Åpent møte i Nasjonal forskningsetisk komité for medisin (NEM) Etter forskningsfusk: Debatt om medforfatteransvar Fredag 10.

Transkript

1 Åpent møte i Nasjonal forskningsetisk komité for medisin (NEM) Etter forskningsfusk: Debatt om medforfatteransvar Fredag 10.mars 2006 Gode rammer for helsefaglig forskning Bjørn Guldvog Disposisjon: 1. Resultater fra forskning er et viktig grunnlag for Sosial- og helsedirektoratets arbeid 2. Direktoratet bestiller og bruker resultater fra utredninger og forskning 3. Forskning bør være god! 4. God forskning innebærer at resultatene er pålitelige 5. Tillitens rolle i forskning 6. Hvilket ansvar har medforfattere? 7. Hva er konsekvensene av forskningsfusk? 8. Hvilke faktorer påvirker forskeren i forhold til redelighet? 9. Hvilke tiltak kan bidra til å minske fusk i forskning? 10. Er det særlige utfordringer for medisinere som forsker? 11. Håndteringen og oppfølgingen av den aktuelle saken 12. Direktoratet ønsker å stille seg til disposisjon i den videre oppfølgingen av problemstillingen. 1. Resultater fra forskning er et viktig grunnlag for Sosial- og helsedirektoratets arbeid Sosial- og helsedirektoratet som del av den sentrale sosial- og helseforvaltningen, er underlagt Helse og omsorgsdepartementet og Arbeids- og sosialdepartementet. Direktoratets hovedmål er sosial trygghet og god helse. Direktoratet skal ivareta tre ulike roller som fagdirektorat, som forvalter av sosial- og helselovgivningen, og som iverksetter av politikken. Rollen som fagdirektorat innebærer - et ansvar for å følge med i helsemessige og sosiale forhold, samt tjenestenes utvikling. På dette grunnlag skal direktoratet gi råd og veiledning om strategier og tiltak overfor sentrale myndigheter, kommunene, helseforetakene, frivillige organisasjoner og befolkningen. - Når det gjelder forskning har direktoratet et følge med-ansvar innen helse- og sosialfeltet og skal gi departementet råd om hvilken forskning som bør styrkes. - Direktoratet skal sammenstille kunnskap og erfaringer i faglige spørsmål og opptre normerende på tjenestenes arbeid på utvalgte områder. - Direktoratet skal være en kompetanseorganisasjon som myndigheter, tjenesteapparatet, interesseorganisasjoner, fag- og utviklingsmiljøer, samt media kan henvende seg til. Mye av direktoratets arbeid bør bygge på forskningsbasert, dokumentert kunnskap. 1

2 2. Direktoratet bestiller og bruker resultater fra utredninger og forskning - Direktoratets bør basere sitt arbeid på eksisterende kunnskap, men bestiller også ny kunnskap. Det er viktig for direktoratets arbeid at resultatene fra forskning er anvendbare og pålitelige. - Direktoratet ser et ansvar for å bidra til at resultatene fra forskning implementeres i praksis i helse- og sosialtjenestene. Dette er et viktig grunnlag bl.a. for arbeidet med å utvikle retningslinjer for klinisk praksis. Igjen er det viktig at resultatene fra forskning som direktoratet legger til grunn for sitt arbeid, er pålitelige. Dette har direkte sammenheng med pasientsikkerhet. - Forskning er et viktig grunnlag for utviklingen av nye behandlingsmetoder, ny diagnostikk, nytt utstyr, nye legemidler, nye prosedyrer, av kunnskap om omfang og årsaker til helseplager, og om effektiv organisering av helsetjenesten, samt et grunnlag for implementeringen av nye metoder og kunnskap i praksis. Resultatene fra forskning bidrar til å forbedre eksisterende tjenester og til håndteringen av hittil uløste problemstillinger. Det er viktig for pasientsikkerheten og for en best mulig utnyttelse av ressursene at dokumentert kunnskap om virkningene er pålitelig. - Forskning er også grunnlag for begrensningen av helsetjenestens ekspansjon: Kriteriene for prioriteringen av helse- og sosialtjenestene er i tråd med Lønning utvalgets utredning definert som alvorlighetsgrad av helsetilstanden, og forventet nytte og kostnadseffektivitet av behandlingen. Å kunne vurdere disse kriteriene forutsetter forskningsbasert kunnskap. Når begrensede ressurser skal fokuseres rettferdig på dem som trenger det mest, er det viktig at kunnskapsgrunnlaget er pålitelig. - Forskning bør også være grunnlag for informerte politiske beslutninger. Grunnlaget for beslutninger og strategiske satsninger bør være pålitelig. 3. Forskning bør være god! God forskning har en klar problemstilling og benytter seg av metoder som er egnet til å gi svar. Forskeren og forskningsmiljøet bør ha den nødvendige kompetansen til å håndtere metodene og til å vurdere resultatene. Arbeidet bør være basert på og referere til eksisterende kunnskap. At forskningen er god er en forutsetning for at resultatene skal kunne implementeres i praksis, eller til å kunne brukes av beslutningstakere eller i forvaltningen. 4. God forskning innebærer at resultatene er pålitelige Forskningsresultater kan inneholde en lang rekke feilkilder. Forskeren kan ubevisst begå feil av varierende alvorlighetsgrad, fra unøyaktigheter, til feil i metodebruk og feiltolkninger. Forskeren kan også bevisst begå feil som kan dekke et bredt spekter fra skjødesløshet til grovt fusk. Herunder hører det å unnlate referanser til andres arbeid, å plagiere andres arbeid, å trekke konklusjoner på et for tynt grunnlag, å utelate resultater som ikke passer til hypotesen, og fabrikkering av data. Urettmessige medforfatterskap eller utelatelse av en medforfatter er også forskningfusk. 2

3 Det bør finnes hensiktsmessige mekanismer som bidrar til å eliminere i størst mulig grad både utilsiktede feil og bevisst fusk av varierende alvorlighetsgrad. Mekanismene bør sikre at resultatene fra forskning er mest mulig pålitelige og at brukerne kan ha tillit til dette når de baserer sitt arbeid på dem. 5. Tillitens rolle i forskning Det er vesentlig for forskningen at samfunnet har tillit til forskerne, til forskningsmiljøene, og til forskningssystemets innebygde mekanismer for kvalitetssikring. Finansiering forutsetter at både formål og metoder har legitimitet i offentligheten. Klinisk forskning er umulig uten deltakelse av forsøkspersoner. Dette forutsetter tillit i befolkningen til at forskningen har en verdiforankring og foregår på en måte som ivaretar deltakernes sikkerhet og interesser. Det er viktig at offentligheten kan stole på at det er etablert mekanismer som sikrer at forskningen er pålitelig. Dersom ikke forskningssystemet selv kan ivareta denne funksjonen, vil man måtte etablere et system for kvalitetssikring utenfor forskningsmiljøene. Det er også viktig at forskere, som alle andre profesjoner, skal kunne ha tillit til sine kolleger og til deres ærlige intensjoner. Det er likevel slik at forskning bygger på en kritisk vurdering av ny og etablert kunnskap. Etablert kunnskap har begrenset holdbarhet som varer til det kommer nyere forskningsresultater som motbeviser eller justerer den. En kritisk tilnærming er en forutsetning for nye tolkninger, nye vinklinger av problemstillinger og dermed for banebrytende forskning. Nytenkning kan være basert nettopp på manglende tillit til etablert tenkning, til at resultater er tolket riktig og til at metodevalget er egnet til å finne svar på problemstillingen. Uten kritisk tenkning vil hverken feil eller fusk oppdages! Dagens forskningssystem bygger også på at forskningens kvalitet sikres nettopp ved kritisk gjennomgang av forskernes produkter ved dem selv og ved forskningskolleger. Dette bør gjelde enhver forskningspublikasjon, og også enhver søknad om forskningsmidler. Forskning forutsetter altså en ustanselig kritisk vurdering av egen forskning, andres forskning og av etablert kunnskap. Vi støtter påstanden i opphetede kronikkspalter om at forskning bør være basert på tillit til forskningssystemet og til forskernes integritet, men ikke på tillit til forskernes produkter. Det bør dessuten være legitimt for en journalist, selv uten inngående kunnskap om medisinsk forskning, å gjøre oppmerksom på dette meget vesentlige punkt. Saken med graverende forskningsjuks som vi nylig har vært vitne til, er et alvorlig tillitsbrudd. Det er åpenbart at systemet for kvalitetssikring har sviktet. Er systemet godt nok når det ikke engang fanger opp selv meget grov juks? Hva med mindre alvorlige former for juks? Det er legitimt og det bør være forståelse i forskningsverdenen for at offentligheten stiller kritiske spørsmål. Offentligheten bør kunne kreve at noen sørger for at forskningssystemet i fremtiden fungerer bedre, slik at omverdenen igjen kan ha tillit til det. Situasjonen hadde vært urovekkende dersom kritiske spørsmål ikke hadde blitt stilt. Beslutningstakere og offentligheten må kunne stole på at resultatene fra forskning er pålitelige og at det nødvendige kritiske arbeidet er gjort i forskningsmiljøene. Likevel må offentligheten være åpen for at etablert kunnskap revideres fra tid til annen på grunnlag av resultatene fra nyere forskning. 3

4 6. Hvilket ansvar har medforfattere? Innen forskningssystemet har medforfattere og refereer som vurderer artikler før publisering særlig viktige roller i kvalitetssikringen av forskning. Offentlighetens tillit beror på at medforfattere, refereer og utvalgene som vurderer forskningssøknader er tilstrekkelig kritiske i vurderingen av andre forskeres produksjon. Det bør ikke være rom for tillit til det faglige innhold på grunnlag av forskerens gode navn og rykte i disse prosessene. Vancouverreglene for medforfatterskap sier at medforfattere skal kunne gå god for den delen av publikasjonen der de innehar fagkompetanse. Medforfattere skal ha lest en publikasjon før den sendes inn til vurdering. Det er i dag vanlig med tverrfaglig samarbeid og en integrasjon av svært diversifisert kunnskap i publikasjoner. Det kan derfor ikke kreves at enhver medforfatter skal kunne gå god for hele innholdet. Det hevdes at Vancouver-reglene er gode nok dersom de etterleves. Når imidlertid systemet ikke fanger opp grov fusk, slik som i flere aktuelle saker der anerkjente tidsskrift har vært involvert, er det grunn til å spørre om reglene fungerer godt nok. Den norske saken omfatter særdeles grovt fusk som var lett å gjennomskue for den som har kunnskap om databanken og den aktuelle sykdommens forekomst. Det kan hevdes at saken burde vært avslørt på et tidligere tidspunkt. Det er dermed viktig å sørge for at dette er tilfellet i fremtiden. 7. Hva er konsekvensene av forskningsfusk? Virkningene av fusk kan spenne fra ingen konsekvenser til alvorlige skadevirkninger. Det antas at en god del fusk aldri oppdages. Det kan også tenkes at forskning kan omfatte fusk, men at resultatene likevel er i tråd med virkeligheten. Når fusk ikke avsløres og resultater fra forskningsfusk implementeres i praksis, kan dette ha alvorlige konsekvenser for pasienter. Eksempler kan være at behandling introduseres tross uheldige eller farlige bivirkninger, at virksomme behandlingsmetoder feilaktig avvikles, eller at behandlingsrutiner legges om uhensiktsmessig. Når fusk ikke avsløres og forskningen legges til grunn for politiske beslutninger kan dette føre til feilbeslutninger, gale satsninger og omfattende sløsing av ressurser. Uavslørt fusk kan bidra til å villede andres forskning over lengre tid og føre til årelang resultatløs forskning, eller til nye feilaktige resultater. Fusk som oppdages kan føre til at tilliten til forskning i befolkningen undergraves. Både finansiering av forskning, og tillatelse av og deltakelse i kliniske studier avhenger av legitimitet og tillit i befolkningen. Et vanskelig punkt i gjennomføringen av kliniske studier er ofte rekrutteringen av et tilstrekkelig stort antall deltakere. Store befolkningsstudier krever mobilisering av en betydelig andel av en befolkning. Det kan tenkes at dette kan være vanskeligere å få til etter en sak der fusk er avslørt. Fusk som avsløres kan føre til at omdømmet til nasjonale forskningsmiljø svekkes også internasjonalt. 4

5 Tilliten til hele fagfelt kan få alvorlige tilbakeslag når resultater som har gitt forhåpninger om nye behandlingsmetoder, viser seg å være fri fantasi. Et nyere eksempel er fusksaken innen stamcelleforskning i Korea. Avsløring av fusk kan tenkes å ha ringvirkninger også på forskningsmiljøer som ikke har vært involvert i fuskingen eller som forsker innen helt andre felt. Særlig en liten nasjon, som mange i den store verden ikke har noe forhold til, vil kunne assosieres med fusk og upålitelighet etter en sak som har vakt internasjonal oppsikt. En sak om forskningsfusk kan ha alvorlige konsekvenser for den som er involvert. Men også nære kolleger, fagmiljøene og institusjonene kan bli sterkt berørt, avhengig av hvordan saken håndteres. Forskningsfusk kan føre til mistenksomhet i forskningsmiljøene og mellom kolleger. Eventuelt kan det føre til sunn skepsis og skjerpet kritisk tenkning. En sak om forskningsfusk vil kunne legitimere kritiske spørsmål til kolleger som ønsker å ha tillit til hverandre men som tillater en kritisk tilnærming til hverandres produkter. 8. Hvilke faktorer påvirker forskeren i forhold til redelighet? For å kunne forebygge forskningsfusk er det nødvendig å kjenne til årsakene for fusking. Forekomsten av forskningsfusk har vært undersøkt og rundt en av fire forskere som ble spurt, opplyste at de hadde kjennskap til tilfeller av fusk. Det kan også være nyttig å spørre forskerne om hva som kan være årsakene til fusking. Hvilke faktorer påvirker en forsker som befinner seg et sted på en skala for redelighet som går fra total ærlighet til fullstendig upålitelighet? En vanlig drivkraft i forskning er nysgjerrighet og sannhets-søken. Det er vanskelig å tenke seg at uredelige resultater kan oppleves som tilfredsstillende av en engasjert forsker, betinget av forskerens verdiforankring. Man må gå ut fra at mange har en verdiforankring som tilsier at det er riktig å opptre ærlig. Opplevelsen av å ha arbeidet frem nye, spennende resultater som kanskje avdekker en ny liten flik at virkeligheten, er en sterk drivkraft og virker som en belønning for mange forskere i deres arbeid. En forsker bygger som regel videre på eget arbeid. Dersom man først har jukset, vil det være vanskelig å unngå videre juksing i fremtiden. Forskeren vil være fanget i en blindvei. Når juks avdekkes må forskeren regne med alvorlige konsekvenser for eget omdømme og karriere. Frykten for sanksjoner kan virke forebyggende på forskningsjuks. Forskningsmiljøenes iboende kritiske tilnærming kan tenkes å bidra til at fusk forekommer mindre innen forskning enn ellers. Forskningsmiljøene kan bidra med en god arbeidssituasjon for forskerne som innebærer tilstrekkelig tid og praktisk tilrettelegging for forskning. Forskningsmiljøer med en stor grad av bevissthet om problemstillingene knyttet til juks og kvalitetssikring og med eksplisitte holdninger om at juks ikke er akseptert, som sanksjonerer tilfeller av juks, og som verdsetter god forskning antas å virke forebyggende på forskningsjuks. Dette er eksempler på faktorer som virker mot forskningsjuks i retning av større redelighet. Sterke krefter virker også i motsatt retning. En forskers karriere er som regel avhengig av innvilgningen av forskningsprosjekter i sterk konkurranse med andre gode søknader. Forskningsrådet innvilger til dels færre en 1 av 5 søknader. Faste stillinger til forskere er en sjeldenhet, og de fleste forskere har 5

6 ingen jobb uten innvilget prosjekt. Dette kan oppleves som en eksistensiell trussel for voksne, etablerte mennesker. Både videre karriere, ansettelser, deltakelse på konferanser og anerkjennelse er som regel avhengig av publisering, helst i de beste tidsskriftene. Ikke bare det, men også arbeidsplassens økonomi er nå til dels resultatbasert og avhengig av antall doktorgrader og publikasjoner, samt estimert kvalitet på tidsskriftet. Det er etablert et dobbelt press på den enkelte forsker, både med hensyn til egen karriere, men også til arbeidsplassens ressursrammer. I et enda videre perspektiv avhenger også fagfeltets videre utvikling av resultatene, og nasjoner sammenlignes med hensyn til forskningsprestasjoner. En kronikk diskuterte nylig samfunnets generelle trend i retning av å presse prestasjoner mot en stadig forbedring. Der man nærmer seg grensene for hva som er oppnåelig, øker forventningspresset til det absurde, og dermed insentivet til å ta uredelige midler i bruk for å kunne innfri. I motsetning til mange andre deler av det norske samfunn, er forskning basert på elitetenkning. Det er viktig å prestere og å hevde seg i konkurransen. Det konkurreres både om ære og berømmelse, ansettelser, forskningsmidler, men også om oppmerksomhet rundt egne publikasjoner. Kanskje dette kan være bakgrunnen for at den vanligste formen for juks synes å være koblet til medforfatterskap og plagiering. Det forekommer et bredt spekter av fusk i denne sammenheng. Medforfattere kan inkluderes i en artikkel urettmessig hvis bidraget ikke har vært vesentlig. Dette kan forekomme uten medforfatterens viten, for å låne navnets tyngde. Man kan inkludere medforfattere urettmessig med deres viten for å oppnå goodwill, for å gjøre en kollega en tjeneste, av strategiske årsaker på institusjonsnivå eller igjen fordi et kjent navn kan gi publikasjonen tyngde. Medforfattere kan utelates urettmessig for å styrke egen posisjon i konkurransen, eller på grunn av faglige eller personlige motsetningsforhold. Dette kan også innebære plagiering eller tyveri av data eller resonnementer. Man kan videre unnlate relevante referanser til andres arbeid, eller referere eget eller andres arbeid unødvendig av strategiske hensyn. Dobbeltpublisering er et annet fenomen som kan bidra til å øke en forskers produktivitet urettmessig. Forskning er en internasjonal virksomhet. Det har vært alvorlige saker i flere land, og Norge skiller seg antagelig ikke ut på noen bestemt måte. Konkurransen og prestasjonspresset synes å være stort i hele det internasjonale forskersamfunn. Variasjonene forekommer heller mellom fagfelt enn mellom nasjoner. Det finnes en gråsone mellom bevisst juks og ubevisste feil. Bakgrunnen for feil og småfusk kan være manglende kunnskap, misforståelser, tenkefeil, feil i den praktiske gjennomføringen av undersøkelser, prøvetaking eller forsøk, regnefeil, manglende kontroll av eget arbeid, overfladiskhet, skjødesløshet, tidspress. En forsker som ikke underlegger eget arbeid strenge krav til kvalitet og anstrengelser for å minske feilkildene kan mistenkes for å ha manglende etisk bevissthet. Minimering av juks og feilkilder i eget arbeid krever selvdisiplin. Er det ingen oppmerksomhet og kunnskap om kvalitetssikring og forskningsjuks i forskningsmiljøet kan forskeren selv være mindre oppmerksom, eller lettere falle for fristelser til å gå snarveier når sjansen for å bli oppdaget er liten. Det kan tenkes at veien til alvorlig fusk går via mindre syndefall som ikke oppdages. 6

7 9. Hvilke tiltak kan bidra til å minske fusk i forskning? Forskerne bør bruke mest mulig av sin tid til forskning! Dette bør være en ledetråd i utviklingen av tiltak. Systemene som skal sikre forskningens kvalitet og pålitelighet bør være enklest mulig og gode nok. Årsakene til fusk er en viktig innfallsvinkel i utviklingen av tiltak. Årsaker kan avdekkes i en spørreundersøkelse av forskere innen ulike fagfelt. Tiltak kan utvikles på tre nivåer, innrettet mot den enkelte forsker, mot forskningsmiljøene og eksterne tiltak. En viktig innfallsvinkel er opplæring og bevisstgjøring av den enkelte forsker. Kunnskap om forskningsfusk og forskningsetikk bør være en del av utdanningen og evt videreutdanningen. Forskerne selv har ansvar for å skjerpe egen bevissthet og selvdisiplin når det gjelder kvalitetssikring av eget arbeid og redelighet. Økt kunnskap om hva som er fusk, og om konsekvensene av fusk antas å virke forebyggende. Sentralt står ansvarliggjøringen av forskningsmiljøene. Vi foreslår at forskningsmiljøene bør ha ansvar for å bidra til opplæring og bevisstgjøring av forskerne. Det bør finnes kunnskap i forskningsmiljøene om hva som er fusk og manglende kvalitetssikring, om årsaker og konsekvenser. Det bør også finnes kunnskap om ansvaret et medforfatterskap innebærer, og hvordan det bør håndteres. Forskningsmiljøene bør ha ansvar for å signalisere tydelig at juks ikke er akseptert, sanksjonere overtramp og belønne redelig oppførsel. Vi foreslår at forskningsmiljøene bør bidra til en god arbeidssituasjon for forskerne ved praktisk tilrettelegging og ved at det avsettes nok tid. Dette omfatter også at forskernes ressurser ivaretas ved oppmuntring, støtte og kollegial oppførsel. Forskningsmiljøene bør også vurdere kontrollerende tiltak. En utfordring er at det kontrollerende ledd bør ha nok faglig innsikt til å kunne avsløre feil og juks, samtidig som systemet bør være enklest mulig å håndtere. Et relativt enkelt forslag er at forskere må fylle ut skjema med spørsmål om forskningsfusk i forbindelse med egne prosjekter. Vancouver-reglene bør vurderes for videreutvikling. Dersom forskersamfunnet ikke viser seg i stand til å utvikle et godt nok system som sikrer at forskningen er pålitelig, vil antagelig kravet om eksterne kontrollmekanismer reises. Eksterne tiltak kan omfatte en gjennomgang av eksisterende regelverk og av insentivene for forskning og publisering. En balansert offentlig debatt kan ytterligere bidra til å bevisstgjøre forskerne om alvoret og konsekvensene av forskningsfusk og nødvendigheten av at forskningssystemet viser seg tilliten verdig. 10. Er det særlige utfordringer for medisinere som forsker? Forskning forutsetter en kritisk tilnærming til etablert viten og til egen kunnskap, forståelse og virksomhet. Forskning er en langsiktig aktivitet som ofte kan kreve langvarig 7

8 innsats og usikkerhet før man finner svar på en spørsmålsstilling. Forskning fører oftest til nye spørsmål og viser først og fremst begrensningen av egen og andres viten. Utdannelsen innen medisin er ikke tilpasset en slik tenkning. Medisinere læres opp til å akkumulere store mengder kunnskap. Medisinere synes tildels å mangle bevissthet om begrensningene for egen innsikt. En medisiner har behov for raske og tydelige enten/eller-svar i sitt virke. Utdannelsen er ikke fokusert på dyptgripende forståelse av årsaker og mekanismer, men heller på en deteksjon og fortolkning av symptomer. Kan det tenkes at medisinere i forskningen møter særlige utfordringer i den kritiske tilnærmingen og behovet for å forstå grunnleggende sammenhenger? Medisinere i klinisk virksomhet driver oftest forskning ved siden av den pasientrettede virksomheten, som i seg selv ikke er noen ulempe. Dog krever forskning og kritisk tenkning ofte intens innsats over tid. Kan deltidsforskning føre til en mer overfladisk tilnærming, både til faget i seg selv, men også i forhold til ansvaret et medforfatterskap innebærer? Mange medisinere som forsker, er drevet av en genuin interesse for faget. De tar seg tid til forskning ved siden av en travel klinisk hverdag. Når forskning er et krav knyttet til stillinger eller en forutsetning i ansettelser, kan det dog tenkes at den genuine forskningsinteressen er overskygget av helt andre motiver. Kan dette gjøre medisinere ekstra utsatt i forhold til redelighet eller grundighet og kritisk tilnærming? Det bør antagelig vurderes tiltak som berører både utdannelsen, insentivene og den praktiske tilretteleggingen for forskning i klinisk virksomhet. 11. Håndteringen og oppfølgingen av den aktuelle saken Avslutningsvis vil vi påpeke at den aktuelle norske forskningsfusk-saken er graverende og bærer således potensialet til alvorlige skadevirkninger i seg. Dersom denne saken i ettertid likevel vil vise seg å ikke ha ført til store skader, kan dette antageligvis tilskrives måten den er håndtert på av institusjonen der fusket har vært forankret. Gjennom media har offentligheten fått inntrykk av at det ble reagert umiddelbart. Det ble vist vilje til å avdekke hele omfanget. Det synes å være en ryddig prosess og det har vært vist åpenhet og ingen unnfallenhet. Dette er et eksempel til etterfølgelse. Slik modig ansvarlighet i medisinske miljøer vil gi en bedre helsetjeneste over tid. 12. Direktoratet ønsker å stille seg til disposisjon i den videre oppfølgingen av problemstillingen. 8