HI Identitetsforståelse i vestlig kulturhistorie fra antikken til romantikken

Transkript

1 KANDIDAT 3310 PRØVE HI Identitetsforståelse i vestlig kulturhistorie fra antikken til romantikken Emnekode HI-222 Vurderingsform Skriftlig eksamen Starttid :00 Sluttid :00 Sensurfrist :00 PDF opprettet :12 Opprettet av Digital Eksamen 1/7

2 generell informasjon HI-222 vår 2017 Emnekode: HI-222 Emnenavn: Identitetsforståelse i vestlig kulturhistorie fra antikken til romantikken Dato: Varighet: Tillatte hjelpemidler: Ingen Merknader: Det forekommer av og til spørsmål om bruk av eksamensbesvarelser til undervisnings- og læringsformål. Universitetet trenger kandidatens tillatelse til at besvarelsen kan benyttes til dette. Besvarelsen vil være anonym. Tillater du at din eksamensbesvarelse blir brukt til slikt formål? Velg et alternativ Ja Nei Besvart. 1 HI-222 oppgave Bokmål: Enten: 1. Gjør rede for og sammenlign ulike oppfatningsmåter av «de andre» i antikken. Eller: 2. Gjør rede for hvordan idéer om naturgitte rettigheter har spilt en rolle i europeisk tenkning fra antikken og inn i opplysningstiden. Nynorsk: Enten: 1. Gjer greie for og samanlikn ulike måtar å oppfatte "dei andre" på i antikken. Eller: 2. Gjer greie for korleis idéar om naturgjevne rettar har spilt ei rolle i tenkinga i Europa frå antikken og inn i opplysningstida. Skriv ditt svar her... Oppgave 2 Helt fra den greske antikken og helt frem til i dag har det eksistert tanker om menneskets naturlige rettigheter. Opp gjennom tiden har det vært store variasjoner når det kommer til spørsmålet om hvem som skal ha disse rettighetene. I dag sier vi gjerne at de naturgitte rettighetene gjelder for alle, men sånn har det ikke alltid vært. Kvinner, barn, jordløse, indianere og slaver er bare eksempler på fokegrupper som ofte har blitt holdt utenfor den heldige gruppen som kunne skryte av å ha naturlige rettigheter. Samtidig har det for noen virkelig vært en tanke om at de naturgitte rettighetene skal gjelde for alle, uansett kjønn eller avstamming. I denne oppgaven skal vi se på hvordan utvalgte tenkere har sett for seg menneskets naturlige rettigheter, hvem som kunne sies å 2/7

3 ha disse rettighetene, og hvordan dette har påvirket den europeiske tenkningen. Vi starter i antikken, og beveger oss deretter gjennom middelalderen og renessansen, før vi til slutt ender opp i opplysningstiden. Før vi går videre ville det bare vært konstruktivt å se på hva man mener med naturgitte rettigheter. Naturretter er rettigheter man har kun i kraft av å være menneske. Det man vanligvis tenker på først er retten til liv. Når mennesket fødes får det med en gang rett til sitt eget liv. I tillegg kommer gjerne tanken om rett til frihet - ingen skal leve et liv i fangenskap eller slaveri. I senere tid har rettigheter om religionsfrihet og ytringsfrihet kommet på banen, men i denne oppgaven velger jeg å begrense begrpet "naturgitte rettigheter" til rettigheter liv, eiendom og frihet. Som vi snart skal se, ble det argumentert for at disse rettighetene skulle gjelde alle mennesker, altså alle rasjonelle, autonome individer. Dette skjedde sjelden i praksis, men som oftest var ikke dette fordi mennesker før i tiden mente noen mennesker ikke skulle ha naturgitte rettigheter - det var heller fordi de ikke så på alle mennesker om rasjonelle, autonome individer. De som falt utenfor denne kategorien, hadde ikke samme krav på disse naturgitte rettighetene. Antikken Store deler av vår europeiske kultur kan spores tilbake til antikken. Tidsmessig begrenses gjerne antikken til mellom 700 f.kr. til 413 e.kr., da Roma falt for goterne. Det var i de greske bystatene demokratiet begynte å utvikle seg. Dette er ikke demokrati slik vi kjenner det i dag, som preges av indirekte valgte representanter og maktfordeling. Demokratiet i Athen var et direkte demokrati, hvor alle menn over 25 år som hadde eiendom hadde stemmerett. Politiske beslutninger ble ofte tatt ved håndsopprekning og statlige stillinger ble tildelt folk ved loddtrekning. Akkurat hvor demokratisk styret egentlig var, og hvor effektivt det var, er en ting. Men det det athenske demokratiet vitner om, er en kollektiv forståelse av at enkelte mennesker skulle ha politiske rettigheter. Det var ikke en monark som skulle styre over alle og ta alle beslutningene selv, men beslutningene skulle tas kollektivt av folket (hvertfall en liten, urepresentabel del av folket). Tanken om at makten kommer nedenfra på denne måten har vært sentral i europeisk tenkning videre opp gjennom historien. Tenkere som Aritoteles har vært sentrale når det kommer til å definere menneskets naturgitte rettigheter. Aristoteles levde rundt 350 f.kr. Tross i hans tanker om et "naturlig hierarki" og ideer om at noen mennesker var født til å være slaver, var det også hos Aristoteles tanker om at mennesket som rasjonelt vesen har visse rettigheter som ingen kan ta fra ham. Dette gjaldt kun for menn, og for det meste for de som var medlemmer av det greske aristokratiet. Disse "naturlige slavene", så vel som kvinner og barn, var ikke fullt utviklede mennesker. De manglet noe, og derfor hadde de heller ikke de samme rettighetene. Samtidig hadde Aristoteles store tanker om at alle mennesker skulle ha muligheten til å utvikle sitt fulle potensial. Dette gjaldt for alle - alle skulle realisere sine muligheter. For en "naturlig slave" innebar dette da å nettopp være en slave. Så på en måte kan en si Aristoteles tenkte seg at hverfall én rettighet skulle gjelde for alle, nemlig retten til å realisere sitt potensiale. Dette er ikke i strid med hans tanker om et naturlig hierarki, for det er ikke en del av slavens potensiale å realisere seg som en del av aristokratiet, og derfor er det fortsatt greit å snakke om at noen er bedre og har mer rett til rettigheter enn andre. Selv om Aristoteles tanker om naturlige rettigheter bare gjaldt for en begrenset mengde mennesker på hans tid, skulle de ha mye å si for tenkningen på 1500-tallet, da tekstene hans endelig så dagens lys i Vest-Europa igjen. Aristoteles var læreren til den store makedonske hærføreren Alexander den Store. Alexander er kjent for å ha grunnlagt et imperie som strakte seg fra Hellas til India. Han brakte med seg sin kulturarv, som var sterkt preget av Aristoteles' ideer, dit han kom, og lot den blande seg med lokale skikker og tradisjoner. Dette la grunnlaget for det vi i dag kaller Hellenismen. Hellenismen kjennetegnes av en økende grad kosmopolitisme. De som levde i verden begynte i stadig større grad å se på seg selv som verdensborgere. Etter hvert som kulturer møttes og ble blandet, ble menneskets horisont utvidet. Men det som også kjennetegner Alexanders styre var det at han ikke prøvde å blande seg alt for mye inn i de lokale kulturene. Så lenge de forskjellige folkegruppene anerkjente ham som hersker, var det ikke så nøye hvilke guder de ba til, eller hvordan de formet livene sine. På den måten utviste Alexander en forståelse for andre menneskers rett til å leve slik de selv ville - en slags naturgitt rett. Men noe av grunnen til at Alexander ikke tvang andre folkegrupper til å ta til seg hans kultur, var det at imperiet hans ble så stort, og muligheten for kommunikasjon var så dårlig, at han innså hvor mye ressurser en slik kulturell ensretting ville ta. Han ville heller ikke støte adelen i de ny-erobrede områdene fra seg, for dette ville gjøre det enorme imperiet ustabilt, så for å lettere beholde freden lot ham folkene stort sett holde på som de ville. Alexanders rike varte derimot ikke så lenge. Etter hans død i 323 f.kr. smuldret imperiet opp, og nye herskere utnyttet det maktvakuumet det la bak seg. Men Alexander hadde likevel sørget for å 3/7

4 spre gresk kultur og med den, ideen om naturlige rettigheter. Det skulle likevel ikke ta lang tid før et nytt imperie viste seg, denne gangen med Roma som sentrum. Romerriket dekket store deler av sør-vest Europa, og nord-afrika. Kanskje den viktigste arven vi sitter igjen med fra Romerriket er den såkalte Romerretten. Romerretten var en lovkodeks som skulle gjelde for alle som var underlagt Romerriket. Den sikret blant annet likhet for loven for borgere, sa at ingen kunne bli vilkårlig dømt, og skulle generelt fungere som en hinder mot vilkårlig styre. Her ser vi en klar tendens til at tanken om menneskets naturlige rettigheter har spilt en rolle. De lå som grunnlag for utformingen av Romerretten. I tillegg var Romerretten demokratisk - den skulle gjelde for alle innenfor imperiets grenser. Dette var tross i at Romerriket var et soleklart imperium, hvor makten var sentrert i Roma. Politiske rettigheter eksisterte ikke som i det gamle Hellas, men det eksisterte likevel en tanke om at mennesket har visse naturlige rettigheter som måtte sikres gjennom en lov. Middelalderen Kristendommen hadde begynt å feste sitt grep på den tiden da Romerriket gikk inn i siste fase. I 410 hadde religionen blitt gjort til offisiell religion innad i riket, men bare tre år senere, i 413, falt Roma. Den vestlige delen av Romerriket smuldret opp og ble heller til små fyrstedømmer, hvor én fyrste var ansvarlig for et lite landområde. Dette var begynnelsen på føydalismen, som var en sentral del av den politiske organiseringen i middelalderens Europa. Greske tekster fra Platon og Aristoteles ble flyttet til Konstantinopel i Bysants (Tyrkia) ved Romas fall. Følgelig fikk ikke disse tekstene, med Aristoteles' tanker om naturlige rettigheter, mulighet til å spre seg så mye i vest-europa i begynnelsen av Middelalderen. Likevel er det trekk i kristendommen, som ble Middelalderens rettesnor, som kan sies å omhandle de samme rettighetene. I de ti bud står det for eksempel at man ikke skal drepe. Dette er en måte å sikre individets rett til liv på, og heller begrunne det på en religiøs måte. På samme måte kan budet "du skal elske din neste som deg selv" sies å være en forståelse for menneskets iboende verdi. I dette budet ligger det implisitt en forståelse om at alle mennesker er en del av guds skaperverk, at alle derfor er like, at alle fortjener å bli behandlet med den samme respekten som deg selv. En av Middelalderens forkjempere for individets rettigheter, var Thomas Aquinas. Han levde på 1200-tallet, og var sterkt preget av både kristendommen og Aristoteles. Han forente disse to forskjellige tradisjonene i sine egne tanker om friehet. Kristendommen hadde allerede på denne tiden skaffet seg mye makt og mange solide følgere, men mye av grunnen til at religionen hadde blitt omfavnet av så mange var det at den hadde latt seg blande med lokale religioner i startfasen. På denne måten ble den mer akseptabel for dem som fortsatt tviholdt på sine gamle religioner og tradisjoner. Ved å vise til gamle tenkere som Aristoteles legitimerte ikke bare Aquinas sine ideer ved å vise til gamle tenkere og en gammel kultur som store deler av Europa var tuftet på, men han gjorde også både kristendommen og de gamle antikke tenkernes ideer mer troverdige. I Middelalderen stiltes også spørsmålet hvem disse rettighetene skulle gjelde. Fro det var jo klart at de skulle ikke gjelde alle. Hedninger og annet-troende var ikke en del av fellesskapet som hadde iboende rettigheter. Dette hjalp til å legitimere korstogene som herjet i Midt-Østen fra år Det at kristne korsfarere engasjerte seg i en hellig krig med ikke-kristne, hvor det å drepe hedninger på noen måter ble sett på som en kristenplikt, vitner om at rettigheter som rett til liv definitivt ikke gjaldt for de som var utenfor det kristne fellesskapet. Igjen var det altså lagt begrensninger på hvem rettighetene skulle gjelde. Med kristendommen og forsåelsen av mennesket som guds skaperverk, begynte en å se på kvinner, barn og jordløse som en del av fellesskapet de ti bud skulle gjelde for, selv om deres rettigheter fortsatt var ekstremt begrensede. Nå var det religiøs tilhørighet som definerte om du skulle ha rettigheter eller ikke - og muslimene de kristne møtte i Jerusalem hadde det ikke. Humanisme, renessanse og opplysningstid Tiden der tanken om menneskets iboende rettigheter har fått mest å si, er definitivt tiden fra renessansen til og med opplysningstiden. Selv om den vestlige delen av Romerrike hadde falt i 413, hadde den østlige delen, men sentrum i Konstantinopel, bestått. Men ettersom det osmanske riket hadde drevet voldsom ekspansjon, og stadig kommet nærmere, var det ikke mye lenger øst- Romerriket klarte å stå imot. I 1453 tok osmanerne byen, og Romerriket var over for godt. Med Bysants fall, skjedde det store kulturelle endringer i vest-europa. Da de begynte å skjønne at osmanerne nå ville komme og ta over, flyktet mange av de lærde som bodde i Bysants vestover, og tok med seg antikke tekster som vesten ikke hadde sett på flere hundre år. Med disse tekstene kom mange av de antikke ideene tilbake til vest-europa, og preget på ny tenkningen. Humanismen begynte å blomstre som en følge av dette. Det ble nå en ny tendens til å se 4/7

5 mennesket som et individ, ikke som del av et stort kollektiv. Mennesket ble et menneske i seg selv. Nå var det ikke lenger vanskelig å gi individet rettigheter. Dreiningen mot individet førte til den kjente perioden av europeisk kultur som kalles renessansen, hvor den antikke kulturen, fornuften og harmoni stod sentralt og 1500-tallets Europa var preget av enorme endringer. Ikke bare var det endringer i form av hvordan menneskene forsto seg selv som en del av verden på, men også endringer i hvordan mennesket forstod seg selv som en del av universet. Den kopernikanske revolusjonen endret menneskets plassering i universet. Det geosentriske verdensbildet ble erstattet av det heliosentriske - sola var nå sentrum av universet. Dette var en devaluering av mennesket, som før hadde sett på seg selv som sentrum, men det bidro til menneskets forståelse av seg selv som del av et større hele. I tillegg var det en pågående vitenskapelig revolusjon, der empiri og rasjonalitet ble grunnlaget for menneskets kunnskap om verden. Gjennom nøye studier skulle mennesket finne ut av hvordan verden fungerte. Dette førte til et mer mekanisk verdensbilde, hvor naturen ble mer og mer sett på som noe som kan forstås gjennom vitenskapen. Menneskets forståelse av sin plass i verden ble også endret på denne tiden. Selv om europeere hadde drevet med ekspansjon lenge før 1400-tallet, var det på denne tiden de begynte med oversjøiske ekspansjoner. I 1492 ankom som kjent Christopher Columbus Amerika, og kom hær i møte med indianere. I tillegg hadde Vasco da Gama funnet sjøveien til Asia. Dette direkte møtet med andre kulturer gjorde at europeerne måtte begynne å reflektere over egen identitet. I dette sterke skillet mellom "vi" og "dem", ble europeernes selvbilde utfordret. For skulle disse naturlige rettighetene også gjelde for disse nye folkeslagene? Europeere så gjerne på sin egen kultur, tuftet som den var på antikk kultur og kristendom, som den beste. I møte med nye folkeslag, ble det for mange et mål å "opplyse" disse nye menneskene, få dem til å følge vestens fotspor. Dette gjaldt derimot ikke alle. Columbus var for eksempel veldig beundrende overfor kulturen og menneskene på stillehavsøyene han besøkte. Noe av dette var trolig for å reklamere for sine egne reiser, men noe av det var genuint. Franskmannen Duperron sa også at de nye kulturene europeerne kom til, skulle bli latt være i fred, for alle hadde rett til å beholde sin egen kultur. Det var derfor altså stemmer som argumenterte for at indianere skulle få beholde sin levemåte, og at man i stor grad skulle holde seg unna dem. Dette kan forstås som en forståelse av indianerenes naturlige rettigheter. På samme måte kan en se den spanske dronningens forsøk på å beskytte utfolket spanjolene møtte da de begynte å kolonisere Latin- Amerika. Kolonistene ville gjøre latin-amerikanerne til slaver, men dronningen erklærte dem som spanske undersåtter, og de fikk med dette visse rettigheter, og ble i en viss grad spart å bli brukt som slaver. På den annen side så flertallet på indianere som barbarer som burde utryddes. Ikke alle var en gang sikre på om de var mennesker, og dermed falt de med en gang utenfor kategorien som fortjente å få rettigheter. Dette resulterte som kjent i at millioner av indianere døde, enten ved drap eller indirekte gjennom sykdommer som europeerne tok med seg. I tillegg var det vid bruk av importerte afrikanere som slaver på plantasjene, hvor de jobbet under umenneskelige forhold og ble behandlet som dyr. Ergo var det fortsatt ikke en konsensus om at naturgitte rettigheter skulle gjelde alle mennesker. Igjen ble ofte begrunnelsen om at verken indianere eller afrikanere var fullkomne mennesker på samme måte som europeere brukt. De var usiviliserte, halvmennesker, barbarer eller verre, og det var derfor greit å ikke tildele dem naturgitte retter. Likevel begynte det på denne tiden å komme talsmenn som argumenterte for at også disse folkegruppene var mennesker, som som følgelig skulle få samme rettigheter som europeere. Det var ikke bare indianere og andre folkeslag som det ble argumentert for at skulle få flere rettigheter. Også kvinner og barn begynte å bli sett på med andre øyne. Det begynte å komme stemmer som argumenterte for at de ikke var ufullkomne mennesker, men ordentlige individer nesten på linje med den voksne mannen. Det skulle fortsatt ta lang tid før disse tankene ble fullt utviklet, men det var likevel en tendens i samtiden. Utover mot slutten av 1500-tallet glir renessansen over i opplysningstiden. Når det kommer til opplysningstiden, er det vanskelig å ikke nevne noen av opplysningsfilosofene som preget tiden. Særlig vil jeg dra frem John Locke, Thomas Hobbes og Jean-Jacques Rousseau, som var noen av de mest innflytelsesrike tenkerene på og 1700-tallet. De var sentrale i tanker om individets rettigheter, og hjalp med å danne grunnlaget for tenkningen som førte til politiske revolusjoner i både England og Frankrike. John Locke er ofte blitt betegnet som liberalismens far. Han argumenterte sterkt for individets rett til liv, frihet og eiendom, og sa at dette er rettigheter mennesket har som ingen kunne ta fra dem på en legitim måte. For Locke var det folket som dannet grunnlaget til samfunnet. Hvis de styrende 5/7

6 ikke styrte på en tilfredsstillende måte, hadde folket rett til å kaste den styrende og innsette en ny. Dette var revolusjonære tanker i et Europa som på 1600-tallet var sterkt preget av monarkisk enevelde. John Lockes tanker hjalp til med å legitimere den såkalte ærefulle revolusjonen i England, hvor den daværende kongen hadde blitt avsatt til fordel for en som politiske ledere hadde valgt seg ut. Kongen hadde blitt avsatt, fordi hans styre ikke hadde vært tilfredsstillende for folket. Locke argumenterte også for at den politiske makten skulle skilles mellom en utøvende og en lovgivende makt, hvor den lovgivende skulle være indirekte valgt av folket. De demokratiske tankene, som mer eller mindre hadde ligget døde i Europa siden antikkens Hellas, hadde nå fått nytt liv i seg. Mennesket hadde ikke bare rett til liv og eiendom, men også til politiske friheter og rettigheter. I tillegg var Locke en forkjemper for religiøs toleranse - religionsfrihet var dermed også brakt på banen. Thomas Hobbes sa også som Locke at det var folket som var statens grunnlag. Han hadde dog en litt annen forståelse av hvordan den beste styreformen skulle være. Der Locke så på både utøvende og lovgivende makt, fokuserte bare Hobbes på utøvende makt. En hersker, en såkalt "suveren" skulle ha all politisk makt i samfunnet for å sikre et stabilt styre. Men det var folket han hadde fått makten sin fra. Det var folket som hadde valgt ut og gitt sin makt til suverenen, og suverenen styrte derfor på vegne av folket. Selv om Hobbes ikke var like radikal som Locke når det kom til personlige friheter, var han fortsatt radikal i tanken om at makten i bunn og grunn kommer fra folket, noe som er en liberal tanke. Rousseau er den som kan sies å ha hatt mest å si for opplysningstiden. Hans tanker preget sterkt de sosiale bevegelsene som førte frem til og kulminerte i den franske revolusjonen i Rousseaus tanker om folkesuvereniteten og allmennviljen står fortsatt sterkt i dag. For Rousseau skal nemlig folket ha all makt, og allmennviljen, som er mer enn alle de folkets individuelle viljer til sammen, skal styre. Mennesket er grunnleggende fritt, og har med det visse naturlige rettigheter ingen kan ta fra dem. Disse tankene kom klart til syne i den amerikanske uavhengighetserklæringen, der det ble fastsatt at alle menn (en kan og tolke ordet "men" til å omfatte hele menneskeheten, men høyst sannsynlig var det bare menn amerikanerne snakket om) er skapt like, og at alle har visse "inalienable rights", ukrenkelige rettigheter, som ingen kan ta fra dem. I tillegg viste Rousseau sine tanker seg i den franske menneskerettighetserklæringen av 1781, hvor individet endelig ble skriftlig tildelt slikt som trosfrihet og ytringsfrihet. Selv om premissene som ble fremlagt i begge disse erklæringene ikke ble fulgt i praksis, viser det til hvor sterk tenkningen rundt menneskets naturlige friheter var, og hvor mye den har påvirket vestlig identitetsforståelse. Hvis en skal nevne to filosofer til som også viser hvor sentral tenkningen omkring menneskets rettigheter har blitt, kan vi og se på René Descartes og Immanuel Kant. Decartes så på rasjonaliteten som den eneste sikre kilden til kunnskap, og han sa at alle mennesker hadde en iboende fornuft. Senere filosofer har kommentert videre på dette og sagt at menneskets fornuft kommer i kraft av det at de er mennesket. Fornuften er ikke betinget av for eksempel kjønn, derfor er det ikke lenger noen grunn til å diskriminere kvinner på bakgrunnen av deres kjønn eller sosial rang. Med andre ord begynner gruppen som er priviligerte nok til å ha disse naturgitte rettighetene å åpne seg for å ta i mot nye individer, som kvinner eller mer sosialt og økonomisk lavtstående grupper. Kant videreførte denne tanken ved å si at en aldri skal bruke et menneske som et middel, for alle mennesker er et mål i seg selv. I denne tanken er alle mennesker like, og institusjoner som slaveriet må derfor oppheves, for her brukes mennesker som et middel for å nå økonomiske mål. Det skulle riktignok ta lang tid før både sosialt lavtstående, kvinner og slaver fikk de samme politiske og sosiale rettighetene som menn, men vi ser likevel her en forståelse for at naturgitte rettigheter var rettigheter som skulle gjelde alle, slik vi tenker det i dag. Konklusjon Hva kan vi konkludere utfra dette? Vi har sett at tanken om menneskets naturgitte rettigheter har ligget latent i europeisk tenkning siden antikken. Gjennom ekspanderende imperier har tankene spredt seg til store deler av Europa. Tankene som de var formet av de greske tenkerne ble litt tilsidesatt under Middelalderen, men ble heller plukket opp på andre måter, som i de ti bud og den kristne retten. Ved Konstantinopels fall i 1453 kom mange av de antikke tankene tilbake igjen, og formet et nytt syn på mennesket kalt humanismen, hvor mennesket ble et individ i seg selv. Humanismen fortsatte å prege tenkere inn i opplysningstiden, hvor filosofer som Locke, Hobbes, Rousseau, Descartes og Kant lot seg påvirke av tankene som naturgitte rettigheter, og formed med dette sine politiske tanker om individets ukrenkelige rettigheter og friheter. Disse tankene fikk igjen betydning for utformingen av tekster som menneskerettighetserklæringen og uavhengighetserklæringen, tekster som forstatt står sentalt i europeisk tenkning. Samtidig som vi har sett på utviklingen av tanken om naturgitte rettigheter, har vi også sett hvordan 6/7

7 enkelte grupper systematisk har blitt forhindret fra å få disse rettighetene, ofte fordi de har blitt definert som et ikke-fullverdig menneske eller fordi de, i indianerenes tilfelle, ikke ble definert som mennesker i det hele tatt. Dermed var det greit å unnlate dem i gruppen som fikk ha naturlige retter. På den annen side har vi også sett at det alltid har vært tenkere som Alexander den Store, Duperron og Locke, som har snakket om toleranse overfor andre kulturer og menneskegrupper. Det har derfor alltid vært noen som har prøvd å åpne opp for at stadig flere individer skal få de samme rettighetene. Og selv om vi sier i dag at utviklingen har kommet så langt at disse naturgitte rettighetene gjelder alle individer i verden, er det likevel fortsatt ikke alle som deler disse tankene. Ikke alle, slik som terrorgrupper eller diktatoriske ledere, ser at individet har en ukrenkelig rett til liv. Dette viser bare at vi fortsatt har en vei å gå for å sikre alle individer deres naturlige rettigheter, og hvis det er en ting historien kan vise oss er det at denne utviklingen ikke kommer av seg selv. Besvart. 7/7