Annie Bråten 8B Haugsbygd Ungdomsskole

Transkript

1 Nøkkelengelen Inne i hovedbygget løper engler i alle retninger. De rekker hverandre nøkkelknipper, får tildelt mennesker og diskuterer håpløse tilfeller med hverandre. Jobben til nøkkelenglene er å hjelpe mennesker med å se de virkelige verdiene i livet. Da jeg sa ja til å bli en nøkkelengel hadde jeg aldri forestilt meg at det kunne være så vanskelig. At man kom til å kjenne så på ansvaret og føle smerten mennesket gjennomgår. Men jeg hadde aldri forestilt meg at gleden man får når man har klart det, var så stor heller. Jeg går bort til skranken og henter en blokk ut av hylla mi. I dag får alle nøkkelenglene tildelt hvert sitt menneske. Jeg kikker kjapt gjennom blokka. Jeg har fått en jente som heter Sara Jacobsen. Hun er visstnok en ungdomsrebell, og jeg har bare tre netter på meg før hun rømmer hjemmefra. Jeg sukker dypt. Dette er et av de verre tilfellene. Jeg bestemmer meg for å dra ned til jorda og se til henne før jeg begynner på arbeidet i natt. Jeg står bak en dør øverst i trappa hos Sara. Nede krangler Sara med foreldrene. «Dere forstår ikke noen ting! Er det mulig å bli så ufattelig dumme og uforstående?! Jeg må ha den jakka! Dere bryr dere ikke nok om meg til å kunne gi meg den ene jakka jeg ber om engang!» skriker Sara. Hun hører ikke på svaret, bare tramper opp trappa og smeller igjen døra til rommet sitt. Jeg slår hardt i puta. «Aaargh!» Jeg passer på å rope høyt nok så jeg vet at mamma og pappa hører meg. Jeg hater dem, tenker jeg og slår i puta. Jeg hater, hater, HATER dem! Ikke nok med at de skal bestemme over meg 24/7 i atten år. Men når jeg spør dem om en eneste ting, EN ENESTE JAKKE, så langer de ut om pengebruk, motepress og den endeløse leksjonen om at det er innsiden som teller. De må da for SVARTE være de siste på planeten som tenker sånn! Ikke snakk om at jeg holder ut her helt til jeg er 18.

2 Jeg er på vei opp til himmelen igjen. Sara har gjort inntrykk på meg. Hun har greie, empatiske og rettferdige foreldre. Hun har en flott personlighet og er både varm og snill, men hun har begravd alt i raseri. Hun har begravd alt i frykt for at noen ikke skulle like henne. Sinnet er bare en reaksjon på usikkerhet og redsel. Redsel for å ikke få venner. For at folk vil le bak ryggen hennes eller at de vil gjøre narr av henne. Derfor har hun byttet ut sin flotte personlighet med en hun tror ingen ville våge å kritisere. Og hun skjønner det ikke selv. Tankespinnet legger en tung bør på skuldrene mine, men det som gjør at børen er så ufattelig tung, er at jeg er den eneste som kan rette opp i det. Når natten kommer går jeg mot hallen med de tjue dørene. Måten nøkkelenglene jobber på er at de, hver natt mens mennesket de skal hjelpe sover, går inn i en av dørene. Der trer de inn i rollen som mennesket i en verden uten en av de viktige verdiene i livet. Mennesket drømmer om dette den natten og blir dermed mer opptatt av å bevare denne egenskapen. Jeg ser meg rundt og prøver å finne ut av hvilken dør Sara vil få størst utbytte av. Til slutt velger jeg døren merket med Integritet. Jeg står i matbutikken. Jeg og mamma går opp og ned langs hyllene og fyller vogna med matvarer. Alt er som det pleier. Helt til vi kommer til kassa. Det sitter mennesker bak kassene, men de jobber ikke. En av dem sover og en annen tar penger fra kasseapparatet. Kundene går bare gjennom uten å betale, men ingen bryr seg. En av kundene snapper en tusenlapp ut av hånda på en annen, men ingen griper inn. Borte ved godtehylla står det dusinvis av unger og gomler i seg smågodtet. Jeg og mamma går også bare ut av butikken uten å betale, som alle andre. På parkeringsplassen står to stykker og er midt i en kjempekrangel, og når vi går forbi flyr den ene på den andre. Ingen kommer for å hjelpe til eller stoppe dem. Ut av butikken kommer en politikonstabel. Jeg blir lettet for han må da gripe inn, men det

3 gjør han ikke. Han bare stopper opp og begynner å heie. Jeg blir stående å måpe. Han kan da ikke bare stå og se på. Han er politi jo! Og galskapen fortsetter, det er ingen regler. Ingenting som hindrer folk i å gjøre nøyaktig slik de vil. Jeg våkner med et rykk. Hva i all verden var det? Alle gikk jo bare rundt og handlet på instinkt. Følte de for å ta en tusenlapp, sloss eller sove så gjør de det. Hva var i veien med folk? Arrrgh! Jeg lukker øynene, men jeg får ikke sove igjen. Drømmen har satt hjernen min i sving. Tusen spørsmål kverner rundt i hodet på meg. Hva gjør at jeg er som jeg er? Hva er min personlighet? Hvilke verdier har jeg? Ville jeg stjele? Hvis det ikke var noen der og det ikke var mulighet til å finne ut at det var meg. Ville jeg ha gjort noe ulovlig om jeg uansett ville kommet helskinnet fra det? Ville jeg respektert rett og galt? Dustete drøm! Jeg blir kastet ut av rommet og døra bak meg lukkes med et smell. Jeg hater å være der inne, men det ser ut som om Sara har reagert på det hvert fall. Mennesker forandrer seg sjeldent etter bare en drøm, men jeg tror det er en god start. Jeg går tilbake til rommet mitt og legger meg på senga. Jeg er veldig fornøyd med valget jeg tok. Neste kveld går jeg til hallen med de tjue dørene. Der tenker jeg bare i et par sekunder før jeg går inn i rommet merket med Selvtillit. Jeg slår opp øynene. Jeg har hatt enda en av de teite, nedlatende drømmene. Jeg får ikke engang fri fra dette FÆLE livet når jeg sover? I drømmen hadde all selvtillit vært borte som fnugg for solen. Og SELVFØLGELIG kunne ingen motstå muligheten til å trykke meg ned. Jeg hater det. Jeg hater dette livet, vennene mine og ALT. Jeg HATER det! Og jeg hater meg selv for å være så svak. Jeg lukker øynene og tenker. Når jeg åpner dem igjen er jeg sikker. Nå er det slutt. Jeg går rundt i rommet og pakker det aller viktigste ned i en sekk. Stille som en mus går jeg ned trappa og

4 låser meg ut. Jeg går kjapt bortover veien. Denne gangen skal ikke mamma og pappa klare å stoppe meg. Jeg kommer til å være langt vekk før de engang merker at jeg er borte. NeineineineineiNEI! Kontor-englene står foran meg. Det føles som om pusten er slått ut av meg. Det er for sent. Sara har dratt. Hun har dratt hjemmefra og har ingen planer om å komme tilbake. Jeg føler meg som en dust. Selvfølgelig skulle jeg ikke gått inn i Selvtillit-rommet. Jeg skulle funnet en måte å gi henne selvtilliten tilbake på, ikke tatt fra henne det lille hun hadde. Jeg begynner å bli fortvilet. Det kan ikke være for sent. Det kan det bare ikke. Jeg er nødt til å redde henne. Jeg MÅ. «Vær så snill,» trygler jeg. «En natt til, bare én natt. Det sto at jeg skulle få tre netter på meg, jeg har bare fått to. Vær så snill, dere må la meg prøve!» Jeg ser opp på dem. De veksler et skeptisk blikk før den ene sier: «Beklager, Eira, du hadde sjansen din.» og de går ut av rommet. Nå fyller fortvilelsen meg. Hele dagen ligger jeg bare på senga, ute av stand til å gjøre noe som helst. Det må være en mulighet for at jeg kan få hjulpet Sara. Det er jeg nødt til! Så reiser jeg meg sakte opp. Jeg har kommet på en ting. En dør. Den siste døra i hallen med de tjue dørene. Døren merket med Siste Mulighet. Alle engler har lov til å gå inn den døra én gang. Jeg tenker meg ikke lenge om. Sara er definitivt verdt gangen min. Siste Mulighet er større enn alle de andre dørene. Jeg trekker pusten dypt før jeg går inn. Rommet er mørkt. «Ehh Sara Jacobsen, nøkkelengel Eira.» sier jeg usikkert. Rommet er fortsatt svart. Jeg føler håpet synke som en stein. «Jeg må prøve.» Det er som om hele rommet flammer opp i tusenvis av farger og jeg dykker ned i min siste drøm med Sara. Min siste mulighet. Jeg er hjemme. Det er ingen andre enn meg der. Jeg løper gjennom huset, rom etter rom mens jeg roper på mamma og pappa. Til slutt synker jeg sammen i bunnen av trappa. Det er ingen der, jeg har ingen familie, og det føles fælt. Ensomheten

5 kommer sigende, ingen er glad i meg. Jeg har alltid trodd at uansett hva som skjer vil foreldrene mine være der for meg, støtte meg og være glad i meg. Nå er de ikke det. Jeg kjenner at øynene blir fuktige og jeg får klump i halsen. Hadde dere bare vært her, tenker jeg frustrert. Så står de plutselig foran meg. Begge to. Jeg blir så overlykkelig at jeg løper rett i armene deres og gråter av glede. Så merker jeg at mamma står helt stiv, uten å gjøre et forsøk på å omfavne meg. «Mamma?» sier jeg usikkert. Når hun ikke svarer gir jeg henne en klem og sier: «Jeg er så glad i deg!» Men da stønner hun høylytt og dytter meg hardhendt vekk. «Hva forventer du at jeg skal si? Åh, der er du Sara en min! Tror du at jeg bare skal smile som om ingenting har skjedd. Som om du ikke har skygget unna meg og faren din de siste månedene. Byttet ut hvem du var med en grusom versjon av deg selv, en mors mareritt. Jeg er skuffet.» glefser hun. Jeg blir sjokkert, helt overrumplet av den fiendtlige holdningen hennes. Da hun ser forvirringen i ansiktet mitt himler hun oppgitt med øynene og ser kaldt på meg. Hun kunne like gjerne slått meg i magen. Plutselig er det som om jeg ikke får puste og synet mitt blir helt tilslørt av tårer. Ensomheten jeg følte i stad er ingenting mot hva jeg føler nå. Den fyller hele magen, snører sammen brystet og legger en ufattelig tung bør over skuldrene mine. Jeg blir mo i knærne, klumpen i halsen vokser, armene henger slappe ned langs kroppen og det føles som om tusen nåler blir stukket inn i meg på en gang. Jeg har aldri opplevd ensomhet på dette nivået før. Alle andre følelser forsvinner og jeg klarer ikke tenke på noe annet enn det. Aldri noensinne har jeg hatt det så vondt. Jeg sperrer opp øynene og oppdager at jeg strigråter. Nå angrer jeg. Jeg angrer på at jeg har vært så dum. På at jeg kanskje har gitt mamma og pappa følelsen av at jeg ikke liker dem lenger. På at jeg har byttet ut meg selv. Men mest av alt på at jeg har dratt

6 hjemmefra. Jeg er nødt til å dra hjem. Jeg er nødt til å ordne opp i alt sammen, før det er for sent. Jeg slenger ryggsekken over skulderen og spurter hjem med tårer rennende nedover kinnene. Hjemme river jeg opp døra og kaster meg inn i armene på mamma og pappa. De er overrumplet og lettet, men jeg kan se bekymringen som fortsatt står i øynene deres. Jeg kjenner hvor uendelig glad jeg er i dem og føler meg litt dum fordi det tok meg så lang tid å finne ut av det. Jeg har ligget på gulvet utenfor Siste Mulighet-døra helt siden jeg ble spyttet ut derfra i går kveld. Nå stabler jeg meg skjelvent på beina og går mot resepsjonen. Jeg er kjempenervøs for hvordan kontor-englene vil reagere. Jeg trosset en ordre, og jeg vet ikke engang om jeg klarte å redde Sara enda. Men når jeg kommer dit står alle og smiler til meg. «Det du gjorde var dumt og uerfarent, men du reddet Sara, og det er det aller viktigste.» sier en av dem. Jeg kunne hoppet av glede. Jeg har klart det! Jeg har reddet Sara! Men til gjengjeld er jeg så sliten at jeg knapt kan stå på føttene. Så alt jeg gjør er å sende dem et strålende smil før jeg går tilbake til rommet for å hvile. Jeg var en av dem som forsto hva de virkelige verdiene i livet var. Nå er jeg så heldig at jeg får gi den lærdommen videre til andre. Det kan være vanskelig å forstå. Det kan være vondt og utmattende. Men når det er gjort er det som en nøkkel en nøkkel til glede. Og ingenting gleder meg mer enn å se andre få akkurat den nøkkelen.