VESTNORSKE FJORDERS AVHENGIGHET AV KALEDONISK TEKTONIKK

Transkript

1 VESTNORSKE FJORDERS AVHENGIGHET AV KALEDONISK TEKTONIKK AV NIELS-HENR. KOLDERUP MED 6 FIGURER I TEKSTEN Innledning. er har tidligere gjentagne ganger været pekt på den kjensgjerning, D at en stor del av de norske fjorders retninger er bestemt ved retningslinjene i landets fjellbygning, fortrinsvis ved den kaledoniske fjellbygnings linjer. Få Vestlandet har særlig AMUND HELLAND og CARL FRED. KoLDERUP vist dette, henholdsvis for Sogn og Fjordanes og for Hordalands vedkommende. KARL PETTERSEN ogj. H.L. VoGT har vist at lignende forhold er til stede i det nordlige Norge. I det østlige Norge har W. C. BRøGGER påvist hvorledes det er de postsiluriske forkastninger i Oslofeltet som der bestemmer fjordenes retninger og forløp. Men alle disse forskere, særlig BRøGGER og HELLAND, betoner sterkt at det vel er fjellbygningens linjer som bestemmer fjordenes retninger, men bare derved at disse linjer gir erosjonen bedre vilkår enn andre steder. På den annen side hevdet TH. KJERULF at fjordene simpelthen er forkastninger eller sprekker, og at erosjonen bare har glattet formene ut senere. Det samme hevder GREGORY i 1913, mens DE GEER nogen år forut fremsatte en teori om at epirogenetiske bevegelser i Norskehavet i tertiær tid var årsaken til fjorddannelsen. Begge de to sistnevnte ser imidlertid helt bort fra sammenhengen mellem fjordenes retning og undergrunnens struktur; det samme gjør også SEDERHOLM. Under mine arbeider med den kaledoniske fjellkjedes struktur på Vestlandet er det blitt mig klart at fjordenes avhengighet av fjellbygningens retningslinjer er meget mer utpreget enn man hittil har fremstillet det. Selv AHLMANN, som er ganske klar over dette forhold i sin almindelighet, har ikke pointert det så skarpt som det efter min mening fortjener, hvad der dog for en stor del skyldes den om-

2 442 NIELS-HENR. KOLDERUP stendighet at fjell bygningen i Norge ikke var så klarlagt da han foretok sine undersøkelser som den er nu. En geolog som arbeider på Vestlandet, blir snart klar over at der er to distinkt forskjellige fjordsystemer. Det ene systems fjorder har sine lengderetninger i hovedsaken parallell foldningsaksenes retning på stedet, hvad der igjen som regel vil si bergartenes strøkretning. Disse fjorder kaller vi strøkfjorder. Gode eksempler på slike er fjordene i Sunnfjord, samt delvis Sognefjorden og Nordfjord, således som beskrevet av HELLAND i "Studier over konglomerater". Det annet systems fjorder skjærer akseretningene under vinkler, som regel ikke meget forskjellig fra 90. Denne retning er tilsynelatende uavhengig av fjellbygningen, men følger dog ett eller flere sprekkesystemer, som delvis kan påvises å være forkastningssystemer. De beste og mest inngående undersøkte eksempler på slike fjorder er Oslofjordens forskjellige avsnitt, beskrevet av BRøGGER, særlig i "U eber die Bildungsgeschichte des Kristianiafjords". På Vestlandet har vi gode eksempler i de nord-sydgående sund og fjorder i Solund i ytre Sogn. Det kunde være fristende å kalle dette systems fjorder forkastningsfjorder, men da det bare i de færreste tilfeller lar sig påvise at der virkelig har foregått forkastninger efter dem, er det vel det riktigste å kalle dem sprekkefjorder. Dette navn må dog forståes slik at det er fjorder som er uterodert efter sprekker i undergrunnen, ikke at fjordene i sin nuværende form representerer de oprinnelige sprekker. Litteraturen over fjorddannelser er så stor og omfattende at jeg ikke finner det nødvendig for denne lille oversikt å sette sammen en fullstendig litteraturfortegnelse. Gode litteraturoversikter finnes i de citerte arbeider av AHLMANN og GREGORY.

3 VESTNORSKE FJORDER 443 Strøkfjordene trer på Vestlandet overmåte tydelig frem. De er tildels så tydelige at man, uten å kjenne den geologiske bygning, av et topografisk kart 1 kan bestemme den viktigste strøkretning i de forskjellige områder. Mens forkastnings- eller sprekkefjordene gjerne er utviklet som trangere sund er disse fjorder som regel virkelige fjorder som trenger innover i landmassen, likegyldig om de går loddrett på kystlinjen eller skjærer den under en skjev vinkel. Hvorledes fjorddannelsen henger sammen med landskapets geologiske bygning på strekningen mellem Nordfjord og Sognefjord, har jeg søkt å vise ved de fire blokker fig. l. Det overveiende antall fjorder på denne strekning er antiklinalfjorder, hvad der jo alltid er å vente, da de eroderende krefter har lettest for å arbeide langs en antiklinal. Men i dette område kommer den omstendighet til, at synklinalene i devonisk tid er blitt fylt med grus og sand, som er blitt herdet til de meget motstandsdyktige bergarter konglomerat og sandsten. hatt lite makt. Innen disse bergarters område har erosjonen øiensynlig Vanligvis styrter elvene sig utfor skråningene i stride fosser, mens de i de eldre og bløtere bergarter har gravet sig daler med modnere profiler. Utpregede antiklinalfjorder er, regnet fra nord: Norddalsfjorden, Eikefjorden, Førdefjord-Stavfjorden, Dalsfjorden, Aspøfjorden og Sognesjøen. Formodentlig kan man også regne deler av Nordfjord hertil. Alle disse fjorder er gravet ut helt ned til grunnfjellets nivå, og bærer ofte preg av å være erodert hovedsakelig langs grensen mellem grunnfjell og kambrosilur. Norddalsfjorden og Eikefjorden er formodentlig fra først av erodert langs en og samme antiklinal, og er senere blitt delt i to, med en smal rygg imellem, idet erosjonen har fulgt undergrensen av devonen i nord og kambro-siluren i syd. Dette er tidligere påvist av HELLAND. også nogen fjorder som ikke er utpregede antiklinalfjorder. Der er Omtrent midt i Hornelens devonfelt er der således et system av fjorder i Gulen. Herav er Sørgulenfjorden en nordsydgående fjord, sannsynligvis en sprekkefjord. Det tør da hende at også de andre Gulenfjorder, Nord gulen og Midtgulen, skylder lignende bevegelser sin tilstedeværelse. Høidalsfjorden ligger omtrent i sin helhet i kam brol Det anbefales å bruke fylkeskartene over Hordaland og Sogn og Fjordane ved lesningen.

4 Fig. l. Stereogrammer som viser utviklingen på kysten av Sogn og Fjordane. Øverst yngre lag på grunnfjellet, dernest synklinaldannelse med ut6verfallende akser, så synklinalene fylt med devoniske sedimenter, og til sist nuværende relieff.

5 (/) "2 o "2 o z bjj :: c E o

6 446 NIELS-HENR. KOLDERUP silur, og er gravet ut langs dette felts midtakse, hvor bergartene står omtrent loddrett. Dette blir også en slags antiklinalfjord, om enn på en litt annen måte enn de andre. Det samme er tilfelle med Stangfjorden i Askvoll. Den er anlagt langs den skrå grense mellem mangerittsyenitten i syd og grønnskiferen i nord, og er for en stor del erodert ut i kvartsitt. Dette har naturligvis vært mulig bare på grunn av den forholdsvis steile lagstilling, og også her blir det en slags antiklinalfjord. Det eneste sted hvor man må anta at det er undergrunnens bløthet som har bestemt fjordens forløp er Å fjorden i Hyllestad. Her er det formodentlig kalkstenen og de bløte glimmerskifre som har forårsaket at denne fjord går som den gjør, og at den i sin indre del grener sig i to armer, har sin grunn i at ryggen eller neset mellem dem består av kvartsitt. Som regel er altså fjordene på kyststrekningen mellem Nordfjord og Sognefjord strøkfjorder, anlagt langs antiklinaler. Fjorder av betydning som danner nogen avvikelser fra denne regel forekommer ikke andre steder enn oppe i Bremanger, hvor man har Frøysjøen og Gulenfjordene. Forholdene her er, når man bare tar hensyn til de nuværende fjordsystemer, vanskelig å få klarhet over. Går man imidlertid ut fra at Nordfjord på et tidligere stadium gikk over det nuværende dalstrøk fra Å lfoten i øst til Bortnepollen i vest, parallelt devonfeltets nordgrense, kan man kanskje danne sig et klarere billede av forholdene. Der er i dette strøk en rekke nord-syd-gående sprekker, som Berlepollen, Rydlandspollen, Varebukten, Oldersundet, Sørgulenfjorden og Vindspollen. En fjord som oprinnelig har fulgt devonfeltets nordgrense vilde lett under den videre erosjon komme over i dette sprekkesystem, og under den videre nedgravning vil selve fjorden kunne ha fått sitt nuværende forløp. En detaljert undersøkelse av disse forhold vil sikkert by på adskillig av interesse. Trer bergartenes strøkretning tydelig frem i fjordenes retning i Sunnfjord, så er dette ennu mer utpreget i Hordaland. Et geologisk kart over kyststrøket fra Bjørnefjorden til Fensfjorden viser hvorledes fjordene meget omhyggellg følger strøkretningen, således som allerede påvist av CARL FRED. KoLDERUP. Forholdene er imidlertid ikke helt analoge dem lenger nord. De kaledoniske synklinaler er her blitt klemt sammen til de eiendommelige dannelser man kaller Bergensbuene, og presset har været så stort, at de oprinnelige synklinaler ikke har beholdt sine oprinnelige fallretninger, men har fått

7 VESTNORSKE FJORDER Devon Granodioritt Mangeritsyenitt Gabbro Kambrium silur Kvartsitt D Grunnfjell Fig. 3. Geologisk kartskisse over kyststrøket mellem Nordfjord og Sognefjord.

8 448 NIELS-HENR. KOLDERUP æ d) "' ~~ C> ~~.. J'..,, ~Devon ~ Yngre granit ~Gabbro ~Serpentin!:'[;::] Mangerrt ~ o Labradorsten E3 Kambro -s1lur ISJ Ulrikons gneurfel! O Grundfjelol Fig. 4. Geologisk kartskisse over Bergensbuene. Av CARL FRED. KOLDERUP.

9 VESTNORSKE FJORDER 449 Geologisk kartskisse over fo/dningsgroften i Sunnhordland 1:600ooo!E3I Granitt ITIT!l Kvortsparfyr og -keratofyr. f2l Gabbro Basiske vulkanitter Griinnskifer oy yriinnsten. Kombrisk-.silurislre sedimønter ve entlig glimmerskifer D GrunnfJell....r Forskyvnmy. Fig. 5. nye, som enten er loddrette, Iler radiære i forhold til buene. Derfor ser man her ikke nogen antiklinalfjorder, men fjordene har fatt sin beliggenhet bestemt av andre faktorer, som nu kan være vanskelig å finne igjen. Å gå inn på hele dette spørsmål vilde være å ta for sig hele fjordproblemet, hvad der ikke er hensikten med dette. jeg skal bare påvise nogen enkelte trekk i fjordanleggene. Fensfjorden og dens fortsettelser Austfjorden og vikene innenfor kan tenkes å høre sammen med ytre bue. I det hele vil ytre bue Norsk geo!. tidsskr. XII. 29

10 450 NIELS-HENR. KOLDERUP ved en senkning av landet bli en fjord, fra Fensfjorden til Samnanger- fjorden. Der skal heller ikke nogen sto r senkning til for å få en sammenhengende fjord fra Byfjorden over Bergen-Bergensdalen Nordåsvannet. En rekke av de andre fjorder som ligger i grunnfjellets gneiser eller anorthositter kan føres tilbake til ulikheter i motstand hos disse bergarter. Flere av strøkfjordene i Fana og Os ligger mellem de hårdere bergarter granitt og sausurittgabbro, erodert ut i de loddrett stående skifre, der som oftest er meget bløte her. Den sammenhengende rekke av fjorder som strekker sig fra Fensfjord i nord til Korsfjorden i syd er av en noget annen natur. Disse fjorder, Fedjefjord, Bildøfjord, Lerøyosen o. s. v. skal omtales under sprekkefjorder. En stor og meget typisk strøkfjord er Hardangerfjorden fra munningen ute i havet og inn til Granvin. Fjorden går på denne strekning overveiende i sydvest-nordøstlig retning, og markerer sydøstgrensen for den store kaledoniske foldningsgrøft. Man finner på nordvestsiden av fjorden de kambrisk-siluriske bergartkomplekser, på sydøstsiden vesentlig grunnfjell. En del steder på sydøstkysten ligger der igjen større eller mindre flak av kambrisk-siluriske bergarter oppå grunnfjellet, tildels på en slik måte at man ser det er den oprinnelige grense man har med å gjøre. På to forskjellige steder finner man at grensen ligger på nordvestsiden av fjorden. Dette viser tydelig at fjorden er anlagt langs efter denne grense. Sprekkefjorder. Fra Stavfjorden i Sunnfjord i nord, til Fensfjorden på grensen mellem Hordaland og Sogn i syd, er hele kyststrøket likesom aphakket av nord-sydgående fjorder og sund. Aller tydeligst ser man dette i Solundøene i Sogn, hvor man har de gjennemgående sund og fjorder Strømfjord, ytre Stensund, indre Stensund, Krakhellesund og Storakersund. Dertil kommer en rekke fjorder som kun er skilt ved smale eid, eller i hvis fortsettelse der finnes større vann eller andre senkninger, som meget tydelig viser hvor lite det er som skiller disse fjorder fra de gjennemgående. En rekke lignende sund og fjorder finner man både i Askvoll i Sunnfjord, nord for Solund, og i Gula i Sogn, syd for Solund. At de er blitt tydeligere i Solund

11 VESTNORSKE FJORDER 451 enn andre steder, kommer av at Solund som bekjent opbygges av devonisk konglomerat og litt sandsten, bergarter som står meget godt imot de nedbrytende krefters virksomhet, og derfor viser sprekkene så meget mer markert enn andre bergarter. Disse sprekker går gjennem alle de bergarter som finnes i disse strøk, fra de gamle grunnfjellsgneiser til de devoniske konglomerater og sandstener. Det er alt hvad vi med sikkerhet kan si om deres alder, og forsåvidt skulde de teoretisk kunne henlegges til en hvilkensomhelst periode i jordens historie, yngre enn mellemdevon. De fleste av disse sprekker er i geologisk henseende ikke meget interessante. Man kan formode at nogen av dem er forkastning, som f. eks. Storakersund og Krakhellesund. Men sikkert er det ikke. Der er bare ett sted hvor der ikke er nogen tvil mulig, og det er Hagefjorden, ved hvis kyst Hersvik sognekirke ligger. Her kan man med sikkerhet påvise at der går en forkastning langs fjorden, og at spranghøiden er omtrent 200 m. Videre vet man at der langs denne forkastning er brudt frem granitt og kvartskeratofyr. Og i en annen fjord, som geografisk er en fortsettelse av Hagefjorden, nemlig Nesafjorden, er der en kisbreksie, som sikkert også står i forbindelse med denne forkastning. Disse forhold er beskrevet i detalj av professor CARL FRED. KoLDERUP, fra hvis avhandlinger disse oplysninger er hentet. Det fremgår enn videre av disse skrifter, at det er overveiende sannsynlig at denne forkastning er av mellemdevonisk alder. Det blir for langt å komme inn på her. Flere har vært inne på tanken om at disse, og andre nord-sydgående spalter kunde være meget unge, av tertiær alder. Til de mange andre argumenter mot en slik opfatning vil jeg her nevne det, at de norske jordskjelv synes å sky både dette og andre sprekkesystemer av denne art. Vi kan kanskje ikke sikkert gå ut fra at alle de andre parallelle fjorder er forkastninger, fordi Hagefjord-Nesafjord er det. Men de hører iallfall til det samme system, som her må betegnes som et senkaledonisk (?) sprekkesystem. Det neste sprekkesystem man finner på den strekning vi her behandler, er tverrsprekkene i strøket mellem Fensfjorden og Bjørnefjorden i Hordaland. Bergartene danner innen dette område en rekke buer, og strøkretningen markeres ved Austfjorden, Sørfjorden og Samnangerfjorden. Tvers herpå går to meget markerte fjorder, Osterfjorden og den del av Sørfjorden som ligger innenfor Osterøens sydligste punkt. Enn videre er der en rekke mindre markerte

12 452 NIELS-HENR. KOLDERUP tverrspalter ute i øene i Manger og Lindås prestegjeld, og dertil dalsenkningen mellem Nesttun i Fana og Os. Bunnen i denne senkning ligger så høit, at den ikke blir en fjordbunn, men en dalbunn, men. senkningen er en radial sprekk akkurat som de to nevnte fjorder. Alle disse sprekker går tvers på bergartenes strøkretning. Den bueformede ordning av bergartene i dette strøk, Bergensbuene, antar vi er fremkommet ved at en større masse fra vest er trengt inn mot dem, og har bøiet dem så de har fått den form de nu har. Denne bøining har stort sett gått for sig uten brudd, og det er vesentlig disse nevnte sprekker som viser uregelmessigheter i området. Det er ganske betegnende at disse sprekker trenger gjennem de perifere deler av buene, og delvis langt inn i landet innenfor, men later ikke til å trenge inn i de centrale deler. I de centrale deler, i indre bue, har også lengdestrekningen vært minst, og følgelig har der vært minst grunn til å opstå sprekker. Nogen forkastninger eller forskyvninger er ikke påvist langs disse, men vel langs slike som går parallelt med dem, og øiensynlig hører til samme system. I ytre Sunnhordland går fjellkjedens lagdelte bergarter utover langs Hardangerfjordens ytre deler, Samlen, Kvinnheradsfjord, Bømlafjord, og bergartenes strøk er fjordens retning. Størstedelen av de store øer Tysnes, Stord og Bømlo består av et eruptivmassiv, av sannsynligvis kaledoniske granitter og gabbroer. Det strekker sig også over Reksteren, Hufteren, Selbjørn og helt nord til Store Kalsøy. Av de tre førstnevnte øer er det således bare stripen langs Hardangerfjorden som består av skifre. Gjennem begge bergartkomplekser, både eruptivmassivet og skifrene, går der en rekke sprekker i omtrent nord-sydlig retning. Østligst Øinasundet mellem Varaldsøy og fastlandet i vest. Derefter flere spalter som ikke ligger lavt nok til å bli fjorder, i Ølve, og så Lukksund mellem Tysnes og fastlandet. Parallelt hermed går Vevatnets senkning på Tysnes. Derefter fjorden mellem Reksteren og Tysnes, som fortsetter i de to Søreidsviker og Langenuens sydligste del. Videre Dåfjorden og Stokksund, og formodentlig også sundene oppe mellem Hufteren, Selbjørn og Stolmen, og de mange små sund og fjorder i de nordlige deler av Bremnes og Fitjar herreder, heri medtatt Storevannets senkning i Fitjar. I de ytre deler av Hardanger, i Kvinnherad og Strandebarm, er disse omtrent nord-sydgående sprekker meget tydelige, og gir landskapet sitt preg i stort som i smått. Flere av disse sprekker er

13 VESTNORSKE FJORDER 453 ganske lange. REKST AD mener således å kunne følge den som skiller Varaldsøy fra fastlandet i vest, over en strekning av 90 km. Den skjærer på denne vei en rekke.soner av ulike bergarter. En annen, meget fremtredende sprekk av denne art er Sørfjorden i Hardanger. Kun få av disse sprekker går rett nord-syd, således som Lukksund. De fleste avviker mer eller mindre, og jeg mener å ha lagt merke til, at spaltene i eruptivmassivet har en tendens til å føre sin nordende mot vest, mens det omvendte er tilfelle med dem i skifrene. Vi kjenner fra REUSCHS geologiske undersøkelser av disse strøk, en del ganger av vulkanske bergarter, som alle har sin hovedretning nord-syd. Han kalte bergarten i gangene metafyr og mente at de muligens kunde være meget unge, kanskje tertiære. jeg mener imidlertid ved de analyser jeg har latt utføre, å kunne vise at disse gangbergarter hører nær sammen med de ordovicisk-siluriske vulkanske bergarter i Sunnhordland, og jeg er meget tilbøielig til å sette disse gangbergarters frembrudd i forbindelse med sprekkedannelsene. Om en av disse sprekker, nemlig Dåf]orden i Stord og Fitjar, vet jeg med sikkerhet at den betegner en forkastning eller forskyvning. Grensen mellem granitt og gabbro, som ellers går i en jevnt svingende svak bue, passer nemlig ikke sammen på begge sider av denne fjord. Den differerer flere kilometer over denne smale fjord, mens den passer sammen på begge sider av det meget bredere Stokksund. Dette er imidlertid det eneste tilfelle hvor det har lykkes mig å finne en forkastning. Overalt ellers stemmer grensene på begge sider av en slik sprekke overens, så der kan ikke ha foregått nogen forkastning. Almindelige bemerkninger. De resultater som jeg er kommet til for det egentlige Vestlands vedkommende, står i meget god overensstemmelse med de forhold som er kjent fra andre strøk av vårt land. W. C. BRØGGER har påvist sammenhengen mellem fjordenes retninger og forkastningene i Oslofeltet. Tektonisk sett er Oslofeltet et innsunket område, og her vil selvsagt forkastningene være de linjer som dominerer. Grunnfjellsområdet i Møre skulde ikke synes å være lett å bringe i relasjon til den kaledoniske geologiske struktur. Men et geologisk kart over det sydlige Norge viser oss at der går to synklinaler i

14 454 NIELS-HENR. KOLDERUP sydvestlig retning ut fra Trondhjemsfeltet, og i disse synklinalers akseretninger går en rekke fjorder, som man antagelig kan betegne som strøkfjorder, og sammenligne dem med strøkfjordene i Sunnfjord og Nordfjord. Mørefjordene har en noget annen retning enn disse, men omkring Stadt ser der ut til å være en tillempning fra den ene gruppe til den annen. Foruten strøkfjorder er der i Møre fjorder som går mer eller mindre loddrett på deres retning, altså det samme forhold som lenger syd. Men her kan vi ikke lenger konstatere kaledoniske forkastninger, iallfall er dette ikke hittil gjort. Man må derfor foreløbig nøie sig med den utpregede analogi som der her er. Altså også i det som vi kanskje tør kalle det kaledoniske bakland, finner vi akkurat de samme forhold som innen fjellkjeden selv. Det er de kaledoniske retningslinjer i den geologiske struktur som påtrykker fjordlandskapet sitt stempel. Også fra fjellkjedens områder i det nordlige Norge har man mange eksempler på at fjorder følger de kaledoniske linjer. I den del av vårt land derimot, som under fjellkjedefoldningen har forholdt sig som et stivt forland, finner man ikke fjorder av nogen betydning. Strøket fra fjellkjedens grense ved Stavanger til Oslofeltets grense ved Langesund er påfallende meget mindre innskåret av fjorder enn de andre deler av vårt land. Jeg ser i dette forhold en yderligere bekreftelse på at de kaledoniske svakhetslinjer har bestemt fjordenes anlegg. Hvor sådanne svakhetslinjer ikke finnes, blir der heller ikke nogen stor fjorddannelse. Hvilke konsekvenser må denne opfatning av fjordenes anleggslinjer få for vår opfatning av fjordenes tilblivelseshistorie i det hele? Det er ganske klart, at i og med at fjordene ligger efter kaledoniske retningslinjer i vårt land, faller enhver mulighet bort for en teori om eldre eller yngre sprekker som årsak til fjorddannelsen. Fjordene er dannet der, hvor det rinnende vann har hatt leilighet til å grave sig leier. Iallfall er dette tilfelle for de ekte fjorder, som kjærer sig inn i landet. Spaltefjordene står her i en noget mer tvilsom stilling. Det er vel neppe tvilsomt, at det, som HELLAND bemerker, er den tilsynelatende store dybde og svære høide som kan oprettholde forestillingen om slike yngre sprekkedannelser, ikke bare hos "det store Publikum", men også hos geologer som ikke kjenner strøkenes geologi inngående nok. Den maner, som er anvendt i stor utstrekning, å overhøie profilene i en altfor høi grad, bunner sikkert i den over-..

15 VESTNORSKE FJORDER veldende følelse av de store høidediffe- } renser. Og når man som enkelte gjør, tegner lengdeprofilet efter en fjord slik at det ligner tverrprofilet av en ung elvedal, kan man forstå at der opstår forestillinger om tektoniske sprekker som årsak til fjorddannelsen. Det har sine store vanskeligheter å tegne profiler langs våre Høidene eller dybdene har lett for fjorder i riktig målestokk i begge retninger. å forsvinne ved den store lengde. AHL MANN har konstruert lengdeprofiler over Sognefjorden og Hardangerfjorden, og moderert overhøiningen omtrent så meget som det er mulig for å få profilene inn på en side. Han har allikevel måttet overhøie henholdsvis 5 og l O ganger høiden i forhold til lengden. jeg har i fig. 6 tegnet disse profiler om i riktig målestokk, og man vil da få et overbevisende inntrykk av hvilke små høidedifferenser der er i forhold til fjordenes lengder. Ved betraktningen av disse profiler føler man sig meget mer tilbøielig til å akseptere HEL LANDS forklaring på fjordenes dannelse, således som han fremsatte den for omkring 50 år siden. Med hensyn til sprekkefjordene, så er det ganske klart at de radiære fjorder i Bergenbuenes strøk, som f. eks. Osterfjorden og Mofjorden er glacialt overdypet. (CARL FRED. KoLDERUP). En stor del av de nord-syd-gående sprekkefjorder, som f. eks. Krakhellesund i Solund, er for dype til å være dannet av rinnende vann hvis ikke landet da de blev til har ligget flere hundre meter høiere enn nu. Men der er intet til hinder for, såvidt jeg kan se, å anta at også disse sprekkefjorder er blitt....,!l -d 455 :;;;... dj c.9... dj dj." ;n dj... a ::r: ci o <::::' dj bl) c." "' o "' ::r: "' bl) o " "'."... o "' <::::' -d ;>:: dj c bl) o U) a dj c c <!) ;;n... dj C2 o on u::

16 456 NIELS-HENR. KOLDERUP til på den måte at ismassene har fulgt forhåndenværende elvedaler langs sprekker eller forkastninger, og at disse daler har vært sidedaler til de store hoveddaler, likesom de nu er sidefjorder eller -sund til de store hovedfjorder. Det stemmer jo også overens hermed, at der flere steder ikke er blitt et helt sund, men der skjærer sig inn to fjorder eller viker fra hver sin fjord. Således munner Nesafjorden i Solund ut i Sognesjøen, mens Hagefjorden munner ut i Aspøfjorden. Ismassene har her glidd til hver sin side, til hver sin fjord. De nærmere omstendigheter ved utgravningen av fjordene ved isens hjelp kan man ikke så lett uttale sig om i detalj. Men det er vel sannsynlig at utgravningen har foregått i den første istid, idet man vanskelig kan forestille sig at fjordene, når de engang var blitt overdypet, igjen skulde kunne fylles med is til bunns. Hertil vilde der trenges altfor lave temperaturer. Derimot kan man vel tenke sig at senere istider vilde fylle de øvre deler av fjordene slik op med fast eller flytende is at denne vilde transportere det vesentlige av de løse masser videre ut og således hindre en gjenfylning av fjordene. Den ismasse som har gravet ut fjordene, må ha hatt en anselig tykkelse, og man kan vel anta en størrelsesorden av 2000 m. Undersøkelsene over islagets tykkelse på Grønland sier oss at der eksisterer slike tykkelser der i nutiden. Og rent teoretisk må man ha lov til å si at der ikke er noget til hinder for slike istykkelser, under forutsetning av tilstrekkelige lave temperaturer. De undersøkelser som TAMMANN og BRIDGEMAN har utført over isens forskjellige modifikasjoner gir riktignok ikke entydige resultater, men synes dog å gå i den retning at der finnes modifikasjoner som er stabile for temperaturer som ikke skulde være helt utenkelige i denne forbindelse, av størrelsesorden --;- 50 C. Slike modifikasjoner av is har en større tetthet og hårdhet enn vanlig is, og derfor en tilsvarende større gravende evne. Hvert enkelt trekk i et lands morfologi er et produkt av undergrunnens bygning og de krefter som har virket på landet siden dets tilblivelse. Man må derfor først kjenne både et lands geologi og topografi for å uttale sig om hvilke krefter det er som har formet dets overflate. Man vil da ofte finne, som i dette tilfelle, at det er de senere omdannende krefter som er hovedansvarlig for selve fenomenene, men det er undergrunnens bygning som avgjør beliggenhet og retning, ofte også form. Man har altfor ofte vært tilbøielig til å overse BRØGGERS ord om at det her, som så ofte ellers, ikke gjelder et enten - eller, men et både - og.

17 VESTNORSKE FJORDER 457 AHLMANN kunde med full grunn skrive: "As I have repeatedly, but perhaps never too often - urged, they (the fractures) have only exercised a guiding intluence and perhaps also facillitated the erosion in some degree". English Summary. Pre face. The writer draws attention to the fact that the relation between Caledonian tectonic lines of structure and the direction of fjord systems is even much more common than pointed out by previous authors. Genera Il y spoken, most fjords of western Norway may be referred to one of two systems: Strike fjords, following the direction of the folding axes, often coincident with the direction of strike of rocks, and fissure fjords, running nearly normal hereto, along directions which may in many cases be recognized as directions of Caledonian fissures, sometimes also faults. Strike fjords. The best known example are the fjords of the Bergen district, following, as pointed out by CARL FRED. KoLDERUP, the curved arrangement of the rocks. The writer points out that the E-W -running fjords between Nordfjord and Sognefjord are of the same origin, parallel to the axes of the synclines. Also the Hardangerfjord is a strike fjord, excavated along the main Caledonian folding trough. Fissure fjords The radial fjords of the Bergen district are such ones. Between Sognefjord and Nordfjord, a great number of N-S-going sounds follow a system, which in one place, in Solund, has been prooved to be a fault of Caledonian (Orcadian?) age. In Sunnhordland, one of the many fjords, running N-S between Hardangerfjord and. Bjørnefjord, can be prooved to run along a fault line. General discussion The results obtained are these, that the fjords run in the directions of the folding axes, or along fissures nearly normal hereto, in the Caledonian area of western Norway. Exceptions to this rule

18 458 NIELS-HENR. KOLDERUP: VESTNORSKE FJORDER are very rare. The same rule is known from Helgeland in northern Norway, according to j. H. L. VoGT. In the Caledonian "hinterland'', in Møre, we see the same. The axis of the syncline of Surnadal, an outlier of the Trondhjem area, gives the direction of the strike fjords. Another system of fjords is running normal hereto. In the Oslo region, fissure faults give the direction to the fjords, according to W. C. BRøGGER. In the sti ff forland, the southeastern Precambrian area, where Caledonian lines are lacking, fjords are rare and small. Litteratur. AHLMANN, HANS W:soN: Geomorphological Studies in Norway. Geografiske Annaler Stockholm. BRØGGER, W. C.: Spaltenverwerfungen in der Gegend Langesund-Skien. Nyt Magasin for Naturvidenskaberne bd. 28. Ueber die Bildungsgeschichte des Kristianiafjords. Ein Beitrag zum VerstandnW der Fjord- und Seebildung in Skandinavien. lbidem. Bd. 30. DE GEER, GERARD: Kontinentale Niveauveranderungen im Norden Europas. Compte Rendue. XI Congres Geologique International Stockholm GREGORY, J. W.: Nature and Origin of Fiords. London HELLAND, AMUND: Om Indsøerne i Italien og Fjordene i Norge. Archiv for Matematik og Naturvidenskab. Bd. 2. Studier over konglomerater. 1bidem Bd. 6. Forsøg paa en geologisk diskussion. lbidem. Bd. 6. KJERULF, TH.: Udsigt over det sydlige Norges Geologi. Kristiania KoLDERUP, CARL FRED.: Les Fiords de Norvege et leur Mode de Formation. Revue genera1e des Sciences. Paris and MONCKTON, H. W.: The Geology of the Bergen District, Norway. Proceedings of the Geologists' Association XXIII. Vol. l NANSEN, F.: Strand flat and Jsostacy. Skrifter utgitt av Videnskapsselskapet i Kristiania (Oslo) Il bd. 2. NORDEN SKJOLD, OTTO: Ueber die Fjorde und Fjordgebiete. Compte Rendue XI. Congres Geologique International, Stockholm PETTERSEN, KARL: Om Fjord- og Daldannelsen inden det nordlige Norge. Archiv for Matematik og Naturvidenskab. Bd. 2. SEDERHOLM, J. j.: Weitere Mitteilung iiber Bruchspalten mit besonderer Beziehung zur Geomorphologie von Fennoskandia. Bull. Com. Geo!. Finland. Helsingfors VoGT, J. H.L.: Søndre Helgeland. Norges Geologiske Undersøkelse 29. Trykt oktober 1931.