Wanda Maria Heger. Krigsmotstand 1

Transkript

1 Wanda Maria Heger Krigsmotstand 1

2 Krigsmotstand 2

3 Krigsmotstand 3 Wanda Maria Heger (Utlånt fra stiftelsen Hvite Busser / Foto: Marcel Lelienhof) Wanda Maria Heger (1921), født Hjort, hjalp norske fanger som satt i tysk fangenskap under andre verdenskrig. Wanda var 20 år da hun og familien ble tvangsinternert i Tyskland, utenfor Berlin. Faren hennes, jusprofessor Johan Bernhard Hjort, skrev i 1941 en artikkel mot okkupasjonen av Norge i Norsk Retstidende. Han ble arrestert og fengslet for sin krigsmotstand. Wandas farmor var tysk, og to av hennes tanter var gift med tyske grever. En av Wandas tyske onkler, som var ansatt i det tyske NSDP, sørget for at Johan Bernhard Hjort, mot sin vilje, ble sendt til soning i Tyskland. Hjort ble imidlertid ikke sendt alene. Hele familien, med kone og seks barn ble internert i et herskapshus i Gross Kreutz, to mil utenfor Berlin. Uglesett av landsbybefolkning, og helt alene, skulle familien Hjort finne et liv ute på den tyske landsbygda, mens krigen raste i hjemlandet Norge. Men kun kort tid etter ankomst til Tyskland skulle familien Hjort, med Wanda i spissen, organisere et livsavgjørende hjelpearbeid for nordmenn som satt i tysk fangenskap. I årene Wanda bodde i Tyskland skaffet hun oversikt over alle norske fanger i tyske leire. Med mat og medisiner besøkte hun norske fanger gjennom krigsårene. Da freden kom, arbeidet hun med redningen av norske og danske fanger i regi av svensk Røde Kors, redningsaksjonen ble kalt De hvite bussene. I 1995 ble Wanda Maria Heger utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Samme år fikk hun Torstein Dales Minnespris, Røde Kors høyeste utmerkelse. I 1985 ble hun tildelt kontreadmiral Carl Hammerichs Minnepris. Wanda Maria Heger (94) har seks barn og bor i dag i Oslo. Jeg tenkte aldri på det som modig å besøke leirene. Jeg tenkte på det som helt naturlig og nødvendig. Foruten å levere mat og medisiner og få oversikt over hvilke nordmenn som satt hvor, og hvordan helsetilstanden deres var, så tenkte jeg at vi må jo fortelle noen om det vi ser, ellers har det jo ingen verdi at vi ser det! Det sier Wanda Heger om det hun så i arbeidsleiren i Sachsenhausen i årene fra 1942 til Det er 70 år siden krigens slutt, men Wanda kan fremdeles bare lukke øynene og se for seg det forferdelige livet fangene hadde i tysk fangenskap. Jeg glemmer det aldri, sier hun i dag. Wandas besøk i tyske konsentrasjonsleirer under krigen var livsavgjørende for norske fanger. Wanda levde et vanlig liv i Oslo, med studier og venner. Men i september 1940 skrev Wandas far, Johan Bernhard Hjort, en artikkel i Norsk Retstidende. Til tross for han hadde vært en av grunnleggerne av Nasjonal Samling (NS), hadde han meldt seg ut av Quislings parti i 30- årene. Nå var han en sterk motstander av nazistene. Han skrev i artikkelen at Norges statssuverenitet måtte utgå fra folket selv, underforstått at Nasjonal Samling bare styrte ved hjelp av okkupasjonsmakten. Som følge av sin artikkel ble Johan Bernhard Hjort arrestert 21. oktober I Norge besøkt Wanda jevnlig faren da han satt fengslet i Møllergata og da han kom til arbeidsleiren på Grini. Hun behersket tysk og kunne derfor snakke med fangevoktere og tyske soldater. Hun var dessuten en ung, uskyldig kvinne - og ble sett på med milde øyne av fangevokterne. Slik kom hun kom i kontakt med andre fanger og fikk kontakt også

4 Krigsmotstand 4 med disse: Kunne hun overbringe en beskjed til forloveden? Slik ble det til at hun etterhvert gikk med beskjeder mellom fanger og deres familier. Det var enkle beskjeder som si jeg tenker på henne hele tiden, og at jeg er svært glad i henne. Den type ting. Ingenting viktig, samtidig veldig viktig, sier Wanda om kommunikasjonen i dag. Men allerede i Norge utviklet hun altså et talent for kommunikasjon med fangevoktere og fanger. Talentet og motet hun utviste, skulle vise seg å bli svært viktig for norske fanger. For da familien Hjort ble tvangsinternert i Tyskland, viste det seg at de, med Wanda i spissen, skulle drive et omfattende hjelpearbeid. Jeg får alltid en slags skyldfølelse når jeg tenker på Sachsenhausen. Det gikk mange år før jeg orket å tenke gjennom hele den tiden. Ulystfølelsen har alltid vært så stor at jeg har skjøvet alt fra meg ( ). Jeg stod der ved porten i Sachsenhausen fredag etter fredag. I min gode, varme kåpe, mett av de forholdsvis bra rasjoneringene vi fikk. Jeg så på rekkene av elendige, magre fanger i tynne fangeklær, med nakne føtter eller fillete fotkluter i treskoene, som subbet seg gjennom porten. Det er først senere jeg har forstått at det var nettopp fordi jeg ikke hadde noen offisiell status fordi jeg måtte lure til meg kontaktene, og fordi vi senere måtte få opplysningene illegalt ut av Tyskland at arbeidet var gjort mulig, skriver Wanda i boka Hver fredag foran porten I dag forteller hun: Flere tusen norske fanger var sendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland. Familiene deres visste ikke hvor de var, om de levde, om de var friske, om de fikk mat. Vi besøkte først Sachsenhausen, senere fant vi ut om Ravensbrück og den hemmelige leiren Natzweiler. Vi leverte mat og medisiner etter nøye arbeid med å finne ut hvilke fanger som trengte hva. Det var farlig arbeid. Men som ung jente ble jeg sett på med velvillighet av de tyske fangevokterne. Vaktene patruljerte leiren nøye, men jeg fikk levere pakker til fanger så lenge jeg hadde navn og fangenumre. Disse ble smuglet ut på alle mulige tenkelige måter, husker Wanda. Det var like skummelt for fangene hver gang. Jeg tenkte aldri på det som modig, det jeg selv gjorde. Det fagene gjorde, derimot. Det var modig. De utsatte seg for stor fare og tok stor risiko, sier Wanda. Like viktig som hjelpen med mat, var arbeidet med å kartlegge norske fanger i Tyskland. Vi fikk ikke levere noe til fanger uten navn og fangenummer, så det var helt avgjørende å ha. Det var jo medfanger som ga meg den informasjonen, slik at hjelpen vår kunne nå stadig flere, samtidig som vi fikk oversikt over hvilke nordmenn som satt i leirene, forteller Wanda. En gang fikk jeg en lang liste skrevet på tynt papir stukket i hånden gjennom gjerdet i Sachsenhausen og knuget det i hånden mens jeg og søsteren min gikk derifra. Jeg var stiv av skrekk. Dersom noen hadde sett det, tør jeg ikke tenke på hva de hadde gjort med fangene eller med oss. Det var de norske i Sachsenhausen som virkelig tok sjanser. Risikoen for dem var enorm, sier Wanda. Hun husker første gang hun observerte umenneskeligheten i Sachsenhausen.

5 Krigsmotstand 5 Min bror og jeg var vitne til et vaktbytte, fangene gikk fem på rekke, og ble hundset med. Vaktene hadde schäferhunder og jaget fangene avgårde; de brydde seg ikke om de var syke eller dårlig til bens, de jaget dem gjennom leiren. Det var et fryktelig syn. Da tenkte jeg at jeg må fortelle noen om det jeg ser, ellers har det ingen verdi det jeg ser, sier hun. Wandas innsats i Tyskland ble stadig mer omfattende etter at hun begynte å besøke Sachsenhausen. I huset der familien Hjort bodde under krigsårene hadde de fått besøk av rektor ved Universitet i Oslo, Didrik Arup Seip og kone, som også hadde blitt tvangsinternert i Tyskland. Her bakte de potetkaker og potetsalat, matpakker ble gjort i stand slik at Wanda hver fredag kunne bringe de norske fangene mat, noe det var lite av i Sachsenhausen. Foreldrene hennes var engstelige for henne, men det var aldri noen som vurderte å la være. Senere forstod jeg at det var like mye det å bli sett som var viktig for disse fangene, det at noen visste at de var der, at noen kom og besøkte dem. Maten var ikke lenger det viktigste. Da krigen nærmet seg slutten, ble arbeidet med å få flyttet alle fanger til samme leir særlig viktig: Da Fronten nærmet seg ble fangene flyttet lenger inn i Tyskland. Vi hørte om hvor brutale disse transportene var. Det ble viktig å samle fangene slik at de var trygge når krigen gikk mot slutten, jeg husker jeg var redd for transporten, redd for at fangene ikke skulle tåle det, jeg fryktet hva de ville bli utsatt for, sier hun. Om sin innsats som menneskerettighetsforkjemper er Wanda beskjeden: Det føltes naturlig og selvfølgelig. Det føltes ikke som et aktivt valg, men noe enhver ville gjort i den situasjonen, sier Wanda. Kilder: Heger, Wanda. Hver fredag ved porten Gyldendal Forlag, 1984