Diskusjon om fellesnordisk "fingeralfabetet" og om å avskaffe ordet "døvstum"

Transkript

1 Tegn og Tale nr. 2 (januar) / 1930: Fingersprog og døvstum Tegn og Tale 2 (januar) / 1930: Diskusjon om fellesnordisk "fingeralfabetet" og om å avskaffe ordet "døvstum" Fra døvekongressen 1929 Artikkelen begynte med å fortelle om uflukt til Sveaborg festning ved Helsingfors (...) Hr. H. J. Jarlnes, Kj.havn, refererte sitt emne, nemlig å få dannet et tilgjengelig og ensartet fingeralfabetsprog for de nordiske lande. Han vilde at elevene i døveskolene skulde lære det, likeså at lærerpersonalet må kunne beherske det fullkomment. Mente at for nærværende kunde det svenske og danske fingersprog smeltes sammen (kombineres) og vilde da utbe sig at hvert lands døveforbund skulde velge et par medlemmer til dannelse av en nordisk komitè, som har å utarbeide utkast til forslag for et felles fingeralfabet, hvilket skulde forelegges for neste nordiske døvekongress med dertil hørende beskrivelser og fotografier. Hr. Axel Fleischer fremholdt sin glede over å få et felles fingersprog således at man fremtidig lettere kunde holde nordiske møter uten de forvirrende tolker, hvorved inspirasjonen svekkes. Dog vilde han henstille, da der i Europa foregikk internasjonelt arbeide i samme retning, at man skulde søke samarbeide, så der kunde opstå et felles fingeralfabet for alle døve i Europa. I Norge var der for 100 år siden kun fingersprog hvori man oplertes, men efterhånden da de nye taleskoler oprettedes, blev tegn banlyst således at fingersproget i bruk helt utdøde (Dette er feilaktig. Rundt om i Norge er der ennu rett mange døve som bruker sitt fingersprog. Red.) Men han trodde, at om et felles tilgjengelig og praktisk fingeralfabet blev dannet så vilde det nok finne veien til Norge, så de døve, som ser sin fordel deri, lettere vil kunne rapportere med sine utenlandske døve brødre og søstre. - Forresten arbeides der nu i Norge for en praktisk og fyldig håndbok i geberdesprog (tegnsprog). Hr. Knut Hässler vilde i anledning Jarlnes' forslag til et kombinert fingeralfabet, av de nuværende danske og svenske, oplyse at det danske oprinnelig var av fransk utspring, så han mente det ikke kunde være tale om, men mente, at det måtte bli et helt nordisk fingeralfabet.

2 Hr. H. J. Jarlnes syntes at om K. Hässler ikke vilde slutte sig til hans initiativ for å skape et likeartet fingeralfabet for nordiske land, burde han selv fremkomme med et forslag. Hr. G. Svensson undret sig over om det franske fingeralfabet skulde være internasjonalt, da jo svensker, englendere og tidligere også tyskerne har sine egne fingeralfabet. Dette må være en misforståelse. Han håpet at den blivende komitè vilde gjøre sitt beste for et felles fingeralfabet. Fremsatte så en sammenligning mellem den svenske og danske bokstavform for C - og mente det danske var tydeligere og riktig i formen. - Han ytret sin beklagelse over at Norge hadde fjernet fingeralfabetet i bruk. Hr. Ernst Renner fremholdt at hvad angår et likeartet fingeralfabet og et geberdesprog måtte vi døve i første hånd selv ta initiativet til å få et vakkert sprog i begge tegnarter for de nordiske lande. Det er nu over 20 år siden et sådant forslag blev fremmet ved daværende kongress i Kjøbenhavn Antok at om 10 år måtte dette kunne være gjennemført. Hr. Frans Lejon fra Jakobstad, Finland (blind og døv), uttalte blant annet at det er meget nødvendig at elevene ved døveskolene fikk anledning til å lære fingersproget og vilde også anbefale at der i alle hørende skoler gis undervisning i fingeralfabet, så de døve i det minste kunde komme i samtale med sine hørende kamerater. Han gledet sig over å se resultatet av et felles Nordens fingeralfabet. Hr. Charles Leisner tok avstand fra fingeralfabetet. Han kjente ikke disse stumme tegn - og hadde i sitt hele liv aldri behøvdd å ty til dem og mente disse vilde være ødelegende for talesystemets utvikling iblandt talende døve. Hr. Henning Dahl, Oslo, trodde ikke fingersproget var heldig i bruk ved døves taleundervisning, men derimot kunde det være praktisk i bruk på arbeidsstedene, hvor hørende kamerater kunde, når det behøves, hjelpe de døve med anvisninger og råd for deres spesielle arbeide. Hr. H. J. Jarlnes' resolusjon, uforandret efter sitt forslag blev vedtatt av kongressen - dog for Norges vedk. undtagen, da der i dette land visstnok ikke finnes noen ekspert i fingeralfabetet. Efter at der var oplest innkomne hilsningstelegrammer, nemlig fra Det norske døves landsforbunds formann, hr. skolebestyrer I. Berge, Holmestrand, fra den off. døveskole i Oso ved hr. skolestyrer P. Andersson og fra Kristiansands døveforening - samt et fra Russlands døve - blev møtet hevet kl. 17, for at deltagerne kunde få sin middag før de kl. 19 gik i kinopaleet "Picadelly" for å overvære filmseenerier av Finlands severdige trakter med de tusen sjøer og andre naturherligheter. Kongressens neste møtedag, onsdag 10. juli kl. 9, åpnedes av presidenten V. Forsius ved å overdra plassen til vicepresidenten for Norge - hr. Axel

3 Fleischer, der straks gav ordet til hr. Egamont Nørregård, Oslo, eftersom H. Jansen ikke var kommet ennu. Nørregårds foredrag gjengis her. Emne: "Døv eller døvstum?" De fleste av dere, som var med til kongressen i Kjøbenhavn 1907, husker muligens at en norsk deltager, avdøde Christian Holmsen, fremsatte forslag om at benevnelsen "døvstum" burde forandres til "døv" her i de nordiske lande. Dette forslag møte stor motstand fra alle lande, undtagen Norge, som alerede den gang var begynt med benevnelsen "døv". Efter en varm diskusjon erklærte hr. Holmsen at han hadde vært forberedt på, å møte megen motstand, men følte sig overbevist om, at denne reform vilde komme, da alle blev nødt til å anta den foreslåtte benevnelse. Dette er nu 22 år siden. Jeg har tenkt på å gjenopta hr. Holmsens forslag. Jeg har talt med noen dansker og svensker, som var enig med mig i, at det nu er på tide at man forsøker å få ordet døvstum ut av verden og kalle alle for døve, hvad enten de kan tale eller ikke, og av disse siste blir det stadig ferre. I Norge har vi utelukkende taleskoler for døve, og det samme er tilfelle i de andre nordiske lande, med undtagelse av C-elevene som kun bruker fingeralfabetet og tegn. De elever som har gjennemgått talemetodens skoler, føler sig uvel, når de stemples som døvstumme; selvfølgelig taler de ofte utydelig, da de jo er avskåret fra å konrollere sin uttale, men der er også mange hørende som taler dårlig, og de døve mener, at det er ikke korrekt å kalle dem døvstumme, når de virkelig ikke er stumme. Ordet døvstum hører oldtiden og middelalderen til og passer ikke i vårt århundre. I Norge kalles alle for døve hvad enten de kan tale godt eller ei. Vi sier "Skoler for døve", "De døves prest", "De døves forening", o.s.v., og er meget forundret over at Danmark, Sverige og Finland fremdeles sier "Døvstumskoler", "Døvstummeforeningen" o.s.v. Hvor ofte føler vi oss ikke støtte når vi i de forskjellige aviser og tidsskrifter ser ordet "døvstum" i det uendelige. I England og Amerika har man for lengst optat benevnelsen "deaf" som offisiell, et engelsk blad for døve heter "Silent worker" og i Frankrike kaller de døve sig "silenieux", stille. I Tyskland har mange sløifet benevnelsen "Taubstumme" og bruker ordet "Gehørlose" - likeså Schweitz.

4 I Wien er der en gammel avis for døve som før het "Taubstummen - Rundeschau", den har fra 1ste januar 1929 forandret sitt navn til "Gehørlos- Zeitung". Det er et tydelig bevis på, at de utenlandske døve forstår at benevnelsen "døvstum" ikke passer for dem. Allgemeines Taubstummen Kalender handbuch pag. 155 opfordrer alle døve til å bruke ordet "døv" (gehørlos). Dette viser at ordet "stum" litt efter litt vil forsvinne! Alle nordiske døve bør bli enige om å avlegge ordet "døvstum", som en gammel klædning, der ikke mer passer i vår tid med dens store fremskritt og oplysning. Betydning har det også at mange mestre og forretningsfolk, som følge av gammel overtro, nødig tar døvstumme i arbeide, men saken blir straks lettere, når man bare er døv. Det er mit håp, at alle som er enige med mig, vil arbeide på å få ordet "døvstum" ut av verden. Det er min tro at alle døve vil føle sitt menneskeverd ved å slippe å bli kalt for døvstumme. Hr. H. J. Jarlnes vilde klargjøre ordet "døvstum" med den begrunnelse at de som er født med normal hørsel og fått anledning til å lære lydsproget, men senere mistet hørselen, hvorfor de måte søke døveskolen for sin videre utdannelse - og likeså de tunghørte - de er å regne som en klasse for sig, nemlig uegnetlig døvstumme. Derimot de som egentlig er født uten hørsel og først ved syvårsalderen lærte å tale lydsproget i døves taleskoler - de er det riktig å klassifisere som "døvstumme". Hertil sluttet sig de aller fleste talere, deriblandt de finske, som vilde at der for deres eget lands vedkommende ikke skulde tas noen forføining til eventuel forandring i den bestående gamle benevnelse, så der ikke skulde opstå noen misforståelse eller være forskjell. Hr. Charles Leisner støttet varmt Nørregårds velmente råd. Det blir jo en nedsettelse av sitt menneskeverd som samfundsborger, når der jo kunde tales og man således ikke blir regnet som et stumt dyr. Det var uriktig å stemple alle som døvstumme, når det faktisk viste sig at ingen døv behøver å være eller bli stum. Alle er jo født stumme (umelende) og må først lære litt efter litt å uttale sproget og da synes det urettferdig å stemple akkurat de talende døve hele sitt liv for "stumme". Man må jo følge med tidsåndens krav deri at vi døve er normale og ikke abnorme. - Hr. Jarlnes anførte analogi i dette stykke må betraktes å være uten betydning og utenfor alle land! Fr. N. (?) fra Danmark syntes tiden var inne til nu å forandre døvstum til døv, idet hun som flere andre følte sig ille ved å regnes som døvstum.

5 Hr. K. Hässler vilde at diskusjonen skulde avsluttes, idet det i sin helhet kunde betraktes som et absolutt svar. Hr. Egmond Nørregård vilde bare medgi den opfatning, at han med sitt foredrag mente at det skulde være av oplysende art og ikke betraktes som noe påbud, hvorom der skulde fattes resolusjon. Til hr. Kr. Hässlers henstilling om å innstille videre diskusjon over denne sak, oplyste vicepresidenten, at da der var tegnet i alt 20 talere, vilde han med forsamlingens godtykke at ordet skulde begrenses til den 15. av disse. Da de siste uttalelser gikk i favør av å beholde benevnelsen døvstum inntil videre avbrøt vicepresidenten den videre diskusjon med den begrunnelse at der ikke måtte opstå strid om dette spørsmålet, men at alle døve og døvstumme skulde være venner som hittil og heller overlate fremtiden å jevne ut forskjellen. Man måtte være forberedt på at der med tiden kan bli hel omveltning i hvad der nu fastsettes. Dog vilde det være en sak for sig om alle redaktører av nuværende døves tidsskrifter og blade vilde uten videre sløife "stum" av titelnavnet, så vilde det nok gå av sig selv, likesom der blev gjort i Norge med et første blad i Skandinavien fra år 1890 "Journal for døve".