SPOR AV KALEDONISK OVERSKYVNING I NORDMARKA

Transkript

1 SPOR AV KALEDONISK OVERSKYVNING I NORDMARKA AV LEIF STØRM ER 3 TEKSTFIG. å Norges Geologiske Undersøkelses kartblad: Hønefoss, utgitt av P professorene W. C. BRØGGER og j. ScHETELIG, er der avmerket en interessant forekomst av ordovicium ved Stubdal på vestsiden av Nordmarka. Denne forekomst er særlig eiendommelig da den efter kartet å dømme, direkte overleirer en mektig lagrekke av ordovicium, silur og downtonisk sandsten. På en ekskursjon til Ringerike i august 1933 fikk jeg anledning til nøiere å undersøke Stubdalsfeltet. Kalk- og skiferlagene er til dels kontaktomvandlet, og skiferen er gjennemgående sterkt opknust, men efter en del leting blev der funnet sikre ledefossiler som viste at lagene tilhørte ordovicium (4 a-4 b) således som angitt på det geologiske kart. Professorene W. C. BRØGGER ogj. ScHETELIG har tidligere funnet Ogygiocaris ( = Ogygia) som er ledefossilet i Ogygiaskiferen ( 4 ax). Forekomstens geologiske oprinnelse blev også undersøkt. Enkelte profiler viser at vi ikke kan anta at forekomsten er fremkommet ved store vertikale forkastninger. Ved å studere området, foruten de tektoniske forhold i kambro-siluren nord for Stensfjorden, synes det tydelig å fremgå at forekomsten av ordovicium ved Stubdal skyldes en kaledonisk overskyvning av ordoviciske lag over downtonisk sandsten. Oversikt over området. Kartskissen fig. l, viser i hovedtrekk de geologiske forhold ved Stensfjorden. Nord markas platå i øst består av dyp bergarter og forskjellig i lavadekker. Vestgrensen av Nordmarksplatået danner en nord-sydgående skrent. Vestenfor skrenten finner vi de sedimentære bergarter som for det meste ligger temmelig uforstyrret med fall mot

2 SPOR AV KALEDONISK OVERSK YVNING I NORDMARKA 117 Fol"klal"in <;. O Oowntonisk sandsten. fl Ludlow Pel'misk kong!. og sandsl: m. ltji DypbeP<ja,.te.l'. Fig. l. Geologisk kartskisse over trakten omkring Stensfjorden. (Tegnet på grunnlag av det geologiske kartblad: Hønefoss, utgitt av professorene BRØGGER og ScHETELIG, og professors KIÆR's specialkart over Ringerike.) Stubdalsområdet ses i øst. I nord angir den prikkede linje nogenlunde stedet hvorfra vi må anta at overskyvningen er utgått. Pilen antyder overskyvningens retning.

3 118 LEIF STØRMER øst. Ordovicium finnes i nordvest, si1uren i et bredt belte langs Stensfjordens vestside, mens den mektige downtoniske sandsten danner foten av skrenten av Nordmarka. Den sammenhengende veggen som markerer eruptivenes vestgrense viser en avbrytelse ved Stubdal. Her finnes en forsenkning, et søkk i terrenget. Forsenkningen antyder forekomsten av det ordoviciske flak ved Stubdal. Utbredelsen av de ordoviciske lag sees av kartskissen som er laget på grunnlag av det geologiske kart blad og professor Kiær's detalj kart ( 1908). Som kartskissen viser, ligger feltet over den downtoniske sandsten. Et skjematisk profil (fig. 2) tversover den nordligste del av Stensfjorden gir et godt billede av forekomsten. Fig. 2 viser hvorledes de forskjellige siluriske avdelinger ligger over hinannen. På toppen av den mektige downtoniske sandstens rekke finner vi skifer og kalk fra ordovicium. Feltet er avgrenset i øst av pulaskitporfyr. Beskrivelse av Stubdalsfeltet. Når man følger hovedveien fra Åsa til Stubdal, ser man straks nedenfor gården Stubdal en skjæring med skifer og kalk. Strøk og fall kan vanskelig bestemmes på grunn av den sterke opknusning av skiferen. I forvitrede kalkboller fantes rester av krinoidstilker, foruten nogen små ostracoder som ligner Beyrichia-arter fra overgangen mellem ampyxkalk (4a ) og chasmopsskifer (4b:x). Lengere op, litt syd for Stubdalsetrene fantes en skjæring med skifer med strøk V N -O I0-30c S, og fall NNO. Skiferen var sterkt presset, men enkelte kalkellipsoider var lite omvandlet. Kalkbollene viste tydelige fossilfragmenter i den ytre forvitrede sone. Følgende former kunde bestemmes: Ogygiocaris ( =Ogygia) dilatata (BRONN). Megalaspis patagiata, T6RNQUIST. Trinuclens bronni (SARS et BoEcK) ( = T. coscinorinus, Ang.) Leptæna sericia Sow. var restricta HADDING. Obolus sp. a. Graptolit fragment. Faunaen er typisk for Ogygiaskiferen ( 4a:x) som utgjør øvre del av undre ordovicium. Fossilene bekrefter således fullstendig angivelsen på det geologiske kartblad hvor Stubdalsfeltet er avmerket som Ogygiaskifer-ampyxkalk.

4 SP;:JR AV KALEDONISK OVERSKYVNING I NORDMARKA 119 V 5 rubdol ø _a_,_ Ao.sa ski 1-- Downl-onisk Sandsl--en o N 5 N Ilownf-onisk sondsf-. O t"'dovi c; um b Fig. 2 a. Geologisk profil tversover nordenden av Stensfjorden. Overskyvningsplanet er antydet ved den næsten horisontale prikkede linje. Fig. 2 b. Profil i bekken ved Stubdal. Ordovicisk skifer med kalkknoller ligger over kompakt downtonisk sandsten. Den prikkede linje angir overskyvningsplanet med overskyvning i pilens retning. Fig. 2 c. Profil nær Stubdalsfeltets nordgrense. Kontaktmetamorfocerte ordoviciske lag overleires av permisk sandsten og konglomerat. porf=yr- De ordoviciske lag er sterkt overdekket innen området. Kontaktmetamorfosen vanskeliggjør også funn av fossiler. Feltets østgrense er bestemt ved dypbergarter. Grensen kan sees i et interessant profil i feltets syd-østlige hjørne. Ved en myr sees ordoviciske lag. Like syd for disse finnes i en lang vegg det typiske permiske kvartskonglomerat i vest, eig pulaskitporfyr i øst adskilt ved en vertikal linje. Konglomeratets undergrense er ikke blottet. Hvis vi ikke antar en OV forkastning, overleirer konglomeratet direkte de ordoviciske lag. Sydgrensen av de ordoviciske lag er ikke blottet. Bekken fra Damtjern ned til Åsa gir et udmerket profil. Ved Brentlær gården ovenfor Åsa har sandstenen N-S strøk med fall ca o mot O. Høiere op kan profilet godt studeres i kløften

5 120 LEIF STØRMER som bekken har dannet. Sandstenen viser enkelte steder mindre flexurer. Høit oppe i bekkeprofilet er de kompakte sandstenslag sterkt opsprukket. Skiktningen er på sine steder vanskelig å konstatere på grunn av den sterke opsprekning. Et meget instruktivt profil finnes straks nær toppen, like nedenfor der hvor et turbinrør passerer over bekken. Bekken går i en kløft hvor kontakten mellem den downtoniske sandsten og den overliggende ordovisiske skifer med kalkknoller er utmerket blottet. Sandstenen viser en temmelig ujevn, avslitt overflate som har en hellningsvinkel på med fall ca. S 20' O. De ordoviciske lag er kontaktomvandlet således at kalkbollene er delvis forvitret ut. Et håndstykke fra basallaget av ordovicium viser tydelig opknusning og forstyrrelse av den oprindelige skiktning. I mikroskopisk snitt ser man at kalkknollene er sprukket i små stykker. Fig. 2 b gir et skjematisk profil i N-S retning bekkeprofilet. På nordsiden av bekken i samme profil sees antydning til en slepning av de ordoviciske lag. Skiktningen i sandstenen er dessverre ikke lett å avgjøre. Bekkeprofilet antyder vestgrensen for de ordoviciske lag (se fig. 2 a). Grensen går sannsynligvis nogenlunde N-S som antydet på kartet. Nordenfor bekken stiger sandstenene bratt opover så nordgrensen er sannsynligvis i nærheten av bekken. Profilet videre opover i bekken viser en større mektighet av ordoviciske lag. Oppe på flaten er det vanskelig å finne profiler. I nærheten av Damtjern finnes et interessant profil like nord for turbinrøret. Profilet viser kontakt mellem ordovicium og det permiske kvartskonglomerat. Professor Schetelig har meddelt mig at han sammen med professor Brøgger, tidligere har studert forekomsten. Konglomeratet har et usedvanlig sterkt fall på 65 c N 5o O. Basallaget av konglomeratet består av en ca. 13 cm mektig sandstenssone. Direkte under konglomeratet finnes sterkt metamorf ordovicisk skifer med knollelag. Strøket er tilsynelatende det samme som konglomeratets. Fallet var ikke mulig å avgjøre, men syntes også å svare til konglomeratets fall. Den distinkte grense mellem ordovicium og perm kan neppe tydes som dislokationsplan, da konglomeratets skiktning er ± med grenseplanet. Den steile lagstilling må forklares som forårsaket av permiske eller postpermiske tektoniske forstyrrelser.

6 SPOR AV KALEDONISK OVERSKYVNING I NORDMARKA 121 Forklaring av de tektoniske forhold. De undersøkte profiler viser tydelig at de ordoviciske lag ligger over en mektig lagserie av downtonisk sandsten. I bekkeprofilet er en del av grenseflaten mellem sandstenen og ordovicium blottlagt. Grenseflaten er noget ujevn og faller tilsynelatende i retningen S 20" O med en vinkel på l Fall vinkelen kan være forandret ved permiske, eller postpermiske forkastninger. Tilstedeværelsen av et tydelig grenseskikt utelukker muligheten av at forekomsten er fremkommet ved store vertikale forkastninger. Den eneste rimelige forklaring blir da å anta at forekomsten av de ordoviciske lag skyldes en overskyvning av ordovicium over den downtoniske sandsten. Den sterke opsprekning av de øverste kompakte lag av sandstenen tyder på tektoniske forstyrrelser. Opsprekningen synes å ha en viss horisontal utbredelse, et faktum som tyder på at opsprekningen ikke bare skyldes senere vertikale forkastninger, men også i en viss grad er fremkommet under den kaledoniske foldning. Takket være professor Holtedahl's viktige funn av permfossiler under lavadekkene har det vært mulig å bestemme alderen sedementserien son1 hviler med en tydelig diskordans på den peneplanerte overflate av kaledonisk foldete lagrekker. Vi kjenner ingen typisk foldning av de permiske sedimenter i Oslofeltet. Kvartskonglomeratet overleirer ordovicium ved Stubdal. Det er derfor rimelig å anta at overskyvningen av Stubdalsfeltet er foregått i kaledonisk tid. De overskøvne masser er efterpå peneplanert således at de permiske basallag hviler rett på de denuderte ordoviciske bergarter. Profilet med direkte kontakt mellem ordovicium og permisk konglomerat viser dette. Spor av overskyvning i traktene nord for Stensfjorden. For å finne bekreftelse på antagelsen om en overskyvning av de ordovisiske lag i Stubdal, har jeg foretatt undersøkelser over kambro-siluren i Norderhov og Haug. Som det fremgår av kartskissen (fig. l) finnes der bare eruptive bergarter i traktene nord for Stubdal. Ved studiet av tektoniken er vi henvist til å betrakte de sedimentære bergarter langs. N ormarkas vestside. Langs grensen er sedimentene kontaktmetamorfosert så bestemmelsene av stratigrafiske soner er meget vanskelig. Professor j. KIÆR ( 1908) har i sitt store grunnleggende arbeide over sil uren i

7 122 LEIF STØRMER Oslofeltet gitt utmerkede detaljkarter over de forskjellige soners utbredelse på Ringerike. Ringerikskartet når bare litt nordenfor Stensfjorden, men det er ikke så vanskelig å fortsette sonene videre i NO retning. De forskjellige siluriske soner lar sig lett utskille som rygger i terrenget. På et topografisk detalj kart med koter på I O m er det lett å følge ryggene opover mot Nordmarksplatået. Ryggene slutter temmelig bratt rett vest for Røstjern. På Ringerike ligger de kambrosiluriske lag i en langaktig skål, den såkalte Ringeriksynklinal. Lenger syd har vi Lier-Bærumsynklinalen. De to synklinaler er skjematisk fremstillet av HoLTEDAHL ( 1932, fig. 5). Med sin store mektighet har den downtoniske sandsten nødvendigvis ydet en sterk motstand mot foldningen, og i de to synklinaler har øiensynlig den downtoniske sandsten hindret en sterkere foldning også av de underliggende lag. HOLTEDAHL antyder en delvis overskyvning av åe stive sandstens benkene. På HoLTEDAHLs blokkdiagram er forholdene ved nordgrensen av Ringerikssynklinalen ikke nærmere inntegnet. Ringerikssynklinalen har som kartskissen (flg. l) antyder en bratt avslutning mot nord. Selve skålen er temmelig flat omkring Stensfjorden. Fallet er som regel under 20, og strøket har NO-N retning. Strøk og fall holder sig temmelig konstant inntil vi nærmer oss en linje mellem Båntjern og Røstjern. Linjen var, som nevnt også markert i topografien. De forskjellige siluriske soner konvergerer inn mot et høiere område vest for Røsvann. Strøket som var N-S og NV-SO går over til 0-V og SO-NV. Fallet forandrer sig også sterkt når vi nærmer oss den ovenfor nevnte line. Fra Stensfjorden og nordover finner vi en gradvis økning i fallvinkelen. jeg har fulgt Pentameruskalken (7 b) fra Vakerdalen og opover. NO for Grundtjern er fallet 30 SO, ved toppen av Trolldalen 70, SO for Båntjern 60-70), O for tjernet 74, på toppen O for tjernet 90". Omtrent 50 m i retning NO nedover stien mot Eriksrud, faller lagene steilt mot NV med fall Ved veien fra Eriksrud til Røsheim faller lagene mot NV med vinkelen på I veiskjæringen er Pentameruskalken blottet med tydelige fossiler. De karakteristiske, ankerformede tversnitt av Pentamerus hadde for det meste septet vendt nedad. Overflaten av enkelte Favosites eksemplarer pekte også samme vei. Denne orientering av Favosites og Pentamerus tyder på en invertering av lagene selv om det ikke kan ansees som noget helt avgjørende bevis. Antagelsen om en inversjon

8 SPOR AV KALEDON!SK OVERSKYVN!NG I NORDMARKA 123 N S o,.,dovie-ium.. 1=. :.:_..-/ Downl"onisk sandsl: l ++-t l Pe,.,miske dypbet> a,.,f-e.p l o l Pe."Pm.isk sandsl: konsl. og lavaep Fig. 3. Blokkdiagrammer som i sterkt skjematisert form antyder oprinnelsen til de tektoniske forhold ved Stubdal. De vertikale mål er meget sterkt overdrevet. a fremstiller et sent stadium i den kaledoniske foldning. En større mengde av kambro-siluriske sedimenter er blitt skjøvet henover de yngre downtoniske lag. De prikkede linjer angir skyveplanene. Mesteparten av siluren og den downtoniske sandsten er tenkt borterodert. b viser det samme område i permisk tid. Det sub-permiske peneplan er dekket av permiske sedimenter og lavaer. c antyder det nuværende forhold. Dypbergarter har i NO inntatt sedimentenes plass. Lavadekkene ligger ikke lenger horisontalt. St ' Stubdalsfeltet. R = Ringkollen. G = Gyrihaugen.

9 124 LEIF STØRMER av lagene støttes ved at litt lengere øst i veiskjæringen finnes en rød skifer, antagligvis Crotalocrinusskiferen (7 c a) som tydelig ligger under Pentamerus kalken. Østover, langs sydheldningen av platået vest for Røstjern, finnes sterkt foldede lag. Strøket varierer en del. På sydpynten sees lag med sterk opknusning og tilløp til brecciedannelse. Traktene nord for Båntjern synes å ha en temmelig ensartet karakter innen et større område. Vi finner steiltstående isoklinale folder med strøk V--0 til V I0-20c S N. Mot øst forandres strøket noget. Øst for Opperud er strøket V 5- l O c N O 5- l Oo S. Like ved eruptivgrensen vest for Røsvann er fallet gjennemgående " N 10 O. Sydover langs grensen forandrer strøket sig fort fra næsten V -0 til N-S. Fallretningen går fra N loe 0-:>N 30 0-:>0 40 N--+0. Overgangen viser en del uregelmessigheter forårsaket av foldningen. Lengere SV kommer vi over i fallretning 0-10 S. Ved å sammenligne de nevnte undersøkelser av strøk og fall finner vi følgende hovedtrekk i de tektoniske forhold. Ringeriksynklinalen har i nord, i motsetning til vest, en meget skarp begrensning. Silurlagene som i vest viser en forholdsvis liten helningsvinkel, er i nord reist helt på ende og delvis inverteret som resultat av en intens sammenstuvning under den kaledoniske foldning. Sydsiden av Ringeriksynklinalen viser også en bratt avgrensning med steiltstående lag ved N æs i Holsfjorden. Her er allikevel forholdet et annet da vi befinner oss på le-siden av synklinalen. Grensen for Ringeriksynklinalen er i nord meget tydelig markert i nærheten av eruptivgrensen mellem Båntjern og Røstjern. På kartskissen (fig. l) er inntegnet en brutt linje som antyder overgangen fra N til S og O fall. Spor av invertering er også iakttatt langs denne linje. Ringeriksynklinalens skarpe nordgrense, foruten den intense sammenfoldning med N fall nord for grensen, taler sterkt for at vi kan ha hatt en større kaledonisk overskyvning langs den nevnte grense. Stubdals forekomsten lar sig lett forklare som en del av det overskjøvne flak. Strøk og fall av de ordovisiske lag i Stubdal stemmer også godt overens med forholdene nord for skyvningslinjen i Haug. Vi har sannsynligvis hatt en overskyvning fra Ringeriksynklinalens nordside hvorved selve synklinalens konkave overflate delvis er blitt fyllt av overskjøvne sedimenter. Fig. 3 antyder i form av blokkdiagrammer, i grove trekk overskyvningen og utformningen av traktens

10 SPOR AV KALEDONISK OVERSKYVNING l NORDMARKA 125 geologiske forhold. Overskyvningen er kommet omtrent fra nord, som antydet ved en på fig. l. De siluriske og downtoniske lag kjenner vi ikke før vi kommer nordover til Jevnaker. De siluriske lag har sannsynligvis vært foldet omtrent som de ordovisiske, men de downtoniske sandstenslag har sannsynligvis sprukket mere op og blitt skjøvet henover de overliggende sedimenter. Det øversts blokkdiagram forestiller en sen fase av den kaledoniske foldning. En større overskyvning har funnet sted. Toppene av foldene foruten de eventuelt overskjøvne sandste'nslag, er tenkt bortdenudert. Det midterste blokkdiagram viser det samme område i permisk tid. I det lange tidsrum mellem underdevon og perm har vi fått dannet det sub-permiske denudasjonsplan. På den plane overflate er så kvartskonglomeratet og sandstenen blitt avsatt. I midten av synklinalen må vi anta at et stykke av de overskjøvne sedimenter er blitt bevart under de permiske sedimenter. Over de permiske sedimenter kommer en rekke lavadekker fra de tallrike erupsjoner i Oslofeltet. Det nederste blokkdiagram antyder de nuværende forhold. syd finner vi fremdeles lavadekket over sedimentene. I nord er der blottlagt større områder av en dyp bergart pulaskit porfyr (smlg. fig. l) som har inntatt de sedimentære bergarters plass. Et lite område, Stubdalsfeltet, (St) er blitt bevart mellem lavaene i syd, og dypbergarter og lava i nord. Vertikale, permiske, eller postpermiske forkastninger kan ha bidratt til å beskytte denne rest av det overskjøvne flak som er antydet på det nedre blokkdiagram. Sporene av kaledonisk overskyvning er sterkest like inn mot grensen av eruptivene i Nordmarka. Det er sannsynlig at overskyvningen kan ha hatt en ganske stor utbredelse i østlig retning. Avstanden mellem Ringeriksynklinalens nordgrense og Stubdalsflakets sydgrense antyder en overs k y v ni n g av pre devon s k e sed i menter i Nordmarkas nord-vestlige del på minst 5 km. Overskyvningen har sannsynligvis hatt en nogenlunde N-S retnimg efter fallet å dømme. Pilen i fig. l antyder skyvningsretningen. Det er ikke sannsynlig at de øverste kompakte lag av den downtoniske sandsten har vært videre avslitt under overskyvningen. Av den grunn kan vi vente å finne en temmelig fullstendig mektighet av den downtoniske lagrekke vest for Stubdal. Større kaledoniske overskyvninger er i det syd østlige Norge bare kjent fra strøkene omkring Oslofeltets aller nordligste del. ScHrørz (1902, fig. p. 99) og HoLTEDAHL (1915 og 1921 fig. 5) beskriver større

11 126 LEIF STØRMER overskyvninger av kvartssandsten over de yngre kam briske skifre. S chiøtz (1902, p. 104) angir overskyvningen ved Brumundalen til å være ca. 15 km. HoLTEDAHL (1932, p ) antyder muligheten av en overskyvning i de mektige downtoniske sandstens lag i sydranden av Lier-Bærum og Ringeriksynklinalene. Det er mulig at man kunde finne spor av overskyvninger i det kontaktomvandlede strøk nord for Nordmarka. Tilslutt vil jeg benytte anledningen til å takke professor O. H ol TE DAHL for råd og veiledning under utarbeidelsen. Samtidig vil jeg få takke professor j. S chetelig for viktige oplysninger angående Stubdalsfeltet. Summary. The present paper deals with the occurrence of traces of a Caledonian overthrust in the central part of the Oslo field. The geological map-sheet: "Hønefoss", issued by the professors W. C. BRØGGER and j. SCHETELIG, indicates at Stubdal a peculiar occurrence of Ordovician beds at the top of thick series of Silurian and Downtonian beds. Fig. l shows the district round the Stensfjord on Ringerike. The Ordovician, Silurian and Downtonian layers form the "Ringerike-syncline" which runs nearly parallell to the fjord. Fig. 2 a gives a section across the northern part of the fjord. The Silurian and Downtonian beds dip towards the east. At the top of the thick series of Downtonian sandstones, occur at Stubdal, the Ordovician beds. The dotted horisontal line indicates a thrust-plane. The vertical line forms a boundary towards the eastern intrusives. In the central part of the syncline the beds are not much folded, but near the edges, and especially in the north east of Hønefoss, we find a considerable Caledonian folding. Resent discoveries by H oltedahl (1931) have shown that the Caledonian folded area was levelled down forming a sub-permian peneplan. U p on this pene plan conglomerates and sandstones were deposited. On the top of these sediments we find a number of different lava sheets from the extensive Permian eruptions in the Oslo district. The rna p (fig. l) shows the Permian sediments and lavas in the east. In the northeast Permian intrusives, are exposed. Between the intrusives and the lavas we notice the Ordovician field at Stubdal. On account of

12 SPOR AV KALEDONISK OVERSKYVNING I NORDMARKA 127 the intrusives the sediments are rather metamorphic, but it has been possi ble to determine the Ordovician foss i Is mentioned on p The professors BRØGGER and ScHETELIG had previously noticed the guide fossil Ogygiocaris. Fig 2 a and 2 b indicates two sections from Stubdal. A nice section in the brook from Damtjern shows the superposition of the ordovician beds over the compact Downtonian sandstone. The presence of a distinct plane between the two series excludes the possibility that the occurrence is due to considerable, (more than 1500 m) vertical faults. At the base of the Ordovician beds the rock is crushed and the original bedding disturbed to a considerable degree by tectonic movements. Fig. 2 c shows a section near the northern border where we have the succession of Permian conglomerate above Ordovician shales and limestone. The strong di p (65 c) was evidently caused by Permian a post-permian orogenetic movements. The examined rock-sections indicate that the occurrence of the Ordovician beds at Stubdal must be explained as due to a considerable overthrust of Ordovician rocks over Downtonian sandstones. In order to trace further a possible overthrust, the author has examined the Ordovician-Silurian beds forming the northern boundary of the Ringerike-syncline. Along a rather distinct line (dotted in fig. l) the beds are intensely folded and partly inverted. North of this line we find numerous isoclinal folds with northern dip. The distinct boundary between the large syncline and the isoclines, suggests that the Stubdal-overthrust originated along this line. In fig. l, the arrow indicates the direction of the overthrust. The distance between the mentioned line and the southern border of the Stu bdal field suggests an overth rust of at!east 5 km. Fig. 3 indicates roughly in stereograms, the district (the eastern part of the map on fig. l) in Devonian, Permian and recent time. Fig. 3 a shows a late stage of the Caledonian falding. The sync!ine is partly filled by the overthrust sediments. The Silurian and Downtonian sediments are supposed to be partly removed by the erosion. The fault-planes are indicated by dotted lines. In fig. 3 b, the sub-permian peneplan is covered by Permian sediments and Javas. Fig. 3 c illustrates the recent conditions. The Stubdal-field (St) Iies between the intrusives and the Javas forming the western border of the platau of Nordmarka.

13 128 LEIF STØRMER: SPOR AV KALEDONISK OVERSKYVNING Large Caledonian overthrusts have in the southern east part of Norway, previously only been described from localities near the northern border of the Oslofield. Here S chiøtz (1902) and HOLTEDAHL (19 15, 192 1) have described considerable overthrusts with sandstone of the Sparagmite formation resting on fossiliferous Cambrian shales. HoLTEDAHL, O Litteratur. Iagtagelser over fjeldbygningen omkring Randsfjordens nordende. Norges Geol. Unders. nr The Scandinavian "Mountain problem". Quart. Yourn. Geo!. Soc. V. 76, pl. 4, pp Jungpalaozoische Fossilien im Oslogebiete. Norsk Geol. Tidskr. Bd. 12, pp Et fund av p1antefossiler i Oslofeltet. Naturen. Aarg. 56, nr. 9, pp KlÆR, J Das Obersilur im Kristianiagebiete. Skrift. Videnskaps-Selsk. l. Mat.-Nat. Kl. 1906, Bd. 2, Oslo. RoDE, K Die Unterlage der Effusiva im Kristianiagebiet. Centralblatt f. Min. etc. Jahrg. 1930, Abt. B. No. 10. ScHIØTZ, O. E Den sydøstlige del av sparagmit-kvarts-fje1det i Norge. Norges Geol. Unders. No. 35. Trykt 26. september l 933.