Henning Mankell. Morder uten ansikt. Oversatt fra svensk av Kari og Kjell Risvik

Transkript

1 Henning Mankell Morder uten ansikt Oversatt fra svensk av Kari og Kjell Risvik

2 1 Det er noe han har glemt. Det vet han med sikkerhet da han våkner. Noe han har drømt om natten. Noe han bør huske. Han prøver å komme på det. Men søvnen er som et svart hull. En brønn som ikke avslører noe av sitt innhold. Jeg har iallfall ikke drømt om oksene, tenker han. Da ville jeg ha vært svett, som om jeg hadde verket ut en feber i nattens løp. Denne natten har oksene latt meg være i fred. Han ligger stille i mørket og lytter. Konens pust er så svak ved siden av ham at han nesten ikke kan oppfatte den. En morgen kommer hun til å ligge død ved siden av meg uten at jeg merker det, tenker han. Eller jeg. En av oss dør før den andre. En morgen kommer en av oss til å være igjen alene. Han ser på klokken som står på bordet ved sengen. Viserne glitrer og peker på kvart på fem. Hvorfor våkner jeg? tenker han. Ellers sover jeg til halv seks. Det har jeg gjort i over 40 år. Hvorfor våkner jeg nå? Han lytter ut i mørket, og plutselig er han lys våken. Noe er forandret. Noe er ikke lenger som det pleier å være. Forsiktig famler han med den ene hånden til han kommer borti konens ansikt. Med fingertuppene kjenner han at hun er varm. Det er altså ikke hun som er død. Ennå er ingen av dem blitt igjen alene. Han lytter ut i mørket. Hesten, tenker han. Hun knegger ikke. Det er derfor jeg våkner. Hoppen pleier å vrinske om natten. Det hører jeg uten å våkne, og i underbevisstheten vet jeg at jeg kan sove videre. 5

3 Plutselig står han opp av den knirkende sengen. I 40 år har de hatt den. Det var det eneste møbelet de kjøpte da de giftet seg. Det er også den eneste sengen de kommer til å ha i sitt liv. Han kjenner at det verker i venstre kne da han går over tregulvet bort til vinduet. Jeg er gammel, tenker han. Gammel og oppbrukt. Hver morgen når jeg våkner, blir jeg like forundret over at jeg alt er 70 år. Han ser ut i vinternatten. Det er den 8. januar 1990 og det har ikke snødd i Skåne denne vinteren. Lampen utenfor kjøkkendøren kaster sitt lys over hagen, den nakne kastanjen og jordene bortenfor. Han myser mot nabogården der Lövgrens bor. Det hvite, lave og langstrakte huset er mørkt. Stallen som ligger i vinkel mot våningshuset, har en blekgul lampe over den svarte stalldøren. Det er der inne hoppen står på spiltauet sitt, og det er der hun plutselig knegger av uro om natten. Han lytter ut i mørket. Det knaker i sengen bak ham. Hva gjør du? mumler konen. Sov du, svarer han. Jeg bare strekker på bena. Har du vondt? Nei. Så sov, da! Stå ikke der og frys på deg forkjølelse. Han hører at hun snur seg over på siden. En gang elsket vi hverandre, tenker han. Men han verger seg mot sin egen tanke. Det er et for fint ord. Elske. Det er ikke for sånne som oss. Et menneske som har vært bonde i over 40 år og stått bøyd over den tunge skånske jorden, tar ikke ordet elske i sin munn når han snakker om sin kone. I vårt liv har kjærligheten alltid vært noe helt annet... Han ser på nabohuset, myser, prøver å trenge gjennom vinternattens mørke. Knegg, tenker han. Knegg på spiltauet ditt, så jeg vet at alt er som ellers. Så jeg kan legge meg under teppet en stund til. Den pensjonerte og giktbrudne bondens dag er lang og trøstesløs nok likevel. 6

4 Plutselig merker han at han står og stirrer på kjøkkenvinduet i nabohuset. Noe er forandret. I alle år har han nå og da kastet et blikk mot naboens vinduer. Nå er det noe som plutselig ser annerledes ut. Eller er det bare mørket som gjør ham forvirret? Han lukker øynene og teller til 20 for å hvile dem. Så ser han på vinduet igjen, og nå er han sikker på at det står åpent. Et vindu som alltid har vært lukket om natten, er plutselig åpent. Og hoppen har ikke knegget... Hoppen har ikke knegget, for gamle Lövgren har ikke tatt sin vanlige tur til stallen da prostataen gjorde seg gjeldende og drev ham opp av den varme sengen... Det er innbilning, sier han til seg selv. Øynene mine er grumsete. Alt er som ellers. Hva skulle egentlig hende her? I den lille bygda Lenarp, rett nord for Kadesjö, på veien mot den vakre Krageholmssjön, midt i hjertet av Skåne. Her hender det ingenting. Tiden står stille i denne lille bygda der livet renner som en bekk uten energi og vilje. Her bor noen gamle bønder som har solgt eller forpaktet bort jordene sine til andre. Her bor vi og venter på det uunngåelige... Han ser på kjøkkenvinduet igjen og tenker at verken Maria eller Johannes Lövgren ville glemme å lukke det. Med alderen kommer en redsel snikende, låsene blir flere og flere, og ingen glemmer å lukke et vindu før natten senker seg. Å bli gammel er å engste seg. Den redselen for det truende som var der i barndommen, kommer tilbake når man blir eldre... Jeg kan kle på meg og gå ut, tenker han. Halte gjennom hagen med vintervinden mot ansiktet, bort til gjerdet som skiller eiendommene våre. Jeg kan se med egne øyne at jeg ser syner. Men han bestemmer seg for å bli stående. Snart kommer Johannes til å stå opp for å koke kaffe. Først tenner han lyset på wc, så lyset på kjøkkenet. Alt kommer til å være som ellers... Han står ved vinduet og kjenner at han fryser. Alderdomskulden som kommer krypende, selv i det varmeste av alle rom. Han tenker på Maria og Johannes. Med dem har vi også hatt et ekteskap, tenker han, som naboer og som jordbrukere. Vi 7

5 har hjulpet hverandre, delt slit og de dårlige årene. Men vi har også delt det gode livet. Sammen har vi feiret sankthans og spist middag første juledag. Ungene våre har løpt mellom de to gårdene som om de hørte til begge steder. Og nå deler vi den lange, seige alderdommen... Uten at han skjønner hvorfor, åpner han vinduet, forsiktig for ikke å vekke den sovende Hanna. Han holder hardt i vindushaspen for at den kraftige vintervinden ikke skal rive den ut av hånden hans. Men det er helt stille, og han minner seg selv om at meteorologene i radioen ikke har sagt noe om et uvær som nærmer seg den skånske sletten. Stjernehimmelen er klar og det er svært kaldt. Han skal akkurat til å lukke vinduet igjen da han synes han hører en lyd. Han lytter og vender det venstre øret ut. Det gode øret til forskjell fra det høyre som er skadet av all den tiden han har tilbrakt innestengt i lumre og drønnende traktorer. En fugl, tenker han. En nattfugl som skriker. Så blir han redd. Ingen steds fra kommer angsten og tar tak i ham. Det høres ut som et menneske som roper. Fortvilt, for å trenge frem til andre mennesker. En stemme som vet at den må trenge gjennom tykke steinvegger for å nå naboenes oppmerksomhet... Det er bare innbilning, tenker han igjen. Det er ingen som roper. Hvem skulle det være? Han lukker vinduet så brått at en blomsterpotte hopper til og Hanna våkner. Hva gjør du? sier hun, og han hører at hun er irritert. Da han skal svare, er han plutselig sikker. Redselen er ekte. Hoppen knegger ikke, sier han og setter seg på sengekanten. Og kjøkkenvinduet er åpent hos Lövgren. Og noen roper. Hun setter seg opp i sengen. Hva er det du sier? Han vil ikke svare, men nå er han sikker på at det ikke var noen fugl han hørte. 8

6 Det er Johannes eller Maria, sier han. Det er en av dem som roper på hjelp. Hun står opp og går bort til vinduet. Stor og bred står hun i det hvite nattlinnetet og ser ut i mørket. Kjøkkenvinduet er ikke åpent, hvisker hun. Det er knust. Han går bort til henne, og nå fryser han så han rister. Det er noen som roper på hjelp, sier hun, og stemmen skjelver. Hva skal vi gjøre? spør han. Gå dit, sier hun. Fort deg! Men hvis det er noe farlig? Skal vi ikke hjelpe våre beste venner hvis det har hendt noe? Han kler fort på seg, tar lommelykten som står i kjøkkenskapet ved siden av sikringene og kaffeboksen. Jorden er frossen under føttene hans. Da han snur seg, skjelner han Hanna i vinduet. Borte ved gjerdet stanser han. Alt er stille. Nå ser han at kjøkkenvinduet er knust. Forsiktig klatrer han over det lave gjerdet og går mot det hvite huset. Men ingen stemme roper til ham. Bare innbilning, tenker han igjen. Jeg er en gammel mann som ikke lenger klarer å oppfatte hva som virkelig hender. Kanskje jeg drømte om oksene i natt likevel? Den gamle drømmen om oksene som kom løpende mot meg da jeg var barn og fikk meg til å innse at jeg en gang skulle dø... Da hører han ropet igjen. Det er svakt, som jammer. Det er Maria. Han går bort til soveværelsesvinduet og titter forsiktig inn gjennom glipen mellom gardinet og ruten. Plutselig vet han at Johannes er død. Han lyser inn med lommelykten og kniper igjen øynene før han tvinger seg til å se. Sammenkrøpet på gulvet sitter Maria, bundet til en stol. Hun er blodig i ansiktet og gebisset ligger istykkerslått på det tilgrisete nattlinnetet. 9

7 Så ser han den ene foten til Johannes. Han kan bare se foten. Resten av kroppen er skjult bak gardinet. Han halter tilbake og klatrer over gjerdet igjen. Kneet verker da han fortvilt snubler frem over den frosne leirjorden. Først ringer han til politiet. Så tar han kubeinet sitt ut av et klesskap der det lukter møllmiddel. Bli her, sier han til Hanna. Dette trenger ikke du å se. Hva er det som har hendt? spør hun med tårer av redsel i øynene. Jeg vet ikke, sier han. Men jeg våknet av at hoppen ikke knegget. Det er jeg helt sikker på. Det er den 8. januar Ennå ikke demring.