TILSYN MED AVFALLSFLYTEN FRA OFFENTLIGE OG PRIVATE VIRKSOMHETER (NÆRINGSAVFALL) NYE MULIGHETER I NAMDAL

Transkript

1 RessereCosesultlegAS TILSYN MED AVFALLSFLYTEN FRA OFFENTLIGE OG PRIVATE VIRKSOMHETER (NÆRINGSAVFALL) NYE MULIGHETER I NAMDAL Jeg alene kan da ikke utrette noe... Tilsyn med næringsavfall.doc Side 1:11

2 RessiersCoesultiegAS INNHOLD INNLEDNING/BAKGRUNN 3 KOMMUNENS ROLLE SOM MYNDIGHET OG RENOVATØR 3 NÆRINGSLIVETS LOVHJEMLEDE PLIKTER TIL HANDTERING AV AVFALL Plikter etter forurensningsloven Plikter etter forskrift om miljørettet helsevern 5 DELEGASJONSVEDTAKET KOMMUNENES TILSYN MED BESITTER AV NÆRINGSAVFALL 5 RETNINGSLINJER FOR OPPBEVARING OG INNSAMLING AV AVFALL 6 GJENNOMFØRING AV TILSYN 7 TILSYNSGEBYR 7 7. FINANSIERING AV TILSYNET Via egen gebyrordning/forskrift: Inngå i gebyrgrunnlaget for næringsavfall: Via kommunens øvrige budsjett. 8 BEREGNING AV TILSYNSGEBYR 8 BEREDSKAP OVERFOR NÆRINGSAVFALL 9 HVA TILSYNET INNEBÆRER 10 OM FASTSETTELSE AV KONTROLLGEBYR 10 ARGUMENTASJON 1 0 Tilsyn med næringsavfaltdoc Side 2:11

3 RessersUmitieg AS Innledning/bakgrunn 11. april 2003 vedtok Stortinget å endre definisjonene av avfall i lov om forurensninger og om avfall av 13. mars 1981 (forurensningsloven): fra kategoriene forbruks- og produksjonsavfall til kategoriene nærings- og husholdningsavfall (se Ot.prp. nr. 87 ( )>). Endringene trådte i kraft 1. juli Som en følge av dette vil kommunenes ansvar og plikter på avfallsfeltet bli redusert, samtidig som offentlige og private virksomheter får økt handlefrihet mht. håndtering av eget avfall. Formålet med endringen er å stimulere til økt bevissthet i næringslivet om avfallsspørsmål, gjøre det mer interessant å utarbeide bedriftsinterne avfallsplaner, blant annet for å redusere avfallsmengdene, og å sortere avfall for gjenvinning. For å hindre en eventuell risiko for økt forsøpling som følge av lovendringen, heter det i Ot.prp. Dr. 87 pkt at "departementet samtidig med at lovendringen trer i kraft. vil delegere myndighet til kommunene til å føre tilsyn med besitter av næringsavfall etter forurensningsloven 48 med mer". Videre heter det at "for å sørge for at kommunene ikke påføres økte kostnader som følge av disse oppgavene, anser departementet det som nødvendig å gi kommunene anledning til å kreve utgiftene knyttet til kontroll arbeidet dekket". Kommunene, enten via egen eller interkommunal renovasjonsvirksomhet, kan etter endringene i forurensningsloven fortsette å tilby offentlige og private virksomheter (næringslivet) en renovasjonsordning. Kravet er da at renovasjonsordningen for næringslivet minst skal være selvfinansierende. Kommunene må derfor ta stilling til om de fortsatt ønsker å tilby renovasjonsløsninger til næringslivet. I tillegg har kommunene fått delegert myndighet til å føre tilsyn med besitter av næringsavfall etter forurensningsloven. Dette innebærer at kommunene har fått myndighet til å kreve nødvendige opplysninger, utføre inspeksjon, fastsette forskrift om gebyr for å dekke kommunens kostnader ved tilsynet, fastsette tvangsmulkt å begjære påtale. På denne måten mener miljøverndepartementet (MD) at kommunene kan hindre en eventuell risiko for økt forsøpling som følge av lovendringen. 1. Kommunens rolle som myndighet og renovatør Mange kommuner vil antageligvis fortsatt håndtere næringsavfall. Dette kan være som egne aktiviteter (eget forretningsområde), eller gjennom tjenester som er sterkt integrert med tjenester tilknyttet husholdningsavfallet. Kommunene må derfor lage særskilte økonomiske oppsett over kostnadene som kan henføres næringsavfallet. Videre må gebyrinntektene og andre inntekter holdes atskilt fra husholdningsavfallet. Midtre Namdal Avfallsselskap har blant annet tatt denne endringen i forurensningsloven ved å etablere et heleid datterselskap som skal stå for renovasjonsordningen til næringslivet. Dette for å skille kostnadene ved innsamlingen mellom husholdningsavfall og næringsavfall. Det er gjerne slik at kommuner som ønsker å fortsatt håndtere både husholdnings- og næringsavfall gjør dette for å utnytte kapasiteten på driftsressursene (innsamlingsordningene, personell, maskiner og/eller behandlingsanleggene) best mulig. Innenfor de kommunale renovasjonsordningene er det i regelen ikke definert et skarpt skille mellom de kostnader/ressurser som benyttes på de to avfallstypene. Husholdningsavfall og næringsavfall fra mange typer virksomheter kan også ha samme karakteristika og gis lik behandling. Kommunene kan selv velge om og eventuelt hvordan de vil legge opp tilsynsarbeidet av besitter av næringsavfallet. Dette vil si at kommunen selv avgjør hvem det eventuelt skal føres tilsyn med og hvordan et slikt tilsyn skal gjennomføres. Tilsyn med næringsayfall.doc Side 3:11

4 RessersConsultingAS Det vil imidlertid oppstå situasjoner der kommunene på den ene siden skal føre tilsyn av en bedrift og på den andre siden kan tilby bedriftene avfallsløsninger i konkurranse med private renovasjonsfirma. Det vil derfor være viktig for kommunene å administrere tilsynet på en slik måte at kommunen ikke blir beskyldt for å blande rollene som myndighet overfor næringsavfallet og renovatør av næringsavfall i konkurranse med private. Dette kan kommunene løse på for eksempel en av følgende måter: Kommunene selv fører tilsyn med næringsavfall mens et interkommunalt avfallsselskap er renovatør. Dette kan for eksempel løses via et interkommunalt foretak. To ulike avdelinger eller seksjoner i kommunen eller et interkommunalt selskap utfører tilsyn og renovasjon. Renovasjon av næringsavfall kan skilles ut som eget foretak eller selskap. Det kan for kommunene være økonomisk og administrativt fordelaktig å samordne kommunens ulike tilsynsoppgaver, og det kan antas at det er spesielt hensiktsmessig å koordinere tilsyn etter forskrift om miljørettet helsevern og forurensningsloven. Kommunene oppfordres derfor til å vurdere en slik samordning. Kommunens myndighet etter forurensningsloven kan delegeres videre i samsvar med reglene i lovens Næringslivets lovhjemlede plikter til håndtering av avfall Nedenfor følger en gjennomgang av de viktigste pliktene næringslivet har når det gjelder avfallshåndtering iht forurensningsloven og forskrift om miljørettet helsevern. 2.1 Plikter etter forurensningsloven Utgangspunktet i forurensningsloven er at den som besitter avfall som ikke er underlagt kommunal renovasjon er pliktig å bringe dette avfallet til et lovlig avfallsbehandlingsanlegg med mindre det gjenvinnes eller brukes på annen måte, jf. forurensningsloven 32. I forurensningslovens 28 er det dessuten stilt opp et generelt forbud mot forsøpling. Forbudet gjelder for enhver som besitter eller på annen måte har ansvar for avfall. I tillegg pålegges den som driver dagligvarehandel, bensinstasjon, kiosk eller liknende utsalgssted å sørge for at det ikke blir forsøpling i området rundt slike utsalgssteder, jf. forurensningsloven 35. Næringsavfall er i forurensningsloven 27, tredje ledd, definert som "avfall fra offentlige og private virksomheter og institusjoner". Etter forurensningsloven 32 skal slikt avfall bringes til lovlig avfallsanlegg med mindre det gjenvinnes av virksomheten selv. Virksomheten kan søke om tillatelse fra Ikesmannen til å disponere avfallet på annen måte. Fylkesmannen kan også pålegge avfallsbesitteren å håndtere avfallet på nærmere spesifisert måte. For de kommunene som har delegert myndighet når det gjelder produksjonsavfall har kommunen denne myndigheten. Etter forurensningsloven 28 er det forbudt å "tømme, etterlate, oppbevare eller transportere avfall slik at det kan virke skjemmende eller være til skade eller ulempe for miljøet". Det er altså ulovlig å oppbevare næringsavfall på virksomhetens område dersom dette kan virke skjemmende eller forårsake fare for skade eller ulempe på miljøet. Tilsyn med næringsavfall.doc Side 4:11

5 RegmensComeAtiegAS Forurensningsloven 29 krever at "Den som driver opplagsplass eller anlegg for behandling av avfall som kan medføre forurensning eller virke skjemmende, må ha tillatelse" til dette. Det er altså ulovlig å sluttbehandle eget næringsavfall eller ta imot næringsavfall fra andre uten særskilt tillatelse fra fylkesmannen. Det er virksomhetens eget ansvar å sørge for at dens plikt til forsvarlig avfallshåndtering overholdes. Kostnadene forbundet med dette skal også fullt ut bæres av virksomheten selv, i tråd med prinsippet om at "forurenser skal betale", jf. forurensningsloven 2 nr. 5. Dersom disse bestemmelsene blir overtrådt kan kommunen med hjemmel i forurensningsloven 37 gi den ansvarlige pålegg om å rydde opp innen en viss frist, eller dekke utgifter som noen andre har hatt til opprydning. Kostnader knyttet til brudd på forsøplingsforbudet skal med andre ord i utgangspunktet dekkes av den ansvarlige for forsøplingen, i samsvar med prinsippet om at forurenser betaler. 2.2 Plikter etter forskrift om miljørettet helsevern Virksomheter skal håndtere og oppbevare avfall på en helsemessig forsvarlig måte, jf. forskrift om miljørettet helsevern 9 bokstav d. Virksomheter skal drives slik at luktplager som er til helsemessig ulempe for omgivelsene unngås, jf. 9 bokstav e. Virksomheter der allmennheten har adgang eller som benyttes av mange mennesker skal etablere et forsvarlig renhold med hygienisk tilfredsstillende metoder, jf. forskriftens 10 bokstav b. Dette vil bl.a. si at forsvarlige avfallsrutiner skal etableres, herunder frekvens på tømming av avfall. 3. Delegasjonsvedtaket kommunenes tilsyn med besitter av næringsavfall Miljøverndepartementet har med hjemmel i forurensningslovens 81 fattet følgende vedtak: Samtlige av landets kommuner får delegert myndighet etter forurensningsloven 48 første ledd til å føre tilsyn med at besitter av næringsavfall som ikke i art eller mengde skiller seg vesentlig fra husholdningsavfall, håndterer dette forsvarlig. Innenfor det saksområdet hvor kommunen har fått myndighet etter 48 får den også myndighet til å: kreve nødvendige opplysninger av avfallsbesitter etter 49 utføre inspeksjon av eiendom og granske dokumenter og materiell etter 50 fastsette forskrift om gebyr etter 52a fastsette og frafalle tvangsmulkt etter 73 begjære påtale etter 78 siste ledd og 79 siste ledd. Kommunens myndighet til å føre kontroll med at besitter av næringsavfall håndterer dette forsvarlig, gjelder bare den delen av næringsavfallet som før lovendringen falt inn under kategorien forbruksavfall. Dette kommer fram ved formuleringen "som ikke i art eller mengde skiller seg vesentlig fra", som tilsvarer den tidligere definisjonen av forbruksavfall. Det er dette avfallet kommunen frem til ikrafttredelse av endringen 1. juli 2004 har kunnet føre tilsyn med gjennom sin funksjon som innsamler og behandler. Tilsyn med næringsayfall.doc Side 5:11

6 RessersConsultingAS Kommunene gis ikke myndighet til å føre tilsyn med besitter av annet næringsavfall, dvs, det avfallet som før lovendringen falt inn under kategorien produksjonsavfall. De 11 kommunene som i 1991 fikk myndighet etter forurensningslovens 32 om blant annet å treffe vedtak om håndtering av produksjonsavfall i kommunen, vil imidlertid fortsatt ha sin myndighet på dette området, og antagelig i tillegg utvidet til de nye definisjonene av næringsavfall. Kommunene har altså flere ulike lov- og regelverk som kan benyttes for å sikre forsvarlig håndtering av avfall. Eksisterende regelverk uten den delegerte myncligheten fra MD på næringsavfall kan være tilstrekkelig til å forhindre forsøpling, både mht avfall som er undergitt kommunal renovasjon og annet avfall. Som følge av det har MD gjennom delegasjonsvedtaket gitt kommunene en rett, men ikke en plikt til å føre tilsyn med besitter av næringsavfall. Det vil således være opp til den enkelte kommune å vurdere behovet for særskilt tilsyn med besitter av næringsavfall i medhold av den myndighet som er delegert. 4. Retningslinjer for oppbevaring og innsamling av avfall Som grunnlag for arbeidet med å føre tilsyn med bestemmelsene i forurensningsloven og forskriften om miljørettet helsevern, kan kommunen utarbeide retningslinjer for hva som er å anse som forsvarlig oppbevaring og håndtering av avfall. Kommunen vil her bl.a. kunne veilede om hvordan avfall skal oppbevares, leveringsfrekvens og lignende. Noen kommuner har allerede ufformet slike retningslinjer, som også kalles "avfallsnormer". De kommunale forskriftene for forbruksavfall inneholder også mange elementer som det i fremtiden kan være hensiktsmessig at fremdeles gjelder for all avfallshåndtering i kommunen - også den delen som etter er næringsavfall. Normene kan imidlertid gå mye dypere i beskrivelse av ulike forhold som kan være av betydning for å få en hensiktsmessig renovasjon av eiendommen. Normene eller retningslinjene kan blant annet ha med følgende elementer: Spesifikasjoner for avfallshåndtering knyttet til byggevirksomhet omfattet av Plan- og bygningsloven planlegging av avfallshåndtering bør tas med i hele i planprosessen. Beregningsregler for tilstrekkelig areal for plass til utendørs avfallsoppsamling og størrelse på avfallsrom. Beregningsveiledning for oppsamlingsenheter. Oppbevaring - krav til oppsamlingsenheter (med eller uten lokk, tetthet etc) Plassering av oppsamlingsenhetene, både praktisk (tilgjengelighet for brukerne, renovatørene, brannhensyn, å ikke sperre for annen ferdsel) og estetisk. Adkomst til oppsamlingsenhetene. Vedlikehold av oppsamlingsenhetene. Minimum hentehyppighet (for eksempel minimum en gang pr uke), spesielt vil dette gjelde fraksjoner med innhold av våtorganisk Egne regler for smitte- og risikoavfall. På samme måte som ved ufforming av avfallsforskrifter anbefales det at alle berørte myndigheter i kommunen samarbeider om å utforme retningslinjene (for eksempel kommunale myndigheter for helse, brann, plan og bygning og veg i tillegg til avfall). Tilsyn med næringsayfall.doc Side 6:1 1

7 ReesersOmeseltlegAS Det er usikkert hvordan slike retningslinjer vil stille seg juridisk dersom noen nekter å forholde seg til dem. NRF vil forsøke å klarlegge dette nærmere. I planleggingsfasen kan for eksempel en kommune vente med å godkjenne en reguleringsplan eller byggesøknad frem til det er satt av tilstrekkelig og hensiktsmessig plass for avfallshåndtering, dersom dette er fremsatt som et krav. Gjennomføring av tilsyn Det bør lages en inspeksjonsrapport til bruk ved kommunens tilsyn. Rapporten bør omfatte både krav som påhviler avfallsbesitter etter forurensningsregelverket og helseregelverket. Kommunen står selvsagt fritt til å velge hvorvidt de ønsker å samordne tilsynsarbeidet i kommunen på denne måten. Dersom kommunen utarbeider eventuelle retningslinjer for oppbevaring og innsamling av avfall vil disse også kunne inngå som en del av kommunens inspeksjonsskjema. Hvilke næringsavfallsbesittere kommunene ønsker å føre tilsyn med og med hvilken frekvens dette skal skje, er selvfølgelig opp til hver kommune. Kommunene bør likevel tenke gjennom om de ønsker å ha et aktivt tilsyn som driver oppsøkende kontroll etter en fastlagt prioritering, eller om de kun vil sjekke næringsbedrifter der de får melding fra publikum eller andre om at det kan være avvik i forhold til regelverket. For å forebygge forurensning og helseulempe er det klart at det første er å foretrekke, men det krever igjen mer ressurser (selv om kostnadene til kontrollen kan dekkes). Dette bør imidlertid kommunene tenke gjennom samtidig som de vurderer å fastsette en forskrift for gebyr for kontrollen, som er en forutsetning for å kreve inn gebyr. Tilsynsgebyr Kommunene har fått myndighet til å føre tilsyn med besitter av næringsavfall. Dette har de fått uavhengig av en evt gebyrinndekning av tilsynet. Kommunene kan kreve nødvendige opplysninger, utføre inspeksjon, fastsette tvangsmulkt og begjære påtale. Dette innebærer at kommunen i forbindelse med beregning av selvkostgrunnlaget for avfallshåndtering må gjøre en fordeling mellom kostnader forbundet med myndighetsutøvelse overfor husholdningsavfall (som kan medtas i gebyrgrunnlaget for husholdningsavfall) og kostnader forbundet med myndighetsutøvelse overfor næringsavfall. Finansiering av tilsynet Myndighetsutøvelsen overfor næringsavfall kan finansieres på en av følgende måter: Via særskilt gebyrordning vedtatt som egen forskrift (som kommunene nå har fått mulighet til). Kostnadene inngår som en del av gebyrgrunnlaget for næringsavfall. Kostnadene kan finansieres fra kommunens øvrige budsjett på samme måte som for eksempel miljørettet helsevern. Nedenfor blir de tre modellene kort omtalt. 7.1 Via egen gebyrordninglforskrift: For å sørge for at kommunen ikke påføres økte kostnader som følge av arbeidet med å føre tilsyn med besitter av næringsavfall, har MD gitt kommunene myndighet til å fastsette forskrift om gebyr. Kommunene har altså fått anledning til å dekke utgiftene knyttet til kontroll med Tilsyn med næringsavfall.doc Side 7:11

8 RessousConsulting AS håndteringen av næringsavfallet ved å kreve gebyr til dekning av kostnadene forbundet med dette. Kommunen kan ikke pålegge kontrollobjektet å betale slikt kontrollgebyr uten at dette er fastsatt i en kommunal forskrift. På denne måten kan virksomhetene selv bære kostnadene forbundet med kontroll og tilsyn med at pliktene etter forurensningslovens avfallskapittel overholdes. Det er imidlertid viktig å være klar over at dette gebyret skal være et kontrollgebyr, dvs, et gebyr som skal dekke utgiftene knyttet til arbeidet med å føre kontroll, og ikke et straffegebyr med formål å avbøte påvist mislighold. Gjenstand for betaflng av gebyr fastsatt etter forskrift med hjemmel i 52a vil være den enkelte som faktisk blir kontrollert. Det vil således ikke være anledning for kommunen til å kreve et generelt gebyr av enhver som er i besittelse av næringsavfall uavhengig av kontrollvirksomheten. Satsen(e) på gebyret skal settes slik at gebyrene samlet ikke overstiger kommunens kostnader ved kontrollordningen, se forurensningslovens 52a første ledd første punktum. Departementet har utarbeidet en forskriftsmal til hjelp ved fastsettelsen av kommunal gebyrforskrift, se vedlegg 1. Malen er ikke gjort bindende, ettersom det i de forskjellige kommuner gjerne vil være ulike behov og ønsker mht hvor i regelverket og til dels hvordan slike regler bør utarbeides. Delegeringsvedtaket med tilhørende merknader vil imidlertid være bindende for alle kommunene og danne de ytre rammer for utformingen av den enkelte kommunes gebyrbestemmelser. Gebyrfastsettelse via egen ordning vil antagelig være å foretrekke for de kommunene der man forventer at det er nødvendig med tilsyn i et visst omfang og der det er eller kan forventes å være flere aktører i det lokale markedet når det gjelder næringsrenovasjon. 7.2 Inngå i gebyrgrunnlaget for næringsavfall: Dersom de fleste næringsbedrifter er med i kommunens renovasjonsordning, og kommunen etter en nærmere vurdering forventer at det fortsatt vil være tilfelle, har kommunene mulighet til å fortsette å beregne kostnader med tilsyn av næringsavfallet inn i gebyrgrunnlaget for næringsrenovasjonen. Dette kan gi kommunen et problem i forhold til å skille tilsyn og utførelse av renovasjon, men kan være det enkleste rent administrativt. På denne måten kommer næringsavfall kun inn i ett budsjettkapittel. 7.3 Via kommunens øvrige budsjett: Kommunene har altså mulighet til å finansiere myndighetsutøvelsen via et eget gebyr, men har ikke blitt pålagt å gjøre det. Dersom kommunene vurderer at det vil være ressurskrevende og tungvint med en egen gebyrordning, kan de i stedet finansiere tilsynet via kommunens øvrige budsjett på samme måte som andre tilsyn. Dette kan kanskje være mest hensiktsmessig der tilsynene ønskes utøvd av samme enhet i kommunen, og der man i tillegg forventer at tilsynet vil få lite omfang. 8. Beregning av tilsynsgebyr Dersom kommunene velger å flnansiere myndighetsutøvelsen overfor næringsavfall via et en særskilt gebyrordning vedtatt som egen forskrift, må kommunene også fastsette størrelsen på tilsynsgebyret. Tilsyn med næringsavfall.doc Side 8:11

9 Ø RessersConsultieg 5 På samme måte som for gebyret for husholdningsavfall anbefaler NRF at gebyrene fastsettes årlig og samtidig med de øvrige kommunale gebyrer. Det vil være tungvint å fastsette gebyrene eller prinsippene for beregning av gebyrene i selve forskriften. SFT utfører et lignende tilsyn overfor bedrifter de er forurensningsmyndighet overfor. SFT har organisert tilsynet i en egen kontrollavdeling. SFTs tilsyn er forankret i "Forskrift om innkreving av gebyrer til statskassen for SFTs konsesjonsbehandling og kontroll av forurensende virksomhet med konsesjonsplikt". De har 4 tilsynskategorier. Kategoriene er satt opp ut ifra antatt arbeidsmengde ved gjennomføring av kontroll i de enkelte bedrifter ut fra kompleksitet og utslippsforhold. Gebyrer for inspeksjon varierer fra kr Dersom bedriftene er sertifisert iht EMAS eller ISO gis en rabatt på 50 %. Her skal man være klar over at de bedrifter som SFT kontrollerer er gjerne store og kompliserte. Norsk Renholdsverks Forening (NRF) ser følgende mulige prinsipper for beregning av tilsynsgebyr: Bedriftens størrelse. Gebyret baseres på antall årsverk eller årlig omsetning. Tall for dette kan fås fra foretaksregisteret. Det kan lages for eksempel 4 nivåer for aktuelle intervaller. Bedriftens kompleksitet på avfallssiden. Kommunene kan skille mellom ulike bransjer ut i fra erfaring og kompleksitet på avfallssiden (for eksempel høyere gebyr i et hotell enn i en kontorvirksomhet). Medgått tid pr bedrift. Det fastsettes en timepris for kontroll og påslag vedr. for- og etterarbeid, evt kan for- og etterarbeid innkalkuleres i timeprisen. Faste satser. Bedriftene deles inn i grupper etter for eksempel antall ansatte, eller med/uten rapporterte avvik. Utgangspunktet er at tilsynet skal baseres på selvkost. For tilsynsgebyr beregnet "etter bedriftens størrelse" må kommunen derfor på forhånd forutse kostnader ved tilsyn av ulike typer bedrifter. For å lykkes med det må kommunen ha en viss erfaring med tilsynsordninger for å kunne forutse riktig tidsbruk. For å motivere til miljøsertifisering kan kommunene vurdere å gi rabatt til bedrifter som er miljøsertifisert ved beregning av tilsynsgebyr etter bedriftens størrelse. I utgangspunktet kan det derfor synes minst usikkert for kommunene i en "startfase" å legge opp til en gebyrordning "etter medgått tid pr bedrift". 9. Beredskap overfor næringsavfall Mange kommuner vil spørre seg hva de er ansvarlig for dersom avfall ikke blir håndtert forsvarlig og ingenting skjer. I utgangspunktet kan det da benyttes de virkemidlene som er beskrevet. Forurensningslovens 40 omhandler særskilte regler om beredskapsplikt og beredskapsplaner i situasjoner med fare for eller ved akutt forurensning, dvs, ulovlig forurensning av betydning som oppstår plutselig. Disse reglene retter seg i all hovedsak mot den som driver virksomhet som kan medføre slik forurensning. Det typiske vil være forurensning som følge av akutte utslipp av kjemikalier eller olje til jord, vann eller luft som følge av ulykker eller uhell. Kommunene pålegges bare særskilt ansvar for mindre tilfeller av akutt forurensing som det ikke finnes en øvrig ansvarlig for. Tilsyn med næringsavfall.doc Side 9:11

10 RessenConsultieg AS Kommunene er mao i hovedsak pålagt et beredskapsansvar etter disse reglene kun som eier av virksomhet, for eksempel eier av avfallsbehandlingsanlegg. Kommunene er derimot ikke pålagt et beredskapsansvar i forhold til avfall generelt. Hva tilsynet innebærer Miljøverndepartementets delegeringsvedtak innebærer at alle kommuner i Norge vil få tilsynsoppgaven overført. Kommunene skal føre kontroll med at besitter av næringsavfall håndterer dette forsvarlig. Dog gjelder tilsynet bare den delen av næringsavfallet som tidligere falt inn under kategorien forbruksavfall. Det betyr at kommunene vil kunne kontrollere eksempelvis matvarebutikker, restauranter, reisebyråer eller barnehager, men neppe bilverksteder, renserier, avfallssorteringsanlegg eller asfaltverk. Kommunene står fritt til å velge organiseringen av tilsynsarbeidet. Dette gjelder både i forhold den kommuneinterne organiseringen og mht. spørsmålet om hvordan selve tilsynsjobben gjennomføres. Imidlertid har Miljøverndepartementet laget et forslag til inspeksjonrapport som ligger ved MD's brev. Departementet åpner også for at kommunene utarbeider retningslinjer for hva som er å anse som forsvarlig oppbevaring og håndtering av avfall. Om fastsettelse av kontrollgebyr Som nevnt har Miljøverndepartementet utarbeidet forslag til lokal forskrift om innkreving av tilsynsgebyr. Gebyrene skal samlet ikke overstige kommunens kostnader med tilsynsordning. Det er mao. selvkostprinsippet som gjøres gjeldende. Uttrykket -samlef' innebærer ikke desto mindre at en kan innføre differensierte gebyrsatser. Departementet presiserer i brevet at det ikke vil være anledning til å innføre et generelt gebyr som alle virksomheter i kommunen må betale, uavhengig av den faktiske kontrollvirksomheten. Dette betyr at gebyret må betales av den som blir kontrollert. Den kommunale arbeidsinnsatsen dokumenteres ved at det lages en tilsynsrapport etter hvert besøk. Argumentasjon Det anses som positivt at staten delegerer tilsynsmyndighet over bedriftenes avfallshåndtering til kommunene. Kommunene er gjennom sin nærhet til bedriftene bedre enn staten istand til å føre en aktiv kontrollvirksomhet. Når bedriftene gjennom endringer i forurensningsloven har fått større friheter til å velge sine avfallsløsninger, er det fornuftig at dette "avbalanseres" gjennom økt kontrollinnsats via stikkprøver. Økt kontrollvirksomhet bør ikke anses som en ytterligere belastning for næringsvirksomhet, men tvert om som et tiltak for å sikre lik konkurranse bedriftene imellom. Det skal ikke lønne seg å spare penger - og således skaffe seg urettmessig konkurransefordeler - gjennom lovstridig avfallshåndtering. Tilsyn med næringsavfall.doc Side 10:11

11 RessureCansultlegAS Delegeringsvedtakets mulighet til å veilede bedrifter, bør brukes aktivt. Kommunen kan hjelpe til med å peke på såvel miljøriktige som kostnadseffektive avfallsløsninger. Det bør utarbeides tilsvarende veiledningsmateriell. For at kontrollvirksomheten skal ha den ønskede effekt, bør den ha et omfang som gjør den synlig i næringslivet. Med mange tusen bedrifter i Nord-trøndelag som vil være potensielle objekter for tilsyn, bør en regne med en arbeidsinnsats tilsvarende minimum 2-3 årsverk. Tilsynet bør utføres av en egen enhet som opparbeider seg fagkompetanse og ha kontakt med relevante fagmiljø. Kontrollgebyret bør i sin helhet dekke de utgiftene kommunen har i sammenheng med tilsynsarbeidet. Det foreslås at tilsynsgebyrsatsene fastsettes årlig gjennom det generelle gebyrvedtak i kommunestyret i sammenheng med behandling av budsjett. Gebyrnivået bør i utgangspunktet beregnes etter medgått tid, men bør for enkelthets skyld være basert på noen fa faste satser. Det anslås at gebyret bør ligge på kr 500,- for bedrifter som ikke får merknader om avvik, og kr 1000,- for bedrifter som må følges opp særkilt fordi det er blitt konstatert avvik. Det bør uansett utarbeides et budsjett med tanke på ca. 3 årsverk. Bedrifter som er miljøsertifisert (EMAS, ISO eller Miljøfyrtårn-ordningen) bør bli "kreditert" for dette ved at de kun unntaksvis kontrolleres, eller med reduserte satser. Dette kan stimulere flere bedrifter til å miljøsertifisere seg. Tilsyn med næfingsavfall.doc Side 11:11