Fylkesrådet Møteinnkalling Dato: Tid: 11:00 Sted: Femunden, Fylkeshuset, Hamar

Transkript

1 Fylkesrådet Møteinnkalling Dato: Tid: 11:00 Sted: Femunden, Fylkeshuset, Hamar Dette dokumentet er elektronisk godkjent.

2 Saksliste Sak (Arkiv)saksnr. Tittel Referatsaker Vedtak 209/14 14/7389 Høring - Forskrift om konsekvensutredninger for planer etter plan- og bygningsloven og Forskrift om miljøvurderinger av tiltak etter sektorlover 210/14 14/7655 Svar - Innføring av EETS - høring 211/14 14/8572 Verneutstyr for elever i videregående skole 212/14 14/8759 Nye retningslinjer for barne- og ungdomsaktiviteter 213/14 14/241 Annen gangs søknad Kvikne Utvikling - Bjørnsonjubileum /14 14/1006 Idrettens kompetansesenter Innlandet (IKI) - fordeling av midler for 2014

3 HEDMARK FYLKESKOMMUNE Fylkesrådet Møte Saknr. 14/ Saksbehandler: Hanne Thingstadberget SAK 209/14 Høring - Forskrift om konsekvensutredninger for planer etter plan- og bygningsloven og Forskrift om miljøvurderinger av tiltak etter sektorlover Saksnr.: Utvalg Møtedato 209/14 Fylkesrådet Fylkesrådets innstilling til vedtak: Fylkesrådet vedtar følgende som Hedmark fylkeskommunes høringsuttalelse til Forskrift om konsekvensutredninger for planer etter plan- og bygningsloven og Forskrift om miljøvurderinger av tiltak etter sektorlover: Fylkesrådet finner det utfordrende at «KU-forskriften» og «Vedlegg I/II/III/IV» ikke lenger blir entydige begrep; ved foreliggende endringsforslag blir det to sett dokumenter som omhandler nesten det samme og som har nesten like overskrifter og innhold. Dessuten vil det være en rekke tiltak/planer som vil befinne seg i en gråsone i forhold til hvilken forskrift de skal vurderes etter. Fylkesrådet mener dette gjør det mer krevende å forholde seg til KU-bestemmelsene enn tidligere, og at endringen slik sett ikke representerer noen forenkling eller effektivisering, slik målsettingen var, selv om enkelte er blitt mer presise. Når det gjelder de konkrete så har fylkesrådet følgende merknader: - Krav om større grad av offentliggjøring av utredning, metode og data, i et format som er tilpasset offentlige databaser, er en positiv endring. Likeledes er krav om faglig kompetanse for utredninger en forbedring. -Forskriftsendringen medfører en svekket ivaretakelse av lokale og regionalt viktige kulturminner (vedlegg III pkt b i begge forskrifter), siden bare fredete blir nevnt. Dette tilsvarer ikke det som står i gjeldende forskrift.

4 Sak 209/14 -Det er positivt at landskap (og derigjennom viktige kulturlandskap) er kommet med i vedlegg III f, i begge forskrifter. Vi legger til grunn at begrepet "kulturlandskap" defineres som i den europeiske landskapskonvensjonen, dvs. også urbane og industrielle landskap. Vedlegg: - Forskrift om konsekvensutredninger for planer etter plan- og bygningsloven med tilhørende høringsbrev og -notat av Forskrift om miljøvurderinger av tiltak etter sektorlover med tilhørende høringsbrev og - notat av Hamar, Per-Gunnar Sveen fylkesrådsleder Dette dokumentet er elektronisk godkjent.

5 Sak 209/14 Saksutredning Høring - Forskrift om konsekvensutredninger for planer etter plan- og bygningsloven og Forskrift om miljøvurderinger av tiltak etter sektorlover Hjemmel/referanse for saken Fylkesrådets vedtakskompetanse er hjemlet i FT-sak 95/11. Innledning og bakgrunn Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) har sendt forslag til forskrift om konsekvensutredninger for planer etter plan- og bygningsloven på høring, samtidig som Klima- og miljødepartementet (KLD) har sendt forslag til forskrift om miljøvurderinger av tiltak etter sektorlover på høring. Felles høringsfrist er 10. oktober I henhold til Kongelig resolusjon av 19. desember 2013 om endring av ansvarsforhold mellom departementene er Kommunal- og moderniseringsdepartementet ansvarlig for regelverket om konsekvensutredninger for planer etter plan- og bygningsloven, og Klima- og miljødepartementet ansvarlig for konsekvensutredninger for planer etter annet lovverk (plan- og bygningslovens kap. 14). På bakgrunn av ovennevnte ansvarsdeling legger departementene fram hvert sitt forslag til nye/endrede forskrifter. Bakgrunnen for forslaget til endringer er at EFTAs overvåkningsorgan ESA har konstatert mangelfull implementering av gjeldende EU rett på området i norsk regelverk. ESA har i brev av 10. juli 2013 til Miljøverndepartementet varslet at det vil kunne bli åpnet sak mot Norge dersom krav som følger av de to relevante EU direktivene ikke følges opp i norsk regelverk. I tillegg er det behov for å legge til rette for enklere og mere effektive bestemmelser, samt å oppdatere regelverket som en følge av endringer i nasjonalt regelverk. Saksopplysninger fakta At det fremmes to sett til nye forskrifter er hovedsakelig begrunnet med at med at de angår ulike lovverk og har ulike virkeområder. Kommunal- og moderniseringsdepartementets forskrift omhandler kun planer etter plan- og bygningsloven, mens Klima- og miljødepartementets forskrift kun omhandler planer og tiltak som reguleres etter sektorlover. Begge forskriftene tar utgangspunkt i gjeldene forskrift «Forskrift om konsekvensutredninger». Nedenfor følger en oversikt over de viktigste endringene i de to forskriftene sett i forhold til dagens forskrift. Det framgår også om endringen er av hensyn til ESA eller av nasjonale grunner.

6 Sak 209/14 Forskrift om konsekvensutredninger for planer etter plan- og bygningsloven og foreslåtte endringer i forhold til gjeldende forskrift 2 Planer og tiltak som alltid skal behandles etter forskriften Det foreslås endring som innebærer at områdereguleringer på mer enn 15 dekar som fastsetter rammer for senere detaljregulering av tiltak i vedlegg I og vedlegg II alltid skal konsekvensutredes. (ESA-tilpasning.) 3 Planer og tiltak som skal vurderes nærmere Det foreslås endring som innebærer at områdereguleringer på mindre enn 15 dekar som fastsetter rammer for senere detaljregulering av tiltak i vedlegg I og vedlegg II skal vurderes etter forskriften. (ESA- tilpasning.) 4 Vurdering etter kriteriene i vedlegg III for planer som omfattes av 3 (tilsvarer 5 i gjeldende forskrift) Det foreslås en ny bestemmelse om at forslagstiller selv skal gjøre en vurdering av om planen kan få vesentlige virkninger for miljø eller samfunn. (Nasjonal tilpasning.) 5 Planprogram (tilsvarer 6 i gjeldende forskrift) Det foreslås en ny bestemmelse som innebærer at det ikke er krav til planprogram etter forskriftens 3 bokstav c, reguleringsplaner som gir grunnlag for utbygging av tiltak nevnt i vedlegg II. samt en presisering om at det for planer der det er krav til planprogram må redegjøres i planprogrammet for hvilke problemstillinger som anses viktige i henhold til miljø og samfunn i det konkrete planarbeidet. Det presiseres også at det skal foreligge kart over planområdet og at det alltid skal gå fram hvilke fremgangsmetoder som skal benyttes for å fremskaffe nødvendig og beslutningsrelevant kunnskap inne ulike tema. (Nasjonal tilpasning.) 6 Høring, behandling og fastsetting av planprogram (tilsvarer 7 og 8 i gjeldende forskrift) Det foreslås en presisering av kravet om at det skal framgå av høringsuttalelsen dersom berørte regionale eller statlige myndigheter innenfor eget ansvarsområde vurderer at planene kan komme i konflikt med nasjonale eller viktige regionale hensyn. For å klargjøre kravet til utredning av relevante og realistiske alternativer foreslås det å presisere at ansvarlig myndighet alltid skal vurdere behovet for å få utredet alternative løsninger, og at det skal tas utgangspunkt i innkomne høringsuttalelser ved vurderingen av hva som anses som relevante og realistiske alternativer. Videre at det ikke kun skal kunne stilles krav til vurdering av slike alternativer, men at de skal kunne kreves utredet. For linjetiltak (vei, bane, etc.) foreslås det en presisering om at som hovedregel minst skal utredes to alternativer. Det foreslås en endring som innebærer at planprogrammet skal fastsettes innen ti uker etter frist for uttalelser og en bestemmelse som innebærer at planmyndigheten etter høring kan avslutte saksbehandlingen ved å unnlate å fastsette planprogram. (Nasjonal tilpasning.) 7 Innhold og utforming av planforslag med konsekvensutredning (tilsvarer 9 i gjeldende forskrift) For planer hvor det ikke er krav til planprogram foreslås presisering mht. at konsekvensutredningen skal utarbeides på bakgrunn av kravene gitt i 7 og relevante krav til dokumentasjon gitt i vedlegg IV. Videre skal det sees hen til uttalelser innkommet ved varsel om

7 Sak 209/14 oppstart. Det foreslås en ny bestemmelse om at konsekvensutredningen, herunder feltundersøkelser, skal utføres av personer med relevant faglig kompetanse. (Nasjonal tilpasning.) Det foreslås også en gjeninnføring av sammendrag av konsekvensutredningen. (ESA-tilpasning.) 8 Høring og offentlig ettersyn av planforslag med konsekvensutredning (tilsvarer 10 i gjeldende forskrift) Det foreslås en ny bestemmelse om at data som er samlet inn i arbeidet med konsekvensutredningen skal systematiseres i henhold til gitte standarder der dette foreligger. Forslagstiller skal bidra til at data gjøres tilgjengelig slik at offentlige myndigheter kan legge disse inn i offentlige databaser. Der offentlige databaser er gjort tilgjengelig for slik innlegging forutsettes det at forslagstiller sørger for at slike data blir lagt inn i databasene. (Nasjonal tilpasning.) 10 Hensyntaken til konsekvensutredningen ved vedtak og gjennomføring (tilsvarer 12 i gjeldende forskrift) Det foreslås en skjerpelse som innebærer at myndigheten skal ta hensyn til utredning og uttalelsene til den ved behandling av planen (Nasjonal tilpasning.) Det foreslås også en bestemmelse som sier at planmyndigheten skal fastsette vilkår for å avklare og belyse, overvåke og begrense vesentlige negative virkninger av planen eller tiltaket. Videre foreslås det at planmyndigheten kan bestemme at det skal utarbeides et miljøoppfølgingsprogram hvor det understrekes at miljø skal forstås i vid forstand. Det er tatt inn en referanse til de aktuelle bestemmelsene i plan- og bygningsloven som gir grunnlag for å fastsette vilkår om oppfølging av vesentlige virkninger av planen. (ESA-tilpasning.) Det foreslås også et nytt ledd som sier at gjennomførte undesøkelser i lys av fastsatte krav skal gjøres offentlig tilgjengelig. (ESA-tilpasning.) 11 Offentliggjøring av vedtak (tilsvarer 13 i gjeldende forskrift) Det foreslås en innskjerping mht. at saksframlegg/innstilling/planvedtak skal være offentlig tilgjengelig på internett. I tillegg skal planvedtak offentliggjøres i samsvar med plan- og bygningslovens bestemmelser. (Nasjonal tilpasning.) 12 Særskilte regler om planprogram (tilsvarer 14 i gjeldende forskrift) For å spare tid og bidra til offentlighet rundt konseptvalgutredningen, foreslås det en endring som innebærer en klargjøring av at planprogram kan høres sammen med konseptvalgutredning der slik utarbeides. (Nasjonal tilpasning.) 15 Avklaring og endring av rollen som ansvarlig myndighet (tilsvarer 18 i gjeldende forskrift) Miljøverndepartementet endres til Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Departementet kan i samråd med berørte myndigheter bestemme at det skal være annen ansvarlig myndighet enn det som framgår av forskriften dersom nasjonale eller regionale hensyn tilsier det. Dette gjelder også for fastsettelse av planprogram i saker hvor regional eller statlig myndigheter organiserer planarbeid og utarbeider planer i henhold til plan- og bygningslovens 3-7. Det foreslås videre at dersom ansvarlig myndighet ikke fastsetter planprogrammet innen rimelig tid, kan departementet, etter at kommunen har fått uttale seg, selv fastsette programmet. (Nasjonal tilpasning.)

8 Sak 209/14 16 Konsekvensutredninger ved grenseoverskridende virkninger (tilsvarer 19 i gjeldende forskrift) Det foreslås at Klima- og miljødepartementet er nasjonalt kontaktpunkt for planer som kan få vesentlige virkninger i en annen stat og planer i en annen stat som kan få vesentlige virkninger i Norge. (Nasjonal tilpasning). Videre foreslås det at dersom en plan kan få vesentlige virkninger i en annen stat, skal ansvarlig myndighet sende planprogram til berørte myndigheter i denne staten samtidig med høring i Norge med invitasjon til å delta i planprosessen. Kravene til saksbehandling i 6 og 8-11, 13 og 14 skal legges til grunn hvis annen stat velger å delta i planprosessen. Kopi av dokumentene sendes til Klima- og miljødepartementet, som skal varsle rett myndighet i berørt stat. (ESA-tilpasning.) Til slutt foreslås det at Kommunal og moderniseringsdepartementet i samråd med Klima- og miljødepartementet kan pålegge forslagsstiller å utarbeide planprogram og planforslag med konsekvensutredning i de språk som er nødvendige, og å delta i offentlig møte i berørt stat. (ESA-tilpasning.) Endringer/suppleringer/presiseringer i Vedlegg I, Vedlegg II, Vedlegg III, Vedlegg IV På bakgrunn av dialogen med ESA, lovendringer og egne vurderinger er det foreslått div. justeringer i de overnevnte vedleggene. (ESA-tilpasning/Nasjonal tilpasning.) Vedlegg I omhandler Planer og tiltak som alltid skal konsekvensutredes, Vedlegg II omhandler Planer og tiltak etter 3 som skal vurderes etter vedlegg III, Vedlegg II omhandler Kriterier for vurdering av vesentlige virkninger, og Vedlegg IV omhandler Rammer for krav til innhold i konsekvensutredningen. Forskrift om miljøvurderinger av tiltak etter sektorlover og foreslåtte endringer i forhold til gjeldende forskrift 2 Forskriftens sakelig virkeområde (tilsvarer 2 og 3 i gjeldende forskrift) De aktuelle bestemmelsene for tiltak etter sektorlover i tidligere 2 og 3 er tatt inn i ny 2. Bestemmelser knyttet til planleggingen etter plan- og bygningsloven er tatt ut. Bokstav c (planer og programmer som fastsetter rammer for søknad om tillatelse for tiltak nevnt i vedlegg I eller II, og der planen eller programmet vedtas av et departement i henhold til lov eller forskrift) er ny. Planer og programmer etter 2 c og planer etter 2 d er for enkelthets skyld definert som tiltak. Tilsvarende er begrepet søknad også definert til å omfatte forslag til planer eller programmer etter 2 c og planer etter 2 d. I de tilfeller det er utarbeidet plan etter plan- og bygningsloven for andre tiltakstyper enn de som reguleres av ovennevnte lover vil det være et hensiktsmessighetsspørsmål om utredningsplikten knyttes opp til denne forskriften eller planforskriften og følgelig om det er sektormyndigheten eller planmyndigheten som anses å være ansvarlig myndighet. (ESAtilpasning.) 3 Behandling av vedlegg II-tiltak og krav til supplerende utredninger (ny) I tråd med forslaget til endringer i plan- og bygningsloven 14-2 foreslås det en forenklet modell for behandling av tiltak som omfattes av vedlegg II. Første ledd: Tiltakshaver skal i forbindelse med utarbeidelse av søknad gjøre en vurdering av om tiltaket faller inn under kriteriene i vedlegg III. Annet ledd: Myndigheter med ansvar for kriteriene i vedlegg III skal i forbindelse med høring av søknaden vurdere om de mener tiltaket kan få vesentlige virkninger. Berørte myndigheter, parter eller interesseorganisasjoner bør i forbindelse med høring av søknaden konkretisere hvilke forhold

9 Sak 209/14 som bør belyses nærmere, dersom de mener tiltaket kan få vesentlige virkninger og det ikke allerede er tilfredsstillende redegjort for disse. Tredje ledd: Dersom ansvarlig myndighet på bakgrunn av høringen og egne vurderinger finner at tiltaket kan få vesentlig virkninger, og virkningene ikke i tilstrekkelig grad er belyst, jf. krav til dokumentasjon gitt i 7 eller blir tilfredsstillende avbøtt, skal ansvarlig myndighet stille krav om supplerende utredninger. Fjerde ledd: Dersom ansvarlig myndighet vurderer at tiltaket ikke har vesentlige virkninger skal dette fremgå ved sluttbehandlingen av tiltaket. Dersom krav til supplerende utredninger er reist for tiltak med vesentlige virkninger, men ikke tatt til følge, skal det gis en begrunnelse. Femte ledd: Krav til supplerende utredninger skal ta utgangspunkt i de forhold som anses å være mangelfullt belyst og i samsvar med krav til dokumentasjon etter 7. Sjette ledd: De supplerende utredningene høres og behandles i behandles i samsvar med bestemmelsen i 8. Det kan settes en kortere frist for høring av supplerende utredninger. Fristen skal være minst 4 uker. (Nasjonal tilpasning.) 4 Melding med forslag til utredningsprogram for tiltak og planer som alltid skal konsekvensutredes (tilsvarer 6 i gjeldende forskrift) Ut fra nasjonale erfaringer foreslås det noen endringer i bestemmelsene om melding med forslag til utredningsprogram. Første ledd: Melding med forslag til utredningsprogram skal gjøre rede for formålet med tiltaket eller planen, beskrive området og hvilke problemstillinger som anses viktig for miljø og samfunn i den konkrete saken, basert på eksisterende kunnskap. Relevante og realistiske alternativer skal beskrives, og det skal framgå hvordan behandlingen av disse skal ivaretas i utredningsarbeidet. Bakgrunnen for endringen er at mange utredningsprogram har en tendens til å være stikkordsmessig og altomfattende. Det er viktig at meldingen med forslag til utredningsprogram gir en tilfredsstillende beskrivelse av egenskaper ved området som omfattes av søknaden og hvilke forhold som anses viktig å få belyst i forhold til den konkrete saken. Det er viktig at forslaget til utredningsprogram tydeliggjør hvilke problemstillinger og hensyn som framstår som sentrale i den enkelte sak. Dette er en forutsetning for at berørte myndigheter skal kunne vurdere konfliktgraden og utredningsbehov knyttet til et tiltak eller planen. (Nasjonal tilpasning.) 5 Høring, behandling og fastsetting av program (tilsvarer 7 i gjeldende forskrift) Det foreslås nye bestemmelser om at ansvarlig myndighet kan avslutte prosessen etter bestemmelsene. Bakgrunnen er å klargjøre at det ikke er noen plikt etter bestemmelsene om konsekvensutredninger å videreføre saksbehandlingen av tiltaket dersom ansvarlig myndighet vurderer at tiltaket ikke bør realiseres. Forutsetningen for å kunne stoppe behandlingen av saken etter KU-forskriften er imidlertid at vedkommende sektorlov også gir grunnlag for å stoppe behandlingen av søknaden. I gjeldende bestemmelse omtales kravet til å vurdere relevante og realistiske alternativer både i 6 og 7. Det foreslås at bestemmelsen om vurdering og utredning av alternativer flyttes til ny 7 og at det i ny 5 kun henvises til 7. I ny 5 tas det også inn et krav om at det ved fastsetting av programmet skal redegjøres for høringsuttalelsene og hvordan disse er vurdert og ivaretatt. (Nasjonal tilpasning.) 7 Krav til konsekvensutredningen (tilsvarer 9 i gjeldende forskrift) Av hensyn til EIA-direktivet tas det inn et siste punktum i siste ledd om at det skal utarbeides et sammendrag av konsekvensutredningen. For øvrig foreslås bestemmelsen bygget ut slik at den inneholder alle vesentlig materielle krav knyttet til konsekvensutredningen.

10 Sak 209/14 Første ledd: Konsekvensutredningen skal, i lys av den konkrete saken, identifisere, beskrive og vurdere de direkte og indirekte effekter vesentlige effekter tiltaket kan få i forhold til: a) befolkning og helse, b) arter og naturtyper, c) land, jordmonn, vann, luft og klima, d) materielle verdier, kulturminner og landskap, e) og samvirke mellom faktorene nevnt over. Annet ledd: Konsekvensutredning skal også redegjøre for punktene under bokstav a og relevante elementer under bokstav b i vedlegg IV. Tredje ledd: For tiltak etter 2 bokstav c og d skal konsekvensutredningen redegjøre for virkningene planen eller programmet kan få for miljø eller samfunn på et overordnet nivå. Fjerde ledd tilsvarer siste del av første ledd i gjeldende 9. Femte ledd: Bestemmelsene om utredning av realistiske og relevante alternativer er tatt inn i 7 femte ledd. Disse bestemmelsene er i gjeldende forskrift gitt i 6 annet ledd og 7 femte ledd. Sjette ledd: Konsekvensutredninger, herunder feltundersøkelser, skal utføres av personer med relevant faglig kompetanse. Syvende ledd: Bestemmelsen tilsvarer siste ledd i gjeldende vedlegg III. Flyttes til ny 7 da det er et sentralt aspekt ved konsekvensutredningen og vurder mulige avbøtende tiltak og nødvendige undersøkelser med sikte på å overvåke og klargjøre faktiske virkninger av tiltaket. Åttende ledd: Søknad med konsekvensutredning skal normalt utgjøre et samlet dokument. Det skal utarbeides et sammendrag av konsekvensutredningen beregnet på offentlig distribusjon. (Nasjonal tilpasning/esa-tilpasning.) 8 Høring og offentlig ettersyn av planforslag eller søknad med konsekvensutredning (tilsvarer 10 i gjeldende forskrift) Nytt fjerde ledd: Data som er samlet inn i arbeidet med konsekvensutredningen skal systematiseres i henhold til gitte standarder der dette foreligger. Data skal gjøres tilgjengelig for offentlige myndigheter slik at de kan legges inn i offentlige databaser. Forslagsstiller skal selv sørge for å legge inn innsamlede data i databaser der det er lagt til rette for dette. Bestemmelsen innebærer at data som er samlet inn i arbeidet med konsekvensutredningen skal systematiseres i henhold til gitte standarder der dette foreligger. Tiltakshaver skal bidra til at data gjøres tilgjengelig slik at offentlige myndigheter kan legge disse inn i offentlige databaser. Der offentlige databaser er gjort tilgjengelig for slik innlegging, forutsettes det at tiltakshaver sørger for at slike data blir lagt inn databasene. (Nasjonal tilpasning.) 9 Hensyntaken til konsekvensutredningen ved vedtak og gjennomføring (tilsvarer 12 i gjeldende forskrift) Det foreslås flere endringer. Første ledd: Vedtaksmyndigheten skal ved behandlingen av søknaden ta hensyn til konsekvensutredningen og høringsuttalelsene til denne. Tredje ledd: Vedtaksmyndigheten skal fastsette vilkår for å avklare og belyse, overvåke og begrense vesentlige negative virkninger av tiltaket. Vedtaksmyndigheten kan bestemme at det skal utarbeides et miljøoppfølgingsprogram. Nytt fjerde ledd: Oppfølgende undersøkelser i henhold til tredje ledd skal gjøres offentlig tilgjengelige. (ESA-tilpasning.)

11 Sak 209/14 10 Offentliggjøring av vedtak (tilsvarer 13 i gjeldende forskrift) I gjeldende forskrift står det at dokumentene ved vedtak (saksframstilling/innstilling) skal så langt som mulig være tilgjengelig på nett. Ny bestemmelse: Saksframlegget eller innstillingen med begrunnelse skal være offentlig tilgjengelig. Vedtaket skal kunngjøres. Dokumentene skal gjøres tilgjengelige på internett. (Nasjonal tilpasning.) 13 Konsekvensutredning ved grenseoverskridende virkninger (tilsvarer 19 i gjeldende forskrift) På bakgrunn av merknader fra ESA, er det klargjort hvordan naboland kan medvirke i plan- eller utredningsarbeidet. Miljøverndepartementet er endret til Klima- og miljødepartementet. (ESAtilpasning.) Endringer/suppleringer/presiseringer i Vedlegg I, Vedlegg II, Vedlegg III, Vedlegg IV På bakgrunn av dialogen med ESA, lovendringer og egne vurderinger er det foreslått div. justeringer i de overnevnte vedleggene. (ESA-tilpasning/Nasjonal tilpasning.) Vedlegg I omhandler Planer og tiltak som alltid skal konsekvensutredes (med bl.a. forslag til bestemmelser for CO2-fangst og lagring, og forenkling ved at det ikke stilles krav om melding), Vedlegg II omhandler Tiltak som skal vurderes etter 3, Vedlegg III omhandler Kriterier for vurdering av vesentlige virkninger (som bl.a. tar opp i seg manglende hovedelementer fra direktiv), og Vedlegg IV omhandler Rammer for søknad med konsekvensutredningen (med bl.a. endringer i lys av naturmangfoldloven og vannforskriften, samt at støy og friluftsliv er tatt inn som aktuelle utredningstema). Vurderinger Fylkesrådet tar til etterretning at det i henhold til kongelig resolusjon av 19. desember 2013 har skjedd en endring i ansvarsforholdet mellom departementene gjennom at Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) nå er ansvarlig for konsekvensutredninger for planer etter plan- og bygningsloven og Klima- og miljødepartementet (KLD) er ansvarlig for konsekvensutredninger av planer og tiltak etter annet lovverk. På bakgrunn av ovennevnte ansvarsfordeling legger de to departementene fram hvert sitt forslag til forskrift om konsekvensutredninger (KU) innenfor sine respektive ansvarsområder. Bakgrunnen for at KUbestemmelsene foreslås revidert er at EFTAs overvåkingsorgan ESA har konstatert mangelfull implementering i det norske regelverket av gjeldende EU-rett på området. I tillegg er det behov for å legge til rette for enklere og mere effektive bestemmelser, samt å oppdatere regelverket som en følge av endringer i nasjonalt regelverk. Fylkesrådet oppfatter det slik at den avgjørende forskjellen mellom de to forskriftene er at de refererer til ulike lover. Kommunal- og moderniseringsdepartementets forskrift omhandler kun planer etter plan- og bygningsloven, mens Klima- og miljødepartementets forskrift kun omhandler planer og tiltak som reguleres etter sektorlover. Begge forskriftene tar utgangspunkt i gjeldende forskrift, og har således mange felles/lignende bestemmelser. Ut over det som endres som en konsekvens av pålegg fra ESA, stiller Fylkesrådet spørsmål om endringene som foreslås innebærer en forenkling og en effektivisering av KU-bestemmelsene slik målsettingen var. Først og fremst er det utfordrende at «KU-forskriften» og «Vedlegg I/II/III/IV» ikke lenger er entydige begrep; det blir to sett dokumenter som omhandler nesten det samme og som har nesten like overskrifter og innhold. Dessuten vil det være en rekke tiltak/planer som vil befinne seg i en gråsone i forhold til hvilken forskrift de skal vurderes etter. Fylkesrådet mener dette gjør det mer krevende å forholde

12 Sak 209/14 seg til KU-bestemmelsene enn tidligere, og at endringen samlet slik sett ikke representerer noen forenkling eller effektivisering, slik målsettingen var, selv om enkelte er blitt mer presise. Når det gjelder de konkrete endringene så har fylkesrådet følgende synspunkter som gjelder begge forskrifter: Krav om større grad av offentliggjøring av utredning, metode og data, i et format som er tilpasset offentlige databaser, er en positiv endring. Likeledes er krav om faglig kompetanse for utredninger en forbedring. Dette er spesielt for viktig for kulturminnesektoren. Fylkesrådet oppfatter at forskriftsendringen medfører en svekket ivaretakelse av lokale og regionalt viktige kulturminner (vedlegg III pkt b), siden bare fredete (=nasjonalt viktige) blir nevnt. Dette tilsvarer ikke det som står i gjeldende 4 ("fredete og vernede"), slik det hevdes i høringsnotatene (pbl-notat s. 21, sektor-notat s. 23). Det er positivt at landskap (og derigjennom viktige kulturlandskap) er kommet med i vedlegg III f, i begge forskrifter. Det var ikke et eksplisitt gyldig kriterium i gjeldende forskrift. Vi legger til grunn at begrepet "kulturlandskap" defineres som i den europeiske landskapskonvensjonen, dvs. også urbane og industrielle landskap, hvilket kanskje burde vært presisert. Konklusjon Det er utfordrende at «KU-forskriften» og «Vedlegg I/II/III/IV» ikke lenger er entydige begrep; det blir to sett dokumenter som omhandler nesten det samme og som har nesten like overskrifter og innhold. Dessuten vil det være en rekke tiltak/planer som vil befinne seg i en gråsone i forhold til hvilken forskrift de skal vurderes etter. Fylkesrådet mener dette gjør det mer krevende å forholde seg til KU-bestemmelsene enn tidligere, og at endringen slik sett ikke representerer noen forenkling eller effektivisering, slik målsettingen var, selv om enkelte er blitt mer presise. Når det gjelder de konkrete så har fylkesrådet følgende merknader: -Krav om større grad av offentliggjøring av utredning, metode og data, i et format som er tilpasset offentlige databaser, er en positiv endring. Likeledes er krav om faglig kompetanse for utredninger en forbedring. -Fylkesrådet oppfatter at forskriftsendringen medfører en svekket ivaretakelse av lokale og regionalt viktige kulturminner (vedlegg III pkt b i begge forskrifter), siden bare fredete blir nevnt. Dette tilsvarer ikke det som står i gjeldende forskrift. -Det er positivt at landskap (og derigjennom viktige kulturlandskap) er kommet med i vedlegg III f, i begge forskrifter. Vi legger til grunn at begrepet "kulturlandskap" defineres som i den europeiske landskapskonvensjonen, dvs. også urbane og industrielle landskap.

13 HEDMARK FYLKESKOMMUNE Fylkesrådet Møte Saknr. 14/ Saksbehandler: Rune Hoff SAK 210/14 Svar - Innføring av EETS - høring Saksnr.: Utvalg Møtedato 210/14 Fylkesrådet Fylkesrådets innstilling til vedtak: Fylkesrådet vedtar følgende som Hedmark fylkeskommunes uttalelse til høringen: Hedmark fylkeskommune viser til brev fra Vegdirektoratet datert vedrørende høring på forskrift som innfører EETS (European Electronic Toll Service). Hedmark fylkeskommune er positive til innføring av forskriften, da den mest sannsynlig vil bidra til å øke andelen av elektroniske passeringer i bomstasjoner og gjøre det enklere for trafikanter som bruker veger i flere land å betale bompenger. Innkreving via brikker er også mer effektivt og mindre kostbart enn å kreve inn betaling fra de som passerer uten brikke. Hedmark fylkeskommune stiller spørsmål ved om ikke reglene som regulerer hvem som kan bli utsteder av EETS-brikker bør harmoniseres. Forskriftens 2-6 slår fast at eksisterende bompengeselskaper ikke kan være EETS-utstedere, men det er kun disse selskapene som kan være utstedere av AutoPASS-brikker. 2-6 er formulert slik at det kan bidra til at dagens bompengeselskaper ved inntreden av eksterne EETS-utstedere mister kontroll over deler av sin egen kontantstrøm og inntekter som skal benyttes til å betjene lån for vegfinansiering, samtidig som de kan bli utsatt for en urettmessig diskriminering overfor utenlandske selskaper som ønsker å bli utstedere av EETS-brikker. Regelverket bør derfor harmoniseres slik at også eksisterende bompengeselskaper kan bli sertifisert som EETS-utstedere. Regjeringen har foreslått at det skal etableres noen få, store regionale bompengeselskap til erstatning for dagens mange og mindre selskap. For Hedmark fylkeskommune virker det naturlig at disse selskapene bør ha mulighet til å bli EETS-utstedere, det være seg separat eller gjennom et nasjonalt samarbeide de regionale selskapene imellom.

14 Sak 210/14 Forslaget til forskrift legger opp til at bompengeselskapene skal dekke Vegdirektoratets kostnader med å implementere EETS-ordningen. Dersom dagens bompengeselskaper eller nye regionale bompengeselskaper ikke kan bli EETS-utstedere mener Hedmark fylkeskommune at det ikke er noe grunnlag for å legge kostnader med å opprette og implementere EETS-ordningen på dagens bompengeselskaper og på brukerne av eksisterende bomvegprosjekter. Disse kostnadene bør dekkes av staten. Vedlegg: - Høringsbrev datert 3. Juli Høringsnotat datert 3. Juli Høringsuttalelse fra Vegfinans AS, datert 8. September Uoffisiell omsetjing av kommisjonsavgjerd av 6. Oktober Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/52/EF av 29. April 2004 Hamar, Per-Gunnar Sveen fylkesrådsleder Dette dokumentet er elektronisk godkjent.

15 Sak 210/14 Saksutredning Svar - Innføring av EETS - høring Hjemmel/referanse for saken Fylkesrådets vedtakskompetanse er hjemlet i FT-sak 95/11. Innledning og bakgrunn Det foreslås at det innføres forskrift som implementerer de relevante kravene til kun en elektronisk brikke. Endringene vil gjelde tekniske og organisatoriske forhold knyttet til selve innkrevingssystemet, og vil ikke påvirke bompengeavgiften som sådan. Primært vil forskriftene gi føringer for bruk av utenlandske trafikantbetalingsbrikker i norske bomstasjoner, og vilkår for dette. Forskriftene vil ikke påvirke AutoPASS-brukere eller trafikanter uten brikke. Tanken er at en EETS-bruker kun skal måtte forholde seg til en aktør;eets-utstederen. Man blir en EETS bruker gjennom å tegne en avtale og motta en EETS-brikke fra en EETS-utsteder. Dette er det samme prinsipp som ligger til grunn for det norske AutoPASS-systemet, der brukerne bruker sin AutoPASS-brikke til betaling i alle norske trafikantbetalingsstasjoner. Saksopplysninger fakta Direktivets formål er å fastsette nødvendige betingelser for å sikre at de ulike landenes elektroniske trafikantbetalingssystemer kan virke sammen. Målet er at brukeren kan tegne en avtale og få en EETS-brikke som kan brukes som betalingsmiddel i alle europeiske trafikantbetalingsanlegg. EETS skal være uavhengig av landenes prinsipielle avgjørelse om hvilke kjøretøy som skal betale, størrelsen på trafikantbetalingssatsene og hvordan innkrevde midler skal anvendes. EETS skal utelukkende berøre måten avgiften blir krevd inn på. Det skal være mulig å inngå avtale uansett kjøretøyets registreringsland, avtalepartens nasjonalitet eller hvilket lands vegnett trafikantbetalingen kreves inn på. Plikter og rettigheter for myndigheter, bomselskaper og EETS-utstedere Potensielle EETS-utstedere skal registrere seg i landet hvor selskapet er etablert. Hvert lands myndigheter plikter å sette opp godkjenningsprosedyrer for selskap som ønsker å etablere seg som EETS-utsteder. Medlemslandene forplikter seg til å holde et nasjonalt elektronisk register med informasjon om trafikantbetalingssystemet, samt EETS-utstedere som opererer i sitt land. Alle bomselskap som omfattes av direktivet skal utarbeide en områdeerklæring der det fremgår generelle vilkår for avtale med EETS-utstedere. Bomselskaper må behandle EETS-utstedere på en ikke-diskriminerende måte og for å kunne vurdere om en EETS-utstederes utstyr fungerer i et gitt trafikantbetalingssystem, skal bomselskapet samarbeide med EETS-utstederen om å gjennomføre en test av brikkens bruksegnethet. En EETS-utsteder plikter å gjøre avtale med samtlige bomselskaper i løpet av 24 måneder innen registrering. EETS-utsteder skal ha full geografisk dekning til enhver tid. Dersom en EETS-utsteder på et tidspunkt ikke har full dekning, skal det gis 6 måneders frist til å gjenopprette full dekning.

16 Sak 210/14 Administrative og økonomiske konsekvenser Det legges opp til at Vegdirektoratet gis myndighet til å gjennomføre registreringen av norske selskap som ønsker å bli EETS-utstedere, under dette faller også plikten til å holde et EETS-register. Vegdirektoratet skal forhandle med og eventuelt akseptere EETS-utstedere på vegne av alle bomselskap. Dersom en EETS-utsteder ønsker å operere i Norge vil det kunne påløpe visse kostnader for å etablere samvirke mellom EETS-utsteder og bompengeselskapene. I stor grad beror kostnadsbildet på hvordan EETS-utstederen tilpasser seg det norske systemet. Vegdirektoratet utarbeider en felles områdeerklæring på vegne av bompengeselskapene. Når EETS-tjenesten kommer i drift og blir tilgjengelig for et stort antall brukere, vil dette kunne bidra positivt til å redusere kostnadene til drift av bomstasjoner. Det anslås at kostnader ved opprettelse av EETS-registeret vil beløpe seg til maksimalt kr. 1 mill., mens kostnadene til implementering maksimalt blir kr. 10 millioner. Det understrekes imidlertid at disse estimatene er usikre. Prop 39S ( ) forutsetter at eventuelle kostnader dekkes av bompengeselskapene og at forskriften derfor ikke vil medføre behov for statlige midler. Vurderinger Fylkesrådet stiller seg positive til forskriften, da denne vil bidra til å øke andelen elektroniske passeringer i bomstasjonene og forenkle betalingen av bompenger for trafikanter som kjører gjennom flere land. Fylkesrådet stiller spørsmålstegn til at bompengeselskapene ikke blir involvert i arbeidet med å registrere, forhandle med og akseptere EETS-utstedere, samt utarbeide områdeerklæring og å følge EETS-utstederne opp. Gjennom den varslede omorganiseringen av bompengebransjen i Norge vil de Regionale bompengeselskapene ha mer enn god nok kompetanse til å kunne utføre de oppgavene. Vegdirektoratet antyder at kostnaden ved opprettelse av EETS-register er maksimalt 1 mill. kr og at kostnadene ved implementering blir maksimalt kr. 10 millioner. Fylkesrådet synes det er urimelig at bompengeselskapene blir pålagt å dekke disse kostnadene når de ikke blir involvert i arbeidet. Dette er midler som kan påvirke bompengeselskapenes kostnadsnivå, kontantstrøm og sikkerhet for å få inn utestående krav. Ikke minst er det midler som brukerne av dagens bompengeprosjekter har betalt inn til nedbetaling av disse. Fylkesrådet stiller også spørsmål om hvorfor forskriften i 2-6 fastslår at et bompengeselskap ikke kan være EETS-utsteder. Det vil være viktig for norske bompengeselskaper å kunne posisjonere seg for en slik rolle slik at man får like konkurransevilkår med utenlandske selskap som er interessert i å tilby EETS-tjenester på det norske markedet. Konklusjon Hedmark fylkeskommune er positive til innføring av forskriften, da den mest sannsynlig vil bidra til å øke andelen av elektroniske passeringer i bomstasjoner og gjøre det enklere for trafikanter som bruker veger i flere land å betale bompenger. Innkreving via brikker er også mer effektivt og mindre kostbart enn å kreve inn betaling fra de som passerer uten brikke.

17 Sak 210/14 Hedmark fylkeskommune stiller spørsmål ved om ikke reglene som regulerer hvem som kan bli utsteder av EETS-brikker bør harmoniseres. Forskriftens 2-6 slår fast at eksisterende bompengeselskaper ikke kan være EETS-utstedere, men det er kun disse selskapene som kan være utstedere av AutoPASS-brikker. 2-6 er formulert slik at det kan bidra til at dagens bompengeselskaper ved inntreden av eksterne EETS-utstedere mister kontroll over deler av sin egen kontantstrøm og inntekter som skal benyttes til å betjene lån for vegfinansiering, samtidig som de kan bli utsatt for en urettmessig diskriminering overfor utenlandske selskaper som ønsker å bli utstedere av EETS-brikker. Regelverket bør derfor harmoniseres slik at også eksisterende bompengeselskaper kan bli sertifisert som EETS-utstedere. Regjeringen har foreslått at det skal etableres noen få, store regionale bompengeselskap til erstatning for dagens mange og mindre selskap. For Hedmark fylkeskommune virker det naturlig at disse selskapene bør ha mulighet til å bli EETS-utstedere, det være seg separat eller gjennom et nasjonalt samarbeide de regionale selskapene imellom. Forslaget til forskrift legger opp til at bompengeselskapene skal dekke Vegdirektoratets kostnader med å implementere EETS-ordningen. Dersom dagens bompengeselskaper eller nye regionale bompengeselskaper ikke kan bli EETS-utstedere mener Hedmark fylkeskommune at det ikke er noe grunnlag for å legge kostnader med å opprette og implementere EETS-ordningen på dagens bompengeselskaper og på brukerne av eksisterende bomvegprosjekter. Disse kostnadene bør dekkes av staten.

18 HEDMARK FYLKESKOMMUNE Fylkesrådet Møte Saknr. 14/ Saksbehandler: Ingrid Juul Andersen SAK 211/14 Verneutstyr for elever i videregående skole Saksnr.: Utvalg Møtedato 211/14 Fylkesrådet Fylkesrådets innstilling til vedtak: 1. Personlig verneutstyr som brukes ofte, jakke, bukse, kjeledress, vernesko, hjelm, hørselvern (uten radio) og vernebriller skal bekostes av eleven selv gjennom det individuelle ikke-behovsprøvde utstyrsstipendet. 2. Mer kostbart verneutstyr som eksempelvis sveisemasker, fallsikring og motorsagsikret bekledning, skal bekostes av skoleeier og være til utlån. 3. På programområder der personlig verneutstyr brukes sjelden, som for eksempel innenfor Elektrofag, skal dette bekostes av skoleeier og være til utlån. dlegg: 1. Kopi av brev fra fylkeshovedverneombudet til fylkessjef for videregående opplæring (vgo), datert Kopi av brev til fylkeshovedverneombudene fra Arbeidsdepartementet, datert Kopi av epost fra fylkeshovedverneombudet til fylkessjef vgo, datert Kopi av epost fra Fylkeshovedverneombudet til ass. fylkessjef vgo, datert Kopi av brev til Buskerud fylkeskommune fra Kunnskapsdepartementet, datert Fra fylkeshovedverneombudet i Aust Agder, oversikt over verneutstyr for elever i videregående skoler i Aust Agder 7. Høringsuttalelse fra Ungdommens fylkesting Hamar, Per-Gunnar Sveen fylkesrådsleder Dette dokumentet er elektronisk godkjent.

19 Sak 211/14 Saksutredning Verneutstyr for elever i videregående skoler i Hedmark Hjemmel/referanse for saken Fylkesrådets vedtakskompetanse er hjemlet i FT-sak 95/11. Innledning og bakgrunn Fylkeshovedverneombudene i Norge (FIN) stilte i brev av 1. oktober 2013 til Arbeidsdepartementet et spørsmål om hvem som skal betale for verneutstyret til elever i yrkesopplæringa. Svaret, datert , fra Arbeidsdepartementet ble utarbeidet i samarbeid med Kunnskapsdepartementet. I svaret vises det til arbeidsmiljølovens (AML) 1-6 første ledd som opplyser at elever skal regnes som arbeidstakere i forhold til HMS. Svaret viser også til AML 3-2 andre ledd der det opplyses at arbeidsgiver skal sørge for at tilfredsstillende personlig verneutstyr skal stilles til rådighet for arbeidstakere, her elever, når det ikke på annen måte kan tas forholdsregler for å oppnå tilstrekkelig vern om liv og helse. Arbeidsdepartementet konkluderer slik i brevet: Når det gjeld yrkesopplæringa i skolen, vil det vere fylkeskommunen som eigar av skolen, som vil vere hovudansvarleg for at vernereglane i arbeidsmiljølova med tilhøyrande forskrifter, er oppfylt. Det inneber mellom anna krav om å stille nødvendig verneutstyr til rådvelde for elevane. Utgifter til slikt verneutstyr kan følgeleg ikkje påførast elevane. Saksopplysninger fakta I brev av til fylkessjefen for videregående opplæring viser fylkeshovedverneombudet i Hedmark fylkeskommune til svaret fra Arbeidsdepartementet, og ber om at fylkessjefen tar opp til vurdering spørsmålet om det er skoleeier som plikter å stille nødvendig verneutstyr til rådighet, kostnadsfritt for elevene. Fylkeshovedverneombudet er kjent med at det ved noen skoler forlanges at elevene selv anskaffer og betaler for personlig verneutstyr som vernesko, hjelmer, hansker, beskyttelsesbriller og visir. Fylkeshovedverneombudet ber fylkessjefen iverksette nødvendige justeringer dersom det praktiseres ordninger som kommer i konflikt med lov- og regelverket. Samtidig bes det om en dokumentering av de ordninger som praktiseres pr. dato. Hovedarbeidsmiljøutvalget tok saken opp i møte , sak PS 7/14, der det ble gjort følgende vedtak: HAMU ber fylkesrådet fremme en egen sak der det lovpålagte verneutstyr til elever blir sett på i tråd med Arbeidsdepartementets brev av 27. november 2013 og Kunnskapsdepartementets brev av 20. mai 2014 til landets fylkeskommuner. Ordningen gjøres gjeldende så snart saken er behandlet. I opplæringsloven 3-1 niende ledd (om gratisprinsippet) framgår det at skoleeier er ansvarlig for at elevene får nødvendige trykte og digitale læremidler. I samme paragraf og ledd står det videre: «Fylkeskommunen kan påleggje elevane, lærlingane og lærekandidatane å halde seg med anna individuelt utstyr som opplæringa til vanleg gjer det nødvendig å ha. Departementet kan gi nærmare forskrifter».

20 Sak 211/14 I tillegg til gratis bøker og digitale læremidler, får alle elever i videregående opplæring individuelle ikke-behovsprøvde stipend. Dette stipendet skal være med på å dekke utgiftene som elevene har til andre læremidler og nødvendig individuelt utstyr. Svaret fra Arbeidsdepartementet forholdt seg kun til AML. Det berører heller ikke bruken av det ikke-behovsprøvde utstyrsstipendet. Dette stipendet varierer i størrelse avhengig av hvilket programområde eleven går på. Buskerud fylkeskommune sendte på denne bakgrunn brev, datert , til Kunnskapsdepartementet (KD), der de spør om hvordan skoleeier skal tolke bestemmelsene i opplæringsloven med forskrifter 3-1 niende ledd opp mot AML 3-2 annet ledd. Kunnskapsdepartementet viser i sitt svar av også til AML 3-2 annet ledd, men presiserer unntaket fra gratisprinsippet som følger av opplæringslovens 3-1 niende ledd og som er sitert over. KD sier i sitt brev at Arbeidsdepartementet i svarbrevet til fylkeshovedverneombudene påpeker at skoleeier skal dekke en del av utstyret som kreves i undervisningen i yrkesopplæringen. Kunnskapsdepartementet drøfter derfor videre i sitt svar spørsmålet om hvor grensen går mellom hva som skal dekkes av skoleeier, og hva som kan regnes som «anna individuelt utstyr», som eleven plikter å betale for selv. Departementet legger til grunn at noe personlig, mindre kostbart verneutstyr, som påkledning, vil falle inn under det som eleven plikter å betale selv, mens skolen må stille til rådighet mer kostbart verneutstyr som eksempelvis sveisemasker, fallsikring og motorsagsikret bekledning, der slikt er nødvendig. I utgangspunktet kan også utstyr som hode- og øyevern, hørselvern og vernesko kunne falle inn under «anna individuelt utstyr», men spørsmålet er avhengig av den samlede kostnaden på verneutstyret. Kunnskapsdepartementet er tydelig på at utstyrsstipendet skal bidra til å dekke nødvendig personlig utstyr som eleven trenger i opplæringen, som arbeidsklær. Stipendet skal i utgangspunktet skal dekke samme type kostnader som i unntaket i opplæringsloven 3.1 niende ledd, fjerde punktum (anna individuelt utstyr), og bidrar slik til oppfyllelse av gratisprinsippet. Når det gjelder tilbudene ved de videregående skolene i Hedmark, er det i første rekke i programområdene Teknikk og industriell produksjon (TIP), Bygg- og anleggsteknikk (BA) og Naturbruk (NA) at det er størst behov for verneutstyr. I tillegg er det behov for arbeidsklær på flere andre programområder. Saken er sendt til intern høring hos Ungdommens fylkesting og Rådet for likestilling for funksjonshemmede. Vurderinger Elevene får utstyrsstipend hvert år. Det betyr at yrkesfagelevene på BA og TIP og NA får kroner i stipend hvert år i to år, til sammen kroner. Det personlige verneutstyret må kjøpes inn når eleven begynner på vg1, og følger eleven videre på vg2. Det betyr at utgiftene til personlig verneutstyr kan «avskrives» over to år. Disse midlene skal også brukes til PC-ordningen og annet skolemateriell.

21 Sak 211/14 I brevet fra Kunnskapsdepartementet eksemplifiserer departementet personlig verneutstyr til å være kokkeklær, kalkulator, idrettsutstyr eller andre yrkesklær. Hva skolene for øvrig skal kunne pålegge elevene av verneutstyr, er avhengig av om dette er spesielt kostbart eller ikke. Departementet selv sier at det ikke er mulig å stille opp en absolutt grense, men det personlige utstyret som skolene kan pålegge elevene å kjøpe, kan ikke overstige summen de får i utstyrsstipend over to år. Mer kostbart verneutstyr, som eks. motorsagbukser, plikter skolen å stille til rådighet. På den annen side, sier KD, er det en forutsetning at utstyrsstipendet går til å dekke kostnadene til personlig utstyr som eleven plikter å holde seg med. Eleven kan for eksempel ikke kreve at skolen skal dekke kostnader til personlig verneutstyr som utstyrsstipendet dekker, og så bruke utstyrsstipendet til andre formål. Hedmark fylkeskommune ønsker å legge seg på samme linje som blant annet Aust Agder fylkeskommune, der følgende verneutstyr defineres som personlig: arbeidstøy som brukes ofte (jakke, bukse, kjeledress), vernesko, hjelm, hørselvern (uten radio) og vernebriller. Utstyr som er mer sjelden brukt som verneklær til bruk i skogsarbeid, må skolen ha til utlån. Denne type verneutstyr vil også lett komme over den kostnadsgrensen som utstyrsstipendet setter, selv om det avskrives over to år. For at elevene skal kunne kjøpe bra og hensiktsmessig personlig verneutstyr, må skolen kunne gi elevene oversikt over aktuelle tilbydere av utstyr som også har ulike prisnivåer på nødvendig utstyr. Skolen kan også tilby elevene «pakker» med nødvendig utstyr, men det vil være frivillig om eleven vil kjøpe utstyrspakke forhandlet fram av skolen, eller selv velge annen tilbyder. Konklusjon På bakgrunn av AMLs bestemmelser og opplæringsloven, samt foreliggende dokumenter, vil fylkesrådet legge seg på samme linje som Aust Agder fylkeskommune. Fylkesrådet går inn for at elevene selv betaler for personlig verneutstyr/arbeidstøy som brukes ofte, jakke, bukse, kjeledress, vernesko, hjelm, hørselvern (uten radio) og vernebriller. Når det gjelder tilbudene ved de videregående skolene i Hedmark, er det i første rekke i programområdene Teknikk og industriell produksjon (TIP), Bygg- og anleggsteknikk (BA) og Naturbruk (NA) at det er størst behov for verneutstyr. I tillegg er det behov for arbeidsklær på flere andre programområder. På programområder der personlig verneutstyr som nevnt over brukes sjelden, som for eksempel innenfor Elektrofag, må skoleeier ha dette til utlån. Verneutstyr utover det som er nevnt her, skal betales av skoleeier og være til utlån.

22 HEDMARK FYLKESKOMMUNE Fylkesrådet Møte Saknr. 14/ Saksbehandler: Lise Cathrine Pedersen SAK 212/14 Nye retningslinjer for barne- og ungdomsaktiviteter Saksnr.: Utvalg Møtedato 212/14 Fylkesrådet Fylkesrådets innstilling til vedtak: 1. Fylkesrådet sender forslaget til nye retningslinjer for tilskudd til barne- og ungdomsaktiviteter ut på høring. 2. Høringsfristen settes til 3 uker. 3. Fylkesrådet vedtar retningslinjene for barne- og ungdomsaktiviteter før disse gjøres gjeldende. Vedlegg: - Forslag til nye retningslinjer for barne- og ungdomsaktiviteter Hamar, Per-Gunnar Sveen fylkesrådsleder Dette dokumentet er elektronisk godkjent.

23 Sak 212/14 Saksutredning Nye retningslinjer for barne- og ungdomsaktiviteter - høring Hjemmel/referanse for saken Fylkesrådets vedtakskompetanse er hjemlet i FT-sak 95/11. Innledning Retningslinjene for tilskudd til barne- og ungdomsorganisasjoner ble sist grundig revidert og gjennomgått i Kultur, bibliotek og kompetanse har derfor sett behovet for en gjennomgang av ordningen med hensyn til hvordan midlene skal fordeles og hvilke aktører som bør omfattes av tilskuddsordningen. I forbindelse med revideringen er det også tatt hensyn til fylkeskommunens vedtatte «Frivillighetsmelding for Hedmark» hvor er det skissert flere utfordringer og tiltak. Saksutredning Endring av grunnstøtte Grunnstøtte forslås økt til kroner fra kroner. Grunnstøtte skal være et tilskudd til fylkesleddets administrasjon. Grunnstøtte tildeles ikke regionlag uten lokallag. Organisasjoner med felles fylkeslag med andre fylker eller organisasjoner som har flere distriktssammenslutninger i fylket mottar grunnstøtte etter samme fordelingsprinsipper som tidligere. Heving av grunnstøtta er i tråd med innspill som frivillige organisasjoner ga i arbeidet med frivilligmeldingen for Hedmark. Frivillighetsmeldingen påpeker også at noen organisasjoner har lang tradisjon for en egen regional organisering, mens andre organisasjoner har felles fylkeslag med Oppland. Derfor foreslås her ingen endringer om at det må være et rent fylkeslag. Endringer i aktivitetsstøtte Aktivitetsstøtte foreslås at kan være inntil kr ,- pr støttemottaker. Tidligere er det ikke satt noe maksbeløp i absolutte tall, men i relative tall (25% tilskudd av godkjente søknader). Støtten beregnes ut fra planlagte, kostnadsberegnede aktiviteter for barn og ungdom. Grunnen til begrensingen i sum er at enkelte søknader har budsjetter med summer som er langt større enn det fylkeskommunen har til fordelingen. Søker må også legge fram årets aktivitetsplaner og budsjett for aktivitetene. Støtten tildeles i forhold til godkjente aktiviteter. Antall medlemmer vil også tillegges vekt ved tildeling av støtte. Det siste har ikke vært tillagt vekt i de forrige retningslinjene. Endringer i hvem som kan søke Det største forslaget i endringene skjer under krav til søkeren eller hvem som kan søke. Hedmark fylkeskommune har som mål i frivillighetsmeldingen at vi «vil stimulere til størst mulig mangfold og bredde i frivillig sektor i Hedmark.» En så en tendens til at enkelte typer organisasjoner har hatt god uttelling på støtten sett i forhold til hvor mange som ble aktivisert gjennom organisasjonen og tilbudene.