Sara Shepard. Brent. Små, søte løgnere 12. Oversatt av Øyvor Dalan Vik. Gyldendal

Transkript

1

2 Sara Shepard Brent Små, søte løgnere 12 Oversatt av Øyvor Dalan Vik Gyldendal

3 Den snakkesalige kan senke skip. AMERIKANSK ORDTAK

4 Å rømme fra åstedet Har du noen gang løyet for å redde ditt eget skinn? Kanskje la du skylden for bulken i mammas og pappas Mercedes på broren din, så du skulle få lov til å dra på skoleballet allikevel. Kanskje sa du til mattelæreren at du ikke var blant de elevene som jukset på tentamen, selv om det faktisk var du som stjal fasiten fra skrivebordet hennes. Vanligvis er du selvfølgelig ikke et uærlig menneske. Men desperate situasjoner krever desperate tiltak. Fire vakre jenter i Rosewood har løyet om noen veldig mørke hemmeligheter for å beskytte seg selv. En av de løgnene dekket over at de forlot åstedet for en forbrytelse bare noen kilometer unna der de bor. Selv om de foraktet seg selv for å dra fra åstedet, trodde de at ingen noensinne ville få greie på det. Men da må de tro om igjen. I slutten av juni hadde det regnet åtte dager i strekk i Rosewood i Pennsylvania, en velstående og idyllisk forstad omtrent tre mil fra Philadelphia, og alle var lei for

5 lenge siden. Regnet hadde druknet de velfriserte gressplenene og de første spirene i økologiske grønnsakshager, og gjort alt om til gjørme. Det hadde oversvømt sandgropene på golfbanen, baseballbanene til guttelagene og Rosewoods ferskenlund, der man hadde begynt å forberede forsommerfesten. Sommerens første krittstreker på fortauene var blitt vasket ned i rennesteinen, oppslag om savnede hunder var blitt til pappmasjé. Og en ensom, vissen bukett på den graven der levningene til en viss vakker jente alle trodde var Alison DiLaurentis lå, ble skylt vekk. Folk sa at et regnvær av slike bibelske dimensjoner ganske sikkert ville bringe ulykke i året som kom. Det var ikke godt nytt for Spencer Hastings, Aria Montgomery, Emily Fields og Hanna Marin, som allerede hadde hatt mer uflaks enn de kunne takle. Uansett hvor hurtig vindusviskerne på Arias Subaru feide over vinduet, greide de ikke å få unna striregnet raskt nok. Aria myste gjennom frontruten idet hun svingte inn på Reeds Lane, en svingete vei som grenset til en tjukk, mørk skog og Morrell-elven en boblende bekk som høyst sannsynlig ville gå over sine bredder innen en times tid. Selv om det lå eksklusive eiendommer et steinkast unna på den andre siden av åsen, var denne veien bekmørk, uten et eneste gatelys til å hjelpe dem med å se. Spencer pekte på noe foran bilen. «Er det der?» Aria trampet på bremsen så bilen nesten fløy inn i et fartsgrenseskilt. Emily så sliten ut da hun kikket ut gjennom vinduet hun hadde nettopp begynt på sommerskole på Temple. «Hvor da? Jeg ser ingenting.»

6 «Det er lys i nærheten av bekken.» Spencer holdt allerede på med å løsne setebeltet og springe ut av bilen. Hun ble umiddelbart søkkvåt av regnet og skulle ønske hun hadde tatt på seg noe annet enn en ermeløs t-skjorte og treningsshorts. Før Aria hadde hentet henne, hadde hun løpt på tredemølle for å forberede seg på årets landhockeysesong hun håpet at de fem fagene hun skulle ta sommerkurs i på Penn, ville hjelpe henne å komme inn på tidligopptaket til Princeton, men hun ville i tillegg være skolens stjernespiller i hockey for å få en ekstra fordel. Spencer klatret over autovernet og kikket nedover bakken. Da hun satte i et lite skrik, utvekslet Aria og Emily et blikk før de hev seg ut av bilen de også. De dro regnhettene over hodet og fulgte Spencer nedover fra veikanten. Gule frontlykter skinte over den fossende bekken. En BMW stasjonsvogn sto krøllet rundt et tre. Fronten var knust og airbagen hang slapt på passasjersiden, men motoren var fremdeles i gang. Glasskårene lå strødd på skogbunnen, og lukten av bensin la seg over duften av gjørme og vått løv. I nærheten av frontlyktene sto en slank skikkelse med kastanjefarget hår og stirret forvirret omkring seg, som om hun ikke hadde noen anelse om hvordan hun var kommet hit. «Hanna!» ropte Aria. Hun løp ned bakken og bort til henne. Hanna hadde ringt dem alle sammen bare en halvtime tidligere og fortalt at hun hadde vært i en bilulykke og trengte hjelp. «Er du skadet?» Emily rørte ved Hannas arm. Den bare huden var glatt av regn og dekket av bitte små

7 glasskår fra frontruten. «Jeg tror det går bra.» Hanna tørket regnet ut av øynene. «Det skjedde så fort. Det dukket plutselig opp en bil og presset meg ut av veibanen. Men jeg er ikke sikker på hvordan det er med henne.» Blikket hennes gled mot bilen. En jente satt sammensunket i passasjersetet. Øynene var lukket, og hun beveget seg ikke. Hun hadde klar hud, høye kinnben og lange øyenvipper. Leppene hennes var vakre og bueformede, og hun hadde en liten føflekk på haken. «Hvem er det?» spurte Spencer forsiktig. Hanna hadde ikke nevnt at hun var sammen med noen. «Hun heter Madison,» svarte Hanna og børstet bort et vått løv som vinden akkurat hadde blåst fast på kinnet hennes. Hun var nødt til å skrike for å overdøve lyden av det plaskende regnet, som var så voldsomt at det nesten var som hagl. «Jeg møtte henne i kveld dette er hennes bil. Hun var veldig full, og jeg tilbød meg å kjøre henne hjem. Hun bor vel et eller annet sted i nærheten, tror jeg hun forklarte veien litt stykkevis og delt, og hun virket ganske borte. Ser hun kjent ut for noen av dere?» Alle ristet måpende på hodet. Så rynket Aria brynene. «Hvor var det du møtte henne?» Hanna senket blikket. «The Cabana.» Hun hørtes fåret ut. «Det er en bar på South Street.» De andre vekslet overraskede blikk. Hanna var ikke den som sa nei takk til en stiv drink på fest, men hun var ikke typen til å gå på en bar alene. På den annen side hadde de behov for å lette litt på trykket alle sammen. Ikke bare var de blitt drevet til vanvidd det siste året av

8 to forfølgere som brukte aliaset A først Mona Vanderwaal, Hannas bestevenninne, og så den ekte Alison DiLaurentis men de delte dessuten en forferdelig hemmelighet fra påskeferien tidligere samme år. De hadde alle sammen trodd at Ekte Ali døde i en brann i Poconos, men så hadde hun dukket opp på Jamaica for å drepe dem en gang for alle. Jentene hadde konfrontert henne på takterrassen, og da Ali hadde kastet seg frem mot Hanna, brøt Aria inn og dyttet henne over kanten. Da de løp ned på stranden for å finne liket hennes, var det forsvunnet. Minnet plaget dem alle sammen hver eneste dag. Hanna brøt døren på passasjersiden opp. «Jeg brukte hennes telefon for å ringe etter ambulanse den kommer til å være her snart. Dere må hjelpe meg å flytte henne til førersetet.» Emily rygget og hevet øyenbrynene. «Vent nå litt. Hva?» «Hanna, det kan vi ikke gjøre,» sa Spencer i munnen på Emily. Hannas blikk lynte. «Hør her, dette var ikke min feil. Jeg var ikke full, men jeg satt og nippet til en drink hele kvelden. Hvis jeg blir her og innrømmer at jeg kjørte, kommer jeg definitivt til å bli arrestert. Kanskje har jeg kommet unna med å stjele og krasje en bil én gang, men politiet kommer ikke til å ta lett på meg gang nummer to.» Året før hadde hun stjålet bilen til gamlekjæresten Sean Ackard i fylla og most den inn i et tre. Mr. Ackard hadde bestemt seg for ikke å anmelde, og Hanna hadde avtjent samfunnstjeneste i stedet. «Jeg kan komme i fengsel,» fortsatte Hanna. «Skjønner

9 dere ikke hvordan det vil se ut? Pappas valgkamp vil bli ødelagt før den i det hele tatt er begynt.» Hannas far skulle stille til valg som senator til høsten; valgkampen hans var allerede overalt i nyhetene. «Jeg kan ikke skuffe ham enda en gang.» Det pøste ned uten stans. Spencer kremtet utilpass. Aria tygget på leppen sin mens blikket gled mot den urørlige jenta. Emily flyttet urolig på seg. «Men hva om hun er hardt skadet? Hva om det å flytte henne gjør ting verre?» «Og hva skal vi gjøre etterpå?» la Aria til. «Bare forlate henne? Det virker veldig galt.» Hanna stirret vantro på dem. Så bet hun tennene sammen og snudde seg tilbake mot jenta. «Vi skal jo ikke akkurat la henne ligge her i dagevis. Og jeg tror ikke at hun er skadet i det hele tatt det virker som hun bare er så full at hun har svimt av. Men hvis dere ikke vil hjelpe meg, så gjør jeg det bare selv.» Hun huket seg ned og forsøkte å løfte jenta under armene. Kroppen deiset til siden som en tung melsekk, men hun rørte seg fremdeles ikke. Hanna gryntet, plantet føttene i bakken og heiste jenta opp i sittende stilling igjen. Så begynte hun å flytte henne over girspaken og ned i førersetet. «Ikke gjør det sånn,» utbrøt Emily og tok et skritt fremover. «Vi må holde nakken stabil i tilfelle det er skader på ryggraden. Vi må finne et teppe eller et håndkle, noe som kan holde nakken i ro.» Hanna lot jenta gli ned i setet igjen før hun kikket seg rundt i stasjonsvognen. Det lå et håndkle på gulvet foran passasjersetet. Hun grep fatt i det, rullet det sammen og

10 surret det rundt halsen på jenta som et skjerf. Månen hadde glidd ut fra bak en sky og lyste et øyeblikk opp veien. Hele skogen våknet til liv i bevegelse. Trærne svaiet kraftig i vinden. Idet et lyn farget himmelen hvit, kunne de alle sammen sverge på at de så noe bevege seg i nærheten av bekken. Et dyr, kanskje. «Det vil sannsynligvis være lettere for oss å bære henne rundt på utsiden av bilen enn å forsøke å flytte henne på innsiden,» sa Emily. «Han, du tar henne under armene, og jeg tar føttene.» Spencer tok et skritt frem. «Jeg bærer i midten.» Aria kikket nølende inn i bilen og tok frem en paraply fra baksetet. «Hun bør vel ikke bli våt.» Hanna så takknemlig på dem alle sammen. «Tusen takk.» Sammen løftet Hanna, Spencer og Emily jenta ut av passasjersetet og subbet langsomt rundt baksiden av bilen mot førersetet. Aria holdt en paraply over jenta så ikke en eneste regndråpe traff huden hennes. De kunne knapt se gjennom den rasende stormen og måtte stadig blunke for å holde regnet vekk fra øynene. Men så, halvveis rundt, skjedde det: Spencer gled i den kvikksandaktige gjørmen, og hun mistet grepet på jenta. Madison veltet voldsomt inn mot bilen, og hodet dunket mot støtfangeren. Det lød et knekk kanskje fra en gren, men kanskje fra et ben. Emily forsøkte å bære byrden av Madisons vekt, men hun gled, hun også, og skumpet Madisons slappe, skjøre kropp enda mer. «Herregud!» skrek Hanna. «Hold henne oppe!» Arias hender skalv mens hun forsøkte å holde paraplyen stødig. «Går det bra med henne?»