres i tråd med endringene i budsjettet for NKFF. Billettinntekter Bygdekinoenes billettinntekter har økt de senere årene med stabilt besøk og høyere billettpriser. Inntekten settes noe ned i 2014 da det forventes en ytterligere reduksjon i antall spillesteder, både på grunn av høyere pris for spillestedene og redusert bruk av ekstra mannskap. Andre inntekter Inntektene på posten kommer i hovedsak fra spillestedenes betaling for Bygdekinoen. Prisene økes betydelig fra Driftskostnader Lønns- og personalkostnader Organisasjonen er redusert med 6,5 årsverk de siste to årene. Av disse er fire tatt i administrasjonen og 2,5 blant Bygdekinoens maskinister. I dag har Bygdekinoen 11,5 årsverk som maskinister og tre i administrasjonen. Øvrig administrasjon utgjør 15 årsverk. Dersom inntektsområdet ikke blir utvidet, vil ytterligere reduksjoner måtte gjennomføres. Honorarer, stipend m.v. Budsjettene for kjøp av eksterne tjenester er kuttet på alle områder. Kontorhold Alle driftsavtaler er gjennomgått og kontorarealene er redusert. Årlig prisøkning ligger inne i all drift, og det kreves kontinuerlige kutt for å unngå økning i kostnadene. Bil- og maskinhold Posten gjelder biler og kinoutstyr for Bygdekinoen. Kostnadene for leie av biler øker betydelig og det har vært nødvendig å øke posten noe. Informasjon og kampanjer Posten er redusert med en million kroner i 2013 og Konferanser og kurs Kursvirksomheten konsentreres til et større årlig arrangement/seminar hvor det legges opp til at samarbeidspartnere kan dekke store deler av kostnadene. Grunnkurs og teknisk kurs legges inn som en del av seminaret ved behov. Posten er kuttet med kr Reise- og oppholdsutgifter Over halvparten av reisebudsjettet er knyttet til Bygdekinoens virksomhet. Tidligere års kutt i reisebudsjettet har redusert fagkonsulentenes mulighet for deltakelse på faglige arrangement, kurs m.m. i en slik grad at det er nødvendig med en liten justering på posten. Tilskudd oppsettingsstøtte 52

58 Det tas sikte på å avvikle ordningen med oppsettingsstøtte i løpet av Ingen nye tilsagn vil bli gitt etter Det vil likevel være filmer som kvalifiserer for utbetaling av støtte i 2014, og budsjettet reduseres derfor gradvis. Tilskudd kvalitetsfilm Posten fikk en stor økning i 2012 gjennom vedtaket om at innsparingene ved nedleggelsen av tidsskriftet skulle legges her. Det har vist seg at det ikke er mulig eller ønskelig å bruke så mye penger som det var avsatt, og posten er redusert til et nivå etter forbruk de seneste årene. Tilskudd barnefilm Pengene til regionale filmtiltak for barn og unge er tatt ut av budsjettet. Videre er postene til versjonering og garantistøtte redusert. Tilskudd lokale film- og kinotiltak Posten foreslås kuttet med kr Tilskudd video Posten foreslås kuttet med kr Tilskudd filmfestivaler Tilsagnene om festivalstøtte var i stor grad gitt da behovet for ekstraordinære kutt ble kjent. Det har derfor ikke vært mulig å kutte vesentlig på posten i 2013, men for 2014 må det drastiske kutt til for å kunne få et budsjett i balanse. Tilskudd Cinematek I tråd med vedtak fra landsmøtet i 2012 gis det en redusert støtte i 2013, og støtten utgår fra Bygdekinoen Bygdekinoenes tilskudd fra NKFF reduseres fra 7,7 millioner i 2012 til 7,0 millioner i 2013 og 6,5 millioner i Bygdekinoen vil øke spillestedenes betaling for tjenesten og samtidig redusere bruken av ekstravakter og vikarer utover fast ansatte maskinister. Dette vil føre til reduksjon i antall spillesteder. Hvor mange og hvor det geografisk vil slå ut avgjøres i forbindelse med ruteleggingen høsten De mest dramatiske kuttene ble gjort i tilskudd til regionale filmtiltak for barn og unge som i sin helhet ble tatt ut av det reviderte budsjettet, og i tilskudd til Cinematek utenfor Oslo som ble redusert i 2013 og tatt ut i sin helhet fra og med Tilskudd til filmfestivaler ble halvert i budsjettet og oppsettingsstøtten redusert med en million i budsjettet og ytterligere en million i budsjettet. Sistnevnte ordning skal avvikles og ingen tilsagn blir gitt etter 1. januar 2014, det er allikevel filmer som kvalifiserer for utbetaling i 2014 og derfor er posten beholdt i budsjettet. Se budsjettet for 2013 og 2014, vedtatt på Film & Kinos landsmøte juni 2013, i tabell 6.5 c. 53

59 6.5 c Revidert budsjett 2013 og forslag til budsjett Post Revidert budsjett 2013 Forslag budsjett 2014 Overføring fra NKFF Medlemskontingent Abonnements- og løssalgsinntekter 0 0 Billettinntekter Reklame- og annonseinntekter Andre inntekter SUM DRIFTSINNTEKTER Film- og lokalleie mv Lønns- og personalkostnader Honorar, stipend mv Kontorhold Bil- og maskinhold Informasjon og kampanjer Konferanser og kurs Reise- og oppholdsutgifter Tilskudd oppsettingsstøtte Tilskudd kvalitetsfilm Tilskudd barnefilm Tilskudd lokale film- og kinotiltak Tilskudd tekniske bransjetiltak Tilskudd video Tilskudd filmfestivaler Tilskudd forbund, organisasjoner Tilskudd Cinematek Avskrivninger Andre driftskostnader SUM DRIFTSKOSTNADER DRIFTSRESULTAT FINANSPOSTER Renteinntekter Mottatt utbytte 0 0 FINANSRESULTAT ÅRSRESULTAT I statsbudsjettet 2014 fremlagt av Stoltenberg ll regjeringen 14. oktober 2013, ble følgende kjent: Et tilskudd på fem millioner kroner til regionale filmtiltak for barn og unge blir tildelt NFI over statsbudsjettet. Ansvaret for denne posten flyttes med dette fra Film & Kino til NFI. Film & Kino har allerede kuttet denne posten fra sitt budsjett, og dermed gir overføringen over statsbudsjettet ingen frigjorte midler. Videre slår statsbudsjettet fast at finansieringen av knutepunktinstitusjonen Kortfilmfestivalen i Grimstad i sin helhet tas over statsbudsjettet. 1,5 millioner som var avsatt til dette på Film & Kinos budsjett blir dermed frigjort, men er inntil videre bundet til festivalutvalget. I tillegg ble det klart at regjeringen tildeler Film & Kino et engangsbeløp på 11,2 millioner kroner. Av 54

60 dette skal 7,5 millioner tildeles filmfestivaler og 3,7 millioner til cinematek utenfor Oslo. Disse beløpene tilsvarer de kuttene Film & Kino allerede har gjort i budsjettet. Film & Kino har gjennom flere tøffe budsjettkutt forsøkt å holde kjerneområdene skjermet. Ved siste gjennomgang, revidert budsjett 2013 og forslag 2014, var altså dette ikke mulig lenger. Både tilskudd til cinematek, til filmfestivaler og til regionale filmtiltak for barn og unge ble enten kuttet dramatisk eller fjernet i sin helhet. Det er oppløftende at Kulturdepartementet har sett alvoret i situasjonen og bevilget midler til disse formålene over statsbudsjettet. Bevilgningen for 2014 er imidlertid en engangsbevilgning. Regjeringen skriver i sin pressemelding 14. oktober 2013: «Regjeringa ynskjer å avhjelpe den vanskelege situasjonen Film og Kino har kome i etter nedgangen i DVD- salet og dermed reduserte inntekter. Difor løyver me no pengar over statsbudsjettet til filmfestivalar og cinematek samstundes med at me foreslår å føre ansvaret for formidling til born og unge og ansvar for filmfestivalen i Grimstad tilbake til staten og Norsk Filminstitutt. Ei meir permanent løysing for Film & Kino vert skissert i den planlagde stortingsmeldinga om film, seier kulturminister Hadia Tajik.» (Kulturdepartementet 2013) Hvorvidt ny regjering innsatt 15. oktober 2013, vil videreføre arbeidet med den planlagte stortingsmeldingen om film er usikkert. Når det gjelder endringene og ekstrabevilgningene, er disse opprettholdt av den nye Solberg- regjeringen, i nytt statsbudsjett fremlagt 8. november De strukturelle og de økonomiske utfordringene er selvfølgelig tett forbundet, allikevel vil det være klokt først å behandle dem separat. De strukturelle utfordringene knyttet til organisasjonsmodellen er store i seg selv. Utvalget mener derfor det er avgjørende å først identifisere alternative strukturelle modeller for å kunne bevare en organisasjon tilsvarende Film & Kino. Dette handler om en modell som må endres for å ivareta kjerneområdene, og for effektivt å kunne arbeide for å nå de politiske og bransjemessige målsettingene. Før en kan vurdere de økonomiske faktorene, må en ny strukturell modell må identifiseres. 6.6 Økte avgifter? Utvalget har vurdert hvorvidt dagens avgiftssatser skal økes for å bedre organisasjonens økonomi. Dette er vurderinger som i utgangspunktet er uavhengig av hvilken organisasjonsmodell som velges - det handler om hvorvidt bransjen selv skal ta et større økonomisk ansvar for kulturpolitiske oppgaver. Utvalget har kommet til at en må lande en modell der organisasjonen kan klare seg innenfor de gitte rammer, i det minste hva gjelder den lovpålagte avgiften. Det prinsipielt uheldig å pålegge filmdistribusjon og - visning flere avgifter. Selv om film- og kinobransjen i hovedsak er drevet av store kommersielle interesser, er også film et viktig kultur- og kunstprodukt. Dette gjenspeiles i film- og kinopolitikken. Med dette utgangspunktet blir det uriktig å pålegge film- og kinobransjen høyere avgifter. Utvalget presenterer her allikevel de økonomiske simuleringene som er foretatt, se tabell 6.6 a- d under. Utvalget har blant annet vurdert muligheten for å innføre ulik avgift for kinoer av ulik størrelse (basert på besøkstallet). Dette vil være konkurransevridende, og trolig vanskelig å gjennomføre. 55

61 6.6 a Kinoavgiften: billettinntekt og prosent av billettinntekt Billettinntekter totalt Beregnet prosent av billettinntekt (basert på prognose 2013/14) Kilde Resultat 2012 Prognose 2013/14 2,5 % 3 % 4 % 5 % Kino inntekt/avgift b Bidrag kino per kinokategori: billettinntekt 2012 og prosent av billettinntekt Billettinntekter totalt Beregnet prosent av billettinntekt (basert på bill.inntekt i 2012) Kilde Resultat ,5 % 3 % 4 % 5 % Kino under 35` besøk Kino mellom 35` - 100` besøk Kino over 100` besøk c Videoavgiften: omsetning og prosent av omsetning Total omsetning Beregnet prosent av omsetning 2013/14 Kilde Resultat 2012 Prognose 2013/14 2,5 % 3,5 % 5 % 5,5 % Bidrag video kjøp Bidrag video leie Video samlet d Bidrag kino for ulike kinokategorier: prosent av billettinntekt 2,5 5 % Beregnet prosent av billettinntekt (basert på bill.inntekt i 2012) Kilde 2, 5% 3 % 4 % 5 % Totalt Bidrag Kino : under 35` besøk Bidrag Kino : 35` - 100` besøk Bidrag Kino : over 100` besøk Totalt Midlertidig løsning Utvalget vil oppfordre Kulturdepartementet til å samarbeide med Film & Kino og en eventuell ny organisasjon, om en midlertidig økonomisk løsning for 2014 og Eventuelle endringer av Film & Kino vil først vedtas ved organisasjonens Landsmøte juni 2014, og disse endringene vil trolig ikke tre i kraft før januar Det vil være helt nødvendig med økonomiske bidrag i en overgangsfase. 6.8 Avgift på omsetning av videogram / videoavgiften I følge lov om film og videogram av 15. mai 1987 skal den som vil ha et videogram registrert for omsetning i næring, betale en avgift til Norsk kino- og filmfond per videogram. Denne satsen 56

62 fastsettes årlig av Stortinget i behandlingen av statsbudsjettet. Avgiften er i 2013 kr 3,50 per solgte enhet fra distributør til forhandler. Utvalget vil med dette anbefale Kulturdepartementet å ta initiativ til en endring av avgiften, og likeledes Stortinget til å fastsette ny sats for omsetning av videogram. Utvalget anbefaler å endre dagens kronebeløp på kr 3,50 per solgte videogram, til en prosentsats av videodistributørens netto omsetning. Prosentsatsen som settes bør tilsvare en inntekt på linje med inntekten gjennom dagens ordning. Denne overgangen vil kreve noen mindre endringer i både lov og forskrift om film og videogram. Årsaken til anbefalingen grunner i økt konkurranse og reduserte priser i videomarkedet. Da kronebeløpet på kr 3,50 ble lagt på distributørleddet i januar 2000, utgjorde leiefilm hovedinntekten for distributørene. Leiefilmene kostet da om lag kr per stykk, og kjøpefilm rundt kr pr stykk, inn til butikk. Avgiften på kr 3,50 utgjorde på dette tidspunktet mellom 1 og 3 prosent per enhet. Markedet er nå endret og bransjen opplever stor konkurranse, spesielt fra utlandet. Norske butikker må konkurrere om langt lavere priser og tilbud som 3 for 99. Prisen per videogram fra distributør til forhandler er dramatisk redusert. I dag får distributørene mellom 18 og 22 kroner per videogram. En enhet solgt for kr 22 svarer med dagens kronebeløp en avgift på 16 prosent av omsetningen. En enhet solgt for kr 18 svarer en avgift på 19,5 prosent. I tillegg kommer Medietilsynets gebyr på kr 0,60 per videogram, for registrering og merking i videogramregisteret. Det er helt klart at en fast kroneavgift på kr 3,50 er urimelig høy i dagens marked. En prosentvis avgift vil sørge for konkurransedyktige marginer på billig katalogfilm, mens DVD- bokser og fjernsynsserier, som har priser til butikk på mellom 150 og 500 kroner, vil sørge for de største avgiftsbidragene. I 2012 var omsetningen på salg av fysisk video om lag 600 millioner kroner, for leievideo om lag kr 62 millioner kroner. Prognosene for 2013 utgjør en nedgang på om lag 15 prosent solgte enheter. Erfaring viser at det norske markedet opplever de samme endringene som USA og Storbritannia med 6-12 måneders forsinkelse prognosen er derfor blant annet basert på utviklingen i disse landene. En 15 prosent reduksjon i omsetning vil gi et omsetningsresultat på om lag 507,5 millioner kroner for kjøpevideo, og 52,6 millioner for leievideo i Tabell 6.8 a under viser mulig avgiftsinntekt på kjøpevideo og leievideo med ulike prosentsatser. Avgiften er beregnet i forhold til antatt omsetning for a Beregnet prosent av antatt omsetning Total omsetning Beregnet prosent av omsetning 2013/14 Kilde Resultat 2012 Prognose 2013/14 2,5 % 3,5 % 5 % 5,5 % Bidrag video kjøp Bidrag video leie Video samlet

63 I 2012 var inntekten fra videoavgiften (kr 3,50 per enhet) 47,4 millioner kroner, og Film & Kinos prognose for 2014 er en inntekt på om lag 28 millioner kroner. De ulike simulerte prosentsatsene i tabellen viser at en avgift på 5,5 prosent vil tilsvare prognosene for Utvalget vil understreke at en overgang fra fast kronebeløp til prosentsats ikke innebærer store praktiske utfordringer. Innbetalingen vil kunne foretas som i dag, kvartalsvis basert på netto omsetningsrapport godkjent av revisor. I dag rapporteres antall netto solgte enheter, noe alle distributører har rutiner for. Ved en prosentvis avgift vil en rapport om netto omsetning erstatte rapporten på antall solgte enheter Avgift på omsetning av digital video? Utvalget har ikke sett det som sitt mandat å utrede mulighetene for en avgift på omsetning av digital video. Kulturdepartementet har i lengre tid selv jobbet med en utredning av dette. Regjeringen Stoltenberg ll, som igangsatt dette arbeidet, meldte i statsbudsjettet fremlagt 14. oktober 2013 at de ikke går videre med arbeidet. Innholdet i den påbegynte utredningen er ikke kjent. Det er ikke klart hvorvidt den nye Solberg- regjeringen vil fortsette utredningen. Utvalget har sett det mest hensiktsmessig ikke å medregne innføring av avgift på omsetning av digital video i sine konklusjoner. Det er imidlertid viktig å understreke at utvalget ser det som naturlig at avgiften på fysisk salg av video utjevnes dersom avgift på digital omsetning kommer inn som en del av beregningsgrunnlaget. Utvalget ser det også naturlig at alle som tilbyr det samme produktet, uavhengig av plattform og vindu, skal betale lik avgift. 6.9 Avgiften på fremvisning av film / kinoavgiften Det er et uttalt ønske fra kinobransjen at praksis for beregning av filmleie endres. I dag beregnes både den lovpålagte avgiften og filmleien av brutto billettinntekt. Ønsket er at avgiften på 2,5 prosent av brutto billettinntekt skal trekkes før filmleien beregnes. Ettersom filmleien beregnes som en prosent av billettinntekten vil en på denne måten også inkludere distributørene i regnestykket. Dette vil bli en sak mellom distributørene og kinoene under fremtidige filmleieforhandlinger, og utvalget ser det ikke som sin oppgave å utrede dette ytterligere Sammendrag: generelle vurderinger og premisser for vurderte modeller Det har vært avgjørende å enes om hvilke premisser som skal ligge til grunn for en vurdering av konkrete, alternative organisasjonsmodeller. Utvalget har derfor særlig drøftet hvilke faktorer en ny organisasjon bør bygge på, og hvilke premisser som skal ligge til grunn for en ny organisering. Etter sammenfattende vurderinger har utvalget kommet frem til følgende seks premisser: 58

64 Den gjeldende kinopolitikk legges til grunn for organisasjonens kjerneoppgaver Film & Kinos grunnleggende funksjon videreføres Organisasjonen samler og representerer hele kinobransjen og videobransjen Organisasjonens styringsorganer speiler bransjen Styringsmodellen sikrer legitimitet til NKFF De strukturelle faktorene ved en ny organisering legges på plass før det er hensiktsmessig å vurdere de økonomiske faktorene De to førstnevnte punktene handler om hvilket mandat organisasjonen skal ha, og hva dette skal bygge på. Lov om film- og videogram, og herunder tiltakene som NKFF finansierer, utgjør de viktigste virkemidlene på området. Dagens regulering av avgiftsmidlene i NKFF, gjennom forskrift om film og videogram, viser tydelig hvilke målsettinger som ligger til grunn for den nasjonalt forankrede kinopolitikken: en desentralisert kinostruktur, kvalitetsfilm, et variert og bredt filmtilbud, et tilgjengelig filmtilbud og filmtiltak for barn og unge. Dette må også ligge til grunn for en ny organisasjon. Videre legger utvalget til grunn at en samlet bransje med en felles organisasjon står sterkere enn en splittet bransje. Utvalget har her lagt vekt på det arbeidet som må gjøres i forhold til å stabilisere og å øke kinobesøket spesielt, men selvfølgelig også salget av fysisk video. Utvalget ser det som hensiktsmessig at bransjen står sammen i dette arbeidet, og at en ny organisasjon samler og representerer hele bransjen. Utvalget understreker også at dette innebærer at organisasjonens styringsorganer speiler bransjen. Med bransjen mener utvalget alle Norges kinoer uavhengig av eierskap, og videobransjen representert ved VFK. Således menes også en bransjeorganisasjon å være en organisasjon for kinoeiere og drivere, og videobransjen. Legitimitetsspørsmålet har vært mye omtalt, og utgjør et eget punkt i utvalgets mandat. Med dagens styringsmodell er legitimiteten til NKFF betydelig redusert, grunnet både privatisering av kinomarkedet og redusert oppmøte fra kommunene ved landsmøtet. En ny styringsmodell må sikre organisasjonens legitimitet, spesielt i forhold til forvaltning av midlene i NKFF. I tråd med utvalgets fokus på å utnytte bransjekunnskap og å samle bransjen, er det lagt vekt på å identifisere alternative styringsmodeller der kinoeierne og videobransjen kan utgjøre styringsorganene uten at dette reduserer legitimiteten til NKFF. Sist har utvalget lagt til grunn at en ny robust organisasjonsmodell, bygget på prinsippene over, må identifiseres før en kan vurdere de økonomiske faktorene. Det er avgjørende å identifisere ett eller flere alternativer til dagens modell, slik at en organisasjon tilsvarende dagens Film & Kino kan bestå. De strukturelle faktorene må på plass, før det er hensiktsmessig å snakke økonomi. Har en ikke en robust, sannsynlig organisasjonsmodell, er det ikke nødvendig å snakke om organisasjonens økonomi. Dersom det ikke er mulig å identifisere en ny robust organisasjonsmodell, må en vurdere hvorvidt Film & Kinos kjerneoppgaver må ivaretas av andre organer, og da vil det være helt andre problemstillinger i forhold til økonomiske faktorer. Sistnevnte er som understreket tidligere, ikke ønskelig. 59

65 Sist har utvalget kommet med tre generelle anbefalinger, beskrevet i dette kapittelet: Utvalget vil oppfordre Kulturdepartementet til å samarbeide med Film & Kino og en eventuell ny organisasjon, om en midlertidig økonomisk løsning for 2014 og Mer om dette senere i rapporten Utvalget vil anbefale Kulturdepartementet å ta initiativ til en endring av videoavgiften, og likeledes Stortinget til å fastsette denne nye sats for omsetning av videogram. Utvalget anbefaler å endre dagens kronebeløp på kr 3,50 per solgte videogram, til en prosentsats av videodistributørens netto omsetning. Prosentsatsen som settes bør tilsvare en inntekt på linje med inntekten gjennom dagens ordning. Dette vil kreve endring i både lov og forskrift om film- og videogram Utvalget ser det naturlig at alle som tilbyr det samme produktet, uavhengig av plattform og vindu, skal betale lik avgift, og videre at dersom avgift på omsetning av digital video kommer inn som en del av bergningsgrunnlaget bør avgiften på salg av fysisk video utjevnes Med disse seks premissene lagt til grunn, har utvalget utredet og diskutert fire konkrete organisasjonsmodeller. Målet har vært å gjennom utredning og diskusjon, identifisere én eller flere organisasjonsmodeller som bygger på de seks premissene. 60

66 KAPITTEL 7 VURDERTE MODELLER OG UTVALGETS ANBEFALING Med utgangspunkt i gitt mandat og utvalgets forståelse av dette, arbeidet utvalget seg igjennom de fem punktene: (l) identifisere fellesnytte og felles utfordringer, (ll) Film & Kinos oppgaver og samfunnsbidrag, (lll) organisasjonens legitimitet, (lv) Norsk kino- og filmfond og (V) markedsutsiktene. Dette arbeidet førte frem til en konkretisering av de premissene utvalget mener må ligge til grunn for en ny organisering: Den gjeldende kinopolitikk ligger til grunn for organisasjonens kjerneoppgaver Film & Kinos grunnleggende funksjon videreføres Organisasjonen samler og representerer hele kinobransjen og videobransjen Organisasjonens styringsorganer speiler bransjen Styringsmodellen sikrer legitimitet til NKFF De strukturelle faktorene ved en ny organisering legges på plass før det er hensiktsmessig å vurdere de økonomiske faktorene Med disse seks premissene lagt til grunn, har utvalget utredet og diskutert fire konkrete organisasjonsmodeller: o o o o (A) Bevare Film & Kino som i dag, med eller uten mindre justeringer (B) Basere Film & Kinos drift på en bransjeavtale (C) Overføre Film & Kinos virksomhet til NFI (D) Selvstendig NKFF og et omorganisert Film & Kino Følgende kapittel vil presentere de vurderinger og analyser utvalget har gjort i forbindelse med hvert enkelt alternativ. Kapittelet avsluttes med en detaljert presentasjon av utvalgets anbefaling, modell D. 61

67 A: Bevare Film & Kino som i dag, med eller uten mindre justeringer Utvalgets mandat er blant annet å utrede og vurdere ulike organisasjonsmodeller for Film & Kino i relasjon til de teknologiske og markedsmessige endringer som skjer innen film, kino og video. Mandatet peker spesielt på to faktorer som fordrer en grundig utredning av både dagens modell og alternative modeller: færre medlemskommuner kan over tid redusere Film & Kinos legitimitet gitt dagens styringsmodell, og et svekket inntektsgrunnlag som påvirker Film & Kinos muligheter til å løse viktige kulturpolitiske oppgaver. Selv om det i utvalgets mandat ligger implisitt at det ikke er aktuelt å bli værende i dagens situasjon, ønsker utvalget kort å drøfte årsakene til dette. Utvalget vil etter utredning av dagens situasjon og de nevnte faktorene, fraråde Film & Kino å beholde dagens styringsmodell. Dette gjelder selv om en skulle finne en løsning på den økonomiske situasjonen. Bakgrunnen for dette er i all hovedsak en vurdering av Film & Kinos legitimitet i forhold til NKFF og organisasjonens evne til å samle og å representere hele kinobransjen og videobransjen. Film & Kino har en styringsmodell som baserer seg på kommunalt eierskap til kinoene med landsmøtet som øverste organ. Flere av de kommunale kinoene er i senere år overdratt til private eiere eller driftes av kinokjeder, og i dag er over 50 % av kinomarkedet privat eiet. Det tydeligste eksempelet på hvordan dette slår uheldig ut er Oslo og Bergens representasjon ved landsmøtet. Dagens styringsmodell gir Oslo kommune 39 delegater med stemmerett til landsmøtet, og Bergen kommune 21 delegater. Oslo Kino AS har sju delegater, og Bergen Kino AS fem. Selv om begge kinoene nå er solgt til private aktører vil fortsatt representasjonen i Film & Kinos landsmøte være den samme. Problemet med dette er (a) det er sannsynlig at Oslo kommune ikke vil stille til landsmøtet, og gitt dagens ordning vil dette utgjøre et betydelig signal om at dagens ordning er utdatert og (b) kinoene selv er underrepresentert. Førstnevnte problem er et uttrykk for ordningens stadig reduserte legitimitet, grunnet en utdatert organisasjonsmodell. Sistnevnte er knyttet til utvalgets tidligere argumentasjon: kino- og videobransjen bør stå samlet i en felles organisasjon som utnytter den kunnskap bransjen selv besitter. Utvalget ser dette som grunn nok til å anbefale en endring av dagens modell. Konsekvensene ved ikke å gjøre endringer vil etter utvalgets vurdering være: (a) Kulturdepartementet ser det nødvendig å gripe inn og avgiftsmidlene kanaliseres inn i statsbudsjettet, noe som igjen fører til at (b) Film & Kinos kulturpolitiske oppgaver flyttes til NFI eller (c) departementet tildeler Film & Kino midler direkte over statsbudsjettet. Videre er det sannsynlig at (d) de privateide kinoene inngår et samarbeid seg i mellom, og man mister muligheten til en felles organisasjon. Utvalget vurderer alle disse konsekvensene å være uheldige. Utvalget har utredet hvorvidt det er mulig å unngå disse konsekvensene ved å foreta mindre justeringer i organisasjonsmodellen. I hovedsak har utvalget drøftet muligheten for å gå over til en modell med direkte medlemskap for kinoer og videobransjen. I praksis betyr dette å bevare Film & Kinos ansvarsoppgaver og drift, men å endre organisasjonens eierskap, landsmøte og styre. Alle kinoer får lik mulighet til å bli medlem mot en medlemsavgift, videobransjen gjennom Videobransjens felleskontor. Landsmøtet erstattes på denne måten av et representantskap som 62

68 består av representanter for medlemmene. Dette ville gitt alle kinoer som betaler avgift samme innflytelse, enten eierskapet er kommunalt eller privat. Film & Kino ville med dette bli en ren bransjeorganisasjon uten politisk forankring i landsmøtet. Det største problemet med en slik modell er Film & Kinos forhold til NKFF. NKFF som finansierer Film & Kino, består av avgiftsmidler med hjemmel i norsk lov det er offentlige midler. Dersom Film & Kino blir en ren bransjeorganisasjon uten politisk forankring og legitimitet, vil en finansiering via NKFF bli vanskelig. Det er problematisk å finansiere en delvis privat eiet organisasjon med offentlige midler, uten politiske representanter i det øverste styringsorganet. Denne modellen erstatter ett legitimitetsproblem med et annet. Utvalget vil også understreke at modellen med direkte medlemskap er en svært usikker modell, sårbar for utvikling i eierskapsforhold. Dersom kinomarkedet blir ytterligere privatisert vil legitimiteten til fondet og de offentlige midlene ytterligere reduseres. Det er også et spørsmål om hvorvidt dette er gjennomførbart selv i dagens situasjon. Utvalget vil med grunnlag i det nevnte, fraråde Film & Kino å beholde dagens modell, enten det er med eller uten endring i eierskapet og representasjonen til landsmøtet slik det her er beskrevet. Vurderingene utvalget har gjort knyttet til dagens modell både med og uten mindre justeringer, har bidratt til å fastsette de premissene utvalget mener bør ligge til grunn for en ny organisasjonsmodell (i sin helhet presentert i kapittel 6). Når utvalget har lagt til grunn at dagens modell med eller uten direkte medlemskap, ikke er aktuelt grunnet legitimitetsspørsmål, må nødvendigvis dette tas videre i vurderingen av andre modeller. Argumentasjonen for hvorfor dagens modell med eller uten mindre justeringer ikke er aktuell, ligger således til grunn for enkelte av de premissene utvalget har vurdert som avgjørende for en ny organisasjon: at en ny organisasjonsmodell må sikre legitimiteten til NKFF, og en ny organisasjon må samle og speile hele kino- og videobransjen i styringsorganene. Dagens modell har ikke lenger rot i virkeligheten når majoriteten av kinomarkedet er eid av private og delvis internasjonale selskaper. En omorganisering må gi en organisasjonsmodell som er robust nok til å takle ytterligere endringer i kinoeierskapet. 63

69 B: Basere Film & Kinos drift på en bransjeavtale Med bakgrunn i premissene utvalget vurderer som avgjørende, og da spesielt at en ny organisasjonsmodell må sikre legitimiteten til NKFF, og speile hele kino- og videobransjen i styringsorganene, har utvalget brukt mye tid på å utrede en modell der grunnlaget for organisasjonens inntekter endres, og hvor Film & Kino baseres på en bransjeavtale. Bakgrunnen for dette alternativet er utfordringene knyttet til forholdet mellom offentlige midler og private hender. Som skissert tidligere er det svært viktig å ivareta en organisasjon som arbeider for og med kino- og videobransjen. Utvalget har lagt vekt på at denne organisasjonen må representere hele bransjen, og at både private kinoer, kommunale kinoer og videobransjen, skal være representert på en rettferdig måte. I forlengelsen av dette vil utvalget som nevnt, også anbefale at organisasjonen styres av bransjefolk og at representantskapet speiler aktørene i markedet. En organisasjonsmodell bygget på disse premissene utfordrer legitimiteten i forhold til organisasjonens finansieringskilde: offentlige avgiftsmidler. Ettersom utvalget fraråder Film & Kino å endre organisasjonsform til en som utfordrer legitimiteten, slik modellen med direkte medlemskap gjør, ønsket utvalget å vurdere en modell der grunnlaget endres. Dette gjør det mulig å unngå å kompromisse på organisasjonsformen. Ved å endre hjemmelen for midlene, åpnes det muligheter for å endre Film & Kino til en organisasjon der hele bransjen er rettferdig representert. Utvalget har derfor sett på mulighetene for å erstatte den lovpålagte avgiften med en bransjeavtale der aktørene, eller avtalens parter, går inn med et fastsatt økonomisk bidrag som tilsvarer dagens offentlige avgift. Dette bidraget er ikke ment å være frivillig, men må pålegges av KUD gjennom avtale, som erstatning for den offentlige avgiften. Organisasjonen Film & Kino ville bli forvalter av bransjeavtalen og dens midler, og partene i avtalen vil stå som eiere av organisasjonen. Representantskapet ville kunne bestå av representanter fra de ulike partene, og ville ha utnevnt et styre som også måtte bestå av representanter for partene i avtalen. Det demokratiske element kunne eventuelt sikres ved at kommuner med kino er representert i både representantskap og i styret, eksempelvis gjennom KS, eller gjennom en avtale med KUD der Film & Kinos kjerneområder klausuleres. Utvalget har imidlertid kommet til at denne modellen har flere utfordringer. Det er en tidkrevende prosess å gjennomføre endringer i loven og i forskriftene. For å kunne gjennomføre en endring til denne modellen er en avhengig av endringer i 3 i Lov om film og videogram, samt 3-1, 3-2 og 3-3 i Forskrift om film og videogram. Ideen er at disse paragrafene erstattes av en bindende avtale på fire- seks år, der kinoene forplikter seg til å innbetale 2,5 % av omsetningen på kinobilletter og videobransjen enten kr 3,50 per videogram i omsetning eller en prosentsats av omsetningen. Utover åremålsavtalen må en bransjeavtale forhandles på nytt. Det gir usikkerhet i forhold til oppslutning i bransjen og i de politiske miljøene. Utvalget har innhentet opplysninger som tilsier at det kan være uhyre krevende å inngå, og ikke minst å fornye en bransjeavtale. Utvalget har kommet til at dette ikke er den beste løsningen for Film & Kino, for bransjen eller for kultur- og filmpolitikken som sådan. Selv om modellen har klare styrker, er resultatet en komplisert løsning som gir usikre resultater og en usikker fremtid. 64

70 C: Flytte hele Film & Kinos virksomhet til NFI Utvalget har vurdert muligheten for å flytte hele Film & Kinos virksomhet til Norsk Filminstitutt. Dette alternativet springer ut fra den økonomiske situasjonen og tanken om et større statlig ansvar for finansieringen av Film & Kinos kjerneoppgaver. Det er mulig å flytte oppgavene og driftsmidlene fra dagens Film & Kino til en egen ny avdeling i NFI. Sverige og Danmark har sammenlignbare ordninger. De lovpålagte avgiftspengene kan fortsatt gå via NKFF til NFI, eller kanskje mer praktisk, direkte til Kulturdepartementet og videre som overføring i statsbudsjettet til NFI. Det måtte i så fall også gjøres en vurdering av hvor mange årsverk man skulle flytte sammen med oppgavene. Styrken ved dette alternativet er en mer forutsigbar finansiering av ansvarsområdene, sett i forhold til dagens finansieringsordning som er avhengig av inntekter fra kino og video. En tildeling over statsbudsjettet er selvfølgelig også avhengig av regjeringens prioriteringer, og slik sett ikke helt forutsigbar. Allikevel er det rimelig å anse finansiering over statsbudsjettet som sikrere og mer forutsigbar, enn en finansiering prisgitt svingninger i kino- og videomarkedet. Etter filmmeldingen, St.meld. nr.22 ( ) har Kulturdepartementet pålagt Film & Kino nye oppgaver gjennom særskilte avtaler, og sist ved endring av Forskrift om film og videogram som trådte i kraft 1. januar I denne endringen ble tilskudd til cinematek utenfor Oslo og til barnefilmklubber, inkludert i listen over oppgaver Norsk kino- og filmfond skal finansiere. Disse oppgavene var allerede lagt til fondet gjennom avtaler, og endringen var slik sett en formalisering av eksisterende ansvar. Da filmmeldingen kom hadde fondsavgiften gjennom flere år vist betydelige økninger, og det er klart at dette har hatt betydning for overføringen av statlige oppgaver til NKFF og Film & Kino. I dag er imidlertid den økonomiske situasjonen en annen. Disse nye oppgavene Film & Kino er pålagt har bidratt til å gjøre skillet mellom NFI og Film & Kino diffust. Når dette skillet i dag er såpass utydelig kan det virke nærliggende å slå sammen organisasjonene, i den forstand at Film & Kinos oppgaver innlemmes i filminstituttet. Dette forsterkes av den økonomiske situasjonen i NKFF og Film & Kino. Resultatet av reduserte midler og økte ansvarsoppgaver, er en vanskelig økonomisk situasjon. Det er ikke lenger er samsvar mellom Film & Kinos inntekter og de oppgaver organisasjonen er satt til å løse. Å slå sammen organisasjonene kan med bakgrunn i dette, fremstå som en ryddig løsning. En gir med dette ansvaret for finansieringen av Film & Kinos oppgaver tilbake til Kulturdepartementet. Utvalget vil imidlertid peke på Film & Kinos tradisjonelle funksjon: Organisasjonen skal ivareta en utvikling i filmformidling gjennom kino- og videovirksomhet. Organisasjonen skal være et faglig og kulturpolitisk organ og skal gjennom støttetiltak, kompetanseutvikling og konsulentbistand bidra til en positiv utvikling av kino- og videovirksomheten. Film & Kino skal arbeide for en kvalitetsbasert og målrettet kinodrift. I tråd med dette kan Film & Kinos kjerneoppgaver defineres som: støtte til import og distribusjon av kvalitetsfilm og barnefilm, støtte til kino- og kulturtiltak ved de lokale kinoene, samt rådgivning, informasjon og kompetansegivende tiltak for kino- og videobransjen. Film & Kino og NKFF utgjør med dette hovedtyngden både i bransjens og politikkens virkemiddelapparat hva angår video- og kinomarkedet. Videre er fondets (NKFF) formål å bidra positivt til filmformidling, kino- og videovirksomhet i Norge, støtte eller bidra med tiltak som kan stimulere interessen for og kunnskapene om verdifull film og sikre tilfredsstillende tilgang på og visning av denne. 65

71 Som antydet tidligere vurderer utvalget det som svært viktig at denne funksjonen ivaretas og om mulig rendyrkes. Utvalget er redd for at Film & Kinos arbeid for film- og kinotiltak som kommer publikum til gode og som muliggjør bred visning av film, forringes dersom organisasjonen skulle reduseres til en «avdeling» i Norsk filminstitutt. Det er en reell fare for at Kulturdepartementet vil prioritere finansiering av de rene statlige kulturpolitiske oppgavene, fremfor Film & Kinos egentlige kjerneoppgaver: støtte til import og distribusjon av kvalitetsfilm og barnefilm, støtte til kino- og kulturtiltak ved de lokale kinoene, samt rådgivning, informasjon og kompetansegivende tiltak for kino- og videobransjen. Utvalget vil anbefale, så langt det er mulig, å tilbakeføre statlige oppgaver til statsbudsjettet, fremfor å overføre Film & Kinos kjerneoppgaver til NFI. Spesielt gjelder dette de oppgaver som er pålagt Film & Kino de siste årene: tilskudd til cinematek, tilskudd til den kulturelle skolesekken og tilskudd til regionale filmtiltak for barn og unge. Utvalget ønsker å beholde et skille mellom filmformidling og - arbeid som begrunnes med at «all film skal ut til alle», og det arbeidet Norsk filminstitutt gjør for norsk film spesielt. Tradisjonen hvor kino- og videobransjen står sammen om å redistribuere «egne» midler gjennom en demokratisk prosess, må ikke undervurderes. Selv om tiden nå er inne for å redusere kommunenes rolle, bør det fortsatt være kinoenes og videobransjens ansvar å videreføre dette arbeidet. Samtidig er det et poeng i seg selv, ikke å samle alt arbeid med film, herunder kino og video, i én organisasjon. Det er viktig å unngå en maktsentralisering, og det er viktig ikke å skape et for stort og tungt filminstitutt. Utvalget fraråder med dette en overføring av Film & Kino til en egen avdeling i NFI. Skillet mellom NFI og Film & Kino bør etter utvalgets vurdering bygge på følgende: alle nasjonale politiske virkemidler bør ligge i statens forvaltningsorgan på filmområdet, NFI, med unntak av de oppgaver som er direkte knyttet kinopolitikk og som best håndteres av Film & Kino, eller en ny tilsvarende organisasjon. 66

72 D: UTVALGETS ANBEFALING Selvstendig NKFF og et omorganisert Film & Kino Utvalget har altså ikke kunne finne å anbefale noen av de til nå presenterte modellene. Selv om modellene har sine styrker, ser alle ut til å bryte med flere av de premissene utvalget har vurdert som nødvendige for en ny modell. Det har vært en stor utfordring å identifisere en modell som viderefører Film & Kinos grunnleggende funksjon, som kan samle og representere en hel bransje i styringsorganene, og som samtidig sikrer organisasjonens legitimitet til NKFF og lar den gjeldende kinopolitikk ligge til grunn for organisasjonens kjerneoppgaver. Gjennom den prosessen det har vært å vurdere de ulike modellene, har utvalget allikevel klart å komme frem til én modell, som etter utvalgets vurdering, oppfyller de gitte premissene. Dagens regulering av NKFF- avgiften i forskrift om film og videogram, viser tydelig hvilke målsettinger som ligger til grunn for den nasjonalt forankrede kinopolitikken: en desentralisert kinostruktur, kvalitetsfilm, et variert og bredt filmtilbud, et tilgjengelig filmtilbud og filmtiltak for barn og unge. Dette er målsettinger en bransjeorganisasjon må arbeide for å nå. Målsettingene er grunnlaget for de tiltak og støtteordninger Film & Kino representerer. Det er avgjørende å arbeide for å nå og å opprettholde disse målsettingene. Utvalget er enige om at kjerneområdene må ivaretas, og at dette er et nasjonalt politisk ansvar. Film representerer både kommersielle krefter og kunstneriske uttrykk. En film kan være stor underholdning og den kan være viktig kunst, og kinoen er en arena for begge. Den nasjonale filmpolitikken må sette hensynet til publikum fremst, og det må tilrettelegges for at så mange som mulig får tilgang til begge deler. Det må kunne drives kino der det ikke nødvendigvis er lønnsomt, og en må sørge for at alle får tilgang til et bredt utvalg film. Utvalget ønsket å rette blikket mot de nye utfordringene kino- og videobransjen står overfor. Økt konkurranse både innen bransjen selv og fra substitutter, for kinobransjen en stagnert etterspørsel og for den fysiske videobransjen en redusert etterspørsel. Dersom en ønsker å stabilisere salget av fysisk video, utvikle nye konsepter og puste liv i et dovent marked, må en sette dette på dagsorden. Dersom en ønsker å ivareta en desentralisert kinostruktur, og bevare kinoen som en viktig kulturarena må en ta konkurransesituasjonen på alvor. Dette er punktet hvor kinopolitikk og bransjelogikk møtes. Kinoene har en egen interesse i at besøket opprettholdes - uavhengig av kinoenes eierskap. Samtidig er det et nasjonalt politisk anliggende å beholde en desentralisert kinostruktur, for å kunne spre både kunstnerisk verdifull film, kommersiell underholdningsfilm, og ikke minst barnefilm til hele landet. Dette fordrer et sterkt fokus på kinoens særegenheter og fordeler. Det er mange muligheter hva gjelder å stabilisere og styrke kinobesøket, og sikkert like mange fallgruver. Det kreves kunnskap og erfaring i arbeidet med disse problemstillingene og utvalget er av den oppfattning at en samlet bransje vil stå sterkere i arbeidet. Det er derfor et solid grunnlag for å ønske en felles bransjeorganisasjon. En organisasjon som kombinerer kinopolitikk og bransjelogikk, og som arbeider mot samme mål, forankret i kinopolitikken. Utviklingen i kinomarkedet fordrer også endringer. Kinoer privatiseres og en reduksjon i organisasjonens medlemskommuner får konsekvenser for legitimiteten, gitt dagens styringsmodell. Det norske kinosystemet er i endring, og det er ikke lenger naturlig at kommunene utgjør store deler 67

73 av organisasjonens styrende organer. En må ta konsekvensene av disse endringene og tenke nytt. I dagens situasjon er det naturlig at aktørene som svarer avgift til NKFF utgjør organisasjonens eiere: kino- og videobransjen. Ivaretakelse av kinopolitikk og bransjelogikk, og ivaretakelse av organisasjonens legitimitet til NKFF, må oppfylles ved omorganisering av Film & Kino. Den store utfordringen har vært å identifisere en modell som kombinerer disse to faktorene. Modellen med direkte medlemskap oppfyller det første, men ikke det andre legitimiteten reduseres og gjør modellen lite gjennomførbar. Å innlemme Film & Kino i Norsk filminstitutt løser på et vis legitimitetsproblemet, men forringer ivaretakelsen av bransjelogikk og kinopolitikk. En bransjeavtale vil kunne oppfylle begge dersom en finner en måte å inkludere stat eller kommune i styringsorganene. Dette er imidlertid en vanskelig prosess og modellen bærer i tillegg for store usikkerhetsmomenter. Arbeidet med bransjeavtalemodellen har imidlertid båret frukter. Ideen om en endring i grunnlaget for de økonomiske midlene, har ført frem til den modell utvalget vil anbefale Film & Kinos landsmøte å gå videre med. Utvalget vil i det følgende presentere en modell der Norsk kino- og filmfond løsrives fra Film & Kino, endrer status til et selvstendig fond og knyttes til Kulturdepartementet, og der Film & Kino omdannes til en bransjeorganisasjon som finansieres av årlige bevilgninger fra fondet. Et selvstendig Norsk kino- og filmfond Modellen består av to strukturelle endringer. En endring av organisasjonen Film & Kino, og en endring av Norsk kino- og filmfond. Ordningen med felles styre og felles landsmøte for NKFF og Film & Kino opphører. Fondet endrer status til et selvstendig fond med eget styre. Fondets styre oppnevnes av Kulturdepartementet. Avgiftsmidlene fra kino og video finansierer fondet som før, i henhold til 3 i Lov om film og videogram av 15. mai Fondets formål skal være å sørge for at det arbeides for å nå de politiske målsettingene om en desentralisert kinostruktur, kvalitetsfilm, et variert og bredt filmtilbud, et tilgjengelig filmtilbud og filmtiltak for barn og unge i tråd med dagens vedtekter: Norsk kino- og filmfonds formål er å Bidra positivt til utviklingen av kino-, film- og videovirksomheten i Norge Støtte eller bidra med tiltak som kan stimulere interessen for og kunnskapene om verdifull film og sikre tilfredsstillende tilgang på og visning av denne Støtte eller bidra med tiltak som kan øke omfanget av og høyne kvaliteten på informasjonen om kino-, film- og videovirksomhet Støtte eller bidra med tiltak som kan høyne standarden på lokaler og teknisk visningsutstyr for kinodriften Støtte eller bidra med tiltak/konsulenthjelp som kan styrke kinoenes ledelse, administrasjon og drift Styret har ansvar for fondets daglige ledelse og for forvaltningen av midlene i henhold til fondets vedtekter. Styret i NKFF gjør årlige tildelinger til det organet som arbeider for å ivareta kjerneområdene: bransjeorganisasjonen for kino- og videobransjen (dagens Film & Kino). Midlene øremerkes de tiltak de er ment å finansiere. Bransjeorganisasjonen mottar midler basert på sine budsjetter, og rapporterer til fondet gjennom årsrapporter som gjør rede for bruken av midlene. 68

74 NKFF blir på denne måten et selvstendig fond underlagt Kulturdepartementet, forankret i den nasjonale film- og kinopolitikken. En beholder med dette en statlig, sikker styring av midlene. Samtidig beholder man et tydelig skille mellom ren produksjon og styrking av den norske filmen, som tas over statsbudsjettet med tildelingsbrev direkte til NFI, og de kinopolitiske oppgavene som handler om å ivareta kinostrukturen, det brede utvalget og styrking av filmen i en bredere forstand, som er fondets formål. Skillet mellom bransjeorganisasjonen og NFI rendyrkes på den måten utvalget tidligere har antydet: alle nasjonale filmpolitiske virkemidler bør ligge i statens forvaltningsorgan på filmområdet, NFI, med unntak av de oppgaver som er direkte knyttet til kinopolitikk spesielt, og som best og mest effektivt håndteres av bransjeorganisasjonen. I forlengelsen av dette er det nødvendig at tilskudd til cinematek utenfor Oslo og Den kulturelle skolesekken (DKS) flyttes tilbake til statsbudsjettet og Norsk filminstitutt. DKS er en nasjonal satsning på kunst og kultur til alle skoleelever. Det er helt klart mest nærliggende at dette finansieres over statsbudsjettet, og ikke over avgiften fra kino- og videobransjen. Tilskudd til cinematek utenfor Oslo er et spisset kulturpolitisk tiltak, og en arena for historisk og kunstnerisk verdifull film. Utvalget støtter her Film & Kinos høringssvar i forbindelse med utkast til endringer i forskrift om film og videogram (2012): «Departementet mener cinematek utenfor Oslo er en alternativ arena for historisk og kunstnerisk verdifull film i de største byene. Departementet begrunner dette med ansvaret Film & Kino har for visning av film og for et bredt repertoar på kinoene. Film & Kino viser til at cinematekdrift utenfor Oslo i hovedsak skjer i egne lokaler, ikke på den lokale kinoen. Filmer som vises på cinematekene inngår ikke i kinorepertoaret. [ ] her mener Film & Kino det er brudd med filmmeldingens ansvarsdeling og med de føringer Stortinget tidligere har lagt for organiseringen av cinematek (Budsjett- innst.s nr. 2 ( ). Cinemateket i Oslo drives i dag av Norsk filminstitutt (NFI). Ansvaret for filmarven er lagt til Nasjonalbiblioteket. Cinematekene utenfor Oslo samarbeider både med NFI/cinemateket i Oslo og Nasjonalbiblioteket. Det er ingen naturlig tilknytning mellom cinematekene og Film & Kino. Ansvaret for støtte til cinematekene burde derfor ligge enten i NFI eller i Nasjonalbiblioteket, med midler fra statsbudsjettet.» Tilskudd til Cinematekene og DKS er oppgaver som ble pålagt Film & Kino uten medfølgende midler. Da vi nå har en situasjon hvor reduserte inntekter gjør det umulig å finansiere disse rene statlige tiltakene over NKFF, er det nødvendig at Kulturdepartementet flytter disse tilbake på statsbudsjettet. Ansvaret overlates til statens forvaltningsorgan på filmområdet, Norsk filminstitutt. Utvalget understreker at dette er en nødvendighet. En ekstrabevilgning på tre millioner kroner til cinematekene utenfor Oslo er for 2014 allerede foreslått i Stoltenberg ll- regjeringens statsbudsjett, fremlagt 14. oktober Utvalget vil med dette anbefale at denne tildelingen forblir permanent, og at den inkluderes i tildelingsbrevet til Norsk filminstitutt. I tillegg anbefaler altså utvalget Kulturdepartementet å inkludere tre millioner kroner i tilskudd til DKS i tildelingsbrevet til Norsk filminstitutt. 69

75 Det er gledelig at Stoltenberg ll- regjeringen ønsket å bidra for å ivareta et særs viktig virkemiddel innen film- og kinopolitikken, ved å bevilge ferske midler, og at Solberg- regjeringen viderefører dette i sitt budsjett. Videre er det avgjørende at bevilgningens status endres fra midlertidig løsning til permanent ordning, og at disse bevilges NFI over tildelingsbrevet. Det skal understrekes at tilskudd til cinematek utenfor Oslo allerede er kuttet fra Film & Kinos budsjett. Utvalget vil med dette anbefale følgende: NKFF endrer status til et selvstendig fond med eget styre og fondets styre oppnevnes av Kulturdepartementet Avgiftsmidlene fra kino og video finansierer fondet som før, i henhold til 3 i Lov om film og videogram av 15. mai 1987 Fondets formål er å ivareta de politiske målsettingene: bevare en desentralisert kinostruktur, spredningen av kvalitetsfilm, et variert og bredt filmtilbud, et tilgjengelig filmtilbud og filmtiltak for barn og unge Fondet tildeler midler til en bransjeorganisasjon for kino- og videobransjen, som har hovedansvar for å iverksette tiltak i tråd med fondets formål Tilskudd til cinematek utenfor Oslo og tilskudd til DKS finansieres over statsbudsjettet og ansvaret legges hos NFI. Førstnevnte krever endring i 3-2 i forskrift om film og videogram NKFFs økonomi og konsekvenser ved ytterligere reduksjon i avgiftsinntektene Redusert inntekt fra salg av videogram har i lengre tid vært et omtalt tema - i bransjen, i mandatet og i utvalgets arbeid. Dette er sammen med de strukturelle endringene i bransjen, årsaken til at utvalget har fått sitt mandat. Tabellen under illustrerer hvordan inntekten fra video- og kinobransjen har utviklet seg. For video ser en at inntekten gradvis økte fra år 2000 til år 2007, og at den siden har falt. Prognosene for 2014 viser en inntekt fra videoavgiften på 28 millioner, og fra kinoavgiften på 24 millioner, til sammen 52 millioner. Fondets inntekt for 2014 vil altså ligge på et nivå tilsvarende inntekten i år År Kino Video Total (revidert budsjett) (forslag budsjett)

76 Utvalget ser fire potensielle grep i forhold til reduserte midler: (1) utvide inntektsgrunnlaget ved å avgiftsbelegge salg av digital video, (2) øke dagens avgiftsnivå for kino og fysisk video, (3) motta ekstra bevilgninger over statsbudsjettet (enten inn i bransjeorganisasjonen eller inn i NFI i forbindelse med overføring av oppgaver) eller (4) klare seg med de inntektene NKFF gir, herunder vil det være nødvendig med kutt i bransjeorganisasjonens budsjetter. Utvalget har vurdert alle fire alternativene. Når det gjelder førstnevnte er en avgiftsutvidelse utenfor utvalgets kontroll, og er slik sett ikke et reelt valg. Å øke avgiftsnivået for kino og fysisk video er derimot et alternativ utvalget har vurdert. Dette er vurderinger utvalget mener bør være uavhengig av hvilken organisasjonsmodell som velges. Dette handler om hvorvidt bransjen selv skal ta et større økonomisk ansvar for kulturpolitiske oppgaver. Utvalget har kommet til at en ikke skal øke dagens avgift. En må klare å lande en modell der organisasjonen kan klare seg innenfor de gitte rammer, i det minste hva gjelder den lovpålagte avgiften. Utvalget mener det er prinsipielt uheldig å pålegge filmdistribusjon og - visning høyere avgifter. Selv om film- og kinobransjen i stor grad er drevet av kommersielle interesser, må en tillegge filmens status som viktig kultur- og kunstprodukt stor vekt og på dette grunnlag vil det være uriktig å pålegge bransjen høyere eller flere avgifter. Utvalget har også vurdert hvorvidt Kulturdepartementet burde bevilge ekstra midler for å demme opp for de reduserte inntektene fra avgiften. I praksis kan dette gjøres enten ved tildelinger til bransjeorganisasjonen eller NKFF, eller ved at oppgaver flyttes til statens forvaltningsorgan på filmområdet, NFI, og at Kulturdepartementet tildeler ekstrabevilgninger dit. Dette er allerede omtalt tidligere i dette kapittelet, samt i kapittel 6.4. Med utgangspunkt i at alle nasjonale politiske virkemidler bør ligge i statens forvaltningsorgan på filmområdet, NFI, med unntak av de oppgaver som er direkte knyttet til kinopolitikk spesielt, og som best og mest effektivt håndteres av bransjeorganisasjonen har utvalget kommet til at to ansvarsoppgaver bør flyttes til NFI. Disse må finansieres over statsbudsjettet/nfis tildelingsbrev. De resterende ansvarsoppgavene som i dag ligger i Film & Kino bør ikke flyttes til NFI. Det står da igjen ett alternativ hva angår den økonomiske situasjonen: bransjeorganisasjonen må klare seg med de inntektene NKFF og medlemskontingenten gir. Utvalget mener utgangspunktet må være at bransjeorganisasjonen finansierer sin drift og oppgaver med avgiftsmidlene fra NKFF, med unntak av tilskudd til cinematek utenfor Oslo og DKS som foreslås flyttet til statsbudsjettet/nfi. Innenfor de gitte midler må bransjeorganisasjonen prioritere. Det ligger da implisitt at kjerneområdene, hjemlet i Lov om film og videogram, er førsteprioritet. Utvalget mener dette må la seg gjøre. Utvalget er selvfølgelig klar over at avgiftsinntektene er en usikker finansieringskilde. Foreløpige prognoser for salg av fysisk video viser en stadig nedadgående kurve. Samtidig ser en at denne nedgangen har stanset i flere andre markeder, blant annet i England og USA. Salget av fysisk video vil på et tidspunkt stabiliseres, spørsmålet er på hvilket nivå. Utvalgets vurderinger har vist at modellen med felles bransjeorganisasjon og redistribusjon av bransjen midler gjennom NKFF, er den eneste modellen å foretrekke. Utvalget vurderer det derfor dit hen, at en må forsøke å få denne modellen til å fungere så lenge det er mulig. Og med dagens økonomiske situasjon, er det mulig. 71

77 Bransjeorganisasjonen må på plass, slik at en har en fungerende organisasjon uten svekket legitimitet og «foreldet» styringsmodell. Deretter blir det opp til bransjeorganisasjonen og styret i NKFF, å gjøre løpende vurderinger angående inntekter, kutt, effektiviseringer og ivaretakelsen av kjerneområdene. Utvalget understreker igjen at det vil være behov for midlertidige ekstrabevilgninger i en overgangsfase. Utvalget vil oppfordre Kulturdepartementet til å samarbeide med Film & Kino og en eventuell ny organisasjon om en midlertidig økonomisk løsning, i første omgang for 2014 og Først trenger Film & Kino tid til å gjennomføre omorganiseringen, så skal bransjeorganisasjonen utrede budsjettposter og foreta kutt. I en overgangsfase er det avgjørende at regjeringen bidrar økonomisk for å sikre kjerneområdene. Bransjeorganisasjon for kino- og videobransjen Dagens Film & Kino som medlemsorganisasjon for norske kommuner, omdannes gjennom vedtektsendring, til en bransjeorganisasjon for kino- og videobransjen uavhengig av kinoenes eierskap. Bransjeorganisasjonen overtar i store trekk Film & Kinos oppgaver slik de fungerer i praksis. Deler av Film og Kinos formål og oppgaver slik det er beskrevet i organisasjonens vedtekter må derimot endres. Dette gjelder de delene som omtaler Film & Kino som en medlemsorganisasjon for kommuner. Bransjeorganisasjonen finansieres av midler fra NKFF og medlemskontingent. Bransjeorganisasjonens formål vil i tråd med den argumentasjonen som hittil er ført, arbeide etter målsettingene nedsatt i norsk kinopolitikk og dagens bransjelogikk. Organisasjonen skal, i likhet med NKFF: Bidra positivt til utviklingen av kino-, film- og videovirksomheten i Norge Støtte eller bidra med tiltak som kan stimulere interessen for og kunnskapene om verdifull film og sikre tilfredsstillende tilgang på og visning av denne Støtte eller bidra med tiltak som kan øke omfanget av og høyne kvaliteten på informasjonen om kino-, film- og videovirksomhet Støtte eller bidra med tiltak som kan høyne standarden på lokaler og teknisk visningsutstyr for kinodriften Støtte eller bidra med tiltak/konsulenthjelp som kan styrke kinoenes ledelse, administrasjon og drift Videre skal bransjeorganisasjonen være et talerør for norsk kino- og videobransje, og et faglig og kulturpolitisk organ som gjennom støttetiltak og kompetanseutvikling skal bidra til ivaretakelse av: En desentralisert kinostruktur Kvalitetsfilm Et variert og bredt filmtilbud Et tilgjengelig filmtilbud Filmtiltak for barn og unge Representantskapet Dagens landsmøte erstattes av et representantskap. Representantskapet vil være bransjeorganisasjonens øverste organ, og møtes 1-2 ganger i året. 72

78 Utvalget foreslår følgende lineære fordeling av stemmeantall/delegatantall til representantskapet: Minste representasjon for alle kinoer: 1 stemme (grunnstemme) Deretter 1 stemme per begynte besøk over besøk (besøksstemme) Som kino regnes den juridiske enheten (selskap/organisasjon/foretak/kommunal etat) som driver kinohus. Et selskap som eier flere kinobygg får én grunnstemme, og deretter besøksstemmer basert på det totale besøket for alle kinobyggene. Dersom et holdingselskap eier flere AS, får hvert enkelt AS én grunndelegat, og deretter besøksdelegater basert på besøket for hvert enkelt AS. Eksempel: En kino med besøk siste år vil kunne stille med 4 stemmer, eller delegater, til representantskapet: 1 grunnstemme, pluss 1 stemme for besøk, 1 stemme for besøk, 1 stemme for besøk, til sammen 3 stemmer for besøket. Videobransjens stemmer i representantskapet skal utgjøre 1/6 av summen av ovenstående. Tabellen under viser dagens representasjon til Film & Kinos landsmøte for et utvalg kommuner og kinoer. Høyre kolonne viser hvordan utvalgets forslag til fordeling av stemmeantall vil gi seg utslag i bransjeorganisasjonens representantskap. Kommuner som ikke er medlem av Film & Kino per i dag, er ikke inkludert i tabellen. Se vedlegg 1 for en fullstendig oversikt over Norges kinoer med fordeling av stemmeantall etter utvalgets forslag. Kinoer Beregning landsmøte/representantskap Dagens ordning i Film & Kino Ny ordning Bransjeorg. Folketall i 1000 Repr. Besøk i 1000 Repr. Totalrepr. Antall stemmer Oslo Kino AS Bergen kino Trondheim kino AS SF Kino Stavanger/Sandnes Kristiansand kino Tromsø: Aurora Kino Fokus Fredrikstad kino Haugesund: Edda Kino Hamar Kino KF Ålesund komm. kinematografer Asker: Norsk Kino Porsgrunn: Filmsentret Charlie Skien: SF Kino AS Ullensaker Kino Lillehammer kino Larvik Kulturhus Bølgen KF Gjøvik kino SF Kino i Stavanger og Sandnes er registrert som ett AS. Folketallet for Stavanger (129) og Sandnes (70) er derfor her summert 73

79 Sandefjord komm. kino Utvalget anbefaler at en beholder kontingentordningen. Alle medlemmer må betale kontingent for medlemskapet, og denne fastsettes av representantskapet. Utvalget vil anbefale at kontingenten legges på et noen lunde tilsvarende nivå som i dag. Bransjeorganisasjonens styre Representantskapet nedsetter en valgkomité der både videobransjen og kinoer av ulik størrelse er representert. Valgkomiteen innstiller forslag til bransjeorganisasjonens styresammensetning, som så velges av representantskapet. Utvalget anbefaler at styret består av 5-7 medlemmer med varamedlemmer. Styrets medlemmer velges for en periode på to år. Utvalget anbefaler å innstille et styre bestående av både profesjonelle styremedlemmer og medlemmer som besitter spesiell bransjekunnskap og - erfaring. Styret har ansvar for organisasjonens daglige ledelse og for forvaltningen av de midler organisasjonen tildeles fra Norsk kino- og filmfond. Styret holder møter så ofte styrets leder finner det nødvendig, eller når minst to styremedlemmer krever det. Bransjeorganisasjonens ansvarsoppgaver og økonomi Utvalget ønsker ikke å anbefale konkrete kutt i Film & Kinos arbeidsoppgaver og budsjetter. Dette er organisasjonen selv best egnet til å gjennomføre. Utvalget vil allikevel anbefale en eventuell ny bransjeorganisasjon, å ta en grundig gjennomgang av enkelte poster og å utrede enkelte av de tiltak Film & Kino i dag finansierer. Film & Kino har allerede foretatt kutt for å få budsjettet i balanse. Dette budsjettet baserer seg på en inntekt fra NKFF på 52 millioner kroner. Dersom Kulturdepartementet ønsker å være med på utvalgets anbefalte modell, og med det bevilge en fast årlig sum til cinematek utenfor Oslo og til DKS, frigjøres 3 millioner kroner (DKS). Tilskudd til cinematekene er allerede kuttet fra Film & Kinos budsjett. Enkelte tilskuddsordninger direkte knyttet til de politiske målsettingene og Film & Kinos formål, er i budsjettet redusert: versjonering- og garantistøtte til barnefilm, tilskudd til lokale film- og kinotiltak (redusert med kr ) og tilskudd til distribusjon av kvalitetsfilm på video (redusert med kr ). Utvalget har respekt for det budsjettarbeidet Film & Kino har foretatt i forbindelse med reduserte inntekter, men ønsker at det gjøres ytterligere utredninger av andre budsjettposter men tanke på å kutte andre poster til fordel for kjerneområdene. Helt konkret vil utvalget peke på to områder som burde gjennomgås grundig: Bygdekinoen og størrelsen på tilskuddet til Filmklubbforbundet. Mer om dette under. Videre vil utvalget anbefale at samtlige av oppgavene som i dag ligger i Film & Kino overføres til den nye bransjeorganisasjonen med unntak av tilskudd til DKS og tilskudd til cinematekene som foreslås overført til NFI. Utredning av budsjettposter og tiltak Som tidligere nevnt vil utvalget anbefale utredning av to budsjettposter/tiltak spesielt. 74

80 1. Utvalget vil peke på tilskuddet til Bygdekinoen. I 2012 hadde Bygdekinoen 18,7 millioner kroner i driftskostnader, om lag 11 millioner ble dekket av billett- og andre inntekter og 7,7 millioner overført fra NKFF. Å beholde Bygdekinoen for å tilby ny film til hele landet er et viktig politisk argument. Utvalget stiller seg bak dette. Det er ønskelig å kunne beholde et slikt tilbud til Norges kriker og kroker. Dette er tett knyttet til målet om et desentralisert kinolandskap. Film & Kino har hatt en gjennomgang av Bygdekinoens spillesteder, og redusert disse. Det er et tankekors at Bygdekinoen allikevel har spillesteder i så tett geografisk avstand til ordinære kinoer, at den kan utgjøre konkurranse. Utvalget er klar over at Film & Kino allerede ser på mulighetene for kostnadskutt i Bygdekinoen, men nevner allikevel dette spesielt. Utvalget har diskutert to mulige måter å redusere kostnaden, slik at overføringen fra NKFF kan reduseres. Spillestedene kan ytterligere reduseres og kostnaden for visningene kan i større grad deles med kommunene. I forbindelse med Film & Kinos forslag til revidert budsjett 2013/14 skrives det at «Prisene økes betydelig fra 2014». Utvalget vet ikke hvor mye dette er snakk om. Videre har utvalget diskutert muligheten for å la kommunene selv stå for dette tilbudet. Det kunne om mulig tildeles et engangsbeløp til innkjøp av utstyr, til de kommuner som ønsker å bevare Bygdekinoen. Dette innebærer selvfølgelig behov for midler i forbindelse med innkjøp av utstyr, mer enn Film & Kino kan avse på et årsbudsjett. Men det finnes alternative finansieringsløsninger hvis viljen er tilstede. Dette er alternativer en ny bransjeorganisasjon må utrede. 2. Utvalget vil også anbefale en gjennomgang av størrelsen på tilskuddet til Filmklubbforbundet (i ,56 millioner kroner). Etter overgangen til digital visning har forbundet sluttet å kjøpe film på 35mm og satser nå på DCP og andre digitale formater. Mange filmklubber får nå gjennom avtaler med MPLC, Norwegian Film og Swedish film, tilgang til film på DVD og Blu- Ray fra en rekke produsenter. For utvalget er det et tankekors at tilskuddet til forbundet fortsatt er såpass stort. Endringer i forskrift om film og videogram Modellen utvalget anbefaler forutsetter tre endringer i forskrift om film og videogram, i 3-2 og 3-3. I 3-2 som omhandler bruken av avgiftsmidlene, må punktet «cinematek utenfor Oslo» fjernes, da utvalgets anbefaling legger opp til at denne oppgaven flyttes til statsbudsjettet. I 3-3 lyder 1. ledd som følger: Vedtektene til Norsk kino- og filmfond skal sikre dei partar som svarer avgift representasjon i styret for fondet. Ettersom utvalgets modell innebærer en endring der NKFF løsrives fra Film & Kino, og der Kulturdepartementet får i oppgave å utnevne styret til fondet, må denne setningen endres. Utvalget foreslår at Norsk kino- og filmfonds styre oppnevnes av staten, ved KUD. Det vil også kreves endring i 3-3, 4. ledd: Budsjettfremlegget, årsrekneskapen og årsmeldinga til Norsk kino- og filmfond skal kvart år leggjast fram for departementet i rimelig tid før Norsk kino- og filmfond sitt årsmøte. Dette som følge av at Film & Kinos landsmøte ikke lenger skal være NKFFs årsmøte. 75

81 Utvalgets anbefaling: sammendrag Modellen som her er beskrevet innebærer følgende endringer: Fondet endrer status til et selvstendig fond med eget styre og fondets styre oppnevnes av Kulturdepartementet Avgiftsmidlene fra kino og video finansierer fondet som før, i henhold til 3 i Lov om film og videogram av 15. mai 1987 Fondets formål er å ivareta de politiske målsettingene: bevare en desentralisert kinostruktur, spredningen av kvalitetsfilm, et variert og bredt filmtilbud, et tilgjengelig filmtilbud og filmtiltak for barn og unge Fondet tildeler midler til en bransjeorganisasjon for film, kino og video, som har hovedansvar for å iverksette tiltak i tråd med fondets formål: filmformidling gjennom kino- og videovirksomhet Tilskudd til cinematek utenfor Oslo og tilskudd til DKS finansieres over statsbudsjettet og ansvaret legges hos NFI. Førstnevnte krever endring i 3-2 i forskrift om film og videogram Dagens Film & Kino vedtektsendres, og får status som en bransjeorganisasjon Bransjeorganisasjonen finansieres av midlene i NKFF og medlemskontingent Bransjeorganisasjonen skal bidra til ivaretakelsen av en desentralisert kinostruktur, kvalitetsfilm, et variert, bredt og tilgjengelig filmtilbud og filmtiltak for barn og unge Kinoene representeres i representantskapet, etter en lineær fordeling basert på besøkstall. Videobransjen utgjør 1/6 av kinoenes stemmer Representantskapet utnevner en valgkomité som innstiller forslag til styresammensetning Bransjeorganisasjonen må på plass, slik at en har en fungerende organisasjon uten svekket legitimitet og «foreldet» styringsmodell. Deretter blir det opp til bransjeorganisasjonen og styret i NKFF, å gjøre løpende vurderinger angående inntekter, kutt, effektiviseringer og ivaretakelsen av kjerneområdene Bransjeorganisasjonen oppfordres til å foreta grundige utredning av ulike tiltak, med tanke på å kutte budsjettet I en overgangsfase, i første omgang 2014 og 2015, er det avgjørende at regjeringen bidrar økonomisk for å sikre kjerneområdene Utvalget mener å ha kommet til en robust organisasjonsmodell, som kan erstatte dagens Film & Kino. Dette er en modell som kan videreføre Film & Kinos grunnleggende funksjon, som kan samle og representere en hel bransje i styringsorganene og som samtidig sikrer organisasjonens legitimitet til NKFF og lar den gjeldende kinopolitikk ligge til grunn for organisasjonens kjerneoppgaver. Det er avgjørende at en modell som fungerer strukturelt, og med styrket legitimitet, kommer på plass før en kan gjøre ytterligere utredninger i forhold til kutt, samt andre vurderinger knyttet til NKFFs og bransjeorganisasjonens økonomi. 76

82 Kilder 2013 års filmavtal (2012). URL: Endelig tildelingsbrev, Norsk filminstitutt (2013). URL: endelig.pdf Ettårs evaluering av digitaliseringen av norske kinoer (2010). Presentasjon av Film & Kino. URL: Film & Kino (2013) «Fysisk og digitalt filmkonsum jevnstort». Nettartikkel basert på analysebyrået GfKs presentasjon under Filmtreffet 11. april URL: Forskrift om film og videogram (1999) URL: Halstvedt (2010). «Fra kinosystem til kinomarked» i Etablering av moderne kinosentre. Film & Kino, Kalkvik m.fl. (2010) Kinoetableringer de siste 30 årene. Utviklingen av kinobygg i takt med et endret marked i Etablering av moderne kinosentre. Kalkvik (2013) upublisert notat «utviklingen i det internasjonale kinomarkedet sett i lys av utviklingen de siste 10 årene». Skrevet på oppfordring fra utvalget. Kulturdepartementet (2013) pressemelding nr. 133/13 «Tilskot til filmformidling og regionale filmtiltak for born og unge tilskot- til- filmformidling- og- regionale-.html?id= Lov om film og videogram (1987) URL: Mediepolitisk avtale (2010). URL: /maj/aftaletekst_medieaftale_ pdf NFIs årsrapport (2012). URL: rapporter/arsrapporter NOU 2001:5. Kino i en ny tid. Kommers og kultur. St.prp. nr URL: prp- nr- 1_ html?id= Veiviseren ( ). St.meld. nr.22 ( ) Veiviseren. For det norske filmløftet. 77

83 Vedlegg 1: Norges kinoer med eierskap og stemmeantall til representantskap basert på utvalgets modell Kino Eierskap Samlet besøk 2012 Grunn- stemme Besøks- stemme Stemmer totalt Alstahaug komm. kino Kommunal Alta: Aurora Kino Alta Kommunal Alvdal komm. kino Kommunal Arendal Kino* Kommunal* Asker: Norsk Kino Kommunal Askim: Norsk Kino Kommunal Aurland: Trudvang kino Privat Balestrand: Friberg kino Privat Bardufoss: Heggelia Kino Privat Bergen kino Kommunal (51%) / Privat (49 %) Berlevåg komm. kino Kommunal Bodø: Fram kino AS Privat Brandbu kino Kommunal Bremanger kino Privat Bryne: Storstova Kommunal Brønnøy Kino Kommunal Bygdheim kino Privat Bø kino, Telemark Kommunal Bømlo kino Kommunal Båtsfjord komm. kino Kommunal Dokka: Sentrum kino Kommunal Dombås Kino og kulturhus A/L Privat Drammen: KinoCity Privat Drøbak kino Kommunal Egersund komm. kino Kommunal Eid kino Kommunal Eidfjord komm. kino Kommunal Eidsberg kino Kommunal Eidsvoll: Panorama kino Kommunal Eikangervåg: Nyheim kino / Kløvheim Ungdomslag Privat Elverum komm. kino Kommunal Etne kino Privat Fagernes: Kvitvella kino Kommunal Farsund komm. kino - KinoSør AS* Kommunal* Fauske komm. kino Kommunal Finnsnes Kino Kommunal Fjaler kino Privat Flekkefjord komm. kino Kommunal Flisa: Rådhuskinoen Kommunal Flora komm. kino Kommunal Folldal komm. kino Kommunal Fosnavåg: Herøy kino Privat Fredrikstad kino Kommunal Frøya kino Kommunal

84 Førde: Kino Førde Kommunal Geilo komm. kino Kommunal Gjøvik kino Kommunal Glomfjord kino Privat Gloppen komm. kino Kommunal Grimstad Kino - KinoSør AS* Kommunal* Grong kino Privat Halden: Norsk kino Kommunal Hamar Kino KF Kommunal Hammerfest Kino, Arktisk kultursenter Kommunal Haram kino Kommunal Harstad kino Privat Haugesund: Edda Kino Kommunal Hemsedal kino Privat Hitra Kino Kommunal Horten: Norsk Kino Kommunal Hønefoss: Norsk Kino Kommunal Høyanger komm. kino Kommunal Høybuktmoen mil. kino (GSV) Privat Karmøy komm. kino AS Kommunal Kirkenes: Aurora Kino Kirkenes Kommunal KNM Harald Haarfagre Privat Kolben Kino Kommunal Kolvereid kino Kommunal Kongsberg Kino KF Kommunal Kongsvinger komm. kino Kommunal Kragerø biograf Kommunal Kristiansand kino* Kommunal* Kristiansund: Norsk kino Kommunal Kvam kino Kommunal Kvinesdal komm. kino Kommunal Kvinnherad komm. kino Kommunal Lakselv kino Kommunal Larvik Kulturhus Bølgen KF Kommunal Levanger: Festiviteten Kulturhus & Kino Kommunal Lillehammer kino Kommunal Lillesand: eteateret Lillesand Kommunal Lillestrøm: SF Kino A/S Privat Lofthus: Krossvoll kino Privat Longyearbyen Kino Privat Lund kino Kommunal Lyngdal Kino Kommunal Lærdal komm. kino Kommunal Lødingen kino Kommunal Lørenskog kino Kommunal Mandal: Buen Kulturhus Kommunal Melhus komm. kino Kommunal Modum kino Kommunal

85 Molde kino AS Kommunal Mosjøen kino Kommunal Moss: SF Kino A/S Privat Målselv: Skjold kino Privat Måløy komm. kino Kommunal Namsos komm. kino Kommunal Narvik: Aurora kino Narvik Kommunal Nesbyen: Nes kino Kommunal Nome kino Kommunal Nordkapp kino Kommunal Nord- Odal komm. kino Kommunal Nordreisa komm. kino Kommunal Notodden kino Kommunal Odda komm. kino Kommunal Oppdal Kino Kommunal Orkdal kommunale kino Kommunal Oslo Kino AS Privat Otta kino Kommunal Porsangmoen mil. kino Privat Porsgrunn: Filmsentret Charlie Kommunal Rakkestad kino Kommunal Ramberg: Lysbøen kino Privat Rana komm. kino Kommunal Rindal kino Kommunal Risør kommunale kino Kommunal Rjukan: Verdensteatret Kommunal Rødberg kino Privat Røros kino Kommunal Salangen kommunale kino Kommunal Sandefjord komm. kino Kommunal Sandnes: KINOKINO Privat Sandnes: SF Kino Kommunal (51 %) / Privat (49 %) Sandvika: SF Kino Privat Sarpsborg: SF KINO Privat Sauda komm. kino Kommunal Setermoen mil. kino c/o Bardu kommune Privat Sirdal komm. kino Kommunal Skagen Kino Privat Ski Kinosenter Privat Skien: SF Kino AS Privat (66 %) / kommunal (34 %) Skjervøy Kino Kommunal Sogndal kino Privat Sokndal komm. kino Kommunal Sortland komm. kino Kommunal Stavanger: SF Kino Kommunal (51 %) / Privat (49 %) Steinkjer komm. kino Kommunal Stjørdal komm. kino Kommunal Stokmarknes kino Kommunal Stord komm. kino Kommunal

86 Stor- Elvdal komm. kino Kommunal Storfjord kino/kulturhus Privat Strand komm. kino Kommunal Stryn kino Kommunal Støren kino Kommunal Suldal komm. kino Kommunal Sunndalsøra kino Kommunal Surnadal Kino Kommunal Svelgen kino Privat Svolvær Filmteater Kommunal Sæbøvik: King Oscar Privat Søndre Land komm. kino Kommunal Tana kino/ Deanu kino Kommunal Tingvoll kino Kommunal Tomrefjord kino Privat Tromsø: Aurora Kino Fokus Kommunal Tromsø: Verdensteatret Kommunal Trondheim kino AS Kommunal Trysil komm. kino Kommunal Træna: Træna kino Privat Tynset kino Kommunal Tysvær komm. kino Kommunal Tønsberg - Kilden: Norsk Kino Kommunal Tønsberg: SF Kino A/S Privat Uggdal: Grendatun kino Privat Ullensaker Kino Kommunal Ulstein: Sjøborg kino Kommunal Ulvik komm. kino Kommunal Vadsø komm. kino Kommunal Vennesla komm. kino Kommunal Verdal: Norsk kino Kommunal Vestvågøy: Origo kino Kommunal Vinstra kino Kommunal Volda Filmteater Kommunal Voss komm. kino Kommunal Vågå kino Kommunal Ørland Kultursenter KF Kommunal Ørskog kino Privat Ørsta komm. kino Kommunal Ål Komm. Kino Kommunal Ålesund komm. kinematografer Kommunal Åmot kino Kommunal Åndalsnes kino Kommunal Årdal kino Kommunal Årnes kino Kommunal Ås Kinoteater Privat * Kristiansand kommune har vedtatt å selge 49 % av Kino Sør (Kristiansand kino, Grimstad kino, Arendal kino og Farsund kino) 81

87 Vedlegg 2: Vedtekter for Film & Kino V E D T E K T E R for Film & Kino 1. Formål og oppgaver Film & Kino er en medlemsorganisasjon for norske kommuner og har som formål å være medlemmenes talerør og ivareta norske kommuners interesser innen film, kinodrift og videovirksomhet. Film & Kino er et faglig og kulturpolitisk organ for kommunene og skal gjennom støttetiltak, kompetanseutvikling og konsulentbistand bidra til en positiv utvikling av kino- og videovirksomheten. Film & Kino skal arbeide for en kvalitetsbasert og målrettet kinodrift, der kinoene kan inngå som en integrert del av kommunenes kulturpolitikk. 2. Medlemmer - medlemskapsforpliktelser 2.1 Medlemskap Medlemskap er åpent for alle kommuner etter vedtak i kommunestyre eller formannskap. Søknader om medlemskap sendes Film & Kinos styre til avgjørelse. 2.2 Utmelding Utmelding må skje skriftlig til Film & Kinos styre senest 3 måneder før medlemsårets utløp. 2.3 Kontingent Kontingenten fastsettes av landsmøtet. Kontingenten betales innen 31. mars i det året kontingenten gjelder. Medlemmer som opptas i løpet av året, betaler minstekontingenten ved innmeldelsen og eventuell restkontingent ved årets slutt. 2.4 Øvrige medlemskapsforpliktelser Medlemmene skal innsende til Film & Kino regnskaper og andre opplysninger som landsforbundet har behov for til arbeid med statistiske oppgaver, driftsundersøkelser, rasjonaliseringstiltak m.v. 3. Landsmøte 3.1 Tidspunkt og innkalling Ordinært landsmøte holdes hvert år innen utgangen av juni måned. Medlemmene skal varsles om tidspunkt og sted for årsmøte innen utgangen av februar måned samme år. Forslag til dagsorden og sakspapirer skal sendes ut senest 4 uker før landsmøtet. Saker som medlemmer ønsker fremmet på landsmøtet, skal sendes styret innen utgangen av februar måned samme år. 82

88 3.2 Delegater til landsmøtet Medlemmer som er à jour med forfalt kontingent, kan sende delegater med stemmerett i forhold til siste år, således: Minste representasjon for alle kommuner: 1 delegat Kommuner med mer enn innbyggere: 2 delegater Kommuner med mer enn innbyggere: 3 delegater Kommuner med mer enn innbyggere: 5 delegater Kommuner med mer enn innbyggere: 8 delegater Kommuner med mer enn innbyggere: 12 delegater, pluss fire ekstra delegater pr innbyggere ut over Kommunale delegater må enten være valgt til bystyre/kommunestyre, formannskap, byråd eller hovedutvalg, eller sitte i et styre som disse oppnevner medlemmer til, som for eksempel kinostyre eller foretaksstyre. Den samlede representasjon fra medlemskommune skal utgjøre 2/3 av landsmøtets stemmeberettigede delegater. Antall stemmer vektes slik at dette alltid er tilfelle. Kinoer som svarte avgift til Norsk kino- og filmfond siste år, kan sende delegater med stemmerett således: Kinoer med mer enn besøk per år: 7 delegater Kinoer med mer enn besøk per år: 6 delegater Kinoer med mer enn besøk per år: 5 delegater Kinoer med mer enn besøk per år: 4 delegater Kinoer med mer enn besøk per år: 3 delegater Kinoer med mer enn besøk per år: 2 delegater Kinoer med mer enn besøk per år: 1 delegat Representanter for øvrige kinoer oppnevnes av Norske Kinosjefers Forbund i samarbeid med Norsk Kinoforbund. Som kino regnes den juridiske enheten (selskap/organisasjon/foretak/kommunal etat) som driver ett eller flere kinohus. Besøk regnes samlet for alle kinohus i den juridiske enheten, uavhengig av geografisk beliggenhet. Den samlede representasjon fra kinobransjen skal utgjøre 1/6 av landsmøtets stemmeberettigede delegater. Videobransjen kan på basis av innbetalt avgift til Norsk kino- og filmfond siste år, sende delegater med stemmerett således: Videobransjens Felleskontor (VFK) oppnevner representanter fra distributørene og forhandlerne slik at disse til sammen utgjør 1/6 av landsmøtets stemmeberettigede delegater. 3.3 Stemmerett med fullmakt Både medlemskommuner, kinoer og VFK kan stemme med fullmakter. Medlemskommunene kan også gi fullmakt til å avgi stemme på egne vegne til en annen medlemskommune. Tilsvarende kan kinoer gi fullmakt til å avgi stemme på egne vegne til en annen kino. Fullmakter skal være skriftlige og angi det stemmetall fullmakten representerer. 3.4 Møterett uten stemmerett Følgende har rett til å møte med tale- og forslagsrett, men uten stemmerett: - Styrets medlemmer 83

89 - Administrerende direktør. Administrativt personale fra medlemskommunene kan møte som observatører med talerett, men uten forslags- og stemmerett. 3.5 Dagsorden Landsmøtet skal behandle følgende dagsorden: 1. Årsberetning fremlagt av styret 2. Regnskap med revisorberetning 3. Godkjennelse av budsjettet 4. Forslag fra medlemmer 5. Forslag fra styret 6. Valg av styre (se pkt. 5.1) 7. Valg av valgkomité på 4 medlemmer med varamedlemmer 8. Valg av revisor. 3.6 Vedtak Alle vedtak fattes med alminnelig flertall dersom ikke annet er bestemt i vedtektene. 4. Ekstraordinært landsmøte 5. Styre Ekstraordinært landsmøte innkalles når styret finner det nødvendig eller når det kreves av minst 20 % av medlemmene. Innkalling skal skje med minst 3 ukers varsel. Ekstraordinært landsmøte kan bare behandle de saker som er oppført på den dagsorden som følger innkallingen. For møterett og stemmerett gjelder de samme regler som for ordinært landsmøte. 5.1 Styrets sammensetning Film & Kino ledes av et styre på 8 medlemmer med personlige varamedlemmer. 5 medlemmer med varamedlemmer velges på politisk grunnlag av landsmøtet 1 medlem med varamedlem velges av landsmøtet etter innstilling fra kinoene 1 medlem med varamedlem velges av landsmøtet etter innstilling fra Videobransjens Felleskontor 1 medlem med varamedlem velges av og blant de ansatte Styrets leder og nestleder velges særskilt. Styrets medlemmer velges for en periode på 2 år. Ingen kan velges til styret for mer enn tre sammenhengende perioder. Fratrer et styremedlem i valgperioden trer vedkommendes personlige varamedlem inn som styremedlem inntil nyvalg kan finne sted. Dersom det i valgperioden oppstår forhold innen kinoenes eller videobransjens representative organer som endrer grunnlaget for den landsmøtevalgtes representasjon, gis styret fullmakt til, etter forslag fra bransjen selv, å godkjenne et settemedlem, eventuelt varamedlem til styret inntil nyvalg kan skje. 84

90 5.2 Styrets ansvar m.v. Styret har ansvar for forbundets daglige ledelse og for forvaltningen av Norsk kino- og filmfonds midler i henhold til fondets vedtekter. Styrets leder og ett styremedlem tegner i fellesskap landsforbundets firma. Styret ansetter administrerende direktør. Styret kan delegere sin ansettelsesmyndighet av annet personell til administrerende direktør. Administrasjonen skal være felles for Film & Kino og NKFF. 5.3 Styrets møter Styret holder møter så ofte styrets leder finner det nødvendig, eller når minst to styremedlemmer krever det. Styret er beslutningsdyktig når minst 3 av de styremedlemmer som er valgt på politisk grunnlag, eller deres varamedlemmer, er til stede. Ved stemmelikhet har styrets leder dobbeltstemme. 6. Revisor Som landsforbundets revisor skal velges en statsautorisert revisor. 85

91 Vedlegg 3: Vedtekter for Norsk Kino- og filmfond (NKFF) 1. Fondets finansiering V E D T E K T E R FOR NORSK KINO- OG FILMFOND (NKFF) Fondet finansieres gjennom avgift i henhold til 3 i Lov om film og videogram av 15. mai Fondets formål og virkemåte 2.1 Formål Fondets formål er å: - bidra positivt til utviklingen av kino-, film- og videovirksomheten i Norge - støtte eller bidra med tiltak som kan stimulere interessen for og kunnskapene om verdifull film og sikre tilfredsstillende tilgang på og visning av denne - støtte eller bidra med tiltak som kan øke omfanget av og høyne kvaliteten på informasjonen om kino-, film- og videovirksomhet - støtte eller bidra med tiltak som kan høyne standarden på lokaler og teknisk visningsutstyr for kinodriften - støtte eller bidra med tiltak/konsulenthjelp som kan styrke kinoenes ledelse, administrasjon og drift. 2.2 Virkeområde For å ivareta fondets formål skal fondsmidler anvendes til tiltak på film- og videogramområdet i samsvar med offentlige forskrifter og landsmøtets handlingsprogram og offentlige budsjetter. 3. Landsmøtet Landsmøtet i Film & Kino er landsmøte for NKFF. Godkjent beretning og regnskap skal etter landsmøtet oversendes Kulturdepartementet. 4. Styre Styret for Film & Kino er styre for fondet. 4.1 Styrets ansvar Styret har ansvar for fondets daglige ledelse. Styrets leder og ett styremedlem tegner i fellesskap fondets firma. 5. Revisor Som fondets revisor skal velges en statsautorisert revisor. 6. Vedtekter - endringer 6.1 Vedtektenes innhold - vedtektsendringer 86

92 Vedtektene for fondet skal være i samsvar med de forskrifter Kulturdepartementet har fastsatt for bruk av avgiftsmidlene. Vedtektene skal sikre de parter som svarer avgift representasjon i fondets styre. Vedtektene kan bare endres av landsmøtet med 2/3 flertall av de avgitte stemmer. 6.2 Oppløsning Vedtak om oppløsning av fondet kan bare fattes av landsmøtet med 2/3 flertall av de representerte stemmer og etter godkjennelse fra Kulturdepartementet. Landsmøtet fatter etter godkjennelse fra departementet, vedtak om anvendelse av eventuelle udisponerte fondsmidler. 7. Vedtektsendringer - oppløsning 7.1 Vedtektsendringer Til vedtektsendring kreves 2/3 flertall av de avgitte stemmer. 7.2 Oppløsning Vedtak om oppløsning av medlemsorganisasjonen Film & Kino kan bare fattes på ordinært landsmøte, og krever 2/3 flertall av avgitte stemmer. 87

93 6/14 Utredning av fysioterapitjenesten i Vennesla kommune Arkivsak dok. 13/ Arkivkode. 031 Saksbehandler Ragnhild Bendiksen 3

94 Bedret samhandling, bruk av kompetanse og ressurser En utredning av fysioterapitjenesten i Vennesla kommune Marie Christine Calisch Revidert utgave På oppdrag av Vennesla kommune er fysioterapi tjenesten blitt utredet for så å komme med forslag til hva som eventuelt kan gjøres for å bedre det eksisterende tilbudet. Dette er en ikke faglig vurdering, men tanker fra en som ser det utenfra med et nytt blikk sett i lys av intervjuer av ansatte og innsikt i organisasjonen og avtaleverk.