Originaltittel: Intet 2000, Janne Teller 2005, Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo. Oversatt av Kirsti Øvergaard. Omslagsdesign: Bazar Forlag

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Originaltittel: Intet 2000, Janne Teller 2005, Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo. Oversatt av Kirsti Øvergaard. Omslagsdesign: Bazar Forlag"

Otto Didriksen
7 år siden
Visninger:

2 Originaltittel: Intet 2000, Janne Teller 2005, Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo Oversatt av Kirsti Øvergaard Omslagsdesign: Bazar Forlag Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning, og kan straffes med bøter og fengsel. ISBN: Produsert av Newcomlab S.L.L., Madrid

3 I Det er ingenting som betyr noe, det har jeg visst lenge. Så det er ingen vits i å gjøre noe, det har jeg nettopp funnet ut.

4 II Pierre Anthon sluttet på skolen den dagen han fant ut at det ikke var noen vits i å gjøre noe når ingenting likevel betydde noe. Vi andre ble igjen. Og selv om lærerne hadde det travelt med å rydde opp etter Pierre Anthon både i klasserommet og inne i hodene våre, ble litt av Pierre Anthon sittende igjen i oss. Kanskje det var derfor det gikk som det gikk. Det var den andre uka i august. Sola skinte tungt og gjorde oss dovne og irritable, asfalten klistret seg til sålene på gummiskoene våre, og epler og pærer var akkurat så modne at de lå perfekt i hånden til et kast. Vi så hverken til høyre eller venstre. Første skoledag etter sommerferien. Klasserommet luktet rengjøringsmidler og lang tids tomhet, vinduene kastet lynskarpe speilbilder tilbake, og det fantes ikke krittstøv på tavlen. Pultene sto to og to i rader så rette som sykehuskorridorer, som de bare gjorde denne ene dagen i året. 7 A. Vi fant plassene våre uten å gidde å rote hjemlighet i ordenen. Kommer tid, kommer råd, kommer rot. Bare ikke i dag! Eskildsen hilste oss velkommen med den samme vitsen som han brukte hvert år. «Gled dere over dagen i dag, unger,» sa han. «Det ville ikke være noe som het ferie, hvis det ikke var noe som het skole.»

5 Vi lo. Ikke fordi den var morsom, men fordi det var. Så var det at Pierre Anthon reiste seg. «Det er ingenting som betyr noe,» sa han. «Det har jeg visst lenge. Så det er ingen vits i å gjøre noe. Det har jeg nettopp funnet ut.» Helt rolig bøyde han seg ned og pakket de sakene han nettopp hadde tatt fram, tilbake i sekken sin. Han nikket adjø med likegyldig mine og forlot klasserommet uten å lukke døra etter seg. Døra smilte. Det var første gang jeg så den gjøre det. Pierre Anthon lot døra stå på klem som et flirende gap som kunne oppsluke meg også, hvis jeg lot meg friste til å følge etter. Smilte til hvem? Til meg, til oss. Jeg så meg rundt i klassen, og den ubehagelige stillheten fortalte meg at de andre også hadde lagt merke til det. Vi skulle bli til noe. Noe var lik noen, og det var ikke noe som ble sagt høyt. Det ble heller ikke sagt lavt. Det var bare noe som lå i lufta eller i tiden eller i plankegjerdet rundt skolen eller i hodeputene våre eller i kosedyrene, som etter endt tjeneste urimelig var lagt for å samle støv på loft og i kjellere. Jeg visste det ikke. Pierre Anthons smilende dør fortalte meg det. Jeg visste det fortsatt ikke med hodet, men nå visste jeg det. Jeg ble redd. Redd for Pierre Anthon. Redd, reddere, reddest. Vi bodde i Tæring, en forstad til en mellomstor provinsby. Det var ikke fint der, men nesten fint. Det ble vi ofte minnet på, selv om det ikke ble sagt høyt. Heller ikke lavt. Sprukne murmesterkasser og røde småhus med hager hele veien rundt, nye gråbrune rekkehus med hager foran, og så leilighetene med dem vi ikke lekte med. Det var noen gamle

6 bindingsverkshus også, og gårder som ikke lenger var gårdsbruk, men utparsellert til by, og noen få hvite villaer hvor de bodde, som var mer nesten fine enn oss andre. Tæring skole lå på et hjørne hvor to veier møttes. Alle unntatt Elise bodde langs den ene, som het Tæringvei. Elise gikk noen ganger en omvei for å slå følge med oss andre til skolen. Det var før Pierre Anthon sluttet på skolen. Pierre Anthon bodde sammen med faren sin og kollektivet i Tæringvei nummer 25, på et nedlagt gårdsbruk. Pierre Anthons far og kollektivet var hippier som var blitt værende i sekstiåtte. Det var det foreldrene våre sa, og selv om vi ikke helt forsto hva det betydde, sa vi det også. I hagen foran huset, rett ved veien, sto et plommetre. Treet var stort og gammelt og krokete og lente seg ut over hekken og fristet oss med mattrøde victoriaplommer som vi ikke nådde. De andre årene hadde vi hoppet opp etter plommene. Det holdt vi opp med. Pierre Anthon sluttet på skolen for å sitte i plommetreet og kaste umodne plommer. Noen av dem traff oss. Det var ikke fordi Pierre Anthon siktet på oss, for det var ikke umaken verdt, påsto han. Det var bare tilfeldighetene som ville det slik. Og så ropte han etter oss. «Alt er likegyldig,» ropte han en dag. «For alt begynner bare for å slutte. I det øyeblikket dere ble født, begynte dere å dø. Og sånn er det med alt.» «Jorda er fire milliarder seks hundre millioner år gammel, men dere blir maks hundre!» ropte han en annen. «Det er overhodet ikke umaken verdt å være til.» Og han fortsatte:

7 «Alt sammen er et stort skuespill som bare går ut på å late som og på å være best til akkurat det.» Det var ellers ingenting som hittil hadde tydet på at Pierre Anthon var den klokeste av oss, men plutselig visste vi det alle sammen. For han hadde tak i et eller annet. Også selv om vi ikke torde innrømme det. Hverken overfor foreldrene våre, lærerne eller hverandre. Ikke engang overfor oss selv. Vi ville ikke leve i den verdenen Pierre Anthon fortalte oss om. Vi skulle bli til noe, til noen. Den smilende døra til ute fristet oss ikke. Slett ikke. Overhodet ikke! Det var derfor vi fant på det. Vi er kanskje litt overdrevet, for det var faktisk Pierre Anthon som satte oss på sporet. Det var en morgen etter at to harde plommer rett etter hverandre hadde truffet Sofie i hodet, og hun var blitt skikkelig sinna på Pierre Anthon fordi han bare satt og satt oppe i det treet og tok motet fra oss andre. «Du sitter bare der og glor ut i lufta. Er det bedre kanskje?» ropte hun. «Jeg glor ikke ut i lufta,» svarte Pierre Anthon rolig. «Jeg kikker på himmelen og øver meg på å gjøre ingenting.» «Så pokker om du gjør!» ropte Sofie sint og kastet en pinne opp mot plommetreet og Pierre Anthon, men den landet i hekken langt under ham. Pierre Anthon lo og ropte så høyt at det kunne høres helt opp til skolen: «Hvis det er verdt å bli sur for noe, er det også verdt å bli glad for noe. Hvis det er verdt å bli glad for noe, er det også noe som betyr noe. Og det er det ikke!» Han hevet stemmen enda et hakk og brølte: «Om noen få år er dere alle døde og glemt og ingenting, så dere kan like godt

8 begynne å øve dere med det samme.» Det var da vi ble klar over at vi måtte se å få Pierre Anthon ned fra det plommetreet.

9 III Et plommetre har mange grener. Mange, lange grener. Altfor mange, altfor lange grener. Tæring skole var stor og firkantet og betonggrå i to etasjer og i grunnen ordentlig stygg, men det var det ikke mange av oss som hadde tid til å tenke på, og slett ikke nå da vi brukte all vår tid på ikke å tenke på det Pierre Anthon sa. Akkurat denne tirsdagsmorgenen, åtte dager inn i det nye skoleåret, var det imidlertid som om skolens stygghet traff oss som en hel håndfull av Pierre Anthons bitre plommer. Jeg hadde følge med Jan-Johan og Sofie inn porten til skolegården. Rett bak oss kom Rikke-Ursula og Gerda, og vi ble helt tause da vi rundet hjørnet og fikk øye på bygningen. Det går ikke an å forklare hvordan, men det var som om det var noe Pierre Anthon fikk oss til å få øye på. Som om det ingenting han ropte om oppe fra plommetreet, hadde tatt oss igjen på veien og var kommet først fram. Skolen var så grå og stygg og kantete at jeg nesten ikke fikk puste, det var som om skolen var livet, og det var ikke sånn livet skulle se ut, men det gjorde det likevel. Jeg fikk en ustyrlig trang til å løpe ned til Tæringvei 25 og klatre opp til Pierre Anthon i plommetreet og kikke opp på himmelen, helt til jeg ble en del av ute og ingenting og aldri mer

10 skulle tenke over noe. Men jeg skulle jo bli til noe og også til noen, så jeg løp ingen steder, kikket bare den andre veien og klemte neglene inn i håndflaten til det gjorde vondt. Smilende dør, lukk opp, lukk igjen! Jeg var ikke den eneste som følte ute kalle. «Vi er nødt til å gjøre noe,» hvisket Jan-Johan lavt så de fra parallellklassen som gikk litt foran, ikke kunne høre oss. Jan-Johan kunne spille gitar og synge Beatles-sanger så man nesten ikke hørte forskjell på ham og de ekte. «Ja,» hvisket Rikke-Ursula som jeg mistenkte for å være litt forelsket i Jan-Johan, og i det samme fniste da også Gerda og stakk en albue i siden på lufta, ettersom Rikke-Ursula i mellomtiden hadde gått et skritt videre. «Men hva?» hvisket jeg og løp, for nå var de fra parallellklassen kommet betenkelig nær, og blant dem var ertekrokene som skjøt strikker og tørre erter etter jentene når de så sitt snitt til det, og det så ut til å kunne bli snitt veldig snart. Jan-Johan sendte en lapp rundt i matematikktimen, og klassen vår møttes nede på fotballbanen etter skoletid. Alle unntatt Henrik var der, for Henrik var sønn av biologilæreren vår, og vi ville ikke ta noen sjanser. Først kjentes det som vi sto der veldig lenge og snakket om andre ting og lot som om vi ikke alle tenkte på én og samme ting. Men omsider rettet Jan-Johan seg opp og sa nesten høytidelig at alle sammen skulle høre godt etter. «Det kan ikke fortsette sånn,» begynte han talen sin, og slik sluttet

Like dokumenter

Omslagsdesign: Trygve Skogrand Passion & Prose Layout/ebok: Dag Brekke akzidenz as

2013 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Trygve Skogrand Passion & Prose Layout/ebok: Dag Brekke akzidenz as ISBN: 978-82-489-1470-9 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no Det er grytidlig morgen