Landskapet som kulturminne

Transkript

1 Norsk institutt for kulturminneforskning Strategisk instituttprogram Landskapet som kulturminne Birgitte Skar (red.)

2 Norsk institutt for kulturminneforskning NIKU NIKU ble etablert 1. september 1994 som del av Stiftelsen for naturforskning og kulturminneforskning, NINA NIKU. Instituttet har som oppgave å utføre anvendt forskning og forskningsbasert oppdragsvirksomhet innenfor kulturminnevernet og målsettingen er å være et nasjonalt og internasjonalt kompetansesenter innen anvendt kulturminneforskning. NIKU har kompetanse bl.a. innen arkeologi (forhistorie og middelalder), arkitektur, etnologi, fotografi, fysisk antropologi, geografiske informasjonssystemer, informatikk, konservering og kunsthistorie. Instituttet utfører forskning og oppdrag innenfor følgende områder: Arkeologi i middelalderbyene Arkeologiske registreringer og overvåkinger Bygningsundersøkelser Fargeundersøkelser (bygninger) Fotodokumentasjon Humanosteologi Konservering og restaurering Landskap og kulturminner Landskapsanalyser og konsekvensutredninger for kulturminner i samband med naturinngrep og arealendringer Miljøovervåking Oppmålinger Registrering av kulturminner De største oppdragsgiverne er, i tillegg til Miljøverndepartementet og Norges forskningsråd, Riksantikvaren, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og andre offentlige institusjoner og bedrifter (Statsbygg, Forsvaret ol.). Skar, B. (red.) Strategisk instituttprogram Landskapet som kulturminne. - NIKU publikasjoner 121: 1-73 Oslo, juni 2002 NIKU publikasjoner 121 ISSN ISBN Rettighetshaver : NINA NIKU Stiftelsen for naturforskning og kulturminneforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse NIKU har sitt hovedkontor i Oslo og distriktskontorer i Bergen, Oslo (Gamlebyen), Tromsø, Trondheim og Tønsberg. Fellesadministrasjonen med det andre instituttet i Stiftelsen, NINA, ligger i Trondheim. NIKU Publikasjoner Fra 2001 går instituttet bort fra de tidligere seriene, Fagrapport, Oppdragsmelding og Temahefte, og utgir én serie, NIKU Publikasjoner. Serien nummereres i fortsettelse av Oppdragsmeldingene, men vil innholdsmessig omfatte det vide spekter av kulturminnefaglige tema og rapporter som tidligere fordelte seg på tre serier. Fakta-ark Hensikten med disse er å gjøre viktige resultater av den faglige virksomheten tilgjengelig for et større publikum. Fakta-arkene er gratis; de er også tilgjengelige på hjemmesiden til NINA NIKU, Prosjekt nr.: Oppdragsgiver: Norges forskningsråd Tilgjengelighet: Åpen Ansvarlig signatur: Forsidebilde: Kulturminner i skog. Foto: A. Kjersheim. Redaksjon: Grete Gundhus Grafisk design og produksjon: Elisabeth Mølbach Tegnekontoret NINA NIKU Opplag: 400 Sats: NINA NIKU Trykk: Digital Copy Studio, Oslo Trykt på miljøpapir Kontaktadresse: NIKU Dronningensgt. 13, Postboks 736 Sentrum N-0105 Oslo Tlf.: Faks: Internett:

3 Referat Skar, B. (red.) Strategisk instituttprogram Landskapet som kulturminne. - NIKU publikasjoner 121: 1-73 Resultatet av NIKUs første strategiske instituttprogram som omhandler et landskapsperspektiv på kulturminnene publiseres her i form av seks artikler som dekker programmets to deler: 1. Metoder for historisk landskapsanalyse 2. Forskning omkring bestemte landskapstypers sentrale trekk. Tematisk omhandler artiklene tverrvitenskapelige problemstillinger relatert til karakterisering av kulturminneforskningens spesielle metodiske tilnærming, konkrete metoder for anvendelse i historisk landskapsanalyse, modellering ved bruk av geografiske informasjonssystemer (GIS), prediksjonsmodellering; verdsettingsstudier og forskning knyttet spesielt til jordbrukets, utmarkens og skogens landskaper. Artiklene er rettet mot kulturminneforvaltningen og er rikt illustrert. Emneord: Bronsealder, Geografiske informasjonssystemer (GIS), historisk landskapsanalyse, IT, jernalder, jordbrukets kulturlandskap, kulturmiljø, kulturminneforskning, skogens kulturlandskap, middelalder, naturforskning, prediksjonsmodellering, skriftlige kilder, sagn, tverrvitenskap. Abstract Skar, B. (ed) Strategic institute research programme The Landscape seen as a Monument. - NIKU publikasjoner 121: In Norwegian. This publication presents the results of NIKU s first strategic institute research programme lending a landscape perspective to cultural heritage research. The report presents six well illustrated articles that cover the two main research areas: 1. Methods on historical landscape analysis 2. Research related to cultural heritage values of certain landscapes. Primarily directed towards Norway s heritage management authorities, the articles cover a variety of approaches to historical landscape analysis; the use of Geographical Information Systems (GIS) in predictionmodelling and analysis of cultural heritage environments, preference studies, and research related to the agricultural, outfield and forested landscapes. Keywords: Bronze age, Geographical Information Systems (GIS), historical landscape analysis, IT, iron age, agricultural landscape, cultural environment, cultural heritage research, the forested cultural landscape, medieval, nature research, prediction modelling; written sources, legends, interdisciplinary research. 3

4 Forord «Landskapet som kulturminne» er den siste av i alt fire publikasjoner som oppsummerer resultatene av NIKUs førstegenerasjon med strategiske instituttprogrammer. De tidligere publikasjoner omhandlet «Konservering: strategi og metodeutvikling», «Hus i Norge» og «Norske middelalderbyer». Mens de øvrige tre programmer ble godkjent for oppstart i 1996, måtte programmet «Landskapet som kulturminne» gjennom en bearbeidingsrunde med presisering av programmets strategiske mål og virkemidler, spissing av problemstillinger og konkretisering av brukermiljøer. Det opprinnelige program som har lagt de faglige føringer for programmet ble utarbeidet av en programutviklingskomite med følgende sammensetting: Dosent Mats Widgren (NIKU) (programkoordinator); forsker Jan Brendalsmo (NIKU) (sekretær); professor Michael Jones (NTNU); professor Gary Fry (NINA); forsker Lisbeth Prøsch-Danielsen (NIKU). Programmet ble omarbeidet av forsker Birgitte Skar (NIKU). Kulturmiljøforskning - et nytt perspektiv NIKUs satsing på kunnskapsoppbygging innen kulturmiljøer og kulturminnenes relasjon til landskapet er nært knyttet til selve formålet med NIKUs opprettelse. Omorganiseringen av kulturminnevernet i 1990 medførte at det statlige ansvar for saksbehandling av en stor del av kulturminnevernsakene ble delegert til fylkeskommunene. Hensikten var dels å bringe kulturminnevernet inn på den politiske arena og forvaltningen nærmere det aktuelle landskap hvor kulturminnene befant seg, dels å stimulere til å samordne miljøverninteressene regionalt mellom fylkeskommune og fylkesmannens miljøvernavdeling. Parallelt med dette ønsket om en helhetlig saksbehandling innen miljøvernet fulgte mange kunnskapsbehov knyttet til kulturminnenes plass i landskapet. I «Handlingplan for kulturminneforvaltning» av 1992 fremgår det at kulturminnevernspørsmål i forskningssammenheng lett faller mellom to stoler: «En hovedårsak ligger i at kulturminnevernet tradisjonelt har vært betraktet som en humanistisk og objektorientert sektor både innen forskning Hva er et strategisk instituttprogram? Strategiske instituttprogrammer (SIP) er forskningsprogrammer med bevilgninger fra Norges forskningsråd som skal stimulere til langsiktig kompetansebygging. Midlene skal styrke et nærmere bestemt fagområde som forventes å bli av betydning for instituttets brukere, og der instituttet allerede har kompetanse eller der det vil bli behov for ny kompetanse. Følgende premisser har ligget til grunn for arbeidet: Instituttprogrammene skal rette seg mot prioriterte områder innen kulturminneforvaltningen, særlig Riksantikvarens langsiktige kunnskapsbehov. Innsatsen skal konsentreres om områder der NIKU har et klart definert forskningsansvar, og der instituttets kompetanse kan bidra til å skaffe oppdrag i fremtiden NIKUs kompetanse skal styrkes gjennom heving av kvalifikasjonene hos instituttets ansatte samt ved supplering gjennom rekruttering på sentrale områder der instituttet mangler kompetanse i dag. Kulturminneforskningen skal frembringe resultater som kan gi bedre grunnlag for forvaltning av vår kulturarv. Den skal også bidra til den samlede miljøvernforskningen gjennom å legge kulturminnefaglige premisser for de andre delene av miljøvernforskningen og samarbeide med den for felles mål. De strategiske instituttprogrammene bygger på tre grunnleggende prinsipper innenfor miljøvernarbeidet: 1. Prinsippet om bærekraftig utvikling: Det vil si at vi skal sørge for at vår kulturarv bringes videre til neste generasjon i minst like god forfatning som da vi overtok den 2. Prinsippet om føre-var : Det vil si å legge forholdene til rette for bevaring av kulturminnene som ikke-fornybare ressurser 3. Prinsippet om opprettholdelse av mangfold: Variasjonen og mangfoldet av kulturminner må sikres etter tilsvarende prinsipper som biologisk mangfold. NIKU har gjennomført fire strategiske instituttprogrammer i perioden : Landskapet som kulturminne Hus i Norge Norske middelalderbyer Konservering: strategi og metodeutvikling Hvert program har vært ledet av en programkoordinator. 4

5 og forvaltning. Innen forvaltningen er det imidlertid etter hvert vokst fram både en politisk og en allmenn erkjennelse av at kulturminnevern er et vesentlig element i et helhetlig miljøvernarbeid. Innen forskning sorterer likevel kulturminnesiden fremdeles hovedsakelig under de humanistiske fagdisiplinene, og prosjektsøknader om kulturminnerelaterte problemstillinger blir henvist til, og behandlet av Rådet for humanistisk forskning i NAVF». Handlingsplanutvalget foreslo derfor at kulturminneforskningen i større grad skulle integreres i annen miljøvernforskning, og at det burde legges til rette for nye forskningsprogrammer der kulturminnevern og resten av miljøvernet, spesielt naturforvaltningen, kunne ses i sammenheng. Dette er noe av bakgrunnen for at det ble lagt kulturminnerelaterte programmer under området «Miljø og utvikling» i Norges forskningsråd, og at det høsten 1994 ble etablert et miljøforskningsinstitutt - Norsk Institutt for kulturminneforskning (NIKU) - som har som formål å utføre anvendt forskning knyttet til kulturminner som miljøressurser. På forvaltningssiden ble det også gjennomført ulike tiltak, blant annet endringer i Lov om kulturminner (1992). Her ble kulturminer gitt en videre definisjon enn før. «Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til». Dessuten ble begrepet «kulturmiljø» introdusert. «Med kulturmiljøer menes områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng». En paragraf som omhandler fredning av slike kulturmiljøer ble også innført. På denne måten tok man en juridisk konsekvens av en debatt om kulturminnenes plass og sammenheng med landskapet, som hadde foregått en tid, og lånte juridiske virkemidler til å håndtere slike sammenhenger. Endringen av loven medførte imidlertid et sterkt behov for definisjoner og operasjonalisering av det nye begrepet «kulturmiljø». Begrepet kom til å stå sentralt i formuleringen av NIKUs førstegenerasjon strategiske instituttprogram «Landskapet som kulturminne». Fra NIKUs side var «Landskapet som kulturminne» beregnet å skulle være det største av de fire strategiske instituttprogrammer. Faseforskyvningen i forhold til godkjennelse av programmet medførte imidlertid at det ble sterkt redusert. Bevilgningen, inkludert programutvikling, ble i alt på 4,7 mill. kroner, mens det opprinnelig var beregnet til 11,7 mill. kroner. Dette har naturligvis hatt konsekvenser for omfanget av forskning innen temaet samt for graden av rekruttering til forskningsfeltet. Likevel håper vi at den foreliggende publikasjon viser en del av bredden i forskningen og synliggjør en viktig utvikling innen dette komplekse tverrvitenskapelige forskningsfelt hvor en på mange måter må gå opp nye stier. Oslo, mai 2002 Anne Fikkan Direktør Det strategiske instituttprogrammet Landskapet som kulturminne Programmet overordnete mål er å frembringe kompetanse på historisk landskapsanalyse og gjennom dette gi NIKU grunnlag for å produsere forskningsbaserte innspill til samfunnsplanlegging og kulturminneforvaltning. NIKUs forskning har vært rettet mot utvikling av tverrvitenskapelige metoder for landskapsanalyse, vurdering av landskapsanalysens karakter og belysning av utvalgte kulturhistoriske sammenhenger i landskapet. Forskning i programmet har omfattet: 1. Historisk landskapsanalyse 2. Forskning omkring bestemte landskapstypers sentrale trekk Programmet har tatt hensyn til at det finnes og skal utdannes forskere innen kompetanseområdet i NIKU. Instituttprogrammets mål tilsvarer de to prioriterte områder, men kan inndeles slik: Utvikling av metodikk for områdevern Kompetanseheving innen bruk av metoden historisk kartoverlegg Kulturminnevern og skogbruksplanlegging Landskapstrukturens betydning for biologisk mangfold, kulturminner og landskapsopplevelse (går over i ny SIP og rapporteres der) Tverrfaglig historieforståelse på Røros Trøndelags middelalderkirkesteder Det er oppnådd tre doktorgrader innen programmet og i tillegg initiert én. På grunn av en faseforskyvning i forbindelse med godkjenning av programmet, mottok det en redusert bevilgning fra Basisbevilgningsutvalget. Den økonomiske ramme har vært i alt NOK 4,7 mill. 5

6 Innhold Referat Abstract Forord Kulturminneinteressene i landskapet, tverrfaglig kunnskapsbehov og metodeutvikling Birgitte Skar Landskapet som kulturminne Overskridelse av grensen mellom natur- og kulturminneforskning Landskapsforståelse i et 90-talls perspektiv Alternative kilder til kunnskap om fortidens landskap Kulturminner i skog Kulturminner i fremtidens landskap - de mange utfordringer Prinsipper for IT-verktøy i områdevernet - om skjønn og formalisering Olaug Hana Nesheim Fagfolkenes syn Kulturminnevernet og nye krav til kommunikasjon Den kunnskapsteoretiske bakgrunnen Kulturminnevurderinger - om eksperter i arbeid IT-systemer for eksperter Historiske kart og kulturminnevern. En metode for landskapsanalyse Gro Jerpåsen, May-Liss Bøe Sollund og Mats Widgren Det kulturhistoriske landskap Kort forskningshistorikk Eldre kartmateriale i Norge Metodeutvikling Eksempler på landskapsanalyse Fornminner i skog. Landskapsanalyse basert på geografiske informasjonssystemer (GIS) Birgitte Skar, Gro Jerpåsen, Vegar Bakkestuen, Gary Fry, Odd Stabbetorp et al. Om prosjektet Landskap i endring Skogens ukjente fornminner Kulturmiljøperspektivet GIS-analyse Utvikling av en GIS-basert modell for lokalisering av fornminner Fortidens lokale naturinngrep og nåtidens lokale flora Natur og kultur: felles interesser for forskning og forvaltning Røros: tverrfaglig historieforståelse og integrert forvaltning Karoline Daugstad Verdivurderinger og forvaltning «Det intellektuelle blikk» på Røros Tverrfaglig forskning i et tverrfaglig område Det sammensatte Røroslandskapet Forvalterne og de forvaltede Forvaltning av kompleksitet, helhet og deler Landskap, sogn og sagn A. Jan Brendalsmo Sognet i forskningen Sognet i Trøndelag Kirker i sagn og kirker på kart Nye kilder - nytt landskap

7 Kulturminneinteressene i landskapet, tverrfaglige kunnskapsbehov og metodeutvikling Birgitte Skar I det siste tiåret har kulturminnevernet blitt stilt overfor flere store utfordringer. Både omorganiseringen av kulturminnevernet og organiseringen av en del av kulturminneforskningen under «miljø og utvikling» i Norges forskningsråd representerer nye rammebetingelser for forvaltnings- og forskningsverdenen. Det forventes at en innenfor det utvidete miljøvernbegrep skal kunne besvare spørsmål som er knyttet til kulturminnevernets områdeinteresser på likt grunnlag med naturvernet. Det forventes at en kan definere og utforme systemer for verdsetting av kulturminnene på lik linje med de øvrige miljøvernfagene. Endringene av kulturminneloven og omorganiseringen av forvaltningen som fører til et utstrakt samarbeid mellom sektorene innen miljøvernet og mellom miljøvern og landbruk, betyr også at en i større grad enn tidligere har en intensjon om å forvalte kulturminnene i deres landskapsmessige sammenheng. Kunnskapsbehovene knyttet til denne forvaltning er formulert så de overskrider grensen mellom naturforskningen og kulturminneforskningen. Begrepet «bærekraftig bruk og forvaltning» ble først brukt spesifikt i sammenheng med kulturminner og kulturmiljøer med Stortingsmelding nr. 58 ( ) «Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling. Dugnad for framtida». Begrepet, som ble introdusert med Brundtlandkommisjonens arbeid, lå likevel til grunn for formuleringen av kunnskapsbehov for hele miljøvernet fra tidlig på 1990-tallet. Tankegangen representerer store forskningsmessige utfordringer for vitenskapelige retninger som for mange generasjoner siden har skilt lag med hensyn til vitenskapsteoretiske paradigmer. For de kulturhistoriske fagene representerer det anvendte perspektiv en ekstra utfordring. Frem til etableringen av Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) i 1994 skjedde forskningen innen disse fagene utelukkende ved universitetene, og forskningen frem til da hadde grunnforskningspreg. Omorganiseringen og hele intensjonen med det nye kulturminnevernet aktualiserte et fokus på anvendte miljøvernrelaterte problemstillinger. Etableringen av NIKU som nasjonalt miljøforskningsinstitutt for kulturminnefagene har sin hovedbegrunnelse i visjonen om en uavhengig, anvendt og tverrfaglig kulturminneforskning rettet mot forvaltningens og samfunnets kunnskapsbehov. Den siste halvdel av 1990-tallet har man i Norge gjennom forskning innen flere av Norges forskningsråds programmer, som «Kulturminner og miljø», «Bruk og forvaltning av utmark og kulturlandskap» og det pågående program «Landskap i endring», kommet et stykke på vei når det gjelder denne type kunnskapsbygging. Det strategiske instituttprogram «Landskapet som kulturminne» har delfinansiert flere tverrvitenskapelige prosjekter innen disse programmer. En av doktorgradene - Jan Brendalsmos - med finansiering fra «Kultur og Samfunn» i NFR er også delfinansiert gjennom denne SIP. På tross av den kunnskapsbygging og det faglige nettverk som er etablert gjennom det foreliggende program, vil fagmiljøene fortsatt i lang tid fremover føle «skoen trykke», slik et par amerikanske arkeologer gjorde det alt for 30 år siden da de uttalte: «If archaeologists do not find methods to make their research relevant to the modern world, we have a suspicion that the modern world will find ability to continue without archaeologists» (Fritz and Plog 1970). Landskapet som kulturminne Da kulturminnevernet ble omorganisert i 1990, hadde det i lang tid vært konsentrert om det enkelte kulturminne; gravhaugen, bygningen, anlegget. En del av de arkeologiske kulturminnene som i løpet av 1980-tallet hadde blitt gjenstand for stigende oppmerksomhet, var fangstgropsystemene og rydningsrøysfeltene. Disse brøt den romlige rammen og omfattet stedvis store flater. Samtidig hadde bygningsvernet i større utstrekning gått bort fra objekt-tenkningen. Det er interessant å observere hvordan man i lange verneprosesser, som for eksempel Havråtunets, ser illustrert hvordan kulturminnevernet gjennomgår en utvikling fra å være opptatt av fredning av den enkelte bygning til å interessere seg for tunene for til sist å la kulturminnebegrepet omfatte hele Havrås eldre dyrkningslandskap (Brekke 1994). Kulturminnebegrepet hadde dermed begynt å vokse ut over sin begrensning til punktobjektene. I overensstemmelse med et slikt syn ble også «kulturmiljøbegrepet» introdusert i loven for å beskrive «områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng» (Kulturminneloven (KML) 2). Imidlertid har man ennå vanskeligheter med å trekke konsekvensen av at landskapet i sin helhet utgjør «spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø», og at det til hver kvadratkilometer av Norge er knyttet «historiske hendelser, tro og tradisjon» samt at definisjonen av kulturminne omfatter hele miljøer, hele landskap (KML 2). Landskapet utgjør i sin helhet ett kulturminne, ett minne og én levning - én overlevering - om tidligere tiders levesett, kultur og historie (Søknad om bevilgning 1998). Denne erkjennelse viser delvis tilbake til en diskusjon om hva som er «kultur» og hva som er «natur» i landskapet. I dag vet vi at menneskene har eksistert i det store norske landskap som en viktig økologisk faktor siden isens tilbaketrekking. Vi kan knapt peke ut noe landskapsutsnitt som ikke er påvirket av mennesker. Denne innsikt utgjør i dag en grunnforutsetning 7

8 for et helhetlig miljøvern. I nasjonalparkplanen sies det for eksempel at «rene primærlandskaper det vil si landskaper som er urørt av menneskelig aktivitet - finnes bare unntaksvis i Norge» (St.meld :37). I juridisk forstand er det hensiktsmessig å opprettholde dette skillet mellom avgrensete objekter eller mindre flater som er kulturminner på den ene side og den historiske og kulturelle dimensjon i landskapet på den andre siden, men i dag er et slikt syn umulig i såvel en overordnet forvaltningssammenheng som i forskningen. Fra miljøforvaltningens side er det altså siden kulturminnevernets omorganisering et overordnet behov for å forstå og håndtere den helhet av natur og kultur som landskapet utgjør. Kulturminnesektorens spesifikke forskningsbehov innen dette felt knytter seg til menneskenes rolle i landskapsutviklingen. Landskapet kan betraktes og analyseres ut fra samfunnshistorisk perspektiv om det dreier seg om en granskog, en 1970-talls drabantby eller et reinbeite (Søknad om bevilgning 1998). Det var derfor, med NIKUs etablering i 1994, naturlig å utvikle problematikken omkring «kulturminner og landskap» til ett av de viktige førstegenerasjons strategiske instituttprogrammmer der landskapet som helhet kunne ses som et kulturminne. Overskridelse av grensen mellom natur- og kulturminneforskning Oppfylling av de etterspurte tverrfaglige kunnskapsbehov er imidlertid ikke uten teoretiske utfordringer. Descartes, Kant, Newton og andre sentrale vestlige vitenskapsteoretikere har lagt det filosofiske fundamentet for det moderne positivistiske vitenskapsidealet, der tanken om å kunne produsere «sann», objektivisert viten gjennom eksperimentell virksomhet og verifikasjon er grunnleggende. Et viktig element i dette paradigmet er blant annet troen på naturens lovmessighet og mekaniske virkemåte. Denne oppfatningen er fortsatt grunnleggende for forståelsen av hva kunnskap er og hvordan den kan oppnås. Gjennom de siste par hundre år kan naturvitenskapen vise til stor suksess, noe som har vært en medvirkende årsak til at den «naturvitenskapelige tenkemåte» har lagt avgjørende føringer for hva som blir oppfattet som «sann viten» og hvordan sann viten kan oppnås. En annen viktig effekt av «den naturvitenskapelige revolusjon» er at «naturen» i tradisjonell forskning blir oppfattet som den fysiske referanseramme innen hvilken kulturell adferd utfolder seg: Det er naturen som setter grenser og som åpner muligheter. Etterkrigstidens samfunnsvitenskapelige forskning har imidlertid vist at kunnskap om menneskelig adferd ikke alltid kan produseres etter samme kriterier som man observerer, beskriver og forklarer naturfenomen. I denne sammenhengen er det viktig at fremskritt innenfor samfunnsvitenskap og humaniora de siste årene først og fremst har vært forankret i anti-positivistiske vitenskapsteoretiske skoler. I løpet av de siste tiårs kultur- og samfunnsvitenskapelige forskningsvirksomhet er det grundig demonstrert at forholdet mellom natur og kultur ikke utelukkende kan beskrives, og langt mindre forklares, i enkle funksjonelle termer som A + B = C. Fra naturvitenskapelig side har også erkjennelsen av behovet for tverrfaglig samfunns- og naturvitenskapelig forskning vokst fram i sammenheng med forskning omkring bevaring og bruk av det biologiske mangfoldet (bevaringsøkologi). Analysen av de dypereliggende årsakene til nedgangen i bestander, arter og økosystemer vil uvegerlig ha sammenheng med sosiale, økonomiske, juridiske og kulturelle forhold og mekanismer i menneskesamfunnet. Interaksjonen mellom natur og kultur kan ikke forstås på annen måte enn i et tverrvitenskapelig perspektiv og ved hjelp av tverrvitenskapelig formulerte problemstillinger og metodebruk. Det ligger imidlertid et betydelig konfliktpotensiale i dette, som dypest sett handler om at naturvitere og samfunnsvitere i dag beskriver og forstår tilværelsen ut fra ulike, til dels uforenlige oppfatninger om hva kunnskap er, hvordan kunnskap genereres og om forholdet mellom natur og kultur. Dette er opplagt en avgjørende vanskelighet for utviklingen av et fruktbart tverrfaglig samarbeide mellom natur- og kultur-/samfunnsvitere. Når en rekke tverrfaglige samarbeidsprosjekter har fungert dårlig, ligger en viktig årsak i at en ikke systematisk har kartlagt de potensielle konfliktområdene i slike samarbeider. Et av de viktigste områdene for konfliktgenerering i tverrfaglige samarbeidsprosjekter ligger nettopp i ulike vitenskapsteoretiske utgangspunkter og tradisjoner. En er ikke enige om hva som er de «riktige» problemstillingene. Hvordan når en frem til løsninger som det kan oppnås konsensus om? Er konsensus i det hele tatt et mål å etterstrebe i tverrfaglig forskning? Eller er bredde, pluralisme og kreativitet i teoridannelse og forklaringsmodeller viktigere å etterstrebe? Kommunikasjon på tvers av faggrensene er et viktig virkemiddel for å oppnå økt innsikt og dermed økt forståelse for grunnleggende kunnskapsteoretiske ulikheter innen naturvitenskapelig og samfunnsvitenskapelig forskning. Å sørge for en fruktbar tverrfaglig kommunikasjon som resulterer i innsikt og forståelse, blir dermed en viktig ingrediens i ethvert faglig prosjekt og på alle stadier i kunnskapsproduksjonsprosessen. Det «utvidete miljøvernbegrepet» er et område som krever tverrvitenskapelig kunnskapsoppbygging. Å produsere kunnskap om miljø til nytte for det samlede miljøvernet stiller derfor aktørene overfor en utfordring som kaller på tverrfaglige samarbeidsprosjekter og kompetanseutvikling. Å utvikle kompetanse ved å organisere og gjennomføre slike prosjekter blir av grunnleggende betydning for vår evne til å produsere relevante miljødata til fremtidig bruk i norsk og internasjonalt miljøvernarbeide. En rekke av de tverrvitenskapelige prosjekter som har pågått i det noe reduserte programmet «Landskapet som kulturminne» har det ambisiøse mål å overstige terskelen mellom disse vidt forskjellige vitenskapelige paradigmer - de har derfor brukt en del tid på å tilnærme seg hverandre - å teste hverandres metoder og diskutere gehalten i hverandres resultater. Prosjektenes 8

9 resultater er derfor også av en mer pluralistisk enn entydig og konkluderende karakter. Mest tydelig skinner denne diskursen igjennom i artiklene til Nesheim og Daugstad i tillegg til min egen. Prosjektene i programmet representerer en kulturmiljøforskning i sin vorden hvor de teoretiske og tverrvitenskapelige utfordringer er lett synlige. Oppsummerende kan man si at prosjektene under programmet «Landskapet som kulturminne» bidrar med ny kunnskap langs fire hovedlinjer: 1. Den ene er den rene grunnforskning som handler om tverrfaglig forskning på utvalgte kulturminnekategorier, kulturmiljøer og deres historie. 2. Den andre handler om forsøkene på å favne, definere og forstå kulturmiljøer både som fysisk uttrykk langs aksen landskap - objekt, men også å forstå betydningsdimensjonen (den kognitive dimensjon) av slike miljøer. 3. Den tredje er den mer samfunnsvitenskapelige dimensjon hvor en er opptatt av betydningen av kulturminner og -miljøer for dagens befolkning og effekter i forhold til vern. 4. Den fjerde handler om utvikling av manuelle og IT-baserte metoder og teknikker som redskap for analyse av landskapets kulturhistorie. Landskapsforståelse i et 90-talls perspektiv Artiklene til henholdsvis Nesheim og Daugstad tar opp spørsmålet om hva som for forskjellige befolkningsgrupper - det være seg eksperter eller allmennheten - konstituerer kulturmiljøene og kulturminneverdiene i landskapet. De to prosjektene bidrar på forskjellig måte dels med empiriske eksempler og dels med teori som understøtter hypotesen om at «stedet», landskapsrommet, kulturmiljøet eller lokaliteten konstitueres sosialt. Forskjellige grupper og individer har forskjellig oppfatning av det samme «sted». Opplevelsen av «stedet» er derfor ikke uskyldig eller nøytral, men ladet med verdier knyttet til makt, alder, kjønn, sosial posisjon, tilhørighet osv. «Stedene» er derfor heller ikke konstanter, de utgjør rom preget av handling i dialektisk sammenheng mellom mennesker «(Tilley 1994). Prosjektene knytter bånd til en rekke forskningsprosjekter relatert mot kulturmiljøforståelse og -definisjon innen programmene «Kulturminner og miljø», «Landskap i endring» og «Kulturminner og Samfunn - frie midler», hvor bruk av stedsanalyse og tilskriving av verdi til landskapet er sentrale for problemforståelsen. Nesheims artikkel «Prinsipper for ITverktøy i områdevernet - om skjønn og formalisering» bygger på hennes doktorgradsavhandling som var samfinansiert mellom SIPen og NFRs program «Kulturminner og Miljø». Avhandlingen het «Mangfold, skjønn og formalisering i kulturminnevernet» (Nesheim 1999). Artikkelen tar først og fremst utgangspunkt hos ekspertene som jobber med avgrensning av kulturminnevernets områdeinteresser. Kulturminneloven ga, som nevnt, etter 1992 anledning til å frede kulturmiljøer. Det sentrale spørsmål er imidlertid hva som konstituerer slike miljøer og hvordan kulturmiljøavgrensning håndteres av fagfolkene. Hun beskriver og dokumenterer en situasjon hvor møtet mellom en humanistisk fagtradisjon og krav om bruk av ny teknologi representerer en konflikt. Det tid- og ressurskrevende feltarbeid utfordres stadig av forvaltning og tiltakshavere. Dette aktualiserer introduksjon av IT-baserte verktøy, for eksempel Geografiske informasjonssystemer (GIS) som en støtte i analysearbeidet, noe som i høy grad må skje på grunnlag av kartdata. Problemet er imidlertid at fagfolkene er avhengig av å se kulturminnene i landskapet for å kunne gjøre sin analyse, og at deres handlinger og metoder vanskelig lar seg definere og uttrykke i ord. Mye av den kunnskapen kulturminnefagfolkene benytter er basert på en ubevisst kunnskap og er intuitiv. Arbeidet med kulturmiljøvurderinger er altså preget av lite formaliserte metoder - et praksisperspektiv - som vanskeliggjør applisering av IT-verktøy. Nesheim skisserer likevel hvilke egenskaper et IT-basert støtteverktøy bør ha, dersom det skal oppfylle en funksjon for komplekse og helhetlige kulturmiljøvurderinger. I Daugstads artikkel «Røros: tverrfaglig historieforståelse og integrert forvaltning» beskrives Røroslandskapets forskjellige historier og perspektiver utfra tre utvalgte studieområder. Artikkelen er en kort sammenfatning av det store «Rørosprosjektet, tverrfaglig historie forståelse og integrert forvaltning», som ble samfinansiert mellom SIPen og «Kulturminner og Miljøprogrammet» i NFR (Daugstad et al. 1999). Prosjektet bidro også som delfinansiering av Daugstads doktorgrad. Det tverrvitenskapelige prosjektet tar tak i de mangesidige aspekter ved det å skulle forvalte slike sammensatte miljø. Artikkelen tar opp verdsettingsspørsmål knyttet til kulturminners synlighet eller mangel på samme - kulturminner knyttet til makt og urbefolkning. Utfordringen består i å bevare Røros som et leveområde, ikke gjøre det til en kulisse hvor turistene og ekspertene er de som råder, samtidig som de fysiske sporene av stedets kulturhistorie ivaretas. Bevaringen av Røros i en landskapskontekst som gir stedet mening er viktig - en slik ivaretagelse vil forutsette opprettholdelse av jordbruksdrift og skjøtsel av kulturlandskap. Hovedutfordringen er altså knyttet til bevaring av Røros som et levende kulturmiljø. Dette er en tematikk som har stor overføringsverdi til mange andre sammenhenger, hvor det er selve synliggjøringen av samspillet mellom natur og kultur - mellom mennesker og omgivelser - som er gjenstand for bevaringsønsket. En omfattende intervjuundersøkelse utført i prosjektets regi avslører at det i dag er stort sammenfall mellom rørosingens syn på bevaring og det forvaltningsmessige syn - altså mellom innenfra- og utenfraperspektivene. Spørsmålet som bør være av stor betydning for miljøvernforvaltningen er imidlertid hva dette skyldes. Har det med utstrakt tilstedeværelse og informasjonsvirksomhet fra vernemyndighetene og en form for resignasjon i befolkningen å gjøre? Eller har det med næringsmessige fordeler og reell forståelse å gjøre? Alternative kilder til kunnskap om fortidens landskap Jan Brendalsmos artikkel «Landskap, sogn og sagn» springer ut av hans doktorgradsarbeide «Trøndelags middelalderske kirkesteder» (Brendalsmo 2002). Han dokumenterer i sin artikkel verdien av folkelige overleveringer 9

10 - eller sagn - som kilde til å påvise hvor det har ligget kirker i middelalderen. Denne kildekategori har i flere generasjoner av arkeologer blitt betegnet som vandresagn og tillagt liten reel kildeverdi. Brendalsmo mener at vår kritiske holdning er basert på vår oppfatning av hvem som lot kirkene bygge og hvorfor. Det geografisk avgrensede kirkesognet blir av fagfolk sett på som bestemmende for hvor det ble reist kirke og hvor mange som ble reist. Gjennom flere eksempler viser han at det er grunnlag for å tillegge sagnene en vesentlig kildeverdi. Foreløpig tar imidlertid ikke forvaltningen vern av sagnkirkestedene på alvor, forfatteren påpeker paradokset i dette siden Kulturminnelovens 4 f tydelig omtaler «tingsteder, kultplasser, varp, brønner, kilder og andre steder som arkeologiske funn, tradisjon, tro, sagn eller skikk knytter seg til» som automatisk fredete kulturminner såfremt de er fra oldtid eller middelalder. Brendalsmo mener at fagmiljøet bør utvide sin oppfatning av hvor og hvilken type kirker som fantes i middelalderens landskap. Hans budskap er blant annet at en i forvaltningssammenheng bør avmerke slike lokaliteter som fornminner på kartet, såfremt en har kildebelegg for at det har skjedd en kirkeflytting, kirkebygging på 1600-tallet, eller at stedsnavn indikerer et nedlagt kirkested. I artikkelen «Historiske kart og kulturminnevern. En metode for landskapsanalyse» av Gro Jerpåsen, May- Liss Bøe Sollund og Mats Widgren gjøres det en norsk tilpasning av en kulturgeografisk metode som lenge har vært bruk i Sverige. For deler av Norge finnes det kartmateriale som går tilbake til 17- og 1800-tallet. Dette gjelder først og fremst de områder som ligger nærmest svenskegrensen. De historiske kart belyser selvsagt sin samtids landskap og er derfor en viktig kilde til forståelse av datidens jordbrukslandskap. Utviklingen av agrarlandskapet har imidlertid vært liten fra middelalderen til 1800-tallet, og slik sett blir 1800-talls kartene også en viktig kilde til oppsporing av middelaldergården og forståelse av tidligere tiders arealbruksmønster. På den måten blir kartene et viktig grunnlag for historisk landskapsforståelse. Prosjektet viser ved eksempler hvordan metoden historisk kartoverlegg kan anvendes i Norge og er et viktig første steg på veien mot en økt og mer systematisk bruk av de gamle kart i norsk kulturmiljøforskning. Metoden har store anvendelsesmuligheter innen konsekvensutredning, landskaps- og kulturmiljøanalyse, og som indirekte kilde til å lokalisere middelaldergårder, ødegårder, fornminner og andre kulturminner i dagens landskap. Forskningen innen SIP-programmet «Landskapet som kulturminne» omfatter i tillegg til de ovennevnte jordbruksrelaterte prosjekter også et stort tverrvitenskapelig prosjekt i samarbeide mellom NIKU, NINA, NIJOS og NLH som heter «Landskapsstrukturens betydning for bevaring av biologisk mangfold, kulturminner og landskapsopplevelse». Prosjektet er en samfinansiering mellom SIPen og «Landskap i endring» i NFR. Prosjektet bygger på data fra det nasjonale miljøovervåkingsprosjekt «Tilstandsovervåking av jordbrukets kulturlandskap», også kalt 3Q. Prosjektet forsøker å finne frem til felles indikatorer på kulturlandskapets tilstand, som dekker de tre elementer biologisk mangfold, kulturminner og opplevelse. Dette prosjekt løper finansieringsmessig over i den nye generasjon av NIKUs SIP-programmer og er inne i et avsluttende år. Prosjektet vil bli rapportert i sluttrapporten for den nye generasjon strategiske instituttprogrammer. Skogen har frem til det moderne maskinelle skogbruk tilbudt gode bevaringsforhold for kulturminner, men det representerer et forvaltningsproblem at mange av kulturminnene ikke er registrert og derfor ikke står i Fornminnedatabasen. Foto A. Kjersheim. Kulturminner i skog Prosjektet «Kulturminnevern og skogbruksplanlegging» er her presentert i artikkelen «Fornminner i skog» av Birgitte Skar et al. Prosjektet ble samfinansiert mellom SIPen «Bruk og forvaltnings av utmark og kulturlandskap» og «Skog - miljø - industri og samfunn» i NFR. Artikkelen viser flere eksempler på GIS-basert modellering og landskapsanalyse. Det tar blant annet sikte på å utarbeide en prediksjonsmodell for hvor i skogen en kan forvente at det er konflikt mellom skogbruk og forekomst av automatisk fredete kulturminner. GIS-modellen er utviklet i en førsteversjon basert på data fra Ski kommune i Akershus, og gjennom testing ved feltarbeid er den justert slik at den predikerer tilstedeværelse av fornminner med meget stor grad av sannsynlighet (> 85%). Modellen er videreutviklet til å brukes i regioner som er typiske østlandske skogsområder - dette er vist ved eksempler fra Grue i Hedmark. Prediksjonsmodellering har spesielt verdi for skog da skogsområdene ikke er systematisk 10

11 registrert, og man ikke har oversikt over hvor i skogen fornminnene ligger. Ved hjelp av landskapsmodellering bidrar prosjektet til å avgrense de arealer i skog som er interessante utfra kulturminneinteressene. Utviklingen av arkeologisk landskapsanalyse med sikte på skog er et viktig hjelpemiddel for forvaltningen til å konkretisere og avgrense kulturmiljøer og dermed kulturminnevernets sektortinteresser i forhold til skogbruksforvaltningen. Botaniske analyser av sammenfallet mellom biodiversitet og kulturminner, såvel som utvelgelse av botaniske indikatorer på kulturminner, bringer kunnskap om i hvor stor grad det er mulig å se samlet på miljøvernets sektorinteresser i skog. Dataene er samtidig til stor hjelp i forhold til anbefaling av skjøtselstiltak knyttet til de enkelte kulturminnelokaliteter i skogen. Kulturminner i fremtidens landskap - de mange utfordringer Det norske samfunn er i rask utvikling med flere viktige nye endringsfaktorer som politiske endringer knyttet til tilpasning til et økende fellesskap innen Europa og internasjonalt, og det at samfunnet preges av stadig mer sammensatte befolkningsgrupper gjennom innvandring. Også hos den tradisjonelle befolkning i Norge er det en økende erkjennelse av egenidentitet hos minoriteter. Dette gir også utslag i forhold til synet på vern av «egne» kulturminner (f.eks. samisk, kvensk, finsk). Denne utvikling har blant annet manifestert seg ved etableringen av et eget regionalledd for samisk kulturminneforvaltning gjennom Samisk kulturminneråd. Studiet av fortiden er viktig som et grunnlag for å forstå egen historie og dermed det mangfoldet vår egen kultur er et produkt av. Dette er igjen en forutsetning for å ta de utfordringene vi stilles overfor i et moderne, fleretnisk samfunn. En moderne kulturminneforvaltning bør være tilpasset et levende samfunn, samtidig som en har et etisk ansvar for ikke å overutnytte eller ødelegge miljøressurser som er uerstattelige. Kulturminnene er slik sett «ikke-fornybare» ressurser, og når de er fjernet, så lar de seg ikke gjenopprette. Presset på kulturminneressursene og behovet for etablering av et kunnskapsgrunnlag for en rekke sammensatte forvaltningsbehov, krever kunnskap som problematiserer sammenhengene mellom kulturminnene, betydningen av deres tilstedeværelse i landskapet og forholdet mellom kulturminnene og naturressursene. Internasjonalt har man erkjent disse sammensatte forvaltningsbehov, noe som kommer til uttrykk i den nylig underskrevne Europeiske landskapskonvensjon, som legger et ytterligere internasjonalt press på de deltakende nasjoner til å etablere en helhetlig landskapsforvaltning (European Landscape Convention (ETS no. 176)). Kulturminnevernets interesser i landskapet kan samlet betegnes som kulturmiljøressursene. Disse ressurser er utsatt for mange forskjellige typer press, hvor noen er særlig fremtredende. Jordbrukspolitikkens tilpassing til en europeisk og internasjonal markedsøkonomi er en av de generelle trender som har størst langsiktig effekt på landskapsbildet og bevaringsforholdene for kulturminnene. Det påligger forskningsmiljøene et særskilt ansvar for å bringe frem kunnskapen knyttet til landskaper som er spesielt sårbare, enten fordi landskapstypen desimeres (endringer kan omfatte både arealbruk og arealtype), eller fordi viktige sammenhenger og/eller kulturminnekategorier i bestemte landskapstyper forsvinner. Dette kan for eksempel omfatte visse typer kulturmark som er i tilbakegang og som er knyttet til en bestemt type drift, hvor landskap og de funksjonelt tilhørende kulturminnetyper forsvinner. En rekke mer marginale jordbrukslandskaper er her relevante. Urbanisering og fraflytting. By- og tettstedsnære jordbrukslandskaper møter imidlertid andre typer trusler. Urbaniseringsprosessen øker presset på byer og tettsteder. Her er de ca.14 middelalderbyer eller bylignende sentra spesielt utsatte, fordi de er blant de største av dagens byer og ligger under for både befolkningspress og infrastrukturutbygging. Det er viktig gjennom forskning å definere og dokumentere effekten av det press middelalderbyene er utsatt for og den virkning dette har i forhold til å forstå middelalderbyen som kulturmiljø. I løpende forskningsprogrammer om byer og tettsteder savnes foreløpig hensynet til det historiske landskap og betydningen av det for dagens mennesker. Fraflytting av hele regioner av landet som ledd i urbanisering og store strukturendringer, medfører at kulturmiljøer spesielt i marginale jordbruksområder og langs store deler av kysten utsettes for forfall. Kyststrøkene. I fremtiden må en forvente at kystnorge vil bli sterkt influert av den planlagte opptrapping av fiskeri- og havbruksnæringen. Nettopp i kyststrøkene finner vi den tetteste konsentrasjon av kulturminner og kulturmiljøer fra alle perioder. Det bør være naturlig å sørge for at en satser på forskning som omfatter hele det utvidete miljøvernbegrep når nye forskningsprogrammer knyttet til kysten og det maritime landskap starter opp. Mekanisering og stordrift i skogen er en trussel mot kulturminnebestanden. Skogens kulturmiljøer antas å være en meget viktig referanse for å forstå hvordan det historiske landskap har sett ut før mekaniseringen av jordbruket, fordi bestanden av kulturminner i skog antas å være mer komplett enn på dagens jordbruksarealer. Det er imidlertid et stort problem både forskningsmessig og forvaltningsmessig at skogens kulturminner bare i liten utstrekning er representert i nasjonale kulturminneregistre. Det er et stort behov for videreutvikling og forbedring av registrerings- og overvåkingsmetodikk for skogens kulturmiljøer. Vernets ideologi. For forskningsmiljøene og forvaltningen representerer spesielt Storstingsmelding nr. 58 ( ) «Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling» en viktig utfordring. For kulturminnevernforskningen er det viktig å etablere et forskningsbasert kunnskapsgrunnlag for å kunne vurdere hva som er de mest utsatte kulturmiljøer og landskapstyper. Bærekraftig forvaltning 11

12 forutsetter inngående kjennskap til den kulturhistorie en skal forvalte og til den betydning kulturminnene tilskrives. Det er åpenbart at vi ikke har tilstrekkelig kunnskap om en hel rekke kulturminner og kulturmiljøer. I mange tilfeller viser det seg at det er de lite spektakulære kultursporene som har et uventet stort potensiale for å utvide vår kunnskap. Det er også viktig å utvikle metoder for hvordan en kan måle effektene av miljøendringer og definere hva som er akseptable grenser for slike. For kulturminneforvaltningen er det å utøve vernet en vanskelig balansegang, hvor forholdet mellom operasjonalisering av begrepene verdsetting, tålegrenser, bærekraft og etikk må være avklart. En vil her møte stadig nye utfordringer og behov for bevisstgjøring. Forskning og diskusjon om selve vernets ideologi utgjør et grunnleggende fundament for å lykkes i forhold til disse utfordringer og utforming av fremtidige forvaltningsmodeller. Prosjektene i «Landskapet som kulturminne» adresserer noen av de ovenfor nevnte utfordringer både for fremtidig forskning og for forvaltningen. Programmet har likevel først og fremst vært rettet mot det rurale landskap og nye metodiske tilnærminger til landskapsanalyse. En rekke av både de teoretiske og anvendte problemstillinger som dette program har tatt hull på fortsetter i enda mer spissformulert versjon i det oppfølgende SIP-program av samme navn. I dette program er det imidlertid hele landskapet inkludert byer og tettsteder som er gjenstand for forskningen, og den verneideologiske vinkling er mer fremtredende. I tillegg fokuserer det nye program på to andre tema: metodeutvikling i forhold til miljøovervåking og kulturmiljøanalyse. Midlene til kulturminneforskning er svært begrensete i Norges Forskningsråd. For å få de strategiske instituttprogram midler til å «yngle» og løse de mange grunnleggende kunnskapsbehov innen kulturminnevernet er det nødvendig med en større satsing på denne type forskning. Forskningsmeldingen «Forskning ved et tidsskille» ( ) uttrykker ikke spesifikt at kulturminneforskningen som en del av miljøforskningen skal styrkes. Det er helt andre felt som der er nevnt. Fra Miljøverndepartementets side innser man imidlertid at det fremdeles er lang vei å gå både innen grunnforskning og anvendt forskning om kulturminner og deres relasjon til landskapet, før kunnskapen danner et solid fundament for forvaltningens beslutninger. Dette er momenter som tas opp i NOU «Fortid former framtid» 2002, hvor det også anbefales at det kanaliseres flere midler til kulturmiljøforskning. Miljøforskning er et tverrsektorielt ansvar og ligger slik sett ikke utelukkende hos miljøverndepartementet. Det ligger et vesentlig forbedringspotensiale hos en rekke sektorer som hittil snevert har kanalisert midler til næringsrettet forskning uten å se på bredden i deres ansvar for miljøressursene. I dag er det landbruket som tar dette ansvar på alvor, og det er et ønske at flere sektordepartementer og deler av næringslivet følger dette gode eksempel. Litteratur Brendalsmo, A. J : Trøndelags middelalderske kirkesteder en kulturhistorisk landskapsanalyse. - Upubl. Doktorgradsavhandling. Universitetet i Tromsø. Brekke, N. G. 1994: Havrå som kulturminne. - I: Brita Gjeråker Skre: Havråboka: soga om ein gammal fard på Osterøy. - Osterøy. Daugstad, K., Binns, K. S., Grytli, E. R., Liavik, K., Prøsch-Danielsen, L. og Vistad, O.I. 1999: Bergverksbyens omland. Om Ressursbruk, vern, kultur og natur i Rørosområdet. - NIKU Temahefte 29. European Landscape Convention (ETS no. 176) Fritz, J. M. and Plog, F. T. 1970: The nature of archaeological explanation. - American Antiquity 35: Jerpåsen, G. Sollund,M-L. B. og Widgren, M. 1997: Historiske kart og kulturminnevern. En metode for landskapsanalyse. - NIKU fagrapport 003. Lov om Kulturminner av 9.juni 1978 Nesheim, O. 1999: Mangfold, skjønn og formalisering i kulturminnevernet. - Upubl. Dorktorgradsavhandling. Universitetet i Tromsø. NOU (Norges offentlige utredninger). 2002: Fortid former framtid :1. Stortingsmelding nr. 58. ( ). Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling. Dugnad for framtida. Stortingsmelding nr. 39 ( ). Forskning ved et tidsskille. Søknad om bevilgning til strategiske instituttprogrammer for 1998, NIKU. Tilley, C. 1994: A Phenomenology of Landscape. Places, Paths and Monuments. - Explorations in Anthropology. Oxford. 12

13 Prinsipper for IT-verktøy i områdevernet - om skjønn og formalisering Olaug Hana Nesheim 1 Sikring av kulturminner gjennom formelt vern har tradisjonelt vært rettet mot enkeltobjekter eller samlinger av enkeltobjekter. Med Kulturminneloven i 1992 ble det også adgang til å frede kulturmiljøer, og det ble dermed nye utfordringer for forvaltningen. Disse utfordringene kan sammenfattes i følgende punkter: Man skal håndtere store og svært heterogene datamengder som er relevante for vurderinger av områder. Et svært sentralt begrep som verneverdig er ikke entydig og klart definert. Fordi vernevurderinger legger begrensninger på bruk av områder, kreves det forvaltningsmessig forutsigbarhet og etterprøvbarhet av beslutninger. Beslutninger og beslutningsgrunnlag må kunne kommuniseres til berørte parter. De fleste av disse utfordringene er ikke spesielle for områdevernet, men gjelder også for andre deler av kulturminnevernet og forvaltningen. I nye fagfelt blir kanskje problemene tydeligere; og områdevernet er derfor et takknemlig felt å se på. Det er lett å tenke seg at disse utfordringene i stor grad vil kunne møtes med IT-verktøy og formaliserte rutiner. Med et formalisert datagrunnlag og veldefinerte vernekriterier vil man ha mulighet for å sikre forutsigbarhet og etterprøvbarhet av forvaltningsmessige bevaringsvedtak. Med alle opplysninger samlet i et felles formalisert IT-system vil det være enkelt å produsere ulike typer informasjon tilpasset ulike interessenter. Fagfolkenes syn Likevel viser det seg at det blant fagfolk er stor skepsis til innføring av formaliseringer og formaliserte IT-systemer og IT-verktøy. Som IT-konsulent har jeg sett dette i mange sammenhenger og innen mange ulike profesjoner, men kanskje sjelden så uttalt og artikulert som innen kulturminnevernet. Fagfolkene har tradisjonelt en arbeidsform der det faglige skjønnet står sentralt. De har ikke uten videre sett nytten av de nye hjelpemidlene og har vegret seg for å ta dem i bruk. Det enkleste er å avfeie dette som «motstand mot forandring», «manglende datamodenhet» eller «dårlig ledelse», slik det lett blir gjort datafolk i mellom. På den annen side kan man også se vegringen mot å ta i bruk formaliserte IT-verktøy som et tegn på at slike verktøy faktisk ikke er rasjonelle i alle sammenhenger. Det er dette som er utgangspunktet mitt; å ta fagfolkenes formaliseringsmotstand på alvor og forsøke å se hvilke rasjonelle holdninger som kan ligge under denne motstanden. Selv om skjønn og formalisering ofte blir satt opp mot hverandre som klare motsetninger, så er det jo faktisk slik at også datafolk bruker skjønn i stor utstrekning, mens formelle metoder på den annen side har sin selvfølgelige plass i kulturminnevernet. Forholdet mellom skjønn og formalisering får likevel ofte karakter av å være et dilemma. Hvordan man kan håndtere dette dilemmaet mellom formalisering og skjønn i områdevernet, er ikke uten videre innlysende så lenge man opprettholder bildet av motsetningen. Men det finnes andre muligheter. I denne artikkelen vil jeg skissere et syn på hvordan IT-verktøy og formaliseringer kan brukes på en måte som støtter opp under fagfolkenes kvalifiserte skjønn. Dette synet bygger på en beskrivelse av hvordan fagfolk innen feltet faktisk arbeider og på en kunnskapsteoretisk forståelse av dette arbeidet. Artikkelen bygger på og gir et sammendrag av synspunkter i min avhandling «Mangfold, skjønn og formalisering i kulturminnevernet» fra 1999 (Nesheim 1999) 2. Kulturminnevernet og nye krav til kommunikasjon Sentralt i myndighetenes strategi er å arbeide mot en helhetlig miljø- og ressursforvaltning, der det fysiske miljø oppfattes som «et resultat av det økologisk-kulturelle samspill mellom natur og mennesker». Slik uttrykkes det i «Vurdering av behovene for kulturminnevernforskning» (Norges forskningsråd 1994:5). Et resultat av denne vinklingen er at miljøvernets begrepsapparat og tilnærmingsmåter mer og mer tas i bruk også innen kulturminneforvaltningen. Dette gjelder begreper som bærekraftig utvikling og tålegrenser, føre-var prinsippet og sektorovergripende ansvar. Anvendelse av disse tilnærmingsmåtene i kulturminnevernet ble først presentert i «Handlingsplanen for kulturminnevern» utarbeidet i 1992 (Miljøverndepartementet 1992). I «Riksantikvarens strategi mot år 2000», utformet fire år etter, framstår disse prinsippene som grunnleggende premisser (Riksantikvaren 1996). Spesielt interessant i denne sammenhengen er det sektorovergripende ansvaret. Dette innebærer at hver enkelt sektor (for eksempel samferdsels-, landbruks- forsvars- og energisektoren) skal følge opp de miljøkrav og retningslinjer som utarbeides i regi av Miljøverndepartementet. For kulturminnevernets del har Riksantikvaren som direktorat et særlig ansvar for å tilrettelegge for at andre sektorer kan ta selvstendig ansvar for forvaltning av kulturminner og kulturmiljøer. Det såkalte sektorprinsippet tilsier at sektorene selv etterhvert skal ha tilstrekkelig kompetanse og tilgjengelige kulturminnedata til å vurdere egne tiltak i forhold til kulturminneverdiene. Dette stiller kulturminneforvalt- 13

14 ningen overfor utfordringen å gjøre informasjon om kulturminner anvendbar og forståelig for samfunnssektorer med begrenset kulturminnefaglig kompetanse. Det er også et økende krav at kulturminnedata i større grad enn tidligere skal kunne «stå på egne ben» uten at det gjøres befaringer i felt for hver sak. I forskriftene til konsekvensutredninger heter det at dersom det skal kreves konsekvensutredning på kulturminnefaglig grunnlag, skal argumentasjonen kunne bygge på tilgjengelig informasjon på vurderingstidspunktet, det vil si uten feltarbeid (Miljøverndepartementet 1996). Dette setter store krav til dokumentasjon, både når det gjelder omfang, kvalitet og ajourføring. Denne vernepolitikken gir store og til dels nye muligheter til grunnlagsdata i kulturminnevernet. Det er behov for mer arealorientert dokumentasjon enn tidligere, med vekt på større områder der dokumentasjon og vurdering av enkeltobjekter relateres til kulturmiljøet som helhet. Helst skal dette gjøres på en slik måte at kulturminnevernets arealinteresser lett kan sammenstilles med andre verne- og utbyggingsinteresser, for eksempel uttrykt i Dysterud m. fl. (Dysterud et al. 1996). Kravet om systematisering og standardisering av datagrunnlaget ser også ut til å bli forsterket av at informasjonsteknologi i økende grad tas i bruk som det sentrale dokumentasjons- og rapporteringsverktøyet i miljøvernforvaltningen. Tilpassing til internasjonale og nasjonale informasjonsstandarder og tilrettelegging av kulturminnedata for mange ulike brukerbehov, er også en del av integreringen i miljøvernet. De overordnede retningslinjene om systematisering, standardisering og bred tilgjengelighet av grunnlagsdata, kan tolkes i retning av at myndighetene forventer at svært mye av kunnskapen om kulturminner, og kulturminnevern kan bygges inn dataregistre og distribueres til eksterne brukere i elektronisk form. I dag er mye av denne kunnskapen del av den skjønnsmessige kompetansen i fortolkning som fagfolk i kulturminnevernet utfører. Det er imidlertid kontroversielt i hvilken grad det er hensiktsmessig å bygge denne kompetansen inn i formaliserte informasjonssystemer, og fagfolk med en humanistisk orientert bakgrunn opplever ofte at deres syn på hva en faglig forsvarlig virksomhet krever, blir oversett. I en kontekst der datamaskiner og ekspertise knyttet til utvikling av datasystemer etterhvert blir viktige premissleverandører, er det i stigende grad nødvendig for humanistene å artikulere sine synspunkter på kunnskap og arbeidsformer. Denne artikkelen er et forsøk på å bidra til en slik artikulasjon, og samtidig foreslå måter for humanistisk orienterte forskere å tenke om datamaskinbruk. Den kunnskapsteoretiske bakgrunnen I mange sammenhenger snakkes det om at realisten og humanisten ser og forstår verden på fundamentalt forskjellig måter. Skillet finnes i mange varianter og er forkledt i mange begrepspar, hvorav forstå/beskrive, innleve/beherske, kunst/vitenskap, kunnskap/intuisjon er noen få. I avhandlingen min brukte jeg polene det rasjonalistiske perspektivet på den ene side og praksisperspektivet på den andre til å beskrive denne forskjellen. Her vil jeg innledningsvis gi en beskrivelse av praksisperspektivet, som er et godt utgangspunkt for å artikulere et humanistisk orientert kunnskapssyn slik det praktiseres i kulturminnevernet. Praksisperspektivet - en motvekt mot rasjonalistene Praksisperspektivet er ikke en enhetlig tradisjon, men et begrep jeg bruker til å samle en del ulike teoretikere, som alle har det til felles at de er kritiske til et rendyrket rasjonalistisk kunnskapssyn. Det er karakteristisk at mange som kritiserer det rasjonalistiske perspektivet selv har bakgrunn i tradisjonell rasjonalistisk tilnærming, men har funnet tilnærmingen for snever. Dette gjelder for eksempel Joseph Weisenbaum, Terry Winograd, brødrene Stuart og Herbert Dreyfus, Pelle Ehn og Chistopher Alexander (Alexander 1984, Dreyfus & Dreyfus 1986, Ehn 1988, Weizenbaum 1976, Winograd & Flores 1986). Mange poengterer også at intensjonen ikke er å undergrave verdien av rasjonell tilnærming, men å legge noe til (Dreyfus & Dreyfus 1986, Ehn 1988, Flyvbjerg 1994). Bengt Flyvbjerg legger vekt på at en vesentlig mangel ved det rasjonalistiske perspektivet er at det i liten grad er egnet til å fange opp helhetlige tilnærminger til problemområder. Studier av intuitiv beslutningstaking er et forsømt område innen vestlig vitenskap i forhold til studier av rasjonelle beslutningsprosesser. Det finnes i liten grad metoder til å studere fenomener som intuisjon, synkronitet og helhetspreg. Det rasjonalistiske perspektivet gir ikke rom for å problematisere og studere slike fenomener, rett og slett fordi slike fenomener ikke eksisterer innen dette vitenskapelige perspektivet (Flyvbjerg 1994). Han påpeker videre at trass i at slike fenomener ikke er påaktet i vitenskapelig sammenheng, så er dette noe de fleste kjenner fra sitt dagligliv gjennom utøvelse av for eksempel håndverk, sport, musikk eller matlaging. Dette gjelder stort sett alle steder der vi bruker hele vår kropp «og ikke bare det hoved, som den vestlige videnskab og filosofi har brugt et par tusinde år på at uddefinere fra resten af kroppen og gøre til sit fornemmeste domæne» (Flyvbjerg 1990:15-16). Dreyfusmodellen Et av de mest kjente alternativene til rasjonalismemodellene står brødrene Dreyfus for. De har formulert en læringsmodell i fem trinn, der rasjonalismemodellene har en plass i et større bilde av hva menneskelig tenking og aktivitet er. Denne læringsmodellen er dermed ikke bare en kritikk, men også et konstruktivt bidrag, ettersom den peker på hva som skal til for å komme bort fra den rene rasjonalistiske tilnærmingen. Modellen, og diskusjonen rundt denne modellen, oppsummerer de sentrale temaene i rasjonalisme/humanismekonflikten, og det er derfor grunn til å se nærmere på fremstillingen deres. 14

15 Modellen er ment å omfatte mange ulike former for menneskelig aktivitet, både teoretiske og praktiske, og er sentrert rundt fem læringstrinn som han kaller nybegynner, avansert nybegynner, kompetent utøver, dyktig utøver og ekspert. De fem trinnene i modellen er grundig beskrevet av Dreyfus & Dreyfus og er nyttige for å forstå ulike trinn i en læringsprosess. I denne sammenhengen skal vi nøye oss med å se litt nærmere på ytterpunktene - nybegynner og ekspert - som illustrerer noen sentrale poeng i rasjonalismekritikken. Trinn 1: Nybegynner En fersk student i bygningshistorie lærer at for å avgjøre om et hus er et sveitserhus, må en se etter om huset har løvsagsdekor, inngangsparti i gavlen og store takutspring. I startfasen ser man gjerne bort fra at dagens kontekst kan være noe annerledes, det vil si at huset kan være sterkt ombygget i senere tid slik at inngangen er flyttet, dekoren er fjernet, nye farger lagt over de gamle osv. Huset kan også i utgangspunktet være bygget med elementer fra flere stiler. En nybegynner starter gjerne med å lære seg fakta og karakteristika ved situasjonen. En lærer å gjenkjenne slike fakta og karakteristika når de oppstår. Dessuten lærer man også regler for handling i situasjonene. Fakta, karakteristika og regler blir ofte presentert så klart og entydig som mulig for nybegynneren uten å referere til konkrete situasjoner. Det hender også at det blir brukt eksempler, men da gjerne i forenklet form for illustrasjonens skyld. Fakta, karakteristika og regler er på dette stadiet uten referanse til praktiske situasjoner og er med andre ord uavhengige av kontekst. Nybegynnerene vil vurdere sin egen dyktighet ut fra hvor bra de er i stand til å følge reglene de har lært. Når de har lært en del regler, vil utføringen av arbeidet bli så vanskelig og kreve så mye konsentrasjon at evnen til å snakke eller høre på gode råd raskt blir sterkt nedsatt. Regler er nødvendig for å skaffe seg de første erfaringene på et felt, men de blir fort en klamp om foten i læreprosessen og må legges til side for å komme videre. Trinn 5: Ekspert En ekspert på bygningshistorie ser med en gang hva som er et sveitserhus uten å måtte tenke gjennom de bygningsmessige særtrekkene for denne bygningstypen. Alt etter hvilken problemstilling som er aktuell, vil vedkommende umiddelbart også kunne lese ut bygningshistorisk kunnskap om huset, for eksempel om det er bygget tidlig eller sent i perioden, ombyggingsfaser osv. Tilsvarende gjelder for noe så hverdagslig som sykling. Det å kunne sykle betyr ikke at den som sykler kan formulere regler som gjør at andre som følger disse reglene lærer å sykle. Hvordan er det mulig å forklare forskjeller mellom det å velte og det å legge seg over til siden for å kunne svinge? Eller hvordan forklare hva som skal til for å holde balansen? Sykling er noe vi kan fordi vi har skaffet oss den rette knowhow gjennom praktisk erfaring. Disse erfaringene, som kan ha vært smertefulle nok, sitter i kroppen og er vanskelige å sette ord på. Noen som er dyktig til å skrive på tastatur tenker ikke gjennom hvor de ulike bokstavene er å finne. Fingrene finner veien selv, og det kan oppleves som om tastaturet er en forlengelse av kroppen. Etterhvert får den dyktige utøveren erfaring fra forskjellige situasjoner som gjelder samme tema, men som krever ulike beslutninger. På et tidspunkt kommer den dyktige utøveren til et punkt der han ikke bare kjenner igjen situasjoner, men der også de relevante avgjørelsene og handlingene eller tiltakene kommer av seg selv samtidig. Dette er i følge Dreyfus & Dreyfus kjennetegn på menneskelig ekspertise og er karakterisert av flytende, ledig prestasjon - det å være virtuos. Det som er forskjellen på trinn fem og de tidligere trinnene på lærestigen, er at regeltenkingen ikke lenger er det viktigste grunnlaget for handling, og at konteksten og intuisjonen kommer i steden. Dreyfus & Dreyfus viser blant annet til et sitatet fra Einstein, der han i beskrivelse av sin arbeidsmetode vektlegger intuisjonen: «To these elementary laws there leads no logical path, but only intuition, supported by being sympathetically in Figur 1 Anvendelse av klare regler. touch with experience.» [(Holton 1973:357) i (Dreyfus & Dreyfus 1986:41)] Intuisjon eller knowhow, slik som begrepet er brukt hos Dreyfusbrødrene, er ikke noe mystisk og overnaturlig som bare noen få er utstyrt med. Det er en egenskap vi alle har, og som vi bruker i hverdagen. At eksperter har en holistisk tilnærming basert på erfaring, er en grunnleggende premiss i Dreyfusmodellen. Med nok erfaring fra en mengde situasjoner ser det ut til at hjernen kobler sammen situasjoner som omfatter hele Figur 2 Enkel regelbasert prosess: puttekasse. (Tegn.: Anne Gutu). 15

16 pakker av mål, perspektiv beslutning, handling eller taktikk. Eksperter kan skille mellom et enormt antall situasjoner. I følge Dreyfusbrødrene kan en sjakkmester kjenne igjen grovt ulike posisjoner, og «the same can probably be said of automobile driving» (Dreyfus & Dreyfus 1986:32). Vi kan kjenne igjen mange flere situasjoner enn vi har ord for i vokabularet vårt. Innenfor det rasjonalistiske perspektivet forbindes tenking gjerne med logisk informasjonsbehandling og analytisk oppgaveløsning. Etter rasjonalistiske idealer foregår oppgaveløsning ved at problemområdet dekomponeres til objekter med veldefinerte egenskaper. Videre gjelder det å finne et regelsett som kan benyttes i gitte situasjoner til å dra slutninger om hva som skal gjøres. Eksplitt formulering av kunnskap er en forutsetning i denne tilnærmingsmåten. Å utføre oppgaveløsning på denne måten tilsvarer det som skjer i de første trinnene i læreprosessen og fører ikke lenger enn til kompetent nivå, hevder Dreyfusbrødrene. Tradisjonelle ekspertsystemer og andre kunstig intelligens løsninger bygger nettopp på disse rasjonalistiske problemløsningsidealene. I følge Dreyfus & Dreyfus er dette en forklaring på at slike systemer ikke kan sies å ha utviklet ekspertise på menneskelig nivå, bortsett fra innen sterkt formalisert problemløsning, som for eksempel spill. På ekspertnivået blir handling basert på logikk avløst av handling basert på erfaring. Selvsagt er det ikke slik at eksperter alltid gjør det rette og aldri tenker bevisst på hva de gjør. I gitte situasjoner vil de også tenke over hva de gjør før de handler. Denne siden av ekspertise er det imidlertid andre teoretikere som har vært mer opptatt av, deriblant amerikaneren Donald Schön. Schön om Refleksjon-i-handling Schön hører hjemme i den amerikanske pragmatismetradisjonen. Et viktig utgangspunkt i denne tradisjonen er at menneskers oppfatninger og teorier om virkeligheten er tomme «i seg selv». Det er først gjennom handling at de får mening og innhold. «Rene tanker» er tatt ut av sin sammenheng (Molander 1992). Det er derfor nødvendig å ta utgangspunkt i hva som skjer i praksis. Schön er særlig opptatt av hvilken kunnskap det er som gjør folk gode til å praktisere sitt yrke. Han hevder at universiteter og akademisk utdannelse er preget av et kunnskapssyn som gjør at praktiske ferdigheter og profesjonell dyktighet ikke blir vektlagt. Han ønsket å lage en epistemologi for praksis. I dette arbeidet utførte han en rekke casestudier av hvordan ulike profesjoner jobber, som byplanleggere, arkitekter, psykoterapeuter, ingeniører og ledere (Schön 1983). Et grunnleggende prinsipp hos Schön er at fagfolk kan mye mer enn de kan uttrykke med ord. Mye av den kunnskapen som er nødvendig for å utføre en oppgave bra, er intuitiv. «Our knowing is ordinarily tacit, implicit in our patterns of action and in our feel for the stuff with which we are dealing. It seems right to say that our knowing is in our action.» (Schön 1983:49) Det å mestre en ferdighet ligger i selve handlingen. En trenet arkitekt som for eksempel skal foreslå restaureringstiltak for et gammelt hus, vil uten videre se alternative løsninger mens han vurderer huset, enten på stedet eller ut fra bilder og tegninger. Mange dagligdagse vurderinger og handlinger gjør vi spontant, uten at vi trenger å tenke på dem på forhånd eller underveis. Ofte kan vi ha vanskelig for å gjøre rede for hvordan vi har lært det; det er bare noe vi gjør, sier Schön. Ferdigheter handler derfor ikke først og fremst om å løse problemer, men heller å takle problematiske situasjoner preget av usikkerhet, uorden og ubesluttsomhet. Faglig dyktighet handler mye mer om å håndtere uoversiktlige situasjoner der det til stadighet skjer noe uforutsett. Fagfolk kommer også ofte opp i situasjoner med konflikter mellom ulike mål, verdivalg eller interesser. Å takle slike situasjoner dreier seg blant annet om å skape en hensiktsmessig forståelse for situasjonen, å definere en kontekst å se problemene i forhold til. Schön kaller dette «framing» (Schön & Rein 1994). Det komplekse, usikre og uforutsigbare ved arbeidssituasjoner lar seg ikke løse bare ved å lage veldefinerte mål og planer. Et karakteristisk trekk ved faglig dyktighet er evnen til å mestre slike situasjoner underveis. Han kaller dette Refleksjon-i-handling (Schön 1983:49). Med dette menes at vi ikke bare handler spontant uten å tenke oss om (Knowing-in-action), men at vi også kan tenke på det vi gjør, mens vi gjør det. Som eksempel bruker han blant annet improvisasjon i jazzmusikk; hvordan musikerne hører på seg selv og andre - føler hvilken vei musikken går og tilpasser seg det. Schön ønsker å vise hvor avgjørende denne evnen til refleksjon-i-handling er for faglig dyktighet. Ved å skape større bevissthet omkring denne kunnskapsformen, vil det også skape nye muligheter for å jobbe aktivt med å forbedre evnen til refleksjon-i-handling. Seeing-As I sine studier av ulike yrkesgruppers praksis er Schön også opptatt av hva som karakteriserer kreativitet og evnen til nytenking. Evnen til å vurdere sitt eget perspektiv er viktig; det han kaller Seeing-As. Som eksempel på hva han mener med dette, beskriver han en hendelse fra en gruppe som drev med produktutvikling av pensler. Gruppen skulle vurdere hvordan en ny pensel med syntetisk bust kunne forbedres. I forhold til tradisjonelle pensler med naturbust, malte denne penselen ujevnt. Hårene på naturpensler hadde delte ender og de forsøkte å lage syntetiske hår som lignet. De forsøkte også å endre tykkelsen på hårene. Ingenting hjalp. En av medarbeiderne kom da på at «en pensel er en form for pumpe!» Når penselen blir presset mot overflata, så blir maling presset gjennom rommet mellom håra og ned på overflata. Malingen går altså i en slags kanaler som penselhårene danner. Forskerene prøvde pensler med naturlig bust og syntetisk bust ut fra 16

17 dette perspektivet. De fant at pensler med naturlig bust la seg i en mer slakk kurve når de ble presset mot overflaten, enn den syntetiske som bøyde seg mer eller mindre i rett vinkel. De fant altså at de måtte lage syntetisk bust som bøyde seg mer i en slakk vinkel for å forbedre penselen (Schön & Rein 1994:184). Det å se en pensel som en pumpe er, i følge Schön, en kreativ metafor og et godt eksempel på evnen til å se ting på nye måter. Det kan benyttes ulike teknikker for å legge til rette for kreativitet og evnen til å skifte perspektiv. Et viktig hjelpemiddel kaller han virtuelle verdener: «Virtual worlds are contexts for experiments within which practitioners can suspend or control some of the everyday impediments to rigorous reflection-in-action. They are representative worlds of practice in the double sense of «practice». And practice in the construction, maintenance, and use of virtual worlds develops the capacity for reflection-in-action which we call artistry.» (Schön 1983:162) Eksempler på slike virtuelle verdener kan være arkitektens skisser, ingeniørens datasimuleringer eller ledergruppens trening med rollespill. Andre hjelpemidler er det han kaller On-the- Spot-Experiment. Dette er ikke eksperimenter i vitenskapelig forstand der målet er å lage en kontrollert situasjon som kan gi etterprøvbare resultater. I praksis er eksperimenter en måte å teste ut «hva skjer dersom jeg gjør slik» underveis. Han opererer med tre ulike typer eksperimenter, utforsking, endrings/flyttetesting og hypotesetesting. Med utforskning mener han prøvende, lekende aktivitet for å få en følelse av hvordan noe fungerer. På samme måte som et lite barn utforsker verden rundt seg, gjør vi oss også kjent med nye situasjoner. Flyttetesting er en annen form for eksperimenter som blir benyttet til å finne ut hva som skjer. En sjakkspiller gjør et trekk, en arkitekt endrer takvinkelen på en bygningsskisse eller en kokk prøver nye typer krydder i en rett. Enten er tiltaket vellykket eller så er det mislykket. At det er vellykket, betyr ikke nødvendigvis at resultatet ble som forventet. Uventete resultater kan være minst like vellykket; det kommer an på om du liker det. Hypotesetesting brukt i praksissammenheng foregår i prinsippet på samme måte som i forskning. Han viser til K. R. Poppers teorier om hypotesefalsifisering (Popper 1980). Hensikten med hypotesetesting er å finne ut hvilke hypoteser som viser seg å være mest levedyktige, eller vanskeligst å falsifisere. I forskningen er det å forstå og forklare det viktigste, mens det i praksis også er ønskelig å forandre situasjonen til det bedre. Dette gjør at den hypotesetestingen som utføres som en del av praktisk dyktighet er noe forskjellig fra forskningen. I tillegg er det karakteristisk at alle former for testing og eksperimentering går i hverandre. Ekspertise er med andre ord preget av evnen til å takle komplekse, uoversiktlige situasjoner på en intuitiv måte, kombinert med kritisk refleksjon gjennom ulike former for teknikker underveis. Kulturminnevurderinger - om eksperter i arbeid Schön og brødrene Dreyfus tegner et bilde av ekspertarbeid som er til dels svært forskjellig fra formalisert rasjonalistisk praksis der arbeidet kan beskrives og begrunnes trinn for trinn. Schön underbygger sitt syn blant annet med observasjoner av hvordan eksperter innen ulike felt faktisk arbeider, og de erfaringene jeg har gjort blant fagfolk som arbeider innen kulturminnesektoren, passer godt inn i dette bildet. I det følgende vil jeg se nærmere på hvordan fagfolkenes arbeid kan beskrives i forhold til praksisperspektivet, og avslutningsvis forsøke å vise hva slags konsekvenser dette perspektivet kan ha for utforming av dataverktøy innen feltet. Bakgrunnen for å beskrive denne praksisen er dels intervjuer med fagfolk; dels studier av rapporter og andre skriftlige kilder, og endelig har jeg hatt stor nytte av å få lov til å følge fagfolk i praktisk arbeid i felt og på møter. Alle prosjektene jeg har fulgt er begrunnet i områdevern, og det har deltatt fagfolk med bakgrunn i kulturgeografi, økologi, biologi, antropologi og naturforvaltning. Gangen i arbeidet Arbeid med kulturminner er sammensatt og mangfoldig, men blir ofte fremstilt som relativt ordnet. Ofte ser man arbeidet som inndelt i faser, f. eks. i de tre fasene forarbeid, feltarbeid og etterarbeid. I praksis blir det ikke gjennomført noen klar faseinndeling i prosjektene i mitt materiale. Fasene går i hverandre med mange iterasjoner. Det ble gjort befaringer i felt tidlig i forarbeidet. I noen tilfeller førte endringer i prosjektene underveis til nye befaringer når etterarbeidet allerede hadde startet. Arkiv- og kildestudier forekommer i alle fasene. Fasene vektlegges noe forskjellig. Figur 3 er ment å vise hvordan informantene vektlegger fasene, hva som blir sett på som viktig. Forarbeid blir ansett som viktig. Jo mer kunnskap som skaffes om området i denne fasen, jo mer effektivt og målrettet kan feltarbeidet bli. Feltarbeidet er viktig og fremheves av mange som en forutsetning for å kunne gjøre faglige vurderinger. Sluttfasen eller etterarbeidet Figur 3 Vektlegging av de ulike fasene, slik informantene ønsker det. 17

18 er selvfølgelig viktig i den forstand at forpliktelsene om resultatrapportering skal oppfylles. Det ser imidlertid ikke ut til at denne fasen har så stor betydning for de faglige vurderingene. Hva som blir betont som viktig er ikke nødvendigvis i samsvar med tidsbruk. Det kan gå mye tid til etterarbeid, men etterarbeidet presenteres ikke som særlig faglig viktig, eller som sentralt for å gjøre vurderinger. Feltarbeid Det mest lystbetonte arbeidet er knyttet til de to første fasene og spesielt til feltarbeidet. Informantene er mest opptatt av de første fasene og vil helst snakke om disse. Kildestudier kan nok være tidkrevende, men interessant. Om feltarbeidet er det ingen som sier noe negativt. En av informantene uttrykker det sånn: «Jeg liker best å gjøre arkivundersøkelser og deretter komme ut i terrenget og se hvordan det er» (I10). 3 Feltarbeidet er imidlertid en fase som er under press. Det er en tidkrevende og kostbar fase i prosjektbudsjettene. Det kreves i økende grad at presentasjon av områdeinteressene skal skje på kort varsel. Generelt er det forventninger til at slutninger skal kunne trekkes og resultater presenteres ut fra bearbeidelse av eksisterende kilder, blant annet uttrykt i Stortingsmelding 58 (Miljøverndepartementet ). I forskriftene for konsekvensutredninger (KU) forutsettes det for eksempel at krav om KU for såkalte Vedlegg II-tiltak skal kunne grunngis uten feltarbeid. Det forutsettes da at kulturminnemyndighetene skal ta stilling til blant annet om planlagte tiltak berører kulturmiljøer med stor tidsdybde, og om det er stort potensiale Figur 4 Nye krav til vektlegging av fasene i arbeidet for funn av ukjente automatisk fredete kulturminner i området. Det heter at «De kulturminnefaglige vurderingene skal gjøres på grunnlag av eksisterende kunnskap» (Miljøverndepartementet 1998:13 ). Samtidig blir det også oppfordret til å lempe noe på kravene til kildematerialet. I en veileder for kommuneplanlegging fra RA og DN blir det tatt til orde for det såkalte «godt nok-prinsippet». I stedet for å gå ut å gjøre grundige og tidkrevende registreringer, anbefales det å bruke det som finnes fra før. Som eksempel på dette blir det vist til en flerbruksplan for Sjoa som bygget på dokumentasjon fra 1970-tallet supplert med intervjuer med aktuelle interessenter (Riksantikvaren & Naturforvaltning 1996:9). På denne måten er det et press for å dreie arbeidsformen slik at feltarbeidet får en mindre sentral rolle i mange prosjekter, slik det er illustrert i figur 4. Feltarbeid og analyse Feltarbeidet er ikke bare en måte å samle inn informasjon på. Det ser også ut til at sentrale aktiviteter som gjerne forbindes med analyse og syntese foregår her. Informantene vektlegger at feltarbeidet er viktig i prosessen rundt å gjøre seg opp en mening eller lage en vurdering av kulturmiljøene. På spørsmål om når vurderingen av kulturmiljøet blir gjort, svarer en av informantene at «Jeg har aldri tenkt over det, men jeg tror jeg gjør meg opp en mening når jeg er i felt, egentlig. Når jeg har gått over hele området, så begynner jeg å vurdere Det kommer automatisk når man setter seg for å skrive. Så husker man hvor man har vært og hvor det var.» (I10). Det er viktig å gripe an helheten sier en annen informant: «Jeg ser på kulturlandskapsammenhengen - om det er en seter eller jordbrukslandskap på lavlandet, eller et sted langs kysten altså jeg prøver å få tak i den næringsmessige sammenhengen, egentlig, hvordan den avspeiler seg i landskapet. Så prøver jeg vel å sette noen grenser for kulturminnevernets interesser i området.» (I6). Det blir også lagt vekt på å holde klart for seg tidsspennet i landskapet i vurderingene. En av informantene vektlegger særlig at det er viktig å skaffe seg oversikt over dagens situasjon under feltarbeidet, for å sikre at kulturmiljøene kan bli levende også framover i tid: «Når en driv med kulturmiljøtenking, så er det en del virksomhet som man ønsker skal fortsette, fordi at kulturlandskapet er avhengig av å bli brukt. Vi har lyst til å se litt på forskjellig typer bruk, hvordan det påvirker over tid det må skje på en måte slik at hele tidsdimensjonen [blir ivaretatt] [at] mangfoldet ikke blir borte.» (I7). Om skjønn, kart og det indre kulturmiljøet Arbeidet med kulturmiljøvurderinger i mitt materiale er preget av lite formaliserte metoder og verktøy. Prosjektene følger med andre ord i liten grad idealene i det rasjonalistiske perspektivet om dekomponering og anvendelse av kontekstuavhengige regler. Den største formaliseringen skjer i presentasjon av resultater, ikke minst gjelder dette KU-prosjektene der presentasjonsformen delvis er pålagt av tiltakshaver. Kart- og kulturhistorisk beskrivelse ser ut til å være de gjennomgående strukturerende hjelpemidlene i alle fasene. Arbeidsmetoden bygger på en gradvis utfylling av den kulturhistoriske beskrivelsen og visualisering av stedfestet informasjon på kart. Informantene sier selv at områdevurderingene bygger på skjønn, og at formaliserte analyser ikke spiller noen viktig rolle i dagens praksis. Slik jeg tolker det er den skjønnsmessige kompetansen til å bygge opp relevante indre forestillinger om mulige kulturmiljøer avgjørende, både i forhold til effektivitet og kvalitet på resultatet. Kartet er et sentralt verktøy i denne sammenheng. Både som en støtte i å 18

19 se helheten i landskapet og i å holde oversikt over detaljene. Flere er opptatt av at de er nøye med å få ned alle opplysninger som kan stedfestes på kartet, slik at det ikke blir glemt. Å bruke kart på den måten er selvsagt ikke spesielt for kulturminnevernet. Kart har i hundrevis av år blitt brukt til å visualisere geografiske data (Allen 1992). Kart blir brukt til å vise geografiske relasjoner og gjør det ofte lettere å forstå avstander, retninger, mønstre og størrelser. Det gjør det mulig å heve blikket ut over den lokale horisonten. Poenget er «nämligen att kartritningen, då den lämnar det rent mimetiskt avbildande och blir abstrakt, plötsligt får oss att se vad vi inte förut kunnat se.» (Florin 1988:75). Fagfolkene i områdevernet benytter kartet som hjelpemiddel til «se» landskapet og kulturminneinteressene. Ikke bare til å forestille seg dagens situasjon ut fra den mer eller mindre oppdaterte beskrivelsen av dagens landskap som ØK-kartene og eventuelle andre kart gir. Kartene blir også brukt til å lage mentale forestillinger om forholdene bakover og framover i tid. Bruk av historiske kartoverlegg for å få en systematisk oversikt over endringer, oppfattes som nyttig, men tidkrevende. I de fleste tilfellene blir historiske forhold tolket direkte ut fra de moderne kartene. Ut fra Schöns terminologi, kan det sies at kartet er et sentralt hjelpemiddel i fagfolkenes Reflection-in-action og benyttes som støtte til ulike On-the-spotexperiments, både til prognosedannelse og for planlegging framover. Det blir brukt til å lage «virtuelle modeller» av for eksempel ulike kulturhistoriske perioder, som «hvordan så steinalderlandskapet ut da strandlinjen gikk 60 meter høyere enn i dag?», eller «hvordan var trolig gårdsbebyggelsen før utskiftingen rundt 1876?» Det blir også benyttet til det Schön kaller «flyttetesting», som for eksempel «dersom vi antar at veitraséen flyttes litt lenger nord, kan vi da redusere antallet kulturminner som blir berørt?» «Hypotesetesting» er en annen eksperimenttype, for eksempel «dersom grensene for kulturmiljøet trekkes på følgende måte, vil det fungere bra i forhold til landskapsrom og barrierer i landskapet, eller ikke?» Denne ferdigheten er gjerne noe spesialisert blant fagfolkene, og grovt sett går det viktigste skillet mellom forhistorie og nyere tid. I mange tilfeller blir tolkningene tatt rett ut fra kartet; i noen grad blir det også laget små hjelpetegninger på kartet eller egne små kartskisser. Kartet blir på denne måten sentralt i å bygge opp forestillinger om ulike tidsperioder og endringer over tid. Kartet er også forankring for den kulturhistoriske beskrivelsen, ved at beskrivelsen gjerne relateres til de geografiske forhold. At kartet blir brukt på denne måten, er noe «alle vet», men som det i liten grad blir satt ord på. Jeg har ikke funnet det beskrevet i noe av det skriftlige materiale jeg har hatt tilgang til. Heller ikke har det vært særlig omtalt muntlig utover at kartet er viktig. Det er mye som tyder på at dette er taus bakgrunnskunnskap som stort sett fungerer hensiktsmessig, i og med at det ikke ser ut til å være særlig behov for å artikulere og problematisere denne kunnskapen. Figur 5 Kartet i sentrum Når først ekspertisen i å gjøre slike on-spot-eksperimenter er til stede, ser det ut til at kartkvaliteten ikke er så vesentlig. Selv kart med svært dårlig kvalitet fungerte rimelig bra til dette formålet i prosjektene, slik jeg har observert det (F11, F13, F14 4 ). «Grøtete» kopier med lav detaljeringsgrad ga et relevant grunnlag for vurderinger, selv om informantene klaget på at kartet var dårlig. Kartet er viktig, men det er imidlertid mye som tyder på at det å bygge opp det «indre kulturmiljøet» involverer mange ulike typer sanseinntrykk. Å være til stede i landskapet og leve seg inn forholdene er viktig for helhetsvurderingen. Figur 6 Arbeid i felt 19

20 Mye av fagkunnskapen omkring vurdering av helheter fungerer som taus kunnskap. En av informantene sier at det gjerne er i uformelle sammenhenger, for eksempel på befaringer ute i felt med studenter, at den mer håndverksmessige kunnskapen om vurdering av helheter til en viss grad blir satt ord på. Det er imidlertid den mer håndfaste objektorienterte fagkunnskapen som vanligvis blir artikulert i offisielle sammenhenger. Her finnes det lange tradisjoner både for muntlig og skriftlig framstilling som i liten grad tar opp skjønnet eller den håndverksmessige siden av arbeidet (F17). På befaringer i felt har jeg oppfattet situasjonen slik at fagfolkene ikke har særlige problemer med å kommunisere helhetsvurderinger og diskutere disse, blant annet ved å peke i terrenget kombinert med å se på kart. I intervjusituasjonen ser det imidlertid ut til å være vanskeligere å snakke om hvordan vurdering av helheten foregår. Informantene griper fort til bilder eller beskriver eksempler på hva som oppfattes som en helhet. Evaluering av verneverdi er en del av den helhetlige vurderingen. Når fagfolkene har skaffet seg et tilstrekkelig bilde av det indre kulturmiljøet, betyr det blant annet at de også kan argumentere i forhold til et eller flere sett kriterier for vernevurdering, uten at dette blir eksplisitt formulert før i rapporteringsarbeidet. Vernekriterier ser ut til å være er en slags tommelfingerregler som inngår i den tause kunnskapen i helhetlige kulturmiljøvurderinger. Måten vernekriterier blir anvendt på er nær knyttet til den aktuelle situasjonen og kan vanskelig skilles fra denne. Fra denne synsvinkelen blir det forståelig at fagfolkene vektlegger beskrivelse av vernevurdering ut fra et gitt kriteriesett som noe som gjøres i etterhånd for presentasjon, og det har lite å gjøre med selve vurderingen. Jeg tolker det slik at vurderingen av helhetlige miljøer i stor grad er kunnskap som er knyttet til det å være til stede i landskapet. Selve feltsituasjonen kan på denne måten oppfattes som et viktig verktøy i vernevurderinger. Kunnskapen rundt hvordan helhetsvurderinger gjøres i felt er i dag lite artikulert, men sentral for å gjøre seg opp en mening og bygge opp det «indre kulturmiljøet». Det er med andre ord ikke uproblematisk for de faglige vurderingene å erstatte feltarbeid med kontorarbeid, selv om det er tilgang til godt kartgrunnlag, bilder og tegninger. Det er imidlertid mulig at bedre tilrettelegging av kildemateriale kan begrense og effektivisere feltarbeidet i større grad enn i dag. IT-systemer for eksperter Slik jeg tolker det jeg har sett av arbeidsformen til eksperter innen kulturminnevernet, er det forholdsvis åpenbart at formaliseringer av arbeidet har klare grenser. Innføring av ITbaserte systemer i arbeidet bør derfor gjøres med kritiske sans for konsekvensene. Men det er ikke sagt at all IT-bruk utelukkende medfører stor grad av formalisering. Winograd hevder at informasjonsteknologien kan tjene mange formål og ikke bare understøtte en rasjonalistisk tilnærming: «Computerization» and «dehumanization» do not follow inevitably from the use of computers. They represent a misguided way of integrating machines (and people) into a human social setting» (Winograd 1992). I stedet for å stille spørsmålet hva datamaskiner kan gjøre, så bør spørsmålet stilles mer offensivt i retning av «Hva kan vi gjøre med datamaskiner?» og på denne måten betrakte datamaskinene mer som et verktøy til å realisere våre mål. Datamaskiner er et resultat av forskning innen det rasjonalistiske perspektivet, og blir av mange oppfattet som det klareste symbolet på denne tradisjonen den rasjonalistiske tradisjonens endelige verktøy. Enkelte oppfatter også bruk av datamaskiner som et uttrykk for rasjonalistisk orientert virksomhet. De fleste seriøse kritikere har imidlertid et mer nyansert syn på forholdet. På den ene side er det klart at virksomhet preget av et rasjonalistisk perspektiv ikke er avhengig av datamaskiner for å utføres. På den annen side kan ustrukturerte og «åpne» oppgaver løses ved hjelp av tekstbehandlingsprogrammer på en datamaskin. Det er med andre ord ikke sagt at ITtilpasninger i kulturminnevernet er ensbetydende med større grad av formalisering av prosedyrer og tap av rom for utøvelsen av det faglige skjønnet. En kjent teknologikritiker, Ivan Illich, har et syn på verktøy og verktøybruk som kan gi en indikasjon på hvordan man i så fall kan tenke. Han hevder at industrielle verktøy i for liten grad lar brukerne få sjansen til å bruke verktøy på sin egen måte. «People need new tools to work with rather than tools that «work» for them» (Illich 1980:10). Illich mener at designerene bygger inn mening og retningslinjer i verktøyene som bestemmer hvordan de skal brukes. Verktøyene blir på denne måten for spesialiserte. Han argumenterer for at det trengs såkalte «tools for conviviality» - som kanskje kan oversettes med omgjengelige verktøy. De må være tilrettelagt slik at brukerne føler at de kan bruke dem som det passer dem og til et formål brukeren selv har valgt. I følge Illich er tradisjonelle redskaper som lommekniver, skrujern og symaskiner omgjengelige. Men det er ikke bare slike enkle håndverksmessige verktøy som kan ha slike egenskaper. Også telefonen fungerer som et omgjengelig verktøy selv om det ligger avansert teknologi bak. Enhver kan ringe til hvem som helst uten at det koster allverden, og telefonen kan benyttes til forretninger, snakke med kjæresten eller krangle med naboen. Det ligger med andre ord få føringer for hva den kan brukes til. Internett er et moderne høyteknologisk redskap som har mange av de samme egenskapene. Moderne tekstbehandlingsverktøy kan sies å ha slike omgjengelige egenskaper, for de har standardiserte grensesnitt som etterhvert er allment kjent. Brukerne står svært fritt i forhold til både form og innhold. «Skrivebord» og «verktøy» i form av trykknapper og menyer er benyttet som metaforer for å skape et brukervennlig grensesnitt. 20