Siste stopp, Cuzco (Petter, Cuzco, Peru, 19. mars 2004)

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Siste stopp, Cuzco (Petter, Cuzco, Peru, 19. mars 2004)"

Jørn Hanssen
8 år siden
Visninger:

1 Siste stopp, Cuzco (Petter, Cuzco, Peru, 19. mars 2004) Vi har vært på en lang og eiendommelig bussreise. Den begynte i verdens høyeste hovedstad, La Paz i Bolivia, og endte i den gamle inkahovedstaden Cuzco i Peru. Fra klokken til kl reiste vi over høysletten Altiplano, langs Titicaca-sjøen og det Peruvianske høyland. Utenfor bussvinduet skiftet scener med imponerende natur, frodig folkeliv og indiansk kultur. Fra tid til annen ble kameraet løftet til ruten og et klikk fortalte at et nytt bilde festet seg til den digitale Compact Flash brikken på 256 MB. Under følger noe eksempler på hva vi så fra bussvinduet. I La Paz er åssidene bekledd med enkle små hus. Gammelt og nytt. Bak fjelltoppen Potosi, foran bydelen El Alto. Reisen startet ved sentralstasjonen. Vi hadde bestilt billetter hos et busselskap og en representant skulle møte oss kl I beste Boliva-stil var det ingen der og klokken gikk. Altså måtte vi skaffe oss billetter på annet vis, og endte opp med busselskapet Litoral, - som vi ikke vil anbefale. Det første strekket går nedenifra gryta La Paz og opp til høysletta Altiplano. Da stiger en 500 meter og kan la blikket sveipe over den canyon-lignende dalen. Dalsidene er bekledd med hus, og jo høyere opp en kommer, jo mer fattigslig blir det. Vel opp på sletta kommer en inn i en ny bydel, El Alto, som betyr den høye. Her bretter det seg ut en hel by som snart er like stor som den nede i dalen. Bydelen bærer preg av å være ny og er i stadig utvikling. Den er kontrastfylt og preget av en mer eller mindre planlagt utbygging. På gatene drives det med alle typer håndtverk og handel. Mange har sin egen lille salgsbod, og det tilbys alle tenkelige tjenester. I El Alto råder det et slags systematisk kaos. Byen er på samme tid fargerik og grå. Fargene kommer fra Aymara-kvinnenes drakter, og det grå og rustrøde kommer fra den skrinne jorda som dekker Altiplano.

00 reiste vi over høysletten Altiplano, langs Titicaca-sjøen og det Peruvianske høyland. Utenfor bussvinduet skiftet scener med imponerende natur, frodig folkeliv og indiansk kultur.

2 Høysletta Altiplano ligger i Andesfjellene mellom de to parallelle fjellkjedene Cordillera Occidental og Cordillera Oriental, den østlige og den vestlige fjellkjeden. Altiplano strekker seg fra Titicaca-sjøen i nord til den argentiske grense i sør. Den østlige fjellkjeden danner en grense mot det tropiske lavlandet og Youngasdalene, og her finner vi blant annet noen av utspringene til Amazonas. Reiser en nordover mot Titicacasjøen vil en hele tiden ha Cordillera Real, den konglige fjellkjeden, i øst. Fjellkjeden består av mer enn 600 fjelltopper og flere av dem er Ferske rundstykker kjøper man på gata i El Alto. over 6000 m høye. To av de mest markante toppene øst for La Paz og El Alto er Potosi og Illimani. Forbi vårt bussvindu på reisen over Altiplano rullet det opp bilder. En mann som pløyde sin skrinne åker med okse og treplog, en gjeter med et hundretalls lamaer, et marked for salg av kyr og sauer, små hus bygget av murstein laget av torv og leire og Aymara-indianere som vandret langs de endeløse slettene med bylter på ryggen. Hele tiden bilder med Cordillera Real som en kulisse i bakgrunnen. Kanskje har det sett slik ut i over tusen år. Så dukker Titicacasjøen opp. Det er en myteomspunnet innsjø. Den er gjerne kalt verdens høyeste (3820 moh), men det Huayna Potosi (6088m) setter en grense for Altiplano i øst. er sant og si flere navigerbare innsjøer som ligger høyere en Titicaca. Innsjøen er 170 km lang og har en dyp blå farge. Rundt sjøen ligger flere byer, mest kjent er Puno og Copacabana. Ved Puno kan en reise ut til de flytende sivøyene hvor nærmest alt er laget av siv. Fundamentet er laget av totora siv, husene og båtene er konstruert av siv, og de spiser endog siv! Grunnen til at denne livsstilen oppsto var at uro-indianerne følte seg truet av både inkaene og aymara-indianerne og fant det tryggest å

Den østlige fjellkjeden danner en grense mot det tropiske lavlandet og Youngasdalene, og her finner vi blant annet noen av utspringene til Amazonas.

3 skygge unna landjorden. I dag fortelles det at folkegruppen for en stor del skor seg på besøkende turister og kulturen er blitt en form for staffasje for å tjene penger på turistene. De tar penger for å bli fotografert, kjører turistene rundt i motoriserte sivbåter, noen selger suvenirer og barna tigger. På Titicacasjøen er alt ved det samme som av og til også opptrer i norske frysedisker. Fisken smaker aldeles utmerket og guttene i familien vet godt hva de skal ha når vi spiser lunch; Truca con ajo (stekt ørret med hvitløk). I 1939 ble det satt ut ørret i sjøen for at befolkningen skulle ha en ekstra inntjeningsmulighet. I dag oppdrettes ørreten i stor stil i oppdrettsanlegg langs breddene. Etter hvert er truca (ørret) blitt en nasjonalrett i Peru og i Bolivia. Etter sigende skal det være Titicaca-ørreten Grensen mellom Bolivia og Peru går langs elven Desaguaderao. Der ligger også grensebyen med samme navn på Peru siden. Her måtte vi ut av bussen og vandre over grensebroen. Smågutter kom oss i møte for å tjene noe sol på å vise vei over broa til immigrasjonskontoret. Men strengt tatt kan selv en lyshudet turist Broen over Desaguaderao. Ett bein i Bolivia - og ett i Peru. I Puno kan en skimte sivøyene i det fjerne, med blinkende takplater. (gringo) klare akkurat det, - å komme se over broen og fylle ut de nødvendige papirene på grensestasjonen. Vel over i Peru finner en rekker med pengevekslere som sitter bak sine små bord. Dersom sulten gnager kan en få seg noe å spise og orker en ikke å gå over broen kan en bli fraktet på en av de mange sykkel-drosjene. Det er et yrende liv og en får strukket på beina mens man står og ser på at en og en bil sakte blir sluset gjennom. En kjenner igjen sine medreisende, backpackerne, og alle blir vi beglodd. De lokale lurer vel på hvorfor folk reiser halve kloden rundt for å stå på en støvete grensestasjon høyt til fjels.

På Titicacasjøen er alt ved det samme som av og til også opptrer i norske frysedisker.

4 Langs veien fra Titikaka til Cuzco forandrer naturen sakte karakter. Først endeløse sletter med små støvede byer som er som klippet ut av en westernfil. Lange gater, et og annet menneske, knuste vinduer, en kar som leier et esel, en indianerkvinne som sitter i skyggen med butikken i fanget. Det er stille, det er rødt støv, det lukter diesel og det er varmt og kaldt på en gang. Juliaka er en by vi lett vil glemme. bussen har fått opp farten og det synes som om de to sjåførene forøker å ta igjen det tapte i alle oppoverbakkene. Det blir mørkt og vi får oppleve en noe underlig praksis med hensyn til bruk av lys. Mens vi svinger oss nedover og det er i ferd med å bli mørkt, velger de bolivianske sjåførene å slå av lyset og kjøre i mørket. Hver gang det nærmer seg noe på veien slår de på. Slik fortsetter vi utfor som en rullende fyrlykt. Den lange bussturen har tatt på. Ryggen er støl og vi ser fram til å komme på et toalett med en dør som kan lukkes og med vann til å spyle ned herlighetene. Buss-doen manglet begge deler. Etter hvert går veien sakte utfor og det dannes daler og høye fjell. Bondens åkerlapper blir grønnere og åssider reiser seg på begge sider av veien. Vi kommer tettere inn på Andesfjellene igjen. Den trege Byggvarehuset i Juliaka har de vitale materialene: Bunter med totora-siv og lange stokker. Så dukker Cuzco opp. Først lurvete og uinteressant. Men etter som vi nærmer oss det gamle sentrum i byen blir vi minnet om en tid som det oser historie av. Kolonitiden, og enda lenger tilbake Inkatiden. Vi er kommer til endeholdeplassen, på vår bussreise og befinner oss til slutt i Inkahovedstaden. Navnet Cuzco er avledet fra det game quechua-ordet Qosqo, som betyr verdens navle. Og byen var sant å si navlen i inkaenes verden. Herfra gikk det ut veier til de fire verdenshjørner i inkariket. Vi skal vandre på noe av disse veiene og begynner med å finne vårt hostal ved Plaza del San Blas...

Det er stille, det er rødt støv, det lukter diesel og det er varmt og kaldt på en gang. Juliaka er en by vi lett vil glemme.

5 Nær Plaza del Armas ligger Plaza del San Blas og vårt hostal med fin utsikt over byen.

Like dokumenter

En eksplosjon av følelser Del 3 Av Ole Johannes Ferkingstad

En eksplosjon av følelser Del 3 Av Ole Johannes Ferkingstad MAIL: ole_johannes123@hotmail.com TLF: 90695609 INT. SOVEROM EVEN MORGEN Even sitter å gråter. Han har mye på tankene sine. Han har mye å tenke