Det nye Europa tar form. Nytt Europa. Det nye Europa tar form

Transkript

1 Det nye Europa tar form Nytt Europa Det nye Europa tar form 1

2 Handelen i Europa økte og byene vokste i perioden mellom 1400 og 1750, kalt tidlig nytid. Under renessansen mistet kirken eneretten til å kontrollere kunst og vitenskap, og det kristne verdensbildet ble utfordret av ny kunnskap som bygde på vitenskapelige metoder. I tillegg splitter reformasjonen Europa i en katolsk og en protestantisk del. Sjømakten Storbritannia sto fram som den ledende verdensmakten på 1700-tallet etter å ha slått ut Spania, Nederland og Frankrike i kriger på 1500-, og 1700-tallet. Sørøst i Europa styrte sultanen et verdensrike fra Konstantinopel etter at osmanene hadde erobret det bysantinske riket, og i øst var Russland i ferd med å bli en ny stormakt. I mange stater fikk fyrstene eneveldig makt som følge av økte inntekter fra toll og skatt. Troen på at alle mennesker har medfødte rettigheter og at verden kan forbedres gjennom opplysning, ble utgangspunktet for opplysningstida på slutten av og utover på 1700-tallet. Dette er tiden da det nye Europa tar steget ut av den stillestående middelalderen. Sammendrag Handel og byvekst Fra 1000-tallet oppsto det byer ved Middelhavet som livnærte seg på handel med det bysantinske riket og den arabiske verden. Krydder, porselen, tepper og andre luksusvarer fra Asia var svært populært, og kjøp og salg av slaver fra Afrika, Balkan og rundt Svartehavet var utbredt. Pengene var gull hentet fra Afrika. I Italia produserte byene ullstoffer, silke, vin, glass, sukker og våpen for eksport til resten av Europa. Handel innad i Europa ga grunnlaget for byframveksten i nord-europa, men etter hundreårskrigen mellom England og Frankrike tok også handelen mellom nord og sør i Europa seg opp. Dårlige veier gjorde at varene i stor grad ble fraktet med båt. Handelen skjøt ordentlig fart når Hamburg, Lübeck og noen andre tyske byer opprettet Hansaforbundet, som var på sitt mektigste i Dette var en sammenslutning av kjøpmenn som hadde handelskontorer i flere havnebyer, blant andre i Bergen og London. 2

3 Handelen økte også betraktelig fordi folk på forskjellige steder spesialiserte seg på visse typer produkter. For eksempel leverte Norge mye fisk og England sto for mye ullproduksjon som ble eksportert til kontinentet. Mot slutten av middelalderen begynte engelskmennene selv å lage klær som de solgte ut. Sverige utmerket seg innen produksjon av metaller til våpen, og Frankrike spesialiserte seg på vinproduksjon. Livet i byene Selv om det var der befolkningen vokste raskest, bodde bare én av ti i byene på tallet, og få byer hadde flere enn innbyggere. Byenes styrke var at det ble sentrum. Her foregikk for eksempel handel og håndtverksproduksjon, mens biskoper bodde her og kirkeadministrasjonene holdt til. På 1200-tallet kom det også universiteter. Noen byer ble til og med bystater med eget byråd, uavhengige fra konge og adel. Faglærte håndtverksmestre gikk gjerne sammen i laug - organisasjoner som fastsatte priser, sørget for at produktene holdt god kvalitet og beskyttet arbeidsplasser ved å holde uønsket konkurranse ute. Rikmennene og faglærte var ikke i flertall, og de hadde flere lærlinger og svenner under seg i tillegg til å ansette «vanlige» folk til å gjøre det tyngste arbeidet. Kvinner kunne jobbe som hushjelp (hver fjerde gjorde nettopp det). Ellers måtte mange tigge eller drive prostitusjon for å tjene til livets opphold. På landsbygda var folk selvforsynte med det meste. I byene måtte folk spesialisere seg, for å selge sine varer og tjenester på et marked. Halvparten av en families penger gikk til brød alene, så når uår rammet og prisene økte var sult og død like rundt hjørnet. Ikke nok med denne trusselen hengende over hodet: I byene levde folk tett, og vaskingen av hverken klær eller seg selv hadde ingen hyppig frekvens, så smittefaren var stor. I forhold til på landet var barnedødeligheten høyere og levealderen lavere i byen, så det er egentlig litt pussig at folketallet her økte raskt. Handelskapitalisme På 1400-tallet begynte handelskompanier å bygge seg opp, med kontorer, butikker og lagerlokaler i flere land, men et problem var foreløpig betalingen, fordi transport av penger over lengre avstander var risikofylt. Derfor opprettet noen smarte italienere kontorer som utviklet seg til banker i de større byene. Det ble sendt ut gjeldsbrev til handelsmenn som hadde penger til gode, og med årene begynte disse å fungere som penger. Mangel på gull og sølv hadde ført til at kjøpekraften hadde sunket i det siste, men med sedlene snudde dette - en forutsetning for at handelen kunne øke. For å unngå stor risiko ved handel og store investeringer gikk ofte flere byborgere sammen i andels- og aksjeselskap, som etterhvert ville utgjøre en ny, mektig samfunnsklasse. Disse trengte så advokater og andre for å skrive kontrakter og drive bokføring. Nå handlet det mer om å investere kapital for fortjeneste fremfor slik overklassen på landsbygda før hadde turet frem med luksus og krig. Investering ble viktig for å overleve i konkurranse med andre. Dette økonomiske systemet mellom 1400-tallets handelsrevolusjon og 1700-tallets industrielle revolusjon omtales ofte som handelskapitalisme. 3

4 Kunst og kultur i renessansen Den økte rikdommen i de norditalienske handelsbyene førte til en stor endring innen kunst, litteratur, musikk og arkitektur fra slutten av 1300-tallet og ut på 1600-tallet. Rikfolk bestille flotte verker, og arkitekter ble hyret til å tegne utsmykkede bygninger. Denne mangfoldigheten blant kjøperne er noe som står i kontrast til middelalderens «eneste» bestiller, kirken. I middelalderen hadde produksjon av utsmykking og kunst vært akkurat det: Produksjon, gjord slavisk av ukjente håndverkere, ofte direkte kopiert fra kirkens mal (det er grunnen til at mange av figurene fra middelalderen rundt om i Europa kan se mystisk like ut). I renessansen vokste derimot kjente og godt betalte kunstnere frem, og det ble et skarpt skille mellom de høyerestående talentene og amatørene. Forskjellen mellom kjønnene økte også. Undervisning på kunstskolene inneholdt anatomiske studier av nakne menn, så det ville vært skandaløst om en kvinne skulle sette sin fot i de kretser! Derimot var det flere kvinner innen overklassen som lærte å synge eller spille et instrument, men de fikk bare opptre for familie og venner, mens de «offentlige» musikerne var menn. Nye latinskoler og universiteter var forbeholdt mennene, og selv om kvinner lærte å lese og skrive ble sjeldent noe publisert. Handel med den islamske verden Kristendommen hadde gjennom tiden visket ut den greske og romerske antikken fra Europa, men byggekunst og tenkning fra denne perioden ble derimot bevart i den islamske verdenen (blant annet gravd ned i krypter). Etterhvert som handelen økte mellom den islamske verdenen og Europa ble også antikkens tankegang spredd tilbake til Europa, i hovedsak via Italias handelsbyer, noe som ble begynnelsen på renessansen, i Firenze. Bøker og kunnskap På 1400-tallet kom gjennombruddet for spredning av kunnskap og litteratur, da boktrykkerkunsten ankom Europa. Den hadde hittil bare vært kjent i Kina. Johann Gutenberg satte sammen metallbokstaver, og med en trykkpresse og sverte fikk han trykket opp sider til bøker. Før 1400-tallet var over hadde alle de ledende byene egne trykkerier. Dette ble innledningen på en informasjonsrevolusjon hvor lagring og spredning av kunnskap ble lettere. Lærebøker, religiøse tekster og fortellende verker - som dikt og skuespill - fikk en offentlig opptur. For eksempel fikk William Shakespeare mot slutten av 1500-tallet solgt sine verker i stort opplag, og også trykte illustrasjoner kom inn i bøkene. Grafiske trykk ble spredt, og nå kunne vanlige personer, ikke bare rikfolk, eie kunstverker. Kunst, litteratur og vitenskap ble i renessansen revet løs fra kirken. Universiteter sto under oppsyn av kirken, men de utdannet leger, jurister og filosofer. Humanismen la vekt på filosofi, språk, historie og etikk, og sirkulerer rundt enkeltindividets skaperkraft mer enn en åndelig intelligens. Humanistiske tenkere var opptatt av at alle skulle få vite, altså at ikke informasjon skulle være lukket inne i universiteter og klostre. I Europa hentet man mye inspirasjon for renessansen fra antikken, men oppdagelsesreiser, og økende etterspørsel etter for eksempel jern, sølv og gull krevde at folk 4

5 fant nye metoder. Man kunne ikke se bakover i tid for å finne bedre kart når man skulle finne sjøveien til Asia, og Pytagoras hjalp lite når en måtte finne mer metall. Den vitenskapelige revolusjonen Den polske astronomen Nikolaus Kopernikus var kirkens største utfordrer. Han sa noe så absurd som at jorda og andre planeter sirkulerte rundt sola. Dette er det såkalte heliosentriske verdensbildet, i motsetning til det geosentriske, som var kirkens lære. Den tyske astronomen Johannes Kepler oppdaget så at planetenes baner var ellipseformede, ikke sirkelrunde, og at planeter beveget seg raskere når de var på et punkt nærmere sola. Italieneren Galileo Galilei beskrev banene til Jupiters måner, og bekreftet da det Kopernikus hadde sagt, men pavekirken truet med tortur: Galilei måtte trekke tilbake uttalelsene og sverge på at jorda sto stille. Kirkens motstand til tross, utover 1600-tallet aksepterte flere og flere at de ikke var sentrum i universet, og i 1687 fikk engelskmannen Isaac Newton et eple i hodet. Han bekreftet det Kopernikus og Kepler hadde sagt, og formulerte gravitasjonsloven om legemers tiltrekning på hverandre, sammen med flere lover om krefter generelt. Gravitasjonen forklarte planeters bane. Det kirken kalte «Guds ypperlige skaperverk» var bare en liten steinklump i et stort verdensrom. Også tid ble utfordret. Kirken mente tiden mellom skapelsen og dommedag bare ville være rundt 6000 år, og at dette var en liten bit i evigheten. Så begynte noen folk å finne fossiler, og kirkens mening også på dette feltet ble knust til støv. Livet på jorden hadde vart i millioner av år, og det var ikke noe skille mellom den korte tiden på jorden og evigheten. Det fantes bare én tid, den målbare. «Jordisk» og «himmelsk» tid var ut, og en fikk inn tanken om generell fortid og fremtid. Reformasjonen Uår, pest og kriger var et uttrykk for Guds straffedom. Kirken truet folk til god oppførsel. Å ha latin som bibelspråk var perfekt, for da kunne paven gjøre alt han ønsket og si det var støttet i Bibelen, mens de som stilte spørsmål ble beskyldt for vranglære og ulydighet. Ved starten av 1500-tallet var det i flere tyske områder økende misnøye med den katolske kirkens makt. Folk protesterte, og mente prestene tok for godt betalt for dåp, skriftemål og messer for de døde mens pengene gikk til pavens flotte byggeprosjekter i Roma. Også salg av avlatsbrev som ga kortere opphold i skjærsilden (venterommet hvor en sitter mens det blir bestemt om du skal til himmelen eller helvete) var kritikkverdig. Luther og Calvin Martin Luther underviste i teologi og var en av de som sterkest mente at en ikke kunne kjøpe seg fri fra skjærsilden, og at bare Gud kunne tilgi synder. Tilgivelse fra en prest eller noen gode gjerninger er ikke nok til å oppnå frelse. Heller måtte en tro fullt og fast på det Bibelen sa og Guds godhet og nåde. Kristendommen handlet om forholdet mellom det enkelte 5

6 mennesket og Gud, så alle hadde lik rett som Paven til å tolke Bibelen og avgjøre hva som var rett tro. I 1522 oversatte Luther Det nye testamente til tysk, slik at alle kunne lese det. Ti år etter kom det gamle testamente. For å poengtere sin misnøye med kirkens avlatsbrev skrev Luther i 1517 et protestbrev, senere kjent som de 95 teser. Det ble oversatt og spredt ut over hele kontinentet, og Pavens svar kom kjapt: Luther skulle trekke tilbake alt. «Piss meg i øret!» svarte han (ikke bokstavelig, men du skjønner vel), og beskyldte Paven for vranglære og å stå i ledtog med djevelen selv. Tilbake lyste Paven Luther i bann. Martin ble utstøtt fra kirken, men rundt om i tyske områder var det biskoper og fyrster som fulgte Luther og som nå nektet å betale skatt til en kirke styrt fra Roma. I og 1540-årene bygde Luthers tilhengere opp en egen kirke. De ble kalt protestanter, og hadde gudstjenester på tysk, ikke latin. Faste, skriftemål, helgener og kloster ble kuttet ut. Utover 1500-tallet ble protestantisme utbredt i flere stater i Nord-Europa. I stede for pavemakt fikk en statskirker hvor fyrster og konger ble overhode. I Danmark-Norge kom reformasjonen i Det at konger tok over kirkemakten betydde at kongen overtok kirkens tidligere områder, og at det ikke lengre var noen konkurranse om makt over menneskene. Dette ble et skritt i mot eneveldet. Midt i 1550-årene gjorde tyske fattigbønder opprør, men de fikk lite støtte fra Luther. Du kan kalle han revolusjonær, men han mente likevel at styresmaktene var innsatt av Gud, og at undersåttene skulle lytte til dem. Luthers avstand fra kampen for sosial rettferdighet gjorde det lettere for rike folk å stå på hans side. Rikfolkene hadde ikke noe å tjene på sosial rettferdighet, og var mer opptatt av at tyske interesser hevdet seg ovenfor den utenlandske pavemakten. Utenfor Nord-Tyskland og de nordiske landene var det den franske presten Jean Calvin som sto for spredning av protestantismen. Han var enig med Luter i mye, men for han var selv ikke tro og forståelse av Bibelen nok for frelse; Det var bestemt av skjebnen. Dette er kjent som predestinasjonslæren, og tilhengere ble kalt kalvinister. De la mer vekt på en enkel og streng livsførsel enn lutheranerne selv. De tok derfor avstand fra alkohol, dans, kortspill og all ytre luksus. Kirker skulle ikke være utsmykket med kunst, og sex utenfor ekteskap kunne straffes med døden. Særlig ble kalvinismen utbredt i Nederland, Skottland og Frankrike. Alt dette førte til den såkalte motreformasjonen i den katolske kirken. Avlatsbrev ble avskaffet og prester fikk bedre opplæring. Man brukte overdådig kunst for å danne et mektig bilde av deres kirke (som bidro mye til spredning av barokken når den kom), men den rette tro fikk ikke vesentlige endringer, klostervesenet og sølibat for prester fortsatte, og paven var fortsatt den øverste lederen for alle katolikker. Religionskriger I 1519 overtok Karl 5. som keiser i det tysk-romerske riket. Han ble den katolske kirkens mektigste forsvarer, var av Habsburger-slekten, og styrte over store deler av fastlands- Europa. Han førte ikke bare kriger mot protestantiske områder, men også mot trosfeller i Frankrike og Italia med det ønsket å samle Europa slik Karl den Store gjorde. Osmanene prøvde på denne tiden å etablere seg i Europa, noe som Karl 5. møtte med militærmakt, men han måtte etterhvert gi opp å forsvare katolisismen i Europa. Han greide å slå tilbake osmanene ved Wien i 1529, men protestantene fikk han ikke has på, og i 1555 ble det inngått en avtale i Augsburg som bestemte at lederen i et land hadde selv skulle bestemme 6

7 hvilken trosretning som gjaldt i landet. Året etter gikk Karl 5. av, trakk seg tilbake til et kloster, og etter hans død ble riket delt mellom to sønner. Augsburg-avtalen hindret ikke konflikter. I Europa var det nå både protestantiske og katolske samfunn, og for eksempel det tysk-romerske riket var splittet mellom de to retningene. Samtidig var den tysk-romerske keiseren en maktfaktor den franske kongen ønsket å svekke, selv om begge var katolikker. I Frankrike hadde det tatt tiår for katolikkene å seire over protestantene. Når de først gjorde det flyktet protestantene til Nederland eller nybyggerkoloniene Nord-Amerika. Nederland lå først under den spanske kongen, men det ble gjort opprør (med støtte fra engelske protestanter), og det ble opprettet et eget land i nord. De sørlige provinsene, dagens Belgia, holdt ved den katolske kirken. Spania likte dette dårlig og sendte skipsflåten sin mot den engelske kanalen i 1588 for å sette inn en katolsk monark, men de tapte kraftig. Religionskrigene fortsatte under trettiårskrigen , men tok slutt ved freden i Westfalen i Siden den gang har lite endret seg på det religiøse kartet. Den katolske kirken klarte å demme opp for følgene av reformasjonen, og både de katolske og protestantiske fyrstedømmene i Tyskland styrket sin makt, mens keisermakten ble til gjengjeld svekket. Frem til 1806 besto riket som et løst forbund av tyske stater. Endrede maktforhold Freden i Westfalen stoppet religionskrigene, men det betyr ikke at tida etter var fredelig. Det som var endret, var årsakene til uenighetene. Statene kjempet nå om områder i stede for religion. En grunn til at ingen stater fikk noen store seiere var fordi England alltid støttet de som kjempet mot den sterkeste, enkelt og greit for å opprettholde maktbalansen i Europa og sørge for at ingen ble sterkere enn de andre, og i en betydning for å sikre at ingen ble betydelig sterkere enn de britiske øyer selv. Med kolonisering og vekst i verdenshandel ble økonomiske motiver for krigføring stadig viktigere. Nye sjø- og kolonimakter Koloniseringen av verden hadde selvfølgelig betydning for maktforholdet i Europa. Først ute var Portugal, men de ble aldri noen stormakt. Spania, derimot, grunnla et stort imperium i Sør-Amerika på 1500-tallet, men på 1600-tallet fikk de annen konkurranse, blant annet fra Nederland, som ble en viktig sjø- og kolonimakt (men ingen stormakt), Frankrike og Storbritannia. Etter den spanske arvefølgekrigen overtok britene franske områder i Nord-Amerika. Nå hadde de makt over hele den Nord-Amerikanske kystlinjen. De anla en flåtebase på Gibraltar ved inngangen til Middelhavet, og sikret seg enerett på å forsyne spanske kolonier i Amerika med afrikanske slaver. Dette ble starten på en storhetstid for britiske havnebyer som Bristol og Liverpool. Britene ble så mektig at etter den spanske arvefølgekrigen turde ikke franskmennene annet enn å innfri alle britiske krav i fredsavtalen. Sjuårskrigen ( ) er senere blitt kalt «den første verdenskrigen» fordi den til slutt foregikk i Europa, Asia, Afrika og Amerika. Storbritannia og Frankrike var hovedmotstandere i krigen som i hovedsak handlet om koloniene og det de produserte, hvorav Storbritannia vant. Som resultat overtok de noen franske kolonier i Karibia, men viktigst er det 7

8 at Frankrike ble stengt ute fra India og Nord-Amerika. I sistnevnte ble de fratatt store områder øst for Mississippi-elva og i Canada, med det resultat at Storbritannia fra nå var verdens ledende sjø- og kolonimakt. Fra det bysantinske til det osmanske riket I tillegg til religiøse og statelige kamper i Europa hadde korsfarernes erobring av Konstantinopel svekket det bysantinske riket, og dermed gikk klar bane for osmanene til å overta området. Midt på 1300-tallet tok osmanene spranget fra Lilleasia til Europa, og Balkan ble fort erobret. Nå satt keiseren av Konstantinopel ikke med mye land igjen utenom hovedstaden i det bysantinske keiserdømmet, men heller ikke den fikk være i fred. I 1453 gikk osmanene inn med mann og de største kanonene verden hadde sett. Byen hadde vært sentrum for den gresk-ortodokse kirken i mange hundre år, så angrepet ble i hele Europa sett på som et hardt slag mot kristendommen. Kongen av Danmark-Norge, Kristian 1. uttalte at verdens ende var nær. Nå hadde osmanerne utgangspunkt i Konstantinopel for videre erobringer. Tidlig på 1500-tallet hadde de erobret Midtøsten, og de fortsatte til Nord-Afrika frem til Marokko helt i vest. Etter et slag i 1526 erobret de den tidligere stormakten Ungarn, og de islamske styrkene kom seg helt til Wien hvor fremgangen sa stopp i 1529, mye på grunn av indre problemer. De hadde ikke mer hell under et nytt forsøk i 1683, men de hersket over deler av Asia, Europa og Afrika, så de var et verdensrike. Riket var på sitt største på 1500-tallet under Suleiman 1., kjent som «den store» eller «lovmakeren». Grunnet rikets sterke makt og kulturelle storhet regnes han for en av de største lederne i islamsk historie. Selv om det osmanske riket originalt besto av rytterfolk hadde de en fryktet krigsflåte på Middelhavet medio Utvidelsene rundt Middelhavet stoppet opp da Spania, bystaten Venezia og paven gikk sammen om en flåtestyrke utenfor Hellas i Likevel beholdt osmanene makten i områdene sine i Europa, Asia og Nord-Amerika i flere hundre år. Russland blir en stormakt Etter det bysantinske rikets sammenbrudd i 1453 var det Russland som sto igjen som sentrum for den gresk-ortodokse kirken. På 1200-tallet ble den sørlige delen av Russland erobret av mongolene, og selv om russiske områder var politisk splittet i mange enheter på og 1300-tallet var de knyttet sammen gjennom felles språk og kirke. I den andre halvdelen av 1400-tallet gikk ting bedre. Moskva stod seirende igjen etter en maktkamp med andre fyrstedømmer, og de greide å frigjøre seg fra mongolene. Russlands grenser ble utvidet i alle retninger, og fyrstedømmet Novgorod, som hadde vært viktig for vestoverhandel i Hansaforbundet, ble lagt under Moskva. Utvidelsene fortsatte utover tallet, blant annet store områder i Sibir som var ettertraktet grunnet rike forekomster av pels. Vestover sto derimot Polen og Sverige fast bestemt mot russerne. De russiske herskerne hadde i stor grad viktige kontakter. Midt på 1500-tallet var Ivan 4. først til å kalle seg tsar, og hans bosted understreket at makten nå lå i Moskva. Han anså seg selv som arvtageren etter keiseren i Bysants. Etter urolige år kom derimot den mektige Romanovslekten til makten i 1613 og ble værende til den russiske revolusjon i Økonomisk sett lå Øst-Europa langt etter vest. Her hadde man mye mindre handel og færre byer, og bønder ble fortsatt sett på som godseiernes eiendeler. Dette endret seg når tsar 8

9 Peter den Store kom hjem fra en reise til Vest-Europa tidlig på 1700-tallet. Han gjennomførte mange tiltak for å fremme opplysning og produksjon. St. Petersburg ble ny hovedstad bygd opp av slaver og svenske krigsfanger, og etter Russlands seier over Sverige i den store nordiske krig ( ) var Russland blitt en stormakt i Europa. Eneveldet Eneveldet innebar at all makt til å bestemme lå hos en og samme konge eller dronning, og at makten gjerne kom fra Gud selv. «Kristian 5. av Guds Nåde» betydde at kong Kristian hadde fått myndigheten fra Gud. Det var under eneveldet at den moderne staten utviklet seg. Makten lå hos kongen alene, i kontrast til middelalderens føydalisme hvor kongen hadde vært avhengig av militær og politisk støtte fra adelsmenn og fyrster. Det hele begynte med at adelens makt ble overtatt av embetsmenn innsatt av kongen. Kongen fikk da makt over alle landområder, og adelens og kirkens domstoler ble erstattet av kongens, eller statens, domstoler, slik at kongen nå fikk dømmemakt over folket. Staten og kongen fikk voldsmonopol innenfor sine landegrenser, og bare staten fikk ha politi, militære, domstoler og fengsel. I tillegg mistet adel og kirke sin innflytelse, for med føydalisme trengte kongen samtykke fra grupper av adelsmenn og biskoper før han gjorde store ting. Nå var det bare han selv han trengte samtykke fra, og det var naturlig nok ikke vanskelig å få var eneveldet den vanligste styreformen i Europa. Frankrike ble selve kroneksemplet, hvor Ludvig 14. («solkongen») innførte styreformen under sin regjeringstid mellom 1643 og Han bygde det overdådige slottet Versailles i Paris, og i lang tid etter har andre eneveldige forsøkt å kopiere den fasjonable franske hoffkulturen som fantes i dette fantastiske bygg. I Danmark-Norge ble eneveldet innført i 1660, og i Sverige i En krigersk statsform Med eneveldet var krig mellom stater normalt, og over halvparten av statens inntekter ble gjerne brukt på militæret. Etter 1500 hadde kontinentet hærer med kanoner, geværer, krigsskip og sterke befestninger til beskyttelse. En hadde profesjonelle soldater, og med alt dette kom med en kostnad så høy at lokal adel ikke lengre hadde mulighet til å følge opp. Det ble nødvendig for staten å utbygge en omfattende administrasjon som kunne kreve skatt og organisere soldater. For å få unge menn inn i hæren var nøyaktige folketellinger viktig, som også hjalp til med å øke skatteinntektene. Sterk statelig administrasjon er grunnen til at Frankrike tidoblet inntektene fra bøndene på 1600-tallet. Mange ledige adelsmenn flyktet nå til hoffet, hvor flere ble embetsmenn. Adelen hadde enerett til stillinger i sentraladministrasjonen. Dermed kunne de fortsatt spille en politisk rolle. mange adelige ble også offiserer i statens militære styrker. 9

10 Merkantilisme Det nye Europa tar form Toll og skatteinntekter fra handelen til byborgerne ble etterhvert en viktigere inntektskilde enn skatt fra bøndene. Man fikk allianse mellom borgere og staten, hvor borgerne sørget for inntekter til staten, mens staten førte en styrkende handelspolitikk. Det var i statens interesse at formuene ikke var fordelt på for mange, så ved inngangen til 1600 opprettet flere land handelskompanier hvor kongen gikk sammen med byborgere for å tjene penger på handelen og koloniseringen. Staten kunne gi handelskompanier eller byborgere monopol på salg av varer eller på å drive handel med bestemte områder. På den måten eliminerte kongen konkurransen fra bønder som også ville selge sine varer. Ikke nok med det, staten ga også støtte til borgere som ville starte egne bedrifter. Med denne politikken sørget man for å ha kontroll på bare en liten rik gruppe borgere som var avhengige av staten. Dette kunne for kongen er statte adelen på flere områder. Denne næringspolitikken ble kalt merkantilisme, hvor inntekter fra toll og skatt skulle sørge for at staten alltids hadde en sum penger. I tillegg visste økonomene at et overskudd i handelen var viktig; flere penger måtte tjenes på eksport enn du betalte for import. For å minke betalingen til utlandet la staten på høye tollsatser på import av varer. Opplysningstida I løpet av og 1700-tallet vokste det frem en gruppe utdannede mennesker i Europas byer, særlig i England og Frankrike, som krevde at herskernes bidro til å opplyse befolkningen. De mente at fornuften, ikke religion, skulle være ledende for alt i livet. Opplysningsfilosofer John Locke var en engelsk opplysningsfilosof som mente at folkesuverenitet, menneskerettigheter og maktfordeling var alle viktige prinsipper i en demokratisk styreform. Han tenkte at når en stat oppstår inngår menneskene i den en samfunnskontrakt hvor individene gir myndighetene rett til å styre, såkalt folkesuverenitet, mens myndighetene gir innbyggerne mulighet til å leve i rett gang med menneskerettigheter til liv, frihet og privat eiendom. Brytes dette bør myndighetene avsettes. I tillegg skal makten fordeles etter maktfordelingsprinsippet hvor parlamentet (folkets representanter) skal være den lovgivende makt, mens kongen og hans statsråder har den utøvende makten. John Locke ble en inspirasjonskilde for de franske opplysningsfilosofene. Jean-Jacques Rousseau så til prinsippene som folkesuverenitet og samfunnskontrakt, men han var uenig i at folket måtte gi fra seg makt til styresmaktene. Allmennviljen, ikke myndighetene, skulle ha rett til å styre. I denne formen skal folket befale, mens den utøvende makten adlyder. Lovgivningen i en stat skulle motvirke ulikheter, og så lenge ulikhetene var for store var det ikke mulig å oppnå frihet. Charles Montesquieu var også påvirket av Locke. Han er mest kjent for å videreføre ideen om maktfordelingsprinsippet (fra antikkens filosofer), hvor han mente at den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt alle måtte ligge hos samme instans. 10

11 Maktfordelingsprinsippet stadfestet at eneveldet måtte avskaffes, og både hans og Rousseaus ideer la grunnlaget for den franske revolusjon i Det opplyste eneveldet Flere av de eneveldige statene ble påvirket av opplysningstidas ideer, og mange steder fikk monarker en tro på at modernisering ville føre til større velstand, frihet og lykke for menneskene. Konger støttet ofte opp om nye teknologiske og vitenskapelige ideer og gjenstander for å høyne levekårene, og flere steder ble saker som større ytringsfrihet, forbedret kommunikasjon og bedre administrasjon viktige saker for kongene. Rettssikkerhet ble også økt når en sa at tortur og andre fæle straffer ble mindre brukt. Det ble viktigere for noen konger å være forkjempere for fremskritt enn å fremstå som herskere innsatt av Gud. Den engelske revolusjonen Angivelig fikk England aldri noen ren eneveldig konge. De hadde stadig konger som forsøkte å innføre eneveldet, og mellom 1629 og 1689 var det en maktkamp mellom konge og Parlament, men Parlamentet vant. Medlemmene i Parlamentet hadde full ytringsfrihet, de kunne til og med kritisere kongen, mens kongen selv hadde begrenset myndighet. Grunnlaget for revolusjonen i England var uenigheter mellom protestanter og katolikker. Under reformasjonen brøt England med paven og opprettet den anglikanske kirken i Grunnene til bruddet var ikke uenighet angående religionen, men fordi Henrik 8. ville ha en skilsmisse, noe paven og den katolske kirken ikke tillot. Han ville følgelig selv være lederen for kirken, så han brøt med paven og opprettet en egen kirke, den anglikanske kirken, en katolsk nasjonalkirke uavhengig av Paven og Roma. Katolikkene likte opprettelsen av den anglikanske kirken dårlig, og også protestantene var misfornøyde, for de ville renske den anglikanske læren for sine katolske elementer. Protestantene ble kalt puritanere, fordi de ville gjøre troen ren (engelsk pure). Katolikken kong Karl 1. gikk hardt ut mot puritanerne. Hans folk forfulgte dem, og han selv oppløste Parlamentet i 1629 og holdt det stengt til I 1642 brøt det ut borgerkrig som et resultat av at Karl hadde ført den anglikanske kirken nærmere katolisismen og samtidig overhørt puritanerne, som sto sterkt i Parlamentet. I 1689 tok stridighetene slutt ved at Parlamentet overkjørte kongen, vendte seg mot Nederland og hentet inn Vilhelm av Oranien for å få en protestantisk konge. Han måtte undertegne the Bill of Rights, som fastslo rettighetene til borgerne, myndigheten til Parlamentet og begrensningene til kongemakten. Grunnen til at den tidligere kongen tapte kampen mot Parlamentet var nok fordi han ikke brydde seg om de ledende samfunnsgruppene når det gjaldt et trosspørsmål. En kan stille spørsmålet «Hvorfor fikk ikke England en eneveldig konge når så mange andre land fikk det?». Svaret på det vil kunne være at Parlamentet siden sin opprettelse i 1215 alltid var sterkere ovenfor bestemmelser i samfunnet enn det stenderforsamlingene andre steder var. I tillegg hadde Parlamentet hatt en gunstig sammensetning siden 1300-tallet. I stenderforsamlingene hadde hver stand i samfunnet sitt kammer, eller møttes i hver sin sal, mens Parlamentet i England bare hadde to kamre, Overhuset og Underhuset, som begge hadde et flertall av godseiere, og ofte var medlemmer av samme familie representert i begge hus. Da kunne de lettere forme enigheter og få gjennomslag. 11

12 Deling av makten Bill of Rights ble gjennom 1700-tallet et forbilde for alle land som ville ha vekk den eneveldige kongemakten. Den amerikanske og franske revolusjon i tillegg til vår grunnlov har inspirasjon herifra, som igjen tok utgangspunkt i opplysningsfilosofenes ideer. I the Bill of Rights ble Parlamentets rett til å gi lover, skattelegge, bevilge penger og føre en åpen diskusjon godt sikret. I tillegg ble det i erklæringen akseptert andre protestantiske kirkesamfunn en det anglikanske. Staten hadde ikke ett bestemt trosgrunnlag, men heller et utvalg som kunne glede både protestanter og katolikker, bortsett fra de katolikkene som fortsatt hørte med paven. De ble diskriminert. Ved valg til Underhuset var stemmereglene litt forskjellige avhengig av hvor du bodde. På landet fikk alle menn som eide jord over en viss verdi stemmerett, mens i byene ble det heller avgjort av privilegier gitt hver enkelt by. Til Overhuset, som ofte hadde det siste ordet, ble derimot representantene pekt ut på grunnlag av adelige posisjoner. Det var adelen som hadde kontrollen over Parlamentet. Det at én samfunnsklasse ble så dominante ga kongen mindre frihet, men siden kongen var den som utpekte representantene til Overhuset kunne han strupe opposisjonen. Likevel var parlamentsmedlemmene klar over at om de sto sammen kunne de gå mot kongen og kjempe frem egne interesser. Etter en lov om pressefrihet i 1694 kom det mange aviser, og aviser i England har som oftest en tydelig politisk tilhørighet også i dag. De opposisjonelle avisene var raske til å utvikle propaganda, satire og kritisk journalistikk. Pressefrihet førte til at en kunne publisere sine meninger, og man fikk en offentlig opinion; et viktig kjennetegn ved et demokrati. 12

13 Europas befolkning Tiden mellom 1500 og 1800 hadde varierende befolkningsvekst. På begynnelsen av 1500-tallet var det vel 80 millioner innbyggere i Europa, men i løpet av 1500-tallet vokste det med røfflig 20 millioner, 1600-tallet hadde en økning på bare 10 millioner før det skjøt fart på 1700-tallet hvor vi ser en mer moderne befolkningseksplosjon på hele 75 millioner, hvor mesteparten inntraff etter Vekst og stagnasjon (ingen eller treg vekst tallet) i befolkningen kan til en viss grad gi en pekepinn på hvordan ressursgrunnlaget var og hvorvidt menneskene greide å utnytte dem i de respektive århundrene. Pierre Goubert skildrer Frankrike på Ludvig XIV (14., solkongen) sin tid ( ), og sier blant annet at 25 % døde før fylte ett år, mens 25% til døde før de rakk å bli 20. I 1770 starter den industrielle revolusjon for fullt, og med det går befolkningstallet opp grunnet et lettere livsgrunnlag for de fleste. Barnedødeligheten går ned mens fødselsraten blir værende, og på den måten øker befolkningen. Bak disse tallene har vi selvfølgelig store regionale forskjeller. Nordlige og nordvestlige deler av kontinentet fikk en fordobling av innbyggertallet, mens Pyreneerhalvøya og Balkanområdene hadde trolig en mye lavere vekst. Herifra er derimot tallene også mer usikre, og politisk tilhøre de ikke Europa. Som en helhet kan jeg derfor glede deg med at Europa skapte ressurser nok til å holde en voksende befolkning i live, men at noen områder greide det dårligere enn gjennomsnittet. Eksempler er Portugal og Spania, hvor klare nedgangstider ble notert. Det tallene derimot ikke sier noe om er levestandarden, og hvorvidt den ble senket for å ta unna for befolkningsveksten. For å se det, passer det bedre å se på noen bilder fra tiden. Presentasjonsmanus, 1600-tallet - Samfunnsendringer sett i forhold til kunst 13

14 Tre koloniimperium Det spansk-portugisiske imperiet varte helt fra 1492 til 1975, mens det portugisiske imperiet spesifikt varte fra 1410 til de ga slipp på den siste kolonien Macao i De var først til å kolonisere, og de var sist til å la koloniene gå. Om vi ser dem sammen med et av de største imperiene i historien kan vi sette dem i en sammenheng. Det britiske imperiet er av mange regnet som det største og mektigste imperiet i historien. Det er kjent å kunne si The sun never sets on the British Empire, men vi ser at Portugal varte lengre - mye lengre. Hvorfor var det da ikke størst? Portugal var og er et lite land med få innbyggere, mens Storbritannia var en sterk militær makt, og det betyr alt for breddeerobringen. Derimot fokuserte Portugal ressursene sine på noen godt forsvarte utposter langs kysten. De fikk ikke de store landområdene som kunne måle seg med hva britene tok, fordi de ikke fokuserte på det. De så det som mer økonomisk praktisk å bare ha noen utposter for handelsskipene. Inndelingen til kapitlet er hentet fra boka Tidslinjer 1+2, Jørgen Eliassen, Ola Engelien, Tore Eriksen, Egil Ertresvaag, Ole Grimnes, Synnøve Hellerud, Lene Skovholt, Knut Sprauten, Herdis Wiig og Andreas Øhren, Aschehoug 1. utgave, 1. opplag Ved uhell kan det ha endt med at noe tekst i sammendraget er meget lik det i læreverket. Forsidebildet er hentet fra Google uten spesifikk tillatelse, og jeg understreker at jeg ikke eier eller innehar noen form for rettigheter til å antyde at det er mitt. Direkte kopiering av tekst fra dette dokument er ikke tillatt. Erlend C. L. Birkeland