SKREI et kulinarisk høydepunkt [ side 6 ] Det gamle kveitefisket [ side 18 ] Havfruen 25 år [ side 26 ] Fra Ferdigmat til Torungen [ side 32 ]

Transkript

1 NUMMER SKREI et kulinarisk høydepunkt [ side 6 ] Det gamle kveitefisket [ side 18 ] Havfruen 25 år [ side 26 ] Fra Ferdigmat til Torungen [ side 32 ]

2

3

4 [ innhold ] SKREI et kulinarisk høydepunkt 6 Sett Sjøbein 10 Pris, kvalitet og forhandlingsmakt 14 Det gamle kveitefisket 18 Atlantisk kveite 23 Asbjørns spalte: Laks eller kylling 24 Havfruen 25 år og blid som ei smørflyndre 26 Finner ikke tegn til overgjødsling 28 Sjømatdagene Fra Ferdigmat til Torungen 32 Advokatens hjørne: Oppdrettsnæringens omdømme og betydningen av hvordan den omtales 34 Bruk av konsekvensutredninger vil forme oppdrettsnæringen 36 Betydning av havbruk i nord 38 Rett fra rogna: Frekkhetens nådegave 41 Historisk enighet om utkastforbud 42 Avl for «gladere» laks 43 Kjøkkenbenken: Havfruens Jordskokksuppe med røkte blåskjell 45 Nordisk Råd for Detaljfiskehandlere vokser 47 FIAS-NYTT 48 Påvisning av Listeria i laksenæringen Er alternative metoder egnet for bedriftens egenkontroll? 50 Kommentar til Nofimas undersøkelse 53 SJØMATNYTT 54 Matindustrien nytt om navn 57 Norsk Sjømat gis ut av Norske Sjømatbedrifters Landsforening. Redaktør: Svein A. Reppe Administrerende direktør i NSL: Håvard Y. Jørgensen Trondheim: Telefon Telefax Mobil Adresse: Pb. 639 Sentrum, 7406 Trondheim Besøksadresse: Dronningens gt. 7 norsk.sjomat@nsl.no Redaksjonsråd: Jurgen Meinert Frode Kvamstad Kari Merete Griegel Kristin Sæther Håvard Y. Jørgensen Annonsesalg: Kathrine Schjetne Telefon Mobil Web: Abonnementspris: kr. 490,- pr. år Abonnementet løper til det sies opp. Forsidefoto: Håvard Y. Jørgensen Grafisk design: Britt-Inger Håpnes Trykk: Trykkpartner Grytting AS ISSN Bladet er trykket på miljøpapir. 4 norsk sjømat

5 [ LEDER ] Velkommen til bords Produksjon av oppdrettslaks globalt utgjør ca 1,8 million tonn, av dette står Norge alene for rundt 1 million tonn. 1,8 million tonn gir i kilo 1,8 milliarder, og sier vi at 1 kg fisk kan mette 4 personer har vi samlet 7 milliarder måltider å by på. Vi kan med slike volumer invitere hele klodens befolkning til middag en dag i året, bare bordet er langt nok. Slik er perspektivet. Ikke bare er lakseoppdrett en viktig næring i de land den utøves, den er i tillegg en svært viktig kilde til sundt fett og mye godt protein. Slikt tuller en ikke med i en verden med manko på god og sunn mat. I uken før jul i fjor ble det eksportert hele tonn laks ut av Norge. Dette er alle tiders rekord og utgjør i volum et gjennomsnittlig Lofotfiske. Det blir mye mat av slikt. Hadde vi bare maktet å få dette ut i allmenpressen ville kanskje deres hissige tonelag bli dempet noe, og medføre en mere nyansert uttrykksform. I Norge produseres en viktig del av verdens matforsyning, og det skjer i det landet i verden som har de beste forutsetninger til slik virksomhet. På tross av næringas betydning både nasjonalt og globalt er den under kontinuerlig kritikk fra opinionen. De viktigste anslag mot lakseoppdrett går på rømming og lus og hvilken virkning dette har for villaksen. Jeg ønsker ingen av delene, men innser at nullvisjoner kan være vanskelige å nå. Vi må derfor søke å finne nivåer for hva som er bærekraftig og så styre deretter. Dette vil få slutt på det evige gnålet om at oppdrettslaksen er en trussel mot villaksen og at den over tid vil utrydde den. Ikke glem at vi både har et etisk og moralsk ansvar til å produsere mat, mat som verden ikke har nok av. Annonser med QR-koder Vi vil minne våre annonsører om at de er velkommen, for de som ønsker det, til å trykke QR-koder i sine annonser i Norsk Sjømat. Dette vil gi annonsene et utvidet innhold som alle eksisterende og potensielle nye kunder vil ha nytte av. Det er bare å finne fram smarttelefonen Skann QR-koden her og du er på NSLs nettside. NSL Norske Sjømatbedrifters Landsforening (NSL), er en landsdekkende bransjeforening for fiskeri- og havbruksnæringen. Alle bedrifter som produserer eller omsetter fisk og sjømat kan bli medlemmer i NSL. NSL har i dag medlemsbedrifter innen områdene eksportører, grossister, foredlingsbedrifter, fiskemottak, slakterier, detaljister og oppdrettere. Vi ivaretar medlemsbedriftenes felles interesser av næringspolitisk, økonomisk og faglig art. Fagbladet Norsk Sjømat er en del av dette arbeidet. NSL har et styre av tillitsvalgte og egne fagutvalg. Administrasjonen sitter i Trondheim. norsk sjømat

6 6 norsk sjømat Foto: Gunn Norvik/Norges sjømatråd

7 [ ] Tekst: Sjømatrådet SKREI et kulinarisk høydepunkt Mine damer og herrer, vitenskapelig sett er skreimølje en utsøkt rett. Dens næringsverdi er uomtvistelig, og som folkerett er den helt umistelig. Den gir kalorier og spreke hormoner og setter futt i kaller og koner, heter det i diktet Møljekalas av Cornelius Moe. Disse ord falt under et møljekalas hos apotekeren i Hammerfest engang på begynnelsen av 1900-tallet. I dag vet vi nøyaktig hvor viktig næringsstoffene i skreien er for helse og ikke minst for velvære. Vi har elsket og forgudet skreien i flere hundre år. Hver gang den dukker opp langs kysten, tar vi lengselsfullt i mot den. Vi blir yre og blanke i øynene av attrå. Flere hevder at vi rett og slett øker sexlysten ved å slurpe og slafse i oss skreimølje. Det er ikke vitenskapelig bevist, men heller ikke motbevist. I tidligere tider var skreimølje en årviss garanti for at nordlendingen skulle holde seg frisk etter en lang mørketid. I tillegg til vitamin D sikret den påfyll av andre viktige næringsstoffer. I dag er skreimølje et av årets kulinariske høydepunkt, et sant gourmetmåltid. Det er ingen som kan forutsi når de store mengdene med skrei kommer inn til kysten. Vi venter derfor i spenning på selve Rolls Roycen blant torskefiskene, skreien med lever og rogn. Skreien har sitt oppvekstområde i det kalde Barentshavet. Når den er 5-6 år er den klar for å starte den lange svømmeturen inn mot norskekysten for å bringe slekta videre. Den vandrer inn mot norskekysten for å finne en partner og for å finne gunstige temperaturforhold for gytinga. Størstedelen av skreien gyter utenfor kysten av Lofoten og Vesterålen, men Skrei finnes fra Finnmarkskysten i nord og helt ned til kysten av Trøndelag og Møre. Her foregår forplantningen ved at rogn og melke blandes. Etter 3-4 uker klekkes eggene og yngelen driver nordover med Golfstrømmen for å vokse opp i de samme kalde arktiske farvann som opphavet. Det er fra denne vandringen skreien har fått sitt navn. Det gammelnordiske verbet skrida henspeiler på at den skrider eller vandrer. Substantivet skreid betyr på gammelnordisk noe slikt som vandrende flokk eller stor mengde i bevegelse. Dette skjer hvert år i tidsrommet fra januar til mars-april. Derfor er skrei med lever og rogn kun tilgjengelig på denne tiden. Det er bare naturens luner; temperatur, storm og stille og tilgang på mat som kan forskyve sesongen noe. Resten av året finner du den anvendelige og velkjente torsken i fiskedisken både fersk og frossen, saltet, tørket og som klippfisk. Kvalitetsmerket skrei Kvalitetsmerket Skrei skal være individmerket med skreimerket. Skreimerket er knyttet til en kvalitetsstandard som skal sikre at fisken faktisk er en Skrei og at kvaliteten er god. Alle norske fiskemottak som pakker og leverer Skrei skal være registrert og godkjent hos Norges sjømatråd for å kunne kvalitetsmerke fisken. Kvalitetsmerket Skrei er behandlet og pakket etter en definert kvalitetsstandard og merket garanterer at Skreien er en gytemoden torsk (Gadus morhua). Skrei er bare tilgjengelig i vintersesongen (januar - april) på de tradisjonelle gytefeltene langs norskekysten. Kvalitetsmerket Skrei skal være pakket innen 12 timer etter fangst og oppbevares på is ved en temperatur mellom 0-4 C. På hel Skrei skal merket festes i fremste ryggfinne og ligge i kasser med kvalitetsmerket på langsiden av kassen. Brettpakket filet eller skiver av Skrei skal ha merket utenpå emballasjen. Merket skal sikre forutsigbarhet for kjøper, og gir mulighet til å profilere kvalitetsmerket Skrei overfor kundene. Et frittstående sertifiseringsorgan kontrollerer og sikrer at alle som deltar i kvalitetsmerkeordningen holder seg til de kravene som standarden setter. Kvalitetsstandarden for Skrei er definert gjennom kravene i en Norsk Standard. Hvorfor kjøpe kvalitetsmerket Skrei? Kvalitetsmerket Skrei er fanget, pakket og oppbevart etter strenge kriterier som garanterer at kunden får Skrei av beste kvalitet. Skrei er en sesongvare som er tilgjengelig fra januar til april. Skrei kommer fra verdens største torskebestand som er forvaltet på en bærekraftig måte og bestanden er i vekst. Skreiens fiskekjøtt har ekstra mye muskler, god fasthet og et hvitt delikat fiskekjøtt. Dette gjør skreien lett å bearbeide, den ser veldig delikat ut og har en nydelig smak. Skreiens tilbehør som rogn, lever, tunge og kjake gjør produktet Skrei helt spesielt. En virkelig nytelse for matelskere. Skrei er rik på proteiner, vitaminer og mineraler. En porsjon (ca. 150 gr) med Skrei dekker det anbefalte daglige inntaket av Omega-3. Nyt årets skreimølje på tradisjonelt norsk vis. Måltidet som kombinerer fersk skrei, lever og rogn, et etterlengtet og nødvendig vitaminkick for oss nordboere. Skreimølje er et av årets kulinariske høydepunkt et sant gourmetmåltid uansett størrelse på lever og rogn. Tradisjonell Skreimølje Antall porsjoner 4 Dette trenger du: 1 kg skrei, skiver Pr liter vann 0,5 dl salt 4 ss eddik Rogn 400 g torskerogn, rå 2 ss salt Lever 200 g torskelever 0,5 dl fiskekraft 1 stk løk 0,5 ts pepper Artikkelen forts. på side 8 norsk sjømat

8 Tilbehør gulrot mandelpotet Framgangsmåte Rens skreiskivene godt for blod og mørke hinner. La dem gjerne ligge i kaldt vann i ca. 1 times tid før koking. Kok opp vann med salt til skreien. Tilsett eddik og legg i skreistykkene. Kok opp, trekk kokekaret til side og la fisken trekke i 5-10 minutter, avhengig av tykkelsen på skivene. Spar på kokevannet da dette brukes for å tilberede lever. Rogn Pass på at rognen er hel. Et godt tips er at finkornet rogn er det beste. Rogn skal ikke være for stor og grov, da det betyr at den er gyteferdig og ikke så god. Vask rogn og klipp bort eventuelle slintrer. Stryk tommelen langs blodåren i retning spissen på rognen, da presses blodet ut og rogn blir mer delikat. Legg rognen på et stykke matpapir og dryss salt over. Pakk rognen inn i papiret, legg den i kaldt vann, kok opp, skru ned varmen og la rognen trekke i ca minutter, avhengig av størrelsen. Lever Legg lever i kaldt vann i ca. 1 time. Trekk av den tynne hinnen på leveren, da vil eventuelle snyltere følge med. Klyp biter av leveren med fingrene, men pass på at blodårene ikke går i stykker. De trekkes ut av leveren etterpå. Bruk kokevann fra skreien til å koke lever i. Tilsett løk og pepper. Legg i lever og kok opp. Hell på kaldt vann, kok opp igjen og gjenta dette tre ganger. Koker man lever på denne måten vil leveren slippe fettet og smaken vil komme godt frem. Server skrei nykokt og rykende varm med rogn og lever, kokte gulrøtter og gode mandelpoteter. Stekt skrei med rødvinssaus Skrei kan lages i mange fantastiske varianter. Her serverer man stekt skreifilet med rødvinssaus, ristet sopp og råstekte poteter. Kan det bli bedre? Ingredienser Antall porsjoner 4 Dette trenger du: 800 g skreifilet 2 ts salt 0,5 ts pepper olje smør Rødvinssaus 1 stk sjalottløk 1 dl rødvin 100 g smør salt og pepper Tilbehør 250 g sjampinjong smør potet Framgangsmåte Sett stekeovnen på 180 C. Skrap skreiskinnet rent for skjell. Skjær skrei i pene porsjonsstykker. Dryss skreistykkene med salt og pepper og la de ligge mens sausen lages. Rødvinssaus Kok finhakket sjalottløk og rødvin uten lokk til det bare er vel 1 ss væske igjen. Skjær smør i terninger og rør inn én og én terning om gangen. Sausen må ikke koke mens smøret røres inn, da skiller den seg. Smak til med salt og pepper og hold sausen varm, gjerne i vannbad. Brun skreistykkene i en stekepanne med skinnsiden ned i en blanding av olje og smør. Legg skreien på bakepapir på stekebrett med skinnsiden opp og etterstek den midt i ovnen til den er akkurat gjennomstekt, ca. 6 minutter. Tilbehør Rens sopp og stek den gyllenbrun i smør. Dryss på salt og pepper. Server fisken med sausen, ristet sopp og råstekte poteter. Foto: Synøve Dreyer/Norges sjømatråd 8 norsk sjømat

9 norsk sjømat

10 Vår felles skattekiste, havet, blir bare viktigere og viktigere for Norge, og sjømatnæringen trenger dyktige medarbeidere. Sett Sjøbein er en nasjonal satsning som i over tre år har jobbet for å sikre næringen kompetansen den trenger for å være verdens fremste sjømatnasjon. Havet er vilt, vakkert og spennende og det har alltid fascinert oss mennesker, og belønnet dem som har høstet av den. Det har gitt oss mat og muligheten til rekreasjon i uminnelige tider. I dag danner dette grunnlaget for en av de viktigste eksportnæringene i Norge. Sjømatnæringen ønsker å være handlekraftig, fremtidsrettet, konkurransedyktig og bærekraftig. For å klare dette trengs det kontinuerlig påfyll av kompetanse. I praksis vil det si; faglig oppdatering av de ansatte og jevnlig tilgang til nye dyktige medarbeidere. Det er ingen hemmelighet at ungdomsskolene blir mindre og det har nærmest utviklet seg til en kamp om de unge. Vi mener at nøkkelordet for å komme seirene ut er god og riktig kommunikasjon. I en stor nasjonal kartleggingsundersøkelse av ungdommers valg og bortvalg av utdanning fikk Sett Sjøbein mulighet for å inkludere problemstillinger knyttet til sjømatnæringen. Resultatet var tydelig; yrkesvalg er et verdivalg. De unge ønsker å realisere og utvikle seg selv, uavhengig om grunninteressen er kjemi, design, helse eller sjømat. For 10 år siden var trenden at ungdom skulle jobbe med noe med film. I dag ønsker de å redde verden. Miljø og bærekraft er viktige verdier. Marin næring kan by på akkurat dette og mer, og dette må de unge få kjennskap til. I Norge har vi ikke tradisjon for å skryte av oss selv, men nå er tiden inne for at næringen skal tørre å stikke seg frem. Fiskeri- og havbruksnæringen fortjener faktisk mer ros enn pepper. Norge er verdensledende på fiskeproduksjon, marin teknologi og forvaltning. Bærekraftig fiske og fiskeoppdrett blir stadig viktigere for å kunne skaffe god, næringsrik og sunn mat til verdens voksende befolkning. Innen oppdrett, der produksjonen er stigende, gjør forskning at vi klarer å lage stadig mer effektivt fiskefôr uten at ressurser går til spille. Det kreves mye mindre fôr for å produsere ett kilo fisk enn ett kilo kjøtt. 10 norsk sjømat

11 [ ] Tekst: Sett Sjøbein Sjømatproduksjon fører dessuten til mye lavere CO 2 -utslipp enn produksjon av okse- og svinekjøtt. Teknologien utvikles hele tiden, og dette gjør det mulig å produsere fisk på en stadig mer skånsom og miljøvennlig måte. Innenfor fiskeri er Norge det landet i verden som har strengest forvaltning av fiskeressursene, og dette gjør at våre farvann fremdeles har et rikt og mangfoldig dyreliv. Videre brukes det store ressurser på å videreutvikle fangstmetoder og utstyr, som gir mulighet for å hente opp fisk på en skånsom og ressursbesparende måte. Sett Sjøbein har fra dag én tatt sikte på å være et operativt prosjekt som baserer sin aktivitet på næringens behov. I dette arbeidet har den bredt sammensatte styringsgruppen vært en stor ressurs. Medlemmene representerer næringen, undervisning, opplæringskontor, fylke, interesseorganisasjoner og myndighetene. Sett Sjøbein sitt arbeids- og ansvarsområdet er ambisiøst, og krever at prosjektet har et solid nettverk. Det er store variasjoner og ulike utfordringer mellom kystfylkene, og derfor jobber vi aktivt med å få god kjennskap til og engasjement i regionene. Stikkordet her er tett dialog med samarbeidspartnere, dette for å sikre relevansen for tiltak som settes i gang og eierskap til arbeidet. Sett Sjøbein skal være en ressurs for de som jobber med rekruttering og kompetanse til sjømatnæringen, gjennom materiell og faglig støtte. Norge er i dag en av verdens viktigste sjømatnasjoner. Hver eneste dag spiser 37 millioner mennesker et måltid med norsk sjømat. Fisk er blitt trendmat nummer én. Nordmenn har for alvor har fått øynene opp for sushi. En undersøkelse som Norstat gjennomførte på vegne av Norges Sjømatråd viser at 40 prosent av nordmenn har spist sushi det siste året. I Paris leveres det mer sushi enn pizza på dørene, og forskning viser oss at sunnere mat skal du lete lenge etter. Å spise sjømat er bra på mange måter; det gjør deg både smart og sunn, og kanskje til og med litt mer vakker. Med bakgrunn i denne positive utviklingen, og tatt i betraktning verdens befolkningsvekst, så har potensialet til norsk sjømat aldri vært større. Fokus på forskning og teknologiutvikling sørger for at norsk marin sektor ikke stagnerer, men stadig strekker seg lenger. Norge er ledende innenfor biologisk og teknisk kunnskap, og vi kan være stolte av at begrepet Look to Norway er mye brukt ute i verden. Og ikke minst, så vi trenger de beste menneskene til å løfte næringen inn i fremtiden. Utfordringer for våre næringer Havbruksnæringen har det siste året gått fra en gulltid til et mer normalt prismessig nivå, men utfordringene rundt havbruk er de samme. Lusesituasjonen har bedret seg og nye produksjonsmetoder prøves ut. Hadde alt dette vært mulig uten kompetanse og dyktige faglærte medarbeidere? Fiskefartøyene blir stadig mer teknologisk avanserte og er i mange tilfeller mer teknisk krevende enn tidligere. Nye regler og forskrifter bidrar til en mer kompetansedreven næring hvor behovet for flere fagfolk øker, og dette er med på å styrke fiskeriflåten. At næringen er på vei til å bli kompetansedreven er et steg i riktig retning og et unikt konkurransefortrinn. I 2011 har Sett Sjøbein hatt tre tiltak hvor man kan søke om økonomisk støtte, og vi fikk inn mange gode søknader på forskjellige tiltak. Dette viser at det er evne og vilje lokalt, regionalt og nasjonalt for å styrke rekrutteringen til marin sektor. I 2011 kunne man søke på støtte til: Gjennomføring av jenteleir for å vise at man ønsker flere jenter inn i vår næring Regionale tiltak Rådgiverleir hvor formålet er å informere og engasjere rådgivere For å trekke frem noen gode tiltak nevner vi Stolt ung fisker og AKKARdemiet. Begge er lokale tiltak som engasjerer og skaper oppmerksomhet rundt vår næring. Alle rapportene blir lagt ut på våre hjemmesider til inspirasjon og etterlevelse. Fra oppstart av Sett Sjøbein har det blitt jobbet med koordinering og iverksetting av tiltak for å øke rekrutteringen til sjømatnæringen. Denne jobben er gjort sammen med næringsaktører, opplæringskontor, skoler og universitet, som har lang erfaring innenfor området. En viktig suksessfaktor i rekrutteringsarbeidet er samarbeid, og dette virkemiddelet tas i bruk under de store utdanningsmessene langs kysten der Sett Sjøbein samler nettverket til å delta på en felles marin stand. Dette for å vise alle yrkes- og karrieremulighetene marin sektor representerer. Ingen andre næringer står så samlet under messene, og sjømatnæringens felles engasjement er unikt på messene. Alle vet at det tar tid å se resultater av rekrutteringsarbeid, men det kan se ut som at innsatsen begynner å gi avkastning i form av økte elev- og studenttall. Søkertall fra undervisningsdirektoratet viser at søkningen til marine yrkesfag er bedre enn på mange år (se figur 1). Vi får tilbakemelding fra enkelte skoler om at de har behov for å opprette nye klasser for å få plass til alle ungdommene. Andre skoler har måttet sette søkere på ventelister på grunn av manglende kapasitet. Undervisningsdirektoratet ser også en økende popularitet for marine yrkesrettede studier ved høgskoler og universitet. Her melder samtlige studiesteder om positive søkertall. Dette lover godt for næringen. Artikkelen forts. på side 12 norsk sjømat

12 Prosjektet har vært inne i et evalueringsår, og tilbakemeldingene fra næringen er klar. Sett Sjøbein har tatt en viktig og samlende rolle innenfor det nasjonale rekrutterings- og kompetansearbeidet, og bidrar positiv til det arbeidet som gjøres i regionene. Det er viktig å tenke langsiktig og bruke erfaringene vi har skaffet oss, og ha fokus på de store linjene. Nå jobbes det for videreføring av Sett Sjøbein, der kompetanse og voksne skal få en mer sentral plass i arbeidet. Næringen trekker frem at utfordringene fremover er å bli bevisst egne kompetansestrategier og jobbe hensiktsmessig i forhold til dette. Det er med andre ord av betydning å vite hvor man vil, og legge en plan for hvordan man skal komme seg dit. For nysgjerrige ungdom og voksne De av dere som allerede har tatt et marint utdanningsvalg kan fortsette studietilværelsen vel vitende om at dere har valgt en studieretning som gjør dere attraktive på arbeidsmarkedet. De av dere som har valgt andre, men relevante, utdanninger kan ha marin sektor i bakhodet. Her finnes det uendelig mange yrkes- og karrieremuligheter både på havet, langs land, på land, nasjonalt og internasjonalt. Ta gjerne en titt på nettsiden vår: for mer informasjon om yrker og karrieremuligheter i marin sektor. Antall søkere >Vg1 Naturbruk blå* Vg2 Akvakultur Vg2 Fiske og fangst Søkere Søkere Søkere Søkere Søkere Søkere Figur 1: Søkere til Vg1 Naturbruk (marine skoler), Vg2 Akvakultur og Vg2 Fiske og fangst. (Kilde: Undervisningsdirektoratet, 2011) 3091 Totalt for marine studier Marine studier som førstevalg Søkere 2005 Søkere 2006 Søkere 2007 Søkere 2008 Søkere 2009 Søkere 2010 Søkere 2011 Figur 2: Søkere til marine yrkesrettede studier, som fiskerikandidat, fiskehelse, havbruk/akvakultur, nautikk, marin teknikk, havbruksdrift og ledelse og marin biologi og foredling. (Kilde: Samordnet opptak) norsk sjømat

13 norsk sjømat

14 Pris, kvalitet og forhandlingsmakt I denne artikkelen diskuterer vi en rekke forhold som påvirker forhandlingsmakten mellom kystflåten og fiskekjøperne og hvordan forhandlingsmakten påvirker forholdet mellom pris og kvalitet. Innen førstehåndsomsetningen av fersk fisk fra kystflåten er det nemlig ikke nødvendigvis slik at høy kvalitet gir høy pris og omvendt. Forhandlingsmakt mellom kystfiskere og fiskekjøpere Alle bedrifter er åpne systemer som er avhengig av ressurser utenfra for å nå sine mål. Fiskere er avhengig av at noen vil kjøpe fisken for å kunne betale for drivstoff, redskaper, mannskaper og andre innsatsfaktorer. Fiskeindustrien er avhengig av råstoff til sin produksjon i tillegg til kompetent arbeidskraft, produksjonsutstyr, kapital og andre innsatsfaktorer. Fiskere og fiskeindustri er derfor gjensidig avhengig av hverandre for å nå sine målsetninger. Denne avhengigheten virker inn på maktbalansen mellom selger og kjøper fordi avhengighet er omvendt proporsjonalt med makt. Sagt på en annen måte så har en fiskekjøper med stor avhengighet til fiskere i prinsippet liten forhandlingsmakt i forhold til fiskerne og omvendt. En rekke forhold påvirker makt og avhengighetsforholdet mellom fiskere og fiskekjøpere. Fiskekjøpere som har stort behov for å holde produksjonen i gang for eksempel av hensyn til høye kapitalkostnader og behov for å holde på kompetent arbeidskraft som ellers vil forsvinne har spesielt stor avhengighet til fiskere. Når det er mye fisk tilgjengelig og mange båter som vil levere, for eksempel under vinterfisket etter torsk, flyttes gjerne makten over til fiskekjøperne. Dette gjelder spesielt for fiskekjøpere som er lokalisert nært fisket. Fiskernes avhengighet til fiskekjøper varierer også som en følge av fartøystørrelse og mobilitet. Mens små kystfartøy gjerne er knyttet til en hjemmehavn er større kystfartøy mer mobile med mulighet til å levere flere steder, noe som øker deres forhandlingsmakt. For kystlineflåten er denne tilknytningen ekstra sterk; de er avhengig av en landbase for å få egnt lina. Store kystfartøy leverer også store fangster noe som gjør dem til attraktive leverandører av flere grunner. For det første bidrar de med mye råstoff som fiskekjøper ønsker, spesielt i perioder med lav fangstaktivitet. For det andre gir store landinger lavere transaksjonskostnader enn hva tilfellet er for små landinger. 14 norsk sjømat

15 [ ] TeksT: Geir Sogn-Grundvåg, Seniorforsker Nofima og Edgar Henriksen, Seniorforsker, Nofima Mange fiskekjøpere tilbyr ulike former for service og støtte til fiskeflåten. Dette kan være egnebuer, lagerhold, overnatting og hjelp til finansiering av fartøy. Fiskekjøpere vi har snakket med anslår at service til kystlineflåten kan utgjøre 1-1,50 kroner per kilo fisk levert. Dette øker fartøyets avhengighet til fiskekjøper. Enkelte fiskekjøpere opplever også at noen fiskere er mer lojale mot hverandre enn mot fiskekjøpere. Et eksempel på dette fikk vi fra en fiskekjøper som med stor frustrasjon fortalte om konsekvensene dersom han reduserte pris på en tilbudt fangst på grunn av dårlig kvalitet. Fiskekjøperen erfarte da at nyheten om redusert pris spredde seg svært fort fiskerne imellom og at en kollektiv boikott ble resultatet. Dette gjorde at fiskekjøperen ble tvunget til å betale en høy pris selv om fangsten var av dårlig kvalitet. Et viktig poeng her er at slike trusler ikke nødvendigvis gjelder i øyeblikket de kan også gjelde over lang tid. Den samme fiskekjøperen fortalte at pristrekk ikke var aktuelt på fangster av dårlig kvalitet under hysefisket på våren. Om så skjedde kom neppe fartøyet og fiskerkolleger tilbake på høsten når fiskekjøperen var svært avhengig av råstoff for å holde produksjonen i gang. I prinsippet skulle en tro at juksa- og linefartøy som leverer torsk og hyse av ypperste kvalitet sto i en svært gunstig forhandlingsposisjon i forhold til fiskerkjøper. Fisken de leverer gir tross alt den høyeste andelen spesialprodukter (fersk loins) som gir best pris og best lønnsomhet for bedriften i viktige markedssegmenter. Flere forhold bidrar imidlertid til at prisforhandlingene ikke nødvendigvis går i fiskernes favør. For det første er kystlinebåtene som oftest små de leverer derfor små kvantum. De er også ustabile leverandører fordi de er avhengig av godt vær for å kunne fiske. Mange linefiskere legger også om til andre redskaper eller fiskearter dersom det lønner seg. Et eksempel er at flere linefiskere høsten 2010 gikk over til å fiske breiflabb med garn. Breiflabbfisket er lite arbeidskrevende (to sjøvær i uka) med gode priser og høy lønnsomhet. Breiflabbfisket er også et svært plasskrevende fiske som fortrenger linefiskere fra viktige fiskefelt. Disse forholdene gjør det vanskelig for fiskekjøpere å planlegge produksjonen og å inngå forpliktende kontrakter med kunder. Vanskeligheter med å oppnå gode salgskontrakter i markedet på grunn av manglende stabilitet i leveranser, bidrar til å redusere forhandlingsmakten til små kystlinefartøy. Mange små kystfartøy er også hjemmehørende i havner hvor det bare er en fiskekjøper. I små fiskevær kjenner alle hverandre noe som bidrar til sosiale bindinger og lojalitet. Når det er stort tilbudsoverskudd av fisk (slik som vinteren 2009) blir ofte de lokale båtene fortrukket som leverandører, men lav mobilitet og lojalitet til hjemmehavnen gjør også små fartøy sterkt avhengig av sine lokale fiskekjøpere. Bruk av forhandlingsmakt Det å ha mye makt betyr ikke nødvendigvis at makten brukes fullt ut til å nå ulike mål. To alternative perspektiver beskriver hvordan kjøpere og selgere kan forholde seg til hverandre. På den ene siden finner vi relasjoner hvor den ene parten bruker sin makt til å presse den andre parten til å oppføre seg på en ønskelig måte. Slike relasjoner vil ofte være karakterisert av harde forhandlinger og konflikt siden begge partene søker å oppnå sine mål på bekostning av den andre. Utstrakt bruk av makt vil derfor lede til norsk sjømat

16 dårlige samarbeidsforhold, liten vilje til å tilpasse seg dens andre ønsker og behov, og opportunistisk atferd vil være vanlig. På den andre siden finner vi relasjoner hvor kjøpere og selgere samarbeider for å gjøre kaken som skal deles større slik at begge parter kan oppnå bedre resultater enn de ville gjort hver for seg. Slike relasjoner vil være preget av godt samarbeid og felles problemløsning fordi begge parter er motivert til å koordinere sine aktiviteter for å optimalisere felles fordeler. Slike relasjoner innebærer at begge parter tilpasser seg hverandre og dessuten forplikter seg til langsiktig samarbeid og kontrakter. Ulempen med slike samarbeidsrelasjoner er at de kan innebære deling av sensitiv informasjon i tillegg til at partene gjør relasjonsspesifikke investeringer som vil være bortkastet dersom den andre forlater samarbeidet. Når det gjelder forholdet mellom kystfiskere og fiskekjøpere tyder våre observasjoner på at makt ofte brukes rått av begge parter i prisforhandlinger. Når fiskekjøper har størst makt brukes denne til å presse fiskeren til å levere god kvalitet til lav pris. Et godt eksempel på dette så vi under vinterfisket etter torsk i 2009 når markedsforholdene ble svært vanskelige samtidig som fisket var svært godt. Garnfiskere måtte stubbe garnene og fikk ofte ikke levere fisk fra nattstått bruk. Noen fiskekjøpere ville ikke kjøpe garnfisk i det hele tatt og nektet sine faste leverandører å legge om fra line til garn noe som er vanlig når torskefisket er på sitt beste midt på vinteren. Dette resulterte i en markert nedgang i andel torsk tatt med garn fra 2008 til Et annet utslag av de vanskelige markedsforholdene i 2009 var at bruken av kvalitetstrekk gikk sterkt opp. Ifølge Gjeldende minstepriser til fisker. Oppdatert 10. januar 2011 (Se gis det adgang til pristrekk med opptil 40% i forhold til minsteprisen om kvaliteten er dårlig. Figur 1 viser andelen nedklassifisert torsk og hyse i treårsperioden for månedene mars, april, mai og juni (i resten av året benyttes kvalitetstrekk i svært liten grad). Figur 1 viser tydelig at kvalitetstrekk ble brukt aktivt våren Det er ingen grunn til å tro at kvaliteten var dårligere dette året enn i 2008 og 2010 men effektene av finanskrisen rammet viktige markeder med sterkt synkende etterspørsel og priser. Dette stemmer også med at Fiskeridirektoratet under sin torskeoffensiv i 2009 observerte kvalitetstrekk når det objektivt sett ikke var grunnlag for det. Dette tyder på at kvalitetstrekk først og fremst brukes som et verktøy for å senke førstehåndsprisen når minsteprisen er for høy i forhold til prisene som oppnås lengre ut i markedet. At kvalitetsvurderinger benyttes til å justere prisen er også kjent fra tørrfisknæringen hvor det er påvist at reduksjon i kvalitet (og pris) sammenfaller med stort tilbudsoverskudd og omvendt. Bruken av kvalitetstrekk forutsetter at Reduksjon i pris kan bare foretas etter avtale mellom fisker og kjøper. Det å bli enig om kvaliteten er og hvor stor reduksjon i pris dette tilsvarer er både konfliktfylt og tidkrevende. Paradoksalt nok er det også konfliktfylt og ressurskrevende å belønne fiskere som leverer utmerket kvalitet med bedre pris. Dette leder til generell forventning om at prisen skal opp for alle, med tilhørende konflikter mellom fisker og kjøper og fiskerne seg imellom. Dersom fiskekjøper må forhandle med hver enkelt fisker om hver enkelt fangst, blir transaksjonskostnadene betydelige, spesielt i perioder når mange fartøy leverer relativt små fangster. Dette bidrar til at mange fiskekjøpere setter en fast pris for alle. Dette vil imidlertid passe de som leverer dårlig kvalitet best, mens de som leverer den beste fisken blir svært frustrerte. Det finnes imidlertid noen få eksempler på samarbeidsrelasjoner mellom kystlinefartøy/rederi og fiskekjøpere. I et av disse tilfellene intervjuet vi både fisker og fiskekjøper. Det fremkom at begge parter må ofre noe for å oppnå fordeler gjennom samarbeidet. Det som rettferdiggjorde høy pris til fisker var kvalitet og kontinuerlige leveranser med en viss størrelse. Det ble også inngått avtaler om å levere fangsten ved arbeidsdagens start. Dette gir god kapasitetsutnyttelse, rasjonell logistikk og mulighet for å følge opp avtaler i markedet. Diskusjon Når en fisker bruker sin forhandlingsmakt til å presse en fiskekjøper til å betale en for høy pris for fisk av dårlig kvalitet, opptrer fiskeren fornuftig i den forstand at vedkommende får en svært god pris for fangsten sin. Problemet her er at fiskekjøper taper penger på dette, men går med på kjøpet av frykt for å miste leveranser senere på året og av hensyn til å holde produksjonen i gang. Dette går ut over lønnsomheten til fiskekjøper. På lang sikt har dette en rekke konsekvenser som neppe er ønskelig for noen, inkludert den aktuelle fiskeren. For det første vil fiskekjøper over tid og gjennom mange ulønnsomme kjøp redusere sin lønnsomhet. I verste fall går bedriften konkurs og fiskerne mister en kjøper, noe som øker deres avhengighet til gjenværende fiskekjøpere. Om bedriften overlever vil dens evne til å betale gode priser bli redusert over tid. Når fiskerkjøperen bruker sin forhandlings- Figur 1: Andel nedklassifisert tosk og hyse i månedene mars til og med juni i årene 2008 til Kilde: Norges Råfisklag. 16 norsk sjømat

17 makt til å betale for lav pris for den beste fisken (krokfanget) er dette rasjonelt for fiskekjøperen på kort sikt. Men når mange fiskekjøpere gjør dette over tid, leder det til redusert lønnsomhet i linefisket. Dette bidrar til at linefiskere legger om til andre redskaper som garn og snurrevad, som har høyere fangstrater og derfor tillater en raskere avvikling av fisket med lavere kostnader. Problemet her er at linefanget torsk og hyse er den beste fisken markedet kan få, og den bidrar til et positivt omdømme for hele hvitfisknæringen. Når andelen linefisk reduseres, mister hvitfisknæringen en viktig spydspiss i markedet. Det vil slå tilbake på alle. Den beskrevne atferden representerer såkalte sosiale dilemma det vil si situasjoner hvor tilsynelatende fornuftig individuell atferd leder til en situasjon hvor alle kommer dårligere ut enn de ellers ville ha gjort. Sosiale dilemma er ikke lett å løse heller ikke her. Men vi tror det kan være nyttig for alle involverte parter å sette seg inn i hvilke sosiale dilemma de er en del av, og ikke minst reflektere over hvilken rolle de selv spiller. Spørsmålet man bør stille seg er om det kan være fornuftig å endre atferd for å bedre sine egne (og andres) forutsetninger for å lykkes bedre i fremtiden. For eksempel vil det kanskje være fornuftig å fokusere mer på samarbeid enn på rå maktbruk. Samarbeid kan gi fordeler for begge parter som overgår det hver enkelt kan oppnå hver for seg. Fordeler og forpliktelser må vurderes i hvert enkelt tilfelle før partene inngår forpliktende samarbeidsrelasjoner. Det kan og diskuteres om reguleringen av førstehåndsomsetningen i større grad kan bidra til å bedre lønnsomheten i kystlinefisket. Dersom Råfisklaget innførte en prispremie for snørefanget torsk slik det i dag er for snørefanget hyse over 8 hg ville lønnsomhetene i linefisket blir bedre. Man kunne for eksempel gå fra dagens størrelsesgrense for høyeste minstepris på 6.5 kg, tilbake til den gamle størrelsesgrensen på 5 kg kun for snørefanget fisk. I tillegg ville tidkrevende og vanskelige diskusjoner om pris/kvalitet bli flyttet fra kaia til prisforhandlingene mellom organisasjonene. Arbeidet er en del av prosjektet Sjømatnæringen: produktdifferensiering og konkurransefortrinn, finansiert av Fiskeriog havbruksnæringens forskningsfond (FHF). norsk sjømat

18 Kveitefisket har en brokete historie som strekker seg tilbake til steinalderen. Et fantasifullt spekter av redskaper er brukt for å få opp en av havets kjemper. Lokale variasjoner og tradisjoner gjør kveitefisket til et historisk mangfoldig fiske. Kveita var respektert og mystifisert, men var i perioder sett på som ufisk i deler av landet, mens den stod på julebordet andre steder. Da markedet åpnet seg, ble kveita så ettertraktet at den snart ble nedfisket langs hele kysten. Den store, hvite kveitebuken avspeiler et stort og glorieaktig lys når gudefisken hales opp fra dypet. Kveita vokser sent og store eksemplarer ser man sjelden i våre dager. Foto: Rogaland Fiskerimuseum. Det gamle kveitefisket Fangst fra steinalderen Kveita har alltid vært en spesiell fisk for fiskerne. Vi vet at den er omtalt som gudefisken i tidligere tider. Helleristninger fra Rogaland, Trøndelag og Nordland viser at kveite var en kjent fisk også i steinalderen. Da den var tallrik kunne kveita gå helt opp i sjølokket om sommeren, og det er nok her steinalderfolket har klart å fange den, antakelig med harpun. Kveite på grunt vann kan også ha vært fisket med krok som ble laget av tre eller bein. Funn av kveitebein på steinaldermenneskenes bosted beviser at kveita ikke ble ansett som en ufisk av våre forfedre. Fra harpun til skåtel De første harpunene utviklet seg, og senere var kveiteskåtelen i bruk langs kysten. Skåtelen kunne bare brukes om sommeren da kveita kom inn på grunt vann og fiskerne hadde visuell kontakt med fisken. Til skåtelen var det festet tau og ei lang stang. Når fiskerne hadde stukket skåtelen gjennom kveita, ble stanga trukket tilbake med et lite rykk. Skåtelen hadde enten mothake eller en tverrstillingsmekanisme som gjorde at skåtelen og tauet var fast i kveita. Kveitas tyngde og krefter gjorde at fangstutfallet ikke alltid gikk i fiskerens favør. Bruk av skåtel var vanlig til et stykke ut på 1900-tallet. Det ble stadig sjeldnere å se kveite på grunt vann, og bruken av skåtel opphørte. Snøre på Møre Vi hører om bruk av snøre (juksa) både fra Nord-Norge og Mørekysten. Fra Sunnmøre fortelles det om et tradisjonsrikt snørefiske om vinteren. På øyene startet arbeidsdagen klokken med kurs vestover mot dypere farvann. Etter fire-fem timers rotur var de på feltet, samtidig som det begynt å lysne av dag. Problemet var å finne de rette plassene som ofte var svært begrenset i utstrekning. I enden av det tykke kveitesnøret brukte man en stein på nesten to kilo og en favn forsyn. Nærmest angelen brukte man gjerne en streng som bestod av fire tvinnede kobbertråder. I tillegg til kveite, ble det også tatt brosme og lange under dette fisket. Snørefiske finner vi også eksempler på i den nordligste delen av landet, og dette redskapet var mest utbredt før Kveitevad På slutten av 1600-tallet var kveitevad et vanlig redskap hos fiskere i Nord-Norge. Et vad var ei kort line som gjerne bestod 18 norsk sjømat

19 [ ] Tekst: Magnus Tangen av 5-15 store kroker som ble egnet med levende fisk (ofte rognkall). På den tid ble kveita som regel saltet eller skåret i strimler som ble tørket (rekling). De fettrike ytterkantene (finnene) ble også brukt under betegnelsen rav. Selv om det i dag kan synes stusselig med bare fem kroker på ei line, var vadet et kostbart redskap i sin tid. De færreste hadde egen smie, og måtte kjøpe eller bytte til seg de store håndsmidde krokene. Også det tykke tauverket utgjorde en betydelig investering for datidens fiskere. Kveitevadet var også i bruk i fjordene lengre sør i landet. Tollfri handel i nord Under sommer- og høstfisket i Finnmark ble det også tatt kveite. Her ble det drevet med liner, egnet med sild eller akkar. Torsk, kveite, hyse, sei og annen fisk ble byttet bort, eller solgt til tilreisende skip fra Russland. I Øst-Finnmark kan denne handelen (pomorhandelen) spores tilbake til slutten av 1600-tallet, og var i den første tiden en byttehandel der fiskerne skaffet seg tømmer, never, hamp, seilduk, jernvarer og korn i bytte mot fisk. Rugmel var den viktigste varen for de norske fiskerne. Verdiforholdet mellom fisk og mel varierte fra år til år, men som regel var kveita verdsatt til samme vekt i mel. De øvrige fiskeslag var mindre verdt. Fra 1840-tallet fikk også Troms en økende andel av russehandelen. I russiske kilder oppgis pomorflåten i 1870 å utgjør omlag 400 skuter av forskjellig størrelse. Sommeren og høsten 1901 byttet finnmarkingene til seg rugmel til en verdi av en halv million kroner. I tillegg ble det solgt rå fisk til russere og norske kjøpmenn for kroner. Prisen for å delta i fisket kunne være høy. I løpet av sesongen i 1901 omkom 11 fiskere. Penger ble en stadig viktigere del av handelen, og i 1910 foregikk russehandelen nesten utelukkende mot penger. Kveitefisket var den mest ettertraktede og verdsatte fisken, og enkelte år blir mangel på mel forklart med feilslått kveitefiske i disse områdene. Etter revolusjonen i Russland i 1917 og påfølgende borgerkrig, satte bolsjevikregimet en stopper for handelen som hadde vært svært viktig for kystbøndene på begge sider av grensen. Kveitefisket fortsatte med nye markeder, mens det ble verre å få avsetning på blåkveite som russerne hadde tatt godt imot. Overtro I Nordland var kveitefisket lenge forbundet med ritualer iblandet mystikk og overtro. Det het blant annet at fiskeren burde ligge med sin kone eller kjæreste natten før linene skulle trekkes. Om dette ritualet kan forklare kveitefiskets popularitet i den nordlige delen av landet, vites ikke. Nattlig samkvem skulle i alle fall gi fiskelykke dagen etter. Kvinnene skulle imidlertid holde seg borte fra linene, da dette kunne kaste ulykke over bruket. Man skulle heller ikke omtale kveita med sitt rette navn. Derfor ble det brukt synonymer; noe som kan forklare det mangfold av navn som kveita har fått (hellefisk, skeivkjeft, jomfrua, styving, m.f.). Sesongens første kveite skulle slippes tilbake til havet. Dette skulle belønnes med en rik sesong. Berøring av kveite og drikking av kveiteblod var også enkle måter å bli tilført fiskelykke. Det fantes et utall slike regler for korrekt kveitefiske, og noen av disse har fulgt kveitefiske langt ut på 1900-tallet. Kveiteliner Lavere pris på kroker og tauverk førte til økt bruk av liner under torskefisket utover 1800-tallet. Kveita tok torsken på lina og for møringene ble dette sett på som et problem. Lina ble derfor utstyrt med enkelte kveitekroker for å luke ut ugangsfisken. Dette gav bankefiskerne en god bifangst av kveite som ble saltet i tønner. Bruk av spesialliner for kveitefiske økte i omfang på 1870-tallet. Fisket foregikk da med en dampbåt eller seilskute som hovedfartøy. Hvert hovedfartøy hadde med seg fire dorryer som man brukte til setting og haling av linene. Den enkelte dorry var utstyrt med linebruk på omlag 300 kroker. Møringer til havs Fra 1860-årene ble sunnmøringene - inspirert av svenske bankefiskere - til å satse på Storeggafiske. I 1870 åpnet det engelske markedet seg, og i 1875 ble det gjort forsøk med iset kveite til England. Problemer med å få skip og last velberget over Nordsjøen, gjorde at ordningen ble avviklet. I 1882 ble det gjort nye fremstøt; denne gang mot Skottland, og rutefarten ble en suksess. Kort vei fra feltet til land var viktig for å få avgåre fisken så raskt som mulig. Selv om havfiske helst ble drevet med større dampog seilskuter med dorryer til å fiske for seg, vokste det frem en flåte mindre skøyter, åpne fartøy og dampbåter som drev direktefiske etter kveite. Kveita ble iset og sendt, enten dirkete til Skottland, eller via Bergen. Senere ble også eksporten til England gjen- Heimland I på Island. Båten ble også benyttet av Fiskeridirektoratet og deltok i forsøk i Danmarksstredet, ved Sørøst-Grønnland og ved Jan Mayen. Heimlandsbanken sørvest av Island bærer navnet etter båtens vellykkede ekspedisjoner. Foto fra Thor Iversens heftet ang. fiskeriundersøkelsene ved Sydøstgrønland og Jan Mayen. norsk sjømat

20 fartøy eller ekspedisjoner. Overalt hvor man fant kveite var fangstene svært gode. Statistisk ble fisket delt inn i fire områder: Kveitefisket ved Vest-Grønnland, ved Bjørnøya, ved Island og ved Færøyene. Det var møringene som dominerte fisket i fjerne farvann. I denne perioden var England og Sverige de viktigste markedene Hanseat drev kveitefiske ved Bjørnøya og Svalbard allerede i En mannskapslott på kroner var svært mye i de dager. Foto utlånt av Odd-Magnus Hansen. opptatt. I 1882 var utførselen av kveite fra Ålesund 29 tonn, mens den i 1885 var økt til 275 tonn. Manglende bruk av is, gjorde at kveiteeksporten på slutten av 1800-tallet var preget av reklamasjoner og klager på bedervet vare. I Norsk Fiskeritidene for 1898 blir fiskere og eksportører igjen gjort oppmerksom på problemet:..fra England høres stadige klager over kveitens daarlige kvalitet og lave pris. Is maa bruges om bord, og fangsten maa hurtigere føres over til markedet. D/S Activ Bankefiske etter kveite hadde en vanskelig start. Mange forsøkte seg, men problemet var hele tiden hvordan man skulle få fisken til markedet før den var bedervet. Skulle man levere fersk fisk, måtte man ha raske fartøy. I 1885 ble dampbåten Activ av Ålesund satt inn i kveitefiske. Første driftsåret hadde båten fisket for kr ,-. Suksessen til 56 fot store Activ satte fart på deltakelsen i kveitefisket. Samtidig drev Activ opplodding av bunn for å finne nye kveitefelt. Det var slik de fant den rike kveitebanken som fikk navnet Aktivegga. Også Aktivneset bærer navn fra den vesle dampbåten. havfiske, men sunnmøringene var da langt inne i den nye tid. I denne perioden kom også de første line- og garnspill årene var preget av en overgang til havfiske og etablering av fangstområder i fjerne farvann. En rekke ekspedisjoner ble sendt ut, og nye kveitefelt ble avdekket. Her kan nevnes den engelskfinansierte Helder-ekspedisjonen som i 1926 gikk ut fra Hull mot områdene vest av Grønnland og mot New Foundland. Ombord var det norske fiskere, med base i moderskip og med dorryer som stod for selve fangstingen. I denne perioden ble store deler av det nordlige Atlanterhavet undersøkt av enkelt- Tilbakegang I 1935 merket man en markant tilbakegang i fangstene i fjerne farvann. Tre ekspedisjoner som drev fiske ved Vest-Grønnland (143 mann) hadde et oppfisket kvantum på 324 tonn fersk og iset kveite mot 455 tonn året før. Fisket ved Island gav bare 78 tonn kveite mot 449 tonn i Fra Bjørnøya og Svalbard ble det tatt 76 tonn mot 298 tonn i 1933 og Eneste lyspunkt var et tiltakende fiske ved Færøyene som fremdeles gav gode fangster. Av dette kom alt inn til Ålesund.. Beskatningsmønsteret i kveitefisket gjentok seg overalt hvor fisket ble etablert; gode fangster de første årene, økende deltakelse og så en nedgang i totalkvantum og en enda sterkere nedgang i fangst per fartøy. Eventyr i Nordland Parallelt med utviklingen av havfisket, foregikk det hele tiden et kyst- og bankfiske etter kveite i de nordligste fylkene. I 1936 fikk Ove Johansen i Bø (Vesterålen) 400 kroner i statsbidrag for å lage kveitegarn. Han bandt 10 garn, og i september satte han disse på dypt vann ved Skråva i Lofoten. Linefiskerne hadde forlatt dette feltet Mot fjerne farvann Ved overgangen til 1900-tallet var også andre deler av landet i ferd med å etablere et Kveite på kaia i Skrolsvik under det rike garnfisket i Foto: Kveitmuseet, Midt-Troms Museum. 20 norsk sjømat