Fakta morgana. presentert for Bruno Ingemanns eksperimentelle resepsjonsprosjekt Avisfotografiet og leseren. Gjennom

Transkript

1 8bokan.fm Page 113 Friday, November 19, :59 PM 1\OLWWHUDWXU $10(/'(/6(5$91<(5(125',6.0(',(/,77(5$785 Fakta morgana Ingemann, Bruno (1998) Fatamorgana. Pressefotografiets virkelighed og læsernes, Københavns universitet, Museum Tusculanums forlag I forbindelse med en av flere fredsforhandlinger lagt til Oslo, ender en gatedemonstrasjon etter hvert med større opptøyer. Flere bål blir tent, og hakekors blir satt i flammer. Neste dag skriver en av de norske dagsavisene om begivenhetene under blikkfanget skapt av overskriften RASE- OPPTØYER og et slående foto av bål og hakekors. Oppslagets heftige visuelle uttrykk skyldes ikke minst at bildet er et resultat av to sammenføyde fotografier, der hakekorset er gjort betraktelig større. Med et konstruert nyhetsoppslag fulgt av utvalgte avisleseres syn på denne måten å bruke bilder på, blir vi innledningsvis i Fatamorgana. Pressefotografiets virkelighet og læsernes presentert for Bruno Ingemanns eksperimentelle resepsjonsprosjekt Avisfotografiet og leseren. Gjennom 16 informanters tanker om dagspressens billedbruk, er fokus satt på leseres forventninger i kontrast til avisredaksjoners holdninger til pressefotografiet, og i Fatamorgana blir prosjektet framstilt i en bearbeidet og strukturert form. Pressefotografi og bildemanipulering er et tema som ofte skaper interesse og engasjement langt inn i den allmenne offentlighet, og det er et spennende anslag til temaet Ingemann serverer. Når boken er lest til ende, sitter man imidlertid tilbake med en følelse av at han aldri riktig greide å følge opp sin lovende start. Innholdsmessig har forfatteren ønsket å favne bredt i sin presentasjon av studiet, og smetter til tider nokså elegant fram og tilbake mellom de ulike nivåene framstillingen består i. Boken har tre hovedområder: Et der informantenes forestillinger og utsagn blir framlagt og arbeides inn i en analyse, et område eller nivå der analysen kontekstualiseres teoretisk samt et nivå der vi som lesere nærmest blir satt i informantenes situasjon. Vi blir presentert for det samme billedmaterialet som det Ingemanns avislesere NORSK MEDIETIDSSKRIFT

2 8bokan.fm Page 114 Friday, November 19, :59 PM har forholdt seg til, og blir bedt om å gjøre våre prioriteringer for bedre å kunne relatere de verdiene som vi knytter til egne valg til dem vi leser at informantene har. Dette siste er både en underholdende og intelligent løsning på problemet et ukjent analysemateriale nødvendigvis skaper for en ivrig leser, som ellers kan mangle bakgrunn for å gjøre seg opp en mening om andres oppfatninger. Resepsjonsstudier gir generelt store mengder data å skulle hanskes med, og mangfold og nyanser i informantenes sitater må til enhver tid veies opp mot syntetisering og tolkning fra forskeren side, slik at det endelige studiet framstår som balansert og gjennomarbeidet innenfor rammene av en leselig presentasjon. Dette mestrer Ingemann oftest bra, og som leser er det sjelden problematisk å følge forfatteren på de mange tekstlige vandringer han foretar seg. Fatamorgana ble utgitt i 1998, men selve forskningsprosjektet som boken bygger på, strekker seg så langt tilbake som til Prosjektet om avisfotografier og lesere er utført som en resepsjonsanalyse bygget på det Ingemann har gitt betegnelsen den eksperimentelle metode. Dette er en metode som teoretisk er ment å kunne utvide en teksts semiotiske betydningspotensial samt å kunne presisere leserens verdier og preferanser, gjennom et mer komplekst og sammensatt resepsjonsmateriale. Utgangspunktet for Ingemanns studie er et konstruert materiale over fire forskjellige emner, knyttet til presentasjoner av forskningsresultat. Hvert av de fire emnene som informantene presenteres for, er på sin side visualisert med fire ulike bilder, både bilder som kan betegnes som tradisjonelle illustrasjoner og mer kreativt utførte fotomanipulasjoner. (For kuriositetens skyld kan det her skytes inn at materialet til studiet er utformet av en Gunnar Hansen, Ingemanns alter ego). Informantenes oppgave har vært å prioritere de forskjellige variantene i forhold til hverandre, for så å forsøke å gi uttrykk for hvorfor de har valgt som de har gjort, og hva slags oppfatning de har av de ulike bildene. Gjennom denne nokså utradisjonelle formen for resepsjonsstudie, har Ingemann etter eget sigende ønsket å få en empirisk fundert, og dermed konkret, forestilling om hvilke forventninger leserne har til avisens fotografier. Hans egen påstand er at avisenes bilder ikke passer med lesernes bilder, forstått dit hen at lesernes forestillinger knyttet til et pressefotografi er i uoverensstemmelse med avisenes konvensjoner for korrekt bruk av pressefotografi. Det som etter hvert blir vanskelig å forholde seg til, er at dette tydelig fungerer både som premiss og som konklusjon for studiet. Vanskelig blir det i første rekke fordi det ikke nødvendigvis virker å være samme type av pressefotografi de to gruppene forholder seg til. Ingemann beskriver avisenes konvensjoner i retning av at fotografiet skal være troverdig og autentisk. Fotografiet skal være av de riktige personene, det skal vise det riktige tidspunktet, være tatt på det riktige stedet og med den intensjonen å være objektivt registrerende. Det er med andre ord klare krav pressefoto- 2/99

3 8bokan.fm Page 115 Friday, November 19, :59 PM grafiet skal oppfylle. Ser vi avisredaksjonens krav til pressefotografiet slik de framstår i Ingemanns argument i lys av den faktiske situasjonen som vi omgir oss med både i Danmark og i Norge synes argumentet og virkeligheten å være fint i overensstemmelse med hverandre. Dette blir blant annet tydelig hvis man leser norske Henny Wales rapport Dokumentarfoto hva aksepteres av endringer? I motsetning til Ingemann, som tar avisredaksjonens oppfatning som en gitt størrelse, har Wale i sitt prosjekt Bildeetikk gjort en undersøkelse av hvilke holdninger ulike redaksjonelle grupper har til digital bildebehandling av pressefotografiet. Hennes utgangspunkt og metode ligner til en viss grad Ingemanns; 13 situasjoner, hver med to bildeversjoner, der den ene ble ansett som den opprinnelige, mens den andre i større eller mindre grad var endret på. Disse ble vurdert av et stort antall pressefolk, fordelt i ulike kategorier, som for eksempel fotograf, desk, journalist og redaktør. Resultatet synes å vise at mindre endringer, som utjevning av bakgrunnsfarge eller redusering av refleks blir akseptert av majoriteten av de spurte, mens det å fjerne eller legge til personer i et bilde ikke kan aksepteres så lenge fotografiet skal betraktes som et dokumentarfoto. Dette er et vesentlig poeng: Wale skiller i sin undersøkelse mellom pressefolks holdninger til dokumentarfoto på den ene siden, og holdninger knyttet til bilder brukt som illustrasjon på den andre. Brukt som illustrasjonsfoto, tolereres bildemanipulering i større grad, også blant de profesjonelle. Problemet for Bruno Ingemann synes å være at han har valgt et prosjekt som ikke svarer til forutsetningene han selv har satt. Det han kaller avisredaksjonenes konvensjonelle valg, et valg han i sin forrige bok, Fotografiet under Pres. Mellom realisme og konstruksjon, har kalt den naturalistiske posisjon, representerer et generelt redaksjonelt syn på hvilke kvaliteter man skal tillegge et dokumentar- eller reportasjefoto. Som grunnlag for sitt konstruerte resepsjonsmateriale har Ingemann imidlertid valgt ut emner og tema som ligger nærmere featureartikkelen enn nyhetsreportasjen. Et studie ut fra et slikt materiale vil kunne si svært mye om lesernes oppfatning og forståelse av pressefotografiet brukt i featuresammenheng, men er etter min mening langt fra noe godt grunnlag å sammenligne redaksjonens og lesernes ulike oppfatninger ut fra. Ingemann virker å være klar over at dette kan bli oppfattet som et problem, og gir mot slutten av Fatamorgana selv svaret på hvorfor han ikke brukte dokumentarfotografier i sitt studie. Han forklarer at han har utelukket reportasjeartikkelen i en egentlig forstand, i første rekke på grunn av at tiden mellom konstruksjonsperioden og undersøkelsesperioden måtte bli temmelig lang. For, som han sier; det er ikke noe som er så uaktuelt og kjedelig som gamle nyheter. Ingemann fortsetter deretter lett retorisk: Man kunne påstå at hvis det eksperimentelle materialet bestod af riktige reportasjer, ville informanterne have været mindre accepterende over for NORSK MEDIETIDSSKRIFT

4 8bokan.fm Page 116 Friday, November 19, :59 PM billeder der ikke var konventionelle. Jeg tror ikke det, men det kunne være grundlag for en ny undersøgelse. Men betyder det så egentlig noget? : (Ingemann 1998:174). Det er ved dette spørsmålet man kan begynne å skimte Ingemanns studie som et slags fakta morgana, der det som nettopp framstod som en resepsjonsstudie nærmest svinner hen, blir tappet for verdi av den som selv har stått bak og utført det. Når Ingemann mener å kunne si at det ikke vil finnes noen forskjell i informantenes lesestrategier, kan ikke dette ses uavhengig av hans oppfatning om at det er umulig å skille mellom nyheter og feature. Hvis man har et slikt standpunkt, er svaret gitt på forhånd, og det blir dermed vanskelig å motsi Ingemann ut fra hans egne premisser. På samme måte er det sjelden noen som er uenig i argumentet om at cup er cup. Problemet melder seg imidlertid for Ingemann (og for så vidt også for Arne Skeie) hvis man ønsker at ordene skal vise seg som noe håndfast, som noe mer enn en skjør speiling av seg selv. Ingemann, som bevisst har valgt å gjennomføre en resepsjonsstudie nettopp for å kunne si noe med empirisk belegg, gjør det på denne måten svært vanskelig for seg. Intensjonen bak prosjektet har trolig vært å skape et vel fundert argument for en videre, mer utstrakt bruk av det konseptuelt orienterte og intelligente pressefotografiet, noe som etter min mening er et svært prisverdig prosjekt. Hadde han brukt eksemplet med reportasjen fra gateopptøyene som innleder Fatamorgana, og satt det opp mot de eksemplene han faktisk bruker i undersøkelsen, kunne det ha blitt en interessant diskusjon på et grunnlag som allerede finnes i studien. Hvis man ser undersøkelsen isolert, er det tross alt en spennende metode han har tatt i bruk, og han har fått samlet en rekke interessante fakta om avisleseres visuelle preferanser. Slik argumentasjonen er blitt stående i Fatamorgana. Pressefotografiets virkelighed og læsernes, synes det imidlertid som om en postmoderne relativisme i for stor grad har fått prege Ingemanns syn på pressefotografiets status. Sett fra et ståsted lagt til 1999 får prosjektet form av en slags redningsaksjon basert på falsk alarm, eller på en hildring. Sara Brinch Dr.grads-stipendiat. Institutt for kunstog medievitenskap, NTNU Fra journalistikkens frigjøringsfront Odd Raaum (1999): Pressen er løs! Fronter i journalistenes faglige frigjøring, Oslo: Pax Det er et perspektivrikt bidrag til journalistikkens norske samtidshistorie Odd Raaum leverer med Pressen er løs! Fronter i journalistenes faglige frigjøring. Det er en både stoffrik og kritisk analyse som presenteres av rådende journalistisk selvforståelse og pågående profesjonsbygging. Boken fyller et hull. La det også være sagt at den føyer seg fint inn i et 2/99

5 8bokan.fm Page 117 Friday, November 19, :59 PM journalistikkfaglig forfatterskap av høy kvalitet. Med Pressen er løs! samles, oppdateres og perspektiveres det fra forfatterens tidligere bidrag gjennom bøker som Myten om pressefrihet og Pressens tøyelige etikk. Så gjennomarbeidet og gjennomtenkt er det Odd Raaum leverer fra seg, at det får mye annen journalistikklitteratur til å framstå som hastverkspreget venstrehåndsarbeid. Det er en frigjøringshistorie Raaum forteller i sin siste bok, en historie om de ideologiske og praktiske framstøt som gjøres for å skaffe større spillerom for journalistikken som fag, samfunnsinstitusjon og næring. Gjennom dette samlende grepet peker analysen langt utover forfatterens spesialinteresse for presseetikk. Den gis bærekraft for mer allmenne spørsmål knyttet til journalistikkens makt og avmakt, og til journalistikkens samfunnsmessige posisjon ved århundrets slutt. Yrkesetikken plasseres nettopp i en frigjøringskontekst og ses som ledd i en profesjonsbyggende strategi. Journalister kan ikke påberope seg noe kunnskapsmonopol eller en offentlig autorisasjon som kjennetegner de klassiske profesjonene. Raaums påstand er at journalister og redaktører kompenserer denne mangelen på eksklusivitet ved å satse desto sterkere på yrkesideologien. Etisk rensing er forfatterens betegnelse på innsatsen for å rydde opp i jungelen av journalisters gratisytelser og for å forvise informasjonsmedarbeidere fra det profesjonelle organisasjonsfellesskap. Journalistene fjernet PR-folkene som ledd i sin egen PR, lyder en av forfatterens dommer. Grenseoppgangen mellom partipolitikk og journalistikk, denne prosessen der uavhengighet var både et middel og et mål, står selvsagt også sentralt i den historien som fortelles om frigjøring og makt. Et underliggende spørsmål er hva frigjøringen fra partiene var en frigjøring til. Et annet dreier seg om hjemmelsgrunnlaget for journalistikkens samfunnsoppdrag, om begrunnelsen for rollen som tilsynsfører for offentlig myndighet og offentlige personer. Hva består dette mytiske oppdraget i, og hvor stammer forestillingen fra? spør Raaum. Han søker sitt svar i refleksjoner omkring det avsløringsoppdraget som kan spores tilbake til de første opposisjonsaviser etter Han viser hvordan journalister foregir å representere en veritabel sannhetspatrulje, med en aura av misjonsbefaling i sin forståelse av sitt oppdrag i allmennhetens tjeneste. Dette oppdraget utføres i samspill med en type ekspertkilder som betegnes som hjelpedommere, eller publikum kan aktiviseres som anonyme hjelpedommere gjennom meningsmålinger. En styrke ved Raaums analyse er at den ikke begrenser seg til det ideologiske og idealistiske, men at den i like stor grad tar høyde for strukturelle endringer og materielle forhold i norsk medievirkelighet. Det er forbindelser mellom det ideologiske og det materielle som er interessante, det er sammenhenger mellom det symboler og realiteter som analyseres. Som en utilsiktet virkning av 1970-årenes dragkamper om makten i mediebe- NORSK MEDIETIDSSKRIFT

6 8bokan.fm Page 118 Friday, November 19, :59 PM driftene, påpekes eksempelvis at den journalistiske arbeidsstyrken ble trimmet for et ekspansivt mediemarked i den nye mediepolitiske virkeligheten etter En annen sterk side ved Raaums bok er at den røper et skarpt blikk for utviklingstendenser og trender i norsk journalistikk, og at den derved også beveger seg utenfor de kanoniserte områdene for tenkning omkring journalistikkens samfunnsmessige rolle. Det handler altså ikke bare om journalistikk og politikk, men også om journalistikk og underholdning, om journalistikk og kjendiser. Det dreier seg ikke bare om den fjerde statsmakt, men også om den fjetrede statsmakt. I forlengelsen av dette lanseres noen forsøk på å forstå og begrepsfeste journalistikkens særegne makt. Forfatteren skriver om medienes bestrålingsmakt, reflekterer over betegnelser som forsterkermakt, og gir til beste betraktninger om en magnetisering av samfunnet. Disse forslagene får imidlertid mer preg av ansatser og språklig kreativitet enn av genuin analyse. Da framstår diskusjonen av journalistikkens merkantilisering som mer utviklet og gjennomført. Det er et hovedpoeng for Raaum å vise hvordan journalistikken blir en sentral del av hva han med støtte hos Andrew Wernick omtaler som en promosjonell kultur. Raaum diskuterer blant annet den slippjournalistikken platebransjen har så stor glede av, en sammensmelting av reklame og journalistikk, av Raaum betegnet som reklamistikk. Odd Raaums viktige bidrag til journalistikkens samtidshistorie preges ikke av vidløftig teorieksersis, men relevante teoretiske inspirasjonskilder får den kreditt de skal ha. Langt på vei kan hans bok betegnes som en anvendt diskursanalyse av journalistikkfaglig debatt og profesjonsmarkeringer. Men slike merkelapper står fjernt fra forfatteren av denne velskrevne, innsiktsfulle, eksempelrike og inspirerende analyse av aktiviteten på ulike frontavsnitt i en profesjonell frigjøringskamp. Martin Eide Professor. Institutt for medievitenskap, Universitetet i Bergen Bak TV-nyhetene Gunnar Sand og Knut Helland (1998) Bak TV-nyhetene. Produksjon og presentasjon i NRK og TV2. Bergen: Fagbokforlaget Fjernsynsnyheter har stått sentralt i flere nyere arbeid innen norsk medieforskning, og når nå Gunnar Sand og Knut Helland har kommet med en bok om nyhetspresentasjonen i NRK og TV2, kan det være grunn til å stille spørsmålet om denne har noe å bidra med som tidligere forskning ikke har dekket. Boka er innrettet mot et publikum bestående av studenter i mediefag, medieaktører, og andre som er opptatt av å forstå vår mediehverdag. Denne brede innretningen gjør at i hvert fall undertegnede i utgangspunktet stiller seg positiv til prosjektet, da publikasjoner fra denne 2/99

7 8bokan.fm Page 119 Friday, November 19, :59 PM forskningen stort sett har vært begrenset til doktoravhandlinger (for eksempel Hagen 1993, Østerud 1994, Helland 1995) og mer spesialiserte rapporter. Forfatterne skulle også være meget vel skikket for å takle en slik oppgave, med bakgrunn fra journalistikk (Sand) og medieforskning (Helland), der begge kan vise til tidligere arbeider på området. Bakgrunn og løpende referanse for boka er en undersøkelse som forfatterne gjorde i 1994, der de fulgte produksjonen av nyheter i NRK og TV på hverdager i tre uker gjennom tilstedeværelse og observasjon i redaksjonene. Videoopptakene fra disse sendingene ble så gjenstand for kvantitativ og kvalitativ analyse. I tillegg intervjuet forfatterne medarbeiderne i de to redaksjonene og laget en spørreundersøkelse basert på et skjema til besvarelse for medarbeiderne. Dette materialet har så forfatterne brukt til å lage en løpende komparativ framstilling av nyhetsdekningen i de to riksdekkende fjernsynskanalene. Denne framstillingen tematiseres gjennom åtte kapitler som tar for seg fjernsynsnyhetenes sjangermessige utvikling, en diskusjon av genrens egenart, seleksjon og vinkling, en diskusjon av konkrete forskjeller mellom NRK og TV2 i nyhetsdekning og intern kultur, ulike formaspekter og fortelleteknikker i fjernsynsnyheter. Kapitlene er gitt tematisk oppsummerende titler som Iscenesettelsen av nyhetene, Gode bilder er godt fjernsyn, Krim eller politikk (sammenligning NRK/TV2), Erfaring mot pionerånd, Hvordan en skikkelig nyhet skal se ut, og følger et journalistisk inspirert format med en observasjonell lead: Datoen var 3. november Mindre enn to måneder igjen til jul. Og tre timer til TV2s sending den dagen. Programlederen satt i kantina. Midt i kaffen kom det bud fra vaktsjefen om at programleder måtte få på seg jakke, skjorte og slips. Ekstrasending. Denne in media res-innledningen etterfølges av en beskrivelse av TV2- nyhetenes første store scoop i Om bord på flyet som var blitt kapret i Bodø, var ett av gislene i direkte mobiltelefonkontakt med TV2-redaksjonen. Dette utgjør opptakten til kapitlet som tar for seg kulturforskjellene mellom de to nyhetsredaksjonene, og fra denne tabloide åpningen sørger forfatterne for å utdype det med å gi en historisk oversikt over begivenhetene som førte fram til etableringen av TV2 og nyhetenes rolle i denne sammenhengen. Derfra tar så forfatterne grundigere opp holdningsforskjellene, som de utdyper som Erfaring mot pionerånd. Dette formgrepet et interessevekkende anslag, fulgt av utdypende kommentar er konsekvent gjennomført i boka, og det samme gjelder bruken av kvantitative og kvalitative data flettet inn i kapitlenes overordnede tematikk. En sammenligning mellom nyhetspresentasjonen i de to norske fjernsynskanalene hører med til de mest populære emnene for semesteroppgaver på grunn- og mellomfagsnivå, og er et hyppig tilbakevendende tema i pressens fjernsynskritikk. Gitt forfatternes bakgrunn og det NORSK MEDIETIDSSKRIFT

8 8bokan.fm Page 120 Friday, November 19, :59 PM foreliggende prosjektet, er det naturligvis knyttet stor spenning til hvordan dette forholdet blir behandlet i boka. Som ventet og håpet blir nettopp dette komparative aspektet stående sentralt, og det viser seg at forfatterne heller ikke er engstelige for å gå ut av den avventende forskerrollen. De to kapitteltitlene Krim eller politikk og Erfaring mot pionerånd viser da også at forfatterne ikke er redde for å presentere sine klare konklusjoner. Med utgangspunkt i det foreliggende empiriske materialet besvarer de flere av common sense-antakelsene rundt kampen mellom de to nyhetskanalene positivt. Med TV2s inntreden skjedde det en markant endring i nyhetsdekningen av kriminalsaker på fjernsyn i Norge, og samtidig ser de en klar tendens til det enkelte karakteriserer som en tabloidisering av nyhetene: I undersøkelsen fant vi flere eksempler på at redaksjonene valgte å dramatisere fjernsynsnyhetene. Alvorlige samfunnsproblem ble fremført som skuespill, kriminelle handlinger ble gjenstand for rekonstruksjoner, til en viss grad basert på gjetning. Manipulering av lyd og bilder var heller ikke uvanlig. Det er liten tvil om at TV2 fører an i denne utviklingen. Det var der vi fant de tydeligste eksemplene. Men det skjer også i Dagsrevyen. Av dette siste utsagnet går det fram at det ikke er forfatternes ærend å henge ut TV2 som svarteper i denne, etter deres mening, negative utviklingen. Med utgangspunkt i de to nyhetsredaksjonenes selvbilde, slik det framstår gjennom observasjon, intervjuer og spørreundersøkelse, framgår det at det i høyeste grad er tale om en gjensidig påvirkning, der TV2-medarbeiderne i langt større grad later til å være klar over gjensidigheten enn sine kolleger i NRK. Tyngden i argumentasjonen i denne boka er selvfølgelig avhengig av bruken av det empiriske materialet. Dette har altså forfatterne valgt å presentere innenfor rammen av en tematisk diskusjon av ulike aspekt ved nyhetspresentasjon i fjernsyn. Temaet for hvert kapittel blir belyst gjennom bruk av tabeller basert på analyser av utsendingene, der ulike variabler som innholds- og formkategorier bidrar til å gi tyngde til forfatternes argumentasjon. Dette blir ytterligere utdypet gjennom referanser til intervjuer med navngitte personer i redaksjonene, samt utsagn og situasjonsbeskrivelser fra forfatternes observasjoner. Når man først blir vant med denne formen, fungerer den utmerket. Det eneste forbehold undertegnede ønsker å ta, er bruken av data fra spørreundersøkelsen som ble foretatt blant de ansatte i de to redaksjonene. Som forfatterne selv peker på i innledningen, var responsen på denne undersøkelsen noe ulik (43 av 85 i TV2-redaksjonen besvarte skjemaet, mot bare 27 av 108 i Dagsrevy-redaksjonen), og forfatterne peker selv på faren for at inklusjon av disse skal kunne medføre systematiske feil. På denne bakgrunnen hadde det nok vært best å utelate disse tabellene, som nå på i beste fall fungerer som sidefyll, i verste fall som direkte feilkilder. 2/99

9 8bokan.fm Page 121 Friday, November 19, :59 PM For øvrig var dette en bok jeg leste med stigende interesse og som etter min mening faktisk klarer å oppfylle forfatternes målsetting om å presentere en bok som både skal kunne fungere som fullverdig fagbok for mediestudenter, samtidig som den er holdt i et format og et språk som gjør den tilgjengelig også utenfor Akademia. Bjørn Sørenssen Professor. Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU, Trondheim Best på Fredrikstad Simensen, Jens O. (1999) Meningsbærer eller meningsløs? Om avisenes samfunnsrolle. Fredrikstad: Institutt for Journalistikk Forfattaren av denne boka, Jens O. Simensen, er utviklingsleiar ved Institutt for Journalistikk. Han har tidlegare arbeidd i ei rekkje år som journalist og redaktør, først og fremst i aviser knytt til A-pressa. Simensen si bok tar opp sentrale spørsmål omkring mediene, først og fremst avisene, si rolle i ei ny tid, med først og fremst kommersielle bindingar, og ikkje politiske. Samtidig er mange ideal og institusjonelle ordningar (ikkje minst pressestøtta) klart forankra i dei politiske bindingane si tid, i ein annan medierøyndom. Legitimitetsspørsmålet er ein overordna problematikk. Boka er lesverdig i varierande grad, ut frå den kjennskapen lesarane på førehand har til feltet generelt og til annan litteratur rundt forfattaren sine mange problemstillingar. Dei som har interesse for feltet, men ikkje svært mykje bakgrunnskunnskap, vil truleg finna boka både interessant og lærerik. Frå medieforskarhald er det all grunn til å peika på nokre overordna problematiske sider. Boka viser utan tvil at Simensen er svært innsiktsfull innanfor sentrale mediespørsmål. Som undertittelen fortel, er det avisene si samfunnsrolle som skal vera det sentrale spørsmålet, men alt tidleg formidlar Simensen eit vell av problemstillingar på ulike nivå. Hans måte å presentera stoffet sitt på gjer at det blir sendt eit blikk hit og eit blikk dit på ein måte som samla sett ikkje blir heilt tilfredsstillande. Simensen teiknar opp eit stort lerret. I samband med boka er det gjennomført ei undersøking mellom 65 avisredaktørar i norske dagsaviser, djupneintervju med ti norske og fem svenske politikarar/mediepersonar, analyse av leiarartiklar i 14 aviser i sju byar med aviskonkurranse, og ei undersøking av eit utval aviser sine leiarartiklar under stortingsvalet i Forfattaren går etter måten grundig historisk til verks for å fortelja om bakgrunnen til dei aktuelle problemstillingane: Norske aviser har tradisjonelt vært meningsbærende. Det har vært en konsekvens av avisenes rolle som partiorganer. Nå er ikke avisene lenger partiorganer. Men er avisene fortsatt meningsbærere? Ønsker redaktørene at avisene skal være meningsbærende? Hvilken betydning har egentlig formålsparagrafen for avisens profil? (s. 7) Dette er det innleiande utgangspunktet. I NORSK MEDIETIDSSKRIFT

10 8bokan.fm Page 122 Friday, November 19, :59 PM forfattaren si utlegning av bakgrunnen for arbeidet blir det dessutan fortalt at det stadig dukka opp nye vinklingar som igjen har kravd nye rundar med research. Ei hovudinnvending mot boka er at forfattaren for ein stor del forsvinn i si eiga framstilling. Som gammal avismann er det som om forfattaren vil kvila seg på eit objektivitetsideal, der dei andre sine stemmer skal vera dei viktigaste. Dette ser ein ikkje minst i ein lang passasje med sitat frå intervjuobjekta i prosjektet, sentrale personar i og rundt viktige medium i Norge og Sverige (Einar Førde, Alf Hildrum, Einar Olsen, Reiulf Steen, Rolf Alsing, Lennart Weibull, Halvor Stenstadvold, Steinar Hansson, Per Norvik, Finn Holmer Hoven, Ivan Kristoffersen, Thorbjörn Bergmark, Björn Elmbrant og Paul Ronge). Her blir det servert til dels lange sitat frå svar på nokre av dei aller viktigaste spørsmåla i boka, så godt som utan at Simensen aktivt nyttar desse svara. Rett nok er desse sitat-avdelingane følgt av eit kort Oppsummert -avsnitt, men dette blir i staden ei gjentaking i kortform av nokre av uttalane frå interjvuobjekta. (Eit døme er i Oppsummert på side 165. Der heiter det som eitt av hovudpoenga: Det er betydelige meningsforskjeller mellom de intervjuede i vurderingen av ideologiens plass, eit faktum det ikkje har vore svært vanskeleg å lesa seg til gjennom dei omfattande sitata på sidene framfor.) Ein annan måte å illustrera dette problemet på, er å peika på at Simensen er best på Fredrikstad. Det vil seia at i dei korte sekvensane, der Simensen lausriv seg frå faktapresentasjon og sitat, enten om det er frå litteratur på ulike nivå eller frå eigne intervjuobjekt, og framtrer med eigne døme først og fremst frå erfaringar frå den lokale avisverda i Fredrikstad så blir framstillinga spennande og levande på ein heilt annan måte enn i store delar av boka ellers. (Døme finst på side 44, og ) Simensen nyttar som ei grunngiving for å gå grundig til verks historisk, at det eksisterer ei historieløyse rundt dei tradisjonelle politiske grupperingane. Det kan han kanskje ha rett i. Samtidig bør grunnlaget for ein så omfattande oppslagsdel som det som framstår her, vera at ikkje annan litteratur kan by på minst like gode oppslagsalternativ. Det meiner eg den kan. Simensen kviler sjølv i stor grad på Svennik Høyer si pressehistorie frå 1995 i sin presentasjon. Framstillinga framstår klart med eit schizofrent forhold til den akademiske verda. Avslutningsvis i føreordet skriv forfattaren: Boken gjør ikke krav på å være et akademisk, vitenskapelig verk. Snarere er det forsøkt en journalistisk tilnærming og form, med den ambisjon at dette skal spore til debatt. Blir den ambisjonen innfridd, er forfatteren fornøyd (s. 8). Samtidig kviler forfattaren seg også i stor grad på medieforskarlitteratur om temaet sitt. Dessutan blir den store oppslagsdelen og ambisjonen om å vera grunnlag for vidare debatt problematisk når referansebruken ikkje held mål. Ei litteraturliste er for det første presentert hulter til bulter heilt bakerst i boka. Dessutan er lista svært ufullstendig. Ei rekkje titlar og forfatta- 2/99

11 8bokan.fm Page 123 Friday, November 19, :59 PM rar blir nemnt i boka utan at dei er å sjå på litteraturlista. Ofte blir også berre forfattarnamn og årstal i parentes brukt i teksten, utan at det direkte i boka let seg gjera å finna fram til kva for tittel det blir referert til. Også mangelen på stikkordsliste gjer at boka vanskeleg kan fungera godt som oppslagsbok. Det verkar som om Simensen har skrive for to publikum samtidig; medieforskarar og mediepraktikarar. Den journalistiske forma som blir proklamert, kan truleg gjera boka interessant for mediepraktikarar med interesse for problemstillingane. Slik sett kan ein seia at der historikk, faktapresentasjon og direkte sitat blir for overveldande for nokre, der kan det samme bli både nyttig og interessant for andre. Sagt på ein annan måte: Det som for forfattaren og for andre kan sjåast som ei journalistisk framstilling, kan i alle fall også sjåast som ei manglande integrering av stoffet og ei manglande analytisk behandling av relevant litteratur og datamateriale. I ei bok der faktapresentasjon og historikk utgjer ein viktig del, må det vera lov til å peika på følgjande minus, grunna i både korrektursvikt og anna: Kva var eigentleg den første lokalavisa i Norge? I si kviling på Høyer si pressehistorie fortel Simensen at Drammens Tidende i 1816 vart den første lokalavisa i Norge (s. 17). Like etter blir det fortalt at Norsk Landboeblad var ein pioner innan norsk lokalpresse, då den vart stifta på Ekset ved Volda i 1810 (s. 18). Her har både Høyer og Simensen slurva i presiseringsarbeidet. I sin omtale av gamle Verdens Gang ( ) nyttar forfattaren forkortinga VG, ei forkorting som ikkje kom i offisiell bruk av nye Verdens Gang (1945 ) før i Den gamle Morgenbladetredaktøren Nils Vogt er blitt til Nils Vogn (s. 25). Magnhild Meltveit Kleppa representerer Senterpartiet, ikkje Kristeleg Folkeparti (s. 86). Leiaren i Den Konservative Presses Forening i 1972 heitte Gunnar Johnsen, ikkje Johansen (s. 105). Den legendariske redaktøren i Morgenbladet mot slutten av 1800-talet heitte Friele, ikkje Frile (gjenteken variant på side 176). (Ein kuriøs konsekvens av korrektursvikt finst på side 204, der det står at statsbudsjettet for 1999 innebar eit kutt på 35 milliardar kroner i pressestøtta.) Når alt dette er sagt: Fordi den mest sentrale problemstillinga i boka om avisene si rolle i samfunnet i ei avpartifisert tid er svært viktig, er også boka, på sine vilkår og for visse kretsar av lesarar, ei viktig bok. Lars Arve Røssland Førsteamanuensis. Institutt for medievitskap, Universitetet i Bergen Blågule filmanalyser Erik Hedling (red.) (1998) Blågult flimmer Svenska filmanalyser. Lund: Studentlitteratur Denne antologien med analyser av tolv eksempler på den rikholdige svenske filmarven, er på mange måter et raust prosjekt. Den spenner over et stort spekter i tid og utvalg; fra blant annet Victor Sjöströms Träd- NORSK MEDIETIDSSKRIFT

12 8bokan.fm Page 124 Friday, November 19, :59 PM gårdsmästaren (1912) og Ingmarssönerna (1919), Gustav Molanders En kvinnas ansikte (1938), fram til Jan Troells Il Capitano (1991) og Kjell Sundvalls Jägarna (1996). Bidragsyterne er filmvitere fra Sverige, Norge, Danmark, Storbritannia og USA. Hensikten med antologien er å komplettere oversiktsverker over svensk filmhistorie med fordypende analyser og fortolkninger. I tillegg avspeiler de tolv bidragene et stort spenn i forskningsinteresse og presentasjonsmåte som til sammen gir et godt innblikk i ulike filmvitenskapelige forankringer og tilnærmingsmåter innenfor så vel fiksjonsfilm som dokumentarfilm. Noen lesere vil kanskje bli frustrert over mangelen på en felles vitenskapelig plattform, men undertegnede ser på dette som et sunnhetstegn for filmvitenskapen. Antologien er i så henseende et forbilde for alle som ønsker å fastholde og utvikle en pluralisme innen moderne filmvitenskap. Dette er et viktig anliggende i en tid da vi har sett tilløp til enhetsvitenskapelige orienteringer med påfølgende positivistiske innslag som denne antologien er befriende renset for. Bidragene er tvert imot med på å synliggjøre noe av det produktive mangfoldet av muligheter som tross alt ligger innenfor det filmvitenskapelige feltet. Her finner vi historie, teori og analyse i en uproblematisk og instruktiv blanding som holdes sammen gjennom en vilje og evne til fortolkning og formidling som er forankret i personlige preferanser av mange slag. Bidragenes åpenhjertige formidling av eget ståsted understreker rausheten som ligger i dette prosjektet. Bidragene har også til felles at de kaster lys over filmer som på en eller annen måte har befunnet seg i skyggen av de mer kjente filmene, og at de bidrar med friske og overraskende perspektiver på de mer kjente. Dette gjøres med kjærlighet til filmen som medium, heldig kombinert med et betryggende vitenskapelig nivå og formidlingsevne. Dersom enkeltbidrag skal trekkes frem, vil den danske filmviteren Anne Jerslevs En kvinnas ansikte: en melankolsk berättelse om kvinneligheten være førstevalget. Fra et feministisk orientert ståsted gir hun en kritisk lesning av Gustav Molanders film fra Jerslev tar utgangspunkt i Tytti Soilas behandling av samme film i sin doktoravhandling fra 1991, og går i dialog med Soilas tolkning av filmen på en særdeles fruktbar måte. Hun klarer å sannsynliggjøre en forståelse av filmen som skiller seg radikalt fra Soilas, uten at denne blir forkastet. Ettersom Hans Alfredsons film Den enfaldige mördaren (1981) er en av mine personlige favoritter, var det knyttet særlige forventninger til den svenske filmviteren Örjan Roth-Lindbergs nærlesning av filmen. Forventningene ble innfridd og mere til. Med ekte fortellerglede og stor kunnskapsrikdom river han oss med i en utdyping både av filmens form og tematikk på en måte som vi møter så altfor sjelden i moderne filmvitenskap. Gjennom en raus og essayistisk utlegning av filmen klarer Roth-Lind- 2/99

13 8bokan.fm Page 125 Friday, November 19, :59 PM berg å synliggjøre den komplekse helheten i filmen og samtidig utnyansere dens tematiske hovedmotiver. Et lite skår i gleden er det imidlertid når Roth-Lindberg skriver (s. 199) at Sven dreper Höglund med et eneste hugg. Dette drapet blir ikke vist i filmen, og det må da være Höglund som lusker med bandasjert hode og armen i fatle rundt i buskene i filmens sluttsekvens, eller har jeg tatt så feil? Den amerikanske filmviteren Robert Silbermans analyse av Jan Troells omdiskuterte film Il Capitano er interessant lesning. Silberman sammenligner filmen med amerikanske road-movies, og viser på en overbevisende måte hvordan Il Capitano systematisk avviker fra disse. Tolkningen av Troells bruk av det norrlandske landskapet byr på særdeles spennende perspektiver. Med utgangspunkt i moderne dokumentarfilmforskning gir Bjørn Sørenssen, i antologiens eneste norske bidrag, en bred og solid sammenfatning av dokumentarfilmens estetikk i sin analyse av Stefan Jarls Modstrilogi. Han viser hvordan disse tre filmene gjennomsyres av tre ulike innfallsvinkler som til sammen gjør filmene til et instruktivt oppslag over sentrale former i dokumentarfilmens historie. Lars Gustav Andersson løfter i sitt bidrag forbilledlig fram Lars-Eric Kjellgrens for meg ukjente film Nattens Ljus (1957), om en ung svensk jente og hennes ambivalente møte med den svenske storbyen. Andersons analyse inspirerer til å se filmen, og den understreker betydningen og nødvendigheten av nye tolkninger. Dette siste får også stå som en kommentar til de bidragene som ikke er nevnt spesielt, selv om de hadde fortjent det. Redaktøren, Erik Hedling, har skrevet en instruktiv innledning der han presenterer prosjektet og omtaler de enkelte bidragene. Han skal ha all mulig honnør for å ha satt sammen en spennende antologi som forhåpentlig kommer til å dukke opp i pensumsammenheng på universiteter og høgskoler. Antologien fortjener det, og er herved anbefalt. Stig Kulset Førsteamanuensis. Institutt for kunstog medievitenskap, NTNU, Trondheim En norsk Kracauer? Leif Ove Larsen (1998) Moderniseringsmoro. Romantiske komedier i norsk film Sjangeren, publikum, socialhistorien. Bergen: Institutt for medievitenskap. Det er udenfor enhver tvivl en interessant og vægtig afhandling, Leif Ove Larsen har skrevet og på mange måder et væsentlig fremskridt i den mere grundige, filmhistoriske forskning i den populære nationale film. Som Larsen selv er inde på i begrundelsen for sin afhandling, så er den et udtryk for en ny og mere indforstået og seriøs analytisk vinkel på de populære, nationale filmgenrer, som ofte i den akademiske og kritiske diskurs har været betragtet med en vis foragt. NORSK MEDIETIDSSKRIFT

14 8bokan.fm Page 126 Friday, November 19, :59 PM Som en pendant til den samme type holdning og diskussion i Danmark kan jeg supplere med at fortælle, at kulturradikalismens fader i Danmark, Poul Henningsen, i en debat i Danmark i 1939 er citeret for at have sagt, at dansk film udelukkende synes at være lavet med henblik på mennesker, som måske nok kan læse og skrive, men sjældent gør det. En af hans efterfølgere, Ulrich Horst Petersen skrev i 1961, altså netop om den populære filmbogens periode, om de tilsvarende danske romantiske komedier, at når man kom fra et seriøst kunstværk til disse film, var det som at komme fra virkeligheden og ind i en infantil, eskapistisk u-virkelighed. Med sin afhandling har LOL klart demonstreret, at man naturligvis kan diskutere, hvordan filmene gengiver og behandler den norske virkelighed, de skildrer og tager deres udgangspunkt i. Det er ikke realistiske, historisk korrekte eller dokumentariske repræsentationer af norsk virkelighed vi præsenteres for. Men de populære film tager faktisk i vidt omfang fat i centrale erfaringer og livsformsændringer, som betød noget for almindelige nordmænd i den interessante periode , hvor fremvæksten af en moderne velfærdsstat tager til. Med stor præcision lykkes det Leif Ove Larsen at påvise linjer og forbindelser mellem filmenes tematik og konfliktstof og periodens sociale og familiemæssige udvikling, og at pege på, hvordan filmene ofte spiller sammen med og afspejler samtidige debattemaer i presse, ugeblade og bøger. Dermed giver han også en af de væsentlige grunde til at filmene appellerer til et stort samtidspublikum. Teoretisk og metodisk står vi her med en afhandling som genoptager og fornyer den socialhistoriske forskningstradition inden for medievidenskaben. Man finder ikke i denne afhandling ret mange spor af 80 ernes og 90 ernes mere flyvske, postmoderne og relativistiske medieteorier. Det er en afhandling som hviler på mere solid tekstlig, historisk og empirisk grund end mange af de mere trendy tendenser under postmodernismen. Men det er også en afhandling, som lægger afstand til den traditionelle socialhistoriske forskning, i hvert fald den mere ideologikritiske udgave, fordi den søger at forene socialhistorie og receptionshistorie og dermed lader filmene tale om og med den sociale virkelighed gennem en række formidlende led og andre tekster. Det fremgår eksplicit af doktorandens diskussion af den norske forskningstradition på området, at han både lægger afstand til den normative ideologiske position (Vibe, Filmen i Norgen efter krigen, 1977) og den normative æstetiske position (Evensmo, Det store tivoli, 1967) for til gengæld at tilslutte sig hovedsynspunktet i den nyligt udkomne film og tv-historie Kinoens mørke. Fjernsynets lys som beskrives som receptionshistorisk og ikke-normativ. Men selvom der altså tages afstand fra dele af den socialhistoriske og ideologikritiske tradition, er det dennes teorier og metoder der præger afhandlingen. Ganske ofte peger Larsen på ideologiske problemstillinger, som drejer 2/99

15 8bokan.fm Page 127 Friday, November 19, :59 PM sig om forholdet mellem filmisk repræsentation af virkeligheden og denne virkelighed selv og med spørgsmålet om komediernes ideologi, moral og budskab og spørgsmålet om, om dette er på højde med, forud for eller bagud i forhold til sit publikum og sin samtid. Derved fremstår forfatteren i virkeligheden som noget af en skabs-ideologikritiker. Selvom afhandlingen eksplicit forholder sig til kritikken mod Kracauers mentalitetshistoriske fremstilling i klassikeren From Caligari to Hitler, så er det denne bogs forfatter, der er forfatterens egentlige teoretiske helt. Bogen argumenterer for at film, som alle andre fiktive tekster, kan være en vigtig socialhistorisk kilde, der både er beretning og levning, det vil si, både fortæller om en periodes mere konkrete forhold og samtidig fremviser meninger og holdninger, med Ferros ord (s.16) en kongevej til psyko-socio-historiske zoner som andre dokumenter og kilder ikke kan nå. Filmgenrer bliver altså symptomer, spor som indeksikalsk og direkte står i forbindelse med et historisk rum. Forfatteren værger sig i bogen mod en hyppigt fremført kritik mod Kracauer-skolen og den socialhistoriske metode, nemlig den, at den forsimpler forholdet mellem film og samfund og for firkantet og uformidlet betragter film som repræsentationer af ydre sociale og historiske forhold og dermed springer for uformidlet fra påstande om tekster til påstande om samfund og korrespondence mellem dem og for at have en utilstrækkelig receptionshistorisk forståelse for publikum. Men det er komedierne som kilder til en forståelse af de dominerende, mentalitetshistoriske forestillinger om kærlighed, kønsroller og familie, der styrer bogens fremstilling. Dermed falder det æstetiske og stilistiske og filmenes oplevelsesside og fascinationspotentialer for sit publikum noget igennem afhandlingens masker. I stedet får vi stedvis ganske inciterende og inspirerende teser om, at vi inden for de 15 år der undersøges kan se, hvordan vi pænt bevæger os fra undergenre til undergenre (fra lystspil, til farce og til sociale komedier), og at denne udvikling svarer til bestemte socialhistoriske faser og tendenser. Der kommer dermed tit noget ret så linært og skematisk over bogens filmhistoriske fremstilling. Bogen er bevidst om disse faldgrupper og diskuterer faktisk det lineære og mekaniske overfor for eksempel den filmiske nyhistorisme og Foucaults argumentation for det specikke og modsætningsfyldte, for tiden og historien som fyldt med samtidige, arkæologiske og delvis modsatrettede lag (s. 44ff). Formålet med afhandlingen præciseres derfor til: at undersøge mulige forbindelser mellom rekken af filmer de romantiske komediene og tendenser i periodens socialhistorie, med produksion og publikums reception som bindeled. Det er klart nok at Larsen med sin afhandling ambitiøst vil nå flere ting og undgå flere faldgrupper: På den ene side en nuanceret fremstilling af forholdet og samspillet mellem filmenens univers og periodens mentalitetshistoriske univers, der undgår NORSK MEDIETIDSSKRIFT

16 8bokan.fm Page 128 Friday, November 19, :59 PM den primitive afspejlings- eller påvirkningsteori. På den anden side en overvejende socialhistorisk analyse af film, der også respekterer dem som selvstændige kunstværker. Ser man nu på det afhandlingen faktisk gør, så er det ganske klart, at det i højere grad lykkes at kvalificere og nuancere den socialhistoriske og ideologiske analyse ved hjælp af et omfattende receptionshistorisk materiale. Det lykkes i langt mindre grad at trænge ind i filmene som æstetiske og oplevelsesmæssige størrelser og at sætte dem ind i ikke bare en norsk filmhistorisk, men også en mere international filmsammenhæng. Der mangler altså i høj grad i afhandlingen det jeg ville kalde en filmæstetisk receptionshorisont, som kan supplere og modificere den overvejende socialhistorisk bestemte receptionshorisont. Afhandlingen inddrager naturligvis stil og æstetik generelt, men uden altid helt at følge sporet i de konkrete analyser. Det hænger sammen med en helt erklæret fokusering på det narrative og tematiske, som i en række tilfælde underprioriterer andre aspekter i det stilistiske og æstetiske register. Det er uheldigt, fordi afhandlingen netop proklamerer, at den fokuserer med stor grundighed på den enkelte film for at løfte fram den enkelte film og slik også respektere deres status som selvstendige, filmatiske verk. Men i virkeligheden er bogens overordnede mentalitets- og filmhistoriske periodiserings- og udviklingsmodeller ganske bombastisk: tre underliggende perioder og tre forskellige dominerende tendenser indenfor den romantiske komedie. Først det nye, rationelle ægteskapsideals dominans , afspejlet i ægteskabskomedier, hvor en bestemt ideologi og lystspilsstil dominerer (realisme, harmonisering); så en mere løssluppen periode fra , hvor de mere kropslige og aggressive farcer til gengæld tager over og forelskelsesformlen dominerer, samtidig med at den forrige periodes ægteskabsideal forandrer sig, og så endelig en tredje periode, , hvor en ny og mere moderne stil i forelskelseskomedierne ses i sammenhæng med et generationsopbrud. Men er dette ikke netop en meget lineær og næsten klassisk etablering af en stor historie, der hævder at en meget gennemgribende mentalitetsog lisvformsmæssigt ændring finder sted og på næsten symmetrisk vis giver sig udslag i tre genremæssige skift? Anfægter det for eksempel ikke udviklingstesen, når det som doktoranden selv peger på faktisk er sådan, at nok blev Fjols til fjells en enestående filmhistorisk succes i 1957, men det var den allerede som teaterstykke i begyndelsen af 50 erne, hvor også en ganske omfattende revy-tradition har eksisteret. Og ægteskabsfarcen eller forelskelsesfarcen er vel ikke noget ganske nyt, især ikke hvis man også inddrager udenlandske film og teaterstykker før 1957? Samtidig kunne man spørge om ikke magtforholdet mellem ægteskabskomedien og forelskelseskomedien trækkes for hårdt op i perioden før, når oversigten over romantiske 2/99

17 8bokan.fm Page 129 Friday, November 19, :59 PM komedier i denne periode viser at der blev produceret henholdsvis 8 og 5 af dem i 50 erne? Det er som om der etableres alt for entydige billeder af bestemte film og genretendenser, som skal underbygge den socialhistoriske udviklingstese? En anden væsentlig diskussion i forhold til konstruktionen af en mentalitetshistorisk forandring er forholdet mellem generel national mentalitetshistorie overfor et lokalhistorisk perspektiv. Analysen af forskellige avisers anmeldelser og omtale viser hen til ideologiske skillelinjer blandt publikum. Der tales også (s. 67f) mere konkret om ændringerne i publikums sammensætning i perioden, ligesom der antydes forskelle i smag og forventningshorisont mellem for eksempel Bergen og Oslo. Her er afhandlingen inde på væsentlige aspekter, som modsiger en mere overordnet og skematisk-lineær fremstilling, et forhold som understreger, at man godt, uden helt at miste generaliseringens nødvenighed, kan påpege forskellige, samtidigt eksisterende smagskulturer og normer. Men mens afhandlingen på det receptionshistoriske niveau ofte imponerer ved evnen til en både nuanceret og modsætningsfyldt sammenhæng af det filmiske og eksternt filmiske og ved altså at indbygge i hvert fald en hvis national differentiering, så mangler afhandlingen til gengæld i ekstrem grad en mere international horisont, både i henseende til forholdet mellem for eksempel Hollywood-traditionen som æstetisk og genre-mæssigt forbillede og som receptionsmæssig forventningshorisont. Publikum i 50 erne og 60 erne elskede nok nationale film, men de slugte så sandelig også amerikanske. Der er naturligvis eksempler på direkte henvisninger til publikums bredere forventningshorisont rent filmæstetisk og dermed også positive konstateringer af ligheder og/eller forskelle mellem det nationale og det internationale. Men det sker ganske usystematisk, og ind i mellem spærrer man øjnene op, når noget kaldes for ganske unorsk og dermed direkte påvirket af Hollywood, for eksempel musicals. Man fornemmer at Larsen ikke systematisk nok anerkender og beskriver musical- og sangelementer, som jo optræder i utrolig mange af disse film, som en helt naturlig del af komedietraditionen i europæisk film siden 30 erne og dermed at musical ikke er unorsk, men netop en integreret del af norsk film, men formet via både nationale og internationale formater. Endelig savner man i høj grad en fornemmelse af, hvilke øvrige filmgenrer, amerikanske og nationale eller andre, der dominerer top-listerne i denne periode. Hvis man skal hævde, at bestemte mentalitetshistoriske forandringer styrer publikums filmoplevelse så kan man sige at udgangspunktet i bare komedien kunne give et skævt billede. Jeg siger ikke, at man ikke kan behandle komedien selvstændigt, men en bredere kontekstualisering af komedierne i forhold til periodens øvrige filmgenrer ville have øget den æstetiske kontekstualisering af analyserne, som netop er den side, der oftest underspilles. NORSK MEDIETIDSSKRIFT

18 8bokan.fm Page 130 Friday, November 19, :59 PM Allerede på s. 24 afvises for så vidt det frugtbare i at anlægge en mere æstetisk, formalistisk synsvinkel som del af beskrivelsen af genren. Formale og tekstinterne kriterier afvises som særligt signifikante i bestemmelsen af komedien. Det er først og fremmest humor, der er indfaldsvinklen, og humoren bestemmes i forhold til noget socialt og psykologisk blant annet med henvisning til overleghenhedsteorier, inkongruensteorier og Freuds psykoanalyse (s. 30). Der jongleres med begreber om vitser, verbal nonsens, leg, seksualitet, kropslighed etc., altsammen centrale begreber til forståelse af humor og dermed også en væsentlig kerne i filmkomediens genrehistorie og virkemidler. I sine genrehistoriske grundkategorier (s. 47f) er det imidlertid i det væsentlige hovedtyper baseret på den narrative grundtype (forelskelseskomedie eller ægteskabskomedie) og tematisk-narrative forskelle mellem komedier (romantisk komedie vs. social komedie) der lægges til grund. Stilistisk sondres der endelig mellem hovedtyperne lystspil (naturalisme, ordinære karakterer, empati, mild humor), farce (karikeret, ikke-realistisk spillestil, fysisk-kropslig handling og agressivitet, seksuel tabuoverskridelse) og tragikomedie (ambivalent form, der adskiller sig fra de øvrige ved ulykkelig slutning og balance mellem det komiske og tragiske. Leif Ove Larsens bog er altså ikke uden æstetiske og stilistiske elementer, men den forholder sig ikke helt til udfordringen til den sociale og kulturelt forankrede filmhistorie, som i 80 erne er kommet fra den kognitivtformalistiske filmskole og dens historieskrivning. Det betyder også, at filmanalyserne ikke altid når tæt ind på de filmiske udtryk og deres intertextuelle forankring i en bredere international filmæstetisk sammenhæng. Men det æstetiske har også social- og receptionsmæssig betydning. Det er ikke bare ydre indpakning. Det er en værdifuld receptions- og socialhistorisk afhandling Leif Ove Larsen har skrevet men den har et noget uforløst forhold til filmæstetik. Vi får meget man kan nok ikke forlange alt. Ib Bondebjerg Forskningsprofessor. Institut for Filmog Medievidenskab, Københavns Universitet Grunnbok i journalistikk Trine Østlyngen og Turid Øvrebø (1998) Journalistikk. Metode og fag. Oslo: ad Notam/Gyldendal. Endelig har vi fått en grunnbok i journalistikk på norsk til bruk på journalistutdanningene. Trine Østlyngen og Turid Øvrebøs bok Journalistikk. Metode og fag vil erstatte fagbøker fra andre land på mange pensumlister. Det sier seg selv at det er nødvendig å ha en lærebok på norsk med eksempler og henvisninger til den norske journalisttradisjonen. Boken starter med refleksjoner om den journalistiske metode. Hvorfor gjør journalistene det de gjør, og 2/99

19 8bokan.fm Page 131 Friday, November 19, :59 PM hvordan skille mellom godt og dårlig i journalistfaget? Kildevalg og bruk av uavhengige kilder framstilles som en bærebjelke i den journalistiske metode. Den journalistiske metoden består ifølge Øvrebø og Østlyngen av to pilarer; undersøkelsesfasen og formidlingsfasen. Allerede innledningsvis slår forfatterne fast at det er den delen av journalistikken som foregår før formidlingsprosessene, som er bokas hovedfokus. De som primært er ute etter en lærebok i skriveteknikk og sjangerlære vil derfor naturlig søke seg til andre bøker selv om også disse temaene blir berørt. En av de mange styrkene til denne boken, er at kunnskapsstoffet og den pedagogiske hensikten med boka er integrert. Det kommer blant annet til uttrykk i det historiske orienterte kapittel 2: Tradisjon og idealer. Journalistens arbeid. Her kombineres historiske fakta om pionerer som Christian Krohg, Aasmund Olavsson Vinje og Alexander Kielland med framveksten av ulike sjangrer som nyhetsjournalistikk og intervjuet. Kapitlet munner ut i en drøfting av ulike journalistiske metoder, som refererende og undersøkende journalistikk, for endelig å ta for seg avviklingen av partipressen og introduksjonen av journaliststandens egen yrkesideologi, journalismen, på en kritisk og balansert måte. Journaliststanden blir ofte og med rette kritisert for å framstå som ufeilbarlig og lite mottakelig for kritikk. Nettopp derfor er det bra at forfatterne også tar opp journalistikkens begrensninger. Det skjer blant annet i kapittel 3, om Fagets forankring. Her får leserne en kildekritisk innføring ved hjelp av gode, og ikke minst dårlige, eksempler fra journalistikkens virkelighet. Hva gikk galt da Dagbladet feilaktig slo opp på forsiden at et sjøfly styrtet, da flygeren ble skutt i ryggen? Gjennom virkelige eksempler blir leseren invitert til å ta stilling til en rekke etiske problemer og journalistiske dilemmaer i det journalistiske landskapet. Hvor går grensen mellom manipulasjon og en vinkling eller tittel som gir saken en ekstra piff? Forfatterne underslår ikke at vi snakker om reelle problemer, og derfor er boken også befriende fri for moralisme. Forfatterne har også skaffet til veie eget materiale ved å stille et utvalg på 28 journalister en del spørsmål. Svarene brukes flere steder i boka, blant annet i en drøfting av journalisters forhold til faglige spørsmål, som for eksempel objektivitetesbegrepet, og journalistenes egne arbeidsrutiner. Innføringen i det praktiske håndverket journalistikk er delt inn i egne kapitler om nyhetsjakt og idéarbeid (kapittel 4), den refererende metoden (kapittel 5), observasjon som metode (kapittel 6), bruk av skriftlige kilder (kapittel 7), intervjuet som metode (kapittel 8) og den undersøkende metoden (kapittel 9). Her presenteres de ulike teknikkene for å samle og presentere informasjon illustrert med virkelige eksempler fra avisspalter og etermedier. Det er også bygd inn etiske problemstillinger i de ulike faglige vurderingene, for eksempel knyttet til dekning av ulykker, bruk av skjult/falsk identitet og skjult kamera. NORSK MEDIETIDSSKRIFT

20 8bokan.fm Page 132 Friday, November 19, :59 PM Jeg ble spesielt glad av å lese hvordan forfatterne vektlegger bruken av historiske kilder i sin gjennomgang av det skriftlige kildeuniverset. Norske journalister blir ofte kritisert for historieløshet, og det er dokumentert gjennom undersøkelser at det brukes for lite skriftlige kilder i den daglige nyhetsrapporteringen. Har jeg så ingen innvendinger mot boken? Jo, jeg synes forfatterne i unødig grad bruker lange sitater fra sekundærlitteratur. Dette gjør lesingen noen steder unødig tung og oppstykket. Her kunne en redigeringsrunde til hvert på sin plass, der forfatterne med hell i stedet kunne trukket essensen ut av sitatene og innarbeidet dem i sitt eget analytiske resonnement. Dessuten hadde jeg ønsket at utenriksdekning og internasjonal nyhetsformidling hadde fått et eget kapittel. Disse innvendingene hindrer på ingen måte at boken bør finne sin naturlige plass på journalistutdanningens pensumslister. Rune Ottosen Professor. Journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo Svensk stumfilm i brytningstider Mats Björkin (1998) Amerikanism, Bolsjevism och korta kjolar. Stockholm: Aura förlag, Astrid Söderbergh Widding (1999) Stumfilm i brytningstid, Stockholm: Aura förlag. Våren 1924 startet deler av den svenske filmbransjen en omfattende kampanje mot en virksomhet som ble oppfattet som en trussel mot kinoen. I april dette året ble Biografkonditoriet åpnet på Regeringsgatan i sentrale Stockholm. Til prisen av 1 krone fikk man en kopp kaffe, kaker og wienerbrød samt en filmvisning. På formiddagene var det visning av et program av kortere filmer, mens man på ettermiddag og kveld fikk både kort- og langfilm. Sveriges Biografägareförbund tok opp etableringen av Biografkonditoriet før det hadde åpnet, og startet umiddelbart en boikottaksjon som skulle forhindre at distributører leide film til dette lokalet. Redselen i bransjen var stor, kanskje ville det vokse fram slike kinokonditorier over alt og gjøre at kinoen ble en saga blott. Boikotten ble imidlertid vellykket. Man endte med kun å få tilgang til eldre filmer, fra selskap som så å si hadde sluttet å importere og distribuere film, og i januar 1926 gav Biografkonditoriet til slutt opp. Historien om Biografkonditoriet er bare én av mange fascinerende glimt fra svensk 1920-tallshistorie som presenteres og diskuteres i Mats Björkins avhandling Amerikanism, Bolsjevism och korta kjolar Filmen och dess publik i Sverige under talet. For Björkin er Biografkonditoriets historie et eksempel på den veritable institusjonelle kampen som foregikk på 1920-tallet, der både bransje og publikum slo ring om en spesiell underholdnings- og opplevelsesform i kinolokalet en form som stadig ble utsatt for trusler og angrep. 2/99