Det humanistiske fakultet Universitetet i Tromsø 9037 TROMSØ ISBN

Transkript

1 Trykk

2 Takk til Liv Lundberg, Johan Schimanski, Morten Wintervold, Bjarte Breiteig, Øyvind Berg, Endre Lund Eriksen, Stig Sæterbakken, Torild Wardenær, Mona Høvring, Anne Oterholm, Mattis Øybø Det humanistiske fakultet Universitetet i Tromsø 9037 TROMSØ ISBN Forfatterne Redaksjon: Stian Andreassen, Therese Bakkevoll, Hege Kristine Myhrebakken, Eirik Skrede Sats og omslag: Stian Andreassen Satt med Sabon 11/18 Trykk: Tromsprodukt AS 2

3 Forfatterne Studenter ved Forfatterstudiet 08/09 Ron Røstad...5 Benedicte Maria Orvung Rawdna Carita Eira Sindre Renny Wigre Ingvild Solstad-Nøis Eirik Skrede Hanna Bovim Bugge Katrine Maria Eponine Strøm Stian Andreassen Kjersti Feldt Anfinnsen Caroline Kaspara Palonen Therese Bakkevoll Morten Kjerstad Hege Kristine Myhrebakken Karen Anne Buljo

4 4

5 Ron Røstad Født: 1975 Bosted: Oslo/Tromsø 5

6 6

7 romanutdrag 1 Universet er for langt unna til å synes. Vi nærmer oss i stor hastighet, og universet blir et stadig sterkere lys. Vi ser galaksehopene ligge på rekke og rad. Vi nærmer oss en hop, og vi reiser målrettet mot en av spiralgalaksene. Sentrum av galaksen er lys, men vi skal til den mørke utkanten. Lysene her ute er få og bleike, og en av dem er var sol. Vi fortsetter mot Jorda. På nattsida viser lysene fra veier og byer hvordan menneskene har bosatt seg. Havene, fjellene, de store skogene og ørkenene er mørke og folketomme. Vi beveger oss nordover til Skandinavia. Vi passerer Polarsirkelen og vi fortsetter langs kysten av Norge. Under oss ligger vår destinasjon, som en galakse i sitt eget univers. Dette er Tromsø. Byens sentrum ligger på ei øy, og der er lysene enda sterkere. Sentrum består av tre lange gater og litt til, men vi forlater sentrum og fortsetter nordover. Vi stopper opp ved tre boligblokker, som i kosmisk målestokk er helt nye og ørsmå. Blokkene ble bygget i Estland, men ble fraktet på båt for å bli smelt opp her. Vi ser inn i et av vinduene, og her ser vi ei jente i joggebukse som spiser smågodt og ser på Paradise Hotel. Dette er feil leilighet. Den riktige leiligheta er den ved siden av. Denne leiligheta er, i motsetning til de fleste andre i borettslaget, i den heldige situasjonen at den har vinduer langs to vegger. Alle lampene er skrudd av, lyset som finnes her inne kommer fra utsiden. Det dunkle lyset 7

8 avslører at langveggen har tapet med skogmotiv og en sofa som er rød eller blå. Det er en ettroms. Planløsningen er så som så. Kjøkkenet er klint opp langs en stuevegg og kan karakteriseres som Baltic Chic. I midten av oppholdsrommet står det oppstilt en gjesteseng. Etter flaskene å bedømme, er det blitt drukket en god del øl, og en stor pizza grandiosa står i en plastpose under kjøkkenbordet. Det er her jeg bor. Men jeg er ikke her. 2 Jeg ser ned i bunnen av halvliter nummer fem, mens jeg tenker at alkohol er en av de få tingene i verden som er uten skyggesider, som bare er godt og uten konsekvenser. Verden som før var uten mening blir endelig full av løfter som alle vil holdes, og skulle ingenting fint noensinne hende, gjør det ingenting, for i kveld er ikke i morgen, uansett. Tom kommer til bordet og har med seg øl til oss begge. Jeg sier til Tom at «på den tiden var det kult å være malekunstner, mens i dag er det liksom mer whatever» og det kan ikke ha vært hva jeg sa, men hvordan jeg sa det. Jeg fortsetter med å hevde at Mikke Mus er malekunstens aller siste bragd, men jeg klarer ikke å forklare hvorfor dette er tilfelle. Det er likevel innlysende at det er sant. På do lener jeg meg mot veggen med en hånd så jeg treffer slik jeg skal og for å unngå søl på meg selv. På doveggen står det skrevet jeg får en trang til å spise reker. Den som skrev det hadde med seg sprittusj på do. Jeg har aldri hatt 8

9 med meg sprittusj på do. Jeg angrer ofte på det. Jeg hadde skrevet: fitte er universets sentrum, og jeg er nå så langt ute i rommet at jeg ser universet komme nærmere. Jeg og Tom sitter på et høyt bord med høye krakker, og på den andre siden av lokalet sitter det to jenter. Tom sier at de kan oppsøkes av oss. Jeg er uenig på prinsipielt grunnlag, men vi beveger oss over. De heter Linn og Karen og er søstre. Jeg spør Linn hva hun driver med. Linn sier teater. Bare jenter som driver med teater har glitter i ansiktet. Jeg er helt for glitter. Linn sier at hun har holdt seg inne i flere måneder. Hun trenger å holde seg inne i perioder. Tom sier til Karen at hun er pen. Linn reflekterer over eksistensen av utestedet vi befinner oss på. Det gir følelsen av å ikke være i Tromsø. Det kunne vært hvor som helst i verden, i hvilken som helst by. Jeg og Linn snakker om hvor man ønsker å bo, og jeg forteller henne at jeg har bodd i Oslo i seks år, før jeg flyttet tilbake hit. Jeg ønsker å fortelle henne hvordan det er å være innflytter i hjembyen, men setningene mine blir stadig kortere. Jeg unnskylder meg og går fra bordet og nå er jeg i bakgården med mitt eget oppkast. Dette oppkastet vil redde kvelden. Jeg har feilberegnet mengden øl og akevitt, men jeg er god nå. På veien tilbake fra bakgården møter jeg Linn som står utenfor og skal til å røyke, så røyker vi sammen. Jeg merker først nå at Linn er så liten at jeg føler meg høy. Vi fortsetter samtalen om isolasjon. Jeg sier jeg ikke har noen interesse av det akkurat nå. Linn sier hun maler. Jeg sier jeg skriver. Linn spør hva jeg skriver om, men jeg kan ikke forklare det helt uten videre. Linn har øyne som er store og åpne. Jeg forteller henne det. Jeg forteller henne at jeg er helt for stirring i 9

10 hverandres øyne. Linn forstår ikke hva jeg mener. Likevel stirrer vi inn i hverandres øyne. Når vi er inne igjen fortsetter jeg på den ølen jeg hadde begynt på. Helt plutselig kommer det igjen. Det er den fordømte akevitten. Jeg er ikke vant til brennevin. En vegg av ubehag presser seg mot ansiktet. Jeg er kvalm og svimmel. Ordene kommer ikke på løpende bånd. Jeg sier til Tom at jeg må ta taxi hjem. Jeg beklager meg til Linn og Karen, så kommer jeg med en anklage til Tom som kjøpte den akevittflaska tidligere i dag. Tom blir ute med søstrene. 3 Hun spør meg hvordan jeg vil ha det. Jeg ber henne om å ta litt. Hun kommer ikke til å høre på meg, men jeg sier det likevel. Jeg kunne egentlig fortalt henne hva som helst. Kunne du laget en romstasjon som svever over hodet mitt? Kunne du gi meg en barokk parykklook som er så høy at jeg må bøye hodet for å gå igjennom dører? Jeg presiserer med å lage en lengde med pekefingere og tommelen. «Så mye kan du klippe. Så det fortsatt er litt langt.» Hun begynner å klippe. Jeg forstår fort at alt skal vekk. Antydninger til tykkhet i håret er pesten selv. Jeg kunne sagt stopp, ikke ta så mye, men skaden er egentlig skjedd når jeg forstår det. Jeg kan ikke be henne om å gjøre det lengre igjen. Til slutt er jeg forvandlet. Jeg ser ut som en filmstjerne nå. Som Christopher Walken. På toppen er håret tørt og høyt, mens det er kort nede og på sidene. Jeg vet at jeg kan reparere skadene når jeg 10

11 kommer hjem. Jeg har hårgele og vann til å motkjempe det frisøren prøver å oppnå med meg. Jeg har gjort det før, jeg har gjort det alle ganger jeg har vært hos frisøren siden jeg sluttet med hjemmeklipp. Så jeg blir ikke fortvilet. Dette er sånn det skal være. Frisører vet ikke hva ordet litt eller langt betyr. Klipp er kort og kort er klipp. Man kan ikke klippe av et par centimeter. Man kan ikke sende kunden ut i verden med rufsete eller ustelt hår. Ja, jeg vil faktisk se litt ustelt ut. Det er looken jeg går for. Ikke mye, men akkurat bare litt. Å be om en ustelt og ufrisert look hos frisøren er som å be rørleggeren la badet se ut som om det ble pusset opp for 15 år siden, og i tillegg gi det litt mugg. Ikke mye mugg, bare litt. Vi blir enig om at jeg skal ha noe i håret. Christopher Walken forsvinner. Men det er høyt på toppen og kort på sidene. Jeg sier det er bra nå. Jeg fikser det senere, tenker jeg. Frisøren sier de fleste fikser det til hjemme hos seg selv. Det kan hun ta faen på. Hun viser meg mitt nye utseende. Det er kort. Kort kort kort. Hun spør om det ser bra ut. Jeg tolker spørmålet som om hun synes det er kort nok. Ja, det er det. Hun spør tross alt ikke om det er for kort. Hva skulle hun gjøre med det? Lime håret på plass igjen? Jeg vet jeg skulle klaget. Jeg vet jeg skulle nekte å betale. Jeg skulle laget en scene. Fortelle henne hvordan hun skal gjøre jobben sin. Jeg skulle påstå at jeg vet mer om hårklipp enn henne, enda det er hun som er frisøren, og ikke jeg. Men det er ingenting å vinne på det. Og frisøren er tross alt hyggelig. Det er hun. Det skal hun ha. Håret vokser ut igjen, og om en måned ser jeg ut som jeg ville se ut i dag. Jeg betaler og går ut og trer lua hardt ned på hodet. Heldigvis er det vinter. På vei hjem går jeg innom byens minste kafe. Jeg kjøper 11

12 en kaffe og tar med meg aviser til bordet mitt. Alle stolene er seter fra byens gamle kino, og de er montert ganske høyt, så jeg setter koppen fra meg på det lille bordet og klatrer opp på stolen. Jeg tar av meg jakken, men holder lua på. Jeg er ikke så kul at jeg kan holde lua på inne, men det er enten dette eller la alle se det fordømte muffinhåret mitt. Denne kafeen gir følelsen av å være en bydelskafe. Noe som ikke er vanlig i denne byen. Folk flest trenger ikke kafeer i nabolaget sitt. De vil være hjemme med familen og barna etter jobb. Single mennesker trenger kafeer. Og de trenger kafeer i sitt eget nabolag. På 70-tallet ble folk flyttet ut av byen. Gamle mennesker oppfatter luft mellom husene som en god ting, og ingenting kunne vel være bedre enn å være så langt unna gater og byliv som mulig. Derfor bygde de bydelen Kroken. En bydel hvor man bodde i små leiligheter som i en trang by, men uten mulighet for noen urbane utskjeielser. De hadde utsikt mot sundet, og det var alt folk trengte på den tiden. På dette avsidesliggende stedet planla de en ti etasjer høy blokk for enslige. I en tid da det ikke fantes internett, bare én TV-kanal og butikkene stengte klokken fem var tanken denne: Hva er vel bedre for enslige mennesker enn å sitte alene i en blokk langt ut på landet i total stillhet mens de stirrer på sundet? 70-tallet må ha vært en syk og sinnsforvirret tid. Vi kan le av det i dag, men på den tiden viste man ikke bedre. De som styrte byen hadde vokst opp i overbefolkede leiligheter, og kunne ikke begripe at menneskelig kontakt kunne bli et knapphetsgode og at trangboddhet ble en luksus. Fremtiden ble merkeligere enn de hadde trodd. Jeg har drukket opp kaffen og sklir ned fra mitt gjenbrukte kinosete, og går til disken for å bestille påfyll. Det tar tid før 12

13 det blir min tur, selv om det bare er fire andre gjester. Jeg finner meg i det fordi jeg ikke har stamgjeststatus og fordi jeg ikke har hastverk. Jeg stirrer ut av vinduet og ser folkene som passerer og bilene og bussene. Et av menneskene som passerer kjenner jeg igjen fra i går. Det er Linn. Hun ser meg gjennom vinduet og vinker. Hun ser ut som om hun skal stoppe, men så ombestemmer hun seg, så finner hun ut at hun kanskje vil inn og hilse på meg, men hun bestemmer seg for å fortsette. Jeg tenker at jeg burde vinket hardere. Kanskje det ikke virket som om jeg ville snakke med henne? Kanskje jeg ser mer skummel ut enn jeg tror selv? Det kjennes ut som om jeg burde løpe etter og si «hei vent, skal ikke vi pule!?» Jeg får påfyll til kaffen og setter meg tilbake på stolen mens jeg blar fort gjennom et utenlandsk designblad. Jeg konsentrerer meg dårlig. Jeg ser at et bygg i byen er avbildet i bladet. Det står ingenting i bladet om beboernes massesøksmål mot utbygger. Det står heller ingenting om at noen i byggets åttende etasje har et apparat som skyter laser, og at denne laseren har truffet meg i øye en gang jeg passerte bygget. Det står at bygget er interessant, arkitektonisk sett. Bladet begynner å riste og jeg ser opp i øynene til Linn. Jeg trodde jeg hadde jævlig dårlig tid, men jeg fant ut at jeg ikke hadde det egentlig likevel, så jeg tenkte jeg skulle ta en kopp kaffe, sier Linn. Hva skulle du rekke? sier jeg. Jeg skal prøve å være hjemme til guttungen kommer hjem. Ahh, sier jeg og tenker at hun er mamma. Kjøper en espresso, jeg, sier Linn og går til baren. Fra setet mitt kan jeg se hvordan Linn ser ut uten klær 13

14 selv om hun har klær på. Hun tror hun bevarer noen hemmeligheter ved å ha på seg en tunikaaktig overdel, men størrelsen på rumpa og smalheten i bena sier så mye at hun likegjerne kunne vært naken. Jeg tenker at det hadde vært søtt om hun hadde snudd seg mot meg og sagt noe morsomt eller gjort en grimase, kanskje gjøre narr av en eller annen i lokalet, men det gjør hun ikke. Hun står med ryggen til, så kommer hun tilbake. Det hadde også vært fint om hun hadde sneiet borti meg tilfeldigvis når hun klatrer opp i setet, men det gjør hun heller ikke. Vi sitter i hvert vårt sete som er adskilt med armlener, det er tross alt kinoseter. Tilfeldig kontakt kommer ikke av seg selv. Jeg viser Linn bildet av boligblokka i det utenlandske designmagasinet. Jeg kjenner noen som bor i det bygget, sier Linn. Jeg spør hvordan det er å bo der, og hun sier det er helt vanlig. Samtalen dør av seg selv og jeg later som om jeg lytter konsentrert til musikken, og Linn gjør det samme. De spiller Business Time med Flight of the Concords. Jeg spør Linn om hun liker dem, men hun kjenner ikke til dem. Jeg forsøker å forklare hvem de er, men lykkes ikke. Vi blir stille igjen. Jeg ser ned i setet hennes og jeg følger lårene hennes med øynene mine helt til de kommer til skrittet, men jeg tror ikke hun merker det. Jeg har på tunga det jeg ikke skal si til Linn. «Jeg våknet med ståpikk i dag og tenkte på deg, ikke bare fordi jeg har lyst på deg, men fordi jeg vet du har bestemt deg for å ligge med meg.» Men du! sier Linn. Hyggelig å treffe deg. Jeg må nesten komme meg videre nå. Linn svelger hele koppen i et svelg. Ja det var en rask kopp kaffe, sier jeg. Tidsklemma, ikke sant. 14

15 Ja, sier jeg. Linn blir sittende i setet selv om hun skulle til å gå. Vi får ta det igjen senere, sier Linn. Jeg kjenner hjernen begynne å arbeide, og jeg opplever at jeg gir henne telefonnummeret. Ring hvis du vil ta en kaffe eller en øl eller noe, sier jeg. Linn sklir ned fra setet, kler på seg jakken, sier hadet og vinker og går ut av lokalet. 4 Dette skal liksom være soldagen. Årets første soloppgang. Men det er fortsatt mørkt ute. Jeg har glemt hvordan dagslyset ser ut. Jeg har sovet i ti timer, men det er ikke nok. Jeg trenger å sove mer. Hvile. Sove til det blir morgen. Det finnes hormoner som kroppen skiller ut om morgenen for å våkne. Det vil si, bare de morgenene som har soloppgang. Jeg lever i Mørkets by. Dette er De fortapte sjelers øy. Det finnes ingen ond heks eller fyrste eller trollmann som tok solen fra oss. Ingen trenger å samle sammen et team for å bekjempe ondskapen. Vi kan ikke reddes av en helt som mot alle odds greier å endre hellingen på planeten vår slik at vår by forflyttes til tropene og tropene til Antarktis. Det er bare å vente. I dag tar mørketiden slutt. Jeg går inn på badet, men det er bare ånden min som er med på dette. Kroppen min har en dyp forståelse av at all aktivitet som foregår utenfor sengen ikke har noen hensikt. 15

16 Jeg kommer meg ut og jeg sitter på bussen. Asfalten er våt og suger til seg alle lysene som tross alt måtte finnes. Jeg tenker at ingen av passasjerene på bussen har sett solskinn på flere måneder nå. Jeg tenker på filmen Dark City. I filmen bodde menneskene i en by som var bygget av aliens. Byen svevde i rommet, og lå slik til at sollyset aldri traff. Menneskene var deprimerte og ubarberte. En manns surrealistiske dystopi er en annen manns virkelighet. I filmen Dark City fantes det en mytisk og solfylt strand som het Shell Beach. På T-banekartet kunne man se at det gikk en linje ut dit, men ingen visste hvordan man kom dit. Hva ville ikke vi gitt for en slik mytisk og solfyllt strand rett utenfor byen et sted. Vi ville se plakatene på bussvinduene: ta rute 111 til stranden. Sol og badeliv! Dark City ville vært et step up for oss i Mørkets by. Bussen har kommet til mitt stopp og jeg går av. Jeg har med meg ei stor mappe som inneholder arbeidsprøvene mine, og jeg legger ut til et kontorbygg i utkanten av sentrum. Jeg får vente i et rom med en stor sofa. Lokalet må tidligere ha vært brukt av et firma som driver telefonsalg, for det står oppstilt en stor plakat som beskriver hvor viktig det er å ikke avslutte samtalen hvis den oppringte kunden sier nei takk. Sjefen for publikasjonsbyået kommer inn i rommet, og jeg forteller henne at jeg er frilansjournalist og skribent og ønsker meg oppdrag. Jeg viser henne mappa mi, og sjefen blar sakte igjennom, side for side. Det er ikke veldig mange sider i mappa mi. Jeg forbereder hva jeg skal si når hun kommer til siste prøve og for så å bla over til et sort ark, men hun stopper å bla før hun kommer så langt. Vanligvis er det lite å gjøre på denne tiden av året, 16

17 skjønner du. Men i år er ikke som de andre årene, sier hun og tar en lang pause. Mhm, sier jeg for å fylle inn pausen hennes. Kan du begynne i morgen? sier hun. Klart, sier jeg. Etter jobbintervjuet går jeg til delikatesseforretningen i Storgata. Jeg sitter på en krakk i vinduet og spiser en sandwich til lunsj. Jeg sender en SMS til Tom om at jeg har skaffet meg jobb. Det ville være en løgn å si at jeg gleder meg til å begynne, selv om det bare skulle bli noen oppdrag nå og da. Det deiligste er å vite at jeg har jobb. Jeg blir sittende å stirre ut på Storgata mens jeg spiser ferdig. De som jobber her har radioen høyt på, og jeg merker at Kim Larsen alene er mann nok til å stinke opp en hel by. Når Kim Larsen fader ut øker trivselen. Jeg kan se rett over til gamle Tromsø Sparebank på andre siden av gata. Dette er en av de få bygningene som man ikke kan ta på noe. Kanskje den rød-oransje fargen er et underlig valg, men det er originalfargen fra da den ble bygget i Bygingen er av mur, og deler av fasaden består av store natursteiner som gir følelsen av at bygningen er ment å være permanent. Banken er i fem etasjer. Det høres ikke mye ut, men da den ble bygget var den høyere og større enn nesten alle andre hus. På den tiden så byen ut som en stor bankbygning med noen hus rundt. Byggherrene ville noe med byen. De syntes den fortjente noe mere enn et trehus som stod i stil med omgivelsene. Rødbanken stod ikke i stil med noe i Tromsø. Den stod i stil med bygninger i Oslo, London, New York. Inngangen er dekorert med gullornamenter og byvåpnet: en hvit rein på blå bakgrunn. Foran banken strømmer det mennesker frem og tilbake. Sola har 17

18 kommet frem, og alt skinner i det røde, lave lyset. To gutter har dristet seg til å spise softis i vinterkulda. På radioen spiller de låta L.A. Is My Lady med Frank Sinatra. Det er en sprø tanke, jeg vet, men kan man ha et romantisk øyeblikk med byen man bor i? Holde den i hånda, liksom? 18

19 19

20 20

21 Benedicte Maria Orvung Født: 1965 Bosted: Stavanger 21

22 22

23 Spøkelseskladden novelle Hun ser den nakne ryggen hans. Føflekkene. Runde og ovale sirkler som flyter ut. Som om noen har dyppet en pensel i mørke brun maling, og skvettet tilfeldig rundt på den bleke huden. Utallige små klatter. En ser ut som firkløver, et lykkemerke. En er dråpeformet, en annen minner om et hjerte eller er det kanskje en rumpe? Når hun ligger slik og myser; uten å fokusere, er det som om merkene begynner å bevege seg ut av formen. Hun liker det. Pulserende mønstre som ekspanderer og trekker seg sammen. Figurer åpenbarer seg, andre forsvinner, glir over i nye formasjoner. Det minner henne om moren. Hennes melkehvite rygg var også flekkete. Tett i tett. Når hun var liten, kunne hun ligge i evigheter bak ryggen hennes å fantasere. Spesielt en føflekk var iøynefallende, skilte seg klart ut. Jeg kjenner den, sa moren, når hun med neglen risset konturene inn huden hennes. Kan jeg få se den? Så tegnet hun på papiret. Forsøkte å gjengi med sirlige streker. Så vakker den er, utbrøt moren begeistret. Tenk at den er på ryggen min. Så heldig jeg er! Sommerfuglengelen, døpte de den. De pleide å slippe den løs. Diktet historier om hvordan den fløy rundt hele kloden til barn som hadde det vondt og behøvde trøst og lindring. En dag sa mammaen at de måtte slippe den fri. Hvor? Spurte hun. 23

24 Dit hvor drømmene bor. Hvorfor? Dit skal vi alle, sa mammaen. Når tida er inne. Hun kjenner pulsen hans. Hjertene deres slår i synk operte rytmer. Når hennes slår, hviler hans. Når hans banker, hviler hennes. Utenfor stryker høstvinden i løvet, får det til å rasle. Hun leter etter hånda hans. Den er vakker, med lange, smidige fingre. Hun kysser fingertuppene, mens hennes indre øye forestiller seg alt de er i stand til å gjøre. Berøringene iler rundt i henne, små elektriske impulser. Hun legger seg tettere inntil ham. Lengter. Alt stemte fra første øyeblikk. Hun merket ham godt, enda de befant seg i hver sin ende av festlokalet. Det var noe. En magnetisk kraft. Som trakk. Plutselig sto han der. Han var så lett å snakke med. Hun følte seg sikker. Klar. Årvåken. Morsom. Til tross for at han var fremmed, fornemmet hun gjen kjennelse. Som om de var elskende som var blitt gjenforenet, etter lang tids adskillelse. De sjøgrønne øynene så tvers igjennom henne. Hun likte at han så på henne på den måten. Ble glad. Redd. Kald. Varm. Svimmel. Alt gynget. Hun henga seg til ham med en inderlighet hun aldri tidligere hadde følt, og etter at de hadde elsket hadde han ført hånda hennes til brystet sitt. Kjenner du? Dagen etter kom et bud med en liten pakke på døra. Inni lå en ildrød stressball formet som et hjerte med påskriften: Smaken av og på deg, slipper ikke taket. På andre siden sto det: gal og elskovssyk. Det fulgte en instruksjonslapp og 24

25 der sto: Produktbeskrivelse. Det kan ikke lønne seg å løpe rundt og holde stress og frustrasjoner tilbake. Dette skal ut sånn at det ikke blir en sort klump av råttenskap i ditt indre. Derfor har vi det helt rette terapi-instrumentet sånn at du kan avreagere i tide. Gigant Stress Ballen perfekt til små og store utbrudd. Ballen er på størrelse med en handball og er laget av gummi, som er fylt med en bløt masse som du kan klemme livet ut av, til enhver tid og tilfredsstillelse. Den ligger der på nattbordet, hjerteballen. Velbrukt. Hun tar hånden hans i sin, betrakter den. Hissige merker etter kanylestikk. Huden omkring er blå, gul, grønn, fiolett. Hun fletter fingrene sine i hans. Holder hånden fast. Hardt. Hennes sorgløse handy-man, som likte å fikse, reparere og ordne opp i ødelagte ting. Problemer er til for å løses, pleide han å si. Det var noe med de hendene. De hadde en kraft som styrket henne. Hvordan står du ut med meg? Pleide hun å spørre. Hun var hans rake motsetning. Hun virvlet rundt med stormene. Lot seg blåse hit og dit. Han likte temperamentet hennes, det intense. Lot seg ikke skremme av hennes ustadighet. Du er som været, pleide han å si. Uforutsigbar. Det er aldri kjedelig med deg. Hun elsket klangen av stemmen hans. Dyp. Varm. Den hjertelige latteren. Hun legger øret varsomt inntil ryggen hans. Kjenner hvordan pusten puffer henne forsiktig frem og tilbake. Langsomt. Stille. Hvor er han nå? Hva tenker han? Hvorfor er det ikke meg? 25

26 Shhhhhhhhh. Trærne tapper på vinduet. Hun ser på nattbordet. Morfinsprøytene. Medisiner. Åpne forpakninger. Tomme kapsler. En mugge med vann. Et tomt glass. Blomsterbuketter i ferd med å visne. Det forstørrede brudebildet av de to, sittende på motorsykkelen hans i parken. Han høyreist og brunbarket, det intense blikket stråler, øyekrokene fulle av smilerynker, den lille kløfta i haka, han er så maskulin, så flott. Hun poserer, skyter frem den struttende magen. Baklyset gir det ildrøde håret hennes en gyllen glorie. Han kysser henne på kinnet. Hun smiler skjelmsk. Ligner et lykketroll. Jeg slipper deg aldri, pleide han å hviske inn i øret hennes. Det kilte i henne. Pusten. Ordene. De hadde giftet seg hui og hast, for å sikre henne og babyen. Ingen prest, ingen skumle ord. Det var en vakker seremoni. Hun hadde blitt nervøs. Klarte ikke å si noe. Hans kjærlige blikk gikk over til å stirre vantro på henne. Ordene kom ikke. Stemmen var så langt vekke. Det var helt stille. Alle stirret skrekkslagne på henne. Så kjente hun noe. Bobler. De boblet fra magen og oppover brystet, gjennom halsen, sprakk ut av munnen hennes. Hun klarte ikke stoppe. Notarius publicus tittet himmelfallen fra den ene til den andre. Hver gang hun prøvde å komme til ordet ble hun overdøvet av latterkuler. Alle lo. Hele rommet lo. Jeg formoder dette er JA, sa notarius publicus. Jeg drar som den røde ballongen, hvisket moren. Husker du? Hvordan kunne hun glemme? De var på Tivoli i København, og en klovn hadde stilt seg opp foran henne med en blodrød ballong. 26

27 Se, den er magisk, sa klovnen. Han slapp den, og der sto den, helt av seg selv. Åpenbaringen. Den er din, sa han. Hemmeligheten ligger i denne, sa han, og viste henne spikeren. Forsiktig med den. Hun lekte med ballongen hele dagen. Så plutselig, på kveldingen, mens de vandret gatelangs skjedde det skrekkelige: ballongen viklet seg ut av båndet og for til himmels. Hun var paralysert. Det kom så uventet. Moren prøvde å trøste henne. Jeg tror den fløy tilbake til mammaen, sa hun. Men hun var utrøstelig. Det var ingenting hun kunne gjøre. Hun glemmer aldri synet av ballongen som ble mindre og mindre. En prikk i luften. Og til slutt var prikken vekke. Bare naken himmel. Båndet hadde kveilet seg rundt føttene hennes, ytterst var spikeren. Ute slipper bladene taket i grenene. Eller er det grenene som løsner grepet?? Kanskje begge? Ryggen hans er klam. Innimellom rykker han til, skjelver. Hun gyser. Han kjemper. Hun begraver hodet i halsgropa hans. Snuser. Han lukter ikke seg selv lenger. En eim av sykehus. Kjemikalier. Feberhete. Blandet med lavendelduft. Hun klamrer seg fast til ham. Tårer blander seg med kroppssvette. Limer dem sammen. Det sparker i magen. Som om deres lille baby vil sparke liv i ham også. Huden hans brenner. Hun må kjøle ham. Det gjør vondt å slite seg løs. De er klistret fast i hverandre. Hun hadde vasket moren med svamp og såpe. Hun skulle bli ordentlig ren. Vannet skummet. Mamma skummet. Hun 27

28 hadde sprayet henne med henne favorittparfymen som duftet liljekonvaller. Bak ørene, på halsen og rett over håndflaten, akkurat sånn hun hadde lært henne. Hun hadde lagt en hvit lilje på brystet hennes. Kneppet de kalde hendene hennes varsomt over blomsten. Så hadde hun plukket en rose fra syke husvasen, revet av de røde bladene, et etter et, hadde hun strødd dem rundt hodet hennes. Pleierskerne hadde svøpt moren inn i hvite laken. Trillet henne vekk. Hun glemmer aldri den kalde vinterdagen moren forsvant i det sorte hullet. Selv jorda måtte tines for å ta henne imot. Sprukne lepper. Sår. Skorper. Dårlig ånde smyger ut av munnen hans. Hun vrir opp kluten. Svale dråper treffer tørre lepper. Tungen titter frem som en sulten slange. Hvit av bakterier. Den samme tungen som har kysset henne. Hele henne. Hun vrir. Presser vannet ut av kluten. Tårer drypper ned i sinkbaljen. Hun snur seg vekk, oppdager trærne utenfor, som vaier i vinden. Hvem er innestengt, og hvem står utenfor? Hvem vil ut, og hvem vil inn? På slutten kunne ikke moren snakke. Uforståelige lyder kom ut av munnen hennes. Øynene var så fortvilte, hun forsto. Pupillene små kameralinser som fulgte henne, blendet opp eller ned alt ettersom hvordan hun beveget seg i lyset. Ofte kom tårene og oversvømte de grå øynene hennes. Hun roet seg når den lille barnehånda trøstet. De hadde skamfert henne. Barbert vekk det lange ravnsvarte håret på høyre side av hodet. En lang stripe med blodige sting hadde størknet. Hun lignet en amazone. Med ett bryst. Likefullt var hun vakker. Mamma. Tapre mamma. 28

29 * * * Hun presser leppene sammen, blåser ut kald luft, for å kjøle den dampende kroppen. Utenfor har stemningen blitt pisket opp. Trærne gestikulerer. Slår aggressivt mot ruta. Vinden uler. Hun vil også skrike. Et forstummet skrik gjaller innover. Forplanter seg rundt i kroppen hennes. Babyen oppfatter. Blir stresset. Bakser rundt inne i magen. Sparker. Slår. Ber henne holde opp. Hvem er du, der inne? Alt skjedde så fort. Den lumske føflekken på hans venstre bryst. Plutselig begynte den å vokse. Endre farge. Leve sitt eget liv. Innkapslet i merket var døden. Spøkelseskladden. Det var hun som så den først. Hun betrakter den bleke mannen i sykesenga. Et fremmedlegeme. Kledd i sykehuskjortel. Skal jeg gå rundt i denne Lucia-drakten? Også hadde han ledd den gode latteren sin. Hun kjærtegner den glatte brystkassa, hånden glir langs med magen, hoftene, beina. Fingrene streifer borti lemmet, hun griper den, den ligger myk og livløs i hånden. Så slipper hun. Du vet den røde ballongen, sa moren. Hva med den? Den må ha luft for å bli til en ballong. Ellers er den bare en slapp liten gummipølse, ikke sant? Mmmm, hadde hun svart. Lufta er usynlig, allikevel klarer den å blåse opp en liten gummi til å bli stor og rund. Er ikke det utrolig? Sånn er det 29

30 med oss mennesker og. Vi består av kropp og sjel. Sjela er usynlig, akkurat som lufta. Men vi må ha luft for å puste. Akkurat nå bor sjela i kroppen min, men snart skal den ut å fly. Da forlater den kroppen min, og jeg vil ikke finnes mer. Hvorfor? Hadde hun spurt. Du skjønner kroppen min er ødelagt. Og da kan sjelen ikke bo her lengre. Men kan de ikke reparere deg? Jo de prøver, sa moren trett, men huset er falleferdig. Fundamentet er for dårlig. Hva er fundament? Det som huset står på. Det kommer til å ramle sammen. Når som helst. Men, kan du ikke finne deg et nytt hus, mamma? Komme tilbake? Kanskje, hvem vet? Men da blir jeg jo ikke mammaen din. Men du kan kanskje bli ungen min? Kanskje det, lille hjerte, kanskje... Vinden uler. Tar tak i veggene, vinduene, rister. Bladene danser i vinden. Virvler rundt. Trærne vaier i stormkastene. Bøyer av. Sterke, seige. Hun beundrer de. Hvordan får dere det til? Stå så trygt forplantet i dere selv? Hva er hemmeligheten? Et lite hjerte slår i magen hennes. Det er bare piker som kniper sånn, hadde han kommentert lattermildt når jordmor på ultralyd hadde spurt om de ville vite kjønnet. Hun tenker på alle de gangene de hadde 30