DOBBELT-BALLONG ENTEROSKOPI NYE MULIGHETER

Transkript

1 22-26 oktober 2007 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 100 DOBBELT-BALLONG ENTEROSKOPI NYE MULIGHETER Paulsen V, Hofstad B Gastromedisinsk avdeling, Kreft- og kirurgidivisjonen Ullevål Universitetssykehus, 0407 OSLO Inntil nylig har store deler av tynntarmen vært utilgjengelig for endoskopisk diagnostikk. De siste få årene har teknologiske fremskritt gjort det mulig å undersøke hele tynntarmen ikke-invasivt. Ved blødning fra mage-tarm-kanalen er blødningskilden lokalisert i tynntarmen hos ca 5 % av pasientene. Kapselendoskopi er etablert som den beste undersøkelsen for å påvise blødningskilder i tynntarmen, med et diagnostisk utbytte på % i forskjellig materialer. Metoden gir lite plager for pasienten, men begrenses ved at den ikke kan utføres hos pasienter med obstruksjon, og av manglende mulighet for biopsi og terapi. Dobbelt-ballong endoskopi (DBE) en ny metode der et langt skop med overtube benyttes. Overtuben og endoskopet har hver sin ballong knyttet til en ekstern pumpeenhet og ved pushand-pull teknikk er dyp intubasjon av tynntarmen med per oral og/eller per anal tilgang mulig. Undersøkelsen kan gjøres under lett sedasjon, og gir lite komplikasjoner. Studier av metoden så langt viser samme diagnostiske utbytte som ved kapselendoskopi, men med mulighet for biopsitakning og endoskopisk terapi som ved øvrige endoskopiske metoder. Den viktigste indikasjonen er obskur GIblødning. Andre indikasjoner er utredning av tarmobstruksjon (IBD/tumor), fjerning av fremmedlegemer, familiær polyppose og behandlingsrefraktær cøliaki. Metoden kan også brukes for å nå galleveiene hos BII-/Roux-en-Y-opererte pasienter og for undersøkelse av kolon i spesielle tilfeller. Vi har utført 23 DBE prosedyrer på 22 pasienter. Ti var menn, gjennomsnittsalder 46,2 (17-75) år. Undersøkelsen ble utført peroralt ved 17 og peranalt ved 5 prosedyrer med varighet fra 1-2 timer. Indikasjonene var obskur GI-blødning (n=9), IBD (n=9 hvorav 1 med retinert kapsel), FAP (n=1) og mistanke om tynntarmspatologi ved radiologiske undersøkelser (n=3). Sedasjon med midazolam (gjennomsnittlig 9,2 mg) og petidin (gjennomsnittlig 60,7 mg) ble gitt. Rekkevidde fra pylorus/iloecøkalklaffen var i gjennomsnitt 234/66 cm ved henholdsvis antegrad og retrograd tilgang. Det ble ikke registrert noen prosedyrerelaterte komplikasjoner. Kapselendoskopi ble utført hos alle de 9 pasientene med obskur GI-blødning. Det ble ved kapselendoskopi funnet frisk blødning i tynntarmen hos 4 pasienter, ved DBE hadde 1 av disse angiodysplasier (diatermibehandlet), 1 hadde erosjoner og 1 divertikler i tynntarmen, mens 1 hadde cancer i ascendens coli. Kapselendoskopi viste erosjoner hos 2 med negativt funn ved DBE, angiodysplasier hos 1 bekreftet ved DBE (diatermibehandlet) og negativt funn hos 2, bekreftet ved DBE. Av 6 pasientene med mistanke om Crohn sykdom ble diagnosen verifisert hos 3 og avkreftet hos 3. Av 3 pasienter med kjent Crohn ble en retinert kapsel fjernet hos 1 og 2 pasienter fikk intensivert medisinsk behandling. Hos en pasient med FAP ble utbredelsen av polyppose i jejunum kartlagt, og hos 3 pasienter med radiologisk mistanke om tynntarmspatologi ble dette avkreftet hos 2, mens en pasient fortsatt er uavklart. Dobbelt-ballong endoskopi synes å være et nyttig supplement til etablerte metoder ved utredning av tynntarmslidelser.

2 22-26 oktober 2007 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 101 LYMFANGIOGENESE I COLOREKTAL CANCER PROGNOSTISKE OG TERAPEUTISKE ASPEKTER Sundlisæter E 1,2, Dicko A 3, Sakariassen P Ø 1, Søndenaa K 4, Enger P O 1,5 og Bjerkvig R 1,6. 1 Institutt for biomedisin, Universitetet i Bergen, Jonas Liesvei 91, 5009 Bergen 2 Kirurgisk avdeling, Sørlandet sykehus HF, Serviceboks 416, 4604 Kristiansand 3 Kirurgisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, Jonas Liesvei 65, 5021 Bergen 4 Institutt for kirurgiske fag, Universitetet i Bergen, Jonas Liesvei 65, 5021 Bergen 5 Nevrokirurgisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, Jonas Liesvei 65, 5009 Bergen 6 NorLux NeuroOncology, Centre Recherche de Public Santé, L-1150 Luxembourg Colorectal cancer (CRC) representerer den nest hyppigste årsak til cancer-relaterte dødsfall i den vestlige verden. Svulstene har evne til å metastasere, hvilket affiserer ulike organer som lymfeknuter, lever og lunger. Selv om spredningsmønsteret kan variere, involverer det initiale trinn vanligvis disseminering til regionale lymfeknuter. Per i dag er det klart at karnydannelse, inkludert lymfangiogenese, representerer nøkkeltrinn i tumor progresjon. Imidlertid, i hvilken grad lymfangiogenese bidrar til progresjon av CRC er uklart. Dette arbeidet fokuserer på nylige fremskritt innen feltet tumor lymfangiogenese med spesielt henblikk på CRC, og på nye terapeutiske strategier for anti-lymfangiogen terapi. Hemming av metastatisk spredning kan oppnås ved begrensning av lymfekarvekst ved å bruke målrettede terapeutiske strategier mot molekyler involvert i lymfangiogen signaloverføring. Slik adjuvant terapeutisk tilnærming i tillegg til eksisterende strategier kan representere en fordelaktig behandling for CRC med høy risiko for sykdomsresidiv og progresjon. Det vil også presenteres data fra en klinisk-patologisk studie på CRC biopsimateriale.

3 22-26 oktober 2007 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 102 TRANSFUSJON OG CANCERRESIDIV. EN LITTERATUROVERSIKT Skauby M, Heier H E Avd. for immunologi og transfusjonsmedisin, Ullevål universitets sykehus, 0407 Oslo Transfusjon er en nødvendig del av mange behandlingstilbud, men det er fortsatt risiko for utilsiktede effekter av transfusjon. Ved transfusjon blir resipienten eksponert for store mengder fremmede antigen, både i løst form og i celleassosiert form. Disse alloantigenene kan utløse immunologiske prosesser som blant annet fører til nedregulering av immunresponsen. Denne effekten er kjent som transfusjonsrelatert immunmodulering (TRIM). Mekanismen bak TRIM-effekten og hvilke blodkomponent/komponenter som medierer den er ikke fullstendig klarlagt. Det har vært hevdet at perioperativ transfusjon i seg selv kan ha en negativ innvirkning på cancerresidiv rate og postoperative infeksjoner. Det er siden 1980 gjennomført over 150 studier i den hensikt å avklare dette. Vi ønsket å summere tilgjengelig litteratur for å vurdere om det er grunnlag for å si at det er en slik sammenheng, og om man ved å filtrere vekk leukocyttene i giverblodet, slik det nå gjøres i Norge, reduserer transfusjonsindusert immunsuppresjon og dermed dens mulige effekter på cancerresidivrate. Det ble gjort Pubmed-søk konsentrert rundt de ferskeste metaanalyser, oversiktsartikler og randomiserte kontrollerte studier på transfusjon og cancerresidiv. Søket ble gjort i mai Det er i 2006 publisert en Cochrane metaanalyse som konkluderer med at det er en moderat assosiasjon mellom perioperativ transfusjon og residiv av colorectal cancer og at assosiasjonen er doseavhengig, men at det ikke nødvendigvis foreligger noen kausal sammenheng. Assosiasjonen er vanskelig å tolke, bl.a. på grunn av variasjonene i studiedesign og de generelle, immunosuppressive faktorene som rammer operasjons- og cancerpasienter. Det er også gjort studier der man sammenligner residivfrekvens hos pasienter operert for både øsofagus- og prostatacancer transfundert med allogent og autologt blod uten at man har funnet overbevisende forskjeller. Når det gjelder større kirurgi og anestesi er det vist at dette i seg selv fører til en uspesifikk immunsuppresjon. Malnutrisjon, som ofte finnes hos pasienter med cancer, gir redusert funksjon i immunsystemet. Også blødning i seg selv er vist å gi immunsuppresjon. Det er altså ikke påvist noen kausal sammenheng mellom perioperativ transfusjon og økt fare for cancerresidiv, og assosiasjonen kan like gjerne være et uttrykk for at det å komme i en transfusjonskrevende situasjon i seg selv øker risiko for residiv. Dette utelukker likevel ikke at en kausal sammenheng finnes, og heller ikke at transfusjon av preparater som er leukocyttfiltrert før lagring, som i Norge, eliminerer en slik sammenheng. Det er grunn til å understreke at også transfusjon av leukocyttfiltrerte produkter er forbundet med ikke-eliminerbare farer og skal unngås hvis alternativ behandling kan lede til målet uten vesentlige ulemper for pasienten.

4 22-26 oktober 2007 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 103 BRUK AV AUTOLOG TROMBOCYTT KONSENTRAT I BEHANDLING AV IKKE- HELENDE SÅR Gürgen M¹, Wagner A² ¹ Kirurgisk avdeling, Sørlandet Sykehus Flekkefjord, 4400 Flekkefjord ² Kirurgisk avdeling, Blefjell Sykehus Kongsberg, 3602 Kongsberg INNLEDNING: Sårheling er en kompleks følge av molekylære og cellulære mekanismer. Som en konsekvens av økt nekrotisk og bakteriell belastning i såret, er disse mekanismene i ikke helende sår delvis satt ut av spill. Sårmiljøet forandres bl.a. slik at det oppstår en langvarig inflammatorisk respons. Dette fører til økt antall matriksmetalloproteaser som forårsaker ukontrollert nedbryting av ekstracellulær matriks, deriblant også vekstfaktorer. Aktivering av trombocytter i fører til frigivelse av vekstfaktorer. Som signalproteiner påvirker disse cellulær kjemotakse, celleproliferasjon og celledifferensiering. In-vitroundersøkelser har vist en doseavhengig relasjon mellom trombocyttkonsentrasjon og proliferasjon av humane mesenkymale stamceller, fibroblastproliferasjon og produksjon av type-i- kollagen. Bruk av autologe trombocyttkonsentrater med flerdoblet antall blodplater har vist seg å stimulere helingen i kroniske sår. MATERIALE OG METODE: 11 pasienter (3 kvinner, 8 menn, aldersgjennomsnitt 53,3 år ( )) fikk behandlet kroniske sår med autolog trombocyttkonsentrat. Pasientene hadde mellom 1 og 2 kroniske sår. Sårdiagnoser var ulcus cruris venosum (n=5), diabetiske fotsår (n=4), trykksår (n=1) og traumatisk sår (n=1). Sårenes alder varierte med mellom 2 måneder og 52 måneder, med et gjennomsnitt på 16,4 måneder. Gjennomsnittlig sårstørrelse ved behandlingsoppstart var 5,6 cm² og varierte med mellom 0,4 cm² og 22,3 cm². Nye sårvurderinger ble foretatt etter 1 og 4 uker med tanke på forandringer i sårstørrelse og tegn på bedring (dannelse av granulasjonsvev, epitelinnvekst, bivirkninger). RESULTATER: Etter 1 uke hadde 9 av sårene blitt mindre, et sår hadde blitt 4,3 % større. Gjennomsnittlig reduksjon i sårstørrelse i første behandlingsuke var 24,6 %. Alle sår ble vurdert som bedre. Etter 4 uker hadde et sår uforandret sårstørrelse, mens 10 sår hadde vist 34,8 % gjennomsnittlig reduksjon. Et sår var grodd etter 4 uker. Etter 4 uker ble 10 sår vurdert som betydelig bedre, et sår ble vurdert som uforandret. Sårene ble fulgt opp i 20,9 uker (5 35 uker). Det var ingen bivirkninger av behandlingene. Av 10 sår er 3 helet. 7 sår er tydelig bedre, 2 sår er moderat bedre, og et sår er uforandret. Residiver ble ikke observert. DISKUSJON: Kroniske sår representerer et betydelig problem. Ca. 85 % av alle sår gror når de får god lokal behandling og sårets bakenforliggende årsaker også behandles. De resterende sår vil ikke gro uten at man bruker avanserte sårbehandlingsmetoder. Vår undersøkelse viste bedring i 10 av 11 undersøkte sår etter bruk av autologe trombocytt konsentrater. Metoden kan derfor vurderes i de tilfeller hvor et sår ikke viser tegn til bedring etter 6 måneder med god standard behandling.

5 22-26 oktober 2007 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 104 MULTIPLE INFLAMMATORISKE-, REMODELLERING- OG FIBROSE GENER ER DIFFERENSIELT UTTRYKT I ABCB4(-/-) MUS MED SKLEROSERENDE KOLANGITT Nakken KE 1,2, Nygård S 2, Haaland T 3, Berge KE 4, Arnkværn K 2, Ødegaard A 2, Labori KJ 1, Ræder MG 1,2 1 Gastrokirurgisk avdeling, Ullevål Universitetssykehus, 0407 Oslo 2 Institutt for Eksperimentell Medisinsk Forskning, Ullevål Universitetssykehus, 0407 Oslo 3 Patologisk Anatomisk Avdeling, Ullevål Universitetssykehus, 0407 Oslo 4 Avdeling for Medisinsk Genetikk, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF, 0027 Oslo Bakgrunn: Abcb4(-/-) mus skiller ut fosfatidylkolin-fri galle som er cytotoksisk på galleveiene slik at musene utvikler en skleroserende kolangitt, ikke ulik primær skleroserende kolangitt (PSC) sett hos mennesket. Målet ved studien var å se på differensielt uttrykte gener hvis protein produkter bidrar til vevspatologien i lever hos Abcb4(-/-) mus. Metoder: Hepatisk gen-transkripsjon ble målt ved 3, 6, 9 og 20 ukers alder i Abcb4(-/-) mus ved bruk av cdna mikromatriser. Abcb4(+/+) mus fungerte som kontroll. Fokus var på inflammatoriske-, vevs remodellerende- og fibrose gener. Differensielt uttrykte gener funnet ved cdna mikromatriser ble verifisert med real time PCR. Lever patologi ble målt med histopatologi scoring. Blod ble analysert for ALAT, ALP og bilirubin. Resultater: Transkripsjon av anti-protease gener i clade a3 serpin gruppen viste markert nedregulering tidlig i forløpet av sykdommen. Kjemokinene Ccl2, Ccl20 og Cxcl10 var oppregulert i portaltraktene. Vevs-remodellering og fibrose genene Ctgf, Elf3, Lgals3, Mmp12, Mmp15, Spp1, Loxl2, Pdgfa, Pdgfrb, Sparc, Tgfb1, Tgfb2, Tgfbi, Tgfbr2, Col1a1, Col1a2, Col2a1, Col3a1 og Col4a1 var signifikant oppregulert. De mikromatrise baserte transkripsjons-profilene harmoniserte i stor grad med histopatologi scoren for de fleste genene. Summarisk viste den cdna mikromatrise baserte analysen en økende transkripsjon av multiple gener involvert i inflammasjon, vevs-remodellering og fibrose de første 9 ukene av sykdomsprosessen før den stabiliserte seg på et høyt nivå fra 9 til 20 uker. Konklusjon: Multiple gener involvert i inflammasjon, vevs-remodellering og fibrose og ikke tidligere linket til Abcb4(-/-) mus er beskrevet som differensielt uttrykt og bidrar trolig til vevspatologien i lever hos disse musene. Denne informasjonen kan være med på å belyse patofysiologien bak skleroserende kolangitt. Samtidig kan den bidra til ytterligere forskning for å finne sykdomsmarkører for tidlig stadium av primær skleroserende kolangitt hos mennesket, et etterlengtet verktøy i behandlingen av disse pasientene.

6 22-26 oktober 2007 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 105 GASTRISK BYPASS: HVILKE VITAMINPRØVER BØR TAS POSTOPERATIVT? Aasheim ET 1, Søvik TT 2, Bøhmer T 1 1 Medisinsk klinikk, Aker universitetssykehus HF, 0514 Oslo 2 Gastroenterologisk kirurgisk avdeling, Aker universitetssykehus HF, 0514 Oslo Bakgrunn Vitaminmangel kan oppstå etter vektreduserende kirurgi. Hvilke vitaminundersøkelser som bør gjøres etter inngrepene er imidlertid uklart. Vi vurderte nytten av å undersøke vitamin A, B-1, B-6, C og E i blodprøver i perioden med raskest vekttap etter gastrisk bypass. Materiale og metode Vi gjorde en retrospektiv gjennomgang av prøvesvar fra Ernæringslaboratoriet, Aker universitetssykehus, for pasienter operert med long-limb gastrisk bypass ved vår klinikk siden juni Pasientene anbefales å ta multivitamin (1 tablett), jern, kalsium, samt vitaminene B-12 og D. Prøvesvar ved rutinekontroller fra 2 til 10 måneder postoperativt (median: 6) ble registrert. Grense for lav verdi ble satt ut fra funn hos 60 friske personer (2 standardavvik under gjennomsnittverdi). Resultater Vitamin A retinol B-1 thiamin B-6 pyridoxalfos fat C askorbinsy re E/Lipider α-tokoferol Grense for lav verdi < 1.0 µmol/l < 60 nmol/l < 15 nmol/l < 33 mmol/l < 3.3 µmol/mmol Antall prøvesvar Antall med lav verdi 2 (1.6%) 2 (1.7%) 10 (8.3%) 11 (10.7%) 2 (2.1%) Konklusjon For gastrisk bypass-pasienter som tar angitte tilskudd er det trolig unødvendig å rutinemessig undersøke vitaminene A, B-1 og E i blodprøver, selv i perioden med raskest vekttap. Det bør evalueres hvorvidt lave nivåer av vitaminene B-6 og C har klinisk betydning. Vi understreker at disse resultatene ikke kan overføres til malabsorptive inngrep.

7 22-26 oktober 2007 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 106 TILFELDIG OPPDAGET FORSTØRRET BINYRE NÅR SKAL DEN OPERERES? Carlsen HS 1, Pavlik Marangos I 2, Kazaryan AM 2, Rosseland AR 1, Røsok BI 1, Pfeffer P 1, Tønnesen TI 2, Mathisen Ø 1 og Edwin B 1,2 1 Gastrokirurgisk seksjon, Kirurgisk klinikk og 2 Intervensjonssenteret, Rikshospitalet- Radiumhospitalet HF Bakgrunn: Utstrakt bruk av CT, MR og ultralyd har ført til økt forekomst av binyre insidentalomer tilfeldig oppdaget forstørret binyre der pasienten ikke har kliniske symptomer på hormonforstyrrelse. Endokrinologisk utredning av disse pasientene kan påvise subkliniske endringer i hormonutskillelsen, og disse pasientene vil bli fulgt opp av endokrinologene og eventuelt henvist videre til operasjon. Pasienter med forstørret binyre uten kliniske eller laboratoriemessige tegn til hormonforstyrrelser blir henvist kirurgisk klinikk for vurdering: Når er det riktig å operere disse pasientene? Materiale og metode: Retrospektiv undersøkelse av pasienter operert med laparaskopisk adrenalektomi ved Rikshospitalet Radiumhospitalet HF i perioden Resultater: I alt 190 pasienter ble operert i perioden. 44 av disse pasientene hadde insidentalomer uten kliniske eller laboratoriemessige tegn til hormonforstyrrelser. Histologisk diagnose for disse pasientene vil bli gjennomgått. Konklusjon: Internasjonal litteratur antyder at insidentalomer > 4 cm bør opereres. Vi kjenner imidlertid ingen studier som gir klare holdepunkter for at dette er riktig og mener derfor det er viktig at pasienter som opereres for insidentalomer inngår i studier som kan være med på å avklare dette.

8 22-26 oktober 2007 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 107 LAPAROSKOPISK ADRENALEKTOMI: 10 ÅRS ERFARING Pavlik Marangos I 1), Kazaryan AM 1), Rosseland AR 2), Røsok BI 2), Pfeffer PF 3), Tønnessen TI 1), Mathisen Ø 2), Edwin B 1,2). 1) Intervensjonssenteret, 2) Gastrokirurgisk seksjon 3) Transplanstasjonskirurgisk seksjon, Kirurgisk Klinikk I, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF, 0027 Oslo Introduksjon: Laparoskopisk adrenalektomi er for tiden the golden standard treatment for benign binyretumores. I kontrast til laparoscopisk cholecystektomi har likevel flere institusjoner fortsatt å praktisere tradisjonell åpen adrenalectomi. Materialer og Metoder: Fra 1997 til 2007 utførte Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF 207 laparoskopiske adrenalektomier på 190 pasienter. Disse inkluderte 34 pasienter med feokromocytom, 40 pasienter med Conns adenom, 39 med hormonelt inaktive adenomer, 20 pasienter med Cushing adenom, 16 med Cushings syndrom, 13 med binyremetastaser, 7 med adrenokortikale carcinomer og 21 med andre indikasjoner. Gjennomsnitts alder var 52.3 år (±13.6). Resultater: Gjennomsnittelig operasjonstid for unilateral og bilateral adrenalectomi var 94.5 min (±46.7) respektive min (±57.2). Gjennomsnittelig tumorstørrelse var 6.0 cm (±2.3) og median blodtap var 0ml (0-1100). For å se på læringskurven ble operasjonene inndelt i fire grupper (I, II, III, IV) som representerte fire tidsrom der I var helt i starten og IV frem til nå. Operasjonstid og kompklikasjonsrate er gjengitt i tabellen. Gruppe / Tidsrom I II III IV Operasjonstid (mean +/-) (+/-59.1) (+/- 46.6) (+/- 41.5) (+/- 29.7) Perop. Komplikasjoner Postop. komplikasjoner Komplikasjonsraten syntes ikke å være relatert til type binyrepatologi (Feokromocytom 5.8% peroperativ komplikasjonsrate vs. 8.8% postoperativt, Conn syndrom 7.5% vs 7.5%, Cushing syndrom 2.8% vs. 0% (felles for både Cushing sykdom og Cushing adenom), inaktivt adenom 0% vs 2.6%, metastatiske lesjoner 7.7% vs. 7.7% og adrenokortikalt karsinom 14.3% vs. 0%). En pasient med feokromocytom var i ekstremt dårlig allmentilstand p.g.a. katekolaminsjokk og akutt hjertinfarkt og ble operert på vital indikasjon. Pasienten døde innen 24 timer etter operasjonen. Bare 6.9% av pasientene hadde opiatkrevende smerter postoperativt. Gjennomsnittig postoperativt sykehusoppehold var 2 (2-20) dager. Konklusjon: Laparoskopisk adrenalektomi er en trygg og effektiv prosedyre, med kort rekonvalesenstid og lav komplikasjonsrate uavhengig av type binyrelesjon. Inngrepet krever avanserte tekniske ferdigheter. Pga. det lave totale antall pasienter som krever kirurgisk intervensjon mener vi at slike inngrep bør utføres kun på spesialiserte sentra.

9 22-26 oktober 2007 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 108 LAPAROSKOPISK ADRENALECTOMI VED ADRENOKORTIKALT CARCINOM I BINYREN Kazaryan AM 1), Pavlik Marangos I 1), Rosseland AR 2), Røsok BI 2), Villanger O 2), Carlsen HS 2), Pfeffer P 3), Mathisen Ø 2), Edwin B 1,2). 1) Intervensjonssenteret, 2) Gastrokirurgisk seksjon, 3) Transplatasjonskirurgisk seksjon, Kirurgisk Klinikk I, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF, 0027 Oslo Introduksjon: Adrenokorticalt carcinom er en veldig sjelden tilstand (insidens 1-2/million/år) og er assosiert med dårlig prognose (5 års overlevelse 15-35%). Radikal kirurgisk fjernelse av tumor er den eneste mulighet til kurativ eller livsforlengende behandling. En hypotese er at laparaskopisk kirurgi kan fører til like gode onkologiske resultater som tradisjonell åpen kirurgi. Materiale og Metode: Fra 1997 til 2007 ble laparoskopisk adrenalektomi utført på 7 pasienter med adrenokortikal karsinom. Blant dem var 3 pasienter med Cushing syndrom, 1 pasient med viriliseringssymptomer og 3 pasienter med hormonelt inaktive tumores. Resultater: Median operasjonstid var 157 min ( ), median tumorstørrelse 10 cm (7-13) og median blodtap 200 ml ( ). I 71.4% ble det foretatt en R0-reseksjon. Èn intraoperativ komplikasjon forekom (en liten tumorruptur som ble direkte suturert). Ingen postoperative komplikasjon var registrert. En pasient ble konvertert til åpen cavotomi etter at tumor var fjernet laparoskopisk. Tre-års overlevelse var 14.3%. Median overlevelse var 13 måneder (2-54). Konklusjon: Laparoskopisk adrenalectomi ved adrenokortikal carsinom gir sammenlignbare onkologiske resultater som tradisjonell kirurgi men har andre fordeler i form av mindre smerter, kortere liggetid, mindre postoperativt opiat forbruk. Bruken av laparoskopisk teknikk er fortsatt kontroversiell og det kreves mer kliniske data og randomiserte studier for å kunne si noe sikkert ved om hvilken behandlingsmetode som skal foretrekkes.

10 22-26 oktober 2007 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 109 OPERASJON FOR VENTRALHERNIE. SAMMENLIKNING MELLOM ÅPEN OG LAPAROSKOPISK NETTPLASTIKK. Odd Langbach, Andri Konradsson, Anders Bjørneboe, Rolf Riis, Ola Reiertsen, Ola Røkke Gastrokirurgisk avdeling, Akershus Universitetssykehus Formål: Sammenligne resultater av kirurgisk behandling av ventralhernie med åpen og laparaskopisk teknikk. Materiale og metode: Fra januar 2000 til juli 2007 ble 155 pasienter operert for 175 ventralhernie ved Akershus Universitetssykehus, 98 av brokkene var hos kvinner. Gjennomsnittsalderen var 58 år (17 88 år). 90 (51%) av inngrepene ble gjort laparaskopisk, seks (3%) forsøkt laparaskopisk, men konvertert. Syv (4%) inngrep ble foretatt med laparaskopisk assistanse og 72 (42%) ble foretatt som åpen prosedyre. 50 prosedyrer (29%), hovedsakelig laparaskopiske, ble registrert prospektivt, de resterende ble registrert reterospektivt ved journalgjennomgang. Observasjonstiden fra operasjon til siste kontroll var 11 mndr (1 86 mndr). Statistikk: Forskjell mellom gruppene er undersøkt med Pearson`s Chi square-test, Student`s t-test eller enveis ANOVA. Resultater: Det var ingen forskjell mellom gruppene med hensyn til alder, kjønn, høyde, annen sykdom, ASA-score, lokalisasjon av brokket eller liggetid i sykehus. Pasientene operert med laparoskopisk teknikk var tyngre (91 kg + 21 kg) enn pasientene operert med åpen teknikk (84 kg + 20 kg) (p=0.37). Brokkportens areal i den laparaskopiske gruppen (69 cm cm 2 ) var større enn brokkporten i den åpne gruppen (41 cm cm 2 ) (p=0.006). Operasjonstiden i den laparaskopiske gruppen var lenger (120 minutter + 54 minutter) enn i den åpne gruppen (87 minutter + 38 minutter) (p=0.000). Andre sentrale resultater er gjengitt i tabellen under: Lap.scopi Lap. Lap. Åpen p konvertert assistert Peroperative Ingen 90 (100%) 4 (67%) 7 (100%) 70 (97%) p=0.000 komplikasjoner Tarmskade 0 2 (33%) 0 2 (3%) Postoperative Ingen 66 (73%) 4 (67%) 6 (86%) 54(76%) p=0.738 komplikasjoner Tarmskade Infeksjon Blødning Smerter Død 5 (6%) 10 (11%) 4 (4%) 3 (3%) 1 (1%) 0 2 (33%) (14%) %) 4 (6%) 0 0 Reoperert 7 (8%) 1 (17%) 0 0 p=0.436 Senere komplikasjoner p=0.030 Ingen Infeksjon Smerter Recidiv 62 (71%) 3 (3%) 9 (10.2%) 6 (7%) 1 (17%) 1 (17%) 0 2 (33%) 5 (71%) 0 2 (29%) 0 62(71%) 10(14%) 3 (4%) 6 (8%) Konklusjon: Både åpen og laparaskopisk nettplastikk har relativt høy frekvens av tidlig og sene komplikasjoner. Begge metodene har risiko for peroperative tarmskader, men risikoen for at disse blir oversett, med de alvorlig konsekvenser dette kan ha, er større ved laparoskopi enn ved åpen teknikk i vårt materiale.

11 22-26 oktober 2007 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 110 HVILKE ERFARINGER KAN VI HENTE FRA LOKALT UTVIKLEDE KVALITETSREGISTERE FOR BROKKIRURGI? Amlie Einar J. B, Heideman Mats, Kirurgisk avdeling, Lovisenberg Diakonale Sykehus Bakgrunn Forum for brokkirurgi har ikke tatt stilling til behov for nasjonalt brokkregister. Mjaaland og Bakken beskriver dette som et tankekors i sin oversiktsartikkel på BrokkForums internettsider. Det finnes ulike lokale kvalitetsregistre og erfaringer fra driften av disse bør løftes fram og diskuteres. Formål Lovisenberg Diakonale Sykehus har etablert et lokalt kvalitetsregister for brokkirurgi. Informasjonsinnhold og brukergrensesnitt ønskes presentert for å skape debatt om hvilke krav som bør stilles til et nasjonalt register. Materiale og metoder Alle nyhenvisninger merkes med diagnosegruppe ved vurdering. Pasienter med lår og lyskebrokk får tilsendt spørreskjema sammen med tildelt timeavtale på poliklinikken. QlikView som er et kraftig analyseverktøy med enkle registreringsfunksjoner henter timebøkene fra sykehusets pasientadministative system. Anamnestiske opplysninger fylles ut for de pasientene hvor brokkdiagnosen verifiseres. Sykehuset benytter en elektronisk operasjonsprotokoll med automatisk overgang til operasjonsregistrering ved brokk. Systemet genererer automatisk spørreskjema som sendes pasienten tre måneder etter operasjonen. Svarbrevene registreres i systemet av sekretær. Resultater Registreringssystemet ble tatt i bruk 1. jan I perioden fram tom 30 aug 2007 er det utført 52 lyskebrokkoperasjoner hos 51 pasienter. nettforsterket plastikk er benyttet ved 43 operasjoner, 9 uten nett. 24 av nettene er lagt preperitonealt med tilgang via brokkport. Det er sendt ut spørreskjema til 46 pasienter. 31 (67 %). har svart innen 3uker. Diskusjon Verdien av de ulike parametere er gjenstand for diskusjon. Vi har som mål at legen utførerer registrering på poliklinikk og ved diktering av operasjonsbeskrivelse. Hvis dette skal fungere må tilgjengligheten til programmet være enkel, det må kreves få tastetrykk og tilbakemelding og analyse må skje jevnlig. Slik spørreskjema er utformet ved 3 måneders kontroll bør det på bakgrunn av lav svarprosent vurderes om vi kan oppnå samme informasjon ved telefonisk kontakt Konklusjon Spesialistsystemer kan ikke forventes å bli utviklet i tilstrekkelig grad i det pasientadministrative systemet. Applikasjoner som skal håndtere fortløpende registrering av data er avhengig av lett tilgjenglighet, få tastetrykk og løpende tilbakemelding. Vi tror dette er mulig å få til, og vil presentere programvare og kommentere informasjonsinnholdet.

12 22-26 oktober 2007 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 111 TILFREDSSTILLER NÅVÆRENDE RAPPORTERING TIL NORSK PASIENTREGISTER DE KRAV VI BØR STILLE TIL ET BROKKREGISTER? Amlie Einar J. B, Heideman Mats, Kirurgisk avdeling, Lovisenberg Diakonale Sykehus Bakgrunn Sverige og Danmark har opprettet egne registre for brokkoperasjoner. I Norge har sykehusene siden slutten av 1980-tallet sendt et standardisert uttrekk til Norsk Pasient Register (NPR). NPR-filen inneholder inntil 7 diagnosekoder og 10 prosedyrekoder. Selv om noe data er tilgjenglig på pasientregisterets internettsider, er denne informasjonen ikke tilstrekkelig detaljert til å analysere utviklingen av brokkoperasjoner i Norge. Norsk Pasientregister kan på forespørsel utgi et mer detaljert datagrunnlag, men er bundet av å sikre tilstrekkelig anonymitet i materialet. Formål Før vi i Norge tar stilling til om vi bør utvikle et norsk brokkregister er det ønskelig å se på kvaliteten og informasjonsinnholdet i data som allerede er samlet inn. Materiale og metoder Norsk Pasientregister har hentet ut alle avdelingsopphold med prosedyrekoder for brokk utskrevet i perioden (NCSP koder JAB* - JAG*). Til sammen rader er analysert og operasjonene er gruppert i ulike brokkoperasjoner, med og uten bruk av fremmedmateriale og med og uten laparoskopisk teknikk opphold med kodekombinasjoner som ikke knyttes til brokk ekskluderes. Uten konsesjon kan ikke informasjon brytes ned på sykehusnivå og er kun tilgjengelig på sykehusfylke og pasientens bostedsfylke. Resultater Basert på nasjonale prosedyrekoder gir innsamlede data oversikt over antall lårbrokk, lyskebrokk, navlebrokk, arrbrokk og andre bukveggskorreksjoner. Dagkirurgi kodes på flere ulike måter. Laparoskopisk operasjon kan defineres ut fra egne koder i 1571 tilfelle, mens operasjon knyttet til laparoskopikode finnes brukt i 277 tilfelle. Eksisterende kodeverk skiller kun på bruk av fremmed materiale, men gir ingen opplysning om hvilket materiale som brukes. Materialet gir ingen opplysninger om residiv, sårinfeksjon eller smertetilstander. Diskusjon Kvaliteten i pasientadministrative data er imidlertid varierende, og koderevisjon utført ved ulike sykehus har vist en betydelig grad av feilkoding. Selv om dette er mest uttalt på diagnosenivå stilles det også i mange sammenhenger spørsmål ved antall utførte inngrep når nasjonalt innsamlede data presenteres for sykehusene. Norsk pasientregister kan per i dag ikke analysere residivfrekvens. Dette kan endres med en varslet lovendring om personidentifiserbart pasientregister. Konklusjon NPR gir ikke tilfredsstillende informasjon om kvalitet i norsk brokkirurgi. Ulik kodepraksis gjør at dagkirurgi og laparosokpiske inngrep må tolkes med mulighet for feil. Helt nødvendige opplysninger om residivfrekvens, sårinfeksjon og smertetilstander kan først sikres gjennom et nasjonalt brokkregister.