1 Sentrale resultat i årets rapport

Transkript

1 1 Sentrale resultat i årets rapport I februar 2004 ble alle døgninstitusjoner innen psykisk helsevern for voksne tilskrevet og bedt om å gi opplysninger om bruk av tvangsmidler og skjerming i 2003 på et eget skjema. I denne rapporten presenteres resultatene fra denne undersøkelsen. Rapporten redegjør i tillegg for utviklingen fra 2001 til Fra 2001 til 2003 har det vært en økning i bruken av mekaniske tvangsmidler, målt ved antall ganger og antall pasienter. Det har derimot vært en nedgang i bruken, målt i timer. Mekaniske tvangsmidler brukes av de aller fleste sykehus og sykehusavdelinger, men kun ved et fåtall andre institusjoner. Mer enn halvparten av bruken finner sted ved akuttavdelingene, etterfulgt av sterkavdelingene. I forhold til driftsomfang (oppholdsdøgn) blir mekaniske tvangsmidler brukt flere ganger ved sterkavdelinger enn ved akuttavdelinger, mens det motsatte er tilfelle for tidsbruken. Også ved langtidsavdelingene finner vi en viss bruk av mekaniske tvangsmidler. Både absolutt og relativt brukes mekaniske tvangsmidler hyppigere (flere ganger) overfor kvinner enn menn. Flere menn enn kvinner utsettes imidlertid for bruk av tvang, og over en lengre tid enn kvinnene. På institusjonsnivå finner vi store forskjeller mellom institusjonene i bruken av mekaniske tvangsmidler, sett i forhold til belegg, både når det gjelder antall ganger og antall timer. Mest uttalt er denne forskjellen i antall timer. Det var de samme institusjonene som brukte mekaniske tvangsmidler flest ganger både i 2001 og Samtidig har imidlertid disse institusjonene redusert tidsbruken vesentlig over perioden. Korttidsvirkende legemidler ble i 2003 benyttet ved 29 av 35 sykehus. Ut over enkelttilfeller, ble slike legemidler ellers bare benyttet ved 2 distriktspsykiatriske sentra. Innad i sykehusene benyttes slike legemidler hovedsakelig ved akuttavdelingene. Relativt sett har bruken også et visst omfang ved sterkavdelinger og psykogeriatriske avdelinger. Det har vært en betydelig nedgang i antall ganger kortidsvirkende legemidler har vært benyttet. Nedgangen er sterkest overfor kvinner. Antall pasienter der kortidsvirkende legemidler har vært benyttet har imidlertid holdt seg konstant. Kvinneandelen har imidlertid økt. Tilfeldige endringer i pasientsammensetningen synes å kunne påvirke forskjeller i bruk mellom institusjoner. Målt i antall ganger og timer har bruken av isolering blitt kraftig redusert fra 2001 til 2003, med en reduksjon på hhv. 72 prosent og 70 prosent. Isolering blir bare brukt ved et fåtall (13) institusjoner i 2003, og overfor et fåtall pasienter (selv om pasienttallet har økt fra 33 i 2001 til 42 i 2003). Isolering brukes hovedsakelig overfor et fåtall (10) pasienter ved psykogeriatriske avdelinger. Flest pasienter utsatt for isolering finner vi ved akuttavdelingene. Fra 2001 til 2003 har det har vært en kraftig økning både i antall vedtak om skjerming (65 prosent) og i antall pasienter der vedtak har blitt fattet (72 prosent). Økningen er gjennomgående på det store flertallet av sykehusene. Både absolutt og relativt benyttes skjerming hyppigst ved akuttavdelingene. I forhold til driftsomfang har imidlertid bruken av skjerming, målt ved antall vedtak, et tilsvarende omfang ved sterkavdelingene, og i noe lavere grad ved langtidsavdelingene. Skjerming benyttes like hyppig overfor kvinner som menn. Målt som antall ganger og antall timer er den samlede tvangsmiddelbruken redusert fra 2001 til Antall ganger mekaniske tvangsmidler og skjerming har vært benyttet har økt, mens det har vært en nedgang i antall ganger man har brukt kortidsvirkende medikamenter og isolasjon. Vi finner også en nedgang i antall timer mekaniske tvangsmidler og isolasjon ble benyttet. Flere pasienter ble utsatt for mekaniske tvangsmidler, isolering eller skjerming over 48 timer i 2003 enn 2001, mens antallet pasienter utsatt for kortidsvirkende medika-

2 menter var stabilt. Totalt sett har derfor flere pasienter blitt utsatt for ett eller flere tvangsmidler i 2003 enn i Nedgangen i antall ganger og timer tvangsmidler tas i bruk har skjedd ved sykehus og andre institusjoner, mens det har vært en økning ved distriktspsykiatriske tilbud. Økningen i antall pasienter har funnet sted ved sykehus og distriktspsykiatriske tilbud, mens det har vært en nedgang ved andre institusjoner. Den samlede tvangsmiddelbruken er høyest ved akuttavdelinger, både når det gjelder antall ganger, timer og pasienter. Sterkavdelingene har den nest høyeste bruken for alle tre forholdene. Denne rangeringen holder seg også om en ser det i forhold til belegg, med unntak av for antall ganger, hvor sterkavdelingene har et noe høyere tall enn akuttavdelingene. Også for 2003 har det vært nødvendig med et betydelig arbeid for å få samlet inn tilnærmet komplette opplysninger. Det er derfor grunn til å anta at for mange institusjoner er fortsatt opplysningene om tvangsmiddelbruk så tungt tilgjengelige at de ikke brukes i det lokale kvalitetsutviklingsarbeidet. I arbeidet med å samle inn opplysninger valgte vi denne gangen å ikke be om opplysninger om bruk av skjerming under 48 timer. Så vidt vi kjenner til er det siden forrige rapport ikke gitt verken retningslinjer for hva som regnes som skjerming, eller utviklet standardiserte prosedyrer for nedtegnelse. Vi antok derfor at institusjonene heller ikke denne gangen ville være i stand til å gi oss disse opplysningene, og at å be om de bare ville skape irritasjon (jfr. Hatling, Ådnanes og Bjørngaard 2002). Også i forbindelse med årets innsamling ble vi ved en del mindre institusjoner møtt med argumentet at de ikke hadde adgang til å tvangsinnlegge, og dermed heller ikke adgang til å anvende tvangsmidler. Det synes dermed som det fortsatt er manglende lovkunnskap i deler av fagfeltet.

3 2 Utfordringer videre Det er fortsatt stor variasjon mellom sykehusene i bruken av tvangsmidler. Årsakene til dette vet vi fortsatt lite om. Skyldes det forhold ved pasientene og/eller ligger forklaringene på institusjons- og avdelingsnivå (bemanning, kompetanse, kultur m.v.)? I vårt prosjekt vil vi ikke se nærmere på dette før ved slutten av prosjektperioden, og da bare begrenset til noen få forhold. Det bør vurderes om en som ledd i den bebudede Handlingsplanen i forhold til tvang bør initiere prosjekt som på bredere basis ser på årsakene til disse variasjonene. Vi observerer at det har vært til dels betydelige endringer i bruk av tvangsmidler fra 2001 til Er disse endringene tilfeldig variasjon, eller del av en mer varig trend? Dette vil vi kunne belyse bedre i vår neste rapport, med opplysninger om tvangsmiddelbruken i Også for 2003 har det vist seg svært arbeidskrevende å få inn opplysningene fra mange institusjoner, fordi de er så tungt tilgjengelig for institusjonen. Det er derfor behov for bedring av de lokale rapporteringsrutinene, samt å utvikle systemer for å anvende disse opplysningene i det lokale kvalitetsarbeidet.

4

5 3 Metode og materiale 3.1 Metode I februar 2004 ble alle døgninstitusjoner innen psykisk helsevernet for voksne tilskrevet og bedt om å oppgi opplysninger om bruk av tvangsmidler og vedtak om skjerming over 48 timer i Registreringsskjema følger som vedlegg til rapporten. En tilsvarende registrering ble gjennomført for 2001 (Hatling, Ådnanes og Bjørngaard 2002). Ved svarfristens utløp manglet vi svar fra en rekke institusjoner. For sykehusenes del har det vært en kontinuerlig purring både per epost og telefonisk for å få komplette opplysninger for alle avdelinger. For de øvrige institusjonene ble det purret i de tilfeller disse hadde rapportert bruk av tvangsmidler eller skjerming til Statistisk sentralbyrå. 3.2 Materiale I SAMDATA Psykisk helsevern var det i 2003 registrert 35 psykiatriske sykehus/ sykehusavdelinger, 66 Distriktspsykiatriske sentra, 23 sykehjem, samt 5 andre døgninstitusjoner, totalt 129 institusjoner. I vårt materiale skiller vi kun mellom sykehus, distriktspsykiatriske tilbud (DPS-er) og andre institusjoner (inklusive sykehjem). I forhold til SAMDATA har vi i denne rapporten valgt å behandle sykehusene i Bergen under ett, mens vi har valgt å behandle fylkesavdelingene i Vestfold (Tønsberg og Granli) som to separate institusjoner. Alle sykehus/sykehusavdelinger har svart på skjema. Av de 35 sykehusene var det 31 som i følge oppgavene hadde benyttet et eller flere tvangsmidler, og/eller skjerming over 48 timer. Det er disse 31 institusjonene som danner utgangspunktet for beregningen av institusjonsvise forskjeller mellom sykehusene i denne rapporten. Med utgangspunkt i oppgaver stilt til rådighet fra SSB, mener vi også å ha fanget opp og innhentet informasjon fra de øvrige institusjonene som har benyttet tvangsmiddel/skjerming. Dette gjelder i alt syv institusjoner. Foreliggende rapport omfatter dermed alle døgninstitusjoner for voksne innen det psykisk helsevern i Norge, men enkelte institusjoner har levert ufullstendige opplysninger. 3.3 Datagrunnlaget Både i 2001 og 2003 var det en institusjon (men ikke den samme) som har meldt inn at de ikke har rapportert bruken av isolering. For 2001 gjelder dette en institusjon som selv anslo omfanget til 2-3 ganger, og som ikke benyttet isolering i For 2003 gjelder det en institusjon som i 2001 benyttet isolering overfor fem pasienter til sammen 6 ganger og for perioder på til sammen 6 timer, 40 minutter. Frafallet påvirker dermed bare i ubetydelig grad resultatene på landsbasis. Enkelte institusjoner har meldt inn at de ikke ha registrert bruken av skjerming over 48 timer. Dette gjelder for 2001 til sammen tre institusjoner. Disse institusjonene har for 2003 innrapportert til sammen 58 tilfeller. For 2003 gjelder det en institusjon, som for 2001 innrapporterte ingen tilfeller av skjerming. I tillegg mangler rapportering fra to poster ved en annen institusjon. Heller ikke dette påvirker i særlig grad resultatene på landsbasis.

6 For noen få pasienter mangler opplysninger om varigheten ved bruk av mekaniske tvangsmidler og isolasjon. Vi har her benyttet gjennomsnittet for institusjonen, eller, der dette ikke foreligger, gjennomsnittet for landet. For en institusjon mangler i tillegg data for første halvår for en mindre del av institusjonen. I utsendelsesbrevet til institusjonene ba vi om at samme (anonymiserte) pasientnummer ble brukt på tvers av avdelingene, slik at en kunne få registrert antall pasienter utsatt for bruk av tvangsmidler. Ikke alle institusjoner har gjort dette, og har i stedet gjort nummereringen avdelingsvis. For 2001 leverte 23 institusjoner enten gjennomgående nummer, eller manglende gjennomgående nummer representerte ikke noe problem, siden det alt vesentlige av tvangsmiddelbruken var konsentrert til en avdeling. Problemet gjaldt dermed ni institusjoner. For 2003 er de tilsvarende tallene 29 og ti. 3.4 Variabler Tvangsmidler og skjerming per plass - institusjonsbelegg Når vi skal sammenligne sykehus med hverandre, er det viktig først og fremst å ta hensyn til forskjeller i volumet til de ulike sykehusene. Fordi det gjennom Minste basis datasett ennå ikke er tilgjengelig komplette opplysninger om antall pasienter per institusjon, vil vi også presentere tvangsmiddelbruken i forhold til gjennomsnittsbelegget per dag. Vi benytter gjennomsnittsbelegg per dag snarere enn oppgitte døgnplasser, fordi vi da får et uttrykk for hvor mange pasienter man til enhver tid har til døgnbehandling ved institusjonen. Vårt plassbegrep tar altså utgangspunkt i institusjonens oppholdsdøgn gjennom året delt på 365. Vi minner om at andre forhold, så som pasientsammensetning, ikke er tatt hensyn til i denne sammenligningen. I denne rapporten har vi også beregnet tilsvarende størrelser, fordelt etter avdelingstype. Beregningene tar utgangspunkt i institusjonenes avdelingsvise oppgaver over oppholdsdøgn og døgnplasser, innsendt til Statistisk sentralbyrå. Disse har blitt sammenholdt med opplysninger om avdelingsinndeling og plasstall innsamlet i forbindelse med denne undersøkelsen. I enkelte tilfeller har ikke institusjonenes oppgaver til SSB vært komplette. Det har også vært nødvendig å revidere inndelingen for å få mest mulig sammenlignbare kategorier, og å unngå generelle koder ( generell psykiatrisk avdeling ) og lokale koder. I enkelte tilfelle har døgntall på avdelingsnivå blitt estimert ut fra fordeling av døgnplasser, eller pasientdata fra Norsk pasientregister. Det må derfor understrekes at disse oppgavene bygger på skjønn, både ved institusjonene og ved SINTEF Helse. Opplysninger om anvendelse Vi ba institusjonene om opplysninger om hvor mange ganger (og timer) det enkelte tvangsmidlet ble anvendt overfor den enkelte pasient. 3.5 Analyse For det enkelte tvangsmiddel presenterer vi for det første fordeling etter institusjonstype (sykehus, distriktspsykiatriske tilbud og andre institusjoner) for 2001 og For sykehusene presenteres også fordeling etter avdelingstype. For mekaniske tvangsmidler og isolering viser vi både antall ganger, antall timer og antall pasienter, for korttidsvirkende legemidler antall ganger og antall pasienter. For hvert enkelt tvangsmiddel viser vi også kjønnsfordeling og flere mål på fordeling per pasient. Fordi det gjennom Minste basis datasett ennå ikke er tilgjengelig komplette opplysninger om antall pasienter per institusjon, vil vi også presentere tvangsmiddelbruken i forhold til antall oppholdsdøgn. De samme analysene er også foretatt når det gjelder vedtak om skjerming over 48 timer, og