Håndbok i grammatikk og språkbruk

Transkript

1 Eva Høgberg Håndbok i grammatikk og språkbruk Norsk for innvandrere FORLAGET FAG OG KULTUR

2 2000 Forlaget Fag og Kultur AS 1. utgave / 3. opplag 2006 Forlagsredaktør: Per Lien Sats og layout: Mac & Alt, Morten Strandhus Illustrasjoner: Elisabeth P. Langeland (hovedillustratør) og Kari Kahrs (s. 55) Omslagsdesign: Stork Design Grafisk produksjon: Interface Media as, Oslo ISBN Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forlaget Fag og Kultur cv enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

3 Forord hwrnsjoncn med denne boka er å gi kursdeltakere og lærere et praktisk hjelpemiddel i irt>eidet med grammatikk og språkbruk. Håpet er at boka skal gjøre lærerens under- Tisningshverdag enklere, og at den skal være en hjelp for kursdeltakere til å forstå og mestre språket. Den første delen av boka består av mer formell grammatikk, og her forsøker v. først og fremst å gi gode oversikter over systemer og regler. Grammatikken er i stadig utvikling. Blant annet er hele ordklassesystemet for tiden under vurdering og revisjon. Vi har forsøkt å dele ord opp i praktiske grupper, og noen (til dels) nyere armer som vi mener er mer klargjørende, er tatt i bruk. Spissfindige diskusjoner om hva et ord «er», mener vi har liten hensikt (men det kan jo være interessant...), ordets funksjon eller bruk i en sammenheng må være det viktigste. Setningsanalyse er ikke ickdagt, men vi har beskrevet setningsledd og vist ordstilling i flere eksempler. Ordlaging er omhandlet i en avdeling for seg. I språkbrukdelen er det mange eksempler på hvordan språket kan formuleres : forskjellige sammenhenger, for eksempel til å spørre eller svare, å argumentere, beskrive eller sammenligne. Det er lagt stor vekt på tekstbinding og ikke minst hvordan subjunksjoner, konjunksjoner, adverb og preposisjoner kan brukes til å fortelle om tid og sted og uttrykke forskjellige logiske relasjoner. Grammatiske termer Grammatiske termer er under vurdering, og vi har tatt i bruk enkelte betegnelser som kan være nye eller uvante også for mange lærere. I stor grad har vi fulgt Språkrådets anbefalinger. Vi mener at disse termene er mer klargjørende, og anbefaler å bruke dem. De viktigste betegnelsene som finnes i boka, følger her: Betegnelser brukt i boka: Helsetning Leddsetning Fokus Genus Maskulinum Femininum Nøytrum/nøytrumsord Subjektsform/nominativ Avhengighetsform/akkusativ Possessiver Demonstrativer JCvantorer Partikkelverb Presens perfektum Presens futurum Preteritum perfektum Preteritum futurum Modalverb Konjunksjoner Subjunksjoner Tidligere/alternativt: Hovedsetning (eventuelt + bisetning) Bisetning Forfelt (i helsetning) Objektsform (av personlige pronomen) Eiendomspronomen Påpekende pronomen Ord for mengde (har hatt varierende betegnelser) Sammensatte verb Perfektum (Første) futurum Pluskvamperfektum Fortidsfuturum, første kondisjonalis Modale hjelpeverb Sideordnende konjunksjoner Underordnende konjunksjoner logiske relasjoner Samlebegrep for årsak, følge, hensikt, vilkår, motsetning

4 Innhold Del 1 - Grammatikk Setninger, setningsledd og ordstilling Helsetninger og leddsetninger side 7 Setningsledd side 8 Ordstilling side 9 Ordstilling i en helsetning side 9 Ordstilling i en leddsetning side 9 Helsetning og leddsetning - sammenligning av ordstilling side 9 Variasjoner i ordstillingen side 11 Som-setninger side 12 Det og det-setninger side 13 Det side 13 Det-setninger side 14 Presentering side 15 Utbryting side 15 Ordklasser Substantiver side 17 Egennavn fellesnavn side 17 Sløyfing av artikkelen side 17 Oversikter - ubestemt form entall og flertall side 18 Substantiver med bare flertall side 20 Substantiver uten flertall side 20 Fra ubestemt til bestemt form side 20 Bruk av formene side 21 Genitiv side 22 Pronomen side 23 Personlige pronomen side 23 Bruk av pronomenformene side 23 Resiprokt pronomen side 23 Ubestemte pronomen side 24 Possessiver side 24 Min/din/hans/hennes/vår/deres side 24 Sin/si/sitt/sine side 25 Demonstrativer Adjektiver Om samsvarsbøyning Oversikt over samsvarsbøyningen Bruk av formene Om presens partisipp Om perfektum partisipp Gradbøyning Tallord Grunntall og ordenstall Kvantorer Oversikt over vanlige kvantorer All-alt-alle Nok Ingen og ingenting Begge (to) ingen av dem Begge deler ingen av delene Mer om kvantorer for mengder som kan Noe/noen Intet Hel og halv Om flertallskvantorer Mer om kvantorer for utellelige mengder Litt og lite Verb Bøyning av regelrette svake verb Bruk av verbformene Verbformenes plass i en setning Uregelrette svake verb Sterke verb S-verb Presenssystemet om nåtiden Preteritumssystemet om fortiden Framtid Rekkefølge av handlinger i framtid Imperativ Passiv Modalverb

5 Verbgrupper side 47 Bøyningsgrupper side 47 Hovedverb og hjelpeverb side 47 Infinitivsverb side 47 Aktivitetsverb, overgangsverb og tilstandsverb side 47 Bevegelsesverb side 48 Stillingsverb side 48 Transitive og intransitive verb side 49 Parverb side 49 Refleksive verb side 49 Være og bli side 50 Adverb side 51 Oversikt over forskjellige adverb side 51 Stedsadverb side 52 Gradsadverb side 53 Heller side 53 Modale adverb side 54 Preposisjoner side 55 Konkret stedsbetydning side 55 Litt mer om i og på side 55 Preposisjonsuttrykk side 56 Konjunksjoner side 58 Subjunksjoner side 59 Så side 60 Ordlaging Sammensatte substantiver side 61 Verbalsubstantiver side 62 Substantiver som ender på -het, -dom og -skap side 62 Adjektiver side 63 Sammensatte verb side 63 Partikkelverb side 63 Passiv og annen bruk av partikkelverb side 64 Verb av substantiver side 65 Ordlaging med prefiksene u- og mis- side 65 Del 2 - Språkbruk Å skrive en tekst side 67 Argumentasjon - diskusjonsuttrykk side 68 Synes/tror/mener side 68 Tekstbinding side 69 Forskjellige beskrivelser side 70 Rom/bilder/landskap side 70 Personer side 70 Handlinger side 71 Sammenligning side 72 Noen vanlige sammenligningsuttrykk side 72 Annerledes eller forskjellig side 73 Sammenligningssetninger side 73 Eieforhold side 74 Spørsmål og svar side 74 Kortsvar side 75 Spørsmål med spørreord side 75 Indirekte tale og tanke side 76 Tid side 77 Tidsuttrykk med preposisjoner m.m. side 77 Leddsetninger om tid side 79 Tidsadverb side 79 Rekkefølge i tid side 80 Samtidighet side 81 Perioder side 81 Frekvens side 82 Stedsuttrykk side 83 I - på - hos - til side 83 I - på side 84 Logiske relasjoner side 84 Årsak og følge side 85 Hensikt side 86 Motsetning side 86 Vilkår betingelse side 87 Hypotetiske vilkår side 88 Ønsketenkning? side 88 Stikkord side 89

6 Del 1 Grammatikk Setninger, setningsledd og ordstilling Helsetninger oq leddsetninger Vi har to hovedtyper av norske setninger: helsetninger og leddsetninger. A En helsetning er en selvstendig enhet. Vi har tre typer helsetninger: 1 Fortellende: Vi skal spise middag klokka fire. I går snakket jeg ikke med noen. 2 Spørrende: Har du lyst på en kopp kaffe? Hvor mange deltakere er det på kurset? (se side 74) 3 Oppfordrende: Vent litt! Ikke rop så høyt! Oppfordrende setninger har ikke subjekt. Verbalet står i imperativ. Oppfordrende setninger omtales under Imperativ (se side 44). B En leddsetning er alltid et ledd (eller del av et ledd) i en helsetning: Helsetning Vi skal spise middag Leddsetning når vi kommer hjem.* Leddsetning Helsetning. 1 Selv om været var elendig, gikk vi en lang tur. * Når skal vi spise middag? Både «klokka fire» og «når vi kommer hjem» forteller om tid og blir adverbialer i en helsetning. Men «når vi kommer hjem» har både subjekt og verbal og er selv en setning - en leddsetning. En leddsetning begynner alltid med en subjunksjon (her: «når», «selv om») og står (vanligvis) først eller sist i en helsetning. Når leddsetningen står først, setter vi komma etter den. Av leddsetninger har vi tre hovedtyper 1 Substantiviske: at-setninger og indirekte spørresetninger 2 Adjektiviske: som-setninger 3 Adverbiale: om tid, årsak, følge, hensikt, vilkår, motsetning og sammenligning Substantiviske leddsetninger kan vi bruke omtrent på samme måte som substantiver, adjektiviske leddsetninger kan vi bruke omtrent som adjektiver og adverbiale leddsetninger omtrent som adverb. Du ser eksempler på mange leddsetninger under Ordstilling på side 9. Se også Subjunksjoner på side 59. 7

7 Setningsledd Når vi skal skrive norske setninger riktig, er det viktig å vite hva slags ledd en setning kan bestå av, og hvilken rekkefølge vi pleier å plassere leddene i (se Ordstilling på sidene 9-11). Verbet bestemmer hvor mange og hva slags ledd det må eller kan være i en setning. En setning må ha subjekt og verbal. I tillegg kan den kan ha objekt eller predikativ og/eller adverbialer. Verbal (V): Verbalet består alltid av verb. VI: presens eller preteritum. V2: infinitiv eller perfektum partisipp Subjekt (S): Den som «gjør» verbalet i setningen, ofte person eller det Objekt (O): DO = direkte objekt, IO = indirekte objekt Direkte objekt forteller vanligvis hva subjektet har eller ser eller gjør noe med: Anne og Harald har kjøpt leilighet. I går så jeg en godfilm. Ida liker å sy. I noen setninger har vi også et objekt (IO), som forteller hvem eller hva subjektet gjør noe for eller til: Hun gav blomstene (= IO) vann (= DO). Indirekte objekt uttrykkes noen ganger med til. Da står det etter DO: Han sendte henne (IQ) ei pakke (DO). Han sendte ei pakke (DO) til henne (IO). S og O bruker samme slags ord, for eksempel substantiv, pronomen eller infinitiv med å. Predikativ (PIV): Etter bli, hete, kalles, vare og se... ut får vi et ledd som kalles predikativ. Dette leddet består vanligvis av et substantiv eller et adjektiv og beskriver eller forteller noe om subjektet: Han heter Per, men han kalles Pelle. Han er lege. Han ser alltid glad ut. Når predikativet er et adjektiv*, må vi bøye det: Bilen et gammel. Huset er gammelt. Trærne cx gamle. Han ble sint. De ble sinte. Predikativ skal stå på samme setningsplass som objektet, så derfor er det sjelden nødvendig å tenke mye på om et ledd er objekt eller predikativ. * Når et adjektiv står etter former av vare og bli, sier vi at det står predikativt.

8 Setninger, setningsledd og ordstilling Adverbial (A): Al = setningsadverbial: ikke/også/aldri/kanskje/sikkert (og flere) De fleste setningsadverbialcr forteller noe om frekvens (sc side 82) eller grad av sikkerhet (se side 54). Adverbial i A2 (eller Fokus) forteller vanligvis om: tid: Når? Hvor lenge/ofte? Per kom for en time siden. sted: Hvor? Per kom hit. Han er her nå. måte: Hvordan? Per kom med bussen. årsak eller hensikt: Hvorfor? Han kom for å besøke meg. For noen adverbialer kan vi av og til velge mellom Fokus, Al og A2. Pi fokus-plassen kan alle slags setningsledd stå. Et ledd blir vanligvis fremhevet når vi sener det i fokus. Se Tekstbinding på side 69. Ordstilling A Ordstilling i en helsetning Forfelt Midtfelt Sluttfelt Fokus Verbal 1 (Subjekt) Adverbial 1 Verbal 2 Objekt/ Adverbial 2 S/A/O VI (S) Al V2 Predikativ måte-sted-tid PRESENS ikke, aldri, INFINITIV dier antakelig eller PRETERITUM (og flere) PERf.PART. Pl plass 1 (fokus) står vanligvis subjekt, tid, sted eller spørreord. Ved inversjon står subjektet på plass 3. Det kan også bytte plass med Al, «e Variasjoner... på side 11, punkt A. B Ordstilling i en leddsetning Forfelt Midtfelt Sluttfelt (subjunk- Subjekt Adverbial 1 Verbal 1 Verbal 2 Objekt/ Adverbial 2 sjon) S Al VI V2 Predikativ måte-sted-tid i: ikke, aldri, PRESENS INFINITIV _ *om antakelig eller eller _ hvis m.fl. (og flere) PRETERITUM PERF.PART. C Helsetning og leddsetning - sammenligning av ordstilling Helsetninger - kan ha forskjellige ledd på første plass - r_ir alltid VI på andre plass - har setningsadverbialer (= Al) mellom verbalene (VI og V2). - '. sluttfeltet er leddsetninger og helsetninger like. Leddsetninger begynner alltid med subjunksjon får subjektet på andre plass - har setningsadverbialer (= Al) foran begge verbalene (VI og V2) - har alltid VI og V2 rett ved siden av hverandre 9

9 D Eksempler på helsetninger uten leddsetning Fokus VI (S) Al V2 o/prv A2 Babyen sover. Sover babyen? Hvor bor Ali nå? Per hadde glemt å kjøpe melk i går. Om kvelden leser vi ofte de nye avisene. Liv og Ida reiste med buss til Oslo i går. Ola gav Ida ei bok på fødselsdagen. Den boka hadde hun ønsket seg lenge. I Bergen regner det nesten hver dag. Kristian har aldri vært i Bergen. Hva slags ledd står på fokus-plassen i de forskjellige setningene? E Eksempler på leddsetninger (subjunksjon) S A VI V2 O/PIV A... at han ville slutte å røyke som står ved vinduet da Jon hadde spist frokost fordi Pål alltid kom for sent hvis du ikke kan komme i morgen selv om Ida var veldig sulten for at hun ikke skulle fryse F Helsetninger med leddsetningene (fra E) på plass Fokus VI (S) Al V2 O/PIV A2 I går sa Per at han ville slutte å røyke. Jenta som står ved vinduet, kommer sikkert fra Italia. Da Jon hadde spist frokost, begynte han straks å vaske opp. Læreren var irritert fordi Pål alltid kom for sent. Mormor blir nok lei seg hvis du ikke kan komme i morgen. Selv om Ida var veldig sulten, spiste hun ikke noe. Anne kjøpte ei varm jakke for at hun ikke skulle fryse. Setningsskjemaene ovenfor passer ikke for alle setningstyper, for eksempel passer ikke en del setninger med to verb inn. Men de er egentlig en kombinasjon av to helsetninger som har samme subjekt. Da kan vi sløyfe subjektet i den siste: Markus sitter på rommet sitt. Markus drømmer om kjæresten sin. = Markus sitter på rommet sitt og drømmer om kjæresten sin. I leddsetning: Hun sier at Markus sitter på rommet sitt og drømmer om kjæresten sin.

10 aetnmqer, setningsledd og ordstilling Variasjoner i ordstillingen A Ikke (og andre setningsadverbialer) står vanligvis foran subjektet (ved inversjon*) hvis 1 subjektet er et egennavn: Er ikke Tromsø en koselig by? 2 subjektet er et annet substantiv: Kommer ikke bussen snart? 3 subjektet er et pronomen som har trykk i setningen: I dag vil ikke jeg vaske opp! Det kan vel du gjøre! * Når subjektet står etter verbalet. B Objektet kommer foran ikke hvis det er et pronomen uten trykk og verbalet står i presens eller preteritum: Jeg hørte bussen, men jeg så den ikke. Han fortalte det ikke til noen. Etterpå fortalte han det ikke til noen. Anne liker seg ikke i Oslo. I Oslo liker hun seg ikke. C Vi kan ofte velge om vi vil sette en verbpartikkel foran eller etter et substantiv som er objekt, men partikkelen skal stå etter et pronomen: Du må slippe ut katten! Du må slippe katten ut! Du må slippe den ut! Har du slått av radioen? Nei, jeg har ikke slått den av.

11 Del 1 Grammatikk Som-setninger Som-setninger kalles adjektiviske leddsetninger fordi de på omtrent samme måte som adjektiver kan brukes til å beskrive ting og personer. Vær oppmerksom på: A B C Som kan samtidig fungere både som subjunksjon og subjekt i leddsetningen: Ida har en katt. Katten heter Mons. -> Ida har en katt som heter Mons. Hvis som ikke fungerer som subjekt i setningen, kan vi sløyfe som (men det blir likevel leddsetning): Ida har en katt. Hun har fått den av Per. -> Ida har en katt {som) hun har fatt av Per. Ida fikk en katt. Katten heter Mons. -> Katten {som) Ida fikk, heter Mons. Som kan ikke ha preposisjon foran seg: Ida har en katt. Hun er veldig glad i den. -> Ida har en katt {som) hun er veldig glad i. D Som-setninger er litt spesielle, for de er vanligvis bare del av et ledd i setningen: I subjektet: Leddsetning Helsetning 1 S VI Al O Damen som kolliderte med Per i går, hadde ikke førerkort. Helsetning Leddsetning I objektet: VI S V2 O Har du tatt avisen som lå på bordet? Helsetning Leddsetning I et adverbial: S VI A2 De bor i et lite hus som ligger helt i strandkanten. Andre setninger med som kan du finne under Sammenligningssetninger på side

12 Setninger, setningsledd og ordstilling Det og det-setninger Det Ordet det bruker vi mye i stedet for eller sammen med nøytrumsord i entall på samme måte som vi bruker den for maskuliner og femininer i entall og de for flertallsord. Da kan det (og den og de) være: A Personlig pronomen for et substantiv: Anne skrev et brev. Per har vasket bilen. Hvor er brillene mine? Hun sendte det (= brevet) til mormor. Den (= bilen) var fryktelig skitten. De (= brillene) ligger på bordet. B Bestemt artikkel foran adjektiv: Anne skrev et langt brev. Per har en gammel bil. Ida har kjøpt nye briller. Hun sendte det lange brevet i går. Den gamle bilen var fryktelig skitten. Men hun vet ikke hvor de nye brillene er. C Demonstrativ (da far ordet trykk når vi snakker): Bor Per i dette huset? Nei, han bor i det (huset). Kan jeg låne denne boka? Nei, men du kan gjerne låne den (boka). Disse skoene er for små! Er de skoene større? Men det kan vi i tillegg bruke på flere andre måter: D Som pronomen også for maskuliner, femininer eller flertallsord i ubestemt form: Har du en sigarett? Jeg trenger ei skrivebok. Kan jeg få noen servietter? Nei, det har jeg ikke. Det kan du kjøpe i bokhandelen. Det har jeg dessverre ikke. E Som pro-ord for forskjellige ledd eller hele setninger: Liker du å gå på ski? Du har en svart flekk på nesa. Per er syk. Ja, det gjør jeg. Har jeg det! Jeg vet det. F Som ubestemt pronomen (som subjekt eller objekt i forskjellige setningstyper): Regner det? Det er en flekk på nesa di. Hvordan har du det? Nei, det regner ikke nå. Er det det? (siste det er pro-ord) Jeg har det ganske bra nå. G Som demonstrativ når vi presenterer, spør om eller svarer på spørsmål om noe nytt eller ukjent som ikke er nær oss. Dette er en veps, og det er ei humle. Hva er det? Det* er ei flue. Hvem er det? Det* er foreldrene til Siv. *Demonstrativ hvis det blir sagt med trykk, ubestemt pronomen hvis det blir sagt uten trykk. Se også Demonstrativer på side 25, Det-setninger på side 14, Presenteringer på side 15 og Utbryting på. side 15.

13 Del 1 Grammatikk Det-setninger Ordet det brukes mye og på mange forskjellige måter på norsk. Det kan erstatte enkeltord, ledd eller hele setninger (se «Det» på side 13). Vi bruker det som subjekt i flere typer av setninger, særlig fordi det på norsk ikke er vanlig å plassere tunge ledd eller ny informasjon i begynnelsen av en setning. A Alle norske setninger må ha et subjekt. Hvis det ikke finnes et annet subjekt som passer, bruker vi det. Det gjør vi i en del setninger om været, om tid og i mange upersonlige konstruksjoner, blant annet i passiv. Det regner. Det snør. Det er nydelig vær. Det er varmt og godt. Det er fredag i dag. Det er den 3. oktober. Det gjelder annonsen i avisen i går. Det ringer! Det har begynt å regne. Gjør det fryktelig vondt? Hvordan står det til med deg? Det sies at... Det ble sunget... B Infinitivskonstruksjoner og at-setninger regner vi som tunge ledd. Derfor er det vanlig å plassere dem til høyre i setningen og bruke det som subjekt. Vi bruker alltid nøytrumsformen av adjektivet. Det er Det var Er det Det er Er det Adjektiv sunt morsomt vanskelig utrolig sant å spise mye frukt. å treffe de gamle vennene mine. å lære norsk? at noe slikt kan skje i våre dager, at Petter har vunnet i tipping? I setningene ovenfor kan vi si at infinitivskonstruksjonen eller at-setningen er potensielt eller logisk subjekt. Det er grammatisk subjekt. Det er likevel mulig å sløyfe det i begge setningstypene ovenfor. Da ser vi at infinitivskonstruksjonen og at-setningen blir subjekt: Å spise mye frukt er sunt. At noe slikt kan skje i våre dager, er helt utrolig. C I enkelte sammenhenger med verbet ha må vi ha det i objektet: I går hadde vi det veldig hyggelig. Hvordan har du det? Har du det bra nå? Han har det bra/morsomt/vanskelig nå for tiden. Sammenlign med uttrykkene det er... ovenfor. 14

14 Setninger, setningsledd og ordstilling Presentering Første gang vi nevner noe eller presenterer noe, bruker vi ubestemt form av substantivet. Slik ny informasjon plasserer vi sjelden først i en setning. Vi lar setningen begynne med det eller et adverbial og plasserer den nye informasjonen på objektplassen: Det bor mange familier i blokka vår. I blokka vår bor det mange familier. Det ligger et brev og venter på deg. Står det noe nytt i avisen? Det står en bil utenfor huset. I natt falt det mye snø. Merk om presenteringer: A Det er subjekt og står som vanlig i forfeltet eller på tredje plass i setningen. B Det logiske subjektet står på objektplassen. C Vi bruker bare ubestemt form av substantivet. D Vi kan ikke bruke verb som tar objekt. Presenteringer er vanligst med verb som vare og bo, bevegelsesverb, stillingsverb og overgangsverb FOKUS VI (S) Al V2 o/prv A2 Det bor mange familier i blokka vår. I blokka vår bor det mange familier. Står det noe nytt i avisen? I natt har det ikke falt så mye snø. Det var en gang ei lita rød høne. Bare ett verb kan stå på andreplassen i en setning. Hvis vi har to verb i presens (eller preteritum), kommer det andre verbet etter det logiske subjektet. Slike setninger passer ikke i et vanlig setningsskjema. Eksempel: På bordet ligger det et brev og venter på deg. Utbryting A Utbryting bruker vi først og fremst for å framheve et ledd i en setning. Legg merke til: 1 I presenssystemet begynner en utbryting med: Det er... + utbrutt ledd 2 I preteritumssystemet begynner en utbryting med: Det var... + utbrutt ledd 3 Etter utbrytingen får vi en som-setning. B Vi kan bryte ut alle ledd i en setning (unntatt verbalet). Hvis vi bryter ut subjektet, må vi bruke som etterpå (som subjekt i som-setningen). Leddet som brytes ut, får trykk når vi snakker, og vi presiserer det ofte som en motsetning til noe annet. Utbryting brukes mest muntlig. Siv har fått ei dokke av mormor. Det er Siv som har fått ei dokke av mormor, (ingen andre har fått dokke) Det er ei dokke Siv har fått av mormor. (hun har ikke fått noe annet) Det er av mormor Siv har fått ei dokke. (hun fikk den ikke av noen andre) Det er mormor Siv har fått ei dokke av. 15

15 Del 1 Grammatikk Jon reiste til Bergen i går. Det var Jon som reiste til Bergen i går. Det var til Bergen Jon reiste i går. Det var i går Jon reiste til Bergen. (ikke Per) (ikke til Stavanger) (ikke en annen dag) C Vi kan også bruke utbryting bare for å fortelle noe, og da legger vi ikke spesielt trykk på leddet etter Det er/var...: Noen har knust vinduet i stua. I går kolliderte to syklister. Det er noen som har knust vinduet i stua. I går var det to syklister som kolliderte. D I muntlige spørsmål er det svært vanlig å bruke utbryting, spesielt i spørsmål med spørreord. Da får vi: spørreord (med eventuelt tillegg) + er/var det + som-setning: Hvem har knust vinduet? Hvem er det som har knust vinduet? Hvem snakket du med? Hvem var det du snakket med? Hva har skjedd her? Hva er det som har hendt her? Hva sa du? Hva var det du sa? Hvor bor Petter? Hvor er det Petter bor? Når skal dere flytte? Når er det dere skal flytte? Hvilken etasje bor du i? Hvilken etasje er det du bor i? Hvilke filmer går på kino nå? Hvilke filmer er det som går på kino nå? Hvis spørreordet er subjekt i den opprinnelige setningen, må vi bruke som. E I spørsmål uten spørreord bryter vi ut når vi vil legge trykk på et ledd: Bor du i Søgne? Reiser dere i morgen? Har du malt dette bildet? Brakk Per beinet i går? Er det i Søgne du bor? Er det i morgen dere reiser? Er det du som har malt dette bildet? Var det Per som brakk beinet i går? Var det beinet Per brakk i går? Var det i går Per brakk beinet? 16

16 Ordklasser Ordklasser Substantiver Substantiver er navn på personer, dyr, ting og abstrakte begreper. Egennavn - Fellesnavn Substantiver deler vi i - egennavn (Per, Oslo, Norge, Storgata osv.) De skal ha stor forbokstav. - fellesnavn (en gutt, ei gate, en by, et land, ris, margarin, gull, kjærlighet) Fellesnavn har tre genus (= kjønn). Legg merke til artiklene (en/ei/ei) og endingene: - maskulinum (m) = hankjønn: en gutt - gutten - femininum (f) = hunkjønn: ei/en bok - boka (boken) - nøytrum (n) = intetkjønn: et hus - huset Lær alltid artikkelen sammen med hvert nytt substantiv du lærer! Støyping av artikkelen Vanligvis bruker vi artikkel foran et substantiv i entall, men vi sløyfer den - foran mengder vi ikke kan telle: Han kjøpte melk og kaffe. Vi ønsker oss snø til jul. - etter former av vare eller bli når substantivet betegner en gruppe (nasjonalitet, yrke eller andre grupper): Han er araber. Hun er advokat. Han er muslim. Hun har nettopp blitt bestemor. - Når verb og substantiv kan oppfattes som et uttrykk eller en enhet: Anne skrev brev til mormor i går. De vil kjøpe leilighet. Kan du spille pianoa (Men hvis vi bruker adjektiv, må vi ta med artikkelen: Anne skrev et langt brev til mormor. Hun er en dyktig advokat.) «17

17 Del 1 Grammatikk Oversikter - ubestemt Form entall og Flertall Hovedregel: Ubestemt form flertall slutter på -er. Entall: Flertall: Helt regelrette substantiver: en bil to biler en pakke tre pakker ei dør fire dører ei klokke noen klokker et vindu flere vinduer et eple mange epler Substantiver på trykksterk -e en kafé noen kafeer mister ikke e før ending: ei skje seks skjeer Substantiver på -m etter kort en kam to kammer vokal får -mm- før ending: ei rem to remmer Substantiver på -el far en sykkel to sykler sammendragning: en onkel tre onkler et kapittel fire kapitler et fengsel flere fengsler Noen substantiver på -er får en finger ti fingrer også sammendragning: en sommer to somrer Disse substantivene skifter en hovedstad to hovedsteder vokal i flertall: en kraft av alle krefter a -> e ei and to ender ei hand (hånd) to hender ei rand flere render ei strand flere strender ei tann 32 tenner ei tang mange tenger ei stang flere stenger ei natt flere netter o -> 0 en fot to føtter en bot store bøter en bonde noen bønder ei bok fire bøker ei rot dype røtter Ender på:.er 18

18 Ordklasser Entall: Flertall: Ender på: Regel 2: (ingen ending i Nøytrumsord med én stavelse får ingen ending i flertall: et hus et ord et bord et skrivebord to hus flere ord flere bord to skrivebord ubestemt et barn mange barn form flertall) NB! Unntak: et sted flere steder Mange ord for mål, vekt, en meter to meter og penger får heller ingen ending: ei mil en kilo en liter en dollar en mark flere mil tre kilo fem liter ti dollar to mark Det samme gjelder noen få en sko to sko maskuliner og femininer et par sko med én stavelse: en ting en feil en maur en mygg mange ting flere feil mange maur tusen mygg ei ski et par ski ei lus mange lus ei mus tre mus Disse to ordene får ikke en mann to menn ending, men vokalskifte: ei gås fem gjess Entall: Flertall: Ender på: Regel 3: «Personord" (om nasjonalitet/ en lærer noen lærere yrke/familie) som ender på en baker flere bakere -er i ubestemt form entall, får en tysker noen tyskere bare endingen -e i flertall: en amerikaner tre amerikanere en fetter fire fettere en svoger tre svogere NB! Disse to får i tillegg en forelder to foreldre sammendragning: ei søster tre søstre Vokalskifte a -> e en far to fedre o ~> 0 en bror to brødre en/ei mor to mødre NB! a - ø en/ei datter tre døtre Regel 4: ending -r + vokalskifte Entall: Flertall: Ender på: o -> 0 ei glo mange glør ei klo fire klør -klær NB! e -+ æ et håndkle to håndklær et tre fire trær et kne to knær r

19 Substantiver med bare Flertall Noen få substantiver kan bare brukes i flertall. De betyr alltid grupper av ting eller personer: penger, klær, søsken, vannkopper, meslinger (de to siste er vanlige barnesykdommer). Substantiver uten Flertall Ord for stoffer, materialer eller væsker kan vi ikke sette tall (eller noen/flere/ mange...) foran, og de har ingen flertallsform: gull, silke, luft, snø, ris, mat, kaffe, utstyr, innbo osv. Se Kvantorer for mengder vi ikke kan telle på side 36. Mange abstrakter (ord for egenskaper, tilstander) kan heller ikke brukes i flertall: kjærlighet, hat, barndom, søvn, humør, kulde osv. Men: Alle disse substantivene har en artikkel, og den er det viktig å lære, for vi bruker ofte ordene i bestemt form: kjærligheten, lufta, maten, gullet osv. Fra ubestemt til bestemt Form Hvis du kan de ubestemte formene av substantivet, er det lett å lage de bestemte formene: (1) Ubestemt form: (2) Bestemt form: Entall: en en vase en kniv en kafé en kam ei jente ei ei bok ei skje et eple et et vindu et hus et barn Flertall: er to bøker to epler to hus to barn e to søstre to brødre ere to lærere to grekere to klør to trær vasen kniven kafeen kammen jenta boka skjea eplet vinduet huset barnet bøkene eplene husene barna* søstrene brødrene lærerne grekerne klørne trærne en a et ene ne Merk: Alle femininer har valgfri artikkel ei eller en. De kan også få endingen -en i bestemt form entall: ei/en bok -> boka/boken. * barna = barnene. Alle nøytrumsord kan ha endingen -a i bestemt form flertall. De to ordene barna og beina pleier alltid å ha denne endingen. ** Gjelder substantivene som følger regel 4. Alle disse har vokalskifte.

20 Ordklasser Bruk av Formene A B Ubestemt fonn bruker vi: Første gang vi snakker om noe: Per kjøper en penn og to bøker. -> Kari og Per har kjøpt ny leilighet. -> Etter possessive ord: Mi(n) bok Pers bil - alle hans venner - Norges største by Bestemt form bruker vi: A Vi snakker mer om noe vi har nevnt før, eller om noe alle kjenner eller forstår: Pennen koster 20 kroner, og bøkene koster 300 kroner. Stua (selvfølgelig i leiligheten) er stor, men kjøkkenet (også i leiligheten) er lite. B Foran possessive ord: Boka mi - bilen til Per - alle vennene hans - den største byen i Norge C Etter en del faste bestemmerord: en bil - ei dør - et hus fem bilder - to liter melk / tre kilo kjøtt (når vi teller, måler eller veier noe) ingen/noen/flere/ en del 1 mange biler mye/lite/litt/ ikke noe mat hver dag hvert hus hvilken dag / hvilket hus / hvilke bøker? C Etter en del faste bestemmerord: den (nye) bilen / det (lille) huset / de (store) bildene denne boka / dette huset / disse barna ingen av 1 ikke noen av bilene noen (fa) av 1 en del av husene flere av 1 mange av trærne hele dagen / halve natta Ubestemt form av substantivet bruker vi altså etter possessive ord og en del andre faste bestemmerord* når vi presenterer noe nytt eller ukjent når vi snakker om noe generelt *ubestemte artikler, grunntall, vektenheter og måleenheter, kvantorer for mengder vi kan telle, og kvantorer for mengder vi ikke kan telle (om kvantorer se side 32) Bestemt form av substantivet bruker vi foran possessive ord og uttrykk og etter en del andre faste bestemmerord* når vi snakker mer om noe som allerede er presentert når vi regner med at det vi snakker om, er kjent for den/dem vi snakker til adjektivets bestemte artikkel, demonstrativer, kombinasjoner med av (når vi snakker om deler av bestemte mengder) I eksemplene ovenfor står de viktigste bestemmerordene for hver form. Les mer om Possessiver på side 24-25, Demonstrativer på side og Kvantorer på side Slike ord bestemmer alltid mer enn om det vi snakker om er ukjent eller kjent fra før. Legg ellers alltid merke til hvilken form substantivet skal ha i forskjellige sammenhenger, for eksempel sammen med enkelte preposisjoner. 21

21 Del 1 Grammatikk Når vi regner med at det vi snakker om, er kjent for den/dem vi snakker til, bruker vi ofte bestemt form av et substantiv selv om det er første gang vi nevner akkurat dette substantivet. Studer eksemplene: Jeg har så vondt i ryggen! Ali var ikke på norskkurset i dag. Likte du huset, Laura? Er du ferdig med oppgaven? Jon arbeider på fabrikken. Jeg må ringe til legen i dag. Men: Jeg har så vondt i ei tann! Per arbeider på en fabrikk. Jeg må ringe til en lege i dag. (min rygg, selvfølgelig, og jeg har bare en...) (du vet at han og jeg går på norskkurs) (jeg vet at hun nettopp har sett på et bestemt hus) (den jeg bad deg gjøre) (det er bare en fabrikk på dette stedet) (til min faste lege) (min tann, men jeg har mange tenner) (det er mange fabrikker, jeg vet ikke hvilken) (en eller annen lege) Genitiv Genitiv lager vi ved å føye -s til - egennavn: Annes mann, Norges hovedstad, Oslos gater - fellesnavn: en times tid, alle gutters drøm, noen dagers arbeid, guttenes mor S-genitiv står foran et annet substantiv, og dette substantivet står alltid i ubestemt form. S-genitiv brukes i enkelte spesielle uttrykk: Ta med deg regnfrakk for sikkerhets skyld. Han drog tilsjøs da han var 18 år. I påsken drar mange nordmenn til fjells. Vi gikk til fots. Han har dratt tilskogs. Se også om eieforhold på side

22 Pronomen Pronomen er ord vi kan bruke i stedet for substantiver. Personlige pronomen Personlige pronomen og possessiver er her satt i samme skjema for oversiktens skyld: Pronomen Possessiver Subjektsform Avhengighetsform jeg meg min/mi/mitt/mine du deg din/di/c itt/dine han hun ham/han henne hans hennes seg den det den det dens dets sin/si/sitt/sine vi oss vår/vårt/våre dere dere deres de dem seg deres sin/si/sitt/sine Subjektsformen (nominativ) av et pronomen bruker vi bare når ordet er subjekt i setningen. Avhengighetsformen (akkusativ) bruker vi når ordet ikke er subjekt. - Han, hun, den, det og de har en spesiell refleksiv avhengighetsform: seg. Bruk av pronomenformene Subjektsform: Jeg har en god venn. Har du en venn? Hun har en venn. Han har en gammel onkel. Vi har mange venner. Har dere mange venner? De har en sønn. Avhengighetsform: Snart kommer han og besøker meg. Kommer han snart og besøker deg? Han kommer snart på besøk til henne. Han skal komme og besøke ham. De besøker oss ofte. Besøker de dere ofte? Sønnen kommer ofte på besøk til dem. Refleksiv form: Jeg gleder meg til det. Gleder du deg til det? Hun gleder seg til det. Han gleder seg til det. Vi gleder oss over det. Gleder dere dere over det? De gleder seg over det. Jeg gleder meg til noe hyggelig i framtida. Jeg gleder meg over noe som har skjedd eller pleier å skje. En del verb brukes bare refleksivt, for eksempel: skynde seg, gifte seg. Men etter mange verb kan pronomenet ha både vanlig avhengighetsform og refleksiv avhengighetsform: Siv er to år. Ida legger henne klokka sju. Ida legger seg klokka ti. = Ida legger Siv. Ida legger Ida. (men slik kan vi ikke si det...) Se også Refleksive verb på side 49. Resiprokt pronomen Hverandre: Jeg ser på deg, og du ser på meg. = Vi ser på hverandre. Harald elsker Anne. Anne elsker Harald. = De elsker hverandre.

23 Del 1 Grammatikk Ubestemte pronomen Vi har tre ubestemte pronomen: man, en og det. En og man bruker vi når vi ikke tenker på spesielle personer, men for eksempel på noe som gjelder mange. Man kan bare brukes som subjekt, en kan være både subjekt og objekt: Man/en skal ikke skue hunden på hårene. En/man bør takke når noen gir en noe. Det brukes som subjekt (eller objekt) i flere slags setninger: Det regner. Det sitter noen fugler på taket. Nå har jeg det bra. Se Det og det-setninger på side 13, Presentering på side 15 og Utbryting på side 15. Possessiver Possessiver forteller hvem som eier eller har noe. Min, din, hans, hennes, vår, deres «Eier»: jeg du han hun vi dere de Dette er bilen min din vår Dette er boka mi di hans hennes vår deres deres Dette er huset mitt ditt vårt Dette er bøkene mine dine våre Substantivet forteller hvilken form vi må bruke. Ovenfor står possessivet etter substantivet, det er vanligst på norsk. Da må substantivet ha bestemt form. Vi kan også la possessivet stå foran substantivet, da skal substantivet ha ubestemt form. bilen min boka mi huset mitt mine min bil mi(n) bok mitt hus mine bøker Possessivet står ofte først når det har trykk: Dette er min penn, ikke din. Det var ikke hennes skyld. Vi kan forsterke et possessiv med adjektivet egen. Da står også alltid possessivet først: Det var hans egen skyld. Jeg vil bestemme i mitt eget hus. Merk at «egen» også skal ha ubestemt form (se adjektiv på side 27). Se også Eieforhold på side

24 Ordklasser Sin/si/sitt/sine Under Pronomen på side 23 står det en oversikt over sammenhengen mellom pronomener og possessiver. Der ser vi at han, hun og de også har en refleksiv possessivform: sin/si/sitt/sine. Sin/si/sitt/sine bruker vi bare om noe som tilhører subjektet: Ida vasker klærne sine. - klærne tilhører subjektet: Ida vasker genseren sin og jakka si og skjørtet sitt - og hun pusser skoene sine. Ida vasker klærne til Siv. klærne tilhører ikke subjektet: Ida vasker genseren hennes og jakka hennes og skjørtet hennes og hun pusser skoene hennes. Sin/si/sitt/sine kan vanligvis ikke stå som en del av subjektet eller etter former av å være: Du kjenner Ida, men hvem er Siv? Viva er subjektet i de forskjellige setningene? Vi må si: Siv er dattera hennes. Dattera hennes er to år. ^Vi kan ikke si: Hvis vi bruker sin/si/sitt/sine i stedet for genitivsform av substantivet, kan vi likevel f ordene i subjektet eller etter er (dette bruker vi så å si bare muntlig!): Per sin bil ble stjålet i går. Dette er Siv sine sko. Har du sett Ole sitt slips? Petter sa at CULe måtto sette sy^\<elcr\ si-yi \ ga.sa.sje.xv. ((31es sykltei.^ Petter sa at Ole måtte sette sykkelen hans i garasjen. (Petters sykkel) Demonstrativer De viktigste demonstrativene er denne/dette/disse og den/det/de. A Denne, dette og disse bruker vi om noe som er nær oss (vi kan ta på det eller holde det). B Den, det og de bruker vi om noe som ikke er nær oss (for eksempel noe vi bare kan peke på). Den/denne brukes alene eller foran maskuliner eller femininer i entall. Det/dette brukes alene eller foran nøytrumsord i entall. De/disse brukes alene eller foran substantiver i flertall. Når vi bruker et demonstrativ alene, er substantivet underforstått. C Når vi snakker, får demonstrativer trykk. Substantivet må ha bestemt form. Kan jeg få prøve den genseren? Denne (genseren) er for liten. Vil du ha den jakka, eller liker du denne (jakka) bedre? Er det skjerfet nytt? Dette (skjerfet) er nokså gammelt. Disse skoene passer bra, men de (skoene) jeg prøvde først, var for små. 25

25 Del 1 Grammatikk D Det og dette I spørsmål med hva eller hvem + er bruker vi ofte det eller dette: Hva er dette (som jeg tar på)? Det er en penn / ei bok / et brev / to blyanter.* Hva er det* (som jeg peker på)? Det er en mann / ei dame / et vindu / tre stoler. Hvem er det? Det er Anne. / Det er kona til Harald. Hvem bruker vi bare om personer for å få vite navn eller få en annen forklaring på hvem det er. - Når vi ser på et bilde, spør vi ofte med det selv om vi har bildet nær oss. *Vi må bruke det eller dette foran er/var når vi får et substantiv etterpå, uansett om det er entall eller flertall, og uansett hvilket kjønn eller hvilken form substantivet har. Vi sier: Det er en penn. Dette er boka mi. Det er to stoler. Det er Anne. Vi kan ikke si: J^enTer en penn. Djesfie er boka mi. J^er to stoler. ^*tf er Anne. **Merk: med trykk på er, ikke på det: Hva er det? ~ Hva er det du vil? Er det noe i veien? Adjektiver Adjektiver forteller hvordan personer eller ting er eller ser ut. De beskriver også egenskaper, handlinger og tilstander. Som adjektiver regner vi også ordenstallene og presens partisipp av verb. Perfektum partisipp av verb blir ofte brukt som adjektiv. Vi bøyer adjektivene på to måter: samsvarsbøyning (= bøyning i genus og tall) og gradbøyning. Om samsvarsbøyning Substantivet som adjektivet beskriver, bestemmer hvilken form adjektivet skal ha. De fleste adjektiver har tre ubestemte former (hovedregelen). Lær endingene på adjektiver som har variasjoner i skrivemåten, og på dem som bare har to former eller én form. Legg merke til at bestemt form entall (unntatt for liten) alltid har samme form som flertall (i flertall er ubestemt form lik bestemt form), og at den nesten alltid slutter på -e. 26

26 Ordkl asser Oversikt over samsvarsbøyningen Mønstrene gjelder: en (m) ei (f) et(n) Flertall + bestemt form Adjektiver med tre former: Hovedregel: Helt regelrette adjektiver: Adjektiver på -m etter kort vokal: Adjektiver på dobbelt konsonant: Adjektiver som slutter på -el: Adjektiver som slutter på -er: Adjektiver som slutter på -en: Disse to adjektivene: Disse to adjektivene: t e stor stort store dyr dyrt dyre dum dumt dumme grønn grønt grønne gammel gammelt gamle lekker lekkert lekre naken nakent nakne fri fritt frie ny nytt nye blå blått blå(e) grå grått grå(e) Adjektiver med to former: Adjektiver som slutter på -ig: Nasjonalitetsadjektiver på -sk Lange adjektiver på -sk: Adjektiver på -t etter konsonant: Noen adjektiver på -d: Noen adjektiver på -et: billig norsk sympatisk svart/lett glad/redd rutet billige norske sympatiske svarte/lette glade/redde rutete Adjektiver med bare en form: Adjektiver som slutter på -e: Noen adjektiver på -a, -s og -y: moderne/smilende bra/lilla/gratis/felles/sporty Adjektiver Disse adjektivene: med spesiell bøyning: Dette adjektivet: egen eget egne annen anna annet andre liten lita lite små * * I bestemt form entall heter det lille eller vesle: Den lille/vesle bilen, den lille/vesle boka, det lille/vesle huset. Men: De små bilene/bøkene/husene. Merk: Egen bruker vi når vi vil forsterke et possessiv. Egen skal stå etter possessivet og ha ubestemt form: Det var min egen feil. Se Possessiver på side 24.

27 Del 1 Grammatikk Bruk av Formene Ubestemt form av adjektivet Bestemt form av adjektivet Etter artikkel: Etter være: Etter den/det/de: Etter possessivord: en ny bil ei ny bok et nytt hus nye bøker bilen er ny* boka er ny huset er nytt bøkene er nye den nye bilen (til Tor) den nye boka (mi) det nye huset (vårt) de nye bøkene (hennes) Tors nye bil mi(n) nye bok vårt nye hus hennes nye bøker Pass spesielt på liten/lita/lille/små: en liten bil bilen er liten* ei lita bok boka er lita et lite hus huset er lite små gutter guttene er små den lille/vesle bilen den lille/vesle boka det lille/vesle huset de små guttene Tors lille/vesle bil mi(n) lille/vesle bok vårt lille/vesle hus byens små gutter * Når adjektivet står etter former av vare, skal adjektivet ha ubestemt form {Uten, ny) selv om substantivet har bestemt form (bilera). Adjektivet forandrer seg på samme måte også etter bli: Gutten ble glad. De ble glade. Den, det og de kalles adjektivets bestemte artikler. Legg merke til at vi må ha med den(ne)/det(te) eller de/disse når vi vil bruke et adjektiv foran et substantiv i bestemt form: en mann en gammel mann mannen den gamle manne- to damer to gamle damer damene de gamle damene Vi kan ikke si: Lg am ;am Hvis vi vil forsterke et adjektiv eller gjøre det svakere, kan vi sette et gradsadverb foran: Skoene var ikke (så) / litt (for) / nokså/ganske/veldig/altfor store. Mange adjektiver kan brukes som gradsadverb: fryktelig, utrolig, forferdelig og mange flere. Når adjektiver brukes som adverb, har de alltid nøytrumsformen (intetkjønnsformen). Adjektiver brukes også ofte alene (uten noe substantiv etterpå), spesielt når vi tenker på personer: Det satt en voksen og to barn i bilen. Filmen passer både for barn og voksne. De ansatte i bedriften gikk til ulovlig streik. Under Gradsadverb på side 53 finner du mer om gradering av adjektiver. Under Beskrivelse på side 70 kan du lese mer om hvordan vi bruker adjektiver. 28

28 Ordkl Om presens partisipp De fleste adjektiver som slutter på -ende, er presens partisipp av verb. De bøyes ikke. Presens partisipp bruker vi A av og til som et vanlig adjektiv foran et substantiv: I døra stod det en smilende gutt (= en gutt som smilte). Det lå en gråtende baby (= en baby som gråt) i vogna. B som måtesadverb eller gradsadverb: Han smilte oppmuntrende til henne. Alle vinduene var skinnende blanke. Hun er rasende flink. C ofte sammen med verbet komme: Han kom gåendelkjørende!løp ende forbi huset. Hun kom smilende!dansende/rødmende mot ham. D for å uttrykke at en handling som er påbegynt, varer en stund. Da bruker vi bli + presens partisipp av et stillingsvern eller vare, bo eller gå: Hun ble sittende lenge og tenke. Babyen ble liggende og gråte. De flyttet til Australia. Der ble de boende i mange år. Han ble gående og gruble på hva han skulle gjøre. Legg merke til at vi bruker og mellom presens partisipp og infinitiv her. Om perfektum partisipp Et perfektum partisipp av verb bruker vi ofte som et adjektiv. Vi bøyer det ikke når det står etter former av å være eller bli, men hvis et perfektum partisipp står foran et substantiv, bøyer vi det som et vanlig adjektiv. Perfektum partisipp av svake verb ender på -et, konsonant + t, -d eller -dd*. Perfektum partisipp av sterke verb ender på -et, konsonant + t (ofte -ti) og -dd**. *Se skjema på side 37. ** Se lista på side 40. Sammenlign med adjektivendingene i skjemaet på side 27. Partisippene på -et bøyes litt spesielt (se nedenfor), mens alle de andre bøyes som vanlige toformsadjektiver og får endingen -e i flertall og i bestemt form: Han pleide å kjøpe brukte biler og pusse dem opp. Men: Bilene var brukt. Partisipper som ender på -et: Vanlige adjektiver som ender på -et, skal ha -ete i bestemt form og flertall: rutet rutete A Perfektum partisipp av svake verb («snakke-gruppen») kan 1 bøyes som rutet og far -ete i bestemt form og flertall: ristet ristete 2 eller alternativt fa endingen -ede: ristet listede (ganske vanlig brukt) Han spiste to ristete/ristede loffskiver. Men: Loffskivene var ristet. B Sterke verb med perfektum partisipp som slutter på et, bøyes helt eller delvis som egen (se side 27). I flertall og i bestemt form skal de ende på -ne. Maskuliner og femininer kan fa -en i ubestemt form entall: en stjålet/(stjålen) bil ei stjålet/(stjålen) klokke et stjålet smykke den stjålne bilen den stjålne klokka det stjålne smykket stjålne biler/klokker/smykker de stjålne bilene/klokkene/smykkene Men: Bilene, klokkene og smykkene var stjålet. 29

29 Gradbøyning av adjektiv Positiv Komparativ Superlativ Hovedregel: Adjektiv på -er: -el: -m: Adjektiv på -som: Lange adjektiver (og partisipper): Adjektiv som forandrer seg mye: dyr/dyrt/dyre dyrere (enn) dyrest/e lekker (lekkert/lekre) lekrere (enn) lekrest/e enkel (enkelt/enkle) enklere (enn) enklest/e dum (dumt/dumme) dummere (enn) dummest/e billig (billige) morsom (morsomt/ morsomme) interessant (interessante) sympatisk (sympatiske) lysende brukt (brukte) billigere (enn) billigst/e morsommere (enn) morsomst/e mer interessant/e (enn) mer sympatisk/e (enn) mer lysende (enn) mer brukt/e stor (stort/store) større (enn) størst/e liten (li ta/li te/små) mindre (enn) minst/e gammel (gammelt/gamle) eldre (enn) eldst/e ung (ungt/unge) yngre (enn) yngst/e god (godt/gode), bra bedre (enn) best/e vond (vondt/vonde), ille verre (enn) verst/e lang (langt/lange) lengre (enn) lengst/e tung (tungt/tunge) tyngre (enn) tyngst/e mest interessant/e mest sympatisk/e mest lysende mest brukt/e I positiv har vi samsvarsbøyning (se på side 28 hvordan vi bruker disse formene). Komparativ og superlativ bruker vi mest når vi sammenligner. - Komparativ har bare én form. Vi skriver/sier (eller bare tenker) enn etterpå. Vi kan forsterke komparativ med litt, mye eller enda (se Gradsadverb på side 53). - Superlativ har to former. I bestemt form (etter denldetlde og possessiver) får adjektivet endingen -e: den eldste mannen det billigste huset de dyreste bilene den mest sympatiske naboen Norges høyeste fjell hennes (aller) beste venn Vi kan forsterke superlativ med aller: aller størst = størst av alt/alle - Eksempler på bruken av komparativ og superlativ: Ida er 23 år. Per er 24 år. Øystein er 60 år. Preben er 62 år. Komparativ: Per er (litt) eldre enn Ida. Øystein er mye eldre (enn Ida). Preben er enda eldre (enn Øystein). Superlativ: Preben er (aller) eldst. Preben er den (aller) eldste. Under Beskrivelse på side 70 og Sammenligning hvordan vi bruker adjektivene. på side 72 kan du lese mer om IDA.PER.O^STElM 06, PREBEc) 30

30 Tallord Grunntall og ordenstall Grunntall: Ordenstall: 0 null 0. nulte 1 en (ei/ett) 1. første 2 to 2. andre/annen 3 tre 3. tredje 4 fire 4. fjerde 5 fem 5. femte 6 seks 6. sjette 7 sju syv* 7. sjuende syvende* 8 åtte 8. åttende 9 ni 9. niende 10 ti 10. tiende 11 elleve 11. ellevte 12 tolv 12. tolvte 13 tretten 13. trettende 14 fjorten 14. fjortende 15 femten 15. femtende 16 seksten 16. sekstende 17 sytten 17. syttende 18 atten 18. attende 19 nitten 19. nittende 20 tjue tyve 20. tjuende tyvende 21 tjueen enogtyve 21. tjueførste enogtyvende 22 tjueto toogtyve 22. tjueandre toogtyvende 30 tretti tredve 30. trettiende tredevte 40 førti førr 40. førtiende 50 femti 50. femtiende 60 seksti 60. sekstiende 70 sytti 70. syttiende 80 åtti 80. åttiende 90 nitti 90. nittiende 100 hundre 100. hundrede 101 hundre og en 101. hundre og første 200 to hundre 200. to hundrede 1000 (ett) tusen tusende * Alle tall i kursiv: Gammel tellemåte. Disse formene er ikke tillatt offisielt lenger, men brukes likevel ofte i dagligtale. Det er derfor viktig å. forstå dem. Punktum etter et tall betyr at det er et ordenstall. Prøv å se på hvilken måte grunntallene og ordenstallene er forskjellige, av og til finner du et system. Legg også merke til hvordan vi sier tallene: etter «hundre» skal vi alltid ha «og» (uttales «å») = en million = to millioner = en milliard = to milliarder = en milliard to hundre og trettifire millioner fem hundre øgsekstisju tusen åtte hundre og ni

31 Del 1 Grammatikk Grunntallene bruker vi når vi teller. Vi bruker ubestemt form av substantivet etterpå: De har en hest, to hunder, femten kuer og hundre kyllinger. Ordenstallene bruker vi mest sammen med etasjer i et hus: De bor i andre etasje. datoer: Anne er født Vi kan si: den fjerde i sjette. klassetrinn på skolen: Eva går i første klasse. Ordenstall regnes som adjektiver. Vi bruker vanligvis ubestemt form av substantivet etterpå. Kvantorer Kvantorer er ord som uttrykker mengde. Kvantorer fungerer omtrent som adjektiver og står vanligvis foran substantiver. Legg merke til at mengder vi ikke kan telle og mengder vi kan telle, stort sett har forskjellige kvantorer eller bruker forskjellige former av dem. Etter de fleste kvantorene bruker vi ubestemt form av substantivet. Oversikt over vanlige kvantorer Kan ikke telles: Kan telles: m/f n Best. f. entall Flertall en hel banan et helt brød hele dagen to hele kaker ei halv pære et halvt eple halve natta tre halve epler hver dag hvert år begge deler begge (to)/'begge deler begge barna all melk/a alt smørjet alle elever/ alle elevene nok mat nok penger lite melk fa kursdeltakere litt fløte noen fa bøker mye vann mang en gang mangt et minne mange ganger noe å gjøre noen løsning? noe problem? noen eksempler ikke noe å si = ingenting... ikke noen bil = ingen bil ikke noe hus (= intet) ikke noen biler = ingen biler Positiv Komparativ Superlativ Noen kvantorer kan gradbøyes: mange flere (enn) flest/e få færre (enn) færrest/e mye mer (enn) mest/e lite, litt mindre (enn) minst/e 32