Myter om nettjournalisten Av Marius Jørgenrud,

Transkript

1 Myter om nettjournalisten Av Marius Jørgenrud, Jeg er journalist i IT-bransjens nettavis digi.no, som også er Norges første nettavis uten en papirutgave i ryggen. Før det var jeg webansvarlig, utvikler og til slutt redaktør gjennom ti år i Dataforeningen. I digi.no har noe over unike brukere i uken. Vi dekker ganske bredt: alt fra teknologitrender, bedriftsteknologi, personlig teknologi, rekruttering, sikkerhet, personvern, telekom, finansresultater, oppkjøp, kontrakter, for å nevne noe. Vårt utgiverselskap er Aller Internett, heleid datterselskap i Aller-konsernet, gir også ut Dinside.no, ITavisen, KK.no, Seher.no, Topp.no, Henne.no, Lommelegen.no. Til sammen har disse nettstedene over en million unike brukere hver uke. Vi er altså det største mediehuset i

2 Norge som utelukkende er på nett. Hvem er journalisten? Du har jo den klassiske myten om den venneløse, litt sjuskete kledde gubben, som det kanskje lukter øl av etter lunsj. Han fantes i Dagbladet så sent som på 1990-tallet, men jeg tror ikke han finnes lenger. Tintin, han var jo egentlig reporter. Men leverte aldri et manus. En fin stilling, for da kunne han farte jorda rundt med ubegrensede midler, på eventyr uten egentlig å måtte jobbe. Ingen av de typene er nettjournalister. Etter at både Dagbladet, og for ett år siden også VG slo sammen redaksjonene på nett og papir tror jeg forskjellene har blitt utjevnet.

3 Skrivefeilen Er det flere skrivefeil på nett enn i papiraviser? Ja, det tror jeg. Men det er også flere skrivefeil i papiraviser enn før. Flere feil tyder på to ting: Ingen tar seg råd til skikkelige system for å luke vekk grammatikalske feil, og det finnes ingen korrekturavdeling lenger. Det andre skyldes at nettjournalister har høyere tidspress. Sannheten er at journalister er hardtarbeidende folk som under stort høyt press pumper ut saker. Nettjournalister jobber generelt under et større arbeidspress, både fordi de har deadline kontinuerlig, og fordi de fleste jobber i underskuddsforetak. Selv etter satsing gjennom mange år (og to tøffe nedbemanningsrunder etter finanskrisen i 2008/2009), så har Aller Internett fortsatt en vei å gå før vi når en fornuftig lønnsomhet, som er alt jeg kan si om inntjeningen vår. Vi er avhengige av annonseinntekter, og det hjelper ikke med all verdens klikk hvis vi ikke får betalt for det. Det er både et sterkt press på annonsepriser (og bare det siste året tok Facebook 24 prosent av bannermarkedet i USA.)

4 Avskriften Myten om at nettjournalister ikke driver journalistikk, men at vi nesten bare driver avskrift er kanskje den jeg liker aller dårligst. Joda, denne typen journalister finnes, i mine øyne er de nyhetsjegere mer enn journalister, Men generelt er ikke dette et bilde jeg kjenner meg igjen i. For øvrig har Dagens Næringsliv en fast spaltist som bor i Phuket. Han kan finne på å skrive om eiendomsmarkedet i Hong Kong, ved å sitere New York Times. Enda verre er sakene i papiraviser hvor kildene ikke fremkommer, ser stadig tilfeller av ren avskrift fra pressemeldinger.

5 Mikrofonstativet La meg ta et eksempel fra papiravisene. Aftenposten skrev i fjor sommer en sak om et lite firma på Holmlia i Oslo, negativomtale. Uten motforestillinger fikk denne bedriften presentere en ganske tvilsom forretningside om å fjerne negativ omtale om personer i søkemotorene. Vi fulgte opp med en serie intervjuer, hvor to ulike eksperter i søkemotoroptimalisering og Google fikk komme til orde med sine innvendinger. Noe sa meg at det lå litt mer grums her. Du kan ikke fjerne innhold fra Google på denne måten. Derfor begynte jeg å undersøke metodene til selskapet. Uken etterpå, etter lang tids jobbing, kunne vi avsløre hvordan de, ganske mislykket må jeg si, jobbet for å skjule fortiden til dømte personer. B-stempelet Nettjournalistene har ennå ikke klart å få samme posisjon som våre kolleger i etablerte medier, kjente skribenter i aviser, tv eller i radio osv. Det er riktig at vi har et B-stempel blant mange, på tross av at vi leses av mange flere enn papiraviser. ITavisen, for å ta et eksempel, noen vil kanskje mene at de ikke fortjener all verdens respekt for journalistikken sin, men de har jo unike lesere hver dag. Det er like mye som en distriktsavis, selv om de bare har 2 journalister og en skrivende redaktør. B-stempelet er kjipt. For vår del kan det bety at vi opplever å stå bakerst i køen når vi prøver å få en prat med kilder. Eller vi leser kanskje ting i Finansavisen samme dag som vi får pressemelding fra norske bedrifter eller departementer. Jeg tror ikke jeg er så veldig typisk, men bedriver da «voksenopplæring», ved å ringe til informasjonsavdelingene med klar beskjed om at vi ikke gidder å skrive om gamle ting. Det er klart vi ikke finner oss i slik sabotasje av nettmedier, bare for at papirversjoner skal fremstå mer oppdatert.

6 4) Klikkhorer Det handler om å lokke leseren inn For vår del er det viktig å ikke drive klikkhoreri, samtidig som vi trenger klikk, - og journalistene vil jo selvsagt at flest mulig leser sakene de har skrevet. Vi desker sakene våre selv, ulike praksis der, men også vi har blitt litt mer tabloide tror jeg. Det viktige er at det må være noe på den andre siden også. Vi kan ikke skuffe leseren med luremus. Nettdebatten I flere århundre hadde pressefolk det tvilsomme privilegiet med å kunne fortelle leserne sine hva de skulle mene, uten motforestillinger foruten noen få leserinnlegg. Nettet gjorde slutt på det. Nå må journalister forholde seg til bloggere, debattinnlegg, e-post og telefoner, gjerne fra sinte lesere hvis vi har skrevet noe feil. Det er ganske oppdragende. Det har vært mye gnål om all dritten som preger debattfeltene rundt om kring, men jeg tenkte å skryte litt av den. Debatt under sakene er en berikelse og ikke kloakk. Ofte gir debatten under sakene våre en viktig ekstra dimensjon. Langt flere journalister burde delta selv i debatten under sakene sine, innrømme feil og osv. Her ligger det også en kilde til ny kunnskap, mulige tips til oppfølgere osv. Nettmedier og nettjournalistikk er jo også et fantatisk rom for eksperimenter, live-reportasjer, interaktivitet, bilder og lyd brukt på nye måter, mashups osv.