Skjøtselplan for kystlynghei, Hoholmen-Grimsøya, Dønna kommune, Nordland fylke.

Transkript

1 Skjøtselplan for kystlynghei, Hoholmen-Grimsøya, Dønna kommune, Nordland fylke. Oversiktbilde av Hoholmen sett fra nordvest (UTM32; Ø: N: ) med røsslyngrik lynghei på knausene og sletter med strandengvegetasjon imellom. Foto: Marit Dyrhaug FIRMANAVN OG ÅRSTALL: Norsk Landbruksrådgiving Helgeland PLAN/PROSJEKTANSVARLIG: Marit Dyrhaug OPPDRAGSGIVER: Fylkesmannen i Nordland, miljøvernavdelingen LITTERATURREFERANSE : Dyrhaug, Marit Skjøtselplan for kystlynghei, Hoholmen-Grimsøya, Dønna kommune, Nordland fylke. 1

2 Forord Utarbeiding av skjøtselsplanen er gjort på oppdrag fra Fylkesmannen i Nordland, miljøvernavdelingen og bruker Bjørn Inge Rikhardsen. Skjøtselsplanen gir faglig funderte anbefalinger for restaurering og skjøtsel av kystlynghei på øyene Hoholmen og Grimsøya, og skal være i samsvar med Faggrunnlag for kystlynghei (Direktoratet for naturforvaltning, 2012). Generell del (A) er hentet ut fra faggrunnlag for kystlynghei, som angir en mal og retningslinjer for kystlyngheier i Norge generelt, og er ikke forfattet av undertegnede. Lokaliteten er ikke tidligere registrert i Miljødirektoratet/DN sin Naturbase. Verdisettingen er definert etter DN Håndbok 13 (Direktoratet for naturforvaltning 2007), og faktaark for kystlynghei utformet av John Bjarne Jordal (Jordal 2012). På Hoholmen og Grimsøya finnes områder der lyngsviing er anbefalt. Disse arealer er beskrevet i skjøtselsplanen og skal ses sammen med retningslinjer for sviing som er vedlagt. Takk til beitebruker og Fylkesmannen i Nordland for godt samarbeid og for verdifull informasjon og tilbakemeldinger i forbindelse med utarbeiding av planen. Tjøtta, Marit Dyrhaug Prosjektleder Norsk Landbruksrådgiving Helgeland 2

3 Innhold 1. Generell del (A): Kystlynghei Ulike utforminger av kystlynghei Generelle råd ved skjøtsel og restaurering av verdifulle kystlyngheier 5 2. Spesiell del (B): Hoholmen Grimsøya, kystlynghei Søkbare egenskaper for naturbase Områdebeskrivelse Spesiell del (B): Hoholmen, strandeng Søkbare egenskaper for naturbase Områdebeskrivelse Skjøtselsplan for kystlynghei, Hoholmen-Grimsøya Innledning Mål Aktuelle tiltak Oppfølging og ansvar Kilder Vedlegg.. 19 Vedlegg 1; Ortofoto Kart med avgrensning av lokalitetene Vedlegg 2; Ortofoto Naturtypekart for Hoholmen-Grimsøya Vedlegg 3; Ortofoto Kart med oversikt over fornminner Vedlegg 4; Bilder fra Hoholmen og Grimsøya Vedlegg 5; Artslister Vedlegg 6; Ortofoto Kart over prioriterte områder for lyngsviing Vedlegg 7; Sviing som skjøtselsmetode, inkl retningslinjer for sviing

4 1 Generell del (A): Kystlynghei Kystlynghei er en flere tusen år gammel naturtype som er dominert av røsslyng. Den ble skapt i de ytterste, oseaniske strøkene langs Norges kyst der klimaet er så mildt at småfe kan gå ute hele året eller det meste av året. Om sommeren beitet også storfe i lyngheia og lyng ble slått til vinterfôr. For å skape godt beitegrunnlag ble lyngheiene brent slik at det oppsto en mosaikk av gras- og urtevegetasjon (på nysvidde arealer) og lyngvegetasjon. Røsslyng er en eviggrønn dvergbusk som beites hele året, men er viktigst som fôrplante om seinhøsten og vinteren. Grasvegetasjonen er først og fremst vår- og sommerbeite, men særlig starr kan også spille en viktig rolle vinterstid. Selv om det er mange trekk i driftsmåten som er relativt ensartet, varierer både bruken og utformingen av kystlyngheia fra sør til nord og fra øst til vest. Kystlyngheiene har spilt en viktig rolle i ressursutnyttelsen langs kysten og utgjorde tidligere ca. 2 % av landarealet i Norge. De strakk seg fra Lofoten til Kristiansand (eller muligens Grimstad). Også på noen få øyer i ytre Oslofjorden finnes det noe lynghei, bl.a. på Hvaler i Østfold. Lyngheidriften har gått sterkt tilbake i løpet av 1900-tallet. Når driften reduseres eller opphører, gror lyngheiene igjen. Også skogplanting, gjødsling, oppdyrking, nedbygging og nitrogennedfall utgjør trusler mot gjenværende arealer, og kystlynghei er nå en sterkt truet naturtype (Artsdatabanken 2011). Tradisjonell drift med helårsbeiting og lyngsviing er en forutsetning for opprettholdelse av kystlynghei. Kystlyngheiene er egentlig ikke bare en naturtype, men en landskapstype som utgjøres av åpne arealer med en blanding av heivegetasjon, myr, havstrand, eng og knauser. Det norske kystlyngheilandskapet utgjør en del av et større lyngheilandskap som finnes langs atlanterhavskysten helt ned til Portugal. Også i resten av det europeiske kystlyngheiområdet er lyngheia på sterk tilbakegang. Norge har verdens nordligst kystlyngheier og dermed et spesielt forvaltningsansvar for dem. Brann, beite og økologisk variasjon (fuktighet, ph) gir til sammen et stort mangfold av økologiske nisjer i lyngheisystemet, som igjen gir rom for en rekke arter og økotyper spesielt tilpasset bestemte deler av lyngheisyklusen. Selv om lynghei generelt regnes som et relativt sett artsfattig økosystem, er det totale biologiske mangfoldet knyttet til hele lyngheisyklusen betydelig. Som i de fleste andre semi-naturlige økosystemer øker også artsmangfoldet med kalkinnholdet i jorda (ph), spesielt de skjøtselsavhengige artene. 1.1 Ulike utforminger av kystlynghei Kunnskapen om variasjonen i kystlyngheivegetasjonen er under utvikling. Det nyeste systemet for beskrivelse av variasjonen i norsk natur, Naturtyper i Norge (NiN), deler på grunnlag av vannmetning og kalkinnhold inn kystlynghei i seks grunntyper: kalkkysthei, intermediær kysthei og kalkfattig kysthei (dvs. tørrheier) samt kalkfuktkysthei, intermediær fuktkysthei og kalkfattig kystfukthei (dvs. fuktheier). ( I tillegg til røsslyng er bl.a. blåbær, tyttebær, krekling, smyle, kornstarr, tepperot og skrubbær vanlige arter i norske kystlyngheier. Fukthei skiller seg fra tørrhei ved et framtredende innslag av fuktkrevende arter og myrarter som klokkelyng, blokkebær, rome og bjønnskjegg. Nybrent kystlynghei med lyng i pionerfasen inneholder en del urter og gras, mens gammel lynghei (30-50 år) ofte er meget artsfattig og har et velutviklet mosedekke. I det følgende gis det en kort beskrivelse av karakteristiske trekk for kystlynghei i sør, vest og nord. For å ivareta det biologiske mangfoldet er det viktig å ivareta lyngheier som representerer variasjonen langs hele kysten i tillegg til variasjonen i fuktighet og kalkinnhold. Det meste av kystlyngheiene i sør er relativt tørr kystlynghei, fukthei er sjeldnere. I de sørlige heiene forekommer klokkesøte langs kysten fra Lindesnes til Stavanger. I sørhellende lyngheier på litt 4

5 næringsrik grunn kan man finne en del andre urter som blodstorkenebb, fagerperikum, kystmaure og firtann. På Lista og Jæren finnes det fortsatt en meget spesiell lyngheitype: lynghei som er et suksesjonstrinn mellom marehalmdyne og skog. De domineres av røsslyng, krekling, krypvier, marehalm og sandstarr. Kystlyngheiene i vest dvs. fra Rogaland til Møre og Romsdal, har størst utstrekning i vest-øst-retning og for hundre år siden gikk lyngheia her langt inn i fjordene. I dag dominerer imidlertid lyngheia først og fremst de ytterste øyene og de ytre fjordstrøkene. Her finnes arter med høye krav til fuktighet og lang vekstsesong. Klokkelyng, som vokser i fuktigere områder enn røsslyng, er vanlig her, og purpurlyng (NT på Rødlista 2010), som er frostømfintlig, finnes i en smal stripe ytterst på kysten til Sunnmøre. En rekke arter med vestlig utbredelse i Norge har lyngheia her som sitt viktigste habitat, for eksempel vestlandsvikke, lyngøyentrøst, fagerperikum, heiblåfjær og kystmyrklegg. Artsmangfoldet synker fra vest mot øst på grunn av at de klart vestlige artene faller ut. I nord dvs. fra Trøndelag til Nordland, dominerer fukthei på grunn av mye nedbør og lav temperatur. Torvdybden kan være flere desimeter og overgangen mot myr er glidende. Krekling blir et stadig vanligere innslag nordover og kan bli mer dominerende enn røsslyngen. Siden den har lavere beiteverdi kan det skape problemer i områder med vinterbeiting. Slåttestarr og torvull er også vanlig. Fra Sunnmøre og nordover minker innslaget av vestlige arter, mens innslaget av nordlige arter og fjellarter øker, som for eksempel dvergbjørk, rypebær og molte. Tørrhei kan forekomme i sørhellinger og på arealer med skrint jordsmonn. Her øker andelen av urter og gras som tepperot, engkvein og rødsvingel, og melbær er et karakteristisk innslag. Den norske kysten domineres av fattige bergarter, men nordover finnes det innslag av kalkrike bergarter som gir rik hei med innslag av kalkkrevende arter som flekkmure, blåstarr, reinrose, vill-lin, fjellfrøstjerne og orkideer. Også på skjellsand kan det utvikles slik rik hei. 1.2 Generelle råd ved skjøtsel og restaurering av verdifulle kystlyngheier Skjøtsel Kystlyngheiene er skapt ved rydding av skog, lyngsviing, beiting og lyngslått. De har utviklet seg gjennom gjensidig påvirkning mellom lynghei og beiting, først og fremst med gammelnorsk sau, men også med geit og sommerbeiting med storfe. Helårsbeite med gammelnorsk sau sees som den viktigste driftsmåten for å ta vare på kystlynghei. Ved innsiktsfull drift kan en også skjøtte kystlynghei ved beiting med spælsau, norsk kvit sau eller andre saueraser fra tidlig vår til sein høst, og tidvis vinterbeiting kombinert med tilleggsfôring når forholdene tilsier det. Storfe som kviger, sinkyr (kyr i tørrperioden), ammekyr med kalv samt kastrater kan beite i kystlynghei om sommeren når det inngår strandeng eller andre arealer med gras- og halvgras i tilstrekkelig omfang i beiteområdet som helhet. Lyngsviing er avgjørende både for opprettholdelse av ønsket artsinnhold i lyngheiene og det biologiske mangfoldet, og for sikring av godt og tilstrekkelig beitegrunnlag. Det er derfor viktig å planlegge lyngsviingen for flere år framover slik at man til enhver tid har den mosaikk av grasarealer og lyngarealer av forskjellig alder som er ønskelig. Det er best både for sauen og vegetasjonen om avsviingsområdene ikke er for store. Med store avsviingsområder minker det biologiske mangfoldet og sauen får vanskeligere for å finne godt fôr i tilstrekkelige mengder til enhver tid. For lammenes tilvekst er det spesielt viktig at det finnes lett tilgjengelige grasarealer fra våren og utover sommeren. Lyngsviingsarbeidet blir imidlertid mer arbeidskrevende når avsviingsarealene er små så det gjelder å finne en passe balanse. I denne sammenheng er det viktig å kunne vurdere og bestemme hvor lang tid det skal gå mellom hver gang man svir av samme område, dvs. hvilken rotasjonsperiode lyngheivegetasjonen skal ha. Utviklingen av røsslyngplanten går gjennom flere faser, fra pionerfase til byggefase og videre til moden fase. Fôrproduksjonen er høyest i tidlig byggefase. Når lyngen begynner å bli gammel ( moden ), dvs. vanligvis når den har blitt cm høy, brenner man på nytt. Hvor lang tid det tar varierer med klima, 5

6 lokale vokseforhold og beitetrykk, men man regner med 8-20 år. Siden utviklingen av røsslyngen kan variere så mye, er det viktig at man lager individuelle skjøtselsplaner som tar hensyn både til røsslyngens evne til å regenerere, røsslyngens tilveksthastighet og en vurdering av problemarter som kan komme inn etter sviing. Selve avsviingsarbeidet må også planlegges nøye med hensyn til hvor ilden skal starte og avsluttes. Myrog vannkanter kan være naturlige avslutningslinjer, men det hender at man må lage branngater (5-6 m) for å sikre en god avslutning. Ved planleggingen av avsviingen må man også ta hensyn til fugl, kulturminner, landskapsestetikk og eventuelle erosjonsproblemer. Man må sørge for å ha brannslokkingsutstyr tilgjengelig og man må varsle brannvesenet på forhånd. Naboer bør også varsles. Det er viktig å være mange nok for å sikre at man kan styre brannen. Brenning må bare gjennomføres under gunstige værforhold og når det er tele eller fuktig jord, dvs. i perioden fra sein høst til tidlig vår. Hvis man ikke selv har erfaring med lyngsviing, bør man skaffe profesjonell hjelp, i hvert fall første gangen. Restaurering I gammel lynghei, dvs. lynghei som ikke har vært brent på lenge, kan det være et kraftig oppslag av busker og trær. Hvis lyngheia skal tas i bruk igjen bør dette ryddes før man brenner på nytt. Noe bjørk, rogn og ulike vierarter bør imidlertid settes igjen fordi det kan være viktig tilskuddsfôr for sauen. I gammel lynghei er det mer mose og lav i bunnsjiktet enn i lynghei som har vært i kontinuerlig drift. Det kan forårsake seinere regenerering av vegetasjonen etter sviing. I tillegg kan gammel lyng ha vanskeligere for å sette rotskudd, noe som også forsinker regenereringen. Selv om regenereringen i gammel røsslyng går seint etter første sviing, kan det gå fortere ved ny sviing. Det beste resultatet oppnås imidlertid i områder som ikke er for gjengrodde. Beiting og dyrevelferd Ved vurdering av områder med kystlynghei med omsyn til egnethet og kvalitet som beite, må forhold som vegetasjon, mengde og kvalitet av beiteplanter, tilgang på vann, mulighet for å søke ly/skygge m.m. vurderes. Tilgjengelighet med tanke på tilsyn skal også vurderes. Det stilles krav om at det er tilstrekkelig beitegrøde til at dyrenes behov for energi, protein og mineral dekkes både med hensyn til vedlikeholdsfôr og tilvekst, og at antall dyr i ulike deler av beitesesongen tilpasses beitegrunnlaget. Gammelnorsk sau (ofte kalt villsau) er en hardfør, lett sau som er tilpasset utegangerdrift i store deler av året, eller hele året der og når det er vilkår for det. Krav til beitekvalitet er gjeldende ved hold av gammelnorsk sau og utegangerdrift. Driften skal være tuftet på et opplegg som sikrer god dyrevelferd. Driftsformen helårs utegangerdrift krever godkjenning fra Mattilsynet, og det forutsetter driftsopplegg og tilsyn som tar høyde for situasjoner med behov for tilleggsforing og ly/enkelt dyrerom. Ved kombinasjon av område med milde vintrer, tilstrekkelig areal og velskjøttet beite med kystlynghei greier gimrer og voksne sauer av gammelnorsk sau seg vanligvis tilfredsstillende gjennom vinteren. Om nødvendig må tilslipp av vær ordnes slik at lamming om våren ikke starter før beitegraset er kommet i vekst slik at sauene finner næringsrikt fôr til produksjon av melk. Kommer det tungt snøfall som blir liggende, og som gjør det vanskelig for sauene å få tak i tilstrekkelig fôr, må en straks sette inn tiltak med tilleggsfôring og om nødvendig hente dyrene i hus og/eller innhegning med ly for nødvendig oppfølging. Vinterbeite til utegangersau må ha tilstrekkelig med lynghei av god kvalitet. Unge skudd av røsslyng er viktigste vinterbeiteplanta, men tilgang på starr, gras som de finner innimellom m.m. er betydningsfullt for det samlede næringsopptaket om vinteren. Innholdet av protein i fôret er gjerne noe knapt. Gammelnorsk sau kan i noen grad tære litt på kroppsreserver gjennom vinteren, uten at dette er kritisk. Dyrene må da ha fått bygd opp kroppsreserver gjennom sommer, høst og førjulsvinter. 6

7 Tilveksten på lam og sauer av gammelnorsk sau ved helårs utegangerdrift i kystlynghei på Vestlandet og Sør-Trøndelag er undersøkt i et forskningsprosjekt. Tilveksten på lammene var høyere i flere av de undersøkte lokalitetene i Trøndelag enn i Hordaland og Sogn og Fjordane. Det kan være flere grunner til dette, bl.a. har god tilgang på grasområder stor betydning for lammenes tilvekst, men også berggrunn og jordsmonn er faktorer som spiller inn. I noen av lokalitetene på Vestlandet ble det gjort undersøkelser der en så på tilveksten både hos lam og sauer i mer oppdelte perioder. Disse registreringene viste at det var liten tilvekst på lam fra sist i august til først i oktober, men at tilveksten på gimrer og sauer var tilfredsstillende og at disse bedret holdet utover høsten. I Vestlandsfylkene Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal er situasjonen at en god del av villsaulammene fra kystlynghei ikke har nådd tilfredsstillende slaktevekt, kjøttsetting og fettinnhold ved tidspunktet for høstslakting. Disse lammene som ikke er slaktemodne må overvintres på en måte som sikrer tilstrekkelig fôrtilgang og god dyrevelferd. Små sauelam må ikke gå sammen med vær slik at de kan bli paret, da drektighet krever svært mye og setter individet tilbake i utvikling, og kan være i strid med kravet om godt dyrehold. Produksjonsmessig er det heller ikke noen god løsning at utegangersau lammer årsgamle, da en lett kan komme inn i en vond sirkel med seinere lamming og dermed små lam om høsten. Vanlig norsk kvit sau og andre norske langhalete raser med regional utvikling og tilpassing (steigar, cheviot, ryggja), spælsau og eventuelt andre saueraser kan også beite i kystlynghei lenge utover høsten der det er vilkår for det, og i deler av vinteren når det blir kombinert med innefôring som sikrer dyra tilstrekkelig med energi og protein. Driftsmåten som kombinerer utegangerdrift og innefôring er lite brukt i dag sammenlignet med tidligere, men er fortsatt i bruk m.a. i området ved Lindesnes i Vest- Agder, Rogaland, Hordaland og enkelte steder videre nordover langs kysten. Beiting med de langhala sauerasene eller spælsau i kystlynghei gjennom sommeren vil ofte gi mindre tilvekst på lamma enn annet utmarks- eller fjellbeite. Mengdeinnslaget av gras og urter er viktig, det gjelder å få en god start på tilveksten hos lamma fra våren av, og at tilveksten ikke stagnerer og blir for lav når en kommer utover sommeren og seinsommeren. Ved større innslag av strandeng i tilknytting til kystlynghei, kan beitet være tilfredsstillende som sommerbeite både til tyngre saueraser og stedvis til storfe (sinkyr, kviger, kastrater, ammekyr). Naturtypen strandeng er det generelt mer av på deler av Trøndelagskysten og særlig i Nordland (Helgelandskysten) enn hva som er tilfelle på Vestlandet. For mer utfyllende om skjøtsel, restaurering og hevd, se Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker som finnes på Miljødirektoratets hjemmesider: Annen aktuell litteratur Haaland, S Fem tusen år med flammer; det europeiske lyngheilandskapet. Vigmostad & Bjørke. Kaland, P.E. & Vandvik, V Kystlynghei. S i: Framstad, E. & Lid, I.B. (red.) Jordbrukets kulturlandskap, Universitetsforlaget, Oslo. Moen, A Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss. Nilsen, L.S. (red.) Naturen. Populærvitenskapelig tidsskrift : Spesialnummer om kystlynghei i Norge. 7

8 2 Spesiell del (B): Hoholmen-Grimsøya, kystlynghei, 2.1 Søkbare egenskaper for Naturbase SØKBARE EGENSKAPER (for Naturbase) Navn på lokaliteten Hoholmen-Grimsøya Kommune Dønna Områdenr. 1827/10026 ID i Naturbase Registrert i felt av: Marit Dyrhaug Dato: Eventuelle tidligere registreringer (år og navn) og andre kilder (skriftlige og muntlige) Skjøtselsavtale: Inngått år: Utløper år: Hovednaturtype: Kystlynghei (D07) - 82 % Tilleggsnaturtyper: Naturbeitemark (D04) - 9 % Rikmyr (A05) - 3 % Strandeng/strandsump (G05) - 2 % Utforminger: - % andel Kalkfattig kysthei (D0707) - 64 % Kalkfattig kystfukthei (D0708) - 4 % Intermediær kysthei (D0709) - 14 % Svak lågurtbeiteeng (D0415) - 6 % Lågurtbeiteeng (D0416) - 3 % Middels rik fastmattemyr (A0502) - 3 % Strandeng hevdet med beite (G0503) 2 % Verdi (A, B, C): A Annen dokumentasjon (bilder, belagte arter m.m.) Bilder Påvirkningsfaktorer (kodeliste i håndbok 13, vedlegg 11) Stedkvalitet Tilstand/Hevd Bruk (nå): Vegetasjonstyper: < 20 m x God x Slått Torvtekt m Svak Beite x Brenning m Ingen Pløying Park/hagestell > 100 m Gjengrodd Gjødsling Dårlig Lauving Tørr lynghei (D0701/H1) Tørr gras-urterik hei (D0702/H2) Fuktig lynghei (D0703/H3) Frisk fattigeng (D0404/G4) Frisk/tørr, middels baserik eng nordpå (D0408/G8) Middels rik fastmattemyr (A0502/M2). Intermediær fastmattemyr (L2) Fattig tuemyr (K2b) Gras/urterik tangvoll, lavurt-utforming med gåsemure (V2a) Salin og brakk forstrand/panne, sauløk-utforming (U3a) Øvre salteng, saltsiv-utforming (U5a) Brakkvasseng, fjæresivaks-utforming (U7a) 8

9 2.2 Områdebeskrivelse Innledning Hoholmen og Grimsøya ble befart av Marit Dyrhaug den 1.august 2013 i forbindelse med utarbeiding av skjøtselsplan for kystlynghei i området. Ved befaring ble naturtyper og vegetasjonstyper kartlagt. Opplysninger om nåværende og tidligere beitebruk, og innspill til praktisk tilrettelegging av skjøtselstiltak, er innhentet fra bruker Bjørn Inge Rikhardsen. Beliggenhet og naturgrunnlag Øyene Hoholmen og Grimsøya ligger i Dønna kommune, like nordom Solfjellsjøen, bare 320 m over fjorden fra hovedøya Dønna. Mellom Hoholmen og Grimsøya går et smalt sund som faller tørt på lavvann. Hoholmen ligger lengst sør og er på ca 197 daa. Øya består av noen låge bergrygger og en markant, bratt kolle (35 moh) midt på øya. På vestsiden av øya har vi et strandengkompleks på ca 14 daa som er skilt ut som egen lokalitet. Grimsøya er ei låg, småkupert øy med ei sammenhengende sandslette i nord. Øya er totalt ca 210 daa. På begge øyene har vi noe grunnlendt mark og bart berg, særlig langs strandsonen, og andel impediment anslås til 5 %. Både på Hoholmen og Grimsøya finnes mindre dammer. Berggrunnen på Hoholmen består av glimmergneis/glimmerskifter og granitt (den høge kollen). På Grimsøya har vi glimmergneis med et langsgående bånd av kalkspatmarmor på nordvestsiden av øya. Hoholmen-Grimsøya ligger i mellomboreal vegetasjonssone, sterkt oseanisk vegetasjonsseksjon. Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper Hovednaturtypen er kystlynghei (D07) med 82% dekning som fordeler seg forholdsvis likt over Hoholmen og Grimsøya. Kalkfattig kysthei (D0707) er dominerende utforming med 64 % andel, i småmosaikk med kalkfattig kystfukthei (D0708), 4 % andel. På Grimsøya har vi tillegg intermediær kysthei (D0709), 14 % andel. Vegetasjonstyper er tørr lynghei, røsslyngutforming (H1a), noe røsslyngkrekling-lav-utforming (H1d), gras- og urterik hei, fattig utforming (H2a) og rikere utforming (H2b). Den fuktige lyngheia har røsslyng-blokkebær-utforming (H3a) og blåtopp-utforming (H3g). Det finnes enkelte myrdrag både på Hoholmen og Grimsøya som totalt utgjør ca 7 % av arealet. På Grimsøya finnes noe middels rik fastmattemyr (A0502/M2). Vegetasjonstypene på det resterende myrarealet er intermediær fastmattemyr (L2) og fattig tuemyr, røsslyng-kysthei-utforming (K2b). Naturbeitemarka (D04) utgjør ca 9 % av arealet med utformingene svak lågurtbeiteeng (D0415) og lågurbeiteeng (D0416). Vegetasjonstypene er frisk fattigeng (G4) og frisk/tørr, middels baserik eng (G8). Strandeng og strandsump (G05) og tangvoller (G04) utgjør til sammen bortimot 2 % av arealet. Strandengklomplekset på nordsiden av Grimsøya er på nesten 5 daa. Vegetasjonstypene er flerårig gras/urterik tangvoll, lavurt-utforming med gåsemure (V2a), salin og brakk forstrand/panne, sauløkutforming (U3a), øvre salteng, saltsiv-utforming (U5a) og brakkvasseng, fjæresivaks-utforming (U7a). Artsmangfold Det ble ikke registrert rødlistede eller spesielt sjeldne arter i lokaliteten. Men med sin variasjon i naturtyper og utforminger er øyene likevel forholdsvis artsrik. 9

10 I den tørre kystheia dominerer røsslyng. Kreklingen er enkelte steder mengdeart, flekkvis også med dominans. På Hoholmen er den tørre lyngheia svært artsfattig med forekomster av bjønnskjegg, blåbær, smyle og molte. I den kalkfattige kystheia på Grimsøya finner vi i tillegg engfrytle, gulaks, rypebær, slåttestarr, tyttebær. I den gras- og urterike heia finnes arter som blåstrarr, dvergjamne, fjellfrøstjerne, fjellsmelle, gullris, gulsildre, harerug, kattefot, kvitmaure, legeveronika, melbær, reinrose, rødsildre, slirestarr, øyentrøst. Også i rikheia har vi en jevn, men spredt forekomst av røsslyng. I fuktheia vokser bl a bjønnskjegg, blokkebær, blåtopp, duskmyrull, kornstarr, krekling, molte, røsslyng, slirestarr og slåttestarr. I rikere områder finnes også blåtopp, gulsildre, kornstarr, stjernestarr og tettegras. Einer forekommer i sparsomme mengder i den fattige lyngheia, mens den vokser i store mengder i den gras- og urterike heia. I naturbeitemarka vokser engfrytle, engkvein, gulaks, kornstarr, rødsvingel og tepperot. Lengst nord på Grimsøya finnes i tillegg dunhavre, fjellfrøstjerne, geitsvingel, gulflatbelg og kvitmaure. I tuemyra på sørøstenden av Hoholmen er bjønnskjegg og røsslyng dominerende art, mens krekling, slåttestarr og sølvvier er mengdearter. Ellers finnes bl.a. blåknapp, blåtopp, duskmyrull, dvergbjørk, flaskestarr, gulaks, knappsiv, kvitlyng, molte, slirestarr, trådsiv og øyentrøst. I de rikere myrdragene på Grimsøya finnes arter som bjørnebrodd, bukkeblad, duskmyrull, elvesnelle, myrhatt, smalsoldogg, kornstarr, slåttestarr og stjernestarr. I strandenga finnes bl.a. fjæresauløk, fjæresivaks, gåsemure, saltsiv, smånesle, smårørkvein, strandkryp. Bruk, tilstand og påvirkning Øyene har vært benyttet som beite, delvis helårsbeite, for Gammelnorsk sau siden 2000, med unntak av ett par år uten beitedyr. Før det har øyene vært brukt til sommerbeite for sau (Bjøru & Høberg. 2001). Beitehistorikk fra før 1970-tallet er ikke innhentet. Ved befaring i 2013 var lyngheia i god hevd med middels beitetrykk, men mye av røsslyngen er gammel og i moden- eller degenerasjonsfase. Det ble ikke observert slitasje, og ingen gjengroing med lauvoppslag. I den gras- og urterike heia har vi noe gjengroing med einer. Fremmede arter På sørøstsiden av Hoholmen ble det registrert to småplanter av sitkagran som må ha spredd seg fra hovedøya Dønna. Begge plantene var beitet toppen. Sitka står på norsk svarteliste med risikovurdering SE - Svært høy risiko. (Gederaas et al. 2012) Kulturminner På Hoholmen har vi ei gravrøys på sørøstsiden av øya. På Grimsøya finnes hele 5 gravrøyser. Skjøtsel og hensyn Fortsatt beiting, fortrinnsvis helårsbeite med Gammelnorsk sau. Lyngsviing er ønskelig for å forynge røsslyngen. 10

11 Del av helhetlig landskap Beitet kystlynghei forekommer både på hovedøya Dønna like sør om Hoholmen-Grimsøya, og på øyene rundt, men ingen av disse lokalitetene er registrert som verdifulle. Verdibegrunnelse Det ble ikke gjort funn av rødlistearter, og røsslyngen på øyene er i dårlig hevd med stor andel gammel, grovvokst lyng. Lokaliteten får likevel verdi A. Verdisettinga begrunnes i forekomst av både kalkfattig og kalkrik lynghei og stor variasjon i vegetasjonstyper, lyngheia er i bruk med beiting, er i god tilstand med ingen gjengroing, ingen slitasje, og ikke påvirket av fremmede arter eller gjødsling. 11

12 3 Spesiell del (B). Strandeng og strandsump, Hoholmen 3.1 Søkbare egenskaper for Naturbase SØKBARE EGENSKAPER (for Naturbase) Navn på lokaliteten Hoholmen Kommune Dønna Områdenr. 1827/10027 ID i Naturbase Registrert i felt av: Marit Dyrhaug Dato: Eventuelle tidligere registreringer (år og navn) og andre kilder (skriftlige og muntlige) Skjøtselsavtale: Inngått år: Utløper år: Hovednaturtype: Strandeng og strandsump (G05) - 80 % Utforminger - % andel Strandeng hevdet med beite (G0503) - 80 % Tilleggsnaturtyper: Tang/Driftsvoll (G06) - 10 % Sanddyne (G03) - 10 % Flerårig gras/urtetangvoll (G0603) 10 % Sanddyner med varierende plantedekke (G0302) 10% Verdi (A, B, C): A Annen dokumentasjon (bilder, belagte arter m.m.) Bilder Påvirkningsfaktorer (kodeliste i håndbok 13, vedlegg 11) Stedkvalitet Tilstand/Hevd Bruk (nå): Vegetasjonstyper: < 20 m x God x Slått Torvtekt Salin og brakk panne/forstrand, sauløk-utforming (U3a) Øvre salteng, saltsivutforming (U5a) m Svak Beite x Brenning Øvre salteng, rødsvingel-fjærekoll-tiriltunge-utforming (U5c) m Ingen Pløying Park/hagestell Brakkvasseng, rustsivaksutforming (U7e) > 100 m Gjengrodd Dårlig Gjødsling Lauving Brakkvasseng, fjæresivaks-utforming (U7a) Sumpstrand, smårørkvein-sandsiv-utfornming (U9b) Flerårig gras/urte-tangvoll, lågurt-utforming m/gåsemure (V2a) Flerårig gras/urtevoll, grasutforming (V2c) Dyneeng og dynehei, lynghei-utforming (W2d) 12

13 3.2 Områdebeskrivelse Innledning Hoholmen ble befart av Marit Dyrhaug den 1.august 2013 i forbindelse med utarbeiding av skjøtselsplan for kystlynghei i området. Ved befaring ble naturtyper og vegetasjonstyper kartlagt. Opplysninger om nåværende og tidligere beitebruk, og innspill til praktisk tilrettelegging av skjøtselstiltak, er innhentet fra bruker Bjørn Inge Rikhardsen. Beliggenhet og naturgrunnlag Hoholmen ligger i Dønna kommune, like nordom Solfjellsjøenbare 320 m over fjorden fra hovedøya Dønna. Strandenga ligger på vestsiden av Hoholmen. Fra ei vik i vest-sørvest strekker strandengområdet seg i 3 retninger mellom knausene med ei slette opp mot nord-nordvest, ei slette tvers øya mot vik i øst-nordøst, og ei slette mot vik i sør-sørøst. Berggrunnen i tilgrensende områder er glimmergneis. Hoholmen ligger i mellomboreal vegetasjonssone, sterkt oseanisk vegetasjonsseksjon. Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper Strandengkomplekset på Hoholmen er på vel 14 daa og inkluderer naturtypene strandeng og strandsump (G05) med 80 % andel, tangvoll (G04)med 10 % andel og sanddyne (G03) med 10 % andel. Vegetasjonstyper er flerårig gras/urterik tangvoll, lavurt-utforming med gåsemure (V2a) og grasutforming med strandrug (V2c). I vika mot øst ligger en sandvoll med salteng-vegetasjon, rødsvingelfjærekoll-tiriltunge-utforming (U5c) ytterst mot sjøen og med tangvollen (V2a) innenfor. Skjermet innenfor der igjen har vi brakkvasseng, fjæresivaksutforming (U7a) og salin og brakk forstrand/panne, sauløk-utforming (U3a). Mellom vikene i øst og vest har vi ellers områder med øvre salteng, saltsivutforming (U5a) og rødsvingel-fjærekoll-tiriltunge-utforming (U5c). Strandenga i vika mot sør er noe påvirket av ferskvann, og her finnes i tillegg sumpstrand, smårørkvein/sandsiv-utforming (U9b) og brakkvasseng, rustsivaks-utforming (U7e). Øverst i strandenga mot nord og øverst i strandenga som strekker seg fra vika i sør finnes dynehei med lyng-utforming (W2b). Artsmangfold I tangvollene dominerer gåsemure. I vika mot vest vokser også strandrug, hestehavre og stornesle. Saltengene domineres av grasartene rødsvingel eller krypkvein, og med en del gulaks. Av urter dominerer øyentrøst. Ellers finnes blåknapp, fjærekoll, fuglevikke, gåsemure, harerug, kvitkløver, tepperot og tiriltunge. I saltenga ytterst i vika mot øst er kornstarr en mengdeart sammen med krypende einer!, og her vokser også smånesle. I brakkvassengene har vi områder dominert av fjæresivaks og smårørkvein, samt mye jåblom, gåsemyre, slåttestarr, og områder dominert av saltsiv. Ei mindre salin panne er dominert av nedbeita fjæresauløk. Sumpstranda i vika mot sør domineres av smårørkvein, sandsiv og sølvbunke, brakkvassenga ovenfor domineres av rustsivaks, myrhatt og jåblom, mens vi litt lenger nord finner igjen arter som smårørkvein, sandsiv og sølvbunke, samt hestehavre, knappsiv, torvull, sølvvier og stornesle. I de etablerte sanddynene vokser røsslyng og krekling sammen med strandrug og smårørkvein. Ellers finnes bl.a. gulaks, smyle og tepperot, og noe einer har også etablert seg her. Bruk, tilstand og påvirkning Området beites med Gammelnorsk sau, og har en lang beitehistorie som sommerbeite for sau, delvis også som helårsbeite. Ved befaring i 2013 var strandenga i god hevd med middels sterkt beitetrykk, 13

14 ingen gjengroing, og det ble ikke observert slitasje. Mengde søppel var svært lavt sammenlignet med mange andre viker og strandenger på Helgeland. I brakkvassenga ble det observert noen grunne groper som synes å være menneskeskapt, som om det var tatt ut torv her. Fremmede arter Ingen registrert. Kulturminner Ingen Skjøtsel og hensyn Fortsatt beiting med sau. Del av helhetlig landskap Lokaliteten er en del av et større kulturlandskap med kystlynghei og naturbeitemark på Hoholmen og Grimsøya, og alt skjøttes på samme måte med beite av Gammelnorsk sau. Verdibegrunnelse Lokaliteten er vurdert til verdi A svært viktig. Strandenga på Hoholmen er stor (vel 14 daa), variert med mange vegetasjonstyper og utforminger, har noen fine soneringer, er i hevd med passe beitetrykk, har ikke fremmede arter, ikke tråkkskader og slitasje, og velsignet lite søppel. 14

15 4 Skjøtselsplan for Hoholmen-Grimsøya Dato for skjøtselsplan: 6.desember 2013 Utformet av: Marit Dyrhaug Firma: Norsk Landbruksrådgiving Helgeland UTM 32: Ø: N: Gnr/Bnr: 27/1 Areal (nåværende): 407 daa Areal etter ev. restaurering: - Del av verneområde: Nei 4.1 Innledning Beiteområdet på Hoholmen-Grimsøya, med sine røsslyngrike lyngheier og gras- og urterike naturbeiter og strandenger, egner seg godt både til sommerbeite og vinterbeite for Gammelnorsk sau (GNS).Dagens beitebruker, Bjørn Inge Rikhardsen, er leietaker på Hoholmen-Grimsøya. Grunneier er Jan Hermansen. Bjørn Inge Rikhardsen har hatt Gammelnorsk sau på beite her i 3 år, og har satset på et driftsopplegg med føring av søyene ut til øyene tidlig på våren før lamming, og lamming i siste halvdel av mai. Voksne dyr beiter på øyene til seint utpå høsten da de tas hjem til Dønna. I 2013 ble det sluppet 37 søyer med 39 lam. Ved befaring av undertegnede 1.august ble beitetrykket vurdert som middels sterkt. I 2012 var dyretallet 65 voksne dyr og ca 35 lam. Dette året var lammevektene utilfredsstillende låge. Tørre vekstforhold dette året ble vurdert som medvirkende årsak til de låge lammevektene. Vinteren 2010/11 gikk 11 årslam på vinterbeite på Hoholmen-Grimsøya, og gimrene hadde god tilvekst og god kondisjon. I rapport om beiteforhold på Hoholmen-Grimsøya (Bjøru & Høberg. 2001) vurderes øyene til å kunne gi vinterbeite for ca 25 søyer uten tilskuddsforing (15-20 daa/søye), forutsatt at en ikke har situasjoner med nedising eller mye snø, og at øyene kan gi beitegrunnlag for samme antall dyr om sommeren. Tidligere bruker hadde i 2000/2001 i alt 25 årslam på vinterbeite, og produksjonsresultatet ble vurdert som svært bra med 1 lam pr gimre (Bjøru & Høberg. 2001). Ut fra generell erfaring og kunnskap om helårsbeite med Gammelnorsk sau i kystlynghei, erfaringer fra beiting på Hoholmen-Grimsøya spesielt, og observasjoner gjort under befaring sommeren 2013, kan anbefalt beitetrykk framover ligge på ca dyr på vinterbeite (16-20 daa/dyr). Mye av røsslyngen er gammel og i moden- eller degenerasjonsfase med lite produksjon av årsskudd. Med hevd i form av sviing og forynging av røsslyngen vil vinterbeitet bli bedre, og beitetrykket kan kanskje økes til dyr. Passende beitetrykk på sommeren vurderes av undertegnede til å ligge på 30-(35) søyer m/lam, altså litt lågere enn beitetrykket i 2013 med 37 søyer. Nedbeitingsgraden sommeren 2013 var middels sterk (passe), men tatt i betraktning at dette var en sommer med svært gode vekstforhold, bør antallet beitedyr være lågere i et normalår. Lyngsviing vil også gi bedre sommerbeite, særlig sviing av den grasog urterike heia med mye einer. Dagens beitebruker, Bjørn Inge Rikhardsen, ønsker fortsatt et driftsopplegg der søyene slippes på øyene tidlig vår og føres hjem til hovedøya seinhøstes. Om vinteren kan det være aktuelt å ha årslam på øyene. Anbefalte tiltak i skjøtselsplanen er tilpasset dette driftsopplegget. 15

16 4.2 Mål Hovedmål for lokaliteten. Bevare kystlyngheia i god hevd gjennom fortsatt beiting med Gammelnorsk sau Bevare strandengene og naturbeitemarka i god hevd uten gjengroing og tråkkskader. Konkrete delmål Opprettholde den høge andelen røsslyng i lyngheia Øke andelen røsslyng i pionerfase og byggefase på bekostning av gammel lyng i modenfase og degenerasjonsfase. Redusere mengde einer i den gras- og urterike heia på Grimsøya. Komme i gang med, og ta jevnlig lyngsviing inn som en del av driftsopplegget. Tilstandsmål arter: Røsslyngbestanden skal i hovedsak bestå av planter i ulike unge aldersstadier; Pionerfase (ca 0-6 år), byggefase (ca 6-15 år) og noe i moden fase (ca år). Mål for bekjempelse av problemarter: Hindre etablering av sitkagran som spres ut til øyene, sannsynligvis med vind. 4.3 Aktuelle tiltak Generelle årlige tiltak: Helårsbeite med Gammelnorsk sau På sommeren bør beitetrykket holdes på ca 30 søyer med lam (eventuelt opp i 35 søyer i gode år) for å holde lyngheia, strandengene og naturbeitemarka i god hevd uten gjengroing. For å bedre hevden i den røsslyngrike lyngheia og stimulere til at røsslyngplantene holder seg lengre i byggefasen bør vi også ha beiting i vintersesongen. Dette kan gjøres ved at voksne søyer holdes ute på Hoholmen-Grimsøya utover seinhøsten, gjerne fram til desember. Det beste vil være om en i tillegg kunne beholde opp mot en 20 dyr der, f.eks årslam, gjennom hele vintersesongen. Ellers henvises det til Generell del (A) side 4 i skjøtselsplanen. Prioritet: Årlig, 407 daa Kostnader: Transport og tilsyn av dyr Aktuelle årlige tiltak, utover de generelle: Lyngsviing For å forynge røsslyngbestanden og redusere mengde einer i den gras- og urterike heia er sviing anbefalt. Mesteparten av lyngheiområdene på Hoholmen og Grimsøya egner seg, og er moden for sviing. Områder som bør prioriteres ved oppstart av sviing er vist på ortofoto, vedlegg 6. I gjennomsnitt bør det sviies ca 10 daa pr år. Se også Sviing som skjøtselsmetode, inkl. retningslinjer for sviing i vedlegg 7. Prioritet: Årlig, eller annen hvert år, dersom vær og sviforhold tillater det Kostnader: Arbeidstid, sviutstyr som gassbrennere, brannvifter ol 16

17 Aktuelle restaureringstiltak, utover de generelle: Kontroll med spredning av sitkagran Eventuelle sitkagraner som vokser over beitehøgde må fjernes. Tiltak ved helårsbeite og tilskuddsforing Ved eventuelt helårsbeite vil det fra Mattilsynet bli stilt krav om tilgang på leskjul for dyra. Leskjul må ikke plasseres i umiddelbar nærhet til strandengene, fordi det kan medføre uheldig mye tråkk i den sårbare strandengvegetasjonen. En bør også unngå å plassere leskjul i umiddelbar nærhet av fornminnene. Ved tilskuddsforing bør det ikke benyttes samme foringsplass hele tiden, men flytte foringsplassene litt rundt i kystlyngheia. Dette for å unngå konsentrasjon av forrester, avføring og tråkk som i neste omgang kan medføre oppblomstring av ugras. Strandengene skal ikke benyttes som foringsplass. Utstyrsbehov: Grinder (50 stk Kellfri sauegrind til 100 m) til å etablere et effektivt kve for sanking, vaksinering og behandling, merking m.v. Permanent nettinggjerde ut i fjæra ved sankeområde. Leskjul. 4.4 Oppfølging og ansvar Skjøtselsplanen skal evalueres innen: 10 år Behov for registrering av spesifikke artsgrupper: Ingen Tilskudd Søkt år: 2012 Søkt til: Utarbeiding av skjøtselsplan Tildelt år: 2012 Tildelt fra: Handlingsplanmidler til utvalgte naturtyper, Fylkesmannen i Nordland Skjøtselsavtale parter: Ikke inngått Ansvar for iverksetting og oppfølging av skjøtselsplanen Gårdbruker og leietaker av Hoholmen-Grimsøya, Bjørn Inge Rikhardsen, har ansvaret for iverksetting av skjøtselstiltak. Fylkesmannen i Nordland ved miljøvernavdelinga har ansvaret for oppfølging og veiledning i tråd med handlingsplan for kystlynghei. 17

18 5 Kilder Bjøru, R. & S. Høberg Beiteforhold og utegangerdrift med sau på Hoholmen/Grimsøya (Gnr 27/1) og Sandholmen (Gnr 1/8) i Dønna kommune. Rapport etter befaring Bioforsk Nord Tjøtta. Direktoratet for naturforvaltning Kartlegging av naturtyper Verdisetting av biologisk mangfold. DN-håndbok 13 2.utgave 2006 (oppdatert 2007). Direktoratet for naturforvaltning Faggrunnlag for kystlynghei. DN-rapport.. Fremstad, E Vegetasjonstyper i Norge. NINA temahefte 12:1-179 Halvorsen, R. et al Naturtyper i Norge (NiN) versjon ( ) Gederaas, L., Moen, T. L., Skjelseth, S. & L-Kr. Larsen Fremmede arter i Norge med norsk svarteliste Artsdatabanken, Trondheim. Jordal, J. B. (2012). Kystlynghei - verdisetting. (Faktaark for Kystlynghei utformet av John Bjarne Jordal, ). Moen, A Nasjonalatlas for Norge. Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss. Norderhaug, A., Austad, I., Hauge, L. & M. Kvamme Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker: Landbruksforlaget. 18

19 6 Vedlegg VEDLEGG 1 Ortofoto Kart med avgrensning av kystlyngheilokaliteten Hoholmen-Grimsøya og strandenglokaliteten Hoholmen 19

20 VEDLEGG 2 Ortofoto Naturtypekart for kystlyngheilokaliteten Hoholmen-Grimsøya 20

21 VEDLEGG 3 Ortofoto Kart over fornminner 21

22 VEDLEGG 4 Bilder Hoholmen og Grimsøya Alle foto: Marit Dyrhaug Bilde 1 Oversiktsbilde fra den sørøstlige delen av Hoholmen tatt mot vest. I bakgrunnen ses den markerte, høye kollen midt på øya. Midt på bildet vises deler av ei tuemyr, røsslyngkysthei-utforming. UTM 32; Ø: M: Bilde 1 Sitkagran funnet på sørøstsiden av Hoholmen. Frø må ha kommet over fjorden fra Dønna mer enn 300 m unna og. UTM 32; Ø:65330 N: Bilde 3 Gravhaugen på sørøstsiden av Hoholmen kan være vanskelig å finne. UTM 32; Ø: N:

23 Bilde 4 Det er mye røsslyng på Hoholmen, særlig i sidehellingene av den høge kollen midt på øy. Det er lite einer på øya, men den forekommer UTM 32; Ø: N: Bilde 5 Oversikt over strandengområdene på vestsiden av Hoholmen. Bildet er tatt mot nordvest. UTM32; Ø: N: Bilde 6 Strandenga og vika på nordøstsiden av Hoholmen. I brakkvassenga er det spor etter torvuttak. Bildet tatt mot nord-nordøst. UTM32; Ø: N:

24 Bilde 7 Ytterst i vika på nord-østsiden ligger en sandvoll med saltengvegetasjon, rødsvingelfjærekoll-tiriltunge-utforming, men hvor det også vokser krypende einer (nederst til høgre på bildet). Innenfor ligger tangvollen med gåsemure som vi ser litt av øverst til venstre i bildet. UTM32; Ø: N: Bilde 8 Etablert dynehei med lyngheiutforming øverst i den nordligste delen av strandengkomplekset på Hoholmen. Bildet er tatt mot N-NØ. UTM 32; Ø: N: Bilde 9 Sauer på beite i naturbeitemark på nordenden av Hoholmen. I bakgrunnen sess Grimsøya og det lille sundet som skiller de to øyene. UTM 32; Ø: N:

25 Bilde 10 På vestsiden av Grimsøya har vi forekomster av gras- og urterik hei, delvis som større sammenhengende områder, delvis i småmosaikk med kalkfattig lynghei. Flekkvis er det mye einer i den gras- og urterike heia. Bildet er tatt mot N-NØ. UTM32; Ø: N: Bilde 11 Oversiktsbilde fra Grimsøya tatt mot øst. Mindre myrdrag strekkes seg mellom knausene med kystlynghei. I bakgrunnen ses fjellene ved Nordvika på hovedøya Dønna. UTM32; Ø: N: Bilde 12 Det finnes 5 registrerte fornminner på Grimsøya. Noen av dem kan være vanskelig å finne, som denne gravrøysa lengst sørøst på øya. (UTM 32; Ø: N: ) På toppen av den laveste knausen i bakgrunnen ligger også ei gravrøys. Mye av røsslyngen i sidehellingene av knausene på østsiden av øya er i moden eller degenerasjonsfase. Bildet er tatt mot NØ. 25

26 Bilde 13 Gravrøysa lengst nord på Grimsøya skiller seg fra de andre ved at den har fotgrøft. UTM 32; Ø: N: Bilde 14 Nordvest på Grimsøya ligger ei større naturbeitemark i tilknytning til ei mindre strandeng. Bildet tatt mot nord. UTM32; Ø: N: Bilde 15 Strandenga på nordenden av Grimsøya ligger i ei vestvendt vik. Bildet er tatt mot NV UTM 32; Ø: N:

27 VEDLEGG 5 Artslister Artsliste Hoholmen-Grimsøya, kystlynghei Norsk Navn Vitenskaplig navn Norsk Navn Vitenskaplig navn Bjønnskjegg Trichophorum cespitosum Krekling Empetrum nigrum Bjønnskjegg Stor Trichophorum c. germanicum Kvitkløver Trifolium repens Bjørnebrodd Tofieldia pusilla Kvitlyng Andromeda polifolia Blokkebær Vaccinium uliginosum Kvitmaure Galium boreale Blåbær Vaccinium myrtillus Legeveronika Veronica officinalis Blåklokke Campanula rotundifolia Melbær Arctostaphylos uva-ursi Blåknapp Succisa pratensis Mjødurt Filipendula ulmaria Blåstarr Carex flacca Molte Rubus chamaemorus Blåtopp Molina caerulea Myrhatt Potentilla palustris Bukkeblad Menyanthes trifoliata Reinrose Dryas octopetala Dunhavre Avena pubescens Rustsivaks Blysmus rufus Duskmyrull Eriophorum augustifolium Rypebær Arctostaphylos alpinus Dvergbjørk Betula nana Rødsildre Saxifraga oppositifolia Dvergjamne Selaginella selaginoides Rødsvingel Festuca rubra Einer Junipeus communis Røsslyng Calluna vulgaris Elvesnelle Ecuisetum fluviatile Saltsiv Juncus gerardii Engfrytle Luzula multiflora Slirestarr Carex vaginata Enghumleblom Geum rivale Slåttestarr Carex nigra Engkvein Agrostis tenuis Smalsoldogg Drosera longifolia Fiol ssp Viola ssp Smyle Dechampsia flexuosa Fjellfrøstjerne Thalictrum alpinum Smyle Dechampsia flexuosa Fjellmarikåpe Alchimilla alpina Smånesle Urtica urens Fjellsmelle Silene acaulis Smårørkvein Calamagrostis stricta Fjæresauløk Triglochin maritima Stjernestarr Carex echinata Fjæresivaks Eleocharis uniglumis Stornesle Dioica urtica Flaskestarr Carex rostrata Strandkryp Glaux maritima Geitsvingel Festuca vivipara Sølvbunke Dechampsia cespitosa Gulaks Anthoxanthum odoratum Sølvvier Salix glauca Gulflatbelg Lathyrus pratensis Tepperot Potentilla anserina Gullris Solidago virgaurea Tettegras Pinguicula vulgaris Gulsildre Saxifraga aizoides Tiriltunge Lotus corniculatus Gåsemure Potentilla crantzii Tormyrvull Eriophorum vaginatum Harerug Bistorta vivipara Trådsiv Juncus filiformis Karve, vanlig Carum carvi Tyttebær Vaccinium vitis-idaea Kattefot Antennaria dioica Vanlig arve Cerastium fontanum Knappsiv Juncus conglomeratus Vier sp Salix sp Kornstarr Carex panicea Øyentrøst sp Euphrasia sp 27

28 Artsliste Hoholmen, strandeng Norsk Navn Vitenskaplig navn Norsk Navn Vitenskaplig navn Blåknapp Succisa pratensis Myrhatt Potentilla palustris Einer Juniperus communis Myrmaure Galium palustris Engkvein Agrostis tenuis Rustsivaks Blysmus rufus Fjærekoll Armeria maritima Røsslyng Calluna vulgaris Fjæresauløk Triglochin maritima Saltsiv Juncus gerardii Fjæresivaks Eleocharis uniglumis Sandsiv Juncus arcticus ssp balticus Fuglevikke Vicia cracca Slåttestarr Carex nigra Gulaks Anthoxanthum odoratum Smånesle Urtica urens Gåsemure Potentilla crantzii Smårørkvein Calamagrostis stricta Harerug Bistorta vivipara Stornesle Dioica urtica Hestehavre Arrhenatherum elatius Strandkjempe Plantago maritima Jåblom Parnassia palustris Strandrug Leymus arenarius Knappsiv Juncus conglomeratus Sølvvier Salix glauca Kornstarr Carex panicea Tepperot Potentilla anserina Krekling Empetrum nigrum Tiriltunge Lotus corniculatus Krypkvein Agrostis stolonifera Tormyrvull Eriophorum vaginatum Kvitkløver Trifolium repens Øyentrøst sp Euphrasia sp 28

29 VEDLEGG 6 Ortofoto Kart over prioriterte områder for lyngsviing 29

30 VEDLEGG 7 Sviing som skjøtselsmetode, inkl. retningslinjer for sviing (Utarbeidet av Bioforsk, med tilpassninger av Marit Dyrhaug) Lyngsviing som skjøtselsmetode en kort introduksjon Målet med lyngsviing er å forbedre beitet i lyngheier og sikre det biologiske mangfoldet. Røsslyng-planten taper beiteverdi når den blir gammel og forvedet, og den bør fornyes regelmessig gjennom sviing, normalt når den har nådd en alder på år. I løpet av levetiden gjennomgår røsslyngen 4 faser; Pionerfasen (0-6 år), byggefasen (6-15 år), moden fase (15-25 år) til degenererende fase (25-50 år). I moden fase blir vedproduksjonen større enn bladproduksjonen. Det er nå sviing må til for å brenne bort gammel forvedet røsslyng og samtidig stimulere nyspiring fra røttene og fra frø lagret i jordsmonnet (Kvamme et al. 2009). På Helgelandskysten og i Nord-Norge generelt vil røsslyngen vokse langsommere grunnet lave sommertemperaturer (Direktoratet for naturforvaltning 2012). Sammenlignet med Vestlandet er det derfor ikke behov for å brenne like ofte. Beitetrykk vil også påvirke og gi variasjoner i røsslyngens livssyklus. For svakt beitetrykk i en røsslynghei vil kunne gjøre at lyngen vokser hurtigere, og gammel røsslyng vil tape beiteverdi. For sterkt beitetrykk vil kunne gjøre at røsslyngen blir utkonkurrert av gras, halvgras og urter. Røsslyng er en brukbar beiteplante, og det er de friske årsskudda, både langskudd og kortskudd, som hovedsakelig blir beitet. God beitetilgang i sommerhalvåret er viktig for at dyra skal ha god kondisjon når vinteren kommer. Sviing av gammel røsslyng vil ved siden av å gi et bedre vinterbeite, bedre sommerbeitet ved at urter og gras vil utgjøre en større del av plantebestanden de første årene etter sviing. Både sviing og rydding er gode tiltak for bedring av beitekvaliteten sommerstid, i stedet for grøfting og planering i verdifulle lyngheiområder. Det er viktig at lyngheiene beites etter sviing slik at trær og andre uønskede planter ikke etablerer seg i sviflatene. Sviflatene er populære beiteområder, så samtidig må en passe på at beitetrykket ikke blir så sterkt at det hindrer etablering av nyspira røsslyng. Det viktigste beitedyret i lyngheiene er utegangersauen som spiser av røsslyngen om vinteren. Utegangersau på helårsbeite foretrekker gras og urter om sommeren, mens om vinteren er det viktig med tilstrekkelige arealer med røsslynghei. Ei vedlikeholdt lynghei med mosaikk av nye og gamle sviflater gir den høyeste biodiversiteten i kystlyngheiene, og det beste helårsbeitet. Brannflatene må ha begrenset størrelse for at en skal oppnå denne mosaikken. Lyngbrenning vil kunne ta livet av mus, insekter og andre dyreslag som ikke klarer å flykte ut av brannfeltet eller ned under bakken. Små brannflater gjør det lettere for dyr og insekter å raskt innvandre og etablere seg de nysvidde feltene. På Helgeland blir ikke røsslyngplantene like store sammenlignet med Vestlandet, og andelen brennbar ved (stengler og greiner) i de gamle plantene er ikke like høy. Det kan derfor oppleves som vanskelig å få fyr på lyngheiene i nord. I kalkrike områder med gras- og urterike hei er det dessuten en lågere andel røsslyng, og et sammenhengende brennbart vegetasjonsdekke er mer sjeldent. Det er avgjørende at lyngen er tørr nok til å ta fyr, og at jordoverflaten er tørr nok til at 30

31 mosedekket skal brenne. Noen dager med vind før sviing er derfor en fordel. I gamle dager sa man at det skulle ha blåst nordavind i minst tre dager før lyngsviing (Norderhaug et al. 1999). Sviingen foretas best i vintermånedene februar og mars, men er det mye snø kan det utsettes til begynnelsen av april. Vær oppmerksom på hekkende fugl, og gjeldende regler for åpen brenning (se Retningslinjer for sviing lenger ned). Det er også mulig å svi sein høst. For å ha kontroll over brannen er det viktig at det er tele i jorda eller at den er våt, slik at jorda ikke får for høy temperatur og ilden sprer seg ukontrollert. Frossen eller våt jordsbunn vil også hindre at humusen med frøbanken vil brenne opp. På selve dagen for sviing er det ønskelig med jevn og stabil vind av passe styrke. Svak vind vil gjøre at lyngen brenner dårlig, og svak vind skifter lett retning. Vinden bør heller ikke være for sterk. Da flytter brannfronten seg så hurtig framover at brannen blir ufullstendig, samt at en kan miste kontroll på brannen. Tradisjonelt sa man at passe vind var laber bris. For å få slukket brannen må man før sviing planlegge å svi mot en naturlig avslutning i terrenget, for eksempel toppen av en haug, bart berg, myrområde eller sjø. Hvis ikke dette er mulig, bør man svi av branngater i kantene og i avslutningen før en svir av hele feltet. Terrenget bestemmer hvor mange personer som trengs ved sviingen. En åpen mark uten naturlige grenser for brannen krever flere personer for å kontrollere flammene, sammenlignet med avsviing av et nes ut mot sjøen der det kan holde med en eller to personer. Retningslinjer for sviing (redigert etter SNO-retningslinjer, gjeldende fra 2011) Det formelle Det er kommunen som er myndighet vedr. åpen brenning. Åpen brenning er bare tillatt dersom kommunen har åpnet opp for dette gjennom «forskrift om åpen brenning og brenning av avfall i småovner». Sjekk om kommunen har åpnet opp for dette. I motsatt fall må det søkes dispensasjon for forbudet. Stedlig politi skal alltid varsles i forkant av tidspunktet for brenning. Brannvesenet skal alltid varsles i forkant av tidspunktet for brenning. Naboer og grunneiere skal alltid varsles i forkant av tidspunktet for brenning. Planlegging Antatt svisyklus ligger på ca år. Hvor ofte en bør svi samme delflate avhenger av røsslyngens evne til å regenerere, røsslyngens tilveksthastighet og en vurdering av problemarter som kan komme inn etter sviing. Sjekk røsslyngtilstanden: gammel og grov røsslyng bør brennes. Regenereringa etter brann kan ta noen år og det er viktig å følge med på dette slik at ikke all røsslyng i området brennes før ny kommer tilbake. Vær oppmerksom på at planteproduksjonen er lav det første året etter sviing. En bør ikke svi samme flate oftere en hvert tiende år. For hyppig lyngsviing fører til utvasking av plantenæringsstoffene. Planlegg godt hvor det skal brennes en mosaikkstruktur mellom brente og ubrente flater er å foretrekke. Sviing i lynghei bør skje i mosaikk med flater på maks 15 dekar for å få best mulig variasjon. 31