"Baksiden av Medaljen" Dag André Koteng, Martin Rotmo, Simen Bruget og Torbjørn Sæther. Basert på Novellen av Einar Økland

Transkript

1 "Baksiden av Medaljen" Av Dag André Koteng, Martin Rotmo, Simen Bruget og Torbjørn Sæther Basert på Novellen av Einar Økland 2011 Dag. A. Koteng:

2 1 EKS. STORVANNET - ETTERMIDDAG Det er vinter. Johan Vik (13) går bortover veien med skolesekken på ryggen. Plutselig hører han et høyt plask, etterfulgt av et høyt rop om hjelp. Han ser mot "Storvannet." Han går mot brygga. En gutt har falt i vannet. Gutten kaver og plasker rundt seg. Han kan tydeligvis ikke svømme. Johan ser rundt seg for hjelp, men det er ingen å se. Han står og ser på gutten et par sekunder. Så tar han av seg skolesekken, holder for nesa og hopper uti. Johan svømmer mot han. Han tar tak i gutten. Gutten kaver fremdeles. Han slår rundt seg med armene. Johan får kontroll og svømmer på rygg bort til bryggen med gutten på slep. Han puffer gutten mot bryggekanten, så dukker han under vann for å løfte gutten opp. Da han begynner å puffe gutten opp under vann kommer øyet inn i en stålstang som stikker ut fra brygga. Johan svømmer fort opp. Johan holder seg til øyet. Det renner blod fra det. Han holder en arm i brygga, før han tar tak med begge hendene å løfter seg opp. Gutten har greid å komme seg i land. Gutten hoster i et kjør. Johan faller sammen på brygga, han tar hånda til øyet og besvimer. 2 INT. SYKEHUSET - N/A POV: Johan våkner på sykehuset. Johan ligger i en hevet sykeseng. Vi ser etter hvert hendene hans når de kommer i fokus. Han setter seg opp i sykesengen. Han ser seg rundt. En stol med en jakke rundt står ved siden av sengen. Det står noen gaver og blomster, samt en tom kaffekopp på nattbordet ved siden av han. Han ser på kortet. POV: Vi ser kortet i defokus. Johan gnir seg i øynene, og kjenner det bandasjerte øyet. Vi ser først nå at det venstre øyet er bandasjert. Han ser overrasket ut. Han ser på kortet igjen. Det er fortsatt uklart. Han fører kortet nærmere. Kortet blir ført inn i fokus, kortet blir klarere. "Til Johan. Tusen takk og god bedring! Hilsen Arne, Elise og Stian. Døren går opp, og moren (Signe) kommer inn. Hei du. Er du våken. Hun har med seg en pose. Signe virker lettet. Hun setter fra seg posen ved sengen og klemmer gutten hardt inntil seg.

3 FORTSETTER: 2. Johan ser bak henne. Signe ser på Johan og deretter på døra. Vi hører fotskritt nærme seg døra. Signe går bort til døra. Vi hører noe støy. Hun lukker døra. Før Johan rekker å si noe, griper Signe sjansen. Se alle gavene du har fått. Mor tar opp en gave fra posen. Johan følger gaven med blikket sitt. Men jeg har jo ikke bursdag før på torsdag. Du hadde bursdag i går kjære venn... Gratulerer med gårsdagen! Signe smiler og overrekker gaven. Johan lar pakken ligge i sengen. Han ser forundret ut. Jeg husker ingenting. Hva skjedde? Du er en helt. Du reddet en gutt fra å drukne. Johan undrer et par sekunder. Han ser på kortet igjen, som han lot ligge i sengen. "Tusen takk og god bedring. Hilsen Arne, Elise og Stian." Signe tar hånden hans. Det står kake hjemme og venter på deg. Johan tar hånden til seg. Hvor lenge må jeg ha på denne bandasjen? 3 INT. HJEMME HOS - DAG Johan og Signe kommer inn døren. De kler av seg ytterklærne. Johan har fått en sort lapp over venstre øye. Endelig er gutten i hus. Signe smiler til Johan. Hun går inn på kjøkkenet for å gjøre klar kake. Johan går inn i stua. Han ser på veggseksjonen til venstre i rommet. POV Johan: Fra venstre fører han blikket mot høyre. Der sitter det en person gjemt bak en avis og føttene i kors hvilende på en puff.

4 FORTSETTER: 3. Hei, pappa. Pappa (Alfred) senker avisen rolig. Et par sorte briller og et tydelig arr på kjeven kommer til syne bak avisen. Hans slappe blikk blir brått sperret opp, da han ser på lappen over øyet. Det går et par sekunder. Han presser frem et svar og et smil. Hei, du. Johan går mot far. Alfred folder sammen avisen, før han tar ned føttene og setter seg fremoverlent. Han buster Johan i håret. Han tar av seg brillene. Alfred smiler. Det er godt å se deg. Lapp over øyet. Hvordan føles det? Føles litt rart, men det blir vel en vanesak. Alfred stirrer ventende på gutten. Hvordan kunne du være så jævla dum? Svar meg på det. Alfred snakker rolig og behersket. Johan ser skremt på han. Noe så helvetes idiotisk. Hvor mange øyne tror du at du har?... Si meg... Har du ikke lært noe av far din? Johan svarer fortsatt ikke. Signe kommer inn i stua med kake. Hun stopper i dørkarmen. Hun ser på dem. Johan og Alfred ser på Signe. Er det noe galt? Nei da. Ja. Gutten mangler et øye.

5 FORTSETTER: 4. Alfred reiser seg og går mot vinduet. Signe går bort til Johan. Hun setter kaka på bordet ved siden av Alfreds stol.... Vi må være evig takknemlig for at det er så bra med han. Han har jo berga et liv. Signe stryker Johan over kinnet. Kake? Johan rister på hodet. Alfred tar opp et brett med tabletter fra vinduskarmen. Signe ser bort på Alfred. Han trykker ut et par smertestillende tabletter, puffer dem inn i munnen og legger brettet i brystlomma på den rutete skjorta si. Han blir stående å stirre ut av vinduet. De skal ha fest for han på skolen på lørdag. Alfred ser fortsatt ut vinduet. Signe ser på Johan. Fest? Hvorfor det? En halvblind gutt, hva er det å feire?... Vi skal feire det du har gjort. Du skal få MEDALJE. Hun smiler til sønnen. Alfreds fjerne blikk ut ruta sperres opp. Han snur seg. Medalje? Hvorfor det? Hva er det med deg? Så medalje skal han få. Og hva skjer etter det? Skal noen gi han synet tilbake? Alfred ler i et sukk. Jeg ser fint på det andre. Jeg vil få problemer med å vurdere avstander sa de på sykehuset, men det er det.

6 FORTSETTER: 5. Signe ser på Alfred. Nå gir du deg. Selvfølgelig skal han bli belønnet for det han har gjort. Alfred hever stemmen. Den eneste belønningen i dette tilfellet er et øye mindre, og det er ingen belønning sett med mine TO øyne. Alfred peker på Johan. Tydelig irritert holder han stemmen hevet. Du tar faen ikke i mot den pappmedaljen, Johan. Signes blikk sperres opp og et hakeslepp presser frem et sukk. Hvorfor ikke? Du har jo mottatt medalje selv. Alfred står stille et sekund, før han går mot gangen. Signe følger etter. Noen ganger er du helt utrolig. Det er akkurat som om du mener at Johan skulle latt han drukne. Tenk om folk får vite at du tenker slik? Alfred kler på seg ytterjakke og sjerf. Jeg har bare en sønn... Alfred slenger døra etter seg. Signe roper etter han. Og han bare en far... Johan står et stykke unna og ser på.

7 6. 4 INT. ROMMET TIL - KVELD Johan har lagt seg for kvelden. Vi ser at hans øye er lukket. Døra står på gløtt. Vi ser far i døråpningen. Johan ligger med ryggen mot Alfred. Alfred kakker på døra. Hello, pirate. Alfred går inn. Han stopper ved sengen. Han kjører en hyggeligere tone. Jeg beklager, Johan. Kjeven tar knekken på meg. Det skal jo ikke gå utover deg. Når det er sagt. Så var det den medaljen. Alfred setter seg på sengekanten. Johan åpner øyet, men snur seg ikke. Din mor og jeg er litt uenige om den medaljen. Det er selvfølgelig du som bestemmer. Og som du sa, så har jeg mottatt medalje, og jeg kan gi deg et godt råd. Alfred justerer litt på sengetøyet og krysser føttene i en mer behagelig stilling. Da jeg var i Bosnia ble jeg skutt. Jeg hoppet frem for å redde en medsoldat, og kula traff meg. Alfred holder seg til kjeven som har et tydelig arr. Han ser på sønnen. Alfred ser ut i rommet. Da krigen var over, sa de at alt skulle bli bra, slik som din mor sier det skal bli med deg... Alfred ser på sønnen igjen.... Det blir det aldri... De sendte meg medalje i posten. (Alfred ler i form av et stønn) (MER)

8 FORTSETTER: 7. (forts.) Det var deres måte å si takk på. Faen heller! Jeg sendte medaljen tilbake til statsministeren. Som om de engang brydde seg. Så var alt glemt... Alt ble glemt... Det er det som er poenget. Det du gjør blir glemt av andre, mens du blir minnet på det hver eneste dag. Det er ikke verd det. Johan ligger fortsatt med ryggen til. Han følger tydelig med. Alfred knyter øyenbrynene og hever stemmen. En medalje forandrer ingenting. Ikke ta i mot den medaljen, Johan. Johan? Alfred bøyer seg bakover for å se guttens ansikt. Johans øye er lukket igjen. Alfred stønner lavt. Han reiser seg og går ut. Johan åpner øyet. 5 INT. I GANGEN HJEMME HOS - LØRDAG MORGEN Johan og Signe står i gangen og kler på seg for å gå ut. Alfred står et stykke unna med en kaffekopp. Du tar ikke i mot medaljen. Det bestemmer jeg selv, ikke sant? Johan går ut. Signe ser på Alfred med en sur mine. Døra går igjen bak dem. Sant. Alfred tar en slurk av kaffekoppen. 6 EKS. SKOLEGÅRDEN - LØRDAG MORGEN Johan kommer inn portdøra til skolegården. Han blir møtt med et hurra fra medelever, foreldre og lærere. Det strømmer folk til for å gi klemmer og håndhilsninger. Johan forholder seg rolig, og presser frem et lite smil. Vi hører kontentum av konversasjon. Vi ser en herremann som uttrykker sin takknemlighet i form av et håndtrykk og et klapp på skuldra til Signe.

9 FORTSETTER: 8. Rektor står på trappa ved inngangen til skolen. Han ser på Johan og kaller han frem med et vink. REKTOR Vil du komme frem hit Johan? Det blir langsomt stille. Rektor smiler. Johans lille smil fordufter. Johan går frem. Han tar den framstrekte hånda til rektoren. Rektoren holder medaljen. Han rekker den over hodet til Johan og trer den rundt halsen på han. Johan snur seg mot folket. Rektor applauderer alene, før resten av forsamlingen følger på. Dette kryssklippes med skvulpingen i vannet da han reddet gutten. Vi får en langsom kjøring mot en undervinklet Johan som står og mottar applauderingen. Han ser mor som smiler og klapper. Det blir langsomt stille igjen. Rektor bryter stillheten. REKTOR Ehhm (kremt). Vi må videre i programmet. Det er klart for kaffe og kaker inne for de som måtte ønske. Vi går inn i Johans hode. Alt går i slow motion. Johan POV: Han ser bort på sin smilende mor. Han kan høre sin fars røst si: "Ikke ta i mot medaljen. En medalje forandrer ingenting" Rektor åpner døren og går inn. Johan står igjen. Folk følger på. Johan blir klappet på skuldra av folk som er på vei inn. Bra jobba, hører han folk si. Vi ser Johan forfra. De siste i forsamlingen er på vei inn døra bak han. Johan står alene i skolegården. Vi trekkes ut av det samme undervinklede bildet, med en langsom kjøring bakover og en jibb som overvinkler han. Vi ser Signe med to foreldre. Johan går ut av bildet. Han går mot portdøra. Signe blir oppmerksom på Johan, og roper etter han. Johan, hvor skal du?

10 9. 7 EKS. NED TIL BRYGGA - LØRDAG MORGEN Johan løper vekk fra skolen. Hans mor kommer etter. Johan løper gjennom skogen. Vi hører Signe rope etter han. Johan! Johan kommer ned til brygga. Han ser seg tilbake, hvor hans mor kommer løpende. Han snur seg mot vannet og kaster medaljen. Plask! Signe tar han igjen. Hun stopper opp andpusten. Johan gir ingen tegn til at han er sliten. Hans mor er oppgitt og lei seg. Hvorfor gjorde du det? Signe ser forundret på Johan. Johan nøler. Han ser på sin mor. En medalje forandrer ingenting. De blir stående å se utover vannet. SLUTT