Versjon, Felles boligpolitikk for Nord-Gudbrandsdalen

Transkript

1 Versjon, Felles boligpolitikk for Nord-Gudbrandsdalen

2

3 Forord Felles boligpolitikk for Nord-Gudbrandsdalen bygger på et politisk initiativ for å styrke kommunenes kompetanse i forhold til Husbankens ordninger. Videre ble det beskrevet et mandat i sak for regionrådets partnerskapsstyre av 7. juni I saken er det vist til en målsetting om å styrke kommunenes kompetanse på tilgjengelige virkemidler for en aktiv boligpolitikk. Videre skulle arbeidet medvirke til at regionen får en felles boligpolitikk som tar opp i seg at regionen i stor grad er en felles bo- og arbeidsregion. For å sikre at arbeidet blir tuftet på fakta har Østlandsforskning utarbeidd en rapport som tar for seg følgende områder: Oversikt over eksisterende boligmasse, fritidsboligmasse, oversikt over sentrumsnære fritidsboliger, mm. Oversikt over kommunale arealplaner, og hva disse sier om boligområder, fritidsboligområder, mm. Oversikt over kommunale boligplaner om slike finnes. Innhold og innretning. Pendling over kommunegrensene i Nord-Gudbrandsdalen. Boligsaksbehandling i kommunene. Boligfinansiering. Informasjon fra kommunene, utbyggere, meglere, banker og Husbanken. Husbankens ordninger for boligfinansiering. Husbankens engasjement i Nord- Gudbrandsdalen. Boligmarkedet i Nord-Gudbrandsdalen. Informasjon og vurderinger fra kommunene og eiendomsmeglere. Informasjon og vurderinger fra kommunene og entreprenører/utbyggere som er aktive i NG. Utleiemarkedet for boliger. Informasjon og vurderinger fra kommunene og utleiere. Fra fritidsbolig til helårsbolig. Hva er interessen for dette, og hvordan håndterer kommunene det? Rapporten fra Østlandsforskning er vedlagt som et ressursdokument, med unntak av noen områder som er kopiert inn som direkte relevante på enkelte målområder. For prosjektgruppen har det vært viktig å komme fram til et dokument som skal kunne brukes som et daglig verktøy, framfor et stort og tung dokument som lett kan bli vanskelig å forholde seg til i det praktiske arbeidet. Vi håper at det kan oppleves slik i kommunene. Videre har prosessen vært verdifull. Spesielt med tanke på god kommunikasjon med Husbanken. To gode samlinger mellom Husbanken og kommunale representanter fra både administrativ og politisk ledelse har gitt inspirasjon og viktig kompetansepåfyll. Regionrådet er initiativtager og eier av prosjektet. Rapporten peker på kommunene med tanke på forpliktelser til handling. Dette innebærer at en vedtatt boligpolitikk i regionrådet ikke kan sees på som en juridisk forpliktelse for kommunene. Det er likevel en forventning om at kommunene vil strekke seg langt for å oppnå de målene som er definert. Det er derfor nødvendig at kommunene tar dokumentet til formell behandling for å tilslutte seg en felles regional boligpolitikk. Arbeidet har vært organisert som et prosjekt med styringsgruppe, prosjektgruppe og to prosjektledere. Prosjektet er finansiert fra Husbanken, Regionrådets partnerskapsfond og kommunal egeninnsats. 1

4 Organisering og mandat prosjektgruppe og styringsgruppe Prosjektansvarlig Administrativ leder av regionrådet regionsjefen. Har det totale prosjektansvar og initierer, endrer retning på eller avbryter prosjektet dersom målene ikke nås, eller forutsetninger endres. Prosjektledelse Frode Damstuen 50 % Hans Bjørner Talleraas 40 % Er operativt ansvarlige for prosjektet Prosjektgruppe Administrativ representant fra hver kommune, oppnevnt av rådmannsutvalget: Inge Angård Bjørn Bakke Tor Jevnheim/Eli Lundemo Rune Grindstuen Steinar Løsnesløkken Håvard Gangsås Helge de Presno Dovre kommune Lom kommune Skjåk kommune Vågå kommune Sel kommune Lesja kommune Regional ruskoordinator Skal sikre eierskap, medvirkning og innspill fra kommunene Sparringspartner for prosjektledelse/medarbeider Ledes av prosjektledelse 2

5 Styringsgruppe Regionrådets arbeidsutvalg Prosjektansvarliges støttespiller og rådgiver Forankring, eierskap i og oppfølging fra kommunene Ledes av prosjektansvarlig Otta, Bengt Fasteraune Regionrådsleder Ole Aasaaren Regionsjef 3

6 Tema 1 Allmenn boligforsyning Hovedmål: Å sikre at kommunene har tilgjengelige boligtomter og legger til rette for boligbygging i attraktive områder. Delmål: 1. Opprette kommunal tjenesteansvarlig. Etablere regionalt boligforum med et tydelig mandat, gitt av kommunene i fellesskap. Tjenesteansvarlig skal ha faglig og administrativt ansvar for tjenesten. Sikre at kommunen er i stand til å levere gode tjenester til tomt- og boligsøkende i kommunen. Tjenesteansvarlig skal ha et administrativt ansvar for å initiere utvikling og kompetansepåfyll i f.h.t. Husbankens ordninger. Bør også være Husbankens kontakt i kommunen, samt representant i det regionale boligforumet. Tjenesteansvarlig skal sikre at boligforsyningen er en del av kommunens overordnede planstrategi og at boligforsyningen blir hensyntatt i kommunenes helhetlige risiko og sårbarhetsanalyse. Opprette felles ressursdatabase på dataområdet Region felles (R) - Boligpolitikk Ansvar: Rådmannen/rådmannsutvalget 2. Å etablere en koordinert prosess med kartlegging av evt. sikringstiltak eller omklassifisering av areal for boligutbygging i regionen. I regionen er det flere kommuner som på grunn av foreløpig faresonekartlegging har begrensninger og redusert mulighet til tilrettelegging for utbygging av boliger. En koordinert prosess med kartlegging av evt. sikringstiltak eller omklassifisering av areal vil støtte opp under utbygging av boliger i regionen. Ansvar: Rådmannen/rådmannsutvalget 3. Ha en arealplanlegging som tar opp i seg markedets ønsker. Differensiere på de som ønsker fysisk lett tilgang til offentlige og private servicetilbud, og de som ønsker mye rom med plass til f. eks. dyrehold. Sentrumsnære boliger er attraktive for boligsøkere. De siste årene har etterspørselen økt både i større og mindre byer og tettsteder. Endringer i husholdsstørrelsen kan være en av årsakene. En tredel av husstandene i Norge består av én person. Fortetting av eksisterende boligmasse i bygdesentra bør være et politisk mål i kommunens boligpolitikk. Vurdere et marked som ønsker boligtomter med størrelse 3-6 dekar. Tomtene skal kunne utvikles med bygninger og anlegg som gjør det mulig for eiere å realisere ønsker og behov utover det som er mulig på en vanlig boligtomt på ca. 1 da. Reguleringsbestemmelsene må balansere hensynet til individuell frihet til å utnytte tomtene, uten at det skal virke sjenerende på naboer. 4

7 Vurdere et marked for de miljøbevisste ved f. eks se på Økolandsbykonseptet. Økolandsbyer er lokalsamfunn som integrerer et godt sosialt miljø med en lite ressurskrevende livsstil. Økolandsbyer representerer kanskje den mest interessante og komplette modellen for en bærekraftig utvikling. Forskning viser at en gjennomsnittlig økolandsbybeboer i Danmark har et klimagassutslipp på rundt en tredjedel av en vanlig dansk borger. Økolandsbybosettingen svarer dermed på hovedmålene i dagens klimapolitikk. (eks: Hurdal økolandsby. ) Ansvar: Planansvarlig og politisk fagutvalg i kommunen. Huldra Økogrend (boligtun 1) er det første av i alt 3 boligtun i Økolandsbyprosjektet. 4. Utvikle en felles politikk som gjør det enklere å omsette ledige hus, og som gir større mulighet for fast bosetting. Utvikle en felles praktisering av jord- og konsesjonslovpolitikk i regionen, med hovedvekt på bosetting. Her må en utnytte mulighetene i eksisterende lovverk, og jobbe for en enklere, mer forutsigbar og lik lovbehandling i regionen. I flere tilfeller der salg av ubebodde gardsbruk har vært aktuelt, har spørsmålet om fradeling vært avgjørende for gjennomføring av salget. Dette gjelder spesielt seterhus brukt til fritidsformål. Prosjektet «200 Ledige hus» har registrert at det er ulik tilnærming til spørsmålet i kommunene og fjellstyrene. Ansvar: Jordbrukssjef og politisk fagutvalg i kommunen. 5. Kommunene utarbeider klare politiske mål om bosettingsmønster, og sikre at arealplanleggingen er tilpasset disse. Dette i forhold til skoler, arbeidsplasser, offentlige og private tjenestetilbud, samt samferdselsløsninger. Ansvar: Planansvarlig og politisk fagutvalg i kommunen 5

8 Faktaboks fra ØF sin rapport (sidehenvisninger til ØF-rapport 06/2014) Boligstrukturen kan sies å ha to dominerende trekk: En del av strukturen som for så vidt er spredt boligbygging, men som snarere bør kategoriseres som en «langs hovedvegen»-struktur. En del av strukturen som er tradisjonell tettstedsbasert. For hele strukturen i regionen: Av de registrerte boligene (se Tabell 3) er 47 % bygget i eller innenfor 1 kilometer fra registrert tettsted iht SSB s klassifikasjon. Med andre ord en tettstedsbyggingsindeks tbi på 0.47 for regionen under ett og for alle boligbygg. Det betyr at «langs hovedveg»-strukturen dominerer noe, men ikke mye, til fordel for tettstedsstrukturen 6. Utvikle samhandling med private utbyggere ved f. eks. utbyggingsavtaler. Hva er en utbyggingsavtale? Dette er en avtale som inngås mellom grunneiere eller private utbyggere og kommunen, for utbygginger som er angitt i kommunens utbyggingsprogram. Avtalen skal sikre at utbyggingen gjennomføres i tråd med vedtatt arealplan og kommunens utbyggingspolitikk. Utbyggingsavtalen regulerer ansvaret for å opparbeide og finansiere offentlig infrastruktur i henhold til reguleringsplan. Hvorfor inngå utbyggingsavtale? Inngåelse av utbyggingsavtale gir forutsigbarhet for utbygger. Avtalene er med på å sikre at infrastrukturen blir opparbeidet og utbyggingen realisert i samsvar med reguleringsplanene. Utbyggingsavtalen fordeler utbyggers og kommunens ansvar og økonomiske forpliktelser. Utbyggingsavtaler kan inngås når utbyggerne ikke ønsker, eller har anledning til å opparbeide infrastrukturen. I avtalen løses dette ved at utbygger påtar seg å dekke sin andel av infrastrukturen, mens kommunen påtar seg byggherreansvaret for tiltakene. For å inngå justeringsavtale/ anleggsbidragsavtale med kommunen, må utbygger ha inngått utbyggingsavtale. Dette er avtaler som kan sikre den private utbyggeren fradrag/refundert moms for oppførte anlegg som det offentlige senere skal eie og drifte. Ansvar: Planansvarlig og politisk fagutvalg i kommunen Bruk av utbyggingsavtaler. Kan også være et virkemiddel for gjennomføring av kommunale boligpolitiske tiltak, som kjøp av boliger til kommunale behov. 6

9 7. Sikre at kommunene har kompetent rådgiving ved regelmessig kompetanseheving i fht. til Husbankens ordninger. Husbanken har en godt utbygd kunnskapsdatabase på nett som er rådgivende i forhold til kommunens strategiske arbeid på både praktisk og overordnet nivå. Kommunen skal ha etablert gode formidlingsrutiner på følgende virkemidler: Bostøtte Er en behovsprøvd statlig støtteordning for den som har lav inntekt og høye boutgifter. Startlån For noen kan det være vanskelig å etablere seg på boligmarkedet. Startlån kan være en inngangsmulighet til boligmarkedet for husstander som ikke får vanlig boliglån eller som har vanskeligheter med å bli boende i boligen sin. Startlån er en låneordning som behandles i kommunene. Husbanken finansierer ordningen, men kommunene har utarbeidet egne retningslinjer for hvordan startlånsordningen skal brukes. Startlånet kombineres med tilskudd og/eller bostøtte Grunnlån for privatpersoner Husbankens grunnlån skal bidra til å fremme viktige boligkvaliteter som miljøeffektivitet og tilgjengelighet i ny og eksisterende bebyggelse. Ansvar: Tjenesteansvarlig i kommunen Ressurser: - Kommunal tjenesteansvarlg - Regionalt boligforum som består av utvalgte personer fra hver kommune. - Kommunens planavdeling interkommunalt planforum - Den kommunale tilflyttertjenesten - Husbanken For tilleggsressurser: Felles dataområde: Region felles (R) - Boligpolitikk 7

10 Faktaboks fra ØF sin rapport (sidehenvisninger til ØF-rapport 06/2014) Den allmenne boligforsyningen er overlatt til markedet og i den sammenheng er det en oppgave for kommunen å bidra til et velfungerende boligmarked det gjelder for så vidt både boligbygging og boligformidling. Det er dermed grunnlag for å skille mellom disse to dimensjonene i boligpolitikken, (1) den sosial boligpolitikken og (2) den allmenne boligforsyningen. Kommunal boligpolitikk ses gjerne på som et element i kommunenes arbeid for å stimulere til tilflytting og forhindre fraflytting. Dette er hensyn som er viktige for samtlige 6 kommuner i denne analysen. Boligforsyningspolitikken derimot, har en klarere tilknytning til kommunenes arbeid for å stabilisere eller øke innbyggertallet. Det finnes svært få tilfeller hvor kommuner samarbeider om boligforsyning. Det kan henge sammen med at utviklingen i innbyggertallet er en viktig indikator for samfunnsutviklingen i en kommune ikke minst er det en indikator som inngår i beregning av overføringer mellom kommune og stat. I tillegg er det slik at plan- og bygningsloven tildeler kommuner kompetanse, men ikke kommunale samarbeidskonstellasjoner som sådan. Det finnes dermed flere årsaker til at kommunalt samarbeid om boligforsyning så å si ikke forekommer. Det betyr ikke at slike årsaker tilsier at et samarbeid ikke er både mulig og kan gi bedre resultat fra en annen plattform det være seg regionalt samarbeid eller ved sammenslåing til større kommunale enheter. Det er vanskelig å se at boligforsyningspolitikken ville bli svekket dersom de seks kommunene i regionen ble slått sammen til et mindre antall større kommuner. Tvert imot viser for eksempel pendlingstallene at kommunene i regionen langt på vei er sovekommuner for hverandre i dag pendler i størrelsesorden 1500 arbeidstakere innad mellom kommunene i regionen (et tall som har økt med ca 10 % siden 2006) mens i størrelsesorden 7100 har arbeidsplass i egen kommune (ref Tabell 15, side 62). Det er allerede et faglig samarbeid mellom kommunene i regionen knyttet til kompetanseutvikling i bruk av geografiske informasjonssystemer. Dette viser at det er behov for større fagmiljø for kompetanseutvikling enn hva den enkelte kommune kan mønstre. Det er grunn til å anta at det i årene som kommer er et økende behov for denne type kompetansemessig oppgradering, og kanskje også i større grad felles anskaffelser av teknisk utstyr, innkjøp og behandling av informasjon etc knyttet til arealutvikling i kommunene. Et slikt behov kan blant annet føres tilbake til skjerpede krav til kommunenes håndtering av trussel og risikoforhold i arealbruk generelt, og boliger spesielt. Man kan forvente ennå sterke fokus på klarere sonering av areal, både areal som skal skjermes av ulike årsaker og hensyn, og areal som må benyttes mest mulig effektivt. Det er videre grunn til å anta at uansett hvordan den pågående kommunereformen vil utvikle seg, så vil det bli krav om at arealbruk i større grad ses i et regionalt perspektiv. Alt i alt er det en rekke faktorer som trekker i retning av et tettere kommunalt samarbeid om arealbruk. 8

11 Tema 2 Sosial boligforsyning Hovedmål: Å sikre at kommunene har gode botilbud til vanskeligsstilte på boligmarkedet Delmål 1. Opprette kommunal tjenesteansvarlig, samt kommunal husgruppe som har tilknytning til regionalt boligforum. Forslag til sammensetting av Husgruppe: - Tjenesteleder for NAV leder for Husgruppa. Tiltrer også regionalt boligforum. - Avdelingsleder for kommunale eiendommer boliger - Flyktningkonsulent - Representant fra personalavdelingen (etter behov) - Representant fra et evt. tildelingskontor i forhold til tjeneste- og boligbehov for PU og eldre med spesielle boligbehov. Gruppa har som mandat og oppgave: Å tildele bolig etter behov, i samsvar med politisk føring på prioritet av ulike brukere som: - egne tilsette/rekruttering, - vanskeligstilte i boligmarkedet og ellers andre interessenter. Husgruppa bør ha regelmessige møter gjennom året, der gruppa gjør opp status i forhold til søknader om kommunal bolig, framtidige behov (tilflytting til kommunen eller rekruttering) innfordring/restanse på husleie, utleide/ledige hus, vedlikeholdsbehov m.m. På møta utveksler gruppa erfaringer med de ulike brukerne/ leietagerne, drøfter framtidige behov og tiltak, og vurderer eventuelt behov for flere eller færre boliger. Ansvar: rådmannen/rådmannsutvalget 2. Etablere tilbud for bo-oppfølging og en organisering som både sikrer god kompetanse og individuelt tilpassede tiltak rus og psykiatri. Regional plan for helsesamarbeid og interkommunal rusmiddelpolitisk plan beskriver tiltak for samhandling utover kommunegrensene for å gi brukere innen psykisk helse og rus et helhetlig tilbud, og må ses i sammenheng med boligsosialt arbeid. Samhandlingsreformen fører til at flere pasienter/ brukere mottar behandling og oppfølging i kommunen. Formålet med reformen er rett behandling på rett sted til rett tid. Dette sammenfaller med boligsosialt arbeid rettet mot psykisk syke og rusmisbrukere. Det er flere fordeler ved å samhandle om løsninger i boligsosialt arbeid innenfor områdene psykisk helse og rus: - Det er lettere å ivareta god kompetanse og kontinuitet i arbeidet. En kan trolig oppnå effektiviseringsgevinster for kommunen. Det viktigste er likevel at en vil kunne tilby en bedre og tryggere tjeneste til brukeren. - En stabil bosituasjon for de dårligste brukerne vil bedre behandlingsmuligheter, øke livskvaliteten for den enkelte og samlet sett redusere kommunens ressursbruk for denne gruppen med vanskeligstilte. Målsetting må være opprettholdelse av en stabil og tilfredsstillende bosituasjon og selvstendighet for den enkelte. Ansvar: rådmannen/rådmannsutvalget/ ruskoordinator 9

12 10 3. Ha en planlegging som tar opp i seg innbyggernes ønsker og behov. Startlån, bostøtte og grunnlån er effektive virkemidler for å bidra til gode løsninger for vanskeligstilte på boligmarkedet. (se beskrivelse i Tema 1, Allmenn boligforsyning, pkt.7) Ansvar: Planansvarlig og politisk fagutvalg i kommunen. 4. Sikre at arealplanleggingen også ved sosial boligforsyning er tilpasset politiske mål om bosettingsmønster i kommunen og regionen. Dette i forhold til skoler, arbeidsplasser, offentlige og private tjenestetilbud, samt samferdsel. Ansvar: Planansvarlig og politisk fagutvalg i kommunen 5. Utvikle samhandling med private utbyggere ved f. eks. utbyggingsavtaler. Se tema 1. Allmenn boligforsyning, pkt. 6 Ansvar: Tjenesteansvarlig og planavdelingen 6. Bygge god søkekompetanse og kunnskap om Husbankens ordninger ved regelmessig kontakt med Husbanken. Husbanken har en godt utbygd kunnskapsdatabase på nett som er rådgivende i forhold til kommunens strategiske arbeid på både praktisk og overordnet nivå. Viktige kontrollspørsmål i det overordnede arbeidet: - Hvordan er boligsosiale utfordringer integrert i kommunalt planarbeid etter plan og bygningsloven? - Er boligsosiale utfordringer omtalt i planstrategien? - Gjenspeiles de boligsosiale målene i budsjett og økonomiplan? - Hvor og hvordan rapporteres det på måloppnåelse på det boligsosiale området? - Hvem må samarbeide for dette temaet i de kommunale planprosesser? Ansvar: Tjenesteansvarlig i kommunen 7. Sikre gjennomgående integreringsprofil gjennom planleggingsarbeidet. Integreringspolitikken bør omhandle integrering av alle grupper i boligmarkedet. Unge, eldre, familier og tilflyttere av alle kategorier, inkludert bosatte flyktninger Startlån, tilskudd til etablering og bostøtte er effektive virkemidler for å bidra til god integrering av flyktninger. Flyktninger som gis anledning til å kjøpe bolig frigjør ofte en kommunal bolig som kan brukes til nyankomne. Det er også knyttet positive effekter til å eie framfor å leie. Helt konkret får husstanden en stabil og trygg bosituasjon, mer stabile boutgifter og skattefordeler, uten å utsettes for unødvendig risiko. Økt bruk av startlån og stimulering til konkrete samarbeidsprosjekter som fra «leie-til-eie» er noen tiltak som bidrar til stabile boligløsninger for flyktninger. «Leie-til-eie-prosjekter» handler om å kjøpe sin egen bolig ved hjelp av startlån enten det gjelder den boligen man allerede bor i, eller en annen bolig som er tilpasset husstandens behov på lang sikt. Bruk av det private utleiemarkedet er et viktig supplement i bosettingsarbeid. Private utleiekontrakter bidrar til integrering i ordinære bomiljø og til at flere kommunale utleieboliger blir tilgjengelig til de innbyggere som trenger dem mest. Kommunene kan også inngå utbyggingsavtaler med private utbyggere/investorer om bygging av boliger til definerte grupper i kommunene f.eks til flyktninger/vanskeligstilte. Utbygger/investor får da tilgang til samme tilbud som kommunen får i Husbanken tilskudds- og låneordning på samme vilkår som kommunene. En forutsetning da at det inngås en langsiktig avtale mellom utbygger/investor og kommunen om bruk av boligene. Utbygger/ investor kan da også stå for alle dokumenter i forhold til leietaker husleiekontrakter m.m..

13 Husbankens kommunesatsing har gitt gode resultater i de kommunene som deltar. Det boligsosiale feltet får økt oppmerksomhet og forankres bedre. Kommuner som deltar i satsingen praktiserer mer helhetlig og effektivt samarbeid på tvers av tjenesteområder. Det er viktig å gi tilbud om boligopplæring i tilknytting til introduksjonsprogrammet for flyktninger. Boligskolen er et opplæringstiltak, hvor hensikten er å styrke boveiledning, både for å hjelpe personer inn i det private boligmarkedet, yte mer inngående booppfølging og formidle informasjon om boligsosiale virkemidler. 8. Sikre at kommunene har kompetent rådgiving ved regelmessig kompetanseheving i fht. til Husbankens ordninger. - Kommunal tjenesteansvarlig - Regionalt boligforum som består av utvalgte personer fra hver kommune. - Kommunens planavdeling interkommunalt planforum - Den kommunale tilflyttertjenesten Faktaboks fra ØF sin rapport (sidehenvisninger til ØF-rapport 06/2014) Den sosiale boligpolitikken dreier seg om flere forhold. Ett er å bidra med tilrettelegging for boligeiere som kommer inn i en fase i livet eller i en livssituasjon som gjør det nødvendig å bygge om eller bytte bolig. Ett annet er å bidra med boliger til vanskeligstilte som med egen hjelp ikke kommer inn i boligmarkedet, og som må ha forskjellige former for assistanse, herunder tilgang til et leietilbud som skal treffe nettopp slike segment. På slike områder har staten ved Husbanken ordninger som kommunene i Nord-Gudbrandsdal bør bli flinkere til å utnytte ref. Tabell 17, side 73. Det ligger her til rette for et nærmere samarbeid mellom kommunene både i å bygge kompetanse i forhold til Husbankens virkemidler, og i å fremme felles søknader som er ment å utnytte det forhold at man her har et felles bo- og arbeidsmarked. I samme retning trekker også det forhold at boligstrukturen i regionen er slik at en halvpart av boligene ligger «langs landevegen». Dette kan jo gi en basis for at kommunene ser ut over sine egne grenser når det gjelder boligsosiale tiltak som hjemmeomsorg og så videre, ettersom lokalisering av kommunesentra kan tilsi at nabokommunen har kortere veg eller letter tilgang til deler av boligmassen i egen kommune. Kommunene har «mer å hente» i sitt forhold til Husbanken. Det vil kreve at kommunene er mer aktive i forhold til de tiltak og ordninger som Husbanken forvalter. Det gjelder både søkefase og gjennomførings- eller bruksfase. Det gjelder også i utvikling av kompetanse om Husbankens ordninger og den boligsosiale sammenhengen de er ment å understøtte, og det gjelder ikke minst å utvikle en hensiktsmessig organisering i og mellom kommuner for boligsosialt arbeid. I denne sammenheng kan kommunene profitere betydelig ved å samarbeide både ved å fremme samordnede søknader om tiltaksmidler og høste erfaringer fra hverandre i boligsosialt arbeid. Det er i det hele tatt krevende å finne treffende målsetninger for det boligsosiale engasjementet i kommunene. Det er jo for så vidt ikke et suksesskriterium at dette engasjementet er størst mulig eller at det er en jevn vekst i boligsosialt bosatte. Snarere er det en målsetning å dosere tiltakene slik at de dekker innbyggernes behov; boligsosial kommunal politikk ikke er ment å være verken en politikk som skal oppmuntre til eller gjøre det vanskelig å få dekket boligsosiale behov. 11

14 Tema 3 Fritidsboliger som en del av boligforsyningspolitikken Hovedmål: Å tilby hytteeiere fastboligstatus i de hytteområdene som har en teknisk og funksjonell standard som i hovedtrekk på nivå med ordinære boliger Med bakgrunn i dagens standard, inkl. teknisk infrastruktur er det en svakhet for vår region at en ikke ser på våre ca.7000 fritidsboliger som en del av boligforsyningen. Kommunale investeringer, kommunale krav til velferdsoppgaver(helse- og sosialsektoren) og kommunale krav til brannvern og annen sivil risikobeskyttelse er lovpålagte oppgaver som hytteeieren «nyter godt av». Dovre kommune er her brukt som et eksempel på hvor en kan gi eieren av en hytte disp. til bruk som fast bolig, dvs. ny innbygger. Det er hentet fra kommuneplanen, , vedtatt 3. september Dette vil fortrinnsvis være i hytteområder lokalisert nær tettstedene (Hjerkinn, Dombås, Dovre og Dovreskogen) for å bidra til forsterking av sentrumsfunksjoner. En vil her videreutvikle samarbeidet med hyttefolket, som viktig ressurs for lokalsamfunnet. Når det gjelder politikken i dette temaet, er «hyttefolket» et potensial for å bli «nye innbyggere», som også vil bidra positivt på kommunens inntektssystem, da det bygger delvis på innbyggertall. Dette krever tydelig politisk planstyring ved å innvilge bruksendring fra fritidsbolig til helårsbolig, der hvor forutsetningene for dette ligger til grunn. Planmessig så bør reglene for bygging av fritidsboliger være tilpasset dagens bruksmønster. For fritidsboliger med godkjent VA-anlegg og helårsveg, åpnes det for å innvilge personlig betinget bruksendring (midlertidig) ra fritidsbolig til bolig. Eksempelvis kan man nevne at i de andre kommunene i regionen, så har en i Skjåk(Grotli), Vågå(Lemonsjøen), Sel(Høvringen), Lesja(Bjorli), hyttegrender med høg teknisk og funksjonell standard som kan tilfredsstille krav til dispensasjon. Kjørrhovda Hytteområde Dombås Boligområde Dombås 14

15 Faktaboks fra ØF sin rapport (sidehenvisninger til ØF-rapport 06/2014) Fritidsboliger oppfattes gjennomgående ikke som et boligspørsmål. Men studer og reflekter over Figur 1 (side 14) og gjennomgangen i kapittel 3 «Eksisterende fritidsboligmasse». Vi mener det er en svakhet ikke å se fritidsboligforsyning som en del av boligforsyningspolitikken, av følgende årsaker: Fritidsboligene slik de har utviklet seg gjennom nitti- og totusentallet er hva angår utbyggingsmønster, teknisk og funksjonell standard som et hovedtrekk på nivå med boliger. Fritidsboliger bygges gjennomgående i større og mindre felt / klynger med full kommunalteknisk infrastruktur (Arnesen, Overvåg, Gløersen, Schurman, & Riise, 2011; Arnesen, Overvåg, Skjeggedal, & Ericsson, 2012; Overvåg & Arnesen, 2007; Skjeggedal, Overvag, Arnesen, & Ericsson, 2009). Riktignok blir denne infrastrukturen gjerne utviklet av private aktører som del av utviklingsprosjekt, men i alle sammenhenger er kommunen involvert som godkjennings- og tilsynsinstans, og i mange sammenhenger overtar også driftsansvaret for anleggene. Videre er kommunene involvert i tjenesteleveranser til fritidsboliger, gjennom renovasjon og ikke minst ivaretakelse av lovpålagt ansvar for brannvern og liknende sivil risikobeskyttelse. Kommunene er også pålagt velferdspolitiske oppgaver etter rettighetsgivende særlover, særlig innenfor helse og sosialsektoren Så har bruksmønsteret for fritidsboliger, igjen som et hovedtrekk, utviklet seg mot hyppigere bruk i kortere perioder. Dette kan igjen bety at fritidsboligenes forbrukeratferd (kjøp av dagligvarer, fritidsprodukter og tjenester, boligdrift som varmeprodukter, byggevarer og -tjenester etc) bidrar vesentlig til opprettholdelse av varehandel og tjenesteproduksjon i fritidsboligenes nærområde. Dette gir igjen et grunnlag for å se nærmere på sammenhengen mellom boligforsyningspolitikk og fritidsboligforsyningspolitikk ikke minst i kommuner som ellers opplever en svak befolkningsutvikling i fastboendesegmentet. I tillegg ser man i enkelte kommuner at det åpnes for fast bosetning i fritidsboliger under visse kriterier som full boligstandard se første punkt på denne lista. Selv om dette ikke er aktuelt i mange fritidsboligsammenhenger, så er det en aktuell problemstilling i noen områder også i regionen eksempelvis Bjorli. Men først og fremst viser det poenget med å tenke fritidsboligforsyning som et segment av boligforsyningen. 15

16