Svanaug Fjær har i sin artikkel tatt opp flere spørsmål som

Transkript

1 Sturla Nordlund Farlige forbindelser? Rusmiddelforskningen sett fra vestsiden av Norge Svanaug Fjær har i sin artikkel tatt opp flere spørsmål som er viktige for den nordiske rusmiddelforskningen. Hun er spesielt bekymret for at forbindelsene mellom forskning, frivillige organisasjoner og politikk skal bli for tette. Delvis basert på intervjuer med Klaus Mäkelä og Gabriel Romanus (Edwards 2002) uttrykker hun uro for at disse forbindelsene nå har utviklet seg til farlige forbindelser. Hun gir også noen eksempler som skal illustrere hvor vi er på vei. Noe av det Fjær tar opp kan avledes av to mer basale spørsmål, nemlig spørsmålene om hvem som skal betale for rusmiddelforskning og hvordan man skal sikre forskningens uavhengighet. Dette er noe som har vært diskutert så lenge rusmiddelforskningen har eksistert. I noen land har mye av rusmiddelforskningen, også den samfunnsvitenskapelige, vært finansiert av kommersielle interesser. Dette har hatt en del uheldige, og til dels skandaløse, følger som vi har vært forskånet fra i Norden. La oss derfor ta som utgangspunkt at det er en offentlig finansiering av denne forskningen vi diskuterer, og at det er innenfor en slik finansieringsform Fjær er bekymret for at uavhengigheten er truet. Dette er viktige spørsmål, men jeg synes virkeligheten blir noe fortegnet i hennes tolkning. Jeg vil ta det som faller meg nærmest først: Hun skriver at det i Norge på 1980-tallet vokste fram et forskningsfelt for rusmiddelspørsmål som i sin helhet var finansiert gjennom Sosialdepartementets budsjett. Det må vel her være Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning (SIFA) hun tenker på. SIFA startet imidlertid i 1960, fra første stund finansiert av Sosialdepartementet, og med rene forskningsformål. At instituttet skulle ivareta N O R D I S K A L K O H O L - & N A R K O T I K A T I D S K R I F T V O L

2 forvaltningsoppgaver er meg ukjent. At departementet formulerte spørsmål og oppgaver de gjerne ville ha svar på er vel naturlig, men bare delvis riktig. Instituttet har helt fra starten hatt en faglig sett uavhengig rolle med stor frihet til selv å initiere forskningsoppgaver. Når departementet ønsket svar på spesielle spørsmål var det som regel spørsmål som var aktuelle i tiden, som alle med kjennskap til feltet ønsket svar på og som derfor også var forskningsmessig relevante. Svært ofte hadde instituttet allerede satt i gang forskning omkring spørsmålet når forespørselen fra departementet kom. I de såkalte tildelingsbrevene som ledsager bevilgningen på statsbudsjettet, er det riktignok en relativt detaljert liste over forskningsoppgaver som skal prioriteres, men denne listen har framkommet i nær forståelse og dialog med instituttet, og den dekker på langt nær alle instituttets prosjekter. Bare unntaksvis har departementet lagt inn overraskelser i denne lista, og så lenge det fungerer slik er instituttets frihet og faglige uavhengighet etter mitt syn godt ivaretatt med denne ordningen. Men naturligvis er dette en balansegang, og den såkalte styringsdialogen kan fort utvikle seg til mer styring enn dialog. En viktig fordel med denne ordningen, som vi har felles med Finland (med visse modifikasjoner), er at det gjør det mulig å ha et stabilt nasjonalt tyngdepunkt for rusmiddelforskningen som sikrer langsiktighet i forskningsprosjektene og kontinuitet i kompetanseoppbyggingen. I Sverige og Danmark er de tilsvarende tyngdepunktene knyttet til universiteter, noe som kanskje har visse faglige og rekrutteringsmessige fordeler, men som i langt høyere grad er basert på ekstern prosjektfinansiering og dermed sårbare for svingninger i denne. Et annet viktig poeng er at vår finansieringsform gjør forskningen mer uavhengig av både kommersielle og ulike ideologiske interesser, dvs. uavhengig av både de rusmiddelpolitiske organisasjonene og av alkoholindustrien. Jeg er imidlertid klar over at ordningen kan føre til mistanker om at vi blir for sterkt knyttet til myndighetene, ja nærmest et redskap for den politiske ledelsen, slik jeg synes Fjær antyder. En slik mulighet er naturligvis til stede, og det er derfor viktig for både instituttet og myndighetene å være bevisst på dette punktet, dvs. å passe på at den skjøre balansen mellom forvaltningens styringsønsker og forskningens frihet ikke forrykkes. Jeg tror de politiske og administrative myndigheter forstår at det også er i deres egen interesse at forskningen på området ikke kan mistenkes for å være politiske bestillingsverk. I et program i norsk TV høsten 2002 ( Rikets tilstand ) ble det rettet anklager om politisk styrt forskning mot SIRUS (instituttets betegnelse fra 2001). Disse ble kolportert ukritisk av en programleder som opptrådte som mikrofonstativ for en organisasjon (Vin- og brennevinsimportørenes forening) med økonomisk interesse av å undergrave tilliten til SIRUS. Også en uttalelse fra sosialministeren som lett kunne mistolkes i retning av at vi skulle levere resultater som støttet den rådende alkoholpolitikken var klippet inn i programmet. Selv om vi fikk inn et korrigerende innlegg i en avis etterpå, er det ikke lett å imøtegå slike insinuasjoner i et så sterkt medium som TV. Jeg må imidlertid innrømme at det i tidens løp har vært et par situasjoner hvor instituttets uavhengighet har vært truet, etter min mening ved en temmelig upas- 184 N O R D I S K A L K O H O L - & N A R K O T I K A T I D S K R I F T V O L

3 sende innblanding fra politikere, noe Fjær har skrevet en utmerket artikkel om (Fjær 2005). Den ene gangen holdt det på å føre til et meget dramatisk kutt i instituttets bevilgning. Dette ble det ikke noe av, men man kan kanskje mistenke at slike skremmeskudd kan påvirke og disiplinere forskerne til å bli mer lojale og forsiktigere med å formulere interessante forskningsspørsmål som utfordrer de rådende oppfatninger i den politiske ledelsen. Jeg tror ikke dette har skjedd, men det er noe som er svært vanskelig å dokumentere. Jeg har vanskelig for å skjønne hva Fjær sikter til når hun skriver at det på en eller annen måte skjedde en endring på tallet som gjorde at rusmiddelområdet mistet mye av sin akademiske interesse i Norge. Dette stemmer i hvert fall dårlig med min virkelighetsoppfatning. Endringer skjer jo hele tiden, men når det gjelder den akademiske interesse må vel totalforbruksteorien som fikk mye oppmerksomhet på denne tiden, også på det politiske nivå, sies å være av akademisk interesse. Den er kanskje den forskningsmessig best underbygde teorien vi har på rusmiddelfeltet, forøvrig med et ikke ubetydelig bidrag fra en norsk forsker. Det kan virke som det særlig er narkotikaforskningen Fjær sikter til, men også den ble prioritert stadig høyere ved SIFA på 1980-tallet, noe som ble signalisert ved at narkotikaforskning ble tatt inn i instituttets navn fra Med sitt fokus på sammenhengen mellom gjennomsnittskonsumet og visse skadevirkninger kan man nok si at totalforbruksteorien førte til en viss forskyvning av forskningsinteressene fra enkeltskjebnene til fellesskapet, fra avvikerne til oss alle. De fleste av oss bidrar til gjennomsnittskonsumet og blir dermed medansvarlige for alkoholproblemene. Dette var avholdsbevegelsens gamle solidaritetstanke i ny innpakning. I de senere år har pendelen svingt noe tilbake, i takt med at de klassiske virkemidlene for å begrense alkoholkonsumet, pris- og tilgjengelighetsrestriksjoner, er vanskelig å opprettholde i vår globaliserte tid. Særlig har påvirkningen fra EU satt den nordiske modellen under press. Også når det gjelder smugling, omsetning og forbruk av narkotika er det vel rimelig å tro at nedbyggingen av grensekontroller i det indre marked, mer reisevirksomhet og påvirkning fra mer liberale narkotikakulturer, har betydning. Det er derfor ikke så rart at bl.a. endringer i forbruksmønsteret av rusmidler som følge av europeisk integrasjon nevnes som et forskningstema i Stortingsmelding 16 ( ). En forskningsmessig satsing på dette området ble imidlertid planlagt ved SIFA allerede i 1994, dvs. før og helt uavhengig av denne Stortingsmeldingen. Når Fjær sier at forskningsstrategien blir en del av regjeringens orientering til Stortinget om hva det skal satses på framover kan ikke jeg se at det ligger noe mistenkelig i det, i hvert fall ikke i dette tilfellet. Stortinget har vel krav på å bli orientert? I prinsippet kan en for nær kontakt mellom forskning og politikk bli problematisk, den kan bli en farlig forbindelse. Fjær nevner bl.a. NAD som eksempel. NAD var fram til 1996 sammensatt av tre representanter fra hvert nordisk land. To var forskere og en var administratör, hvilket vanligvis var en representant for den statlige sosialforvaltningen. Fra 1997 ble dette endret slik at NAD nå består av et styre med ett medlem (vanligvis en administratör ) fra hvert nordisk land. I tillegg er det et vitenskapelig råd, med ett medlem N O R D I S K A L K O H O L - & N A R K O T I K A T I D S K R I F T V O L

4 fra hvert land, som skal rådgiva styrelsen i forskningsfrågor och säkra vetenskaplig kvalitet i verksamheten. Rådets medlemmer har ikke stemmerett. Denne nokså drastiske endringen kan nok sees på som et ønske om mer politisk styring av forskningen, men først og fremst kom den som et resultat av en strømlinjeforming av alle de nordiske institusjonene etter samme mal, og kanskje av at de nordiske EU-landene ønsket å nedprioritere det nordiske samarbeidet generelt. Jeg var medlem av NAD både før og lenge etter (i rådet) denne endringen, og mener det var liten forskjell både i arbeidsmåten og i diskusjonene og avgjørelsene som ble tatt før og etter omleggingen. Styret og rådet har felles møter der det diskuteres åpent, og selv om bare styret har stemmerett, kan jeg ikke huske en eneste gang at et vedtak ble fattet mot rådets uttrykte anbefalinger. Virkningene på lang sikt av en slik politisering kan det være vanskelig å bedømme, men jeg synes den konspirative synsvinkelen Fjær benytter skyter et stykke over mål. Det er viktig å forsvare forskningens uavhengighet, men jeg tror det kan være lurt å holde kruttet tørt til alvorligere eksempler på politisering av forskningen dukker opp. Jeg kan skjønne at Fjær, fra sitt utsiktspunkt i Bergen, antakelig føler seg litt alene som rusmiddelforsker, og etterlyser en felles kontaktarena for forskningsvirksomheten på området. Det er klart at Forskningsrådets programmer for rusmiddelforskning har betydd mer for henne enn for forskere ved SIFA/SIRUS. NAD har imidlertid betydd mye både for henne og andre forskere, også oss fra SIFA/SIRUS. At Fjær nå uttrykker et savn av faglig tilhørighet må også vi på SIRUS ta inn over oss. Som et nasjonalt tyngdepunkt på dette området har SIRUS en forpliktelse til å opprettholde kontakt og nettverksfunksjoner til alle mindre miljøer rundt omkring i landet, og her har vi vel ikke vært flinke nok. Vi har likevel en god del samarbeid med forskere utenfor instituttet, og vi har gjennom en årrekke, i samarbeid med Rettstoksikologisk institutt (nå Folkehelseinstituttet), hatt et to-tre-dagers seminar annethvert år hvor vi inviterer alle vi kjenner til i hele landet som arbeider med rusmiddelforskning. I de mellomliggende år har vi et informasjonsseminar for brukere av instituttets forskning. Dessverre ble det av forskjellige grunner ikke noe forskerseminar i fjor, men til høsten blir det arrangert igjen. Dette er kanskje ikke nok, men vi er åpne for ideer til å utvikle dette nettverket videre. Fjær er også bekymret for at medisinerne stadig kommer sterkere inn på feltet, både med penger, prestisje, diagnoser og rettigheter for pasienter. Jeg ser imidlertid ikke dette som negativt i seg selv. Det har lenge vært mangel på leger i behandlingsapparatet for rusmiddelmisbrukere, og her bør de hilses velkommen. Jeg synes også det er positivt at de egner seg til forskning på området. Vi har lenge hatt gode forskningsforbindelser med medisinere i ulike institusjoner, særlig på Folkehelseinstituttet og ulike institutter ved Universitetet i Oslo, som Sosialmedisinsk institutt, Institutt for rettsmedisin og Seksjon for kliniske rusmiddelproblemer. Disse faggruppene har tross alt ganske store berøringsflater med den samfunnsvitenskapelige rusmiddelforskningen, og vi synes vi har hatt godt utbytte av denne kontakten. Sosialvitenskapelig forskning har til dels egne synsvinkler og metoder, men må tåle å vise sin faglige styrke og samfunnsmessige nytte i konkurranse med andre. En annen sak er 186 N O R D I S K A L K O H O L - & N A R K O T I K A T I D S K R I F T V O L

5 det hvis nedleggelsen av rusmiddelprogrammene i Forskningsrådet har ført til at forskningsmidlene blir fordelt på en urimelig måte slik at den medisinske rusmiddelforskningen blir forfordelt i forhold til den samfunnsvitenskapelige, eller hvis medisinske synspunkter blir for dominerende i samfunnsdebatten om rusmiddelspørsmålene. Hvis det er det Fjær mener har skjedd, kan jeg samstemme i hennes kamprop om å ta tilbake initiativet! I alle tilfeller skal hun ha honnør for å holde den viktige debatten om forskningens uavhengighet og eventuelle farlige forbindelser levende. Sturla Nordlund, forskningschef Statens insititutt for rusmiddelforskning, SIRUS Postnoks 565 Sentrum, N-0105 Oslo E-post: sn@sirus.no LITTERATUR Edwards, G. (ed.) (2002): Addiction evolution of a specialist field. Oxford: Blackwell Publishing Company Fjær, S. (2005): Ubehaget i enigheten. Arr, idéhistorisk tidsskrift 16 (1 2): 3 17 N O R D I S K A L K O H O L - & N A R K O T I K A T I D S K R I F T V O L