Oljeeventyret av Debora Hansen Kleist Oversatt av Hilde Lyng (MNO)

Transkript

1 Oljeeventyret av Debora Hansen Kleist Oversatt av Hilde Lyng (MNO) Jeg husker første gang det ble funnet olje på Grønland. Læreren vår spurte oss for moro skyld om hva slags bil vi ville kjøpe når vi ble millionærer. Hahaha. Ikke før tjue år senere begynte oljen å bli utvunnet i økonomisk bæredyktige mengder. Og den kom ikke akkurat den vanlige borger til gode, for i stedet for å få et bedre liv, måtte de flytte bort fra Midtbyen, der det ble for dyrt å bo. Foreldrene mine hadde bodd i Nuuk hele sitt liv, men ble tvunget til å flytte til Akia på Nordlandet da husleieprisene ble for høye. Fraværet av de beryktede boligblokkene på Sletten var det som hadde utløst mine grublerier over datidens Nuuk. Nuutoqaq, indre by var som vanlig proppfull av biler, så selv om jeg hadde lyst til å speede på BMW-en for å rekke frem til jobben klokken åtte, var det ikke mulig. I stedet for blokkene jeg bodde i en overgangsperiode for lenge siden, var det nå glitrende høyhus av glass og kunstverk som prydet det offentlige rom. Sletten het nå Central Business District og var dominert av kontorer og butikker. De heldige fikk lov til å bo i nærheten. Nuutoqaq, Nuussquak, øyene, Quinngorput og siden av fjellet Lille Malenes som vender mot Sermitsiaq var i dag de rikes bydeler. Akia var blitt en drabantby, og veien dit gikk gjennom en undervannstunnel. Den internasjonale flyplassen lå også der. Jeg kom meg endelig frem til jobben i den nordlige enden av Nuutoqaq som engang var blitt kalt Radiofjellet. Da jeg var ung, vant fornuften, og jeg valgte å studere geologi. Til mitt forsvar var det riktignok også fordi jeg interesserte meg for det. Jeg hadde vært mest interessert i vulkanisme, men spesialiserte meg i stedet innenfor oljegeologi, og jobbet nå i et utenlandsk oljeselskap. Jeg skyndte meg inn på kontoret og sjekket nettet før arbeidsdagen begynte. Ding! Jeg smilte da jeg kikket på meldingene. Kjæresten min, Neil, hadde sendt en anmodning: Request for dinner and permit calendar change. Jeg trykket ja og smilte spent da jeg så hvor han hadde angitt at han ville spise Il Trattori, Nuuks Michelinrestaurant. Jeg smilte stort for meg selv og svarte raskt: Hvorfor akkurat Il Trattori? Det tok ikke lang tid før han svarte: Det er for lenge siden vi har hatt ordentlig tid til hverandre, vennen min <3 Har du reservert bord? skrev jeg tilbake. Jeg klarte å snappe en avlysning Jeg takket ham og konsentrerte meg så om jobben. Sjefen min var geofysiker, og hadde som vanlig undervurdert hvor mye dataarbeid som måtte utføres. Jeg sukket og gikk i gang med prospekter for olje på Nordgrønland. Klokken fem gikk jeg hjem fra jobb med en nagende følelse av å avslutte for tidlig. Men jeg ville rekke hjem til øyene utenfor Quinngorput for å ta et bad, sminke meg og skifte til penere klær. Jeg hadde ikke lyst til å bruke hverdagsklær på Il Trattori. Like før klokken sju dro jeg tilbake til Nuutoqaq og kom frem til restauranten akkurat i tide. Når 1

2 man hadde en reservasjon, gjaldt den for hele kvelden, og det var bare noen få plasser. Neil satt og ventet på meg da jeg kom inn, og jeg klemte ham og ga ham et kyss. Jeg har savnet deg! sa jeg. Jeg har savnet deg også. Han smilte. Han hadde dansk far og snakket ikke grønlandsk, men han forsto likevel ganske mye, så det hende jeg snakket litt grønlandsk til ham. Og så svarte han på dansk. Begge foreldrene mine var grønlandske, så selv snakket jeg flytende grønlandsk. For en herlig overraskelse med restaurantbesøk, sa jeg. Det er lenge siden vi har vært her. Han nikket. Da var det på tide. Vi bestilte en flaske Brunello-rødvin fra 2034 som hadde en duft man ble i godt humør av, og en meny med den beste maten. Jeg snuste i meg vinens bouquet og smilte nok en gang til Neil. Jeg har tenkt på noe, sa han. Ja? Kan vi ikke snart dra på ferie sammen? Det var en god idé! sa jeg. Hvor vil du dra? Hva med Hawaii eller Tahiti? Nei, det er for langt borte. Hva med Barbados? Med et lite stopp i New York? Vi ble enige om det, for det var mulig å fly direkte til New York fra flyplassen i Akia. Da vil skulle bryte opp, sa jeg at jeg ville betale for middagen, men Neil stoppet og insisterte på å betale, for det var jo han som hadde invitert meg. Hvor mye ble det? spurte. Å, det var faktisk ikke så ille denne gangen, svarte han. Under 3000 kroner. Det var da ikke så ille, sa jeg. Men neste gang vil jeg betalte. Det er en avtale. Vi kysset hverandre. Tusen takk for maten! Skal vi dra hjem til deg? Jeg er for sliten til å kjøre tilbake til Øyene. Da han sa ja, dro vi hjem til leiligheten hans i Nuutoqaq i hver vår bil. Å, som jeg har savnet deg! sa jeg, og så holdt vi om hverandre mens vi kysset. Vi hadde hatt mye å gjøre, begge to, og hadde ikke hatt tid til å være ordentlig sammen i det siste. Jeg kysset ham ømt på halsen, og merket at han kviknet til- Vi hadde vært sammen i flere år, helt siden vi studerte på Københavns universitet. Han hadde gått et år under meg. Da jeg var ferdigutdannet måtte vi ha avstandsforhold i ett år. Det var vanskelig, men vi klarte det, og heldigvis var billettene til København forholdsvis billige. Dessuten var lønnen i oljeselskapet jeg ble ansatt i utmerket. Da Neil ble ferdig og flyttet til Nuuk, fikk han jobb i et konkurrerende oljeselskap. Vi la oss tidlig, og snakket om alt og ingenting i hverandres armer. Jeg følte meg helt avslappet og tenkte på hvor høyt jeg elsket Neil. Vi passet veldig godt sammen, for jeg hatet drama, og han var ikke spesielt hissig. Man ble bare i godt humør av å være sammen med ham. Jeg la meg tett inntil ham og så ham smilende inn i øynene. Vi begynte å kysse, først avslappet og lekent, deretter mer og mer intenst. 2

3 Da jeg dro på jobb dagen etter, la jeg nok en gang merke til hvor mange utlendinger som bodde i Nuuk. Det bodde nå nesten mennesker i byen, og mange av dem var ikke grønlandske. Bare på jobben min var det kinesere, amerikanere, briter, franskmenn, venezuelanere og folk av forskjellige andre nasjonaliteter. De fleste jobbet i oljebransjen og hadde flyttet hit på grunn av mangel på grønlandske arkeologer. De var de som nøt godt av oljeeventyret. Folk i yrker som lærer sykepleier og andre i offentlig sektor, tjente mye mindre enn folk i oljebransjen, og på grunn av de høye leveomkostningene som fulgte med oljepengene, ble de nærmest kastet ut av sin egen by og måtte ta til takke med å bo i et kjedelig område i nordpå. De grønlandske oljegeologene jeg kjente, meg selv inkludert, hadde kjempet hardt for å få en utdannelse og satt nå i krevende jobber. Lønnen som fulgte med var imidlertid slitet verd og gjorde det mulig for oss å leve et svært behagelig liv. Rett før jeg skulle til å gå ut av bilen på jobben, fikk jeg meg en ubehagelig overraskelse. Noen kastet vann på frontruten min, og rett etterpå begynte en fremmed mann å rope etter meg. Hva skjer? ropte jeg idet jeg gikk ut av bilen-. Qalluaarsuaq! Anglerarniarit! Jævla dansker, dra hjem. To grønlendere begynte å skjelle meg ut. Tillitoorsuaq! Nunarput uertinniaruk! Tyv, gi oss landet vårt tilbake. Jeg begynner å hisse meg opp bare ved ordene. Hvordan kunne de bedømme min nasjonalitet? Var jeg dansk? Hallo! ropte jeg tilbake. Aamma uanga! Kalaaliuvunga. Jeg er også grønlender. Qaa! snerret den andre. Så ble jeg sint, for han hørte overhodet ikke på hva jeg sa. Han var fullstendig likegyldig til meg som person og brukte yrket mitt som unnskyldning for de hatefulle orden. Hvorfor skulle jeg være dansk, bare fordi jeg jobber her? spurte jeg, men som forventet talte jeg for døve ører. Han fortsatte: Slutt med å forurense og ødelegge naturen vår, da. Tror du at du kan kalle deg grønlender når du og firmaet ditt driter på oss og landet vårt? Ser dere virkelig ikke hva oljebransjen har gjort for landet vårt? begynte jeg og bestemte meg for å prøve å snakke fornuft med dem. Infrastrukturen, sykehusvesenet, utdannelsen og masse annet har blitt mye bedre. Husker du ikke hvordan det var før oljen kom? Arbeidsløshet, forfalne boligblokker Nipangerit! Quallunaarsuak! Hold kjeft, drittdanske. Heldigvis kom vakten ut i samme øyeblikk og ba dem forsvinne. Jeg rettet på skjørtet med skjelvende hender da mannen kastet et blikk tilbake og sa: Neste gang kaster jeg kanskje maling i stedet. Jeg sukket dypt. Jeg var så lei av misunnelige, irriterende folk som angrep mennesker med suksess. Thank you, sa jeg til den utenlandske vakten og gikk inn i bygningen og prøvde å roe meg. Det hjalp ikke akkurat på humøret at jeg da jeg kom inn på kontoret kom over en artikkel på en nyhetshjemmeside med overskriften Er det ikke på tide med selvstendighet? Det var en tanke jeg og mange andre betraktet som fullstendig latterlig. 3

4 Jeg kikket på det og begynte å lese innholdet. Nå har Grønland som kjent ikke mottatt blokktilskudd fra Danmark på mange år. Kalaallit Partiiat ber nå den grønlandske befolkning om å kreve selvstendighet fra selvstyret. Det var ikke særlig mange av oss som noen gang hadde tatt Kalaallit Partiiat særlig alvorlig, og de andre partiene, IA og Simut, hadde snarere fjernet seg fra selvstendighetstankene. Etter som utdannelsesnivået hadde steget, hadde det på en måtte gått opp for oss vi at riksfelleskapet var et utbytterikt partnerskap takket være det nødvendige samarbeidet om forsvaret og utenlandssaker. Verdens land var jo ikke lenger uavhengige enheter, men samarbeidet på kryss og tvers om militære, vareforsyning, energiforsyning og mange andre ting. Derfor hadde det syntes opplagt å bevare alliansen med Danmark. Forskjellen fra tidligere tider, var at det nå var et likeverdig forhold som var til fordel for begge parter. At Danmark fikk et årlig utbytte av oljepengene var selvfølgelig medvirkende, og prosentandelen var ikke større enn som så, men var likevel i høyeste grad sammenliknbart med blokktilskuddet som tidligere gikk motsatt vei. Jeg var enig i regjeringens holdning om at Danmark fortsatt var viktig for Grønland. Men mange av mine landsmenn følte seg som tilskuere til sitt eget lands utvikling, og etter som mange ble akterutseilt, fikk Kaalallit Partiiat mer og mer vind i seilene. I dag hadde de historisk stor makt. En lektor fra Illsimatusarfik hadde svart. Man kan ikke se bort fra Kaalallit Partiiats politiske innflytelse, så det er viktig å diskutere konsekvensene av selvstendighet. Hva med militæret? Og hvem skal ha rett til grønlandsk statsborgerskap? Hvem får lov til å bli? Hva med alle de utenlandske arbeiderene som har bosatt seg her i landet og ønsker å tilbring livet her? Slukkøret lukket jeg nettleseren og fortsatte å jobbe for å tenke på noe annet. Samme kveld spiste jeg sammen med Neil, og jeg spurte ham hva han mente om nyhetene. Oppriktig talt har jeg en ganske dårlig følelse når det gjelder det der. Sånn har jeg det også. Særlig med statsborgerskapet. Hvis Kaalallit Partiiat får viljen sin, blir veldig mange utenlandske arbeidere nødt til å flytte. Hvem skal da overta jobben deres? Det er ikke bare det, svarte han. Det kommer også til å gå utover oss. Hvem oss? spurte jeg overrasket. Danskene? Han nikket. Faren din kommer vel neppe til å bli sendt ut bare på grunn av sin nasjonalitet. Han har bodd her det meste av sitt liv. Og du ville fått grønlandsk statsborgerskap. Det skal du ikke være så sikker på. Du vet hva Kaalallit Partiiat mener om danskene og folk av grønlandsk-dansk avstamning. Hvis de hadde fått flertall i en komité for statsborgerskap, ville vi alle fått fyken. Jeg kikket vurderende på ham og måtte til slutt innrømme at han hadde rett. Du har rett. Så utbrøt jeg Oi! Jeg kom på den ubehagelige hendelsen i dag morges, og fortalte Neil hva som hadde skjedd. Jeg så at han tok det tungt, selv om det ikke lenger berørte meg like sterkt. 4

5 Hvorfor i all verden tror de at de har rett til å avgjøre folks nasjonalitet? sa han med høy stemme. Jeg så forbauset bort på ham, for det liknet ham ikke å fare opp så plutselig på den måten. Jævla idioter! fortsatte han. Jeg spurte ham om hvorfor det var så viktig. Hvorfor er du så likegyldig? ropte Neil plutselig. Det er jo ikke noe problem for meg, for jeg er grønlandsk. Jeg er jo ikke dansk, svarte jeg rolig. Hvordan kan du si det? Jeg kunne se sårbarheten i blikket hans. Og så forsto jeg at han følte seg angrepet av mine ord. Asasa, det at jeg ikke er dansk er en konstatering. Jeg er født og oppvokst i Grønland med grønlandske foreldre. Jeg tenker og oppfører meg grønlandsk, til tross for at jeg bodde i Danmark i studietiden. Jeg så ham inntrengende inn i øynene. Det betyr ikke at jeg sier at det er dårlig å være dansk. Neil så litt beroliget ut. Men han hadde fortsatt innvendinger. Jeg er da også født og oppvokst i Grønland. Likevel har det alltid vært mennesker som har sagt til meg at jeg ikke er grønlandsk. Men jeg har heller aldri følt meg hjemme i Danmark. Han så forpint ut. Hva er jeg da? Jeg så tankefullt på ham, men hadde ikke noe svar. Du har ikke egentlig sagt så mye om dette før, sa jeg i stedet. Han ristet taust på hodet. Det har vel alltid ligget i bakhodet et sted, men jeg har aldri tenkt noe særlig over det før, sa han. Det er bare diskusjonen om nasjonalitet og om hvem som skal få lov å bli som har brakt det på bane. Greit, svarte jeg. Men apropos fordomsfulle mennesker, så synes jeg det er veldig provoserende at noen skal grise til andre bare fordi de er misunnelige på at de klarer seg bra. Hvis de gjerne vil tjene mer penger, kunne de jo bare tatt seg en ordentlig utdannelse. Men det er ikke alle som har overskudd til å ta seg en universitetsutdannelse, svarte Neil. Kanskje de ikke har vært i stand til det. Det er ikke alle som har like lett for det boklige som deg og meg. Hvis man bare tar seg sammen kan man klare alt, turte jeg frem. Nei, det er ikke alle som bare kan klare alt ved å bestemme seg for det. Selv om du er så sikker på deg selv, betyr det ikke at du kan forvente det samme av alle andre. Selvfølgelig kan man det, svarte jeg bestemt. Nei, det kan man ikke, svarte Neil i samme toneleie. Forsvarer du de som angrep meg? ropte jeg nesten. Det må du ikke tro jeg gjør, sa han. Men du må innrømme at det er urettferdig at folk som ikke har den riktige utdannelsen har så dårlige vilkår som de har i dag. Ja, men Jeg ble avbrutt midt i setningen. Ikke noe men. Hvis du tenker logisk på det, ser du det selv. Jeg stirret sint på ham, men kom rett og slett ikke på noe å svare. Han hadde rett. Hvorfor skulle jeg ha så god lønn når andre så vidt klarte å holde det gående. Jeg merket at han hadde vakt til live erkjennelse jeg hadde skjult godt, også for meg selv. Men hva kunne jeg gjøre med 5

6 det? Jeg var akademiker, ikke politiker, jeg kunne ikke bare kaste meg frem og ordne alt sammen ved et trylleslag. Neils ord fortsatte å nage meg. Noen dager senere kjørte jeg gjennom stortunellen mot flyplassen i Akia. Like før jeg kom frem fikk jeg øye på avkjørselen mot Maniitsoq. Jeg hadde vært på helgetur dit i bil sammen med Neil da vi akkurat var blitt kjærester. Jeg kikket lengselsfullt mot avkjørselen, men måtte ta av mot flyplassen, for jeg skulle hente to amerikanere som kom på snarvisitt til selskapets Nuuk-avdeling. De jobbet på samme prosjekt som meg, så jeg hadde fått beskjed om å hente dem. De var spent, for det var første gang de var på Grønland. Men vi hadde ikke kjørt lenge før de ga uttrykk for en viss skuffelse. I thought Greenland was supposed to be beautiful, sa den ene mens han betraktet den sosiale boligbyggingen i Akia som allerede var begynt å vise de første tegnene på forfall. Det var vel fordi Akia var så jævlig flatt, tenkte jeg for meg selv. Just wait until you can see Nuuk and the surrounding mountains! sa jeg, og begge to så litt mer forhåpningsfulle ut. Rett før i stortunellen kjørte vi opp en bakke, og da vi nådde toppen og Nuuk kom til syne, hørte jeg at de gispet betatt. I take my words back. It is beautiful, sa de, og jeg smilte til dem i bakspeilet. Amerikanerne dro igjen noen dager senere. De hadde bidratt betydelig til mitt videre arbeide. En stund etter dette begynte valgkampen. Det store temaet var selvfølgelig selvstendighet. Partiene IA og Simut forsvarte fortsatt riksfellesskapet, mens den største motstanderen var Kalaallit Partiiat. En av dagene så jeg en av kandidatene deres som tordnende fremla budskapet sitt på TV. Det er for mange utenlandske arbeidere, sa han. Oljespesialister får for høy lønn, og det skal vi få en forandring på Kalaallit Partiiat har krevd det lenge! Jeg holdt på å falle bakover, og han fortsatte: Jeg lover at hvis jeg blir valgt, kommer alle til å få samme lønn, uansett utdannelse, for det har vi råd til. Selv har jeg tatt utdannelse innen kontor. Jeg har akkurat som geologene tatt en utdannelse. Hvorfor får jeg ikke samme lønn? Jeg har ikke råd til å bo i mine foreldres gamle bydel, og jeg har vanskelig med å få råd til mat. Jeg vet at det er mange som er i samme situasjon som meg, og dette er det vi krever: Det skal lønne seg å jobbe. La oss vise verden hvordan velferd skal fungere. La alle arbeidere i Grønland få samme lønn. Jeg ble mer og mer forundret. Hva i all verden, sa jeg ut i luften mens jeg tygget på konsekvensene av budskapet. Det gjorde meg rasende. Jeg og andre geologer hadde vært under utdannelse i åtte lange år, hvis man regnet med videregående. Han hadde gått fire år på handelsskole, og sikkert har praksis et par år. Det ville si at mens jeg stresset meg gjennom eksamen og ikke fikk sove på grunn av masteroppgaveskriving, kunne han hygge seg med betalt arbeid. Dessuten jobbet kontorfolk bare 37 timer i uken takket være fordelaktige avtaler. Jeg jobbet mange flere timer enn det. For faen. Hvordan kunne man sammenlikne de to yrkene og hevde at de var like? Hvis forslaget hans ble vedtatt, kom ingen til å ønske å ta lang høyere utdanning. Hvem skulle da jobbe for Grønland i fremtiden? Alt sammen begynte å plage meg, så jeg prøvde å berolige meg selv ved å si at han aldri kom til å få nok stemmer til å komme i regjering. Men etter som valgkampen skred 6

7 frem, ble det klart at de lavtlønnede hadde fått nok av dårlige levekår, og de begynte å og de begynte å rope opp i mediene. Motstanden og kritikken ble mer høyrøstet, mens de som rasjonelt argumenterte for å forbi i riksfelleskapet ble hånet og skjelt ut. Etter som tonen ble stadig styggere, prøvde jeg å holde motet oppe ved å tenke at ettersom Kalaallit Partiiat ikke hadde fått nok stemmer ved tidligere valg, var det usannsynlig at de skulle få det nå. Det som plaget meg mest med debatten, var at jeg til dels var enig i merkesaken deres. Det var urettferdig at vanlige borgere i Grønland ikke hadde nok til å klare seg i hverdagen. Men måtte det bety at folk med kortere utdannelse og lettere jobber enn det jeg hadde, skulle ha samme lønn? Selv om jeg syntes det var ille med folks kår, var svaret nei. Jeg mente bestemt at ulikheten i dag skyldtes at man i årenes løp hadde truffet politiske beslutninger som var mer til skade enn gagn for landet. Jo mer jeg tenkte på det, dess mer plaget det meg, og jeg prøvde til slutt bare å ignorere det. Men det ble også tatt opp et like deprimerende tema i valgkampen, nemlig språk. Hvilket språk skulle snakkes på Grønland? Nå for tiden ble alt arbeidet vårt utført på engelsk, selv om det tidligere hadde vært på dansk. Men det var fortsatt folk i Kalaallit Partiiat som mente at man for å bo på Grønland måtte kunne snakke grønlandsk. De mente også at man skulle snakke grønlandsk på arbeidsplassen. Problemet var at mange av kollegene våre ikke bodde i Grønland, men vi samarbeidet med dem over internett. Der brukte vi engelsk, fordi det var et internasjonalt språk. Jeg kunne derfor ikke se at det var mulig å innføre grønlandsk som eneste språk på arbeidsplassen. Andre av partiets kandidater overdrev enda mer og antydet at folk som ikke snakket grønlandsk ikke hørte hjemme i landet, ikke engang de som hadde én grønlandsk forelder. Det ble ikke sagt direkte, men det lå under. Jeg som hadde trodd at den slags tankegang for lengst var foreldet. Neil tok det som forventet ikke særlig pent. Er det ikke utrolig hva folk kan få seg til å si offentlig? utbrøt han da vi spiste kveldsmat sammen. Hva da? spurte jeg, for jeg skjønte ikke hvor han ville hen. Kalaallit Partiiat, snerret han. Jeg mumlet for å vise min enighet. Han fortsatte: Det er så nedlatende, for ikke å snakke om ekstremt respektløst! Nå skal man plutselig avgjøre folks nasjonalitet utfra deres språkevner. Jeg kikket bare på ham, selv om jeg var enig. Jeg var litt sliten, så jeg orket ikke å være aktiv i samtalen. Det virket som om det provoserte ham. Asasa, oppriktig talt! Er du ikke enig med meg? Jeg er da mer enn enig, svarte jeg, automatisk høyt, som svar på den hevede stemmen. Han så fort bort på meg og det virket som om han var fornøyd med svaret, men fortsatte deretter å skjelle og smelle. Han ramset opp forskjellige grunner til at språk ikke var det viktigste i verden og at han var grønlandsk likevel. Han sa at folks oppførsel og tankegang var en viktigere indikator for nasjonalitet enn språk. Han snakket uavbrutt, og jeg begynte å føle meg litt beklemt over det. Argumentene minnet litt for mye om grønlandsktimene på skolen da vi diskuterte nasjonalitet. Vi hadde aldri blitt helt enige om klare kriterier for hva det ville si å være grønlandsk. Selv om jeg syntes at Neil var like grønlandsk som alle andre, kunne jeg ikke unngå å tenke at språket likevel var viktig. Men det var ikke noe galt med hans språkforståelse. 7

8 Du forstår jo grønlandsk godt og du snakker jo også litt, vennen min, avbrøt jeg ham. Ja, men er det bra nok, svarte han fort, og jeg så lamslått på ham. Hva mener du med om det er bra nok? svarte jeg dvelende. Selvfølgelig er det det. Det er jo ikke alle her i landet som synes det. Det ser du jo selv, poengterte han. Men det er jo det samme hva de folkene synes. Det som er viktigere er at du selv vet hvilken nasjonalitet du tilhører. Neil dvelte, og jeg merket at han virket ubesluttsom. Det vet du vel! sa jeg litt overrasket. Gjør du ikke? Jaeh svarte han nølende. Ilaa! sa jeg med fast stemme. Jeg skjønte ikke hvorfor han skulle være usikker, og jeg ville bare at han skulle slutte å tvile på seg selv. Heldigvis smilte han til slutt. Selvfølgelig, sa han selvsikkert. Det virket som han var ferdig med å snakke om det, så jeg lot temaet ligge. På valgdagen dro Neil og jeg til forsamlingshuset. Det nye flotte forsamlingshuset lå på samme sted som det gamle og het det samme for å ære tradisjonen. Utenfor sto det masse folk med bannere. Jeg tok tak i Neils arm da jeg så hva som sto på dem. Dra hjem! Rich bastards! og andre slagord i samme dur var skrevet på bannerne. Det var heldigvis ingen som ropte mot oss, men skulingen deres fikk meg til å grøsse. Neil holdt meg beskyttende om skuldrene. Da vi hadde avgitt stemmene våre Neil hadde stemt på Simut, jeg på IA gikk vi tilbake til leiligheten hans, og han merket hvor nedtrykt jeg var blitt. Det kommer nok til å gå greit, vennen min. Ajornavianngilaq, sa han. De ekstremistene har aldri fått makten før. Hvorfor skulle de få den nå Jeg smilte svakt og nikket. Neste dag fikk jeg meg en stygg overraskelse da jeg gikk inn og leste nyhetene på datamaskinen. Det var alltid det første jeg gjorde når jeg kom på jobb. Overskriften som sprang meg i øynene lød: Revolusjon! Under sto det: Jordskredseier for Kalaallit Partiiat. Jeg klikket nølende på artikkelen. Der sto det svart på hvitt at partiet ville sikte mot full selvstendighet og autonomi, etter å ha fått så stor folkelig oppbakking. Jeg for opp av stolen med det samme og styrtet ut av bygningen, uten et ord til noen. Jeg klarte ikke engang å tenke på å jobbe nå. Jeg kjørte som en gal til Neils arbeidsplass. Utallige tanker raste rundt i hodet mens jeg lette etter ord. Jeg tenkte på hva han hadde sagt: Hvis Kalaallit Partiiat fikk opprettet en komité for statsborgerskap i Grønland, ville han ikke få lov til å bli her. Og det kom utvilsomt til å skje når selvstendigheten ble en realitet. Neil satt og stirret tomt på sin egen skjerm da jeg braste inn på kontoret hans. Det skjedde! sa jeg til ham. Eller hva! Det er slutt. Neil kikket stumt på meg og nikket til slutt. Jeg måtte sette meg. Han satte seg ved siden av meg, og vi lot stillheten vedvare en stund. Det eneste jeg klarte å tenke på, var at vi elsket å bo på Grønland. Jeg fikk akkurat en idé, sa han og så meg inn i øynene. Du vet at jeg elsker deg, at jeg elsker deg høyt. Jeg nikket stumt. Og dette endrer alt Han trakk pusten 8

9 dypt som om han måtte tenke gjennom det han skulle si på nytt. Kanskje var det også for å samle mot. Så sa han: Flytt sammen med meg, vennen min. Men, begynte jeg forvirret. Hvordan kunne jeg flytte inn i leiligheten hans når han snart skulle forlate landet. Flytt til Danmark sammen med meg, avbrøt han meg, og en brøkdels sekund for utallige tanker og følelser gjennom meg mens jeg stirret på ham. Glede. Protest. Overraskelse. Ja, men, svarte jeg dumt. Har du ikke lyst til å gjøre det? spurte han. Vi kan jo ikke være sammen hvis vi skal bo så langt fra hverandre. Har du ikke lyst til å være sammen med meg? Jeg så sårbarheten i blikket hans, men jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Hvordan kunne han forvente at jeg skulle forlate Nuuk, gi opp alt for ham? Og dra et så annerledes sted som Danmark? Jeg hørte til her, det var det eneste stedet jeg noen gang hadde følt meg helt hjemme. I tillegg hadde jeg en spennende jobb som jeg elsket og der jeg hadde gode fremtidsmuligheter. Å oppgi den ville være tåpelig, for ikke å si vanskelig. Og ingen ville finne på å kaste meg ut av landet. Han ba om mye, og han visste det godt. Det så jeg på ham. Han så unnskyldende ut, men samtidig forhåpningsfull. Da det tok litt tid før jeg sa noe, begynte han å se en smule panisk ut. Jeg lot den stakkars fyren vente i flere lange sekunder til, men når alt kom til alt var jeg ikke i tvil. Jeg elsket ham høyere enn livet mitt her. Ja, utbrøt jeg, la oss gjøre det! Han smilte bredt og ga meg en kjempeklem. Grønland kommer til å mangle masse kvalifisert arbeidskraft, ikke sant? spurte jeg ham en stund senere. Jo, svarte han. Men det er jo litt vanskelig å gjøre noe med det nå. Kalaallit Partiiat og regjeringen kommer til å ligge som de har redet. Jeg nikket enig, men følte samtidig at tristhet strømmet over meg. Hvem skulle ha trodd, midt i all optimismen og alle fremtidsvisjonene, at det ville ende på denne måten? At det ville gå så langt? En liten tåre trillet nedover mens jeg sørget over et splittet land og livet jeg nå ble nødt til å forlate. Og jeg kunne ikke unngå å være lei meg på samfunnets vegne, ettersom jeg selv var en del av det. Neil og jeg ventet nervøst på den nye regjeringens utspill som for alltid komt til å forandre livet vårt. Det tok litt tid før det skjedde noe som helst. Kalaallit Partiiat måtte falle inn i sin nye, uvante rolle i regjeringen og etablere orden før de kastet seg uti sine egne merkesaker. Men ikke lenge etter erklærte de selvstendighet. Tenk at det var så lett å gjøre noe man på Grønland hadde drømt om i uminnelige tider. Man kunne nærmeste høre jubelen bryte løs overalt i landet. Det var en festdag av dimensjoner, og jeg kunne ikke la være å ta del i gleden. Det bredte seg en euforisk stemning, en lettelse og glede det var vanskelig å motstå. Til tross for mine dårlige forutanelser, følte jeg meg stolt over det lille samfunnet på den store øya som trosset omverdenens krav og grep sin rettmessige selvstendighet. Men det forandret selvfølgelig ikke det faktum at jeg ikke ville bli boende. Det var en bittersøt fest. 9

10 Midt oppi alt spetakkelet gikk det nesten ubemerket hen at den nye komiteen for statsborgerskap ble dannet. Komiteen var selvfølgelig ledet av Kalaallit Partiiats folk og andre med partiboken i orden. Neil og jeg prøvde å ignorere det uunngåelige og passet på å nyte Nuuk. Tilfeldigvis var været veldig bra i den perioden, og fjorden og fjellene i sin snøkledde prakt var helt betagende. Neil fikk til slutt et utvisningsbrev fra komiteen. Jeg skrev øyeblikkelig et brev der jeg ba om å beholde mitt danske statsborgerskap og gi fra meg det grønlandske. Det tok ikke lang tid før jeg ble oppringt av en kvinne fra komiteen som ville vite om jeg faktisk mente det jeg sa. Da jeg svarte at jeg gjorde det, begynte hun å mase på at jeg skulle bli boende. Hun sa at jeg var viktig og uvurderlig for Grønland. Jeg svarte irritert at hvis de virkelig mente det, burde de ikke ha utvist halvgrønlenderne, da mange av dem var velutdannede. Det ble stille i røret. Hun ble nok fornærmet over det jeg sa. Så fortsatte hun å prøve å overbevise meg om ikke å flytte. Selv da samtalen ebbet ut, fortsatte hun å formane meg om å bli, men jeg var urokkelig. Pokker, dominerende rasshøl, tenkte jeg sint, men sa det ikke høyt. Da brevet fra komiteen kom i posten, fulgte det med en ekstra side der jeg ble bedt om å tenke meg grundig om enda en gang. Vil du virkelig gjøre det? Tenk deg om før du svarer! På selve blanketten sto det: Jeg vil oppgi mitt grønlandske statsborgerskap. jeg krysset ja og sendte det tilbake i en konvolutt. Like før jeg stakk brevet i postkassen, angret jeg nesten, men jeg hadde allerede tatt mitt valg. Dagen for avreisen begynte med å være overskyet og blåsete. Det var imidlertid ikke noe problem for flyene. Vi gikk om bord og fant plassene våre, og jeg forestilte meg hvordan Grønlands fremtid kom til å se ut. Oljefondet ville nok redde landet, men det kom til å skade økonomien og samfunnet alvorlig at så mange folk ble tvunget til å reise bort. Forholdene kom til å bli kaotiske. Det begynte å snø, og mens vi ventet på takeoff, falt snøen tettere og tettere. Da vi lettet og fløy over Nuuk, var det nesten storm. Veldig symbolsk, tenkte jeg, etter som sikten ble dårligere, til Nuuk forsvant under skyene. Et politisk uvær ventet Grønland, og selv om jeg følte at jeg kunne ha bidratt til samfunnet, var jeg også lettet over å slippe unna i tide. Den dårlige samvittigheten naget meg, og jeg hadde litt problemer med å innrømme for meg selv hvor lettet jeg var. Ikke desto mindre fikk mine indre kvaler tårene til å trille lydløst. Vi må prøve å se lyst på det nå, minnet Neil meg på og tok meg i hånden. Han hadde rett. Vi visste ikke om det virkelig kom til å gå så dårlig som vi forutsa. Kanskje kom samfunnet til å gjenoppstå, som Fugl Føniks gjenoppstår fra flammene, sterkere enn noen sinne. Det håpet jeg virkelig. Men jeg klarte ikke å tro helt på det. Solen skinte på flyet vårt, jeg kikket ned på skyene, og for å holde motet oppe, tenkte jeg for meg selv: World, here I come. 10

11 11