Bli med bak kulissene

Transkript

1 Bli med bak kulissene De siste 20 årene har jeg skrevet mye. Jeg har skrevet leserinnlegg, artikler og reportasjer. Noe har stått i VG og Aftenposten, en del mer i Vårt Land og Dagen og aller mest i Misjonssambandets blad Utsyn. I stor grad har jeg skrevet om aktuelle teologiske og etiske temaer. Denne boken er imidlertid ganske annerledes. Her prøver jeg først og fremst å formidle litt om livet bak kulissene som informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). Jeg liker gode historier som lokker frem smilet, iblant latteren, men som også kan formidle alvor og ettertanke. Etter over 30 år som engasjert i NLM, det meste av tiden som ansatt, synes jeg at jeg har 7

2 en del slike fortellinger. Det gjelder ikke minst etter å ha hatt mye nærkontakt med mediene som en slags pressetalsmann for NLM siden Jeg har lyst å fortelle om ting som har skjedd bak kulissene, og dele noen opplevelser som fortjener et lite skråblikk eller som kanskje kan gi litt ettertanke. Helt siden jeg satte meg på flyet til Peru i 1998 sammen med Trine og tre små barn, har jeg vært mye på reiser i regi av NLM. Jeg har besøkt svært mange interessante steder langt unna typiske tu- I 2005 var jeg for første gang i Afrika og besøkte både Kenya og Tanzania. Flyturen til Haydom, som jeg forteller om litt senere, ble foretatt på denne reisen. 8

3 ristmål og møtt mennesker med spesielle historier. Noen av disse håper jeg også kan være av interesse og til inspirasjon. Noen av historiene i denne boken er fra mine fire år som student på Misjonsskolen. En del fortellinger har jeg hentet fra de tre årene jeg var misjonær i Peru. De siste tolv årene har jeg vært informasjonsleder i Misjonssambandet. Det har gitt meg mye også av smil og latter. Velkommen bak kulissene! 9

4 Det er blitt mange debatter etter at Holmgang ringte første gang. Her deltar jeg i Dagsnytt 18 som sendes av NRK, både på radio og tv. Så ringer Holmgang Jeg begynte som informasjonsleder i NLM 1. juni Jeg hadde ikke tenkt et sekund på at det lå til en slik stilling å debattere kristen tro og etikk i radio og tv. Det har heller aldri stått i min stillingsinstruks. Riktignok hadde jeg skrevet en del leserinnlegg i ulike aviser. Og jeg hadde ikke bare sendt artikler til Vårt Land og Dagen. I blant hadde jeg også fått noe på trykk i Aftenposten, VG og Dagbladet. Men tv eller radio hadde jeg minimal erfaring med. Tre måneder etter at jeg hadde begynt i stillingen, ringer en journalist fra TV 2. Han forteller at debattprogrammet Holmgang skal 11

5 handle om «unge kvinners sexvaner», og inviterer meg som en av deltakerne. Invitasjonen var overraskende på flere måter. Ikke minst var det litt forunderlig at jeg ble sett på som kvalifisert til å mene noe særlig om unge kvinners sexliv. Et teologistudium på seks år inneholdt forholdsvis lite stoff om akkurat dette temaet. Men beskjeden var at programmet ønsket en debattant som ville formidle klassisk kristen samlivsetikk. Noen år senere får jeg faktisk vite hva som skjedde før denne telefonen kom. En av dem som jobbet i Holmgangs redaksjon fortalte at behovet for nye kristne stemmer var blitt understreket. Å hente inn en kristen leder som Gunnar Prestegård når temaet var unge menneskers seksualitet, virker litt underlig. Og så var det en eller annen som husket at jeg nylig var blitt presentert i Vårt Land som ny informasjonsleder i NLM. Og så kom telefonen. En av grunnene til at jeg svarte ja den gangen, var at Holmgang kunne berolige meg med at jeg ikke ble alene med et kristent ståsted. Også Geir Byberg fra Ungdom i Oppdrags Familiefokus skulle være med i programmet. Det satte jeg pris på. Vi møttes i forkant etter at vi var sminket og tok oss tid til en liten bønnestund i en krok i TV 2s studio. Så startet debatten som nesten varte i en time. Oddvar Stenstrøm ledet. Tempoet var høyt, avbrytelsene mange og polariseringen stor. Men egentlig tror jeg opplegget passet meg ganske bra. Når det er nødvendig, kan jeg snakke ganske raskt og med korte setninger! I forkant prøvde jeg å overbevise meg selv om at det ikke bare var ordene mine som var viktige, det var også viktig å være både ung og blid. Ung fordi sekulære medier ofte ga inntrykk av at konservative kristne var en utdøende rase. Blid fordi begrepet «mørkemenn» så 12

6 ofte ble brukt og blir brukt om de som står for klassisk kristen tenkning (ikke minst når temaet er seksualitet). Ung var jeg jo allerede. Da den første debatten gikk av stabelen, var jeg 32 år. Jeg tror også at jeg klarte å fremstå ganske vennlig. Ingen klar strategi Det kunne vært fristende å hevde at jeg eller NLMs ledelse hadde lagt en slags strategi fordi vi ville være mer synlig i de sekulære mediene da jeg startet i jobben. I så fall kunne jeg påstått at strategien fungerte strålende. Men det er altså ikke slik. Isteden må jeg innrømme at det i stor grad var henvendelsen fra Holmgang som er årsaken til at jeg i mange år har vært mye med i debatter og diskusjoner som representant for konservative kristne. For etter den første deltakelsen i Holmgang, kom henvendelsene på rekke og rad. Jeg var med på minst 15 radio- og tv-debatter det neste året, både i NRK og på TV 2. Siden har det fortsatt. Jeg må selvsagt ta en del av ansvaret for at jeg er blitt mye brukt av mediene. Det viktigste jeg har gjort er å svare ja når spørsmålet har kommet om å bidra i en debatt eller uttale meg om et kontroversielt tema. Iblant har jeg spurt meg selv om det er fornuftig. En sjelden gang har jeg angret på at jeg stilte opp og følt meg litt som en klovn. Men omtrent etter hver eneste debatt har jeg tenkt at jeg burde sagt et eller annet enda bedre eller enda klarere! Det finnes gode grunner for å holde munn som konservativ kristen når mediene ringer. Noen hevder at det ofte vil se ut som om vi er mer opptatt av synd enn av nåde, mer opptatt av å formidle moral 13

7 enn av å formidle Jesus. Det tror jeg det er noe sant i. Samtidig er jeg ikke så sikker på om det ville hatt noen særlig positiv betydning at konservative kristne bare er tause overfor mediene. Det blir jo ikke mer kristen forkynnelse av det Noen har sagt til meg at det er helt greit at jeg formidler bedehusteologi i norske medier, men at det er dumt at NLM som en misjonsorganisasjon skal bli dratt inn i alle mulige debatter som ikke handler om misjon. En slik innvending er god. Det har nok vært en belastning i hvert fall noen ganger for NLM at det ofte har vært jeg som har frontet synspunkter som mange kristne organisasjoner og menigheter i stor grad kan stille seg bak. Men iblant har det vært nødvendig å stille opp for mediene. Jeg har deltatt i en del debatter der utgangspunktet har vært sterke angrep på NLM. I slike situasjoner vil det enkelte ganger være uforsvarlig å møte alle henvendelser og spørsmål med ordene «ingen kommentar». Heldigvis har jeg også vært med på at NLM kommer ut i mediene med positive nyheter. Særlig var jeg glad og takknemlig da NRK lagde en stor sak på at NLM startet et forsoningsprosjekt i Kenya etter at valget i 2007 førte til store politiske uroligheter. Spørsmålet fra Svartdahl «Hva har du ment i det siste da, Espen?» En gang for noen år siden stilte Egil Svartdahl meg dette spørsmålet da vi møtte hverandre. Og han gjorde det med et stort smil. Spørsmålet fra Svartdahl treffer ganske bra. Jeg har ment mye forskjellig om mange spørsmål i ulike medier de siste årene. Det er 14

8 mye jeg kunne ha sagt nei til å være med på. Jeg kunne holdt munn da NRK spurte hva jeg mente om at «Satanrock er blitt en stor norsk eksportvare». Jeg har selvsagt ikke et spesielt ansvar for å vurdere om prinsesse Märthas engleskole formidler et nyreligiøst livssyn. Og jeg kunne holdt meg langt unna en debatt jeg en gang ble med i om dåp av teddybjørner Så hvorfor har jeg vært med i slike debatter sånn bortsett fra at jeg tydeligvis er en mann som har lett for å mene mangt om mye? Vel, én grunn er at jeg har tenkt at mediene faktisk er en talerstol. Jeg har hatt som perspektiv at jeg gis en mulighet til å formidle kristen tro og kristen tenkning for tusenvis av mennesker. Da har jeg tenkt at jeg trenger en skikkelig god grunn for å si nei. Noen ganger har jeg funnet en slik grunn. Blant annet har jeg flere ganger takket nei til å stille opp i underholdningsprogram. Noen ganger har jeg fryktet å bli latterliggjort på en uheldig måte, andre ganger har jeg vært redd for å fremstå som veldig useriøs. Det eneste unntaket jeg har gjort er for Kristian Valen. I programserien Valen-tv på NRK ville han at jeg spilte meg selv, mens han imiterte debattlederen Ole Torp og Einar Gelius (klippene med Gelius var spilt inn på forhånd). Temaet skulle være seksualiseringen i musikkvideoer, og jeg slet veldig med å holde meg alvorlig da «Einar Gelius» på svevende vis forklarte at vi måtte verdsette unge kvinners skjønnhet. Det var ellers interessant å se hvordan et slikt program ble produsert; bare sminkingen av Valen tok visst flere timer. I tillegg har jeg vært opptatt av å stille opp i flest mulige debatter som ikke handler om sex. Svært mange av de henvendelsene jeg har fått fra medier siden 2003, har på et eller annet vis handlet om homofili. En del av disse har jeg sagt ja til, men jeg har også ofte 15

9 takket nei til deltakelse. Til gjengjeld har jeg sagt ja til svært mye annet fordi jeg har tenkt at det ikke skal se ut som om det eneste jeg vil snakke om, er homofilt samliv. Til slutt har jeg vektlagt at mediene arbeider under tidspress. De har ikke mulighet til stadig å ta kontakt med personer som sier nei til å stille opp. Jeg tror at jeg er blitt mye brukt fordi jeg ofte sier ja. Hadde jeg sagt mye nei, ville henvendelsene ha sluttet å komme. Så enkelt er det. Noen ganger har jeg nok tenkt at det kunne ha vært like greit å slippe unna. Men en ting er i hvert fall sikkert: Jeg hadde gått glipp av ganske mye interessant hvis jeg hadde takket nei til Holmgang den gangen de ringte.