Høringsuttalelse til forslag til endringer i forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter

Transkript

1 Dato: 16. september 2010 Byrådssak 1344/10 Byrådet Høringsuttalelse til forslag til endringer i forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter BJOL SARK Hva saken gjelder: Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har sendt ut et høringsbrev vedr endringer i forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. Høringsfristen er satt til Forskriften det er aktuelt å foreta endringer i, er: Forskrift 8. februar 2008 nr. 112 om lønnsog arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. Den krever at offentlige myndigheter i sine anskaffelseskontrakter pålegger leverandører og underleverandører å tilby sine ansatte lønnsog arbeidsvilkår som ikke er dårligere enn hva som følger av tariffavtale eller det som ellers er normalt for tilsvarende arbeid i den aktuelle sektor. Formålet med forskriften er å unngå at offentlige oppdragsgivere inngår kontrakter med virksomheter som tilbyr dårligere vilkår enn det som er normalt i det norske arbeidsmarkedet. Forskriften er en gjennomføring av ILOkonvensjon nr. 94 om arbeidsklausuler i offentlige kontrakter. Forskriften trådte i kraft 1. mars Departementet peker på at forskriften inngår som en viktig del av regjeringens handlingsplan mot sosial dumping. Regjeringen er av den oppfatning at offentlig sektor har et særlig ansvar for å motvirke sosial dumping og ikke medvirke til utnyttelse av utenlandske arbeidstakere på det norske arbeidsmarkedet. Dette ansvaret oppfylles blant annet ved å sikre at lønn og andre arbeidsvilkår er i samsvar med minimumsvilkårene i tariffavtalene. Hvorfor endring av forskrift Forskriften som foreslås endret er gitt med hjemmel i lov om offentlige anskaffelser 11a. Bakgrunnen for at Arbeidsdepartementets (AD) og Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementets (FAD) fremmer forslag om endring av forskriften, er at EFTA s overvåkningsorgan (ESA) hevder at forskriften ikke tilfredsstiller utsendingsdirektivets krav til å være en forskrift, og på den måten bryter utsendingsdirektivets artikkel 3. Videre hevder ESA at forskriften utgjør en restriksjon på den frie flyten av varer og tjenester. Som følge av at forskriften kun gjelder i offentlig sektor, kan begrensningene på den frie flyten ikke begrunnes ut fra hensynet til å beskytte arbeidstakernes rettigheter. ESA mener at forskriften således bryter EØS-avtalen artikkel 36 om fri bevegelse av tjenester. 1

2 AD og FAD er uenige med ESA. De mener at ESA sin konklusjon er basert på en for snever forståelse av EØS-retten, men AD og FAD mener allikevel at det kan være fornuftig å gjøre endringer i forskriften som gjør den bedre tilpasset utsendingsdirektivet. Avveining av ulike interesser Å sette i verk tiltak som motvirker sosial dumping, er noe et bredt flertall kan stille seg bak. Når en skal vurdere forskriften og de faktiske endringene som foreslås, må en holde dette opp mot Norges internasjonale forpliktelser og den forventet effekt de konkrete tiltak vil ha. En må på et generelt grunnlag stille spørsmål om de foreslåtte endringer er de mest hensiktmessige tiltakene å sette i verk, for å nå målet om å unngå sosial dumping. Byrådet vil i den sammenheng peke på at partene i arbeidslivet har en ulik oppfatning av hvordan en kan legge til rette for å redusere forekomsten av sosial dumping. Friere markedsadgang og økt konkurranse er en sentral del av EUs politiske prosjekt. Gjennom EØS-avtalen gir dette også føringer som setter rammer for hvordan Norge kan håndtere de utfordringer et åpnere marked gir. Utgangspunktet for Bergen kommunes vurdering av de forslag til endringer i forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter, må være Kommunens rolle som en oppdragsgiver Kommunens rolle som arbeidsgiver Når en vurderer nærmere de ulike hensyn som er knyttet til disse to rollene, må byrådet som politisk organ også forankre disse vurderingene opp mot det politiske grunnlaget for byrådet. Alle gode hensyn kan ikke tillegges like mye vekt. Høringsbrevet er sendt til et bredt spekter av høringsinstanser. Dette gir en stor bredde i synspunkter som kan legges til grunn når departementet tar stilling til hvilke endringer som skal gjøres i forskriften. Vedtakskompetanse: Byrådets fullmakter 5 lyder: Byrådet avgir høringsuttalelser på vegne av Bergen kommune. Høringsuttalelser i prinsipielle saker som samtidig innebærer politiske avveininger, skal avgis av bystyret. Høringsuttalelser avgitt av byrådet sendes uten ugrunnet opphold bystyrets kontor til orientering. Denne høringsuttalelsen representerer en sak som kunne vært egnet for en diskusjon i bystyret. Den er ikke prinsipiell, men politisk. Når saken ikke fremmes for bystyret, har dette først og fremst sammenheng med tidsmomentet. Byråden for finans, konkurranse og omstilling innstiller til byrådet å fatte følgende vedtak: Bergen kommune avgir slik høringsuttalelse til forslag til endringer i forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter: 1. Bergen kommune legger til grunn at økt konkurranse er viktig for å få kommunesektorens ressurser til å strekke lengst mulig i forhold til de utfordringer kommunesektoren står over for. Det er viktig at en unngår å sette verk tiltak som 2

3 begrenser en rettmessig konkurranse. På den annen side er det viktig at det etableres og praktiseres en høy etisk standard ved tildeling av offentlige kontrakter for bla å unngå sosial dumping. 2. Forskriften og det regelverk som følger av dette, må utformes slik at rettmessig konkurranse fremmes. En må vise varsomhet med å etablere tiltak som gjør at norsk offentlig sektor kommer i utakt med den utvikling som ellers finner sted i Europa. 3. Med utgangspunkt i de forslag til endringer som foreslås i høringsbrevet, vil Bergen kommune slutte seg til den avgrensning av hvilke tjenestesektorer som skal omfattes av forskriften. 4. Forskriften innebærer at kommunale og fylkeskommunale innkjøpere pålegges håndhevingsforpliktelser, som bør ivaretas av statlige myndigheter. Bergen kommune mener det kan være uheldig å pålegge oppdragsgiver et ansvar for å angi hvilken tariffavtale som skal komme til anvendelse, slik det er beskrevet i høringsbrevet. På enkelte områder finnes det konkurrerende landsdekkende tariffavtaler. I disse tilfellene kan det ikke være opp til den enkelte oppdragsgiver å bestemme hvilken avtale som skal gjøres gjeldende. Det bør eventuelt gjøres av statlige myndigheter gjennom allmenngjøring. 5. Bergen kommune vil gi uttrykk for at 5 siste ledd bør formuleres slik at Arbeidstilsynet pålegges å holde orden på, og gi opplysninger om hvilke krav som vil gjelde i forhold til forskrift om allmenngjort tariffavtale og landsdekkende tariffavtaler. I den forbindelse er det viktig at den informasjon som skal gis av Arbeidstilsynet er lett tilgjengelig, oppdatert og at eventuelle direkte henvendelser besvares innen kort tid. 6. Offentlige anskaffelser er fra før et område med et komplisert og omfattende regelverk. Bergen kommune vil peke på at de som lager konkurransene, fyller ut avtalene og tar kontraktsoppfølgingen (som oftest innkjøperne) ikke har spesialkompetanse knyttet til lønns- og arbeidsvilkår. Reglene må få en utforming som er håndterbar og relativt enkle å følge opp, samtidig som de må være effektive i forhold til formålet - sosial dumping. 7. Bergen kommune vil videre peke på at et nytt regelverk også vil kunne få økonomiske virkninger/vridninger i markedene. En rasjonell aktør kan finne det mer problematisk og omstendelig å inngi tilbud til det offentlige enn til private. Det kan lede til at det offentlige mottar færre tilbud og at konkurransen følgelig svekkes. Det er viktig at departementet tar hensyn til slike forhold når ny forskrift utformes. 8. Dersom forskriftsendringene blir vedtatt, forutsettes det at Departementet kommer med forslag til formuleringer som kan brukes i utlysning, konkurransegrunnlag og kontrakt. Det vil være en fordel å ha en "standard" som leverandørene kjenner igjen fra konkurranse til konkurranse. 9. Bergen kommune finner innspillene fra NHO og HSH interessante. Det bør være verdt en nærmere utredning om det finnes andre og kanskje mer effektive måter å motvirke sosial dumping på, enn å gjøre reglementet for offentlige anskaffelser enda mer komplisert enn det er fra før. 3

4 10. Bergen kommune kan slutte seg til at Arbeidstilsynet blir tilsynsmyndighet for å motvirke sosial dumping i forbindelse offentlige kontrakter. 11. Saken oversendes bystyrets kontor til orientering. Liv Røssland byråd for finans, konkurranse og omstilling 4

5 Saksutredning: Bakgrunn Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har sendt ut et høringsbrev vedr endringer i forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. Høringsfristen er satt til Forskriften det er aktuelt å foreta endringer i, er: Forskrift 8. februar 2008 nr. 112 om lønnsog arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. Den krever at offentlige myndigheter i sine anskaffelseskontrakter pålegger leverandører og underleverandører å tilby sine ansatte lønnsog arbeidsvilkår som ikke er dårligere enn hva som følger av tariffavtale eller det som ellers er normalt for tilsvarende arbeid i den aktuelle sektor. Formålet med forskriften er å unngå at offentlige oppdragsgivere inngår kontrakter med virksomheter som tilbyr dårligere vilkår enn det som er normalt i det norske arbeidsmarkedet. Forskriften er en gjennomføring av ILOkonvensjon nr. 94 om arbeidsklausuler i offentlige kontrakter. Forskriften trådte i kraft 1. mars Departementet peker på at forskriften inngår som en viktig del av regjeringens handlingsplan mot sosial dumping. Regjeringen er av den oppfatning at offentlig sektor har et særlig ansvar for å motvirke sosial dumping og ikke medvirke til utnyttelse av utenlandske arbeidstakere på det norske arbeidsmarkedet. Dette ansvaret oppfylles blant annet ved å sikre at lønn og andre arbeidsvilkår er i samsvar med minimumsvilkårene i tariffavtalene. Hvorfor endring i forskriften? Det som foranlediger behovet for en endring av forskriften, er at ESA EFTAs overvåkningsorgan har åpnet sak mot Norge. ESA mener at den norske forskriften er i strid med EØS-avtalen artikkel 36 om fri bevegelse av tjenester og utsendingsdirektivet artikkel 3, og baserer dette på følgende forhold: (i) For det første mener ESA at forskriften ikke tilfredsstiller utsendingsdirektivets krav til å være en forskrift. Dette går særlig på at det ikke kommer tilstrekkelig klart til uttrykk hvilke lønns- og arbeidsvilkår leverandører og underleverandører må tilby sine ansatte for å kunne inngå kontrakt med offentlige myndigheter. (ii) For det andre mener ESA at forskriften utgjør en restriksjon på den frie flyten av tjenester, og fordi den kun gjelder i offentlig sektor, kan restriksjonen ikke begrunnes ut fra hensynet til å beskytte arbeidstakeres rettigheter. For at hensynet til arbeidstakerne skal kunne begrunne restriksjonen, må forskriften ifølge ESA også gjøres gjeldende for privat sektor. ESAs referansepunkt i denne saken er den såkalte Ruffert-saken fra april Saken er fra Tyskland og dreide seg om tildeling av en offentlig kontrakt der det ble forutsatt at tilbyderne skulle tilby lønnsvilkår i henhold til tariffavtale i delstaten. EU-domstolen fant at regelen var i strid med utsendingsdirektivet. Slik departementet vurderer det, er ikke utfallet av Ruffert-saken avgjørende for den norske forskriften. Norge har imøtegått ESAs anførsler, med henvisning til at de baserer seg på en for snever tolkning av EØS-retten. Byrådet vil ikke gå nærmere inn på dette punkt, men vise til høringsbrevets redegjørelse. Høringsbrevet følger vedlagt saken. 5

6 Utsendingsdirektivet Det refererte utsendingsdirektivet er et direktiv for å regulere forhold knyttet til EUs indre marked. Det indre marked gir rett til å yte tjenester på tvers av landegrensene. Dette innebærer blant annet at tjenesteytere har rett til å sende ut arbeidstakere til et annet EØS-land for en begrenset periode. For å sikre disse arbeidstakerne visse sosiale rettigheter, vedtok EU i 1996 det såkalte utsendingsdirektivet. Dette innebærer at bedrifter som sender en arbeidstaker til et annet EØSland, må respektere en rekke regler som gjelder i landet arbeidstakeren sendes til Slike regler kan være alt fra arbeidstid og hviletid, minste antall feriedager per år, minstelønn og overtidsbetaling, til helse og sikkerhet på arbeidsplassen. Reglene må være lovfestet eller regulert gjennom allmenngjorte tariffavtaler. Vertslandet har plikt til å påse at betingelsene fastsatt i utsendingsdirektivet faktisk er anvendt på utsendte arbeidstakere. Det har imidlertid hersket en del usikkerhet om hvilke krav vertslandet kan gjøre gjeldende overfor tjenesteytere fra andre EØS-land. Hvilke endringer foreslås? Selv om departementene mener at Norge har implementert ILO-konvensjon nr. 94 i overensstemmelse med EØS-retten, kan det i følge høringsbrevet av flere grunner være fornuftig å gjøre tilpasninger i forskriften som gjør den bedre tilpasset utsendingsdirektivet. Dermed vil også ESAs innvendinger under punkt (i) ovenfor bli imøtekommet. Når det gjelder ESAs innvendinger under punkt (ii) ovenfor, mener departementene at det ikke er grunnlag for å imøtekomme disse. Departementene mener at muligheten til å trekke inn sosiale hensyn i forbindelse med offentlige anskaffelser slik at offentlige myndigheter går foran som et godt eksempel, er et svært viktig prinsipp som også er godt forankret i EØSretten. Det vises i den forbindelse til artikkel 26 i direktiv 2004/18/EC som uttrykkelig anerkjenner kontraktsvilkår som omhandler sosiale hensyn. Slike sosiale hensyn kan for eksempel være vilkår knyttet til lønns- og arbeidsvilkår. Bestemmelsen er en kodifisering av rettspraksis fra EU-domstolen og er gjennomført i norsk rett gjennom forskrift om offentlige anskaffelser 3-11 (2). 5 første ledd i dagens forskrift stiller følgende krav til lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter: Oppdragsgiver skal i sine kontrakter stille krav om at ansatte hos leverandører og eventuelle underleverandører som direkte medvirker til å oppfylle kontrakten, har lønns- og arbeidsvilkår som ikke er dårligere enn det som følger av gjeldende landsomfattende tariffavtale, eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke. Dette gjelder også for arbeid som skal utføres i utlandet. Departementet forslår at det gjøres følgende endringer i forskrift 8. februar 2008 nr. 112 om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter: 4 første ledd skal lyde: Forskriften får anvendelse på tildeling av tjenestekontrakter innenfor renhold, helseog omsorg, hotell- og restaurant og transport, samt bygge- og anleggskontrakter, som 6

7 overstiger 1 million kroner eks. mva. for statlige myndigheter og 1,6 millioner kroner eks. mva. for andre oppdragsgivere. 5 skal lyde: Oppdragsgiver skal i sine kontrakter stille krav om at ansatte hos leverandører og eventuelle underleverandører som direkte medvirker til å oppfylle kontrakten, har lønns- og arbeidsvilkår i samsvar med denne bestemmelse. På områder dekket av forskrift om allmenngjort tariffavtale skal oppdragsgiver stille krav om lønns- og arbeidsvilkår i samsvar med gjeldende forskrifter om allmenngjøring. På områder som ikke er dekket av forskrift om allmenngjort tariffavtale, skal oppdragsgiver stille krav om lønns- og arbeidsvilkår i henhold til bestemmelsene om arbeidstid, lønn og dekning av reise, kost og losji i gjeldende landsomfattende tariffavtale for den aktuelle bransjen. Det skal fremgå av kunngjøringen eller konkurransegrunnlaget at oppdragsgiver stiller krav til lønns- og arbeidsvilkår i tråd med bestemmelsene i annet og tredje ledd. Arbeidstilsynet skal kunne gi opplysninger om hvilke krav som gjelder i henhold til annet og tredje ledd. Nåværende 5 annet og tredje ledd blir 6 første og annet ledd og skal lyde: Oppdragsgiver skal i kontrakten kreve at leverandøren og eventuelle underleverandører på forespørsel må dokumentere at krav til lønns- og arbeidsvilkår som nevnt i 5 er oppfylt. Oppdragsgiver skal i kontrakten forbeholde seg retten til å gjennomføre nødvendige sanksjoner, dersom leverandøren eller eventuelle underleverandører ikke etterlever vilkårene i 5. Sanksjonen skal være egnet til å påvirke leverandøren eller underleverandøren til å oppfylle vilkårene. Nåværende 6 første ledd blir tredje ledd og skal lyde: Oppdragsgiver skal opplyse om kravet til dokumentasjon og sanksjoner i kunngjøringen eller konkurransegrunnlaget. De forslag til endringer i 4 bidrar til å avgrense hvilke områder forskriften skal gjelde. Departementets begrunnelse for denne avgrensing av forskriftens virkeområde, er at det er tilstrekkelig at den omfatter de områder der sosial dumping erfaringsmessig kan være et problem. 4 innebærer at forskriften fortsatt gjelder for bygge- og anleggskontrakter, mens departementets foreslag innebærer at forskriftens rekkevidde innenfor tjenestesektorene begrenses til sektorene renhold, helse og omsorg, transport og hotell og restaurant. Det legges opp til å definere sektorene i tråd med tariffavtalene som gjelder innenfor de ulike sektorene. Tjenester som er omfattet av tariffavtalen, vil omfattes av forskriften. Departementene foreslår videre å fjerne formuleringen som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke. I stedet skal offentlige oppdragsgivere stille krav om at arbeidsvilkårene er i samsvar med allmenngjort tariffavtale, eventuelt landsomfattende tariffavtale for den aktuelle bransje. Det har vist seg i praksis at det er vanskelig å finne ut hvilke arbeidsvilkår som er normale for vedkommende yrke. Ved å fjerne dette kravet vil det bli lettere for leverandører å vise at krav til lønns- og arbeidsvilkår er oppfylt 7

8 Innspill fra arbeidslivets parter Forslaget til endringer i gjeldende forskrift ble lagt frem for medlemmene i Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd 25. mai Det har kommet skriftlig tilbakemelding fra en del parter i arbeidslivet. I departementets høringsbrev er innspillene sammenfattet slik: Arbeidstilsynet er positive til endringene og basert på deres tilsynserfaring mener de at de foreslåtte bransjene er dekkende i forhold til faren for sosial dumping. Etaten er videre av den oppfatning at veiledningsoppgaven de er tiltenkt i den endrede forskriften henger godt sammen med andre oppgaver og annet ansvar som de har i forbindelse med tilsyn med lønns- og arbeidsvilkår. De understreker imidlertid at de vil være helt avhengige av et godt samarbeid med arbeidslivets parter for å kunne ivareta oppgaven. Arbeidstilsynet mener at det også bør vurderes om tilsynsansvaret bør legges til etaten. Dette er et spørsmål som krever noe mer utredning, og som departementene vil komme tilbake til ved en senere anledning. LO mener at i tillegg til de foreslåtte sektorene, bør forskriften også omfatte elektrofagene. LO mener også at lønnsbegrepet i forskriften bør omfatte ulike ulempetillegg samt overtidsbetaling. Unio mener at forskriften bør omfatte flere sektorer enn det som er foreslått, blant annet undervisning og barnehage. Videre peker Unio på at kravet til lønns- og arbeidsvilkår også bør omfatte tariffbestemte regler om sykelønn, lønn under fødselspermisjon, ferierettigheter og pensjonsordninger. NHO mener at en egen forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter ikke er veien å gå fordi dette innebærer en forskjellsbehandling mellom arbeidstakere avhengig av om arbeidsgiveren leverer tjenester til offentlige eller private kunder. NHO mener man heller burde vurdere alternativer som bruk av ordningen med allmenngjøring av tariffavtaler, så lenge de enkelte allmenngjøringsvedtak er forenelig med EØS-retten, eller eventuelt gjennom en lov- eller forskriftsfestet minstelønn. KS mener også at forslaget omfatter de mest relevante sektorene. KS er imidlertid av den oppfatning at vi bør være forsiktige med å pålegge oppdragsgiverne å angi hvilken tariffavtale som skal anvendes og viser til at det innenfor enkelte sektorer kan være flere landsdekkende avtaler. HSH mener at det må utvises forsiktighet med å benytte innkjøpsregelverket som et virkemiddel i kampen mot sosial dumping, og at den norske forskriften er i strid med EØS-retten. HSH peker også på at det kan være uklart hvilke tariffavtaler som skal gjøres gjeldende, særlig på områder hvor det finnes konkurrerende tariffavtaler. HSH mener at forskriften går for langt når det legges opp til at oppdragsgiver også skal kreve at tariffbestemte regler om reise, kost og losji skal være oppfylt. Som ovenstående viser er det en klar todeling når det gjelder de innspill som gis. Arbeidstakerorganisasjonene har et annet inntak til endringene som foreslås i forskriften enn arbeidsgiverorganisasjonene. Når kommunen avgir sin uttalelse, må en ta stilling om hovedfokus skal ligge på det som tjener kommunen arbeidsgiver/oppdragsgiver eller om en i tillegg f eks skal legge til grunn kommunens funksjoner som samfunnsaktør i eget byområde. 8

9 Kommunen har flere roller enn som innkjøper En kommune skal ivareta mange funksjoner. Dette betyr at en må foreta avveining av ulike hensyn når en skal gi en uttalelse. To sentrale hensyn vil være: På den ene siden skal kommunen utnytte de ressurser som er til disposisjon best mulig, slik at en kan levere flest mulige tjenester med høy kvalitet til byens innbyggere. Dette er et konkret ansvar som påhviler kommunens ledelse. På den annen side må kommunens atferd være etisk holdbar, og innenfor de regler og avtaler som regulerer de aktuelle oppgaveområder. EUs indre marked bidrar å forsterke konkurransen mellom tilbydere av tjenester i hele EØSområdet. Bruk av konkurranse og en skarp sådan gir i prinsippet best utnyttelse av de ressurser som er til disposisjon. Men det gir også en del konsekvenser som kommunen som organisasjon må forholde seg til. Mangel på reguleringer kan medføre sosial dumping ved at en oppdragstaker bruker billig arbeidskraft fra andre land. Dette kan innebære at a. Det firmaet som utfører oppdraget får en ekstra fortjeneste ved å presse lønnsnivået til dem som utfører jobben et etisk perspektiv b. Norsk arbeidskraft blir utkonkurrent. Dette kan gi økt arbeidsledighet og på sikt økte kostnader på sosialbudsjettet et kostnadsperspektiv sosialt og økonomisk c. Det skjer en påvirkning av lønnsforholdene i norsk arbeidsliv større lønnsforskjeller d. Økt konkurranse kan gi reduserte kostnader for kommunene bedre ressursbruk En utjevning av levekår mellom ulike regioner/land i EU er en del av EUs politiske prosjekt. Dette innebærer også at lønnsforskjeller landene i mellom vil måtte bli mindre. Spørsmålet er med hvilket tempo slike endringer skal skje. I en slik forbindelse må en kunne stille spørsmål ved hvor virkningsfullt de bestemmelser som ligger i forslaget til endringer i forskriften vil være på sikt? Ovenstående lille gjennomgang viser at en stillingtaken til en forskrift for å legge til rette for en norsk ordning for å unngå sosial dumping, innebærer flere avveininger avveininger som kan være vanskelige. Det er imidlertid problematisk for en kommune å vurdere realitetene i den sak som går mellom ESA og Den norske stat hva gjelder den aktuelle forskrift. Dette innebærer at de mer generelle politiske elementer en slik sak har, må være utgangspunktet for byrådets vurderinger. Det en skal gi uttalelse om, er ikke først og fremst hvorvidt den norske forskriften er i strid med EØS-retten slik HSH hevder i sitt høringsinnspill, men hvordan en stiller seg til de konkrete forslag til endringer i forskriften. I tillegg har departementet eksplisitt bedt om synspunkter på innspill fra partene i arbeidslivet. I den forbindelse vil kommentarene fra NHO og HSH vedr andre måter å gripe fatt i problemstillingen om sosial dumping - enn en ytterligere komplisering av reglementet for offentlige anskaffelser, være interessante å utrede nærmere. Byrådets sammenfatende vurderinger Se forslag til vedtak s. 2 og 3 i denne sak. 9