BAKGRUNN OG FORUTSETNING

Transkript

1 REGIONALPOLITISK AREALSTRATEGI for felles fjellområder i Sør Trøndelag og Hedmark

2 REGIONALPOLITISK AREALSTRATEGI for felles fjellområder i Sør Trøndelag og Hedmark Den regionalpolitiske arealstrategien er et politisk styringsdokument som gir hovedprinsipper og retningslinjer for arealbruk og -forvaltning i fjell- og fjellnære områder. Dokumentet utgjør en sammenfatning av regionale føringer basert på vedtak i fylkestingene i Hedmark og Sør- Trøndelag. Vedtatt politikk er sammenstilt og samordnet i et felles dokument. Gjennom arbeidet med strategien er de overordnede prinsippene fra begge fylkesplanene samordnet, konkretisert og tydeliggjort i forhold til problemstillinger som er viktige for fjellregionen. Fylkesplanene ligger til grunn for regionale organers virksomhet og for kommunal og statlig planlegging og virksomhet i regionen. Arealstrategien angir dermed gjeldende føringer for bl.a. regionale planer, kommuneplaner og andre aktuelle planer, programmer og prosjekter. Regionalpolitisk arealstrategi vil slik være et grunnlag for videre dialog og samråd om arealbruk og planlegging i felles grensetrakter. Regionalt planforum er en arena for dette. Det felles grenseområdet omfatter i alt 10 kommuner og fylkeskommunene samordner felles regionale synspunkt på tvers av fylkesgrensene der dette er naturlig. BAKGRUNN OG FORUTSETNING Grenseomådene mellom Hedmark og Sør-Trøndelag består av levende fjellbygder med små tettsteder, spredte grender og grisgrendt bosetting. Området favner flere kommuner som fysisk bindes sammen med veger og jernbane og har utviket funksjonelle bånd gjennom samarbeid og utveksling av tjenester. Store deler av arealet består av fjell og utmark som gjennom tidene har vært brukt til mange ulike formål. Her er sammenhengende fjellområder med få naturinngrep, som er attraktive til friluftsformål, og med stor betydning for biologisk mangfold og for vilt. Området har stor verneverdi, og har flere landskapsvernområder og nasjonalparker. Etter at bergverksdriften kom i gang for 350 år siden har en opplevd en hverdag og en historie hvor bergverksdrift og all tilhørende aktivitet har skjedd i nært samvirke med landbruk, reindrift, jakt og fiske og etter hvert også turisme og reiseliv. Det bor til sammen nærmere innbyggere i området. Folketallet har gått ned over flere år, men med store variasjoner over tid og mellom kommuner. Enkelte kommuner har hatt befolkningsvekst. Samtidig har det skjedd flere strukturendringer i det regionale næringslivet. Sysselsetting basert på høsting av regionens naturressurser har gått ned. Nye driftsformer i landbruket er mer arealkrevende og medfører større inngrep i naturen, samtidig som de gir færre arbeidsplasser. Bergverksdrift er ikke lenger en betydelig næring. Tamreindriften er imidlertid opprettholdt og drives i stor grad som tidligere. Sysselsettingsveksten har kommet innenfor tjenesteyting, privat som offentlig, og innenfor byggog anlegg, samt varehandel, hotell og restaurant. Primærnæringene vil fortsatt være en viktig base. Det tradisjonelle landbruket og skognæringen står fremdeles sterkt, men en ser i økende grad en kombinasjon med andre inntektskilder. Mye av dette er knyttet til reiseliv og relatert aktivitet: Fritidsboliger, mat og mattradisjoner, friluftsaktiviteter, m.m. I mange tilfeller vil en derfor se at de samme aktørene opererer i flere roller - som matprodusent, som eier av reiselivsbedrift, som tilrettelegger av opplevelsestilbud eller som kulturutøver. Fjellområdene er svært viktige for den sørsamiske reindrifta i området, som er veldrevet og har det beste økonomiske resultatet på

3 landsbasis. Samisk kultur er mer enn bare reindrift, men reindrifta er den klart viktigste bæreren av den sørsamiske kulturen. Det er vesentlig å holde fast ved at det er naturen og den spesielle historien som utgjør grunnlaget for de sterke næringene primærnæringer (som omfatter både landbruk, skogbruk og reindrift), reiseliv, kultur og opplevelse. Arealstrategien må derfor bidra til å sikre en utvikling hvor dette grunnlaget ikke forringes, men utnyttes på en måte som også trygger framtidig bosetting og virksomhet. FELLES OVERORDNEDE PRINSIPPER Overordnede prinsipper for utvikling og ressursbruk i begge fylkene er: - Opprettholde bosettingsmønsteret Å opprettholde bosettingen i fjelltraktene forutsetter rom for utvikling og vekst. Områdene har rike ressurser på mange felt, og disse ressursene må danne grunnlag for arbeidsplasser og økonomisk verdiskaping. - Bærekraftig ressursbruk (føre var-prinsippet) Bærekraftprinsippet sier at ressursutnyttingen må ta hensyn til livsgrunnlag og levemåter for framtidige generasjoner. Det innebærer at bruken må skje i et helhetlig perspektiv - i det ligger både økologisk, økonomisk og sosial/ kulturell bærekraft. - Redusere klimautslipp Klimautfordringene er et ansvar for myndigheter på alle nivå. Et mer klimavennlig samfunn er et felles mål og må gjenspeiles i all samfunnsplanlegging. Dette vil få konsekvenser også for arealplanlegging i fjelltraktene. Som felles utgangspunkt ligger også vektlegging av langsiktig, kunnskapsbasert planlegging og forvaltning, samt god dialog mellom myndigheter, befolkning og berørte interesser. Begge fylkeskommuner vektlegger også betydningen av universell utforming og at dette skal vurderes i all planlegging Med kunnskapsbasert planlegging menes planlegging som er basert på kartlegging av ressurser og verdier. Samtidig bør erfaringsbasert kunnskap vektlegges. Da det er konkurranse om arealer og ressurser, er det svært viktig å framskaffe oversikt over verdier og bruksmuligheter. Slik kan det langsiktige perspektivet ivaretas og planleggingen kan sikre at ressursene forvaltes på en bærekraftig og forutsigbar måte. På samme måte skal dialog og samarbeid i planarbeid og forvaltning bidra til å sikre gode prosesser. Regionalpolitisk arealstrategi vil slik være et grunnlag for videre samråd om arealbruk og planlegging i felles grensetrakter. Arealstrategien har tre hovedfokus å legge til rette for bosetting, næringsutvikling og bevaring av natur- og kulturarv. I den videre konkretiseringen er beskrivelsen sortert grovt ut fra dette, men enkelte tema berøres av retningslinjer under alle tre. Forvaltning og planlegging må ivareta og utvikle regionens kvaliteter som bosted bevare verdifulle fjellområder, kulturminner og kulturlandskap legge til rette for næringsutvikling basert på lokale ressurser

4 KONKRETISERING AV PRINSIPPER 1. Ivareta og utvikle regionens kvaliteter som bosted I denne regionen - som i landet forøvrig - har det skjedd en indre sentralisering til bygdesentra og regionsentra. Sentralisering av både offentlig og privat virksomhet har fått den konsekvens at deler av befolkningen bor i områder med betydelig avstand til offentlige tjenester og andre service- og kulturtilbud, samtidig har tilgangen til mer urbane tjenester innen rimelig avstand blitt styrket. Utviklingen av regionale sentre er en forutsetning for å kunne opprettholde den spredte bosettingen i andre deler av regionen. Siden regionen har stor avstand til større byer er det viktig at regionale sentre og kommunesentre har ulike funksjoner og supplerende service-, opplevelses- og infrastrukturtilbud. For at dette skal fungere trengs i tillegg en effektiv og godt utbygd samferdsels- og infrastruktur. Dette er av stor betydning for fortsatt bosetting og positiv samfunnsutvikling. I distriktene er en betydelig del av kulturell identitet, næringsmessig utvikling og bosetting knyttet til naturgitte forhold. Lange tradisjoner for å leve i en slik næringsmessig og kulturell sammenheng har gitt grunnlag for kunnskap og særtrekk som det er viktig å bevare og videreutvikle. Gjennom mange år er det dessuten utviklet en sterk industrikultur som fortsatt preger næringslivet i deler av regionen og som også i framtiden vil være en bærebjelke i samfunnsutviklingen. Retningslinjene i de bygdenære delene av regionen vil ha fokus på arealbruk som styrker utvikling av levende sentrum og gode bygdesamfunn, nærområder og oppvekstmiljø. Deler av næringslivet - så som landbruk, reiseliv, kulturnæringer, m.v. - har også base i disse områdene, og må inngå som et element i stedsutviklingen.. Dette betyr Sikre en god senterstruktur og et sammenhengende kommunikasjonsnett Kollektivtrafikken organiseres slik at overgang mellom ulike transportmidler blir enklest mulig, gjennom knutepunkttenkning Fortetting/ konsentrert utbygging nær knutepunktene for å gi god tilgjengelighet til varehandel/ service for alle brukergrupper Stedsutvikling som bygger på stedegne kvaliteter - kulturlandskap, vann og vassdrag, bygninger og andre kulturminner Tilgang til friluftsområder i nærhet av befolkningskonsentrasjoner og sammenhengende grønnstruktur mellom bebygde områder og friluftsområder Viktige landbruksarealer, samt arealer med sterke interesser knyttet til biologisk mangfold, kulturvern, reindrift, friluftslivsinteresser eller annet, skal i størst mulig grad sikres mot nedbygging og støy Universell utforming må følges opp i planlegging og i praktiske prosjekter og tiltak Klimakonsekvenser må være et sentralt tema i all arealplanlegging Vern gjennom bruk, verdiskaping, kulturarvbasert næringsutvikling og stedsutvikling samt satsing på etnisk mangfold er viktige områder Informasjons- og kommunikasjonsteknologi er i dag en av de viktigste kildene til nyskaping, effektivisering og omstrukturering i næringsliv og offentlig virksomhet. Det må legges til rette for en samordnet planlegging av infrastrukturen slik at denne ses i forhold til utbyggingsløsninger, miljø og arealutnyttelse.

5 2. Bevare verdifulle fjellområder, kulturminner og kulturlandskap De store sammenhengende fjell og utmarksområdene i regionen har viktige natur- og kulturverdier og sterke tradisjoner for næringsmessig bruk Bruken av fjellområdene har generelt endret seg kraftig de siste tiårene, også i dette området. Endringer i landbruket, bosetting, nye livsstiler, fritidsmønster og god økonomi gir nye bruksformer knyttet til utmark. Dels skaper dette konflikt med tradisjonelle frilufts- og naturverninteresser, og dels konflikter mellom gamle og nye næringer. Dette gir både nye muligheter og nye utfordringer for fjellforvaltningen og skaper samtidig nytt kunnskapsbehov. Det er sterke nasjonale interesser relatert til store deler av fjellheimen og betydelige områder har nasjonalparkstatus. Femundsmarka, Forollhogna og Dovrefjellområdet og andre verneområder utgjør på mange måter en merkevare og et kvalitetsstempel for regionen. De indre fjellområdene er omkranset av et rikt kulturlandskap med betydelige utmarksområder og særpregende seterdaler. Flere av dalførene er ansett som noen av de sterkeste setermiljøene på landsbasis og utpekt som nasjonalt verdifulle kulturlandskapsområder. Kombinasjon av seterdrift og annen næringsutvikling medfører imidlertid nye krav og utfordringer når det gjelder til forvaltning av seterlandskapet. Det er spesielt mange interesser knyttet nettopp til randsonene opp mot fjellbeltet. Mange av områdene er interessante både med hensyn til biologisk mangfold, landbruk, skogsdrift, reindrift, friluftsliv, kulturlandskap, kulturmiljø og andre arealinteresser. I tillegg til de tradisjonelle utmarksnæringene, ser vi en økende utvikling innen opplevelse og aktiviteter, spesielt i tilknytning til verneområdene. Stadig større deler av befolkningen utøver et aktivt friluftsliv. Det er det tradisjonelle friluftslivet i utmarks -og fjellområder som fortsatt dominerer, men samtidig ser vi en klar økning i nye aktiviteter i grenseland mellom friluftsliv, reiseliv og idrett. Konkurransen om arealer kommer først og fremst til uttrykk gjennom nye energianlegg, veger og fritidsbebyggelse, da slike tiltak ofte kommer i konflikt med andre hensyn, bl.a. behov for areal til matproduksjon, både til jordbruk og beite. Her synes det å være et særlig behov for omforente lokaliseringsprisnipper på tvers av kommuner og fylker. Retningslinjene for arealbruk i disse områdene må bidra til å sikre at verdiene ikke forbrukes og forringes, samtidig som det må legges til rette for at natur- og kulturverdiene kan danne livsgrunnlag for befolkningen. Dette betyr: 2.1. Samlet vurdering og mest mulig lik forvaltning av større regionale områder på tvers av kommune- og fylkesgrenser. Dette innebærer økt samarbeid og koordinering mellom ulike forvaltningsenheter Verdier og bruksmuligheter bør kartlegges1 og dokumenteres. Kartlegging er vesentlig grunnlag for en kunnskapsbasert planlegging og forvaltning Verdifulle natur og - kulturlandskap skal i størst mulig grad sikres mot nedbygging både av hensyn til framtidig bruk og verneverdier Innover mot fjellområdene er det vesentlig å minimalisere og konsentrere inngrepene. Ved å etterstrebe få og små inngrep reduseres konfliktpotensialet i forhold til tamreindrift,målsetting om inngrepsfrie områder, friluftsliv og bevaring av villreinens leveområder. 1 Viktige kartleggingsprosjekter: NINA, villreinens leveområder, Reindriftsforvaltningen, Alta, verdiklassifisering av reinbeiteområder. Miljøverndepartementet mfl.; nasjonale kulturlandskapsområder, 2009

6 2.5. Fritidsbebyggelse bør lokaliseres mest mulig vegnært og bygdenært. Dette reduserer behov for inngrep i utmark og øker inntektsmulighetene i lokalsamfunnet gjennom tilleggstjenester og økt handel, samtidig får hyttene bedre atkomst Det bør utvikles forvaltningsplaner for verneområdene og retningslinjer for verdiskaping i tilknytning til alle verneområder. Dette for å sikre at områdene forvaltes i tråd med verneformålet og at det samtidig gis mulighet til verdiskaping uten at verneverdiene forringes Kulturarven skal ha en sentral plass i både planarbeid og stedsutvikling. Kulturminner og kulturmiljøer utgjør et viktig hensyn i arealplanleggingen og skal derfor inngå som en integrert del i regional og lokal planlegging. 3. Legge tilrette for næringsutvikling basert på lokale ressurser Mye av næringsvirksomheten er arealkrevende, men måten arealene utnyttes på varierer betydelig. Noe aktivitet medfører ødeleggende og irreversible inngrep, mens annen bruk er virksomhet som kan benytte samme areal, på ulike måter, i ulike perioder Primærnæringene er viktige for bosetting, verdiskaping og matproduksjon og setter på ulike måter sitt preg på utmarks-og fjellområdene. Både landbruket og reindrifta sliter med rovdyrtap og kjemper for å opprettholde primærproduksjonen. Næringene har slik på mange måter felles utfordringer. Reindrifta er spesielt sårbar overfor arealinngrep, særlig i fjellområdene. Mange av utmarks-og fjellområdene er interessante for flere typer næringsformål, men krever også særlig hensynsfull bruk ut fra hensynet til biologisk mangfold, friluftsliv, kulturlandskap, o.a. I tillegg til de tradisjonelle utmarksnæringene, ser vi en økende utvikling innen opplevelse og fritidsaktivteter, spesielt i tilknytning til verneområdene. Fritidsbebyggelse utgjør en betydelig inntektskilde i mange lokalsamfunn i form av leveranser av varer og tjenester. Tradisjonell landbruksdrift suppleres økonomisk i stadig større grad med nye naturbaserte næringer som hyttebygging, mini-og mikrokraftverk, naturbasert turisme, småskala matproduksjon og også ulike former for grønn omsorg. Produksjon og transport av energi er også arealkrevende, det finnes derfor ingen konfliktfri energiutbygging. Samtidig er det et nasjonalt og regionalt mål å bidra til økt produksjon av fornybar energi. Det blir derfor viktig å fremme de prosjektene som på mest mulig skånsom måte bevarer de kultur- og naturverdier som finnes i planområdet samtidig som produksjonen av fornybar energi økes. Samferdsel og infrastruktur er av vesentlig betydning for utvikling i regionen, ikke minst for næringslivet. Kollektivforbindelsen nordover til Trondheim og sørover til Oslo omfatter både buss og bane og utgjør en sentral nervetråd. Også Røros flyplass og rutetilbudet der er viktig for regionens nærings- og reiseliv. Det samme gjelder bredbånd- og mobildekning. Dette betyr: 3.1. Areal egnet for produksjon av mat skal i størst mulig grad sikres mot støy, nedbygging og andre inngrep. Sikring av viktige områder er nødvendig for å utvikle landbruket og reindriften både som matprodusenter og kulturnæringer og for å fremme regionens fortrinn for matproduksjon Næringsmuligheter i utmarka skal tas vare på. Utmarksnæringer bør utvikles som grunnlag for arbeidsplasser og bosetting og bærekraftig bruk bidrar til å sikre et godt vern Tilrettelegging for aktiv utnytting av utmarksbeite. Beiting er både en økonomisk ressurs og et redskap mot gjengroing.

7 3.4. Nye kraftledninger bør mest mulig følge eksisterende traseer. Jordkabling bør i større grad vurderes for å redusere konflikter med andre interesser Legge til rette for produksjon og bruk av bioenergi. Dette for å øke andelen av fornybar energi samtidig som dette også utgjør ressursutnytting Utbygging av vannkraft/ småkraft i samme geografiske område bør behandles mest mulig samlet og sees i sammenheng med tidligere inngrep for å unngå eventuelle uheldige sumvirkninger Vindkraftutbygging i indre fjellområder frarådes. (jfr.vedtatt Fylkesdelplan vindkraft for Sør- Trøndelag, 2008 )