Tur etter evne! På sporet av en norsk turkultur

Transkript

1 Tur etter evne! På sporet av en norsk turkultur André Horgen Førstelektor i friluftslivsfag / Phd-student Institutt for friluftsliv, idrett og kroppsøving 1

2 Norsk friluftslivstradisjon knyttet til fare, risiko og sikkerhet? Norsk Fjellsportforum: «Forumet skal fremme naturvennlig og sikker ferdsel i tråd med norske friluftslivstradisjoner [ ]» Geir Grimeland peker på at antall fjellsportsulykker økte dramatisk utover på 1980-tallet og hevder at: «[ ] noen bærende holdninger knyttet til sikkerhet sto i fare for å gå tapt» Nils Faarlund, når han skriver om «den norske holdningen til risiko»: «Vågemot ble verdsatt, forutsatt at man var dyktig, ikke dumdristig». Bjørn Tordsson: «I norsk friluftslivstradisjon har en hittil i stort sett betraktet det som en selvfølge at sikker ferdsel er et gode, at ulykker skal unngås og at en bør oppdra folk til ikke å ta sjanser». Børge Dahle var, på slutten av 1990-tallet, kritisk til utdanningsinstitusjoner som, i et sikkerhetsperspektiv, bidro til: «[ ] å smuldre opp en viktig side av den norske friluftslivstradisjonen en tradisjon som ivaretok sikkerheten ved å gjøre enhver friluftslivsutøver til kjentmann i sitt eget naturområde».

3 Kontrast til andre land? Bjørn Tordsson (1998) påpeker kontrasten mellom Norge og USA: «I motsetning til i USA er prestasjon og konkurranse underordnet. Norsk natur blir ikke i første rekke forstått som en «sparring partner» eller utfordrer [ ]»:

4 Kultur og tradisjon Fordi kultur bare er et navn på lært erfaring og kunnskap, er det alltid i bevegelse, alltid i vekselvirkning med ytre omstendigheter og samfunnet omkring. Den bruken av begrepet som benekter denne fleksibiliteten og forandring ved å hevde at kultur refererer til tidløs tradisjon, er ikke verdt å ta alvorlig. Tradisjon er bare en del av begrepet, og det vi kaller tradisjon, er alltid, verden over, stadig i forandring (Wikan, 1994, s. 130). 11/13/2016 Tittel på foredraget 4

5 Essensialistisk - i det man søker å identifisere et autentisk og egentlig innhold, en fast kjerne av naturlighet mht. sikkerhet i friluftslivet. («Det ligger til kulturen, eller tradisjonen, å dra på tur etter evne»). Etnosentrisk - i det man sentrerer seg om sin egen gruppe som oppfattes som den mest betydningsfulle. (Vi nordmenn behersker friluftslivet og drar på tur etter evne). Moraliserende, fordi man gjerne blir sentrert om sin egen normative forforståelse, som oppfattes som den mest etiske. (Gjennom å velge tur etter evne er vi i stand til å ta vare på oss selv i naturen noe som burde være «standarden»). Generaliserende - når man forestiller seg at alle nordmenn drar på tur etter evne, og det er noe som er unikt for «vår kultur». 11/13/2016 Tittel på foredraget 5

6 Problemstillinger Kan man identifisere en genuin, norsk tradisjon, knyttet til det å ferdes sikkert i naturen? Hvor gammel er evt. slike tradisjoner, hvor har impulsene til tradisjonene kommet fra og hvordan har tradisjonene endret seg over tid? Nytteferdsel på bre og fjell i Norge før 1850 Fjellsportsfolkene, under siste halvdel av 1800-tallet og utover på 1900-tallet? «Vegleder-tradisjonen», som preget den pedagogiske praksisen da friluftsliv ble etablert som eget fagområde fra tallet?

7 Respons på fare i brebygdene rundt Jostedalsbreen

8 Uskrevne normer - gikk over breen i visse perioder - været måtte være gunstig - gikk flere sammen - hadde med seg lokalkjente (Foss 1740, 1803)

9 Sikkerhetsutstyr varder av stein varder av tre (trolig trestokker/kvister) hadde med seg tau kombinasjon av vanlige vedøkser og lange staver (etter 1820) en form for brodder (Foss 1740, 1803, Aabel 1826). Funn gjort på breen i 1972, datert til Foto hentet fra Bruaset 1996

10 Veivisere Ulykker på breen var delvis bakgrunnen for initiativet til et offentlig breførervesen, i 1826: [...] jeg er underrettet om, at der ofte reiser Folk over Justedalsbræen mellom Nordfjord og Sogn og det har vel flere Gange været Tilfælde, at folk ere paa saadan Reise omkomne ved at falde ned i Iis sprekkerne, deels paa anden maade, saa anseer jeg det meget gavnligt at træffe Indrætning hvorved ovenmeldte Ulykker kan forebygges [...]. (Fogden i Sogn 1827). Nordre Bergenhus Amts breførervesen ble opprettet i (Horgen 1999).

11 Konklusjoner Hvilke tradisjoner finnes det, knyttet til respons på fare, i forbindelse med nytteferdsel på bre og fjell i Norge før 1850? I tradisjonelle norske bygdesamfunn var viljen til risiko trolig lav så lenge handlingen ikke ble oppfattet som tilstrekkelig verdifull. Man var villig til å ta «kalkulert risiko» ved å oppsøke «farlig natur» primært fordi det hadde nytteverdi. Som respons på naturens farer utviklet man normer som hadde til hensikt å redusere risikoen. Man hadde en pragmatisk tilnærming som gjorde at man tok i bruk det sikkerhetsutstyret som var tilgjengelig i samtiden, for å sikre ferdselen. For Jostedalsbreen etablerte man sågar en offentlig ordning med veivisere som skulle få folk trygt over utsatte bre overganger, allerede i 1820-årene.

12 Respons på fare i fjellsporten Matterhorn, 1865

13 Idéimport / «travelling knowledge» Keilhau og Boeck (1820) kom til fjells med kunnskaper om sikkerhetsutstyr og ferdigheter de hadde lest seg til i franskmannen Horace-Bénédict de Saussures bok Voyages dans les Alpes. B. M. Keilhau

14 Distansering / avstandtaking I 1866, da man lanserte tanken om en norsk turistforening her til lands, understreket man at det ikke var en «Alpine Club», etter britisk mønster man ville opprette. - I følge A. O. Vinje var det: «[...] ikki so myket up paa bratte Tinder vi vilja kliva og brotja Halsen. Vi vilja sjaa os om og njota den friske Fjell-luft».

15 Triumf og tragedie på Matterhorn, 14. juli 1865

16 «Anglofisert alpetradisjon» «Det er sikkert også på høi tid for spottere og folk, som gjør sig lystige over brugen af taug, isøks og søm under skoen, at tie!!!». (Slingsby 1884, s. 28). «Where the ice is covered with snow, - use the rope. Where the snow has gone away, - do as you like. In any case there may be natural dangers». (Slingsby 1881, s. 97) William Cecil Slingsby «Vær dristig, men vær forsigtig. Når du er på noget sted, som du tror er farligt, husk på dem hjemme og gå tilbage, medens der endnu er tid. Feighed er ikke at rose, men forsigtighed er en dyd. Dumdristighet er ligefrem slethed». (Slingsby 1884, s. 16).

17 Førstemann faller aldri! klatrerne på 1800-tallet la til grunn en sikkerhetstenkning som baserte seg på en erkjennelse av at utstyret og forankringsteknikkene la sterke begrensninger på utfoldelsen av klatresporten Man brukte en sikringskjede som ikke tålte fall, og spesielt ikke på bratt snø og is. Dette resulterte i en sikkerhetstenkning i klatresporten etter normen om at «førstemann faller aldri!.

18 Tur etter evne Normen om «tur etter evne» lanseres hos toneangivende klatrere på slutten av tallet. Dansken Carl Halls innstilling gikk i retning av at klatring som «ligger over ens kræfter» var utillatelig.

19 Albert Fredrick Mummery Klatring «by fair means», fra rundt 1880, la føringer på hvordan bre- og klatreturen skulle foregå i britisk tradisjon. Tauet og isøksen var de «lovlige redskapene» innenfor fjellsporten. Bruk av f.eks. bolter ble i den tidlige britiske tradisjonen ikke regnet som lovlige midler. Det var usportslig og et «fryktens hjelpemiddel», et «fear mean».

20 Import (fra ca. 1870) av «den anglofiserte alpetadisjonen» Normer: minst tre i taulaget på bre piggstav og senere isøks gå med stramt tau samme rute ned som opp den mest erfarne klatreren fikk de mest krevende oppgavene

21 1900-tallet, forvaltning av «den anglofiserte alpetradisjon» Norsk Tindeklub (1908), et ekko av Slingsby: «Paa bræ brukes altid taug, hvori samtlige deltagere maa være forsvarligt bundet. For hver 3 deltager avvendes et 60 â 80 fods absolut solid tau». (Norsk Tindeklub 1910, s. 190). Det anbefales videre at det helst burde være minst tre personer i taulaget og det ble gitt veiledning i ulike teknikker i å gå i taulag. «Mindst én av deltagerne maa være forsynet med isøks, og under vanskeligere bræarbeide bør samtlige være det». (Norsk Tindeklub 1910, s. 191). Spiker i støvlene anbefales som «[...] heldig ved brævandring og nødvendig ved klatring». (Norsk Tindeklub 1910, s. 190).

22 Gradering av klatreruter Matterhorn - North face, 1931, Brødrene Schmid (Tyskland) Innført av tyskeren Willy Welzenbach rundt «The dogma of «direttissima»». «During the 1920s and 1930s Italian, German and Austrian mountaineers vied to conquer the most difficult faces by the most dangerous routes» (Flemming, 2000, s. 344). «Mountaineers dropped like flies» (Ibid).

23 Idéimport på 1900-tallet Fra kontinentet (30-tallet): - Bolter og karabinere - Bolteklatring Fra England og USA (50-tallet og utover) - Kiler og muttere Fra Tyskland og Østerrike (50-tallet og utover) - Hjelm, brystsele, «kryssforankring» og «Sticht-taubremsen»

24 Distansering / avstandtaking Gaston Rébuffat: «[ ] som ofte lot seg avbilde i bratt og glatt Chamonix-granitt med tauet hengende fritt i lengder på 10 og langt bort i mot 20 meter ned til taukameraten som «sikret» uten selvforankring». (TGkameratene, 2014, s. 21). Slike bilder og episoder førte til at man f.eks. tok avstand fra «[ ] en heroisk fransk tradisjon der man ikke brukte hjelm og bandt tauet rundt livet». (TG-kameratene, 2014, s. 41).

25 Avstandtaking fra dødsromantikk, konkurranse og heltedyrkelse Arne Næss sr., klatrefilosofi, 1975 Klatring med vid sikkerhetsmargin: Ja. Ta sjanser: Aldri berettiget. Heroisme og dødsromantikk: Nei. Beseiring av fjellet: Nei. Arne Næss sr. og NTK hadde i sin tid brutt med «felttogfilosofien» som kom til uttrykk i Alpene gjennom ekspedisjoner fra land som Italia, Østerrike og Tyskland. (Grimeland 2004, s. 67). «Klatremiljøet i Østerrike slik jeg opplevde det, var preget av dødsromantikk, konkurranse, [ ] og heltedyrkelse». (Næss sr. 1975)

26 Toppen er ikke en tå verdt! Dette behovet for å distansere seg fra andre lands klatrekulturer kom til uttrykk i Tindegruppa, i forbindelse med Tirich Mir ekspedisjonen, ledet av Arne Næss sr., i 1964: «Med den makabre rekken av ekspedisjonstragedier som bakteppe (engelskmennenes 3. forsøk på verdens høyeste fjell i 1924, tyskerne på Nanga Parbat i 1934, franskmennene på Annapurna i 1950 osv.) formulerte ekspedisjonens gallionsfigur, Arne Næss Sr., imperativet: Toppen er ikke en tå verdt!». (TG-kameratene, 2014, s. 41).

27 Konklusjoner Hvordan responderte fjellsportsfolkene på fjellets farer under siste halvdel av 1800-tallet og utover på tallet? Fjellsportspionerne brakte med seg en anglofisert alpetradisjon til Norge, hvor man var opptatt av sikkerhet. Fjellsportsfolkene på 1800-tallet la til grunn en sikkerhetstenkning som baserte seg på en erkjennelse av at utstyret og forankringsteknikkene la sterke begrensninger på utfoldelsen av sporten. Normer: førstemann faller aldri, «tur etter evne». Norsk Tindeklub konserverte, forvaltet og videreformidlet «klatrespillets normer og regler», slik det var formidlet av britiske fjellsportsfolk, utover på 1900-tallet. Fra 1930-årene fortsatte impulser fra kontinentet å forme «vår tradisjon». Fra slutten av 1950-tallet og frem mot 1970-tallet fokuserte sikkerhetstenkningen gradvis i større grad på sikringskjeden enn på klatreren selv.

28 «Fjellsikring» versus «fjellvett» «Fremdeles ligger det fulle og hele ansvaret for skiløpernes sikkerhet hos skiløperen selv. Fjellet skal og kan aldri bli noen barnehage» (Helberg 1970:48). «Aksjon Fjellvett», med følgende motto: «Velkommen til fjells men ta ansvaret selv» (Kroglund & Valmot 2007:116). 28

29 Respons på fare i vegleder-tradisjonen «Vil vi trivsel og sikkerhet i fjellet må vi tilpasse våre forutsetninger til fjellets krav, ikke omvendt!» (Norsk Alpincenter 1968b:5). Den eneste fjellregel vi behøver å kunne er at vi må velge og planlegge en tur slik at våre forutsetninger enda om de skulle reduseres underveis alltid vil veie tyngre enn de krav som stilles til oss også dersom disse kravene skulle bli skjerpet. Med andre ord: Velg tur etter evne ikke over evne (Faarlund 1971b, s. 22). 29

30 Merking i fjellet «Begrunnelsen er igjen «hensynet» til mennesker som av en eller annen grunn mangler forutsetninger for å ta seg frem på egen hånd. Det synes rimeligere å anta at det er hensynet til økt belegg på hotellene som er årsaken til denne formen for altruistisk barikadestorming. Jotunheimen bør være for friluftsfolk som har forutsetninger for å drive fjellskiløping og fotturer uten tekniske fremkomstmidler eller permanent merking» (Høgfjellskolen Norsk Alpincenter 1971b:34). I Norge hadde man forlatt «fjellsikringslinjen» fra 50- og 60-tallet, til fordel for «fjellvett-linjen», men fortsatt med merking, kvisting og fjelvettregler. I Sverige hadde man fulgt «velferdsstattenkningen» som ledet til «velferdsfjell-tenkning», hvor redningstjenesten og store friluftslivsorganisasjoner hadde overtatt ansvaret for folks sikkerhet i fjellet. (Høgfjellskolen Norsk Alpincenter 1980:8). 30

31 Konklusjoner Hvordan responderte man på fjellets farer i «vegleder-tradisjonen», som preget den pedagogiske praksisen da friluftsliv ble etablert som eget fagområde fra 1970-tallet? Filosofien i «vegleder-tradisjonen» hadde sin opprinnelse i det norske klatrermiljøet, som igjen først og fremst var formet av impulser fra britisk og senere kontinental tradisjon. Normen om «tur etter evne» befestes som en viktig friluftslivsnorm rundt Samtidig videreformidles normer for sikker ferdsel på fjell og bre, med røtter i NTK tradisjon og med idéimport særlig fra tysk og østerriksk tradisjon. Vegleder-tradisjonen fikk relativt stor innvirkning på hvordan fjellsikringen foregikk i Norge fra 1970-tallet og fremover. Toneangivende organisasjoner brukte slagord som «ta ansvaret selv», «tur etter evne» og «fjellvett» fremfor mer omfattende tilrettelegging og fjellsikring.

32 Sluttbemerkninger Om det eksisterer en genuin norsk tradisjon knyttet til respons på fare, risiko og sikkerhet kan fortsatt diskuteres. Her kan det konkluderes at norsk fjellsportstradisjon har sine røtter i bygdefolks tradisjonelle ferdsel, som siden tidlig på 1800-tallet har vært under påvirkning gjennom idéimport fra en rekke land og tradisjoner. Idéimport, samt avstandtaken til impulser som har vært oppfattet som negative, har formet norsk tradisjon gjennom vel 200 år. «Norsk tradisjon» er langt på vei konstruert i kontrast til et generalisert bilde av andre lands tradisjoner. På denne bakgrunn må forestillingen om at det finnes en genuin, norsk tradisjon nærmest sees på som en myte.

33 Føre-var-prinsippet Føre-var-prinsippet skiller seg fra teknisk risikoanalyse ved at den i større grad baserer seg på tidligere erfaringer, består av grunnleggende kausalsammenhenger, og/eller kan være av eksperimentell / observasjonsmessig art. Det typiske ved anvendelse av føre-var-prinsippet er at det er nokså uklart hvilke parametre vi bør forholde oss til og at det er stor usikkerhet om de basale årsaksmekanismer. (Kaiser, 2004, s. 80). Jeg ønsker å konkludere med at føre-var-prinsippet går lengre enn etablert risiko tenkning ved at det både forutsetter en eksplisitt verdidiskusjon og deltakende beslutningsprosesser. (Kaiser, 2004, s. 81).

34 Risiko-analyser versus Føre-var-prinsippet Risiko-analyser: har en tendens til å underslå den vitenskapelige usikkerheten fremfor å tematisere den. har en tendens til å søke det «objektive» der folk er opptatt av kvaliteter og verdier. har en tendens til å redusere våre bekymringer til få håndterlige parametere fremfor å forsøke helhetlige evalueringer av mulige fremtidige skader. Føre-var prinsippet derimot har potensialet i seg til å forene nettopp disse ulike hensyn. Det retter søkelyset på det vi ikke vet. Det inviterer til kvalitative og holistiske vurderinger av det som kan gå galt. Det krever tydeliggjøring av våre verdistandpunkt og etisk prinsipper. (Kaiser, 2004, s. 83).

35 Viktigere enn noen sinne å kjenne historien Hvis overføringen foregår på imperialistisk vis, står man i fare for å undertrykke eller utradere det som fungerte bra i den sektoren hvor det nye blir introdusert. Manglende respekt og forståelse for det gamle kan utløse ødeleggende konflikter som heller hemmer enn fremmer sikkerhetsberedskapen i vedkommende virksomhet. (Ryggvik, 2004, s. 52). [ ] sikkerhetssystemer er kompliserte mekanismer der man står i fare for å overse det vesentlige hvis en ikke kjenner systemenes opprinnelse og filosofi, forstår deres kultur og er klar over hvilke forutsetninger som er avgjørende for at de skal fungere. [ ] I en sikkerhetsarena hvor konsulenter som lever av omstilling og sin evne til å presentere enkle svar, får en stadig mer dominerende rolle, er det viktigere enn noen sinne å kjenne historien. (Ryggvik, 2004, s. 65).

36 Takk for meg! André Horgen Innlegget er basert på en artikkel i boka Ute! 36