Rt <noscript>ncit: 1:01</noscript>

Transkript

1 Page 1 of 13 Rt INSTANS: Høyesterett - dom DATO: PUBLISERT: Rt STIKKORD: Den skattepliktige inntekt. SAMMENDRAG: Tvist om en gynekologs og sykehusleges rett til fradrag for bilutgifter ved inntektsligningen for 1957 etter byskatteloven 38 pkt. a (endringsloven av 6. juli 1957). Ligningen ble opphevet og hjemvist til ny behandling. Ved den nye ligning legges til grunn at bilen var et nødvendig driftsmiddel i hans næring (tjeneste- og yrkesbil) og at beredskapskjøringen ansees som en del av tjeneste- eller yrkeskjøringen. SAKSGANG: L.nr. 22/1962 PARTER: Trondheim kommune (høyesterettsadvokat J. M. Mjøsund) mot Peter Ahnfelt (høyesterettsadvokat Nils Daae Rogstad). FORFATTER: Anker, Nygaard, Berger, Skau og Justitiarius Terje Wold. Dommer Anker: Saken gjelder spørsmålet om lege Peter Ahnfelts rett til fradrag for bilutgifter ved inntektsligningen for Ved kjennelse av Trondheim overligningsnemnd 8. mai 1959 ble innrømmet et fradrag for bilholds- og andre skyssutgifter med kr , hvorav Strinda kommune skulle bære kr. 600, Trondheim de resterende kr Det skal tilføyes at ligningsmyndighetene ytterligere har godkjent kr. 307 i fradrag for utgifter til bruk av drosjebil. Dr. Ahnfelt godtok ikke overligningsnemndas resultat og saksøkte Trondheim kommune. Ved Trondheim byretts dom av 18. mars 1960 ble kommunen frifunnet. Sakskostnader ble ikke tilkjent. Dr. Ahnfelt påanket dommen, og Frostating lagmannsrett, satt med 4 domsmenn, avsa 17. desember 1960 enstemmig dom med denne domsslutning: «1. Ligningen av Peter Ahnfelt for inntektsåret 1957 oppheves og hjemvises til ny behandling. 2. Ved den nye ligning gis dr. Ahnfelt fradrag for samtlige utgifter til bilhold, dog fratrukket utgifter som knytter seg til kjøring uten forbindelse med hans virksomhet som lege. Ved vurderingen av det sistnevnte spørsmål legges de synsmåter til grunn som er nevnt i domsgrunnene. 3. I erstatning for saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Trondheim kommune til Peter Ahnfelt kr Betalingsfristen er 2 uker fra forkynnelsen av dommen.» Om saksforholdet vises til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Trondheim kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, og kjæremålsutvalget har gitt samtykke til anke uten hensyn til verdien. Det er gjort gjeldende 9 ankepunkter: 1. Det er en feil at ligningsmyndighetene ikke hadde noen foranledning til å sette ut av betraktning dr. Ahnfelts egen oppgave 25 % privatkjøring. Skattyteren har ikke kjørebok eller notater å støtte seg til, og selv etter hans egne utregninger overstiger privatkjøringen 25 %. 2. De godkjente fradrag i tidligere år, før 1957, kan ikke trekkes inn når spørsmålet om vilkårlighet skal vurderes. 3. Det er uriktig at ligningen for 1957 er bygget på at dr. Ahnfelts bilhold ikke kan ansees tvingende nødvendig. Når et fradrag på kr er godkjent, ligger i det at bilholdet i en Side 134

2 Page 2 of 13 viss utstrekning er regnet som tvingende nødvendig. At en normalsats på 50 øre pr. km er brukt, har ingen betydning, all den stund en beregning etter de aktuelle utgifter etter ligningsmyndighetenes undersøkelser faller praktisk talt sammen med beregningen etter normalsats. 4. Det er ikke riktig når det antas at ligningsmyndighetene ikke har adgang til å skjønne over utstrekningen av den tvingende nødvendige ervervskjøring, hvis først bilholdet ansees tvingende nødvendig. 5. Ligningsmyndighetene har, i motsetning til det lagmannsretten mener, tatt i betraktning hva det koster å ha driftsmidlet stående. 6. Det er tatt hensyn til den såkalte beredskapskjøring. Det er gjort tillegg for «tilfeldig utrykningskjøring m.v.». 7. Det er ikke i samsvar med loven at ligningsmyndighetene skulle ha brukt den motsatte beregningsmåte, godkjent alle utgifter og deretter foretatt tilbakeføring for privat bruk etter en passende kilometersats. 8. Hvis lagmannsrettens mening har vært at ikke også de faste utgifter skal fordeles forholdsmessig på yrkeskjøring og privatkjøring, er dette en feil. 9. Endelig anføres at ligning ikke lar seg utføre etter lagmannsrettens domsslutning, hvor uklare eller uforståelige og dels selvmotsigende synsmåter i domsgrunnene er gjort til en del av domsslutningen. Den ankende part har opplyst at ligningsmyndighetene har behandlet andre leger i Trondheim på samme måte, slik at avgjørelsen nå vil få direkte betydning for andre saker. Trondheim kommune har nedlagt denne påstand: «Trondheim kommune frifinnes. Peter Ahnfelt dømmes til å erstatte kommunen sakens omkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.» Ankemotparten, lege Peter Ahnfelt, hevder at lagmannsrettens dom er riktig i resultat og begrunnelse, og at anvisningen i domsslutningen er klar og grei. Ankemotparten fastholder ellers i alt vesentlig sine anførsler i de tidligere instanser. Han har nedlagt slik påstand: «1. Frostating lagmannsretts dom av 17. desember 1960 stadfestes. 2. Trondheim kommune tilpliktes å betale doktor Peter Ahnfelt saksomkostninger også for Høyesterett.» Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Oslo og Trondheim byretter med avhør av dr. Ahnfelt som part og 6 vitner. Som nytt er dokumentert en brevveksling mellom ligningssjefen i Trondheim og skattedirektøren desember 1960-januar Jeg finner som lagmannsretten at ligningen av dr. Ahnfelt for inntektsåret 1957 må oppheves og hjemvises til ny behandling. Mitt syn på saken faller i flere punkter sammen med lagmannsrettens, noe som fremgår av bemerkningene i det følgende. Side 135 I ligningsnemndas kjennelse av 13. desember 1958 er uttalt at nemnda ikke finner at bilen er tvingende nødvendig for skattyteren i hans virksomhet som lege. Men etter nærmere vurdering godkjennes et skjønnsmessig fradrag på kr for nødvendige utgifter til transport i forbindelse med hans virksomhet. «Noe fradrag, derunder også til drosjebil ved ekstraordinær tilkalling, bør innrømmes i Strinda.» Standpunktet er klart nok. Ikke fullt så klar er overligningsnemndas kjennelse av 8. mai Her er, i samsvar med Riksskattestyrets (skattedirektørens) uttalelse i brev av 10. februar 1959, innrømmet fradrag i inntekten «for bilutgiftene ved den daglige kjøring mellom sykehus, kontor og tilbake til bopelen, samt all utrykningskjøring». Senere i kjennelsen nevnes «tilfeldig utrykningskjøring m.v.», uten at dette «m.v.» kan sees å innebære noen realitet. I brevet fra skattedirektøren, som gjaldt ligningen av flere legespesialister, heter det at «legen må ofte hurtig avsted, og han bør ha en driftssikker bil. Omhandlede spesialister er så vidt meget på farten at det

3 Page 3 of 13 synes grunn til ved ligningen å godta at de benytter egen bil Den fradragsberettigede bruk er neppe for noen av legene så stor at bilen kan ansees knyttet som nødvendig driftsmiddel til næringen. Fradrag bør dog gis etter km-satser » Dette kan vel ikke godt oppfattes slik at det erkjennes at det er nødvendig for legen å holde egen bil av hensyn til legevirksomheten, for i så fall måtte det dreie seg om et nødvendig driftsmiddel i næringen. I virkeligheten må det være ligningsnemndas synspunkt som her går igjen. Det må etter dette være riktig, som anført av lagmannsretten, at ligningsmyndighetene først nå, under saken, hadde tilegnet seg den oppfatning at dr. Ahnfelts bilhold var tvingende nødvendig. Dette er bekreftet av ligningssjefen i Trondheim, Sigurd Sigvang, i vitneforklaring under bevisopptak til bruk for Høyesterett: «- - - ved behandlingen i lagmannsretten har kommunen i forståelse med Riksskattestyret og ligningskontoret, godtatt at bilen er å anse som driftsmiddel i skattyterens virksomhet, uten at dette imidlertid influerer på fradragets størrelse.» Jeg behøver ikke gå nærmere inn på spørsmålet om hvorvidt dr. Ahnfelts bil er å se på som et nødvendig driftsmiddel i hans næring, da dette er erkjent. Men det må ha hatt betydning for ligningen at overligningsnemnda ikke la dette synspunkt til grunn. For så vidt er jeg altså ikke enig med ligningssjefen og den ankende part. Jeg skal begrunne dette nærmere. I Riksskattestyrets rundskriv nr. 309, som begge parter har vist til i saken, heter det i avsnitt II: «I visse tilfelle kan det også være tvingende nødvendig å holde bil, selv om bilen brukes i noe mindre utstrekning i næringen eller tjenesten. Særlig vil dette gjelde hvor vedkommende yrkesutøver har et særlig behov for å komme fort fram. Hvor bilhold etter disse retningslinjer blir godkjent som tvingende nødvendig, bør det vanligvis ikke bli spørsmål om noen reduksjon av de utgifter som bevislig er påløpt i næringen eller stillingen.» Før jeg går videre i sitatet, viser Side 136 jeg til at skattedirektøren gjengir den siste uttalelsen i et brev av 30. januar 1961 til Trondheim ligningskontor og føyer til: «selv om det ikke var uomgjengelig nødvendig å bruke bilen på den enkelte tur». Dette synes å være godt i samsvar med loven, og jeg legger atskillig vekt på uttalelsen og på den passus i sirkulæret som den knytter seg til. Det heter så videre i sirkulæret avsnitt II: «Derimot må det påses at utgiftene blir redusert med den andel som faller på den private bruk. En kommer nærmere tilbake til fremgangsmåten her under avsnitt III b nedenfor.» I avsnitt III b, om biler som hovedsakelig brukes i næringsvirksomhet, gis det anvisning på at fradragsberegningen i praksis vil kunne utføres på den måten at samtlige utgifter med hold av bilen føres til utgift for bedriften, hvoretter det på innehaverens hånd gjøres et særskilt tillegg for de bilutgifter som antas å falle på den private bruk, herunder også forholdsmessig andel av avskrivning. De her gjengitte retningslinjer i rundskrivet, som ikke i seg selv har lovs kraft, må antas å stemme godt med byskattelovens 38, slik den lyder etter endringen i 1957, og det var disse retningslinjene som skulle være fulgt ved ligningen av dr. Ahnfelt. Dette er ikke gjort, men i stedet synes man nærmest å ha holdt seg til avsnitt III c i sirkulæret om «biler som for en mindre del brukes i næringsvirksomhet». Her heter det at når «bilen ikke kan anses hovedsakelig som yrkesbil, bør den fradragsberettigede bruk i næringen ansettes med utgangspunkt i antall kjørte kilometer som faller på uomgjengelig nødvendig bruk av bilen i ervervsøyemed » Jeg antar det kan føre til nokså forskjellige resultater om man bruker den ene eller den andre av de to fremgangsmåtene. Enten å regne ut antall kjørte kilometer som faller på uomgjengelig nødvendig bruk av bilen i ervervsøyemed - slik overligningsnemnda har søkt å gjøre - eller holde seg til de utgifter som bevislig er påløpet i næringen og redusere disse utgiftene med det som faller på skattyterens private bruk av bilen - slik ligningsmyndighetene skulle ha gått frem. Overligningsnemndas holdning til den såkalte «beredskapskjøring» er illustrerende for hvordan det uriktige utgangspunkt kan føre til uriktige resultater. Dr. Ahnfelt har i sin partsforklaring fremholdt at når han har vakt på stiftelsen, i 1957 var det gjennomsnittlig omtrent hvert annet døgn i 9-10 måneder, må vakthavende jordmor kontinuerlig holdes underrettet om hvor han befinner seg og bilen følge hele veien når han beveger seg utenom sitt hjem eller kontor. Det kan ikke sees å være logisk og heller ikke rettslig holdbart, når overligningsnemnda bare tar de meget få tilfelle i betraktning da dr. Ahnfelt er blitt tilkalt under slikt

4 Page 4 of 13 «beredskap», fra kino, selskap eller hvor det kan være. Slik kjøring kan ikke regnes som privat, hvis det av hensyn til legearbeidet har vært nødvendig å ta med bilen. Mitt syn på saken fører til stadfestelse av pkt. 1 i lagmannsrettens Side 137 domsslutning. Når det gjelder retningslinjene for den nye ligning, blir disse at bilen må vurderes som et nødvendig driftsmiddel i dr. Ahnfelts næring, og at hans beredskapskjøring må ansees som en del av hans yrkes- eller tjenestekjøring. Kommunen bør erstatte motparten sakskostnadene for alle retter. Jeg stemmer for denne dom: 1. Ligningen av Peter Ahnfelt for inntektsåret 1957 oppheves og hjemvises til ny behandling. 2. Ved den nye ligning legges til grunn at dr. Ahnfelts bil er nødvendig driftsmiddel i hans næring (tjeneste- eller yrkesbil) og at beredskapskjøringen ansees som en del av tjeneste- eller yrkeskjøringen. 3. I saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler Trondheim kommune til Peter Ahnfelt sju tusen fem hundre - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Berger, Skau og justitiarius Terje Wold: Likeså. Av byrettens dom (dommer Kj. Bugge): 8. august f. å. tok lege Peter Ahnfelt ut stevning mot Trondheim kommune v/ ordføreren for å få prøvet sin inntektsligning for Han hadde først klaget til ligningsnemnd og overligningsnemnd I Oppgjørsskjema for leger» som vedlå selvangivelsen, har saksøkeren under post 17 ført opp utgifter til egen bil sådan: «a. Bensin og olje kr b. Vedlikehold» c. Avgifter» 450 d. Assuranse» 870 e. Garasjeleie» 480 f. Avskrivning» Summen av utgifter til egen bil utgjør således kr for 1957.» I spørsmål 24 om privat bruk av bilen, er på spørsmålet om bilen også brukes privat, svart ja. På spørsmål er opplyst at 1/4 av utgiftene antas å falle på den private bruk, og at dette beløp er tatt med blant utgiftene på årsoppgjøret. På spørsmålet om antall kilometer kjørt i årets løp og hvor meget herav privat, er det ikke gitt noe svar. Ved den opprinnelige ligning har ligningsnemnda ikke funnet å kunne godkjenne noen del av bilholdsutgiftene til fradrag i inntekten. Etter klage fra saksøkeren avsa ligningsnemnda 13. desember 1958 sådan kjennelse: «Skattyteren driver praksis som spesialist i kvinnesykdommer med kontor i Trondheim. Han krever i selvangivelsen fradrag for driftsutgifter og avskrivning på personbil med i alt kr og for andre skyssutgifter med kr Likningsnemnda har ved den opprinnelige likning ikke funnet å Side 138 kunne godkjenne noen del av bilholdsutgiftene til fradrag i inntekta, jfr. byskattelovens 38 første

5 Page 5 of 13 ledd bokstav a annet ledd. Etter de opplysninger som foreligger nytes bilen til daglig kjøring mellom skattyterens hjem, hans kontor, E. C. Dahls Stiftelse hvor han har lønnet stilling, og Røde Kors Klinikk, hvor han har innlagt pasienter. Regulære sykebesøk hos andre pasienter forekommer ikke. Likningsnemnda har vurdert saken påny, men finner ikke at bilen er tvingende nødvendig for skattyteren i hans virksomhet som lege. Nemnda er oppmerksom på at det betyr en viss tidsbesparelse for skattyteren å bruke sin egen bil fremfor å være henvist til de vanlige rutegående befordringsmidler. Det som er avgjørende for fradragsspørsmålet må imidlertid være om det ved bruk av trikk eller buss oppstår så stort tidstap at det etter en konkret vurdering må sies å virke urimelig for vedkommende skattyter. I det foreliggende tilfelle trafikeres de angjeldende strekninger relativt hyppig av begge de nevnte kommunikasjonsmidler, og både hjemmet, de to sykehus og kontoret ligger i umiddelbar nærhet av stoppesteder. Skattyteren hevder at han som læge ved fødeavdeling av beredskapsgrunner er nødt til å holde egen bil. Likningsnemnda er ikke enig i dette, idet en ved henvendelse til Drosjebilsentralen har fått opplyst at de fleste av byens drosjer er utstyrt med radiotelefon og vil kunne tilkalles på kort varsel, og at en læge i tjeneste alltid vil ha prioritet. Forøvrig er lønnen ved E. C. Dahls Stiftelse skattelagt i bopelkommunen Strinda, som da også må bære eventuelle fradragsposter. Likningsnemnda finner etter nærmere vurdering å kunne godkjenne skjønnsmessig fradrag på kr for nødvendige utgifter til transport i forbindelse med skatteyterens virksomhet. Noe fradrag, derunder også til drosjebil ved ekstraordinære tilkallinger, bør innrømmes i Strinda. Likningsnemnda retter samtidig en feil som er oppstått ved at minstefradraget - 6 % av lønna, er fordelt mellom kommunene, i stedet for i sin helhet å komme til fradrag i Strinda. Vedtak: Likningsnemnda setter inntekta ned til kr ved byskattelikninga. Ansettelsene ellers som før.» Etter klage avsa overligningsnemnda 8. mai 1959 sådan kjennelse: «I samsvar med Riksskattestyrets uttalelse i brev av 10. februar d. å. til skatteinspektøren i Sør- Trøndelag innrømmer overlikningsnemnda fradrag i inntekta for bilutgiftene ved den daglige kjøring mellom sykehus, kontor og tilbake til bopelen, samt all utrykningskjøring. Etter de opplysninger som foreligger finner en at den daglige (faste) yrkeskjøring for skattyterens vedkommende kan anslåes til ca kilometer i Etter en sats av 50 øre pr. kilometer blir fradraget for denne kjøring kr Hertil kommer tilfeldig utrykningskjøring m.v. Etter omstendighetene finner nemnda at det bør innrømmes et samlet fradrag for bilholds- og andre skyssutgifter på kr hvorav Strinda bærer kr. 600 (1/3) og Trondheim kr som svarer til det tidligere godkjente beløp Vedtak: Inntekt kommune forhøyes til kr » Saksøkeren har i stevningen anført at hans ligningsoppgaver er Side 139 fraveket med urette og at avgjørelsen er i strid med skattebestemmelsene. Avgjørelsen hviler på uriktige faktiske og rettslige forutsetninger, og det foreligger ikke noe lovlig skjønn. Ligningen må derfor oppheves. Vurderingen er vilkårlig og åpenbart urimelig for saksøkeren. Han fastholder at han har krav på å få sin bil behandlet som yrkesbil overensstemmende med de regler som følger av skattelovens bestemmelser og Riksskattestyrets rundskriv nr Det er ikke tilfredsstillende at han får adgang til å utgiftsføre den såkalte daglige runde og utrykningskjøring basert på en kilometertakst av 50 øre Trondheim kommune har tatt til gjenmæle og nedlagt påstand om at ligningen stadfestes og at kommunen tilkjennes saksomkostninger. Det hevdes at fradraget for bilholdsutgifter er fastsatt i samsvar med de nye bestemmelser i byskattelovens 38 første ledd litra a annet ledd, slik som den lyder etter endringslov nr. 13 av 6. juli

6 Page 6 of Det er spesielt vist til at spørsmålet er forelagt for skattedirektøren i forbindelse med overligningsnemndas klagebehandling. Skattedirektørens svar av 10. februar 1959 til skatteinspektøren i Sør-Trøndelag er sålydende: «Leger står på flere måter i en særstilling sammenlignet med andre yrkesutøvere når det gjelder bilhold. Legen må ofte hurtig avsted, og han bør ha en driftsikker bil. Omhandlede spesialister er så vidt meget på farten at det synes grunn til ved likningen å godta at de benytter egen bil. Skattedirektøren antar at den daglige runde mellom sykehus-kontor og tilbake til bopelen, bør godkjennes som nødvendig kjøring i næring for disse spesialistene. Hertil kommer all utrykningskjøring. Den fradragsberettigede bruk er neppe for noen av legene så stor at bilen kan anses knyttet som nødvendig driftsmiddel til næringen. Fradrag bør dog gis etter km-satser. Kjørelengden kan beregnes noenlunde sikkert for den daglige rundes vedkommende. Hvis legen ikke kan gi nærmere opplysninger om antallet ekstrautrykninger, må denne del av kjøringen fastsettes skjønnsmessig. Av hensyn til driftssikkerheten, tidsnød etc. vil bilhold for leger gjennomgående muligens falle noe dyrere enn det som er vanlig. På grunn av kjøringens egenart antas at fradrag bør innrømmes etter varierende satser, f. eks øre pr. km under hensyn til bilens størrelse og driftsutgifter. De innsendte selvangivelser og bilag sendes tilbake pr. pakkepost.» I brev til saksøkeren av 12. mars 1959 har ligningsvesenet meddelt at «såvidt en kan se vil den daglige kjøring mellom hjem-røde kors klinikk-e. C. Dahls stiftelse-kontor-hjem utgjøre ca. 8 km - på anslagsvis 260 dager vil kjøringen utgøre 2080 kilometer. Hertil kommer ekstraordinær kjøring (utrykninger etc.)...» Saksøkeren har i det enkelte anført følgende: Saksøkeren har fra januar 1954 drevet privat praksis i Trondheim som praktiserende lege med kvinnesykdommer og fødselshjelp som spesialitet (gynekologi). Han har en omfattende praksis. Han har kontor i Lysholmgården i Olav Trygvasons gate. Sine private pasienter har han innlagt på Røde kors klinikk. Dessuten er han assisterende gynekolog ved E. C. Dahls Stiftelse. I 1957 var han eneste gynekolog ved stiftelsen ved siden av direktøren. I dag er det 3 gynekologer ved stiftelsen. Han har bopel i Dybdahls vei 14, Strinda. Side 140 I året 1957 var det 2241 fødsler på stiftelsen. 65 ble forløst ved tang og det var 42 keisersnitt. Han hadde 3216 timers vakttid eller 134 døgn. Han antar at han har hatt bilen i bruk kontinuerlig i 265 døgn i 1957 i yrkesmessig bruk og beredskap. Han har ikke ført kjørebok. Han har derimot notert alle utgiftene på bilen og ført dem opp i oppgjørsskjema for leger. Han har også brukt bilen noe privat. Han ventet i likhet med tidligere års avgjørelser at 1/4 av bilutgiftene ville bli overført til hans private bruk av bilen. Hans private bruk var imidlertid mindre enn det som svarer til 1/4 av bilutgiftene. Da han ikke regnet med å få godkjent dette, førte han opp 1/4 i spørsmålet i oppgjørsskjemaet som privat bruk. Da rundskriv nr. 309 først kom i 1958, forelå det ingen oppfordring for ham til å spesifisere sine utgifter og sin kjøring nærmere. Han antar at han i 1957 i alt kjørte bilen ca kilometer. 6 à 8000 kilometer av denne kjøring er skjedd i yrket Det er vist til vitneforklaring av statsfysikus i Trondheim under bevisopptak av 19. f. m. og til hans brev til sosialrådmannen av 22. desember 1958 sålydende: «De privatpraktiserende spesialister som arbeider ved nevnte sykehus har anmodet meg om en utredning om hvilken rolle deres virksomhet spiller for byens sykehusvesen. Det er helt klart at disse 3 sykehus driver et terapeutisk arbeid, vesentlig av kirurgisk art, som ikke i dag dekkes av noen tilsvarende spesialavdeling på Sentralsykehuset. Dette har vært tilfelle i mange år og det er også meg bekjent heller ikke Sentralsykehusets styres mening at der foreløpig skal endres noe i dette forhold. Forsåvidt er de privatpraktiserende spesialisters virksomhet ved

7 Page 7 of 13 nevnte sykehus av en meget stor betydning for byen som ikke på noen som helst måte kan unnværes. Det er også helt opplagt at byen ved denne virksomhet har vært spart for store økonomiske utgifter. De privatpraktiserende spesialisters arbeid på disse sykehus er av særegen karakter, for så vidt hver enkelt av dem arbeider alene med sine pasienter og ikke har en stab av underordnede leger som overlegene på Sentralsykehuset har. De må derfor alene ta ansvaret for operasjonens forløp, og må alltid være parat til å rykke ut, hvis noe spesielt skulle hende etter operasjonen. De kan således ikke tilkalle noen reservelege eller assistentlege i påkommende tilfelle. De er med andre ord sterkere bundet til sitt arbeid, og må i langt høyere grad være parat til utrykking enn de overordnede leger ved Sentralsykehuset. Hertil kommer at de operasjonstilfelle som de må ta hånd om ofte kan komme inn på sykehusene til alle døgnets tider - ved vanskelige fødselstilfelle, akutte blødninger eller ulykker av enhver art. Det er derfor helt nødvendig at de har muligheter for øyeblikkelig transport fra sitt hjem til sykehuset. Enhver forsinkelse med transporten kan få de mest alvorlige konsekvenser for pasientens skjebne. Det er derfor helt naturlig at disse privatpraktiserende spesialister for å sikre seg overfor forsinkelse anskaffer sin egen bil. Uten denne sikring vil de alltid føle seg utrygg. Selv om byen har adskillige drosjebiler kan det til visse perioder av døgnet og på bestemte dager være helt Side 141 umulig eller iallfall ta lang tid før han kan få drosjebil. Dette bekreftes av drosjesentralens kontorsjef ved samtale med ham i dag. Det er ut fra dette grunnprinsipp at de privatpraktiserende opererende spesialister har anskaffet privatbil som alltid må stå klar året rundt, om vinteren i oppvarmet garasje. Selv om bilen ikke blir anvendt til privat kjøring i det hele, vil spesialistene ha sine faste bilutgifter til amortisasjon av bilen, vedlikehold, assuranse, garasjeutgifter etc. Det er disse nødvendige utgifter som de med all rimelighet mener å kunne trekke fra i ligningen.» Retten skal bemerke: Etter byskattelovens 38 slik som den lød før lovendringen av 6. juli 1957, kunne en næringsdrivende kreve fradrag for utgifter til bilhold når bilen var anskaffet til og bruktes i skattyterens næringsvirksomhet. Likeledes kunne en lønnsmottager kreve slikt fradrag hvis bruk av egen bil måtte ansees nødvendig av hensyn til hans stilling eller arbeid. Brukes bilen både i ervervsmessig og i privat øyemed måtte ligningsmyndighetene foreta en skjønnsmessig fordeling slik at den forholdsmessige del av utgiftene som ansåes å vedkomme den private bilbruk, ikke kom til fradrag. Etter lovendringen av 6. juli 1957 skal utgifter til bilhold bare komme til fradrag for så vidt de etter ligningsmyndighetens skjønn må regnes å ha vært tvingende nødvendige av hensyn til skattyterens ervervsvirksomhet eller tjenestestilling. Lovene nr. 12 og 13 av 6. juli 1957 er forberedt ved innstilling III av skattelovutvalget av Denne innstilling nevner ikke representasjon og bilhold med et ord. Innstillingen gjelder utelukkende bedriftsbeskatning og inneholder inngående vurdering av vanskelige skattemessige spørsmål om varebeholdninger, nedskrivning av varekontrakter, avskrivning på driftsmidler og overføring av underskudd, inntektsbeskatning av gevinst ved avhendelse og tilintetgjørelse av driftsmidler og varebeholdning overtatt ved arv eller gave. Det var først i tilrådingen fra Finansdepartementet av 21. desember 1956 at spørsmålet om endring av reglene for fradrag for utgifter til representasjon og bilhold ble tatt opp. Statsråd Bratteli begrunnet fremlegget om disse spørsmål med at departementet i en tilråding av 1956 om pris- og lønnssituasjonen hadde nevnt at det ville bli lagt frem forslag om endringer i skattelovene med sikte på «en streng begrensning av adgangen til fradrag for utgifter til representasjon og bilhold». I tilrådingen nevnes at det fra en rekke hold har vært gitt uttrykk for sterk kritikk og misnøye

8 Page 8 of 13 over at fradragsadgangen søkes utnyttet til dekning av utgifter til ren privatkjøring, og for øvrig til bilhold og bilbruk som ikke kan ansees saklig påkrevet av hensyn til skattyterens ervervsvirksomhet eller stilling. Han nevner videre at Riksskattestyret allerede hadde funnet det nødvendig å innskjerpe at alle utgifter som antas å falle på privat kjøring må tillegges vedkommendes inntekt. Det er også for utgifter til bilhold en nærliggende og betenkelig fare for utglidning ved utnyttelse av fradragsadgangen utover det som kan ansees påkrevet og forsvarlig. Statsråden nevner utgifter til privatkjøring og Side 142 annen bilbruk som ikke kan ansees ervervsmessig påkrevet og utgifter til dyrere biler enn saklig påkrevet. Departementet foreslo derfor at utgiftene til bilhold bare skal komme til fradrag for så vidt de etter ligningsmyndighetenes skjønn regnes å ha vært tvingende nødvendige av hensyn til skattyterens ervervsvirksomhet eller tjenestestilling. Ligningsmyndighetene skal tillegges det avgjørende ord når det gjelder vurderingen av dette. Statsråden nevner videre at departementet har vært inne på at utgiftene skal begrenses til det som ville påløpet ved kjøp og bruk av en rimelig standardvogntype, og til en viss del av utgiftene, f. eks. en halvpart. En slik begrensning fant imidlertid departementet at det ville være vanskelig å gjennomføre og i mange tilfelle ville det virke ubillig. Departementet var derfor kommet til at hovedregelen burde fastsettes som nevnt, med adgang for Riksskattestyret til å sette nærmere vilkår for fradrag, f. eks. om bruk av bil mellom arbeidssted eller nødvendigheten av bilhold i visse yrker eller stillinger og nærmere retningslinjer for en standardbegrensning av fradragene, hvor ikke hensynet til skattyterens ervervsvirksomhet eller stilling nødvendiggjør dyrere bilhold. I kommunalkomiteens innstilling til Odelstinget nevnes at det er innkommet en del protester mot de foreslåtte bestemmelser, hvor det særlig blir pekt på betenkelighetene ved å overlate til ligningsmyndighet enes skjønn å vurdere nødvendigheten av de utgifter som oppføres til fradrag. Kommunalkomiteen er imidlertid enig med departementet. I debatten i Odelstinget er det fra flere taleres side nevnt at det etter de gamle regler var en tendens til utglidning, slik at utgifter som normalt burde belastes enkeltpersoner, er blitt ført over på bedrifters virksomheter. Komiteens ordfører, Seip, har anført at det så vidt han kunne se var umulig å få eliminert et skjønnselement ved fastsettelsen som er større enn en vel ellers i de fleste tilfelle må operere med i vår skattelovgivning. Enkelte talere fremholdt at de har vært redd for dette skjønn. Bruu fremholdt således at et skjønn må bli mer eller mindre vilkårlig og kan føre til urimeligheter. Han mener at skjønnet bør innskrenkes mest mulig fordi det «praktisk talt er umulig å prøve likningsmyndighetenes avgjørelse for domstolene i og med at skjønnet er bestemt i lovteksten.» Han understreker derfor at Riksskattestyret bør fastsette bestemte regler så langt råd er, slik at det kan bli en ensartet praksis og at rene skjønnsmessige avgjørelser i slike saker må bli redusert til det minst mulige. Borten har også påpekt at vurderingen om hva som er rimelig heretter blir overlatt til ligningsmyndighetenes skjønn, og at bevisbyrden overføres fra ligningsmyndighetene til skattyteren. Han er imidlertid litt betenkt over den formulering som innstillingen gir. Han nevner at det er et anerkjent prinsipp at en person skal ha den sikkerhet at han har adgang til å prøve sin sak for domstolene, «og det ideelle er selvsagt at også de fleste forhold i skattelegging og skatteligning er underlagt en slik mulighet. Dette berøves altså vedkommende person nu ved den formulering vi er kommet fram til når det gjelder dette punkt, men ingen har som sagt kunnet finne fram til noe bedre». Han understreker at Riksskattestyret bør utarbeide veiledende regler for utøvelsen av skjønnet. Side 143 For fullstendighets skyld må det også nevnes at Hønsvald uttalte at han slett ikke var redd for skjønnsmesige avgjørelser i slike saker. Han nevner som eksempel relativt små næringsdrivende med liten skattbar inntekt som holder personbil og som tar lange og kostbare ferieturer med den. Han mener at en ved lovforslaget kan hindre en særdeles usympatisk form for skattesnyteri. Etter lovendringen er det således på det rene at utgifter til bilhold bare kommer til fradrag for så vidt de må regnes for å ha vært tvingende nødvendige av hensyn til skattyterens ervervsvirksomhet

9 Page 9 of 13 eller tjenestestilling, og at dette avgjøres etter ligningsmyndighetenes skjønn. Stortinget har vært helt klar over at det derved «nærmest ble umulig» å få skjønnet prøvet av domstolene. Lovteksten gir imidlertid ikke hjemmel for at Riksskattestyret fastsetter bindende regler for dette skjønn. Etter lovteksten gjelder dette bare representasjonsutgifter. Partene i nærværende sak er enige om at rundskriv 309 fra Riksskattestyret bare inneholder veiledende regler for ligningsmyndighetene om bilhold. Når det gjelder den aktuelle sak, er det på det rene at saksøkeren har ført opp under post 17 i oppgjørsskjema for lager som bilag til selvangivelsen, utgiftene til egen bil som ovenfor nevnt med tilsammen kr for Mot størrelsen av dette beløp er det i og for seg ikke reist noen innvending fra saksøktes side. Utgiftene inkluderer også den private bruk av bilen. Ved ligningsmyndighetenes første prøving av selvangivelsen ble fradrag for utgifter til egen bil helt avslått. Etter klage fra saksøkeren fastholdt ligningsnemnda sin avgjørelse, men fant «etter nærmere vurdering å kunne godkjenne et skjønnsmessig fradrag på kr for nødvendige utgifter til transport i forbindelse med skattyterens virksomhet.» Etterat saken var forelagt for skattedirektøren som ovenfor nevnt, godtok overligningsnemnda fradrag i inntekten for bilutgifter ved den daglige kjøring mellom sykehus, kontor og tilbake til bopelen og all utrykningskjøring. Den daglige eller faste yrkeskjøring mellom bopel, stiftelse, klinikk, kontor og bopel er anslått til 2080 kilometer i Mot dette anslag har saksøkeren i og for seg ikke hatt innvendinger. Han har imidlertid fremholdt at dette er minimumskjøring hver dag, og at det nesten daglig var aktuelt med ytterligere kjøring til stiftelse, klinikken eller kontoret. Som eksempel på dette siste vil retten referere av den såkalte dagbok for 1959 de tre første dager: «Vakt på E. C. Dahls Stiftelse lørdag 17. oktober fra kl. 8: Først kjørt til Røde Kors Klinikk, visitt. Derefter til E. C. Dahls Stiftelse, visitt, og så på kontoret. Fra kontoret til E. C. Dahls Stiftelse for øyeblikkelig hjelp: tvillingfødsel. Derfra pånytt til kontoret. Fra kontoret og hjem. Ved 19-tiden til E. C. Dahls Stiftelse: Seteleie. Fra E. C. Dahls Stiftelse og hjem. Visitt på Røde Kors Klinikk p.g.a. temperaturstigning hos en pasient. Derfra og hjem. Ved 24-tiden pånytt tilkalt E. C. Dahls Stiftelse p.g.a. fastsittende placenta. Retur til hjemmet. Side oktober: søndag. Fremdeles vakt. Kl. 7,00 morgenen tilkalt E. C. Dahls Stiftelse til pasient som var innkommet med blødning. Det måtte gjøres sectio på patienten pga. for tidlig løsning av placenta. I påvente av dette hjem for å få en kopp te. Tilkalt pånytt pga. dårlig fosterlyd. Tang. Ved sectio efter dette levde mor og barn. Hjem pånytt. Visitt på Røde Kors Klinikk. Visitt på E. C. Dahls Stiftelse. Fra E. C. Dahls Stiftelse til kontoret. Fra kontoret og hjem. Ved 18-tiden Røde Kors Klinikk. Patient innkommet tiltrengende øyeblikkelig hjelp. Fra Røde Kors Klinikk og hjem. 19. oktober: Kl. 3,00 pånytt tilkalt E. C. Dahls Stiftelse. Fastsittende placenta. Derfra hjem. Kl. 7,30 til Røde Kors Klinikk. Vakten slutt på Dahl. Fra Røde Kors Klinikk til E. C. Dahls Stiftelse. Kl. 10,30 Kl. 11,00 til kontoret. Fra kontoret og hjem. Ved 19-tiden tilkalt Røde Kors Klinikk.» I tillegg til den daglige faste yrkeskjøring som ligningsmyndighetene har anslått til 2080 kilometer kommer da den stadige utrykningskjøring, og saksøkeren hevder at den utgjør langt over 1520 kilometer som overligningsnemnda har godtatt for tilfelle utrykningskjøring m.v. Endelig hevder saksøkeren at dertil må legges den såkalte beredskapskjøring, dvs. den kjøring hvor saksøkeren av hensyn til mulig tilkalling til inneliggende pasienter på klinikken og stiftelsen måtte ha med seg bil når han i privat ærend var borte fra hjemmet, slik at han stadig kunne innfinne seg på stiftelsen eller klinikken med noen minutters varsel. Det er om denne siste kategori av beredskapskjøring at saksøkeren har svart at de tilfelle hvor det virkelig ble utrykning, i hvert fall lå på under 10 tilfelle i Denne yrkesmessige kjøring som her er samlet i 3 poster, mener saksøkeren er så omfattende, at

10 Page 10 of 13 det må sies at bilen er knyttet til yrket som et fast driftsmiddel. Partene er for så vidt enige om den rettslige betraktning i saken. Ligningsmyndighetenes skjønn kan bare settes til side hvis det enten bygger på et uriktig og utilstrekkelig faktisk grunnlag, på en uriktig og utilstrekkelig rettslig vurdering, eller det ikke foreligger noe lovlig skjønn men en vilkårlighet. Retten er ikke i tvil om at ligningsmyndighetene har vært klar over de ovennevnte 3 grupper som saksøkerens yrkesmessige kjøring kan deles opp i. Ligningsmyndighetene har godtatt at saksøkeren benytter egen bil i sitt yrke. Overensstemmende med skattedirektørens uttalelse har overligningsnemnda godkjent den daglige runde som nødvendig kjøring og all utrykningskjøring. Det er uenighet mellom partene om utrykningskjøring er riktig vurdert. Overligningsnemnda har således ikke godkjent den såkalte beredskapskjøring, at saksøkeren har hatt bilen med seg på sine private ærend utenfor hjemmet fordi han kunne vente tilkalling til sykehus eller stiftelse. Nemnda har bare godkjent de ytterst få ganger han virkelig er tilkalt. Retten er ikke synderlig i tvil om at bilen er brukt i saksøkerens næringsvirksomhet når han benytter den til privat kjøring, når han har vakttjeneste på stiftelsen og benytter bilen fordi han kan vente å bli tilkalt til stiftelsen. Etter de regler som gjaldt før 6. juli 1957 burde det derfor vært gitt fradrag for disse utgifter. Det samme mener retten også Side 145 bør gjelde til de tider hvor han ikke hadde vakttjenester ved stiftelsen, men hadde pasienter liggende på Røde Kors Klinikk. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig til å gi saksøkeren medhold. Også disse utgifter kan settes ut av betraktning av ligningsmyndighetene, hvis ikke utgiftene ansees absolutt tvingende nødvendig etter ligningsmyndighetenes eget skjønn. Spørsmålet for retten blir da om overligningsnemnda har lagt en uriktig faktisk forståelse eller en uriktig rettslig forståelse til grunn, når det gjelder uttrykket tvingende nødvendig eller hva der går inn under dette. At ligningsmyndighetene ved en innstilling som i nærværende sak, gjør en leges arbeid unødvendig anstrengende og unødvendig utsetter ham for nervepress, må retten anta. Det kan neppe bestrides at det ved de store høytider, til visse tider om kvelden og ved store tilstelninger som fotballkamper og lignende, vil være vanskelig også for en lege å få tak i drosjebil på kort varsel. Selv om det må antas å forekomme sjelden, kan man ikke se bort fra at det i slike tilfelle kan oppstå fare for liv og helse for en pasient. Dette har saksøkte for så vidt sett bort fra. Det er ikke noen løsning på dette spørsmål om ligningsmyndighetene godtar at det er yrkeskjøring når utrykning virkelig blir foretatt. I alle de andre tilfelle hvor utrykning blir aktuell, må legen finne seg i at de blir belastet ham som privat kjøring. Han kan ikke overføre utgiftene ved delte til pasienter eller andre. Hvorvidt det i 1957 ville ha inntruffet noe tilfelle hvor en pasient døde eller ble utsatt for helsemessig skade fordi saksøkeren var kommet for sent hvis han var avhengig av drosje, kan selvsagt ikke bedømmes fordi saksøkeren hadde privatbil til disposisjon. Man kan imidlertid neppe se bort fra risikoen for at noe slikt kunne ha inntruffet i noen ytterst få tilfelle. Spørsmålet for retten antas imidlertid å måtte bli hvorvidt det går utover et forsvarlig skjønn, når ligningsmyndighetene antar at det ikke har vært tvingende nødvendig å ta med privatbilen ved ethvert privat ærend, besøk eller selskapelighet utenfor hjemmet av hensyn til saksøkerens ervervsvirksomhet. Det er ikke avgjørende om retten vil si at den ville ha bedømt kjøringen som tvingende nødvendig hvis skjønnet var tillagt den. Spørsmålet må erkjennes å være tvilsomt. Retten er imidlertid kommet til at man må legge avgjørende vekt på at det ikke er fremkommet noen nye opplysninger under rettens behandling av saken. Alle opplysninger forelå før overligningsnemnda foretok sitt skjønn. Nemnda har vurdert alle de relevante opplysninger og har funnet, at den risiko som foreligger ikke er tilstrekkelig til å gjøre denne beredskapskjøring tvingende nødvendig for yrkets utøvelse. Nemnda har ikke lagt til grunn for avgjørelsen noen uriktig

11 Page 11 of 13 hverken faktisk eller rettslig bedømmelse og har vurdert risikoen for skade på pasienters liv og helse. Retten er da kommet til at domstolene ikke kan sette sitt skjønn over ligningsmyndighetenes skjønn. Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt bilen kan ansees knyttet som nødvendig driftsmiddel til næringen og vurderingen av størrelsen av yrkeskjøringen kontra privatkjøringen bemerkes: Det er ikke gitt eksakte eller tilnærmet eksakte opplysninger om den utkjørte distanse i yrket. På grunnlag av de senere års kjøring har Side 146 saksøkeren antatt at den totalt utkjørte distanse var kilometer. Han antar at kjøringen i yrket var ca kilometer og at 2000 kilometer gjaldt kjøringen til Oslo og i Oslo i november. Retten kan ikke finne at kjøringen i Oslo kan betegnes som tvingende nødvendig av hensyn til ervervsvirksomheten. Av de gjenværende ca kilometer har overligningsnemnda godkjent 3600 kilometer som yrkeskjøring. Retten må også her anta at ligningsmyndighetene har hatt til bedømmelse de samme opplysninger som retten har i dag. De opplysninger som ingeniør Haug har fremlagt i sin erklæring, har sikkert heller ikke vært ukjent for ligningsmyndighetene. Det er en alminnelig erfaring at utgiftene ved bilkjøring over korte distanser på 1 kilometer eller 2 med lange hvilepauser og start på kold motor, særlig i kuldegrader, sliter mer på bilen og medfører langt større bensinforbruk enn kjøring sammenhengende over større distanser på landevei. Retten antar at det ikke er grunnlag for å belaste yrkeskjøringen med samtlige generalutgifter (vedlikehold, avgifter, assuranse, garasjeleie og avskrivning). Selv om bilen er nødvendig av hensyn til yrket, må disse utgifter fordeles forholdsmessig på yrkeskjøring og privatkjøringen. Retten finner heller ikke å kunne sette seg utover ligningsmyndighetenes skjønn, når de har beregnet utgiftene til yrkeskjøring etter kilometersatser og ansett resten som privatkjøring. Skattedirektøren har henvist til å bruke satser fra øre pr. kilometer under hensyn til bilens størrelse og driftsutgifter. For en Mercedes 180 kunne det synes rimelig å anvende en noe høyere sats enn 50 øre. Retten kan imidlertid heller ikke her sette seg utover ligningsmyndighetenes skjønn. Når det gjelder vurderingen av antall kjørte kilometer i yrket sammenholdt med den private kjøring, antar retten at overligningsnemnda har vurdert yrkeskjøringen særdeles snaut. Det er imidlertid utvilsomt en svakhet ved saksøkerens fremstilling, at hans anførsler også er skjønnsmessige. Det eneste faste man kan holde seg til er de ovenfor refererte opplysninger som saksøkerens vakttjeneste, antall fødsler, operasjoner og inngrep. Disse opplysninger gir imidlertid bare grunnlag for skjønnsmessige vurderinger. Retten har da ikke grunnlag for å konstatere at overligningsnemndas skjønn bygger på uriktige eller sviktende grunnlag eller er uforsvarlig. Retten kan heller ikke finne at året 1957 står i noen annen stilling enn de senere år, slik at saksøkeren derfor må gis medhold for utgiftene i Det er ikke noe i veien for at en ny lov som vedtas i det løpende skatteår kan gis gyldighet for vedkommende år, når det gjelder legitimasjon for de utgifter som det kreves fradrag for i inntekten, eller det nektes fradrag for visse utgifter. Det må også nevnes at saksøkeren ikke har gitt andre opplysninger om sin kjøring i årene etter 1957 eller pekt på andre bevis enn dem som er fremskaffet for 1957, bortsett fra ovennevnte såkalte dagbok for oktober-november Etter dette finner retten at saksøkte må frifinnes Side 147 Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Harald Diesen og Bernh. Hartmann og sorenskriver Rich. Tønnesen med domsmenn Sigurd Arnø, Arne Vinge, Bjarne Dahl og Åsmund Kolby): - - -

12 Page 12 of 13 For inntektsåret 1957 innga dr. Ahnfelt oppgjørsskjema til ligningsmyndighetene hvor hans bruttoinntekt som lege ble oppgitt til kr , hvorav kr utgjorde lønn ved E. C. Dahls Stiftelse. Fra bruttoinntektene gikk utgifter med i alt kr , hvorav kr utgjorde utgifter til egen bil. Ved ligningen ble dette fradrag helt strøket. Etter klage til ligningsnemnda ble imidlertid bilutgiftene godkjent med kr og etter klage til overligningsnemna med kr Lagmannsretten kommer til et annet resultat enn byretten. Dr. Ahnfelt har sitt hjem i Dybdahls vei, som ligger i byggebeltet i Strinda, og har sitt arbeid på 3 forskjellige steder: Kontoret i Olav Trygvasons gate, Røde Kors Klinikk og E. C. Dahls stiftelse. Han begynner sin arbeidsdag på Røde Kors Klinikk, som regel ved 7,30 tiden om morgenen, besøker så E. C. Dahls Stiftelse ved tiden og fortsetter deretter på sitt kontor til ca. kl om ettermiddagen. Til dette kommer hyppige tilkallelser til sykehusene utenom de regulære besøk. Disse kan dels falle i hans vanlige kontortid, dels i fritiden. I tillegg til en lang rutinemessig arbeidsdag får han således tallrike utrykninger til alle døgnets tider som både øker den totale arbeidstid, forstyrrer den jevne arbeidsrytme og vanskeliggjør en vanlig utnyttelse av fritiden. Retten finner det ikke tvilsomt at dr. Ahnfelt under så vanskelige forhold er avhengig av en egen bil for å kunne yte en effektiv innsats, og dermed inntjene den betydelige inntekt han har som lege. Til dette kommer så at hensynet til en forsvarlig omsorg for pasientene gjør bruken av egen bil nødvendig, et forhold retten ikke anser det påkrevet å utdype nærmere. Retten finner det derfor ikke tvilsomt at bilen må ansees som et driftsmiddel i dr. Ahnfelts næring, slik at utgiftene skulle være fradragsberettiget etter den alminnelige regel i byskattelovens 38 a, slik denne lød før lovendringen av 6. juli Dette var også Trondheim ligningsvesens standpunkt for så vidt som dr. Ahnfelt før 1957 ble innrømmet inntektsfradrag for utgiftene til bilhold med 75 % av det oppgitte beløp. De øvrige 25 % ble tilbakeført, idet de ble regnet å falle på privat bruk av bilen. For inntektsåret 1957 oppga dr. Ahnfelt som nevnt sine samlede bilholdsutgifter til kr og han anførte at 25 % falt på privat kjøring. Skulle den gamle fordelingsnorm vært lagt til grunn, ville han da fått et godkjent inntektsfradrag på kr Istedenfor ble dette ved den endelige klagebehandling satt til kr hvilket utgjør ca. 22 % av utgiftsbeløpet. Det er åpenbart at det var umulig for dr. Ahnfelt å holde bil for dette beløp. Og etter rettens syn på forholdet kan det heller ikke være tvilsomt at han langt fra hadde en privat kjøring svarende til hele 78 % av den samlede kjørelengde. Ligningsmyndighetene hadde på dette punkt ingen foranledning til å sette dr. Ahnfelts egen oppgave på 25 % privatkjøring ut av betraktning. Noen grunn til at denne ikke skulle stå til troende er ikke oppgitt, og det er i det hele intet som tyder på at dr. Ahnfelts bilhold eller hans måte å bruke bilen på i 1957 hadde undergått noen forandring i forhold til tidligere år. Trondheim overligningsnemnds Side 148 avgjørelse fremtrer derfor som en urimelighet, som er så åpenbar at det ville være tilstrekkelig til at retten kunne sette den til side som vilkårlig. Imidlertid er det på det rene at ligningsvesenet har brukt sin skjerpede beregningsmåte etterat det gjennom Riksskattestyrets rundskriv nr. 309, utsendt i januar 1958, var blitt instruert om iverksettelsen av tilleggsloven til skattelovene av 6. juli 1957, for så vidt utgiftene til bilhold angår. Spørsmålet er da om den nevnte tilleggslov fastsetter noen strengere beregningsmåte i et tilfelle som dr. Ahnfelts. Ved den nevnte tilleggslov ble det føyet et annet ledd til byskattelovens 38 a, i henhold til hvilket utgifter til representasjon og bilhold bare godkjennes til fradrag i inntekt når de etter ligningsmyndighetenes skjønn er tvingende nødvendig for skattyterens ervervsvirksomhet eller tjenestestilling. Det heter videre i bestemmelsen at fradraget i tilfelle blir å fastsette skjønnsmessig av ligningsmyndighetene. Loven innebærer altså et brudd på det alminnelige prinsipp om at alle utgifter til inntekts ervervelse tillates fratrukket, for så vidt som det i disse tilfelle skal skje en særskilt vurdering av om utgiftene har vært ikke bare nødvendige, men endog tvingende nødvendige. Ligningen av dr. Ahnfelt for inntektsåret 1957 er bygget på at hans bilhold ikke kan ansees tvingende nødvendig. Det fremgår av premissene for ligningsnemndas kjennelse av 13. desember 1958, som overligningsnemnda på dette punkt ikke har tatt avstand fra.

13 Page 13 of 13 Etter det som kort er nevnt om betydningen av dr. Ahnfelts bilhold, finner retten det utvilsomt at ligningsnemndas og overligningsnemndas vurdering på dette punkt er uriktig. Dette anser man det imidlertid ikke nødvendig å utdype nærmere, idet også ligningsmyndighetene nå har tilegnet seg den oppfatning at dr. Ahnfelts bilhold er tvingende nødvendig. Dette fremgikk av kontorsjef Hauges forklaring under ankeforhandlingen, og retten må derfor se det slik at ligningen nå fastholdes fordi ligningsmyndighetene bygger på, at de også for bilhold som anerkjennes som tvingende nødvendig kan redusere fradraget skjønnsmessig etter en vurdering av kjøringen i det enkelte tilfelle. De bygger da på at man har en vid adgang til å tilbakeføre utgiftene så langt det dreier seg om en kjøring som etter streng vurdering må betraktes som privat. En slik reduksjon av fradraget er da gjort ved at ligningsmyndighetene har bygget på lengden av den daglige runde mellom hjemmet og arbeidsstedene, og så gjort et tillegg for all utrykningskjøring. Ligningsmyndighetene mener at de da har tatt ganske godt i, slik at skjønnet ut fra de nevnte forutsetninger må ansees som svært rimelig. Retten mener imidlertid at denne beregningsmåte må være uforenelig med lovens forutsetninger. Når en bil først godkjennes som tvingende nødvendig, må den betraktes som et vanlig driftsmiddel i næring, og utgiftene må da trekkes fra etter samme prinsipper som f. eks. for en traktor eller en hvilken som helst annen maskin. Og det vil neppe falle noen inn å redusere fradrag for utgifter til slike driftsmidler til det som knytter seg til de effektive kjøretimer e.l. Det det koster å ha driftsmidlet stående må selvsagt også tas i betraktning, og en personbil kommer i så henseende ikke i noen annen stilling. For en legebil er dette særlig viktig, fordi dens betydning i vesentlig grad ligger i at den holdes i beredskap, og det er derfor uten enhver betydning om bilen står i garasjen eller legen kjører den i Side 149 sitt yrke. Overligningsnemndas beregning bygger i virkeligheten på et motsatt syn, nemlig på at bilen er en privatbil, og at utgiftene er legeyrket uvedkommende i større utstrekning enn bilen direkte brukes til befordring til eller fra de forskjellige arbeidssteder. Av det som foran er anført fremgår også at den såkalte beredskapskjøring ikke kan betraktes som privat bruk av bilen. Forholdet kan sidestilles med at E. C. Dahls Klinikk stillet bil til disposisjon for dr. Ahnfelt, og at det i hans instruks som avdelingslege inngikk et pålegg om å ta bilen med hver gang han forlot hjemmet i den tid han hadde vakt. Det er mulig at han på denne måte ville få en særlig fordel i de tilfelle hvor han også av rent personlige grunner ønsket å bruke bil, men dette er en ren sidevirkning av hans tjenesteforhold, og ikke noen inntekt i skattelovens forstand. Det urimelige resultat ligningsmyndighetene er kommet til ved sin beregningsmåte, er således heller ikke noen følge av byskattelovens regler slik de lyder etter lovendringen av Ligningen må etter dette bli å oppheve og å henvise til ny behandling, jfr. byskattelovens 116. Ved den nye ligning må man gå ut fra de utgifter dr. Ahnfelt selv har oppgitt og som ikke er bestridt. Fra disse blir så å tilbakeføre et beløp for hans private bruk av bilen, det vil si alene for den bruk som ikke har noen tilknytning til hans legegjerning. Denne tilbakeføring kan ikke beregnes forholdsmessig etter kjørelengder, men må beregnes til det man med rimelighet kan regne at turene ville koste dr. Ahnfelt når man går ut fra en passende kilometersats for hans biltype. Beregningsmåten blir for så vidt den motsatte av den som ligningsmyndighetene har brukt, hvor man foretok inntektsfradraget etter en kilometersats for den avstand bilen direkte hadde gått i tjenesten. Hovedsynspunktet til forståelse av denne beregningsmåte må være at skattyteren ved slik privat kjøring uttar en ytelse av driftsmidlet til å tjene sitt eget eller familiens behov, og dette er rent prinsipielt en inntekt, som må beregnes til hva ytelsen ellers med rimelighet ville koste. Det vises i den forbindelse til Fagernæs: Skattehåndbok side 60, første spalte