Sara Shepard. Lamslått. Små, søte løgnere 10. Oversatt av Øyvor Dalan Vik

Transkript

1

2 Sara Shepard Lamslått Små, søte løgnere 10 Oversatt av Øyvor Dalan Vik

3 Til Caron

4 Det er ikke så viktig hvem det er som begynner spillet; det som betyr noe, er hvem som avslutter det. john wooden

5 Et knippe hemmeligheter Har du noen gang gjort noe så skammelig, så sjokkerende, så ulikt deg at du hadde lyst til å forsvinne? Kanskje gjemte du deg på rommet ditt hele sommeren, fordi du var for ydmyket til å kunne se folk i øynene? Kanskje tagg du foreldrene dine om å få bytte skole. Eller kanskje foreldrene dine ikke engang visste om hemmeligheten din fordi du gjemte deg for dem også. Du var redd for at de bare ved å kaste et blikk på deg ville skjønne at du hadde gjort noe forferdelig. En viss, vakker jente i Rosewood bar på en hemmelighet i ni lange måneder. Hun rømte fra alt og alle bortsett fra de tre beste vennene sine. Da det hele var over, sverget de at de aldri ville fortelle det til en levende sjel. Men dette er Rosewood. Og den eneste måten å holde noe hemmelig på i Rosewood, er å ikke ha noen hemmeligheter i det hele tatt Den sommeren i Rosewood, Pennsylvania, en idyllisk, velstående forstad omtrent tjue minutter fra Philadelphia, hadde vært en av de varmeste i manns minne. For å

6 komme seg unna heten svermet folk til bassenget i den eksklusive klubben, de samlet seg rundt den lokale, italienske iskrembaren for å spise ekstra store jordbæris eller de badet nakne i andedammen på Pecks økologiske gårdsbruk og ysteri, til tross for de seiglivede ryktene om at det en gang var blitt funnet et lik der. Men i den tredje uken av august ble det plutselig væromslag. «Midtsommerfrost» kalte de det i de lokale nyhetene, for temperaturen sank mot frysepunktet flere netter på rad. Guttene innviet de nye hettejakkene sine, og jentene kledde seg i boblevester og de splitter nye skolestartjeansene sine fra Joe s. Noen av bladene på trærne ble røde og gylne over natten. Det var som om mannen med ljåen var kommet og hadde røsket med seg siste rest av årstiden. En kjølig torsdagsnatt gled en bulket Subaru nedover en mørk gate i Wessex, en by ikke langt fra Rosewood. Den glødende, grønne klokken på dashbordet viste 01.26, men de fire jentene i bilen var lys våkne. Faktisk var det fem jenter: bestevennene Emily Fields, Aria Montgomery, Spencer Hastings, Hanna Marin og en bitte liten, navnløs baby som Emily hadde født samme dag. De kjørte forbi det ene huset etter det andre og myste mot gatenumrene på postkassene. Da de nærmet seg nummer 204, rettet Emily seg opp. «Stopp,» sa hun over spedbarnsgråten. «Der er det.» Aria hadde på seg en islandsgenser hun hadde kjøpt mens hun var på ferie i Island måneden før en ferie hun ikke orket å tenke på og svingte bilen inn mot fortauskanten. «Er du sikker?» Hun gransket det beskjedne, hvite huset. Det var en basketballkurv i

7 oppkjørselen, en stor sørgepil i hagen på siden og muntre blomsterbed under vinduene på forsiden. «Jeg har sett denne adressen på adopsjonsskjemaet en million ganger.» Emily rørte ved vinduet. «Ship Lane nummer 204. Det er definitivt her de bor.» Bilen ble stille. Til og med babyen sluttet å gråte. Hanna kastet et blikk på spedbarnet ved siden av seg i baksetet. De bitte små, perfekte rosa leppene var knepet sammen. Spencer så på babyen hun også, og rørte urolig på seg. Det var åpenbart hva alle tenkte på: Hvordan kunne dette ha skjedd med søte, veloppdragne, lille Emily Fields? De hadde vært Emilys bestevenner siden sjuende klasse, da Alison DiLaurentis, den mest populære jenta på privatskolen Rosewood Day der de alle gikk, hadde rekruttert dem til sin nye klikk. Emily hadde alltid vært den som ikke kunne fordra å snakke stygt om folk, den som aldri startet en krangel, den som foretrakk store T- skjorter fremfor trange skjørt og dessuten jenter fremfor gutter. Jenter som Emily ble ikke gravide. De hadde trodd Emily gikk på sommerskole på Temple den sommeren, omtrent det samme som Spencer gjorde på Penn. Men så hadde Emily fortalt dem sannheten, en etter en: Hun gjemte seg på søsterens hybel i Philadelphia fordi hun var gravid. Aria, Spencer og Hanna hadde reagert på samme måte alle sammen da Emily røpet hemmeligheten: med hakeslipp og stumme av sjokk. Hvor lenge har du visst det? hadde de spurt. Jeg tok en graviditetstest da jeg kom tilbake fra Jamaica, hadde Emily svart. Faren var Isaac, en gutt hun hadde vært sammen med vinteren før. «Er du sikker på at du vil gjøre dette?» spurte Spencer

8 stille. En skikkelse i vinduet fanget oppmerksomheten hennes og hun krøp sammen. Men da hun snudde seg for å se på det like beskjedne gårdshuset i murstein tvers over gaten, var det ingen der. «Hvilke andre muligheter har jeg?» Emily snurret på det rosa gummiarmbåndet fra Jefferson Hospital. Personalet visste ikke engang at hun var borte legene hadde villet at hun skulle bli en dag til så de kunne holde øye med operasjonssåret etter keisersnittet. Men om hun hadde blitt på sykehuset et minutt til, ville ikke planen hennes fungere. Hun kunne overhodet ikke gi fra seg babyen til Gayle, den rike kvinnen som hadde betalt en enorm pengesum for henne, så hun hadde fortalt Gayle at hun hadde utsatt det oppsatte keisersnittet et par dager. Så hadde hun bedt vennene sine om å hjelpe henne med å snike seg ut av sykehuset kort tid etter at babyen var født. Alle hadde spilt en rolle i flukten. Hanna leverte tilbake Gayles penger. Spencer distraherte sykepleierne mens Emily hinket mot utgangen. Aria stilte Subaruen sin til rådighet, og hadde til og med funnet et babysete på et garasjesalg. Og de hadde lyktes: De hadde kommet seg unna uten at Gayle fant ut av det, og tatt med seg babyen. Plutselig, som på signal, jamret Emilys telefon og brøt den anstrengte stillheten i bilen. Hun tok den frem fra plastposen sykehuset hadde lagt klærne hennes i, og kikket på skjermen. Gayle. Emily krympet seg og trykket på avvis. Telefonen stilnet et øyeblikk, før den jamret på nytt. Gayle igjen. Hanna så urolig på telefonen. «Burde du ikke svare?» «Og si hva da?» Emily trykket på avvis en gang til.

9 «Beklager Gayle, jeg vil ikke gi deg babyen min fordi jeg tror du er psyko?» «Men er ikke dette ulovlig?» Hanna kikket oppover og nedover gaten. Det var ikke en bil i sikte, men hun følte seg allikevel anspent. «Hva om hun melder deg?» «For hva da?» spurte Emily. «Det Gayle gjorde, var også ulovlig. Hun kan ikke si noe uten å avsløre seg selv.» Hanna bet på tommelneglen sin. «Men hvis politiet faktisk finner ut av dette her, hva skjer om de begynner å etterforske andre ting? Som Jamaica?» En påtakelig anspent stemning bølget gjennom bilen. Selv om det alltid var i tankene deres, hadde jentene lovet hverandre aldri å snakke om turen til Jamaica noensinne. Det hadde vært meningen at det skulle være et avbrekk for å glemme Ekte Ali, den djevelske jenta som hadde drept tvillingsøsteren sin, Courtney, som var den Ali de alle kjente og var glade i. Året før var Ali kommet tilbake til Rosewood og hadde utgitt seg for å være jentenes gamle bestevenninne, men det ble senere avslørt at hun var den nye A, den som torturerte dem med tekstmeldinger. Hun hadde drept Ian Thomas, hjerteknuser på Rosewood Day og mistenkt for det første drapet, og Jenna Cavanaugh, som jentene og Deres Ali hadde blindet i sjuende klasse. Ekte Alis kløktige plan var å drepe de fire jentene. Hun hadde tatt dem med seg til familiens hus i Poconos, låst dem inne i et soverom og tent en fyrstikk. Men det var ikke gått som hun hadde håpet. Jentene rømte og forlot Ekte Ali i huset da det eksploderte. Selv om levningene hennes aldri var blitt funnet, var alle sikre på at hun var død.

10 Men var hun det? Det var meningen at turen til Jamaica skulle være en mulighet for jentene til å gå videre i livene sine og bli enda bedre venner. Så snart de var kommet frem, traff de en jente som het Tabitha, og som minnet dem om Ekte Ali. Hun visste ting bare Ali kunne vite om. Måten hun tedde seg på var skremmende lik Alis. Langsomt ble de overbevist om at hun var Ekte Ali. Kanskje hun hadde overlevd brannen. Kanskje var hun kommet til Jamaica for å gjøre kål på jentene slik hun hadde planlagt. Det var bare én ting å gjøre: stoppe henne før hun fikk sin hevn. Akkurat idet Ekte Ali skulle til å dytte Hanna utfor takterrassen, brøt Aria inn, og det var Ali som falt i stedet. Den forslåtte kroppen hennes var forsvunnet før jentene rakk ned på stranden for å se hva de hadde gjort. Sannsynligvis var hun skylt ut med tidevannet. Jentene vaklet mellom lettelse over at Ali var borte for godt og forferdelse over at de hadde drept noen. «Ingen kommer noen gang til å få vite om Jamaica,» brummet Spencer nå. «Liket av Ali er vekk.» Emilys telefon jamret igjen. Gayle. Det kom et pip. Seks nye talemeldinger, sto det på skjermen. «Kanskje du burde høre på dem,» hvisket Hanna. Emily ristet på hodet og hendene hennes skalv. «Sett telefonen på høyttaler,» foreslo Aria. «Så hører vi sammen med deg.» Emily dro underleppen inn i munnen, gjorde som hun ble bedt om og spilte av den første meldingen. «Heather, det er Gayle.» Den skarpe stemmen skar gjennom bilen. «Du har ikke ringt meg tilbake på flere dager, og jeg er bekymret. Du fikk ikke babyen noen dager for tidlig,