nr desember årgang Hibach Samahle fra Vinje kommune er syv år og en av vinnerne av Amnestyprisen 2008!

Transkript

1 AMNESTY MAGASINET nr desember årgang Hibach Samahle fra Vinje kommune er syv år og en av vinnerne av Amnestyprisen 2008!

2 AmnestyMagasinet informerer om Amnesty Internationals arbeid, og tar opp spørsmål relatert til menneskerettighetene. Signerte artikler, kommentarer og intervjuer gjenspeiler ikke nødvendigvis Amnesty Internationals syn. Hva er Amnesty International? Verdens største uavhengige menneskerettighetsorganisasjon med 2,2 millioner medlemmer. Amnesty mottar ikke stats - støtte. I sin streben etter å øke respekten for alle menne - skerettighetene, ette r forsker og aksjonerer Amnesty International for å forebygge og stanse grove overgrep mot retten til fysisk og mental integritet, samvittighets- og ytringsfrihet og frihet fra diskriminering. AP/PA Photo/Jerome Delay Amnesty International Norge HOVEDKONTOR: Tlf: , Epost: info@amnesty.no REGIONSKONTORER: Region Øst, Oslo Tlf: Epost: ost@amnesty.no Region Sør, Stavanger Tlf: Epost: sor@amnesty.no Region Vest, Bergen Tlf: Epost: vest@amnesty.no Region Midt, Trondheim Tlf: Epost: midt@amnesty.no Region Nord, Tromsø Tlf: Epost: nord@amnesty.no ANNONSEKONTOR: Tlf: Epost: mail@amnestysupporter.no UTGIVER: Amnesty International Norge ANSV. REDAKTØR: Ina Tin REDAKTØR: Linn Stalsberg FORMGIVNING: Salikat Design TRYKK: Borg AS OPPLAG: STYRELEDER: Bente Erichsen GENERALSEKRETÆR: John Peder Egenæs ADRESSE: Tordenskioldsgt. 6B, Postboks 702 Sentrum, 0106 Oslo EPOST: magasinet@amnesty.no BANKGIRO: FRIST FOR STOFF TIL NR 1/2009: 1. februar Den demokratiske republikken Kongo: FORSIDEN: Hibach Samahle er syv år og bor i Vinje. Hun er en av vinnerne av Amnestyprisen 2008, som gikk til alle innbyggerne i Vinje kommune. Foto: Greg Rødland Buick 2AmnestNytt

3 - Det pågår en menneskerettslig og humanitær tragedie i Nord- Kivu, mens FNs sikkerhetsråd, EU og Den afrikanske union ikke gjør noen ting, sier Andrew Philip, Amnesty Internationals etterforsker på Den demokratiske republikken Kongo. FNs fredsbevarende styrker, MONUC, har ikke fått de forsterkningene eller det utstyret de trenger for å beskytte sivile. Situasjonen i flyktningeleirene er forferdelige. Noen leire er dessuten bare noen hundre meter unna krigssonen. Amnesty krever at det internasjonale samfunnet: ikke kommer med flere unnskyldninger forsterker NOMUC nå lager sikre korridorer for humanitær hjelp gjennom Nord- Kivu presser de stridende parter til å stanse alle menneskerettighetsovergrep På hjemmesiden til Amnesty i Norge kan du delta i aksjoner for Kongo: 3

4 INNHOLD AKTUELT Amnestyprisen 2008 Vinnerne i Vinje...5 Verden i Vinje...6 Small Places Tour 36 STOPP VOLD MOT KVINNER Ny norsk rapport: Vold mot kvinner i asylmottak...10 Ny nordisk rapport: Voldtatte kvinner når ikke frem...13 Fotoreportasje 24 FASTE SPALTER Jus: Verdenserklæringen 60 år!...14 Filosofi: Tør vi tvile på oss selv?...14 Illustrasjon: Kutals kommentar...15 Verden rundt...16 Det nytter!...18 Årskavalkade 34 Landsmøte 32 TEMA DØDSTRAFF Den siste bøddelen i Bangkok...20 Fotoreportasje: John Holbrooks bilder fra dødscellene i USA...24 Kronikk: Yohan Shanmaguratnam om brevveksling med dødsdømte...28 Forsvinninger: Amina Janjuas ektemann kom aldri hjem...30 Iran henretter fremdeles mindreårige...31 Landsmøtet 2008: Nye utfordringer for Amnesty...32 Årskavalkade Small Places Tour: konserter for Amnesty...36 For medlemmer...37 Debatt og meninger...38 Verden i Vinje 6 Glemt vold i asylmottakene 10 Døden på Bangkok Hilton 20 Det nytter 18 LEDER Vinje kommune mottok årets Amnestypris for sin vellykkede og langvarige historie med å integrere flyktninger. Man er fristet til å si som Barack Obama: Klart vi kan! Eller i dette tilfellet: Klart de kan. Aftenposten skrev i en leder i etterkant av Amnestyprisens tildeling: «Dette gir håp om at årets Amnestypris vil inspirere andre kommuner, små og store, til å føre en langt mer aktiv integreringspolitikk enn tidligere». Amnesty i Norge håper selvsagt på det samme. Vinje viser vei Vinje har særlig mange somaliere, en gruppe som har blitt sterkt stigmatisert som særs utfordrende å integrere. I Vinje er det motsatt, noe som viser at det kan være langt mellom sannhet og oppslag i media. Ordfører i Vinje, Arne Vinje, sa i sin takketale da han mottok prisen under Amnestys landsmøte 25. oktober: «Desse tjuge åra har ført til at dei som flykta frå den blodige og meiningslause borgarkrigen i Somalia og hamna i fjellbygda Vinje med lite anna enn traumatiske erfaringar i bagasjen, dei er no vanlege vinbyggjar - bortsett frå at dei er underrepresenterte i kriminalstatistikken, det vil si utan representasjon.» «Er det rart at me i Vinje er stolte av somaliarane våre? Og takksame, for at dei gjev bygda ein dimensjon som me hadde vori fattigare utan. Me har komi så nær kvarandre gjennom desse åra at kjennskapen til det levande mennesket har erstatta den stereotypien me bar på før.» Arne Vinje sa videre at han kunne forstå tildelingen av Amnestyprisen, som en del av et større prosjekt for å utfordre stemningen i samfunnet når det gjelder flyktninger og asylsøkere: «...alle meldingane om mistilpassa og mangelfullt integrerte flyktningar skapar auka motstand mot så vel asylinstituttet som norske kommunars vilje til å ta på seg den heilt naudsynte oppgåva å finne ein trygg og god plass til menneske som er drivne på flukt. Og me ser at somaliarane no er stempla som ei særleg vanskeleg gruppe å integrere. Det er etter våre røynsler eit urimeleg og uverdig stempel.» Aftenposten skriver videre i sin leder: «Dette er en tildeling som løfter frem et av de aller viktigste problemområdene i dagens norske samfunn, og som samtidig motvirker den svartmaling som ofte preger alt som har innvandring og integrering å gjøre. Derfor har Amnesty gjort et viktig og riktig valg». I dette nummeret av AmnestyMagasinet kan du lese mer om Vinje og vinnerne der. Linn Stalsberg, redaktør 4 AmnestyMagasinet

5 AMNESTYPRISEN 2008 VINNERNE I VINJE Utdrag fra juryens begrunnelse: «Årets Amnestypris går til Vinje kommune og innbyggerne i kommunen. Vinje mottar prisen for sin mange årige og vellykkede innsats for å integrere flyktninger. Vinje og innbyggerne der virkeliggjør viktige sider ved menneskerettighetene, blant annet ved å sørge for like muligheter for alle, motarbeide diskriminering og å gi ekstra støtte til flyktninger som blir bosatt i kommunen». Hele begrunnelsen og takketalen til ordfører Arne Vinje kan leses på nyheter Amnestyprisen har vært delt ut i Norge siden Tidligere vinnere er Liv Jessen (Pro- Senteret), Vibeke Omdahl (=Oslo), Tore Sandberg (justismord) og Mahmood Amiry- Moghaddam ( menneske - rettig hetsaktivist Iran). Det er Amnesty Internatio nal Norges styre som vedtar og deler ut prisen. Prisen er en statuett av Nico Widerberg. Årets Amnestypris går ikke til én, men til 3635 mennesker. Vellykket integrering av flyktninger krever nemlig mer enn et vedtak i kommunestyret. Innbyggerne i Vinje kommune i Telemark har mottatt Amnestyprisen 2008 for sin mangeårige og suksessfylte innsats for å integrere flyktninger. Ethvert norsk lokalsamfunn kunne trenge noen som bidrar til å gjøre det mer åpent, inkluderende og solidarisk. Det mener Vinje kommunes ordfører, Arne Vinje. Han mener bygdas 70 flyktninger har bidratt med nettopp dette. - Flyktningene våre har gitt bygda en dimensjon vi ville vært fattigere uten. Vinje har blitt et bedre sted å bo for alle, sier han. Arne Vinje mottok prisen på vegne av innbyggerne under Amnestys landsmøte 25. oktober. En pris til hele kommunen Den norske fjellkommunen har bosatt tre flyktning grupper; somalierne i Åmot, bosnierne i Haukeli og liberierne på Rauland. I dag kan kommunen skilte med at barna med flyktningbakgrunn gjør det godt på skolen, ungdommene tar utdanning på et nivå som ligger over gjennomsnittet for bygdeungdom og de voksne er i arbeid. Minoritetsbefolkningen i Vinje snakker norsk og deltar på lokale aktiviteter på lik linje med de etnisk norske. Somalierne er for første gang representert i kommunestyret denne perioden. - En viktig årsak til suksessen er at tilstrekkelig mange mennesker i lokalsamfunnet skjønte sitt ansvar og stilte opp helt fra starten. De åpnet hjemmene sine, organiserte seg i grupper og nettverk og hjalp til som best de kunne med å gjøre livet i det norske samfunnet så lett som mulig for dem som kommer utenfra, sier Arne Vinje. Menneskerettighetsarbeid i praksis «Det er ingen tvil om at Vinje kommune og dens innbyggere driver operativt menneskerettighetsarbeid hver eneste dag» heter det i juryens begrunnelse. Undervisning i rettigheter er også obligatorisk for Vinjes nyankomne. - Mange kommer fra en bakgrunn der rettighetstenk ningen er svak. Rettigheter en viktig del av den norske grunnloven og ligger som fundament for den politiske og administrative organiseringen av landet. Rettighets forståelse er inngangen til å kunne fungere godt i det norske samfunn, på en likeverdig måte, sier ordføreren. - Flyktningene som kom til Vinje har grepet sjansene samfunnet ga dem, både de formelle rettighetene og de mulighetene de har som borgere, til utdanning og til å være deltakere i lokalsamfunnet. - Er det lettere å integrere flyktninger i kraftkommunen Vinje enn i andre, fraflyttingstruede kommuner i Norge? TEKST OG FOTO: Kristin Rødland Buick - Vi har nedgang i folketallet, som de fleste andre distriktskommuner har. Jeg tror dette handler mer om vilje enn penger. Kommunen må sette av nok midler til å gjøre arbeidet skikkelig, men dette har mest med holdninger å gjøre. Det er sant at en del av somalierne har jobb i kommunen, men mange er også ansatt i det private næringslivet. Mottar flere flyktninger En evaluering av integreringsarbeidet etter de første 20 årene har hatt positivt utfall, og kommunen har nettopp vedtatt å ta imot flere flyktninger. Gjerne fra Somalia, som det heter i vedtaket. Konklusjonen er at integreringsprosjektet i Vinje har hatt en oppdragende effekt på lokalsamfunnet. Rektor ved Åmot skule etterlyser nå flere elever med innvandrerbakgrunn i klassene, fordi de gjør det så godt på skolen. - Vi tar ikke imot flyktninger fordi andre syns vi bør, poengterer ordføreren. Arne Vinje representerer SV, men er tverrpolitisk valgt ordfører med støtte fra Høyre, KrF, Sp, SV og Bygdelista. Arne Vinje håper å bruke Amnestyprisen til å synliggjøre at det slett ikke er umulig å integrere flyktninger i Norge, heller ikke grupper som blir regnet som vanskelig å integrere. - Vi kan konstatere at veldig mye av det som har blitt sagt om somaliere ikke stemmer. Vi har kommet bak stereotypiene og ser menneskene som har flyktet. Vi har blitt kjent med mennesker med kraft, overskudd og solidaritet. Kristin Rødland Buick er ansatt i Amnesty International Norge. Ordfører i Vinje kommune, Arne Vinje, mottok Amnestyprisen 2008 fra styre - leder Bente Erichsen under Amnestys landsmøte 25.oktober. AmnestyMagasinet

6 AMNESTYPRISEN 2008 VERDEN I VINJE Handler god integrering om store hjerter eller hardt, målrettet arbeid? I Vinje har de funnet en oppskrift som gir skepsis og fremmedfrykt hard medfart. TEKST: Katrine Ree Holmøy FOTO: Greg Rødland Buick Sola kunne strålt fra en blå himmel, klargrønne blader stått i vakker kontrast til hvite bjørkestammer. I bakgrunnen ville grønt gress glidd over i bratte fjellsider med snødekte topper, mens en hardingfele summet i det fjerne og en mild vind forsiktig tok tak i bunadskjørtene. Men det er jo oktober, og bare mørke, våte grantrær holder stand i høstværet. Det er grått, regntungt og surt. Idyllen i Vinje kommer av noe helt annet enn nasjonalromantisk godvær. Denne grisgrendte fjellkommunen er nemlig best i landet når det kommer til integrering, og for det har de fått årets Amnesty-pris. Hva er det med Vinje? Vi er i Åmot, kommunesenteret, der flertallet av somalierne har blitt bosatt i løpet av de 20 årene som har gått siden de første familiene kom. Somalierne som ellers i landet er gjenstand for til tider opphetet debatt. De jobber ikke. De tygger khat. De bryter loven. Her i Åmot snakker de vinjemål, går på skole og er i arbeid. Somalierne er ikke representert i kriminalstatistikken. Mens enkelte samfunnsdebattanter ser til USA for å finne ut hvorfor somalierne der i snitt klarer seg bedre på arbeidsmarkedet enn de som kommer til Norge, kan det hende at løsningen er å finne her i hjertet av Norge. I Vinje. Tre dager til ende På Vinjehuset i Åmot er de i ferd med å vise fram fruktene av å åpne opp for Det blir ikke fredeligere enn dette, sier Hamse Mohamed om byggefeltet han bor i. et flerkulturelt samfunn. 20 år med flyktninger i kommunen feires i tre dager til ende: Islams fem søyler, likheter og forskjeller mellom islam og kristendom og utfordringer i møte med det norske samfunnet diskuteres. Galleriet gir glimt fra Bosnia, Liberia og Somalia, fargerike plagg og vakre bøker er stilt ut på vegger og bord. På scenen presenterer Vinje Kulturskule sanger, eventyr og leker fra Somalia. I nyere tid har kommunen fostret sønner som Odd Nordstoga, spellemann og luring. Tarjei Vesaas var vinjegut, det samme var Aasmund Olavsson Vinje. Særlig norskere blir det ikke. Men vinjegutter er også Hamse Mohamed, Ali Abdi Mohammed og Hassen Samahle, som vi møter i Vinjehuset denne lørdagen. Ogbad, Amina, Ido og Hibach er vinjejenter, og Fardus M. Habane er stolt mor til fire unge vinjeværinger. Og de er bufaste som Per i Tarjei Vesaas roman «Det store spelet»: i Vinje skal de være, all sin tid. Ei skikkelig kjerring For Fardus betydde det mye at hun ble bedt med på Kjerringråd. Hun kom til Åmot, hvor mannen hennes allerede bodde, for elleve år siden. - Jeg sa bare «heimat». Jeg hadde et veldig sosialt liv i Somalia og i Etiopia. Jeg tenker fremdeles på venner og familie som jeg reiste fra, sier hun for å beskrive hvordan det var å komme til Vinje og starte et liv her. 6 AmnestyMagasinet

7 Det er fordommer og motstand overalt. Man må alliere seg med de gode kreftene, sier Tone Svalastog Garnes, som var flyktningkonsulent i Vinje i 11 år. Hun kom mot slutten av oktober, og som nå var det surt og kaldt. Hun frøs i den lille, mørke leiligheten mannen hadde, og allerede første kvelden pisket snøen mot vinduene. - Det var så veldig kaldt her. Og første gang jeg gikk ut på snøen, falt jeg. Jeg prøvde å se på tv, men jeg skjønte ingenting. Her kan jeg ikke bo, tenkte jeg. Barnet hun fødte et halvt år senere ga henne noe annet å tenke på. Og Ingerid Hayes, en kollega av mannen, kom ofte på besøk. De to kunne ikke snakke sammen uten tolkehjelp fra mannen, men besøkene betydde mye for at Fardus begynte å føle seg trygg, gå på norskkurs og bli kjent i bygda. De er begge med i Kjerringråd, en sosial møteplass for kommunens kjerringer fra alle verdensdeler. Rådet møtes en gang i måneden. De synger og danser, og snakker om ting som opptar dem i hverdagen. - I Kjerringråd får vi fram at ting ikke er så farlige. En del av de somaliske kvinnene trodde barnehagen var farlig, og det samme gjaldt skolen. De trodde barna måtte spise pølser av svinekjøtt hvis de kom i barnebursdag. Kjerringene er viktige, det er de som er autoriteten i familien, sier Jorid Svalastog. Vi møter henne sammen med Fardus, Ingrid Røinås, Hallbjørg Strøm og Ingerid Hayes under feiringen på Vinjehuset. De er vaskeekte vinjekjerringer som har gjort sin del av jobben for at somaliere, bosniere og liberiere i Vinje har funnet seg til rette i lokalsamfunnet. - Jeg syns det var vanskelig å komme til Vinje selv, sier Ingerid, som opprinnelig er fra Sørlandet. - Jeg også. Men jeg hadde Ingerid, sier Fardus. Ingerid tørker rørt en liten tåre fra øyekroken. - Ikke grumsfritt - Hva tror dere er grunnen til at det har gått så bra med somalierne som har kommet til Åmot? - De som jobbet med det i kommunen den første tida. Ting ble gjort riktig helt fra de kom hit. Alle etatene, skolen og idrettslaget var positive og viktige for å få til dette, sier Jorid. Ingrid må bremse entusiasmen en smule. - Det var ikke så glamorøst som det høres ut. Det var en del frustrasjon, som når fotballaget satt i bussen og ventet på folk som aldri kom på tida, sier hun. - Det har ikke vært grumsfritt i Vinje. Men vi har vært gode til å si fra, og til å ta tak i ting tidlig. Det var mange krefter i Vinje på den tida som ikke var så gode, sier Hallbjørg. De forteller at det var mye debatt i lokalavisa om hva som ville skje med den lille bygda hvis det kom fremmedfolk dit. Mens enkelte samfunnsdebattanter ser til Etter hvert dreide USA for å finne ut hvorfor somalierne der diskusjonen seg om i snitt klarer seg bedre på arbeidsmarkedet småting som at somalierne var dårlige til klippe ple- hende at løsningen er å finne her i hjertet enn de som kommer til Norge, kan det nen. Banalt, kanskje, men et eksempel på av Norge. I Vinje. hvordan skepsis og usikkerhet overfor det ukjente kommer til uttrykk i det hverdagslige og kjente. Nordmenn er opptatt av plen. Disse spenningene fantes - og finnes tildels fremdeles - i Vinje som andre steder. - Vi er ikke så spesielle her i Vinje, men vi hadde noen spesielle omstendigheter. Også var det noen solide somaliere vi fikk hit, sier Ingerid. - De første som kom gjorde en kjempejobb, påpeker Jorid. - Vi har fått en sjanse til å lære at det ikke handler om hudfarge, sier Hallbjørg. Damene snakker av erfaring, og har noen gode råd å komme med: Vær tålmodig, ting tar tid, husk at dette er en livslang prosess. AmnestyMagasinet

8 AMNESTYPRISEN 2008 Kjerringene skravler som de pleier når de møtes. De har blitt gode venner, og reist land og strand rundt sammen for å handle til Id eller besøke barn som studerer i Oslo, Stavanger og Bergen. På turene sover de fire på samme rom, med tilhørende pysjparty. De har kommet langt fra de første famlende, nærmest språkløse møtene. - I ettertid er det rart å tenke på all kommunikasjonen som foregikk uten språk. Vi ble fort godt kjent, sier Hallbjørg. De holdt seg til de nære tingene, til mat og unger, temaer de alle var opptatt av. - Og vi har ledd så mye, det er rart at vi forstår humoren uten å ha noe felles språk, sier hun. De er skjønt enige om at somalierne har brakt varme og åpenhet til bygda. Før i tida klemte de nesten aldri. Nå klemmer de hele tida. Blod og tenner Men det har ikke vært bare latter og klemmer. Hamse Mohamed tar oss med ut for å vise fram Åmot, bygda han har bodd i siden han kom til Norge som niåring. Nå er han 24, og planlegger studier i Oslo. - Jeg råna jæklig mye før. Ta til høyre, det er her det begynner, sier han når vi setter oss - I Kjerringråd får vi fram at ting ikke er så i bilen. Han har visst blitt for voksen for råninga, farlige. En del av de somaliske kvinnene men ruta sitter fortsatt i trodde barnehagen var farlig, og det kroppen. En runde på en liten parkeringsplass, ned samme gjaldt skolen. forbi bensinstasjonen og Jorid Svalastog videre til kroa. Han retter på sjåføren. - Du skal egentlig sitte litt mer tilbakelent. Sånn, ja. Ta til høyre igjen, sier han. Vi er tilbake ved start, og det blir ikke flere runder i dag. Vi må videre, vi må se Åmot. - Hvor er sentrum? - Sentrum? Dette er sentrum. Vil dere opp i byggefeltet? Hamse krysser fingrene for å komme gjennom nåløyet på politi - høgskolen. - Jeg har kommet inn på fengselsbetjentutdanningen. Men jeg har alltid drømt om å bli politi. Jeg er veldig nysgjerrig, og vil være der det skjer. Og så vil jeg ha det rettferdig. Jeg har alltid gått inn og stoppet slåsskamper, sier han. At Hamse gjør sitt for å stoppe slåsskamper i dag, kan henge sammen med at han har fått mer enn sin tilmålte dose juling i oppveksten. For selv om Vinje i dag trekkes fram som et prakteksempel på integrering og harmoni, har det vært både blod og tenner på veien fram. Da han som niåring begynte på skole i Åmot, måtte han slåss med nesten alle guttene i klassen. - Folk kalte meg neger hele tida. Heldigvis visste jeg ikke hva det betyr, sier han med et skjevt snusleppesmil. Vi kjører gjennom byggefeltet, eneboliger i tre som ligger passelig langt fra hverandre for den norske tilbakeholdenheten. - Der bor det somaliere, og der, og der nede, sier Hamse og peker. Vi parkerer utenfor hos bestemoren hans. Bordet er dekket, det er snart middagstid. - Jeg vil ikke være lenge i Oslo. Jeg er ikke glad i store byer. Jeg vokste opp på en liten plass, og har levd resten av livet her i Åmot, sier Hamse. Mange av hans jevnaldrene flytter ut, men han regner med at de fleste er tilbake igjen i løpet av noen år. - Det er bra her nå. Men det har ikke alltid vært like rosenrødt. Da jeg kom var folk heldigvis nysgjerrige, vi ble bedt på middager og ble kjent med folk. Men senere, da det kom flere, snudde det. Noen folk sluttet å hilse på meg. Men vi har klart det. Jeg føler at vi har lykkes, sier han. Han har ikke alltid vært like sikker. - Jeg sa til pappa at jeg ikke orket mer, at jeg ville flytte. Men han har vært sta, han bare klappet meg på skulderen og sa at det blir bedre, sier han. - Hva tror du har ført til at det har snudd igjen? - Folk har kommet i jobb. Da er det lettere å bli kjent, sier han. Selv jobber han fulltid på matbutikken Spar. Vi går ut i høstregnet igjen, og følger veien som skjærer skrått oppover gjennom byggefeltet. En sti tar oss ut på et vått, høstbrunt jorde. - Her sto jeg på ski første gang, sier Hamse, med boblejakka godt lukket mot ruskeværet. Vi ser nedover mot bygda han gruer seg litt til å forlate. Nå er det bra å være her. - Det har tatt oss 20 år å få det til. Vi har vært sta og ikke reist vår vei. Vi har god grunn til å feire, sier Hamse. En plass rundt bordet Et av tegnene på at de har fått det til, er Ali Abdi Mohammed. For første gang er somalierne representert blant politikerne i kommunestyret, begge for SV, og Ali er en av dem. Han kom inn i lokalpolitikken fordi sjefen på jobben er politiker, og de snakket om politikk hver dag. Utdanning og skole er de viktigste sakene for ham. - Jeg lærer mye om hvordan ting fungerer i kommunen. Det kan jeg videreføre til andre somaliere her. I Somalia er mye av politikken korrupt, her er det rent, sier han. Ali har ingen planer om å forlate Vinje med det første. - Det er et lite sted, hvor nesten alle kjenner hverandre. Her får vi veiledning hvis vi gjør noe feil, og det er nok det beste når man skal inn i den norske kulturen. I store byer kjenner man ofte ikke naboen engang. På et lite sted er det lettere å bli integrert. Folk er åpne og hjelper til, sier han. Selv omgås han somaliere og nordmenn om hverandre, noe han mener er veldig bra for barna. - Hvor mange har du? - Fem. Jeg er ikke så godt integrert, ler han. - Hva håper du på for dem? - Jeg håper de blir godt integrert, og at de reiser ut for å ta høyere utdanning. Og at de flytter tilbake til et lite sted. - Helst Vinje? - Helst Vinje, ja. Ungene ser ut til å trives: Ogbad (7), Amina (9), Ido (4) og Hibach (7) svinser fnisende rundt i Vinjehuset. De har allerede feiret i to dager, men er fremdeles proppfulle av energi. - Vi har mye å feire, sier Hassen Samahle, som holder styr på de energiske ungene - noen hans egne, andre nieser eller venner av barna. Han har tatt utdanning og jobbet i andre deler av landet, man nå er også han og familien bufaste i Vinje. - Vi er nomadefolk, og her er det et landskap man kan bevege seg i. Jeg er fra en liten landsby i Somalia. Vinje er gjenkjennelig, på en måte, sier han. Barna suser mellom beina våre mens vi snakker, de stryker håret, klemmer, kikker i vesker og synger Fader Jakob på somali og norsk. - Det er bra å bo i Vinje, for vi kan være ute og leke og gå på besøk, og hoppe trampoline. Og av og til overnatter vi hos hverandre, sier de, nærmest i kor. Så vrangsiden En av de som får mye av æren for suksesshistorien Vinje, er Tone Svalastog Garnes. Så har hun også jobbet hardt og målrettet i mange år for at alt skulle være skikkelig tilrettelagt for nykommere 8 AmnestyMagasinet

9 Hibach (7) liker å bo i Vinje fordi hun kan leke, gå på besøk og hoppe på trampoline. Hassen Samahle holder styr på viltre unger, og er glad for at de får en trygg oppvekst i Vinje. Somali på 1-2-3, så kan alle synge "Hode, skulder, kne og tå": Madaha, garab, jilib, faro. På Kakeringen Kafé og Konditori i Åmot står en flerkulturell matruska over en pyntetallerken med Harald og Sonja. i kommunen. Hun kom til jobben som flyktningkonsulent i Vinje i 1989 fra en jobb ved voksenopplæringen i Stavanger. - Der lærte jeg mye om vårt eget samfunn. Det virker så glatt og greit for oss som vokser opp her, men det er sjokkerende hvor vanskelig det er å nå fram med enkle spørsmål for folk som er nye i landet. Jeg fikk se vrangsiden av det norske samfunnet, og det motiverte meg. Hun er mild med bestemt, og snakker om utfordringer og gleder med åpenbar kjærlighet til både arbeidet og menneskene. - Folk som kommer hit, både vil og kan. Jeg hadde høye ambisjoner, og fant heldigvis gode allierte i lokalbefolkningen, sier hun. - Mange av de som kommer har opplevd ekstreme og grusomme ting, og har hatt behov for kvalifisert faglig hjelp. De kan ofte trenge litt tid, sier hun. Garnes mener kompetanse og kunnskap er kjernepunkt. - Vi har hatt fagsamlinger for å øke vår egen kompetanse i kommunen om ting som religion, klansystem, landkunnskap og helse. Jeg mener det er viktig at vi vet mest mulig om landene folk kommer fra. Somalierne her ble spurt om det finnes biler i Somalia. Vi må ha litt kunnskap for å kunne ha likeverdige samtaler, sier hun. Likevel var det utfordrende, ikke minst når det gjaldt å sikre en kontinuitet i arbeidet, fordi stillingen var på åremål. - Noen tenkte at dette med flyktninger er noe som går over, at krisene i hjemlandene raskt ville finne sin løsning og alle dra hjem, sier hun. Selv var hun overbevist om at det er nødvendig å tenke mer langsiktig enn som så. - Noen må skape kontinuitet, være et knutepunkt. Og hvis du virkelig vil og tror det er mulig, finner du alltid løsninger på praktiske utfordringer. Uavhengig av om det er i ei lita bygd eller i Oslo, sier hun. Også hun har merket fordommer og fremmedfrykt i den lille bygda. På det meste var det rundt 70 somaliere i Åmot og snakk om gettoer og «lille Somalia». - Det er fordommer og motstand alle steder. Man må alliere seg med de gode kreftene. Vinje er ikke så spesielt, men mange her og ikke minst flyktningene selv, har vist stor vilje til å finne løsninger. Flyktningene som kommer hit vil noe med livene sine. De har tapt så mye, og vil ikke tape igjen, sier Garnes. Hun understreker at utarbeiding av individuelle planer for utdanning og arbeid, sammen med personlig, tilpasset oppfølging av hver enkelt var viktige ingredienser. - Flyktningene som kommer hit vil noe med livene - En av de sine. De har tapt så mye, og vil ikke tape igjen. som kom var Tone Svalastog Garnes for gammel til å ha rett til videregående skole. Vi snakket oss fram til hva som var mulig her, og hva han kunne tenke seg å drive med. Vi fikk avtalt en praksisordning hos en lokal tanntekniker, og da det viste seg å fungere bra, fikk vi utvidet ordningen. Det ble på en måte metoden vår overfor andre også, sier hun. I de elleve årene hun jobbet som flyktningkonsulent, ble det statlige integreringstilskuddet også brukt til særlige integreringsfremmende tiltak. Kommunen har gitt stipender til elever i videregående skole, integreringsmidler til lag og organisasjoner, og arrangert sommerskole for å lære nykommere om friluftsliv i fjellkommunen. Garnes mener mye har skjedd på disse 20 årene. - Å komme og å ta imot er en prosess som tar tid, sier hun. Hun mener hver nye person som kommer er en spennende opplevelse. - Å jobbe med dette gir mye tilbake. Det er en stor utfordring, men også en stor gave. Og det er en påminning om våre egne verdier. Det er ikke så lenge siden vi var et fattig land selv. Det er lett å glemme sin egen historie, sier hun. Katrine Ree Holmøy er frilansjournalist. Greg Rødland Buick er frilansfotograf. AmnestyMagasinet

10 NORSK FOR NYBEGYNNERE: Adele har vært på badet. Når hun kommer tilbake til rommet sitt, finner hun en mann sittende på sengen. Kan du hjelpe henne å sette ord på hva hun føler? J E R D D! FRIHET FRA FRYKT. Alle kvinner har rett til beskyttelse mot vold. Dette er ikke en realitet for kvinner i norske asylmottak. De er redde for å gjøre dagligdagse og livsnødvendige ting, som å gå ut av rommet og lage mat. Norske myndigheter må respektere menneskerettighetene ved å gi kvinner på asylmottak en trygg hverdag og beskyttelse mot vold. KREV AT NORSKE MYNDIGHETER SIKRER KVINNER I ASYLMOTTAK FRIHET FRA FRYKT: Foto: Marcel Leliënhof/Tinagent.no Ide: Kikkut Amnestys anbefalinger: Norske myndigheter må respektere menneskerettighetene ved å sikre kvinner i asylmottak en trygg hverdag og beskyttelse mot vold. Arbeids- og inkluderingsmi - nister Dag Terje Andersen må sørge for at det blir iverksatt tiltak som sikrer at vold mot kvinner i asylmottak forebygges, etterforskes og straffes. Kvinner som utsettes for vold må få behandling og rehabilitering. AMNESTY MED NY RAPPORT OM KVINNELIGE ASYLSØKERES SITUASJON Den glemte volden i asylmottakene Myndighetene har visst om volden mot kvinner i asylmottak i mange år, uten å sette inn de nødvendige tiltakene, mener Amnesty i Norge. Norsk Folkehjelp og Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) mener nordmenn må vise tafatte politikere at folk flest faktisk bryr seg. TEKST: Per-Ivar Nikolaisen UDI må utvikle bedre rutiner for registrering av vold og iverksette nødvendig tiltak. 10 AmnestyMagasinet

11 - Jeg føler meg uttrygg på mottaket. Det er menn som banker på døren min hele tiden. Jeg har døren låst. Jeg spør alltid hvem det er som banker, og hvis de svarer, og det er en mann, åpner jeg aldri. Sitatet er hentet fra Amnestys nye rapport om Vold mot kvinner i asylmottak. Også flere andre rapporter har de siste årene fastslått at kvinnelige asylsøkere er svært sårbare i mottakene, men utlendingsmyndighetene har ikke satt inn gode nok tiltak til å få bukt med situasjonen. BRYTER MENNESKERETTIGHETENE «Dette handler i verste fall om over grep eller forsøk på overgrep, om følelsen av fysisk utrygghet og usikkerhet [...] noen har opplevd seksuelle overgrep, psykisk og verbal trakassering, nattlige besøk og forsøk på å komme inn på rommene deres.» Allerede i 1999 beskrev SIN- TEF kvinners situasjon på asylmottakene på denne måten i rapporten Mellom håp og lengsel. Å leve i asylmottak. Beskrivelsen fra levekårsundersøkelsen som ble utført på oppdrag fra Kommunal- og regionaldepartementet, er til forveksling lik den som Amnesty forteller om i sin rapport ni år senere - Det er bekymringsfullt at NOAS myndighetene i mange år har vært klar over hvor utsatte og sårbare kvinner i mottak er, uten å iverksette de nødvendige forebyggende og beskyttende tiltak, mener generalsekretær John Peder Egenæs i Amnesty. Han mener dette er et brudd på myndighetenes menneskerettslige forpliktelser. Amnesty får støtte fra Norsk Folkehjelp som i 2003 selv kom med en Sylo Taraku i NOAS tror at Amnestys kampanje kan sette fart i arbeidet med vold mot kvinner i asylmottak. rapport om vold mot kvinner i mottakene. Folkehjelpa driver flere asylmottak på ideelt grunnlag. Arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen, som er tidligere innenlandssjef her i Norsk Folkehjelp, og som selv har skrevet brev og klaget til regjeringen om kvinners situasjon i asylmottak, bør være den beste til å vite om denne situasjonen, sier generalsekretær Petter Eide. Ingen fra politisk ledelse ville kommentere saken nærmere for AmnestyMagasinet før anbefalingene fra UDI er klare. Også avdelingsleder Sylo Taraku i Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) bekrefter at man har visst om volden mot kvinner i mottak lenge, selv om det ikke vises særlig godt i registreringene til UDI. Jeg har blitt voldtatt mange ganger i hjemlandet og mishandlet i flere år. Det fortalte jeg, og at jeg fikk mareritt og ikke fikk sove når jeg bodde slik. Jeg fikk ingen forståelse.» Fortvilte kvinner forteller i Amnestys rapport at de frykter menns nærvær på mottakene. UDIs krav til mottakene sier at det skal legges til rette for at - De sa at jeg skulle bo sammen med ti menn! Hva hvis de voldtar meg, spurte jeg. Da fikk jeg informasjon om krisesenter og politi og at mennene hadde fått beskjed om at det ikke var lov. De forstår ikke at menn gjør som de vil fordi kvinner ikke er verdt noen ting. UDI Avdelingsleder Anne Siri Rustad i UDI ønsker et nærere samarbeid med Amnesty om vold mot kvinner i asylmottak. privat Forsker Elin Skogøy mener det er store tabuer knyttet til saker der menn slår kvinner. Kunnskapen om å avdekke denne typen vold i mottakene er liten. kvinner skjermes for «uønsket oppmerksomhet» fra menn. Alle rom skal ha låsbare dører, og det skal være låsbart toalett og bad. Det skal være egne oppholdsrom for kvinner, og mottakene skal også sørge for at kvinner er med i beboerrådene. Rapporten til Amnesty forteller at mange mottak ikke følger opp kravene. - Det er ikke slik at vi ikke gjør noe. Det er gjort mye, og vi har sterk oppmerksomhet rettet mot kvinnenes situasjon, men det kan bli bedre. Dette bidrar rapporten til Amnesty med å synliggjøre, sier avdelingsleder Anne Siri Rustad i UDI. UDI følger opp nye mottak etter tre måneder, og har årlige tilsyn på etablerte mottak for å se om kravene følges. - Det er noen som ikke har egne fellesrom for kvinner, men et stort flertall har det, påpeker Rustad. Også den økende asylstrømmen har gått utover kvinnene. - Noen mottak har gode forhold for enslige kvinner, men ikke alle. I dagens situasjon er det ikke alltid vi får sendt kvinnene til de best egnede mottakene, sier Rustad. VAGE KRAV Forsker Elin Skogøy ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har ledet arbeidet med den nye rapporten til Amnesty. Med seg har hun hatt fire masterstudenter i sosialt arbeid ved Høgskolen i Oslo. 46 asylmottak har svart på en spørreundersøkelse som tar for seg flere sider ved kvinners situasjon på mottakene. Det er også gjennomført en dybdestudie av fem mottak, der ansatte og kvinnelige beboere er intervjuet. Skogøy forstår at UDI er uenig i at det ikke har skjedd noe for å bedre situasjonen, for kravene til mottakene er endret. - Tiltakene er gode, men ikke nok i seg selv. Kravene til mottakene er veldig lite konkrete. Det anbefales egne boavdelinger for kvinner, men mottakene er ikke pålagt dette. De tiltakene myndighetene virkelig ønsker skal realiseres, må naturlig nok formuleres som krav. Med økonomiske Vold mot kvinner i asylmottak Rapporten Vold mot kvinner i asylmottak er en del av Amnesty Internationals kampanje «Stopp vold mot kvinner». Rapporten viser at kvinner som bor i norske asylmottak opplever en grunnleggende utrygghet som bidrar til at de er redde for å gjøre dagligdagse og livsnødvendige ting, som å gå ut av rommet og lage mat. Myn - dighetenes forebygging og håndteringen av vold mot kvinner i asylmottak har alvorlige mangler. Omfanget av vold er større enn det mottakenes egen registrering tilsier. Ansatte ved mottak har ikke tilstrekkelig kunnskap om vold mot kvinner. Mottakenes tiltak mot vold er i liten grad rettet mot tilfeller der samlivspartneren står bak overgrepene. Det er lite bevissthet blant ansatte om de dilemmaene som møter en kvinne som er utsatt for vold i nære relasjoner. Familiens søknad om asyl ofte er begrunnet i mannens politiske aktivitet, og dermed er kvinnens forhold til overgriperen selve grunnlaget for å kunne bli i Norge. Den fysiske utformingen av mottakene bidrar til å gjøre kvinner utrygge og sårbare for overgrep fra fremmede. Flere mottak mangler egne fellesrom forbeholdt kvinner. I tillegg mangler flere mottak egne boavdelinger for kvinner. 11

12 Kristin Rødland Buick midler knyttet til, påpeker Skogøy. Mye tyder på at det reelle omfanget av overgrep og vold er langt større enn det UDI har registrert. Undersøkelsene viser at det var 60 registrerte tilfeller av vold mot kvinner på mottakene i løpet av 2006, mens det i UDIs registrering er svært få hendelser med vold mot kvinner. SKJULT VOLD Trolig er det vold fra samlivspartner som har størst omfang på asylmottak. Rapporten tyder på at det er behov for kompetanse. - Vold i nære relasjoner er et av de største tabuene også ellers i samfunnet. Det er lett å snakke om vold på åpen gate og overfallsvoldtekter. Men det er større vegring mot å gripe inn når overgrepene skjer i det private rom, sier Skogøy. Hun viser til at de ansatte på asylmottak jobber under hardt press, og at det er krevende å gå inn i slike saker. Skogøy peker på at slike saker er smertefulle, både for den utsatte og de rundt. På mottakene vil det også bli en diskusjon om hvor mye de ansatte skal blande seg inn i familielivet. - Tilværelsen på mottak skal være preget av «normalitet». Asylsøkerne er ikke klienter i et hjelpesystem. De bor der som en hvilken som helst familie. Samtidig er de isolert og mangler nettverk. De ansatte er gjerne den eneste linken til omverdenen. MANGLER KOMPETANSE Skogøy peker på at kontroll og isolasjon er en viktig del av volden mot kvinner: - Vold mot kvinner er mer enn fysisk vold. Kontroll er gjerne hovedingrediensen, mens den fysiske volden er et ris bak speilet dersom kvinnen ikke lar seg kontrollere. Nettopp denne kombinasjonen av ulike typer overgrep er den mest destruktive. UDI på sin side innrømmer langt på vei at kunnskapen om volden mellom partnere har vært for dårlig i mottakssystemene. MENN MÅ ENDRE HOLDNING Avdel - ingsleder Sylo Taraku i Norsk organisasjon for asylsøkere mener mangelen på formell kompetanse ikke kan brukes som sovepute for ikke å ta tak i vold i nære relasjoner. - I vårt samfunn er det blitt slik at folk må være eksperter for å snakke med mennesker og hjelpe dem. Men det er ikke slik at man alltid trenger et psykososialt team. I mange tilfeller holder det å bruke sunn fornuft. En mottaksansatt kan ofte være bedre egnet til å hjelpe en kvinnelig beboer enn en psykolog som ikke kjenner henne, tror Taraku. Han etterlyser også holdningskapende arbeid rettet mot menn, og peker på at noen mannlige asylsøkere lettere kan ty til aggresjon og vold i en hverdag med passivitet og frustrasjon på mottakene. KREVER RESSURSER Amnesty kommer med flere anbefalinger i rapporten. Bedre registrering av voldsepisodene er et av de billigere tiltakene. Men både kompetanseheving, økt bemanning og reelt beskyttet privatsfære for kvinner i mottak vil koste penger. - Forholdene på mottakene handler om ressurser. Der som UDI griper fatt i volden mot kvinner og stiller ufravikelige krav, må de også følge opp med økte bevilgninger. Men i stedet lager direktoratet formuleringer som sier at tilsyn, vaktordninger og fritidstilbud skal være «gode nok». Det blir opptil den som drifter mottaket å vurdere hva det skal bety, sier generalsekretær Petter Eide i Norsk Folkehjelp, og mener at det ikke er godt nok. I dag legges driften av mottakene ut på anbud, kontraktene er på tre år, med muligheter til å forlenge med to år. Et mottak kan få beskjed om å stenge dørene med tre måneders varsel. Eide mener at mottakene må få mer langsiktige bevilgninger. - Forholdene på mottakene handler om ressurser. Dersom UDI griper fatt i volden mot kvinner og stiller ufravikelige krav, må de også følge opp med økte bevilgninger. Petter Eide, generalsekretær i Norsk Folkehjelp Kirsti Reinsberg Mørk - Myndighetene synes å være mer opptatt av å begrense antallet asylsøkere til Norge, enn av å ivareta asylsøkernes rettigheter. John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty i Norge. På andre områder i asylpolitikken skjer ting svært raskt for tiden. Lokalbefolkningen står gjerne på barrikadene for å hindre at asylmottak blir plassert i bygda, og politikerne følger helst etter. Tidligere i år kom regjeringen med en rekke hurtigtiltak for å dempe strømmen av asylsøkere. - Asylsøkere oppfattes i økende grad som snyltere og lykkejegere som skal stenges ute, heller enn mennesker på flukt fra forfølgelse som har rett til å få sin søknad om asyl vurdert, mener generalsekretær John Peder Egenæs i Amnesty i Norge. VIL MOBILISERE Både NOAS, Norsk Folkehjelp og Amnesty peker på at majoriteten av nordmenn faktisk støtter en human asylpolitikk. - Det har ikke vært tradisjon for å demonstrere til støtte for asylsøkerne. Det er behov for at vi i organisasjoner som Redd Barna, Norsk Folkehjelp og Amnesty får medlemmene våre til å ta de svakes side på folkemøtene. LYS I TUNNELEN? UDI roser Amnestys rapport for å gå i detalj på de ulike tiltakene, og skal i løpet av november levere en innstilling til departementet som tar opp de ulike anbefalingene. De ønsker også et nærere samarbeid med organisasjonen. Men det er departementet som sitter på pengepotten dersom det må mer ressurser til. - Det er ikke akseptabelt om kvinner opplever en grunnleggende utrygghet i norske asylmottak. Dette tar vi alvorlig, er alt arbeidsog inkluderingsminister Dag Terje Andersen har å si om saken før han får anbefalingene fra UDI. Generalsekretær John Peder Egenæs i Amnesty er klar i sin tale og varsler at organisasjonen vil stå på barrikadene for asyl - kvinnene: Dersom ikke Amnesty følger opp rapportens anbefalinger aktivt, er sannsynligheten stor for at myndighetenes velvillige mottagelse ender med at rapporten blir lagt i en skuff. Per-Ivar Nikolaisen er frilansjournalist 12 AmnestyMagasinet

13 Voldtatte kvinner når ikke frem Voldtatte kvinner i noen av verdens mest likestilte land, Norge, Sverige, Finland og Danmark, har liten mulighet til å oppnå rettferd i de nordiske rettssystemene. Dette viser en ny rapport fra de nordiske Amnesty-seksjonene. Myter og fordommer om menns og kvinners seksualitet viser seg å gi mer støtte til overgriperens troverdighet enn til offeret i voldtektssaker. TEKST: Linn Stalsberg Rapporten Case closed. Rape and Human Rights in the Nordic Countries, er skrevet i samarbeid mellom Amnesty i Norge, Sverige, Danmark og Finland. Det er første gang de nordiske seksjonene av Amnesty International samarbeider om en felles rapport. - Funnene i rapporten er nedslående. Til tross for ulikheter i lovgrunnlag, organisering av politiet og politiske prioriteringer i de ulike landene, er resultatet det samme: En mann som begår voldtekt i Norge, Sverige, Danmark eller Finland blir sjelden stilt til ansvar og straffet for overgrepet. Det er all grunn til å spørre om de nordiske landene virkelig kan skryte på seg å være en likestillingens høyborg, sier Patricia Kaatee, rådgiver i Amnesty i Norge. Saker henlegges Justisminister Knut Storberget mottok rapporten i et møte med Amnesty: - Rapporten fra Amnesty er et særs viktig dokument. Flere som utsettes for voldtekt må få hjelp- og flere saker må oppklares. Vi har tatt nødvendige grep, og noen av tallene går i riktig retning - men mye gjenstår. Amnesty har gjort en viktig jobb for alle Nordens justisministre - og med klar marsjordre, sier Storberget. I Sverige og Danmark ender bare en av fem anmeldte voldtekter med fellende dom, i Finland en av syv, mens i hver åttende voldtektsanmeldelse ender med fellende dom i Norge. De fleste voldtekter i de nordiske land anmeldes aldri. I Norge havner bare 16 prosent av anmeldte voldtekter i rettssak. I retten frifinnes prosent av de tiltalte i voldtektssaker, mot 7-8 prosent av tiltalte i andre straffesaker. - Det høye antall henleggelser underveis, på hvert eneste trinn i prosessen, er ikke bare et uttrykk for en omfattende kjønnsbasert diskriminering av kvinner i Norden. Det er også et alvorlig angrep på kvinners rett til rettslig beskyttelse og likhet med menn for loven, sier Patricia Kaatee. Voldtektsetterforskning har lav status En av rapportens hovedkonklusjoner er at mangelfull politietterforskning er en av hovedårsakene til henleggelser av voldtektssaker i alle de nordiske land. I Norge blir politietterforskning i voldtektssaker fremdeles systematisk nedprioritert til fordel for andre saksfelt. Den høye henleggelsesprosenten bidrar i sin tur til å gi saksfeltet lav status, og fører til en ytterligere nedprioritering av voldtektssaker. Dette skjer til tross for at både justisministeren og Riksadvokaten har gitt politiet klare instrukser om å prioritere etterforskning i voldtektssaker. - Amnesty krever at voldtektssaker faktisk prioriteres av politiet i Norge, og at årsaken til henleggelser granskes. En av måtene å gjøre dette på er å opprette en uavhengig granskingskommisjon som kan kartlegge årsakene til henleggelser i voldtektssaker, sier rådgiver Patricia Kaatee i Amnesty International Norge. Amnesty i Norge startet i september en aksjon der alle medlemmer og sms-aktivister ble oppfordret til å legge press på justisministeren for å få gransket henlagte voldtektssaker. Fordommer og myter hindrer rettferdighet En annen hovedkonklusjon i rapporten er at fordommer om kvinners seksualitet svekker kvinners troverdighet i rettssystemet, mens tilsvarende forestillinger om menns seksualitet tvert i mot styrker mannens troverdighet. I mange voldtektssaker vil ord stå mot ord, og vurderingen av overgripers og offers troverdighet vil spille en avgjørende rolle for utfallet av saken. Troverdigheten påvirkes av normer og verdier både hos politiet, aktoratet og i rettssalen, og forestillinger knyttet til seksualitet og «moral» skaper myter og fordommer som er med på å prege utfallet av saken. For eksempel viser det seg at kvinner som har drukket alkohol vanskelig kan leve opp til rollen som «ideal-offeret» i rettsprosessen. - Så lenge kjønnsbasert vold mot kvinner ikke effektivt forebygges, etterforskes og straffes i henhold til nasjonale og internasjonale forpliktelser, har ikke kvinner i de nordiske land mulighet til å virkeliggjøre sine grunnleggende menneskerettigheter på lik linje med menn, avslutter Kaatee. En mann som begår voldtekt i Norge, Sverige, Danmark eller Finland blir sjelden stilt til ansvar og straffet for overgrepet. AmnestyMagasinet

14 Verdenserklæringen 60 år! FN s verdenserklæring om menneskerettigheter ble undertegnet i Paris den 10.desember 1948, altså for akkurat 60 år siden. Den gang var ikke erklæringen juridisk bindende i seg selv, men den regnes i dag som en del av folkeretten på grunn av sedvane og praksis. Tanken om menneskerettigheter og individets rettigheter sies å ha startet med den franske revolusjonen på slutten av 1700-tallet. I årene etter annen verdenskrig, da verden var rystet av grusomhetene som nettopp hadde funnet sted så derfor de fleste land behovet for å gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet. For å oppnå dette var internasjonalt økonomisk og sosialt samarbeid nødvendig. Som et resultat av slike tanker ble grunnleggende likhets- og frihetstanker nedfelt i Verdenserklæringen, for å sikre fred og brorskap de kommende år. Verdenserklæringen inneholder i alt 30 artikler som omhandler både likhets- og brorskapstanker, avskaffelse av slaveri, likestilling, forbud mot diskriminering, forbud mot tortur, rett til demokrati og retten til å beskytte sine kunstneriske verk. Hva har Verdenserklæringen ført til? Internasjonalt har verdenserklæringen medført at FN-systemet i dag har syv menneskerettighetsavtaler som bygger på erklæringen, og er juridisk bindende ved ratifisering. Disse syv er: International Convention on the Elimination of All Forms of Racial Discrimination (21. desember 1965) International Covenant on Civil and Political Rights (16. desember 1966) International Covenant on Economic, Social and Cultural Rights (16. desember 1966) Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women (18. desember 1979) Convention against Torture and Other Cruel, Inhuman or Degrading Treatment or Punishment (10. desember 1984) Convention on the Rights of the Child (20. november 1989) International Convention on the Protection of the Rights of All Migrant Workers and Members of Their Families (18. desember 1990) Mange trekker i tillegg frem at Verdenserklæringens har hatt stor betydning i forhold til blant annet avkolonialisering. I Norge ser man at flere av dagens lovregler er direkte utledet av Verdenserklæringen. Norge har blant annet tatt inn menneskerettighetsloven i sin helhet. Dagens hovedregel i strafferetten om at enhver skal anses som uskyldig inntil det motsatte er bevist, følger direkte av art. 11. i Verdenserklæringen. Dagens arbeidsmiljølov er i tråd med Verdenserklæringens art. 24. Videre har det skjedd en positiv utvikling ved at det er opprettet ombud for å hindre diskriminering og fremme likestilling. Amnesty har i forbindelse med markeringen av verdenserklæringens 60års-dag hatt fokus på ØSK-rettighetene, det vil si de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter som følger av verdenserklæringens artikkel 22. Det har vært reist spørsmål om denne delen av verdenserklæringen har vært nedprioritert i norsk rett, da de ikke anses å ha samme rettslige stilling som for eksempel de sivile og politiske rettighetene. ØSK-rettighetene er imidlertid noe Amnesty vil fortsette å ha fokus på de nærmeste årene. Stina Saastad Advokat og medlem av Amnestys juss-gruppe AKTUELL MR-JUSS T Tvil og identitet ør vi tvile på oss selv? I møte med mennesker fra andre kulturer, for eksempel når vi er på reise, sier vi gjerne at vår identitet blir satt på prøve. I slike hverdagslige og udramatiske sammenhenger, peker denne «identitetsprøven» på oppdagelsen av at våre skikker og vår tenkemåte slett ikke er så selvfølgelige som vi trodde. Substantivet «identitet» tilsvarer adjektivet «identisk». Vår opplevelse av identitet består i vissheten om at noe i oss forblir det samme, selv om vi forandrer oss over tid. Dette «noe» kan kalles bevissthet, eller hukommelse, og inkluderer oppfatningen om at vi en gang har vært ganske ulike det vi er i dag: Som barn var kroppen min mindre, og jeg oppfattet mine omgivelser på en ganske annen måte enn nå. Likevel vet jeg med sikkerhet at den personen som for noen år siden satt og knotet ned sine første blokkbokstaver, og som jeg har et glassklart minne om, er den samme som sitter her i dag og setter ord sammen til setninger på en dataskjerm. Bevisstheten om vår identitet som nordmenn følger mer eller mindre det samme prinsippet: den bygges rundt en konstant kjerne som kan omgi seg med varierende korrelater. «Norge» på 1950-tallet, med hjemmeværende mødre og ventetid for å få kjøpe bil, er noe helt annet enn «Norge» i 2008, hvor «alle» skal arbeide, og forbrukskulturen har tatt overhånd. Likevel er vi ikke i tvil om at begge disse beskrivelsene passer til identitetskjernen «Norge». Når vi ikke lenger bare føler at vår identitet blir satt på prøve, men at den rett og slett er i fare, kaller vi det, med hverdagspsykologiens ord, for en identitetskrise. Denne krisen kommer når vi ikke lenger klarer å se sammenhengen mellom det vi en gang har vært og den vi er akkurat nå. Det er en slik fare de mest innvandringskritiske blant oss værer når de argumenterer for at en for stor innvandring fra land som er svært ulike vårt eget, vil utslette vår norskhet og det vi kjenner som «Norge». Derfor er integreringsspørsmålet så viktig for de av oss som tror at en åpnere innvandringspolitikk er forenlig med en videreføring av vår identitet: på sitt beste fungerer god integrering som en slags kollektiv terapi, hvor formålet er en gjensidig anerkjennelse av behovet for å gjenkjenne kontinuiteten i oss selv. Det krever mot - men belønningen er at man ender opp som enda tryggere på hvem man er. Det er en slik trygghet ordføreren i Vinje kommune, Arne Vinje, uttrykte i sin takketale da han på vegne av kommunen mottok Amnestyprisen den 25. oktober: «Det er med ei viss - og kanskje litt naiv - undring at me konstaterer at me er tildelt ei slik rolle». Å våge å gi av seg selv, å våge å tvile, trenger ikke bety at man er prinsippløs. For filosofen René Descartes var det tvert imot den nådeløse tvilen på alt han tidligere hadde lært som ble hans faste holdepunkt, hans aller første prinsipp. Det førte, som vi vet, til en enda sterkere visshet: Jeg tviler, altså tenker jeg, altså er jeg. Sandra Lillebø Filosof og journalist FILOSOFISK FORUNDRING 14 AmnestyMagasinet

15 KUTALS KOMMENTAR Verdenserklæringen feirer 60 år i år! illustrasjon: Firuz Kutal Firuz Kutal er tegner/designer og medlem av gruppe 119 AmnestyMagasinet

16 VERDEN RUNDT AP/PA Photo/Nati Harnik AP Vil Obama hindre dødsstraff? Barack Obama er valgt til president i USA under slagordet «forandring». Men blir det så forandring når det gjelder dødsstraffen i USA? Under valgkampen sa Obama at han var for dødsstraff. En presidentkandidat er nesten nødt til å si noe sånt, ellers blir han simpelthen ikke valgt. 65% av amerikanerne er nemlig for denne straffemetoden. Presidenten har absolutt ingen innflytelse over rettsvesenet i den enkelte delstat. Der er det guvernøren som har makt. Men president Barack Obama rår over livet til fanger dømt til døden ved føderale eller militære domstoler, alt i alt 66 fanger. Amnesty International vil aksjonere mot den nye presidenten, slik at han ikke skriver under på noen henrettelsesordre. Rettsstaten må igjen bli USAs grunnpilar Barack Obama må bruke sine første 100 dager som president på å få USA tilbake på sporet av respekt for menneskerettighetene, internasjonal lov og rettsstaten. Dette er Amnesty Internationals oppfordring til påtroppende USApresident Barack Obama. - I sin valgkamp har Barack Obama snakket mye om frihet, demokrati og rettsstaten. De første 100 dagene av hans presidentskap vil være helt avgjørende for å vise at han mener alvor, mener John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty International Norge. Amnesty International oppfordrer den påtroppende USAadministrasjonen om å: kunngjøre en plan for nedleggelsen av fangeleiren på Guantánamo. forby alle amerikanske tjenestemenn å bruke tortur eller annen mishandling, i tråd med internasjonal lov. oppnevne en uavhengig kommisjon som skal granske overgrep begått i USAs «krig mot terror». Hele listen over Amnestys Obama-krav kan leses på USA ønsker endring. Amnesty krever at Barack Obama jobber for fornyet respekt for menneskerettighetene. Kristin Rødland Buick Menneskerettighetene feirer 60 år! 60 år etter at Verdenserklæringen for menneskerettigheter så dagens lys, kan Amnesty dessverre vise til at mennesker fremdeles tortureres i minst 81 land, opplever urettferdige rettssaker i minst 54 land, og i minst 77 land kan ingen ytre seg fritt. 60- årsjubilanten feires derfor med både glede og inspirasjon for fremtidige kamper 10. desember i år. I Oslo startet feiringen tidlig: 60-årsjubileet for Verdenserklæringen om menneskerettigheter ble markert med et heldagsseminar i Oslo. Innledere fra inn- og utland gjorde opp status for menneskerettighetene. Amnesty var medarrangør, sammen med Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, Den norske Helsingforskomité, FN-sambandet, Røde Kors og Norsk senter for menneskerettigheter. Amnesty feirer Verdenserklæringen på mange forskjellige måter mange steder i landet i begynnelsen av desember. Følg med på hjemmesidene til regionskontorene! Bildet er tegnet av Hong Song Dam, og er hentet fra boken: «We Are All Born Free - The Universal Declaration of Human Rights in Pictures». We are all born free/hong Song Dam/Frances Lincoln Publishers 16 AmnestyMagasinet

17 AI 13 år gammel jente steinet til døde Aisha Ibrahim Duhulow ble drept mandag 27. oktober av en gruppe på rundt 50 menn som steinet henne til døde foran rundt 1000 tilskuere på en stadion i Kismayu i Somalia. Hun var 13 år gammel. - Dette barnet led en grusom død etter ordre den væpnede opposisjonsgruppen som nå kontrollerer Kismayo, sier David Copeman, ansvarlig for Amnesty Interna tionals arbeid i Somalia. Amnesty International Norge sendte umiddelbart et brev til utenriksminister Jonas Gahr Støre og ba om at norske myndigheter protesterer mot drapet på Aisha. Du kan lese brevet på Aisha Ibrahim Duhulow var anklaget for utenomekteskapelig forhold, et brudd på islamsk lov. Men hennes far og andre kilder har fortalt at hun i virkeligheten hadde blitt voldtatt av tre menn, og hadde forsøkt å anmelde voldtekten til al-shabab militsen, som kontrollerer Kismayo. I stedet ble hun selv anklaget for utenomekteskapelig forhold og anholdt. Ingen av mennene hun anklaget for voldtekten ble arrestert. Kerry Cook har tilbrakt 22 år på dødscelle i USA. I oktober besøkte han Norge. Dødsstraff på norsk scene Amnesty og Operaen gikk tett på dødsstraffen i et unikt samarbeid med tidligere dødsdømte fra USA og Iran, fotograf John Hoolbrook (se fotoreportasjen s. 24) og Operaen. 17. oktober var det urfremføring av den norske operaen Dead Beat Escapement. Stykket er skrevet av komponist Cecilie Ore og dramaturg og librettist Bibbi Moslet. Librettoen er basert på dødsdømte fangers siste uttalelser og deres ønske for sitt siste måltid. Kerry Cook satt to tiår på dødscelle i USA. Iraj Mesdaghi unnslapp henrettelse i Khomeinis Iran. Begge kom for å delta på et åpent møte på Operaen, samt snakke med studenter, skoleelever og media. - I to tiår satt jeg i en celle på to ganger tre meter. Fengselet ble styrt i strid med loven og brøt alle prinsipper for menneskelig verdighet, sa Kerry Cook. Cook har senere skrevet boken «Chasing Justice» om tiden på dødscelle i USA. US DoD Lisa Olofsson Over personer demonstrerte i Malmø under ESF i år. Amnesty sa nei til demonstrasjon Amnesty var svært synlig under ESF (European Social Forum) i Malmø i Sverige i september i år. ESF har annethvert år siden 2001 samlet sosiale bevegelser, fagbevegelser og engasjerte unge og eldre fra hele Europa for foredrag, kultur og debatt i en europeisk storby. I Malmø var svenske Amnesty svært aktive, og presenterte seg blant annet med en Guantanamo-aksjon og den nordiske voldtekts-rapporten Case Closed. I tillegg holdt Amnesty en stor debatt om «krigen mot terror», der blant andre den tidligere Guantanamo-fangen Murat Kurnaz deltok. Men de Amnesty-medlemmer som ønsket å demonstrere i forumets store demonstrasjon, fikk nei fra det svenske styret. Grunnen var at hovedparolen for demonstrasjonen ikke falt innunder rammene for Amnestys mandat. Parolen lød: Makt til folket - mot kapitalisme og ødeleggelse av miljøet - en annen verden er mulig. - Vi uttaler oss ikke om kapitalisme, vi tar ikke stilling til statsstyre eller økonomiske systemer, sier Lisa Moreaus fra det svenske styret. Hun påpeker at det er viktig at det ikke finnes noen tvil om hva Amnesty står for. Over mennesker demonstrerte i Malmø 20. september, og blant dem var det Amnesty-medlemmer i sivil, men altså ingen banner eller flagg med Amnestys logo. - Norge må ta imot Guantánamo-fanger - Norge må nå, sammen med andre europeiske land, bidra til at Guantánamo-fangeleiren blir stengt. Vi må si ja til å ta imot noen av de fangene som ikke blir stilt for retten i USA og ikke kan sendes til sine hjemland, sier generalsekretær i Amnesty International Norge, John Peder Egenæs. Sammen med fire andre menneskerettighetsorganisasjoner kom Amnesty International 10. november med en sterk oppfordring til europeiske regjeringer om å gi beskyttelse til de Guantánamo-fangene som ikke vil bli tiltalt for en forbrytelse, men som ikke kan returneres til sine respektive hjemland av frykt for tortur eller andre brudd på menneskerettighetene. Europeiske myndigheter må ta i mot dem og sikre at de får nødvendig oppfølging. AmnestyMagasinet

18 Det nytter! Den 24. oktober avgjorde en ankedomstol i USA at henrettelsen av Troy Davis skal stanses og saken granskes på nytt. Advokatene hans har nå fått 15 dagers frist for å legge frem argumenter for behovet for en ny behandling i rettsapparatet. Takk til alle som sendte appeller! BAKGRUNN Troy Davis har sittet på dødscelle i 17 år for en forbrytelse han hevder han ikke har begått. I 1991 ble Davis dømt for mordet på den 27 år gamle politimannen Mark Allan MacPhail. MacPhail ble skutt og drept på en parkeringsplass utenfor en Burger King-restaurant i Savannah, Georgia, i Davis ble også dømt for overgrep mot en hjemløs mann, Larry Young. Troy Davis har innrømmet og vært på åstedet da mordet skjedde, men benekter at han plaget Young eller skjøt MacPhail. Det var ingen bevis som knyttet Davis til drapet, og våpenet ble aldri funnet. Saken mot han baserte seg kun på vitnebeskrivelser. De fleste av vitnene har i ettertid trukket tilbake eller endret vitneforklaringen. En annen mann er også pekt ut som han som skjøt. Franske Amnesty demonstrerer mot dødsstraff og for Troy Davis i juli i år. Henrettelsen av Troy Davis utsatt 23. september i år var Davis mindre enn 2 timer unna henrettelse, da han fikk utsettelse til 24. oktober. Samme dag ble det altså bestemt at saken skal granskes på nytt. Flere enn mennesker i USA og i resten av verden har sendt appeller for Troy Davis. Blant dem er tidligere president Jimmy Carter, erkebiskop Desmond Tutu og Paven. Også EU har bedt om at Davis må settes fri, på grunn av «overhengende fare for justismord med uopprettelige konsekvenser.» Amnesty lanserte i februar 2007 rapporten Hvor er rettferdigheten for meg? Saken om Troy Davis som risikerer å bli henrettet i Georgia. Amnesty har siden aksjonert for benådning av Davis og har i den forbindelse samlet over underskrifter og brev fra USA og resten av verden. Laurent Hini Troy Davis skrev et brev til Amnesty-aksjonister 22. september i år, dagen før han skulle bli henrettet. «Jeg vil gjerne takke dere alle for det arbeidet dere har gjort for medmenneskelighet og menneskerettigheter. Det siste året har jeg opplevd så mye følelser, glede, tristhet og en aldri sviktende tro. Det er på grunn av alle dere at jeg er i live i dag. Når jeg ser på min søster Martina, er jeg glad og overrasket over den kjærlighet hun viser meg. Selvsagt er jeg bekymret for henne og for hennes helse, men hun forteller meg at hun er den eldste og at hun ikke vil gi opp kampen for å redde meg og vise verden at jeg er uskyldig i denne skrekkelige forbrytelsen. Jeg ser på brev jeg har fått fra hele verden, fra steder som jeg aldri drømte om å få vite noe om, fra folk som snakker fremmede språk, uttrykker kultur og religion som jeg bare håper å få oppleve en gang. Jeg er ydmyk, og følelser fyller mitt hjerte med overveldende og overstrømmende glede. Jeg kan ikke forklare den strømmen av følelser jeg kjenner når jeg prøver å uttrykke hvilken kraft jeg får fra dere. Det styrker min tro og viser meg ennå en gang at dette ikke er en sak om dødsstraff. Dette er ikke en sak om Troy Davis, det er en sak om rettferdighet og et inderlig ønske om at rettferdigheten må seire. Jeg kan ikke svare på alle brev, men jeg leser dem alle. Jeg kan ikke se dere, men jeg kan forestille meg hvordan dere ser ut. Jeg kan ikke høre dere snakke, men brevene fra dere tar meg med til de fjerneste strøk. Jeg kan ikke berøre dere rent fysisk, men jeg føler varmen fra dere hver eneste dag jeg lever. Så mange takk til hver og en av dere, og husk at jeg er på et sted der henrettelse bare kan ødelegge det kroppslige hylster. På grunn av min gudstro, min familie og alle dere, har jeg en tid følt meg åndelig fri. Uansett hva som hender i de følgende dagene og ukene, må man fremskynde kampen for å stoppe dødsstraffen, for å søke rettferdighet, for å blottlegge et system som svikter når det gjelder å beskytte den uskyldige. Det er så mange slike som Troy Davis. Kampen mot dødsstraff er ikke vunnet eller tapt gjennom meg, men gjennom iherdig arbeid for å redde hver eneste som sitter uskyldig dømt verden over. Vi må rive i stykker et urettferdig system i by etter by, i delstat etter delstat, i land etter land. Jeg venter utålmodig på den dagen jeg kan stå sammen med dere, uansett om det blir i fysisk eller i åndelig skikkelse. En dag vil jeg si høyt og tydelig: «JEG ER TROY DAVIS, OG JEG ER FRI!» Slutt aldri å kjempe for rettferdigheten, og vi vil vinne!» Troy Davis 18 AmnestyMagasinet

19 Løslatt etter tortur ETIOPIA: Mulatu Aberra ble løslatt mot kausjon 1. juli 2008, og klarte siden å flykte fra Etiopia. Han ble torturert i fengsel og ble nektet medisinsk behandling for skadene. Han har selv beskrevet forholdene for Amnesty International i et brev, og beskrevet de grusomme forholdene og behandlingen han fikk i en hemmelig underjordisk Løslatt. celle, uten lys, vinduer eller mulighet for å stå oppreist. Aberra ble arrestert sammen med to andre 9. november i fjor, beskyldt for å være tilhengere av Oromo Liberation Front (OLF ). Takk til alle som sendte appeller! Privat Privat Demonstranter løslatt TYRKIA: Ozgur Karakaya og Cihan Gun ble løslatt 15. oktober. De og kameraten Engin Ceber hadde da vært fengslet siden 29. september, etter at de deltok i en demonstrasjon. Ceber døde som følge av mishandling i fengselet. Karakaya og Gun har begge vitnet om mishandling, slag, nesten-drukning og spark mot alle kroppsdeler i flere dager. Justis ministeren gikk offentlig ut og ba familien hans om unnskyldning og suspenderte 19 offentlige tjenestemenn i påvente av en gransking om påstandene om tortur. Takk til alle som sendte appeller! Engin Ceber deltar her i en demonstrasjon i 28. september i år. Han ble arrestert dagen etter, og døde av mishandling i fengselet. Vennene hans ble satt fri etter appeller, og 19 offentlige tjenestemenn ble suspendert. Dødsdom mot mindreårig opphevet IRAN: Dødsdommen mot Hossein Haghi har blitt opphevet av lederen for domstolene i Iran. Saken hans er nå sendt tilbake til en lavere rettsinstans i Teheran for ny behandling. Haghi ble dømt til døden for et drap Dødsdom opphevet. han skal ha begått da han bare var 16 år gammel, i Drapet skjedde da Haghi og en kamerat prøvde å stanse en slåsskamp mellom en venn og en annen gutt. Haghi hevder drapet skjedde i selvforsvar. Takk til alle som sendte appeller, Amnesty International vil fortsette å følge saken hans! Dødsdommen mot to kvinner omgjort IRAN: Zohreh Kabiri-niat og søsteren hennes Azar var dømt til døden ved steining. Dommen er nå omgjort av lederen for domstolene, Ayatollah Hashemi Shahroudi. Saken er sendt tilbake til en lavere rettsinstans for ny etterforskning. Begge var dømt til døden for å hatt «utenomekteskapelige forhold». Det var Zohrehs ektemann som anmeldte kvinnene, etter at han hadde installert hemmelige kameraer i huset for å avsløre dem. Forsvarerne fikk aldri se denne videoen. Kvinnene har allerede blitt pisket med 99 slag som en del av straffen. Amnesty International vil følge saken videre. Takk til alle som sendte appeller! Send en appell! Det nytter! AI Overveldende flertall i FN for avtale om våpenhandel 147 av statene i FN stemte i dag for å utarbeide en internasjonal avtale om kontroll av våpenhandel. Amnesty ønsker avgjørelsen velkommen. 145 stater stemte for avtalen innledningsvis, og ytterligere to stater ble med etter hvert. Dette er en klar økning fra de opprinnelige 139 statene som stemte for en FN-prosess i oktober 2006, noe som viser en økende global oppslutning om avtalen. Siden FN startet prosessen i desember 2006 har rundt mennesker blitt drept av skytevåpen, noe som illustrerer behovet for at en internasjonal avtale om våpenhandel kommer på plass raskt. Enhver utsettelse vil bety flere tapte liv. Brian Wood fra Amnesty Inter - national sier: «Det overveldende flertallet i dag beveger verden nærmere en våpenhandelsavtale med respekt for menneskerettighetene i sentrum, den eneste måten en slik avtale virkelig kan stanse drapene. Fra en aksjon for en internasjonal våpenhandelsavtale i Paraguay i september i år. Guvernør løslatt ECUADOR: Etter nærmere ti måneder i fengsel, ble Guadalupe Llori frikjent på alle punkter den 19. september og løslatt noen dager senere. Hun ble arrestert den 7. desember 2007 og tiltalt for terrorisme, sabotasje og svindel i en politisk motivert rettssak. Det er foreløpig ukjent om hun kan gå tilbake til sin stilling som guvernør. Takk til alle som sendte appeller! Takk til alle som har sendt appeller via nettverkene, SMS, URGENT og APPEAL! Slik kan du bidra i Amnesty: SMS Bli mobil-aktivist! Hos Amnesty International legges underskriften din inn i en ferdigskrevet appell. Appellen videresendes fra oss via faks eller post til mottaker. Bli med! Send «Amnesty» til Tre kroner per SMS og maks 12 kroner i måneden. Urgent Urgent er Amnestys raskeste epostaksjon. Når faren for tortur, «forsvinning» eller død er overhengende. Når timene teller. Urgentmedlemmene skriver sine egne, personlige appeller basert på meldingen om saken. Brevene sendes via e-post eller telefax. Bli med! Appeal Appeal er en verdensomspennende og effektiv brev aksjon. Hver måned skriver men ne sker fra 150 forskjellige land brev for enkeltmennesker som trenger vår støtte. Appeal-aksjo nister mottar ferdigskrevne brev i posten, signerer og sender videre. En slagkraftig aksjonsform som er enkel å utføre. Bli med! Unge hjelper unge Som ungdomsmedlem i Amnesty kan du hjelpe andre ungdommer ved å signere egne aksjoner på Amnestys ungdoms nettsider. AmnestyMagasinet

20 - Når jeg forteller at jeg har arbeidet som bøddel, spør folk ofte om jeg ikke hadde noe bedre å ta meg til. Jeg er glad for at min far ikke opplevde dette, sier Chavoret Jaruboon. Døden på Bangkok Hilton Chavoret Jaruboon begynte som rockemusiker og endte opp som bøddel i Thailands beryktede Bang Kwang-fengsel. Her henrettet han 55 mordere, voldtektsforbrytere og narkotika - handlere. Møt Thailands siste bøddel. TEKST: Thomas Aue Sobol FOTO: David Høgsholt/Getty Images 20 AmnestyMagasinet