Risikovurdering av dyrevelferd i forhold til dyretetthet i forbindelse med endring av forskrift om hold av høns og kalkun

Transkript

1 Risikovurdering av dyrevelferd i forhold til dyretetthet i forbindelse med endring av forskrift om hold av høns og kalkun Litteraturgjennomgang utarbeidet av Andrew M. Janczak Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap Universitetet for miljø- og biovitenskap Postboks 5003, 1432 Ås Oppdragsgiver: Vitenskapskomiteen for mattrygghet Postboks 4404 Nydalen 0403 Oslo 1

2 INNEHOLDSFORTEGNELSE INNEHOLDSFORTEGNELSE... 2 OPPSUMMERING... 3 Problemstilling... 3 Spørsmål og hovedkonklusjoner... 3 INTRODUKSJON... 5 Dyretetthet... 5 Regelverk... 5 Problemstilling... 5 Avgrensninger i arbeidet... 7 DYRETETTHET OG ATFERD... 8 Spising, drikking, hakking, krafsing, sandbading, vingeslag, hviling, ståing og aktivitet... 8 Evnen til å gå Dyrene tråkker på og forstyrrer hverandre Bruk av vagler Temperaturregulering Frykt for mennesker Aggresjon Frustrasjon Stereotyp atferd, fjærplukking og kannibalisme DYRETETTHET OG STRESS DYRETETTHET OG DØDELIGHET DYRETETTHET OG PATOLOGI Benproblemer Andre sykdomstilstander DYRETETTHET OG VEKST, FÔRINNTAK OG FÔRUTNYTTELSE DYRETETTHET OG MILJØ KONKLUSJONER Spørsmålene Effekten av miljøet Andre tiltak Kunnskapsbehov REFERANSER TABELL OVER HOVEDRESULTATER

3 OPPSUMMERING Problemstilling Det eksisterer et misforhold mellom norske forskrifter (Forskrift av om hold av høns og kalkun) og EUs regelverk (Rådsdirektiv 2007/43/EC om minstekrav til hold av kylling for kjøttproduksjon) når det gjelder største tillatte dyretetthet innen slaktekyllingproduksjonen. Mattilsynet har derfor bedt Vitenskapskomiteen for mattrygghet om en risikovurdering av effekten av tetthet på dyrevelferd for slaktekylling ved endring av visse krav til hold av fjørfe. Oppdraget ble gjennomført for Vitenskapskomiteen av Andrew M. Janczak, ved Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap, Universitetet for miljø- og biovitenskap. Rapporten baseres på gjennomgang av eksisterende vitenskapelig litteratur og førte frem til følgende hovedkonklusjoner. Spørsmål og hovedkonklusjoner a) Hvilke følger en dyretetthet på over 33 kg/m 2 har for sosiale forhold i kyllingflokken, og hvilke utslag dette kan ha på dyrenes aggresjons-, frustrasjons- og stressnivå Det var ikke mulig å finne inngående og direkte studier av effekt av dyretetthet på sosiale forhold, aggresjon, og frustrasjon. Det er få dokumenterte effekter av dyretetthet på fysiologisk stress. En rekke effekter på andre atferdselementer og helseparametre viser at dyrevelferden påvirkes negativt med økende dyretetthet når tettheten overstiger 25 kg/m 2, og forverres ytterligere ved dyretettheter på over 33 kg/m 2. b) Hvilke former for stereotyp atferd og annen uønsket atferd slik som fjærplukking og kannibalisme kan forventes å øke, og hvor mye ved dyretettheter på inntil hhv. 34, 39 og 42 kg/m², forutsatt at de fastsatte fysiske miljøparametre holdes på et optimalt nivå Hvor mye atferd og helse endres ved dyretettheter på inntil hhv. 34, 39 og 42 kg/m² presenteres i konklusjonen på slutten av dokumentet. Det konkluderes med at dyretetthet må være under 25 kg/m 2 for at de større velferdsproblemene skal kunne 3

4 unngås, og at dyrevelferden forverres ytterligere ved en tetthetsøkning opp mot 42 kg/m 2. Det var derimot ikke mulig å finne informasjon om effekt av dyretetthet på aggresjon, stereotypier, fjærplukking eller kannibalisme. c) Effekten av miljøet: Hva (d.v.s. hvilke andre konsekvenser tilsvarende konsekvensene for dyrenes velferd) kan være i dyrehold med suboptimale miljø- og driftsbetingelser og en dyretetthet på inntil hhv. 34, 39 og 42 kg/m² Få studier som undersøker effekten av varierende dyretetthet undersøker samtidig effekten av optimale og dårlige miljøforhold. Det er en rekke negative konsekvenser for produksjonsmiljøet av en økning i dyretetthet fra 34 til 42 kg/m 2, og i mange tilfeller påvirkes dyrevelferd negativt av en økning i dyretetthet ved at produksjonsmiljøet forverres. Parametre som påvirkes negativt er strøkvalitet, der man får fuktigere strø, skorpedannelse og en økning i skadelige gasser som for eksempel ammoniakk. Med økende dyretetthet får man også redusert varmetap på grunn av fysisk kontakt med dyrene kombinert med at luftskifte ikke økes tilsvarende. Risiko for dødelighet knyttet til teknisk svikt i ventilasjonsanlegget og varmestress øker også betraktelig ved økning i dyretetthet. d) Andre tiltak: Tiltak i tillegg til kravene i EUs direktiv 2007/43 som kan tenkes å medføre ytterligere forbedring av dyrevelferden for slaktekylling i dyrehold med dyretetthet over 34 kg/m², inntil 39 og 42 kg/m². Tiltak rettet mot optimalisering av miljøforhold vil i teorien delvis kunne redusere noen av de negative effektene av økende dyretetthet på dyrevelferd. Det er derimot vanskelig å se hvordan bedret røkt og optimalisert miljø vil kunne motvirke økt konkurranse om ressurser, problemer med temperaturregulering, og hudskader forårsaket av at dyrene må gå oppå hverandre for å få tak i mat og vann, uten samtidig å redusere dyretetthet. 4

5 INTRODUKSJON Dyretetthet Dyretetthet refererer til areal per dyr og uttrykkes i litteraturen som ft 2 /dyr, cm 2 /dyr, dm 2 /dyr eller m 2 /dyr, antall dyr/m 2, eller antall kg dyr/m 2. Maksimalgrenser for dyretetthet spesifiserer derfor maksimum antall dyr som tillates oppstallet på et gitt areal og utrykkes i denne teksten som kg/m 2. Dyretetthet er sentralt i dyrevelferdsdebatten fordi lønnsomheten i produksjonen ofte øker med økende dyretetthet (Proudfoot et al. 1979; Shanawany 1988; Feddes et al. 2002; Estevez 2007) mens dyrevelferden kan reduseres med økende dyretetthet. Regelverk Det er vanskelig å fastslå hva maksimumsdyretetthet bør være, og anbefalinger for maksimumsdyretetthet varierer derfor kraftig. I USA anbefaler `The National Chicken Council (NCC 2005) mellom 13 kg/m 2 for store dyr og 28 kg/m 2 for slaktekyllinger under 2 kg endelig kroppsvekt, mens gjennomsnittstetthet i USA var på 11 kg/m 2 i 2007 (Estevez 2007). `Food Market Institute and National Council of Chain Restaurants i USA og `Royal Society for Prevention of Cruelty to Animals i Storbritannia (Royal Society for the Prevention of Cruelty to Animals 2002; Food Market Institute-National Council of Chain Restaurants 2003) anbefaler begge en maksimumsdyretetthet på 30 kg/m 2. Derimot har praktisert maksimumsdyretetthet i Europeisk industri variert mellom kg/m 2 for Danmark og Nederland, 40 kg/m 2 i Storbritannia, og kg/m 2 i Sveits og Sverige (rapportert i Sorensen et al. 2000; Sanotra et al. 2001). Problemstilling Mattilsynet har bedt Vitenskapskomiteen for mattrygghet om en risikovurdering av dyrevelferd for slaktekylling ved endring av visse krav til hold av fjørfe. Forskrift av om hold av høns og kalkun fastsetter minstekrav til hold av høns og kalkun. EU har vedtatt Rådsdirektiv 2007/43/EC om minstekrav til hold av kylling for kjøttproduksjon. Direktivet inneholder driftskrav til kyllingoppdrett for kjøttproduksjon som 5

6 ikke samsvarer med gjeldende forskrift om hold av høns og kalkun. Dette gjelder bl.a. dyretetthet ved oppdrett av slaktekylling. Forskrift om hold av høns og kalkun fastsetter generelt krav om en maksimal dyretetthet på 34 kg/m² for slaktekylling (Jf. forskrift om hold av høns og kalkun, fastsatt , 35: For slaktekylling skal dyretettheten ikke overstige 34 kg levende vekt pr. m 2 ). Ved 31 dagers alder tilsvarer dette et dyreantall på ca. 22,7 pr. m 2. Ved 14 dagers alder går dyrene normalt med lavere tetthet enn senere i innsettet når kroppsvekten er større. Gjennomsnittlig levendevekt ved slakt er omtrent 1,5 kg. EUs rådsdirektiv 2007/43/EC om minstekrav til hold av kylling for kjøttproduksjon fastsetter en generell maksimal dyretetthet på 33 kg/m², men med mulighet for større tetthet dersom dyreholder gir melding til tilsynsmyndigheten om at dette ønskes, og videre kan dokumentere at dyreholdet har en høy dyrevelferdsmessig standard. Maksimal dyretetthet kan i så fall økes til inntil 39 kg/m². Dyrerettheten kan i tillegg økes med inntil 3 kg/m² dersom tilsynsmyndigheten ikke har kunnet påvise mangler ved driften i løpet av de siste 2 årene i forhold til de krav som EU-direktivet fastsetter, og dersom dyreholder kan dokumentere lav dødelighet i dyreholdet og gode driftsrutiner i samsvar med fastsatte retningslinjer. Hold av slaktekylling i samsvar med minstekravene i direktivet kan således ha en maksimal dyretetthet på inntil 42 kg/m². EUs vedtatte direktiv har konsekvenser for norske bestemmelser for hold av slaktekylling. Følgende alternativer diskuteres for bestemmelser om dyretettheten: 1. Beholde gjeldende maksimalgrense for dyretetthet på 34 kg/m² og implementere nye krav iht. rådsdirektivets annex II og V for dyrehold med dyretetthet mellom 33 kg/m² og 34 kg/m², 2. Tillempning av gjeldende bestemmelser til å samsvare med EUs rådsdirektiv. Dette innebærer å tillate hhv. 39 og 42 kg/m² som grense for maksimal dyretetthet for slaktekylling i stedet for 34 kg/m², og stille ekstra krav iht. rådsdirektivets annex II og V for dyrehold med dyretetthet over 33 kg/m². 3. Innskjerpning av gjeldende bestemmelser fra 34 kg/m² til 33 kg/m² uten å fastsette bestemmelser som gir adgang til en høyere dyretetthet iht. rådsdirektivets annex II og V. Høyere dyretetthet kan tillates gjennom dispensasjonsbestemmelsen (jf. forskrift om hold av høns og kalkun 37). 6

7 Mattilsynet ber om vurdering av hvilke dyrevelferdsmessige konsekvenser alternativene 1. og 2. vil ha for slaktekylling, spesielt med henblikk på: a) Hvilke følger en dyretetthet på over 33 kg/m 2 har for sosiale forhold i kyllingflokken, og hvilke utslag dette kan ha på dyrenes aggresjons-, frustrasjons- og stressnivå, b) Hvilke former for stereotyp atferd og annen uønsket atferd slik som fjærplukking og kannibalisme kan forventes å øke, og hvor mye ved dyretettheter på inntil hhv. 34, 39 og 42 kg/m², forutsatt at de fastsatte fysiske miljøparametre holdes på et optimalt nivå, c) Hva tilsvarende konsekvensene for dyrenes velferd kan være i dyrehold med suboptimale miljø- og driftsbetingeleser og en dyretetthet på inntil hhv. 34, 39 og 42 kg/m², Tiltak i tillegg til kravene i EUs direktiv 2007/43 som kan tenkes å medføre ytterligere forbedring av dyrevelferden for slaktekylling i dyrehold med dyretetthet over 34 kg/m², inntil 39 og 42 kg/m². Avgrensninger i arbeidet Dette arbeidet er gjennomført som en litteraturgjennomgang som tar sikte på å besvare spørsmålene som diskuteres i Mattilsynet med hensyn på velferdskonsekvenser av varierende dyretetthet i slaktekyllingproduksjonen. Utgangspunktet for arbeidet var 109 artikler som inkluderer temaene slaktekylling og dyretetthet som deler av tittelen, nøkkelord eller oppsummering. Utgangspunktet for konklusjonene er begrenset til selvstendige forsøk publisert i internasjonale vitenskapelige journaler skrevet på engelsk. I tillegg til å besvare spørsmålene mottatt i brev fra Mattilsynet tar arbeidet sikte på å dokumentere effekter av dyretetthet på variabler som Mattilsynet ikke spør om der informasjonen er relevant for en vurdering av effekter av dyretetthet på dyrevelferd. Arbeidet tar ikke sikte på å gi en oppsummering av mange andre forhold som påvirker dyrevelferd. Dette inkluderer produksjonsmiljøet, sesong, lysregime, fôring, røkt, stell, bruk av antibiotika, strøkvalitet, luftkvalitet og luftskifte, gasser og støv, temperatur, sikkerhetstiltak, hygiene og klipping av kroppsdeler som tær, nebb eller negler. Arbeidet tar heller ikke sikte på å gi en gjennomgang av effekten av genetisk seleksjon på dyrevelferd. Arbeidet tar altså først og fremst sikte på å gi svar på de spørsmålene som stilles av Mattilsynet i den grad det finnes aktuell dokumentasjon. Kunnskapsmangler er også nevnt under gjeldende tema. 7

8 Ved de fleste forsøk med dyretetthet endres dyretettheten ved å variere antall dyr på samme gulvareal. Dette medfører at effekten av dyretetthet i verste fall blandes sammen med effekten av gruppestørrelse. Luftskifte blir ofte heller ikke justert ved forskjellige dyretetthet i de ulike forsøkene, noe som også kan forårsake sammenblanding av effekter av tetthet og luftskifte. Kroppsvekten ved slakt er en svært variabel faktor i de forskjellige studiene. Følgende gjennomgang tar derfor utgangspunkt i rapportert levende kroppsvekt ved slakt hvis det rapporteres i gjeldende artikkel, men antar ellers en kroppsvekt på 2,0 kg ettersom gjennomsnittelig levende kroppsvekt i Norge er på omtrent 1,5 kg. DYRETETTHET OG ATFERD Spising, drikking, hakking, krafsing, sandbading, vingeslag, hviling, ståing og aktivitet Weeks et al. (2000) beskriver atferd hos slaktekyllinger ved en tetthet på 8,33 kg/m 2 i grupper på 25 fugler/bur. De viser at ved slutten av oppal bruker slaktekyllinger 76 % av tiden på å ligge, 7 % på å stå inaktiv, 3,5 % av tiden på fjørstell, 4,7 % av tiden på å spise i stående stilling, og 3,3 % av tiden på å gå. Tiden i liggende stilling øker med økende alder, og halte dyr bruker mindre tid på kroppstell, å gå, å stå inaktiv og å spise i stående stilling. Friske dyr spiste i dette studiet over 50 ganger pr. 24 timer, mens antall besøk ved fôrrenna var redusert til 30 for halte dyr. Forfatterne gir også en mer inngående beskrivelse av atferd hos slaktekyllinger. Dyrene brukte 0,34 % av tiden på aggressive interaksjoner, men det er ingen rapporter om effekten av dyretetthet på aggresjon eller skadelig hakking. Andre typer problematferd beskrives ikke selv om forfatterne skriver at registrert atferd dekker mesteparten av atferdene som fuglene utfører. Mclean et al. (2002) gir også en lignende beskrivelse av atferd hos slaktekylling. Atferd og helse påvirker hverandre. I sin oversiktsartikkel konkluderer Bradshaw et al. (2002) med at lavere dyretetthet kan gi en betraktelig reduksjon i benproblemer, og at benproblemer er assosiert med smerte, nedsatt evne til å gå, og frustrasjon. Frustrasjonen er en konsekvens av at dyret ikke har mulighet til å gå, spise og drikke i den grad det er motivert for å gjøre dette. I verste fall kan benproblemer også forårsake at dyret sulter i hjel. 8

9 Lewis & Hurnik (1990) undersøkte effekten av dyretettheter på 15.2, 20.2, 25.3, 30.3 kg/m2. De observerte økt aktivitet i nærheten av fôrtroa og drikkekar men lavere aktivitet ellers ved en økning i dyretetthet fra 25 til 30 kg/m 2. Ved dyretetthet på over 25 kg/m 2 brukte fuglene lengre tid i nærheten av fôrtroa og holdt seg nærmere fôrtroa og drikkekar for å få tak i nok fôr og vann. Aktivitet (lokomosjon og krafsing) målt over 24 timer sank signifikant ved økende tetthet, men antall besøk til mat og vann ble ikke påvirket av tetthet. Antall hviletimer var signifikant lavere ved de to høyeste tetthetene sammenlignet med de to laveste tetthetene. Dyr ved de to høyeste tetthetene brukte mindre av arealet enn dyr ved de to laveste enhetene. Andrews et al. (1997) beskriver effekten av å øke dyretetthet fra 2 til 14 kg/m 2. Den laveste tettheten ga fugler som gikk, satt, hakket på objekter og interagerte mer med hverandre. Dyr ved den høyeste tettheten viste mindre av disse atferdene, og de sov og dormet mer. Den begrensede aktiviteten ved økende dyretetthet resulterer sannsynligvis i større benproblemer og kan betraktes som et alvorlig velferdsproblem med ihjelsultede dyr som ytterste konsekvens. Det er også klart at dyr som strever med å få tak i nok fôr og vann, vil være mer utsatt for frustrasjon. Sanotra et al. (2002) sammenlignet forskjellige besetninger med slaktekyllinger oppstallet ved 36, 48, 57 og 60 kg/m 2, og fant at dyrene ved den høyeste tettheten utførte mindre drikking, spising, hakking, og krafsing. De sto også mindre og utførte færre vertikale vingeslag. Studiet blander effekt av tetthet med effekt av besetning, og resultatene er derfor ikke sikre. I forsøk utført av Reiter & Bessei (2000a) ble gruppestørrelse på 5, 20, 40 og 60 dyr kombinert med dyretetthet på 10, 20 og 40 kg/m 2. Det var en signifikant reduksjon i bevegelse og krafsing mellom 10 og 40 kg/m 2. Atferden for 20 kg/m 2 lå mellom disse. Spising, drikking, og sitting ble ikke påvirket av dyretetthet. Det var en signifikant effekt av gruppestørrelse på spising og krafsing. Krafsing minket kontinuerlig med økende gruppestørrelse. Bessei (1992) observerte kommersielle broilere under tettheter på 19 og 35 kg/m 2 og 30, 38 og 45 kg/m 2. Det var ingen signifikante forskjeller i bevegelse, spising, drikking, krafsing, og hvile. Thomas et al. (2004) fant heller ingen effekt på atferd av en dyretetthet på 27 sammenlignet med 37 kg/m 2. Blokhuis & van der Haar (1990) sammenlignet atferd hos dyr oppstallet ved 4, 16, 28 og 40 kg/m 2. De fant ingen effekt av tetthet på prosent av tiden brukt på å ete, drikke og sandbade. Derimot minket hakking og krafsing i strø lineært med økende dyretetthet, fra 8 % ved 28 9

10 kg/m 2 til 4% ved 40 kg/m 2. Også kroppspleie og lokomosjon minket lineært med økende dyretetthet, men det var ingen forskjell mellom grupper av dyr oppstallet ved tetthet på 28 og 40 kg/m 2. Tørrstoffinnholdet i strøet minket med 5,6 % fra 63,3 ved 28 kg/m 2 til 57,7 ved 40 kg/m 2, og viste en generell reduksjon med økning i tetthet. En rekke forskjellige former for viktig atferd påvirkes i negativ retning av økende dyretetthet både under og over en dyretetthet på 34 kg/m 2. Flere av endringene i atferd i forbindelse med økende dyretetthet kan være assosiert med en økning i sult, smerter, nedsatt evne til å gå, og frustrasjon. Evnen til å gå Gait score er en kvantifisering av evnen til å gå og varierer fra 0 (går normalt) til 5 (ikke mulig for dyret å gå). Knowles et al. (2008) vurderte sammenhengen mellom dyretetthet og gait score i 176 konvensjonelle slaktekyllingflokker i England og viste at økende dyretetthet var assosiert med redusert evne til å gå. Over et område fra 16 til 45 kg/m 2 medførte en 1 kg/m 2 økning i dyretetthet en forverring i gait score på 0,013. Dawkins et al. (2004) viste også at gait score forverres ved økning i tetthet fra 30 til 42 og 46 kg/m 2. Andelen dyr som gikk normalt, sank fra 80,8 til 68,0 prosent. Det var ingen forskjell i gait score mellom fugler oppstallet ved tetthet på 30, 34, og 38 kg/m 2. Sorensen et al. (2000) undersøkte effekt av dyretetthet på 34, 45 og 62 kg/m 2. Dyr oppstallet ved 34 kg/m 2, hadde signifikant bedre gait score enn dyr oppstallet ved 45 eller 62 kg/m 2. Det var ingen forskjell i gait score mellom dyrene som var oppstallet i de høyeste dyretetthetene. Kestin et al. (1994) sammenlignet dyr oppstallet ved 24, 32 og 45 kg/m 2. Forekomst av benproblemer og problemer med å gå økte med økende tetthet, og alle grupper var signifikant forskjellige. Med en tetthetsøkning fra 32 til 45 kg/m 2 økte prosenten av dyr i flokken som ikke kunne gå fra 2 til 7 %, og andelen alvorlig halte fugler økte fra 21 til 26 %. Ravindran et al. (2006) fant ingen effekt på evnen til å gå ved tetthet på 32, 40 og 48 kg/m 2. Studiene viser at økende dyretetthet medfører en økning i forekomst av halthet og problemer med å gå både under og over en tetthet på 34 kg/m 2. 10

11 Dyrene tråkker på og forstyrrer hverandre Murphy & Preston (1988) rapporterte at ved 28 kg/m 2, slutter mange fugler å ligge når andre fugler tråkker på dem. De viste en høy grad av rastløshet fordi kun 4 % av hvileperiodene var lengre enn 3 minutters varighet og 60 % hadde kortere varighet enn 1 minutt. Ved en tetthet på 28 kg/m 2 og oppover kan normal hvileatferd ikke utføres på grunn av forstyrrelser fra andre fugler. Dawkins et al. (2004) sammenlignet dyr oppstallet ved en tetthet på 30, 34, 38, 42 og 46 kg/m 2. Det var en høyere frekvens av forstyrrelse ved 42 og 46 enn ved 30 kg/m 2 (0,57 og 0,62 versus 0,32 hendelser per minutt), mens de andre tetthetene ikke var forskjellige mht forstyrrelse. Dette er tilfeller der et individ slår bort i en annet med kroppen og forstyrrer dets hvile. Martrenchar et al. (1997) undersøkte effekten av oppstalling ved 27, 35 og 43 kg/m 2. Frekvensen av forstyrrelse var høyere ved 43 kg/m 2 (1,3 forstyrrelser / minutt) enn ved 35 kg/m2 (0,9 forstyrrelser / minutt), men det var ingen forskjell mellom 27 og 35 kg/m 2. Dyr oppstallet ved 27 kg/m 2 sto mer (ratio av stå til ligge var 18) enn dyr ved den høyeste tettheten på 43 kg/m2 (ratio av stå til ligge var 13), men nærliggende tettheter skilte seg ikke signifikant fra hverandre atferdsmessig. Dozier et al. (2005) viste en effekt av tetthet på andelen dyr med rifter i huden. Ved en tetthet på 30 kg/m 2 var andelen 41,9 %, ved 35 kg/m 2 51,4 %, ved 40 kg/m 2 58,7 % og ved 45 kg/m 2 var andelen 53,5 %. Skader av denne typen skyldes trolig at dyrene tråkker på hverandre ved høy tetthet og forårsaker rifter i huden. Frankenhuis et al. (1991) sammenlignet dyr oppstallet ved 30 og 44 kg/m 2 og fant et lignende mønster: Høyere tetthet resulterte i flere kloremerker (30,1 % av dyrene med skader) på hoftene forårsaket av tråkk fra andre dyr. Ved den høyeste tettheten hadde 30.1 % av dyrene kloreskader versus 18,5 % ved lavere tetthet. Både ved dyretetthet under og over 34 kg/m 2 er det en økende grad av forstyrrelse og kloreskader forbundet med økende dyretetthet. 11

12 Bruk av vagler Pettit-Riley & Estevez (2001) viste at frekvensen av vaglebruk var høyere ved 40 enn ved 30 kg/m 2 og antyder at dette kan skyldes unngåelse av å bli forstyrret. Martrenchar et al. (2000) viste også at en tetthetsøkning fra 22 til 44 kg/m 2 medførte økt bruk av vagler ved den høyeste tettheten observert som en økning i andelen fugler på vaglene. Derimot undersøkte Tablante et al. (2003) effekten av oppstalling ved 20, 30 kg/m 2 og 40 kg/m 2, og fant ingen effekt av dyretetthet på bruk av vagler. Resultatene er ikke entydige, men kan tyde på at fuglene vil oppsøke områder der de ikke blir forstyrret, i høyere hyppighet ved 44 enn ved 22 kg/m 2. Temperaturregulering Både dyretetthet uttrykt som kg/m 2 og mengde fjær som virker varmeisolerende, øker med økende alder. På grunn av dette bør vekt/m 2 gulvareal være lavere ved høyere slaktealder. Det motsatte er som regel tilfellet. Målinger av temperatur i strøet, mellom fuglene, og over fuglene ved forskjellige tettheter viser at temperaturen mellom fuglene og i strøet er mye høyere enn over fuglene der det normalt måles, og varierte med dyretettheten (Reiter & Bessei 2000b). Temperaturen over dyrene var uavhengig av dyretetthet. Mclean et al. (2002) viste at slaktekyllinger utfører mer dyp pesing i forsøk på å avkjøle kroppen ved 34 og 40 enn ved 28 kg / m 2. Dyrene som ble oppstallet ved 28 kg/m 2 peste 5,6 % av tiden, mens dyrene oppstallet ved 34 kg/m 2 peste 8,1 % av tiden og dyr oppstallet ved 40 kg/m 2 peste 8,8 % av tiden. Dette viser at økning i dyretetthet fra 28 kg/m 2 til 34 kg/m 2 er assosiert med en økning i problemer med å kvitte seg med overskuddsvarme. Frykt for mennesker Onbasilar et al. (2008) sammenlignet dyr ved tetthet på 30 og 40 kg/m 2. De viste at høyere tetthet gav høyere frykt for mennesker i form av økt varighet av tonisk immobilitet som respons på håndtering. Andrews et al. (1997) viste at en tetthetsøkning fra 1.7 til 14 kg /m 2 12

13 også medførte en økt varighet av tonisk immobilitet som indikerer økt frykt for mennesker. Overdreven frykt er en kraftig stressor som er generelt assosiert med nedsatt velferd, hemming av immunsystemet og redusert produktivitet. Aggresjon Det var ikke mulig å finne aktuell litteratur som undersøker eller dokumenterer en effekt av dyretetthet på aggresjon i slaktekyllingproduksjonen, trolig på grunn av lavt basalt aktivitetsnivå hos slaktekyllinger. Frustrasjon Det var ikke mulig å oppspore aktuell litteratur som undersøker effekt av dyretetthet på frustrasjon per se. Relevante funn for effekt av dyretetthet på frustrasjon avhenger av antagelsen om at dyr som hindres i å utføre atferd de er sterkt motivert for, blir frustrerte. Stereotyp atferd, fjærplukking og kannibalisme Det var ikke mulig å finne dokumentasjon på effekt av dyretetthet på stereotyp atferd, fjærplukking eller kannibalisme, men mye finnes for høns av verperaser, f.eks. Braastad (1985) når det gjelder effekter av fjørhakking. Stereotyp atferd er atferd som gjentas på samme måte mange ganger over tid uten at den ser ut til å ha noen umiddelbar funksjon. Lavt aktivitetsnivå hos slaktekyllinger, som er assosiert med svak beinbygning, er generelt et større problem enn høy aktivitetsnivå, som virker positivt på beinhelse. Fjærplukking og kannibalisme er også atferdsproblemer som normalt er assosiert med høye aktivitetsnivå, fravær av tidsfordriv og nervøsitet hos eggleggere. DYRETETTHET OG STRESS Stress påvirker immunsystemet og kan derfor måles ved effekter på konsentrasjonen av de hvite blodlegemene lymfocytter og heterofiler. Antallet lymfocytter i blodprøver fra kyllinger reduseres som respons på stress mens antallet heterofiler økes (Gross og Siegel, 1983). En 13

14 økning i forholdet mellom konsentrasjonen av heterofiler og lymfocytter (H/L ratio) kan derfor brukes som en indikator på stress hos kylling. Ved spørsmål om effekten av dyretetthet på stress bør det skilles mellom fysiologisk og psykologisk stress. Fysiologisk stress påvises ved endringer i hormonproduksjon, hemming av immunsystemet eller redusert helse og reproduksjon. Psykologisk stress kan derimot være assosiert med frustrasjon, frykt og smerte, og temaet dekkes indirekte under de andre relevante underkapitler. Det finnes relativt lite informasjon om effekten av dyretetthet på fysiologiske indikatorer på stress. Mange forsøk som er gjennomført viser ingen sammenheng mellom dyretetthet og stress. Dozier et al. (2006) testet effekten av dyretettheter på 25, 30, 35 og 40 kg/m 2 og fant ingen effekt på plasma kortikosteron, glukose, kolesterol, totale nitritter eller H/L ratio. Turkyilmaz (2008) undersøkte effekt av dyretetthet på 30, 40 og 50 kg/m 2 og fant heller ingen effekt på plasma kortikosteronkonsentrasjon, H/L ratio, eller produksjon av antistoffer mot Newcastle Disease. Thaxton et al. (2006) målte plasma kortikosteron, glukose, kolesterol, totale nitritter og H/L ratio og fant ingen effekt av dyretetthet på 20, 25, 30, 35, 40, 45, eller 55 kg/m 2. Martrenchar et al. (1997) undersøkte effekt av oppstalling ved 27, 35 og 43 kg/m 2 men fant ingen effekt på H/L ratio. Heckert et al. (2002) testet effekt av tetthet på 20, 30 og 40 kg/m 2 og fant ingen effekt på heterophillymfocytt (H/L) ratio, antistoffer mot SRBC eller en lymfocyttresponstest (LBA; lymphocyte blastogenesis assay). Disse testene måler immunresponsen hos et individ og er således indirekte markører for faktorer som påvirker immunsystemet. Et par andre forsøk viser positive tegn til økt stress ved økende dyretetthet. Ravindran et al. (2006) fant en linær reduksjon i vekten av lymfevev (milt, og bursa) ved økende dyretetthet ved undersøkelse av tetthet på 32, 40 og 48 kg/m 2. Milt- og bursavekt som prosent av total kroppsvekt for de gjeldende dyretettheter var henholdsvis 0,99/0,46, 0,90/0,38, 0,88/0,33. Heckert et al. (2002) testet effekt av tetthet på 30 og 40 kg/m 2 og fant at høyere tetthet resulterte i lavere lymfevekt (bursa 2,7 gram versus 2.2 gram). Disse funnene indikerer redusert immunfunksjon ved høyere tetthet, og dette er noe som kan skyldes kronisk stress. Onbasilar et al. (2008) sammenlignet dyr ved tetthet på 30 og 40 kg/m 2. Dyrene oppstallet ved den høyere tettheten hadde høyere H/L ratio (0,90 versus 1,37) men forfatterne fant ingen effekt på vekten av lymfevev. Effekten på H/L ratio kan tolkes som en indikator på kronisk stress, da stress hemmer immunsystemet (Gross & Siegel 1983). Ved kronisk stress forventer man en økning av H/L ratioen. Derimot rapporterer Cravener et al. (1992) en lavere H/L ratio ved høy dyretetthet ved undersøkelse av dyretetthet på 18, 22, 29 og 40 kg / m 2. De 14

15 to høyeste tetthetene hadde lavere H/L ratio enn de to laveste tetthetene. Dette er det motsatte av det man venter for dyr under kronisk stress (Gross & Siegel 1983). Effekt av økende dyretetthet på fysiologiske indikatorer på stress er ikke entydige, men kan tyde på en reduksjon i vekten av lymfevev og derved også hemming av immunsystemet knyttet til kronisk stress ved en dyretetthet på over 30 kg/m 2. DYRETETTHET OG DØDELIGHET I de fleste forsøk med høy dyretetthet (fra 14 til 54 kg/m 2 ) er det ingen signifikant effekt av dyretetthet i seg selv på overlevelse (Bolton et al. 1972; Proudfoot et al. 1979; Cravener et al. 1992). Et unntak finnes for et forsøk som dokumenterer høyere dødelighet ved sammenligning av dyretetthet på 26 og 52 kg/m 2 (Berri et al., 2008). Dødeligheten var på henholdsvis 1,55 og 3,43 %. Andre forsøk viser negative effekter av økende dyretetthet i kombinasjon med varmestress. Howlider (2002) viser hvordan tetthet på 27 kg/m 2 øker dødelighet ved høye temperaturer, men ikke ved lavere temperaturer sammenlignet med en dyretetthet på mindre enn 27 kg/m 2. Heckert et al. (2002) undersøkte effekt av dyretetthet på 30 og 40 kg/m 2 og viser en økning i dødelighet forbundet med uforutsett varmestress ( C). Dødeligheten varierte mellom 9 og 19 %, og mesteparten av variasjonen kunne forklares ut i fra høy dyretetthet kombinert med høy temperatur. Ved normale temperaturer var det ingen sammenheng mellom tetthet og dødelighet. Pettit-Riley & Estevez (2001) viste også at dødelighet i forbindelse med uforutsett temperaturøkning (til mellom 28 og 33 C) var høyere ved 40 enn ved 30 kg/m 2, 14 % versus 5 % dødelighet, men at temperaturøkningen ikke påvirket dødelighet ved tetthet på 20 kg/m 2. De fleste studier viser ingen effekt av dyretetthet på dødelighet. Ravindran et al. (2006) fant ingen effekt på mortalitet ved tetthet på 32, 40 og 48 kg/m 2. Feddes et al. (2002) viste heller ingen effekt av dyretetthet på dødelighet ved undersøkelse av tetthet på 24, 29, 36, eller 48 kg/m 2. Thomas et al. (2004) fant ingen effekt av dyretetthet på 27 versus 37 kg/m 2 på dødelighet. Valdivie & Dieppa (2002) sammenlignet effekt av dyretetthet på 34 og 42 kg/m 2. De fant heller ingen effekt. Proudfoot & Hulan (1985) undersøkte tetthet på 20, 24, 27, og 35 og disse forskerne fant heller ingen effekt av dyretetthet på dødelighet. 15

16 Effekten av dyretetthet på dødelighet fremkommer hovedsakelig i forbindelse med utforutsett økning i temperatur og varmestress assosiert med dette, og kan derfor motvirkes ved økt sikkerhet knyttet til drift av ventilasjonsanlegget. Risikoen kan derimot fjernes nesten fullstendig ved bruk av dyretettheter som er lavere en 27 kg/m 2. 16

17 DYRETETTHET OG PATOLOGI En positiv korrelasjon mellom dyretetthet og sykdomstilstander som kronisk hudbetennelse (dermatitt), brystblemmer, og bensvakheter har vært rapportert i forskjellige forsøk. Benproblemer Slaktekylling selekteres først og fremst for høy vekstrate og effektiv fôromsetning. Det selekteres også mot benproblemer, men hittil har ikke seleksjon mot benproblemer vært prioritert i slik grad at det i praksis er blitt oppnådd noen forbedring. En av de viktigste velferdsproblemer i slaktekyllingproduksjonen er benproblemer. Flokker som vokser over en lengre periode enn 30 dager, har økt forekomst av alvorlige benproblemer. Pattison (1992) rapporterer at dyretetthet er hovedårsak til mortalitet knyttet til benlidelser. Flere studier viser at frekvensen av benlidelser øker med økende dyretetthet (Weaver et al. 1973; Gordon 1992; Cravener et al. 1992). Mayne (2005) skriver i sin oversiktsartikkel at risiko for lesjoner på fot og hase øker med økende dyretetthet, men at dette i hovedsak skyldes effekt av økt dyretetthet på strøkvalitet. Noen studier viser ingen sammenheng mellom dyretetthet og helse. Ravindran et al. (2006) fant ingen effekt av økende dyretetthet på fotputedermatitt ved tettheter på 32, 40 og 48 kg/m 2. Martrenchar et al. (2002) påviste ikke effekter av dyretetthet på fotputedermatitt ved sammenligning av konvensjonelle besetninger med en maksimal dyretetthet på 40 kg/m 2. Problemer med lokomosjon (å gå), som er knyttet til benlidelser, var hyppigere ved dyretetthet på 30 kg/m 2 enn ved 24 kg/m 2 og hyppigere ved 45 kg/m 2 enn ved 32 kg/m 2 (Kestin et al. 1994). Tablante et al. (2003) undersøkte effekten av oppstalling ved 30 kg/m 2 og 40 kg/m 2, og fant ingen effekt av tetthet på benmineralisering. Det var en tendens til høyere forekomst av vekstforstyrrelser i brusken i leggbenet (tibial dyschondroplasi) ved høyere tetthet. Se også avsnittet om evnen til å gå. Dozier et al. (2006) viser en lineær økning i strøfuktighet og en assosiert økning i forekomst av fotputedermatitt med økende dyretetthet ved undersøkelse av 25, 30, 35 og 40 kg/m 2, med en signifikant økning fra 35 til 40 kg/m 2. En økning i dyretetthet på 5 kg/m 2 var assosiert med en 4 % økning i fuktighet i strø og en økning på 0,28 i verdien for fotputedermatitt. Scorene for fotputedermatitt var 0,37, 0,75, 0,96 og 1,23 for tetthetene beskrevet ovenfor. Effekten på fotputedermatitt var ikke assosiert med redusert evne til å gå, men bør allikevel 17

18 antas å forårsake smerte. Ekstrand et al. (1997) viste at en økning i dyretetthet fra kg/m 2 til kg/m 2 var assosiert med økt forekomst av dermatitt, som steg fra 33 til 42 % målt som andel affiserte fugler. Tjukkere lag med strø ga også en økning i andelen fugler med fotputedermatitt (Ekstrand et al. 1997). Martrenchar et al. (1997) undersøkte effekten av oppstalling ved dyretetthet på 27, 35 og 43 kg/m 2 og fant at forekomst av fotputedermatitt og hase lesjoner varierte med tetthet, og var verst ved den høyest tettheten. Andelen dyr med fotputedermatitt og haselesjoner var henholdsvis 32, 69 og 94 %. Onbasilar et al. (2008) sammenlignet dyr ved tettheter på 30 og 40 kg/m 2. De viste at høyere tetthet gir dårligere fothelse (4,0 versus 3,8, der 1 indikerer større skader og 4 betyr ingen skader). Sorensen et al. (2000) undersøkte effekt av 34, 45 og 62 kg/m 2. De fant ingen effekt på forekomst av tibial dyschondroplasi for de to høyeste tetthetene. Den høyeste tettheten på 62,1 kg/m 2 hadde signifikant mindre tørrstoff i strø og mer sår på fotputene ved slakt. Studiene viser at forekomst av benproblemer som fotputedermatitt øker med økende dyretetthet både under og over grensen på 34 kg/m 2. Andre sykdomstilstander Høy dyretetthet blir generelt ansett som årsak til økt risiko for vått strø, og økte ammoniakkog nitrogenkonsentrasjoner som har vært rapportert som årsaker til brystblemmer, og forekomst av dermatitt og hasesår. Hasedermatitt var verre ved enn ved 24 kg/m 2 (Harris et al. 1978; Proudfoot et al. 1979; Proudfoot & Hulan 1985; Mcilroy et al. 1987; Weaver & Meijerhof 1991; Grashorn & Kutritz 1991; Von Wachenfelt 1993). Som nevnt tidligere, beskriver Frankenhuis et al. (1991) scabby hip syndromet. Dette består av rifter i hoftepartiet som skyldes at fugler blir tråkket på av artsfrender. Dette skjer i høyere grad ved høyere dyretetthet. Klipping av negler (Vertommen et al. 1989) og tær (Harris et al. 1978) reduserer forekomst av scabby hip. Dette viser også at scabby hip er et resultat av fysisk plassmangel som medfører at dyrene må klatre over hverandre. Under tørre forhold kan økt dyretetthet føre til økte mengder støv og mer luftveisproblemer og luftveisykdommer (Madelin & Wathes 1989). Risikoen for lesjoner på bryst øker med økende dyretetthet, men dette skyldes i hovedsak effeken av økt dyretetthet på strøkvaliteten (Mayne 2005). 18

19 Martrenchar et al. (1997) undersøkte effekten av oppstalling ved dyretetthet på 27, 35 og 43 kg/m 2 og fant ingen effekt av varierende tetthet på brystblemmer. Proudfoot et al. (1979) undersøkte tettheter på 22, 27, 36 og 53 kg/m 2 og viste at økende tetthet medførte en økning i forekomst av brystblemmer på henholdsvis 18, 26, 26, og 40 % av fugler. Cravener et al. (1992) undersøkte effekt av dyretetthet på 18, 22, 29 og 40 kg/m 2, og studien viste også en økning i prosentandelen av slakt med brystblemmer ved den høyeste tettheten. Onbasilar et al. (2008) sammenlignet dyr ved tettheter på 30 og 40 kg/m 2. De viste at høyere tetthet gir dårligere fjærdrakt (fjærdrakt score på 17 versus 15, der 5 betyr veldig dårlig fjærdrakt og 20 angir god fjærdrakt) og større hjerte (0,56 versus 0,63 % av total kroppsvekt). Gordon (1992) undersøkte effekt av oppstalling ved 24, 30, 32, 34, 37, 40, 44 og 48 kg/m 2. Studien.viste dårligere fysisk tilstand for fuglene ved de høyeste tetthetene med økt forekomst av hasedermatitt og brystblemmer. Strøkvaliteten var dårligere ved de høyeste tetthetene på grunn av skorpedannelse på strøet og høyere nitrogeninnhold i strøet. Dyrene var også mer skitne ved høyere tetthet både på grunn av dårligere strøkvalitet og fordi de ble tråkket på mer av andre fugler. Undersøkelsen ble presentert som kongressabstrakt uten tallverdier. Sorensen et al. (2000) undersøkte effekt av 34, 45 og 62 kg/m 2. Den høyeste tettheten på 62,1 kg/m 2 hadde signifikant mer hasedermatitt og brystblemmer ved slakt. Proudfoot & Hulan (1985) undersøkte tetthet på 20, 24, 27, og 35 kg/m2. De fant en fordoblet forekomst av hasedermatitt som økte fra 15 % til 36 % av fuglene ved en tetthetsøkning fra 27 til 35 kg/m 2. De observerte også at dyrene gikk opp på hverandre for å komme til fôret ved den høyere dyretettheten, noe som er assosiert med økt forekomst av scabby hip. Harris et al. (1978) undersøkte tettheter på 27, 36, og 54 kg/m 2 og fant en økning i hasedermatitt fra 5 % av dyrene til 30 % av dyrene når tettheten ble økt fra 36 til 54 kg/m 2. Vertommen et al. (1989) sammenlignet dyr oppstallet ved 30 og 44 kg/m 2. Andelen dyr med hasedermatitt økte fra 19 % til 57 % med økende dyretetthet. De aller fleste studier konkluderer med at økende dyretetthet har en negativ effekt på slaktekyllingenes helse. De viser at forekomst av sykdomstilstander, slik som hasedermatitt, scabby hip og brystblemmer, øker med økende dyretetthet både under og over grensen på 34 kg/m 2. 19

20 DYRETETTHET OG VEKST, FÔRINNTAK OG FÔRUTNYTTELSE Det finnes studier av tetthetsvariasjoner fra 10 kg/m² til mer enn 80 kg/m². De høyeste tetthetene over 80 kg/m² brukes i bursystemer (Andrews 1972). Det finnes en generell tendens til redusert vekstrate med økende tetthet. Tettheten der vekstraten reduseres, varierer mellom forskjellige studier. Dyretetthet for broilere i bur er generelt høyere enn for broilere i løsdrift på gulv. På gulvdrift viser de fleste forsøk en reduksjon i vekst fra ca. 30 kg/m² og oppover (Weaver et al. 1973; Proudfoot et al. 1979; Shanawany 1988; Gordon 1992; Cravener et al. 1992). Redusert vekst skjer ofte i tidlige vekstfaser (Shanawany 1988; Cravener et al. 1992) når tettheten normalt ikke betraktes som et problem. I enkelte forsøk har reduksjonen i fôropptaket vært større enn reduksjonen i vekstraten, noe som kan resultere i økt fôrutnyttelse ved økende tetthet (Shanawany 1988; Grashorn & Kutritz 1991; Cravener et al. 1992). I andre forsøk var det ingen effekt på fôrutnyttelse (Waldroup et al. 1992). Bessei (1993) antok at moderat økning i tetthet representerer en mild fôrrestriksjon som normalt øker fôrutnyttelsen. Dette skjedde også der det var rikelig plass på fôrtroa, slik at tilgang til fôr ikke er en fullstendig forklaring. Begrenset tilgang på fôr kan forårsake redusert fôropptak ved økt dyretetthet, og fôrutnyttelsen kan bli verre ettersom varmestress og eller ammoniakknivåene øker (Johnson et al. 1991). Dozier et al. (2005) viste at vekst og fôrinntak reduseres ved økning i tettheter fra 30 til 45 kg/m 2. Dette kvantifiseres i et senere forsøk der forfatterne viste at fôropptak og vekstrate reduseres med henholdsvis 39 og 41 g for hver 5 kg økning i dyretetthet ved undersøkelse av 25, 30, 35 og 40 kg/m 2 (Dozier et al. 2006). Dawkins et al. (2004) viste en reduksjon i vekst når tettheten økes fra 30 til 42 og 46 kg/m 2. Feddes et al. (2002) viste at kroppsvekt for slaktekyllinger ved 29 kg/m 2 var nesten 100 gram høyere enn ved en tetthet på 48 kg/m 2. I tillegg var det mer variasjon i kroppsvekt ved den høyere dyretettheten. Mclean et al. (2002) viste at fôrinntaket er lavere ved 40 enn ved 28 kg/m 2. Det var ingen forskjell mellom 28 og 35 kg/m 2 eller mellom 35 og 40 kg/m 2. Martrenchar et al. (1997) undersøkte effekt av oppstalling ved 27, 35 og 43 kg/m 2 og fant at dyr i gruppen med den laveste dyretettheten var tyngre enn ved den høyeste tettheten. Onbasilar et al. (2008) sammenlignet dyr ved tettheter på 30 og 40 kg/m 2. De viste at høyere tettheter gir lavere kroppsvekt, lavere vekst, og lavere fôrinntak. Valdivie & Dieppa (2002) sammenlignet effekten av dyretettheter på 34 og 42 20

21 kg/m 2. Fôrinntaket var lavest ved den høyeste dyretettheten. Shanawany (1988) sammenlignet dyretettheter på 20, 40, 60, 80, og 100 kg/m 2 og viste at fôrinntaket minket og fôrutnyttelsen økte med økende dyretetthet. Proudfoot et al. (1979) undersøkte tettheter på 22, 27, 36 og 53 kg/m 2 og viste at økende tetthet medførte en lineær reduksjon i kroppsvekt ved slakt. Cravener et al. (1992) undersøkte effekten av dyretettheter på 18, 22, 29 og 40 kg/m 2. Fôrutnyttelsen var lite påvirket av tetthet i uke seks og syv, men dyrene ved den høyeste tettheten hadde signifikant lavere kroppsvekt enn ved de lavere tetthetene. Sorensen et al. (2000) undersøkte effekten av 34, 45 og 62 kg/m 2. Dyrene oppstallet ved 62 kg/m 2 hadde signifikant lavere kroppsvekt ved slakt enn ved 34 eller 45 kg/m 2. Proudfoot & Hulan (1985) undersøkte tetthet på 20, 24, 27, og 35. De fant redusert kroppsvekt med økning i tetthet fra 27 til 35 kg/m 2. Andre studier viser ingen effekt av dyretetthet på vekst, kroppsvekt, fôrinntak eller fôrutnyttelse. Ravindran et al. (2006) fant ingen effekt på vekst eller fôrinntak ved dyretetthet på 32, 40 og 48 kg/m 2. Heckert et al. (2002) viste at 30 versus 40 kg/m 2 ikke hadde noen effekt på kroppsvekt eller fôrutnyttelse. Thomas et al. (2004) fant ingen effekt av dyretetthet på 27 versus 37 kg/m 2 på vekst, slaktevekt eller fôrinntak. Bolton et al. (1972) undersøkt effekt av blant annet 25, 31 og 42 kg/m 2, men fant heller ingen effekt på kroppsvekt, fôrinntak eller fôrutnyttelse. Det er en klar tendens til redusert vekst og fôrinntak ved økende dyretetthet, både under og over tettheten på 34 kg/m 2. De negative effektene av økende dyretetthet på vekstrate er trolig relatert til redusert varmetap ved økende dyretetthet, og det er derfor mulig at de til en viss grad kan motvirkes av økning av luftskifte. Effekten av dyretetthet på fôrutnyttelse er mindre entydige mellom forskjellige studier. DYRETETTHET OG MILJØ Mayne (2005) skriver i sin oversiktsartikkel at risikoen for lesjoner øker med økende dyretetthet, men at dette i hovedsak skyldes effekten av økt dyretetthet på strøkvaliteten. Gordon (1992) undersøkte effekten av oppstalling ved 24, 30, 32, 34,2, 37, 40, 44 og 48 kg/m 2. Studiet viste at strøkvaliteten var dårligere ved de høyeste tetthetene på grunn av skorpedannelse på strøet og høyere nitrogeninnehold. Ravindran et al. (2006) fant dårligere 21

22 strøkvalitet ved økende dyretetthet ved undersøkelse av 32, 40 og 48 kg/m 2. Som nevnt tidligere påvirkes også dyrevelferd negativt ved tetthetsøkning på grunn av at luftskiftet ikke økes tilsvarende, og faren for dødelighet i forbindelse med varmestress økes. Tiltak som motvirker disse effektene, vil derfor delvis motvirke de negative effektene av en økning i dyretetthet. KONKLUSJONER Spørsmålene Konsekvenser av dyretetthet på over 33 kg/m2 for sosiale forhold i kyllingflokken, og hvilke utslag dette kan ha på dyrenes aggresjons-, frustrasjons- og stressnivå Det var ikke mulig å finne inngående og direkte studier av effekt av dyretetthet på sosiale forhold, aggresjon, og frustrasjon. Det er få dokumenterte effekter av dyretetthet på fysiologisk stress. Derimot blir mange andre velferdsrelevante former for atferd negativt påvirket allerede ved en tetthetsøkning fra 25 til 33 kg/m 2. De negative effektene av en tetthetsøkning opp til 33 kg/m 2 inkluderer en økning i tiden i nærheten av fôrtroa og drikkekar, redusert aktivitet, redusert arealbruk og redusert tid brukt på å hvile. Ved dyretetthet på over 33 kg/m 2 finner man en ytterligere reduksjon i drikking, eting, ståing, vertikale vingeslag, kroppspleie, hakking og krafsing i strø, og en redusert evne til å gå som reflekterer en økning i halthet. Dyr som ikke kan utføre atferd de er sterkt motivert for, blir trolig frustrerte, og effektene ovenfor kan derfor antas å være assosiert med frustrasjon og psykologisk stress. Økning i dyretetthet over 33 kg/m 2 medfører også at dyrene tråkker på hverandre og forstyrrer hverandre i større grad. Når dyrene tråkker på hverandre for å komme til fôr og vann, forårsaker dette potensielt smertefulle rifter i huden som kan fungere som inngangsport for infeksjonsagens. Temperaturregulering blir også forverret når dyretetthet økes utover 33 kg/m 2. Dette reflekteres i økt pesing ved høyere tetthet. Studiene viser også at frykt for mennesker øker når dyretettheten økes utover 33 kg/m 2. Frykt er en kraftig stressor slik at økt frykt normalt vil være assosiert med økt stress. De forskjellige effektene av økning i dyretetthet på adferd og aktivitet er assosiert med dårligere benhelse, problemer med å gå og trolig også økt stress. Det er vist at halthet hos broilere er en smertefull tilstand. En økning i dyretetthet forårsaker også i noen tilfeller en reduksjon i vekten av lymfevev. Dette kan være 22

23 tegn på hemming av immunsystemet som kan være en konsekvens av økt stress. Man kan konkludere med at dyretetthet må være under 25 kg/m 2 for at de større velferdsproblemene skal kunne unngås, og at dyrevelferden forverres ytterligere ved en tetthetsøkning på over 33 kg/m 2. Hvilke former for stereotyp atferd og annen uønsket atferd slik som fjærplukking og kannibalisme kan forventes å øke, og hvor mye ved dyretettheter på inntil hhv. 34, 39 og 42 kg/m², forutsatt at de fastsatte fysiske miljøparametre holdes på et optimalt nivå Det var ikke mulig å finne studier av stereotyp atferd, fjærplukking eller kannibalisme. Man kan derfor regne med at slaktekylling i liten grad utrykker slik atferd. Man kan allikevel si litt om hvor mye andre former for atferd påvirkes ved dyretetthet på 33, 34, 39 og 42 kg/m². Få studier som undersøker effekten av varierende dyretetthet, undersøker samtidig effekten av optimale og dårlige miljøparametre. Unntaket er for effekt av varmestress som beskrevet i neste avsnitt. Hakking og krafsing reduseres med 4 % ved en tetthetsøkning fra 28 til 40 kg/m 2. og tørrstoffinneholdet i strøet minker med 5,6 %. Evnen til å gå reduseres med økende dyretetthet. Andelen dyr som går normalt, synker fra 80 til 68 % ved en økning i dyretetthet fra 30 til 42 kg/m 2. En annen studie viser at andelen dyr som ikke kan gå, øker fra 2 til 7 %, og andelen alvorlig halte fugler økte fra 21 til 26 % ved en økning i tetthet fra 32 til 45 kg/m 2. Ved høy tetthet er normal hvileatferd ikke mulig på grunn av at dyrene forstyrrer hverandre. Hyppig avbrutt hvile må kunne antas å være en alvorlig stressor. Ved en tetthetsøkning fra 30 til 42 kg/m 2 øker frekvensen av forstyrrelser fra 0,32 til 0,57 per minutt i en studie, og ved en økning fra 35 til 43 kg/m 2 øker forstyrrelser fra 0,9 til 1,3 per minutt i en annen undersøkelse. Forstyrrelser medfører at ratio mellom tiden brukt på å stå og ligge synker fra 18 til 13 ved en tetthetsøkning fra 27 til 43 kg/m 2. Forstyrrelsen skyldes i hovedsak at dyrene tråkker på hverandre og forårsaker rifter i huden. Andelen dyr med rifter i huden ved en tetthet på 30 kg/m 2, er henholdsvis 41,9 %, ved 35 kg/m 2 51,4 %, ved 40 kg/m 2 58,7 % og 53,5 % ved 45 kg/m 2. En annen studie viser en tilsvarende økning fra 18,5 til 30,1 % ved en tetthetsøkning fra 30 til 44 kg/m 2. Temperaturreguleringen blir også forverret ved tetthetsøkning og dyr oppstallet ved 28 kg/m 2 peser 5,6 % av tiden, mens dyr oppstallet ved 34 kg/m 2 peser 8,1 % av tiden, og dyr oppstallet ved 40 kg/m 2 peser 8,8 % av tiden. Vekten på lymfevev (milt og bursa) i prosent av total kroppsvekt for dyretetthet på 32, 40 og 48 kg/m 2 er henholdsvis 23

24 0,99/0,46, 0,90/0,38, og 0,88/0,33 i en studie, og totalvekten av bursa var 2,66 gram versus 2.2 gram ved dyretetthet på henholdsvis 30 og 40 kg/m 2. Dette kan skyldes en økning i kronisk stress ved økende dyretetthet. Andre effekter på fysiologisk stress er fraværende eller tvetydige. Dokumentasjon på sammenheng mellom dødelighet og dyretetthet eksisterer kun i forbindelse med at dyrene utsettes for varmestress. Ved lavere dyretetthet (30 kg/m 2 ) er dødeligheten på ca 5-9 % og er uavhengig av temperaturøkning til 28,3-33 C, mens dødeligheten ved varmestress ved en dyretetthet på 40 kg/m 2 øker til 14-19%. Dette kan ses i sammenheng med redusert evne til temperaturregulering og kan også være tegn på at dyrene er mer utsatt for stress ved høyere tetthet slik at de er mindre tolerante for svingninger i temperatur. En økning i dyretetthet på 5 kg/m 2 (ved undersøkelse av tetthet på 25, 30, 35 og 40 kg/m 2 ) er assosiert med en 4 % økning i fuktighet i strø og en økning på 0,28 i verdien for fotputedermatitt. Scorene for fotputedermatitt var 0,37, 0,75, 0,96 og 1,23 for tetthetene beskrevet ovenfor. Ved dyretetthet på 27, 35 og 43 kg/m 2 er andelen dyr med fotputedermatitt og haselesjoner henholdsvis 32, 69 og 94 %. Ved dyretetthet på 30 og 40 kg/m 2 har dyr ved den høyeste tetthet dårligere fjærdrakt (fjærdrakt score på 17 versus 15, der 5 betyr veldig dårlig fjærdrakt og 20 angir god fjærdrakt), dårligere fothelse (4,0 versus 3,8, der 1 indikerer større skader og 4 betyr ingen skader) og større hjerte (0,56 versus 0,63 % av total kroppsvekt). Frekvensen av hasedermatitt øker også fra 15 % til 36 % ved en tetthetsøkning fra 27 til 35 kg/m 2. Samme verdi er 5 % og 30 % for dyretetthet på 36 og 54 kg/m 2,og 19 % og 57 % for dyretetthet på 30 og 44 kg/m 2 i andre studier. Fôropptak og vekstrate reduseres med henholdsvis 39 og 41g for hver 5 kg økning i dyretetthet ved tettheter på 25, 30, 35 og 40 kg/m 2. Effekten av miljøet Få studier som undersøker effekten av varierende dyretetthet, undersøker samtidig effekten av optimale og dårlige miljøparametre. Det er en rekke negative konsekvenser for produksjonsmiljøet av en økning i dyretetthet fra 34 til 42 kg/m 2, og i mange tilfeller påvirkes dyrevelferd negativt av en økning i dyretetthet ved at produksjonsmiljøet forverres. Parametre som påvirkes negativt er, strøkvalitet, der man får fuktigere strø, skorpedannelse og en økning i skadelige gasser som ammoniakk. Med økende dyretetthet får man også redusert varmetap på grunn av fysisk kontakt mellom dyrene kombinert med at luftskiftet ikke økes 24