Kritisk reflekterende faglogg

Transkript

1 Kritisk reflekterende faglogg Innledning Arbeidet med dokumentartekster for film og fjernsyn har gitt meg ny kunnskap og innsikt om auditive og visuelle virkemidler i sammensatt tekst. Teorien på studiet har skjerpet mitt filmblikk, gitt meg ideer til eget prosjekt, og verktøyet til å utarbeide et manus. Dette semesteret har vi i alt hatt fire skriveoppgaver hvorav to analyser, en presentasjon av eget dokumentarprosjekt samt drøfting av anslag og manus i eget prosjekt. Av teoretikere jeg har særlig har benyttet under eget arbeid med dokumentar, nevnes særlig Engelstad, Nichols, Granath og Hausken Oppgave 2 Russersteinen et myteomspunnet krigsminne fra Solum forteller om en død russer som ble funnet i Solum i Over hundre tusen russere var stasjonert i Norge under 2. verdenskrig og over tretten tusen av disse omkom. I nedre Telemark var det flere arbeidsleirer for russiske krigsfanger, blant annet på Hydro på Herøya. Det var også flere fangeleire i regionen, deriblant i Valebø og i Melum. Akkurat hvor russerne som omtales kom fra, vites ikke, derfor ordet myteomspunnet i tittelen. Av de fire selvvalgte dokumentarene på pensumlista er oppgave 1 Mr. Rakowski delvis knyttet til 2. verdenskrig. Jeg har derfor valgt å vedlegge denne for å ha en helhetlig tematikk i eksamensmappa. I tillegg analyserte jeg de visuelle og auditive aspekt i anslaget i oppgave 3 Pingvinenes marsj. Her legger jeg heller ved oppgave 4 som drøfter manus til anslag i eget prosjekt. I denne refleksjonsartikkelen ønsker jeg derfor kort å reflektere over visuelle og auditive virkemidler i sammensatt tekst på bakgrunn av arbeidet med manus i eget anslag. Å visualisere en idé Anslaget er av avgjørende betydning for om publikum ønsker å fortsette å se filmen. Det krever godt filmteknisk håndverk, og med det et godt manus. Når det gjelder utarbeidelsen av filmmanuset, skriver Thomas Granath at dette skiller seg fra prosa ved at menneskenes tanker, følelser og intensjoner må beskrives i handling. 1 Et godt manus skal gi regissøren rammene for å visualisere en idé. Granath snakker om ulike gestaltningskomponenter som forutsettes for å skape den filmiske opplevelsen: det man ser, hvordan man ser, hva man hører og tittel. Disse komponentene er gjensidig avhengig av hverandre. I mitt manus har jeg skrevet at det er dag, sol, vår og litt rekvisita slik som fottøy og miljø. Når det kommer til filmingen, har jeg

2 også skrevet dette ved å markere bildet i TO eller panorering. Jeg har særlig vektlagt det auditive i mitt manus, og sørget for at det dokumentariske er realiserbart. Prosjektet tar utgangspunkt i en historisk hendelse med få gjenlevende tidsvitner. Det finnes mange hypoteser og teorier omkring hendelsen. Selv om jeg har mye dokumentasjon, må jeg foreta filmiske valg i forhold til hva jeg kan fortelle. Jeg har tatt stilling til hva som egner seg for å bli fortalt i bilder, altså hva som må filmes, hva kan filmes og hvordan? For eksempel må tidsvitnet intervjues, men veien opp til det berørte området bør nødvendigvis ikke filmes. Filmen har en forklarende fortellerstemme som hjelper filmens premiss fram, derfor har jeg også vurdert hvorvidt intervjuene skulle visualiseres og/eller legges på som voice-over. For å kunne skrive et anslag med en viss overbevisning har jeg skaffet til veie mye informasjon om russere i Norge og Telemark under krigen. Jeg har også etablert kontakt med mennesker som kjenner lokalmiljøet og kan fortelle. I tillegg har jeg selvsagt konsultert både bibliotek og databaser, og funnet informasjon fra folk i Norge med kompetanse på området. Steinens lokalitet fordrer kreative løsninger, til sist fant jeg ut at jeg umulig kunne skrive anslaget uten å ta en nok en tur opp til Heggmyr da snøen var gått. Der har jeg med god hjelp improvisert flere løsningsforslag og deretter skrevet om manus. Jeg har altså prøvd ut både kamera på stativ og håndholdt kamera, har tatt tid på musikkelement og geografisk avstand, og forsøkt forskjellige løsninger for å gjøre anslaget både autentisk, troverdig og spennende. Forsterkende auditive elementer I mitt anslag, er det særlig lyden som får mye plass. Jeg har lagt som en forutsetning i manus bruken av Ridderdansen fra Prokofievs Romeo og Julie. Granath skriver at musikk vanligvis ikke står oppført i manus. Likevel valgte jeg å ta det med for å forsterke det dramatiske og konnotere en form for russiskhet. Det er en viss form for fare knyttet til å legge på et så voldsomt musikkstykke som dette. Musikk med bildene forsterker handlingen, men blir de overtydelige, kan de virke mot sin hensikt og irritere publikum slik Engelstad påpeker i Filmmusikk med og mot bildene. 2 Jeg ønsker å kunne bruke element fra musikkstykket som en vignett under hele dokumentarfilmen. Slik blir den en audiovisuell paratekst 3 og får en understrekende informativ funksjon sammen med det verbalspråklige forøvrig. Et argument som understøtter dette kan for eksempel være at rytmen i utdraget fra Riddernes dans passer godt både til det dramatiske hendelsesforløpet, eller bygger opp under det informative om at det nettopp var russere som befant seg i arbeidsleire i området. Dermed får det auditive en fortellende funksjon.

3 Det er hovedsakelig kontentum, ikke-diegetisk, lyd i anslaget samt reallyd helt innledningsvis (fuglesang). Et jeg jager heseblesende bortover en ås i retning av steinen. Først høres lyden av føtter som løper, så pust, deretter av føtter som marsjerer, hele tiden mens musikken av Prokofiev blir mer og mer fremtredende til crescendoet. Helt til slutt i manuset tar jeg i bruk ikke-diegetisk tale. Her vurderte jeg rulletekst og voice-over mot hverandre, og fant ut at en som forteller handlingen er like poengterende for handlingsforløpet som rulletekst. Det å velge å ikke ha musikk er også et valg. I Mr. Rakowski, er det for eksempel ikke lagt på musikk. Her virker det som det nettopp er mangelen på musikk som intensiverer filmens budskap. Bare to personer filmes og det de forteller oppleves som veldig nært og autentisk. Jeg har heller ikke lyd i scene 7 hvor kameraet kjører rundt steinen til det ser hånden. Likevel mener jeg at min film trenger hjelp av flere forsterkende elementer av det visuelle og auditive slaget. Jeg har derfor valgt å vektlegge bruken av lyd. Kilder: Nichols, Bill (2001): Introduction to Documentary. Bloomington and Indianapolis : Indiana University Press Hausken, Liv (1999): Dokumentarfilmen, i P. Larsen og L. Hausken (red.): Medievitenskap 2, s Bergen: Fagbokforlaget Granath, Thomas (2002): Från idé til färdigt manus, i Manus & dramaturgi för film, s Malmø: Liber Brinch, Sara (2003): Anslagets blikkfang, i A. Gjelsvik og G. Iversen (red.): Blikkfang. Fjernsyn, form og estetikk, Oslo: Universitetsforlaget

4 Pensumliste: Kompendium Dokumentartekster for film og fjernsyn vår 2010 Nichols, Bill (2001): Introduction to Documentary. Bloomington and Indianapolis : Indiana University Press Selvvalgte dokumentarfilmer: Mr Rakowski, Jan Diederen (2008) Le marche de l Empereur, Luc Jacquet (2005) Å være og ha, Nicolas Philibert (2002) Angkor Wat, dokumentarfilm om Kambodsja gratis til fri gjennomsyn på:

5 Oppgave 1 Mr. Rakowski Regi: Jan Diederen Jan Diederens Mr. Rakowski (2008) handler om forholdet mellom far og sønn etter farens fangenskap under andre verdenskrig. Parallelt med den gamle mannens beretninger, intervjues sønnen Richie Rakowski om sin oppvekst med en krigstraumatisert far. Erindringene fra tiden i det antisemittiske Polen, og siden de mange prøvelser og heltemodige gjerninger i tysk fangenskapet, står i sterk kontrast til sønnens historie om egen oppvekst. Der faren sliter med å tilgi fortiden, sliter sønnen med minnene fra barndom og oppvekst med en kompromissløs far. Full av spørsmål omkring sin egen oppvekst og eksistens, ønsker sønnen å forsone seg med faren før det er for sent. I det følgende analyserer jeg filmens fortellermåte og troverdighet etter modellen: I speak about them to you. Speak about them Sam Rakowski fremstår som helt uttrykksløs når han forteller detaljert fra sin antisemittiske oppvekst, siden fangenskap. Hele seks ganger klarte å redde sin kone fra å bli likvidert. Han er tydelig tynget av minnene og savnet av sin kone. Paret emigrerte etter krigen til USA hvor de fikk to sønner, hvorav én overlevde: Richie. Etterkrigsårene skildres gjennom denne sønnen som har vokst opp med farens krigstraume hengende over eget liv som en skarp klo. Da moren døde, valgte Richie likevel å forsørge faren ved å ta ham inn for å gi ham pleie. Her møter vi 91-åringen som lever et liv med det han trenger av pleie og omsorg, totalt oppslukt av tiden før Richie lever godt materielt, men har hele livet slitt med traumer fra barndommen. Store deler av livet har han gått i terapi for å forsøke å forstå farens mangel på affeksjon og til tider aggressive atferd i oppveksten. Han plages med at han ikke greier å kommunisere om annet enn hverdagsligheter med sin far. Fra det idylliske og tilsynelatende vellykkede forstadsmiljøet, kontrasteres Richies åpne og spørrende væremåte mot farens hissige og egoistiske væremåte hvilket gir handlingen intensivitet og dynamikk. Liv Hausken definerer handlingsforløpet i den narrative diskursen som en diskurs som er organisert slik at den formidler en historie, et sluttet handlingsforløp 4. Dramaturgien i Mr. Rakowski formidler et slikt handlingsforløp gjennom en rekke intervjusituasjoner der

6 retrospeksjon driver handlingen fremover. Dramaturgien er delvis aristotelisk og bygger seg opp mot en peripeti der far og sønn står sammen ved morens gravet, et vendepunkt i begges liv. Tematikk Dokumentaren kaster nytt lys over krigens og antisemittismens ringvirkninger. Sam er tydelig traumatisert som følge av erfaringen, og av sorgen ved å miste ett barn. Dette har fått følge for hans relasjon til sønnen, og igjen for Richies forhold til sin egen identitet. Dokumentaren handler dermed særlig om relasjonen far-sønn der særlig Richie ønsker å forstå faren for å kunne tilgi ham og fortsette sitt eget liv. Gjennom dokumentaristen forsones de to mennene til slutt, både med sin egen historie og hverandre. Dokumentarens troverdighet Dokumentarsjangeren skiller seg fra fiksjonen gjennom at den forteller en historie som vi tror på, og har en forpliktelse overfor det empirisk spesifikke 5. Faktaopplysningene Sam Rakowski serverer omkring mellomkrigstid og siden tiden i fangenskap, er korrekte. Likeledes er det Richie forteller prøvbart da informasjonen dobbeltsjekkes med faren og vice versa. Regissøren fungerer altså både som en budbringer mellom de to aktørene, samtidig som han etterprøver det som blir fortalt. Det er heller ikke tatt i bruk musikk, bare tale og kontentum hvilket gjør at materialet oppfattes som autentisk og troverdig. Regissøren har samtaler med mennene hver for seg. Sam er hele tiden i bevegelse enten ved at han trener, eller får hjelp av pleier til å kle seg. Dette oppleves nærmest som cinéma vérité der vi er fluer på veggen, eller som om handlingen ikke er iscenesatt. Dokumentaren starter for eksempel med en badescene hvor den gamle mannen forsøker å komme i og ut av bad naken, mens hans egen stemme som voice-over forteller om opplevelser fra krigen. Slik oppretter publikum innledningsvis et intimt forhold til Sam. Richies samtaler virker derimot mer iscenesatt fra begynnelsen av. Under samtalene sitter han smilende foran sitt skrivebord i et stort og vakkert arbeidsrom, på en vakker tomt. Innledningsvis oppleves det som om scenene med Richie ikke er like autentiske og ærlige som dem med Sam. Men der Richie viser åpenhet, sorg og vennlighet, fremstår Sam som en hissig og innesluttet mann oppslukt av seg selv og sine minner. Det iscenesatte arbeidsrommet til Richie blir mer og mer viktig utover i filmen, og virker mer ekte enn Sams tilsynelatende autentiske omgivelser.

7 En interaktiv dokumentar Regissøren intervjuer far og sønn hver for seg, og lar dem for innledningsvis prate uavbrutt. Tidlig i filmen har regissøren en tilbaketrukket observerende rolle, der han gir seg ut for å dokumentere autentisk materiale ubearbeidet. Her ligner sjangeren den observerende dokumentaren en kort stund. Litt etter litt trer regissøren inn i filmen. Her tildeles han en nødvendig birolle som får konsekvenser for handlingen i filmen, som spørsmålsstiller og budbringer. Han konfronterer Sam Rakowski med sønnens barndom, blant annet om en historie om da Richie som seksåring blir anklaget av faren for å ha kuttet av morens finger i en bildør. Regissøren konfronterer Sam med hvorfor han har løyet og anklaget sin sønn på det groveste. Sønnen ber deretter regissøren fortelle hvordan faren reagerte, og får det gjenfortalt. Richie forsøker altså å analysere farens reaksjonsmønstre gjennom regissøren mens vi ser på, og bearbeider på den måten sine egne minner. Slik er regissøren med på å drive handlingen fremover ved at han får en rolle ikke bare som filmmaker, men som et nødvendig medium i kommunikasjonen mellom far og sønn. Regissøren er ikke til stede visuelt og opptrer ikke pågående og subjektiv slik som for eksempel Michael Moore i sine dokumentarer ( Roger & Me, Bowling for Columbine ). Likevel er han merkbar gjennom sine spørsmål, og når han gjenforteller det som har blitt sagt. Denne måten å lage dokumentar på kaller Bill Nichols for the participatory mode ; den interaktive dokumentarfilmen. Nichols skriver om denne dokumentartypen: Participatory documentary gives us a sense of what it is like for the filmmaker to be in a given situation an d how a sense of what it is like for the filmmaker to be in a given situation and how that situation alters as a result. 6 I hvilken grad filmmakeren alterer situasjonen varierer. I denne dokumentaren opererer nærmest Diederen som en slags terapeut, særlig for sønnen. Det er gjennom regissørens iscenesettelse og delaktighet at far og sønn kommer i tale. Kommunikasjonen mellom de to kommer merkelig nok i gang på et felles besøk til gravstedet der mor og den døde sønnen ligger begravd. Minnet om moren, og den døde sønnen, virker forløsende på kommunikasjonen mellom far og sønn. He spoke about them to YOU

8 Regissøren er altså hele tiden til stede i filmen ikke bare gjennom seleksjon og iscenesettelse av materialet, men gjennom aktiv deltakelse. Filmens tematikk er behandlet lenger opp, men hvem er egentlig denne filmen for? Filmen har vunnet flere priser på jødiske filmfestivaler. Treff på nettet viser at jødiske grupper og foreninger, samt mennesker med interesse for andre verdenskrig, er tiltenkte mottakere for filmen. Men dokumentaren bør kunne nå ut til så mange flere med sin psykologiske analyse av relasjonen mellom far og sønn, i lys av samtiden og av historien. Ethvert moderne menneske vil kunne finne spor av gjenkjennelse i den. De fleste vil bli berørt av kontrasten mellom den omsorgsfulle sønnen som sørger for sin far, de vakre omgivelsene og de grufulle beretningene om ondskap og forsømmelse. I balansen mellom det skjønne og det uskjønne skildrer Jan Diederen et aspekt ved det mennesket, med en positiv utgang hvilket levner publikum håp for egen fremtid. Kilder: Nichols, Bill (2001): Introduction to Documentary. Bloomington and Indianapolis : Indiana University Press Hausken, Liv (1999): Dokumentarfilmen, i P. Larsen og L. Hausken (red.): Medievitenskap 2, s Bergen: Fagbokforlaget Forelsningsnotater

9 Oppgave 2 Eget dokumentarprosjekt Russersteinen et myteomspunnet krigsminne fra Solum Under oppveksten hørte jeg ofte fortellingen om en russerstein. Den lå da vi gikk opp forbi Den røde hytta, til Langemyr med Skjelbredhytta hvor motstandsfolk gjemte seg under krigen, forbi den hvite steinen, under linna og på Heggmyr. Høyt over myrull og angen av pors, stod den og tronet over oss mens vi grilla pølse. I senere år er det laget til benker her for turfolk og skoleelever, og natt til 1. mai samles en gruppe jegere seg der til tiurleiken. Historiene om steinen fortelles hvert år, noen lytter, mens andre forteller fra det de har hørt, eller lest. Både området og Russersteinen er nevnt i avisintervjuer og lokalhistoriske bøker, men ingen har laget dokumentarfilm fra området. Det vil jeg gjøre noe med. Jeg tenker at historien om Russersteinen kan bli én i en dokumentarserie om Solum og Melum for Telemark museums digitale arkiv. Russersteinen tematikk og anslag i mikroperspektiv Navnet Russersteinen ble til i etterkant av en hendelse våren 1945 da den gang 17 år gamle Johan Aadna var på ulovlig speljakt på Heggmyr. Johan er mitt tidsvitne. Han har aldri før blitt intervjuet om hendelsen, men han husker godt dagen denne siste våren før han reiste for godt fra Melum. Denne dagen i krigens siste dager fikk han ikke skutt seg en orrhane. Oppmerksomheten ble trukket mot noe under den svære steinen oppå flata. Han gikk nærmere, men ikke helt gikk bort. I lomma under steinen, så han to barsenger, og vridd til siden i den ene lå en død mann. Han var helt klart død, ille tilredt og blodig i ansiktet. Det kunne se ut som det hadde foregått en kamp der, og at liket etterpå har blitt lagt innunder steinen. Johan hadde hørt at noen russere gjemte seg i traktene. Den gangen visste han ikke det, forteller han, men han skjønte at de var fremmede på skotøyet. Det var bare noen skinnfiller snørt rundt føttene på mannen, og klærne var tynnslitte og møkkete. Jeg spurte Johan hvorfor han ikke gikk helt bort til liket, om han var redd. Han svarte at han allerede da hadde sett to likvideringer under krigen, blant annet én som gikk av bussen og skøyt lensmannen. Han var redd for å havne i noe bråk med politi og styresmakter, og bestemte seg for å gå ned til for å varsle familien. Fire mann gikk opp fra Ønna, og fraktet liket ned til

10 Lauvdalen hvor myndigheten stod og ventet. Slik har den store steinen ved myra blitt hetende Russersteinen. Krigen og russerne i Nedre Telemark Sovjet var det landet som ble hardest rammet med et anslått tap på 25 millioner mennesker, skriver Morten Muggerud og Hallvard Lunde i boken Russerne i Valebø. Selv ikke Stalin kunne ha vært forberedt på den enorme katastrofen som skulle komme til å ramme landet. Tyskerne hadde behov for tvangsarbeidere i Norge for å realisere planene sine, og besluttet å sende krigsfanger fra Østfronten for å arbeide i Norge fra Særlig var leirene i nord harde, pga av de klimatiske forholdene. Men også i sør var det tøffe arbeidsleire, blant annet i nedre Telemark. Faren min husker godt at de kastet brød over gjerdet til de russiske fangene da han var liten. Grav på kirkegården i Valebø, 1. mai 2010 På andre siden av Nordsjø befinner det seg en annen leir, i Melum. Den såkalte russerleiren på Bjørbekk hadde på det meste 30 krigsfanger. Arbeidet i leiren bestod i å hogge ved i kommunens skog. Også her smuglet lokalbefolkningen inn mat til fangene. Til tross for at verken Bjørbekk eller Valebø var kjent som harde arbeidsleire, døde fanger også her og mange forsøkte å rømme. Boken Motstand av Solumfolk har en samling intervju med motstandsfolk i lokalmiljøet, som forteller om flukt og samarbeid, og om russerne på Heggmyr. Våren 1945 I april dette året hadde det gått rykter om at flere russere som hadde flyktet fra arbeidsleirene i området. Tydelige spor ved steinen på Heggmyr fortalte at der hadde det ligget to personer. Hvem var den andre personen? Dette har vært gjenstand for utallige spekulasjoner, og er det til dels også i dag. Var han en angiver? Var det disse fangene som ble reddet fra Gimsøy, eller var de fra andre arbeidsleire? Hvor ble det av gjerningsmannen?

11 I 2005 var jeg med på en tur med tidligere motstandsmann, senere Wehrmachtsfange, John Hella til Russersteinen. Faren min, som er lommekjent i traktene, var med som veiviser og forteller, og journalist Ivar A. Skifjeld skulle skrive om Hella i anledning 8. mai det året. John Hella hadde hørt om steinen, men aldri vært akkurat der. Jon Hella kunne fortelle at det ikke bare hadde vært russiske krigsfanger som gjemte seg i Solumskogene, men også slavearbeidere fra krigsindustrien på Herøya 7. Hella fortalte om da han, 60 år tidligere, hadde vært med på hjelpe krigsfanger fra Klosterskogen skole. Han husket godt da han og kameraten Kjell Vassdal var med på å redde fem russere vinteren Kodeordet hadde vært navnet på en av de mest kjente russiske generalene: Timosjenko, fortalte han. De hadde sprunget opp og inn i skogen og ligget i skjul både i Elgtvedt - og Skjelbredskogene som ligger helt på grensen til Ønnaskogen. Likevel mente Hella det var lite sannsynlig at russerne som hadde gjemt seg på Heggmyr var disse. Han trodde de var rømlinger fra Valebøleiren. Lokalhistoriker Morten Muggerud har ikke tro på at russerne på Heggmyr kom fra Valebø, han tror heller at de kom fra arbeidsleiren i Melum. En lokalhistoriker i Bergen, Michael Stokke, har forsket på russiske krigsfanger i Norge. Han tok kontakt med meg på bloggen min, og kunne presentere flere teorier omkring hvor russerne kan ha kommet fra. Han mener sannsynligheten for at de kan ha kommet fra andre leire er stor, og informerte meg om også om en hendelse der russiske fanger som var i tysk tjeneste rømte fra et tog i Skien. Stokke har dessuten kommet med viktig informasjon omkring den døde. Liket ble flyttet fra Skien til Vestre gravlund i Oslo i Han er enda anonym. Seleksjon og dokumentasjon Mitt hovedvitne i denne dokumentaren er selvsagt min onkel, Johan Aadna. Første runde er allerede unnagjort, men jeg tror at det er mer å hente fra dagen da han oppdaget russeren. Faren min husker mye fra dette, og jeg håper å kunne trekke inn noe av dette også. I tillegg har jeg selv snakket med nå avdøde John Hella om hans motstandsarbeid, i tillegg til at nye navn dukket opp under markeringen av russergraven i Valebø 1.mai Jeg har også mye lokalhistorisk dokumentasjon å støtte meg til. Jeg ønsker å ta for meg historien som utspant seg ved Russersteinen, og sette historien i perspektiv historisk, geografisk, men også kulturelt. Med kulturelt mener jeg i all hovedsak å belyse betydningen lokalhistorie spiller for lokalbefolkningens identitet. Fortellingene er mange fra Russersteinen, og mange omhandler hvor morderen gjemte seg etter udåden. Blant

12 annet skal det ha blitt hevdet at russeren gjemte seg i pipa på Skjelbredhytta. Denne hytta har jeg fotografi av pipa til, og det var et fem toms soilrør. Likeledes har lokalhistoriker og klokker i Melum kirke, Gudmund Kverndalen, bedrevet feilinformasjon i boka Motstand av Solumsfolk: der han hevdet at det var én mann som fant liket og bar det ned. De var i alt fire menn, og jeg har kilder som kan bekrefte dette. Kverndalen skriver også at Russersteinens ligger vest for myra, hvilket har ført til hodebry for flere enn skoleklasser fra Dolva. De leter forgjeves på den siden for steinen ligger øst for den store myra. Dokumentartype, faksjon og plausibilitet Dokumentaren er en forklarende dokumentarfilm med en voice-overstemme og rulletekst. Senderen, filmens I, vil bare være hørbar gjennom voice-over og gjennom spørsmål. Likevel vil hun være synlig gjennom valgene hun har gjort. Filmen er både deskriptiv og informativ, og skal så langt det lar seg gjøre fortelles kronologisk. Min erfaring med film er begrenset, og jeg tror derfor at en fortellende, kronologisk struktur er nødvendig for å skape aksept for innholdet i det fortalte. Likevel velger jeg å dramatisere funnet av russeren i anslaget. Filmen skal kunne fungere som en undervisningsfilm, for eksempel for den lokale tvkanalen. Innledningsvis rekonstruerer jeg én variant av hendelsen ved steinen, mens det sentrale temaet antydes auditivt, siden verbalspråklig. Anslaget er altså en god blanding av fiksjon og fakta, det som Harms Larsen omtaler som faksjon; en dramatisering av den den virkelige virkelighet 8. For å gi filmen dokumentaristisk plausibilitet, vil intervjuene med tidsvitnet og andre være av stor betydning for troverdigheten. Materialet som vil bli benyttet er lydfiler, autentiske foto fra stedet, videointervjuer og avisutklipp. Jeg har også materiell fra kirkebøker og kirkegårder i området. I tillegg vil dokumentasjon om steinen refereres til gjennom voiceover, bilder og rulletekst. Kilder: Nichols, Bill (2001): Introduction to Documentary. Bloomington and Indianapolis : Indiana University Press Hausken, Liv (1999): Dokumentarfilmen, i P. Larsen og L. Hausken (red.): Medievitenskap 2, s Bergen: Fagbokforlaget Harms Larsen, Peter (1990): Faktion som udtryksmiddel, København: Amanda

13 Motstand av Solumsfolk: , Solum historielag, (1997) På gjengrodde stier 60 år etter, et intervju med krigshelt John Hella i TA, 8. mai 2005 av Ivar A. Skifjeld Egne intervjuer og samtaler med John Hella på samme tur Samtaler med Johan Aadna, Søren Aadna, Morten Muggerud Opplysninger fra Michael Stokke Forelsningsnotater

14 Oppgave 4 Manus og anslag i eget dokumentarfilmprosjekt Da Engelstad foreleste om anslaget, omtalte han det som den sjansen du har 9. Her i filmens exordium etableres kontrakten mellom filmen og tilskueren. Anslaget bør altså være av en slik vesentlighet at tilskueren får lyst til å se resten av filmen. Jostein Gaarder har uttrykt om anslaget at: uansett hvor du er hen i fortellingen, skal du kunne bla tilbake til innledningen å se hva den handler om. 10 Et godt anslag bør innlemme publikum i filmens stemning, fortellermåte og antyde hva filmens sentrale tema er, samtidig som det frister publikum til å fortsette å se. Mitt dokumentarfilmprosjekt handler om russere som befant seg i Norge, særlig i nedre Telemark. Lokalt tar prosjektet utgangspunkt i historien omkring en stein i Solum hvor en russer ble funnet likvidert i april/mai Det er interesse for stedet, og jeg har kommet i kontakt med folk utenfor lokalmiljøet med kunnskap og interesse om russere i Norge under andre verdenskrig. I anslaget ønsker jeg å holde meg til området der steinen er. Jeg tar i bruk mye lyd, både musikk, kontentum og noe tale slik som russisk bakgrunnsmusikk, lyden av støvler som marsjerer og voice-over. Filmen dramatiseres bare en del av faktastoffet filmen i sin helhet vil handle om. Det presenteres i det følgende tre alternative anslag. Muligheter og valg i anslaget Anslaget til Russersteinen et myteomspunnet krigsminne fra Solum, kan realiseres på mange måter. Muligheter og valg som kan realiseres i anslaget bestemmes både av dokumentaristens filmtekniske ferdigheter, og steinens lokalitet. Steinen det er snakk om befinner seg et god times vandring opp i skogen. Det fordrer et håndholdt kamera på veien opp, og senere kamera på stativ og/eller håndholdt kamera der Russersteinen befinner seg. Filmens sentrale tema kan presenteres på en rekke forskjellige måter både ved hjelp av auditive og visuelle elementer for eksempel i kombinasjon med skriftlige eller muntlige verbaltekster. Felles for alle alternativene, er at jeg ønsker å benytte meg av Prokovies Romeo og Julie, akt 1, scene 2 fra Ridderenes dans, for å skape både en dramatisk stemning. Alternativ 1 Prokofievs akt 1, scene 2, nummer 12 fra det vårlige temaet ved Riddernes dans nummer 13 spilles svakt. Kameraet står på stativ på Heggmyr. Lyden av fuglesang forsterker det vakre

15 området som filmes i vårskrud. En ung mann på orrhanejakt med børse ses i bildet. Han går på en sti i retning mot en stor stein. Stemningen er glad og vårlig. Vi hører han gå med lette skritt i tørr mose, men etter hvert blir bakgrunnsmusikken av Prokofiev høyere og mer dramatisk. Steinen blir fokus i bildet, og kjøres fra halv-total til nært og siden ultranært av et lik under steinen. Her brytes musikken forsiktig over i lyden av mennesker som springer i skog før anslaget er over. Voice-over forteller om dagen Johan Aadna oppdaget liket, oppsummerer kort om russere som flyktet til skogs fra et fengsel på Gimsøy. Fortelleren stiller spørsmål om hvor russeren kom fra, og hvem som drepte ham. Alternativ 2 På Heggmyr. Lyd kontentum, fuglesang og lyden av føtter som løper i tørr lyng. Håndholdt kamera jager fremover, og Prokofievs akt 1, scene 2, nummer 12 rett fra før Riddernes dans nummer 13 spilles svakt. Lyden av føtter som marsjerer kan så vidt høres. Vedkommende som springer puster høyere og høyere, andpusten. Det visuelle drukner i lyden av lav musikk, den paniske pustingen og lyden av føtter som løper i tørr mose, samt støvler som marsjerer. Kameraet kjører hurtig mot steinen ved crescendoet til musikkstykket og kjører to bilder fra TO til HT til crescendoet ("ta ta tam ta"). Her tas all lyd bort. Steinen panoreres, og filmes siden rundt til det kommer fram en naken hånd på baksiden av steinen. Denne filmes fra HT til HN. En voice-over forteller om de siste kritiske dagene av krigen, om russere i Grenland og om myten om russeren under steinen. Alternativ 3 Voice-over med håndholdt kamera der et jeg forteller om Russersteinen, og hvordan krigen satte sine spor på lokalmiljøet. Vi går forbi Skjelbredhytta som huset motstandsmenn og krigsfanger. Her klippes det fra hytta til linna, til stien opp til Heggmyr og siden Russersteinen. Vekselvis kontentum lyd og stemningsskapende musikk (Prokofiev med det vårlige temaet fra ovenstående scene). Forteller stopper ved bålplassen der det sitter tre mennesker som kjenner historien godt. Fortelleren trer frem, stiller spørsmål og hører beretningen om Russersteinen og okkupasjonstiden gjennom disse. Drøfting av seleksjon og komposisjon Alle tre anslagene blander fiksjon og fakta. Likevel har jeg valgt å holde de rent faktiske innslagene om andre verdenskrig, russere og motstandsmenn delvis atskilt fra dramatiseringen av funnet på Heggmyr for å skape troverdighet. De paratekstuelle innslagene (voice-over eller

16 rulletekstrett og tittelen på filmen) forteller om de historiske forholdene. I det tredje alternativet erstatter intervjuet voice-over eller rulleteksten, og ved å introdusere publikum til personer med kompetanse og kunnskap om hendelsene, fokuserer dette alternativet mer på det mytiske og det av lokalhistorisk interesse. Alternativ 3 er nokså likt det første anslaget, men gir mer plass til området rundt der Russersteinen befinner seg, ikke bare steinens lokalitet. Rent filmteknisk vil det kunne være mer krevende klipping, og det vil kunne ta noe av fokuset bort fra området Heggmyr. Jeg velger derfor å heller ta med området rundt senere i dokumentaren. Første og andre alternativ er nokså like i forhold til lokalitet og grunnstemning. Begge befinner seg på Heggmyråsen, og begge er nokså nær Russersteinen. I første alternativ får han som fant liket en viktig rolle i og med at han blir filmet med børse på Heggmyr. I alternativ nummer to derimot, velger jeg å unnlate å nevne han som fant liket i anslaget, ved heller å fokusere på krigen. Lyden av noen som springer, andpustenhet høres tydelig, stegene i den tørre mosen blandes med lyden av støvler som marsjerer og det dramatiske crescendoet skaper intensitet og spenning. Samtidig vil lydløsheten ved panoreringen rundt steinen til hånden som så vidt kan skimtes skape dramatikk. Ved å velge å ikke vise nærbilde av et menneske i bilde, og ved å bruke flere auditive elementer, vil jeg klare både å anslå en dramatisk grunnstemning, og skape forventning til fortsettelsen. Når det gjelder filmens sentrale tema, vil det antydes i de auditive elementene selvsagt, men også eksplisitt verbalspråklig før og etter filmen begynner. Slik kan selve funnet skildres etter anslaget, sammen med all annen faktainformasjon jeg har skaffet til veie. Manus til anslaget bygger altså på alternativ to. Manus Tittel: Russersteinen et myteomspunnet krigsminne fra Solum Varighet: 1,5 minutt Lyd: Vekslende mellom Prokofievs Romeo og Julie, Opus 64, akt 1 Riddernes dans, sluttscene (siste 1,50 minutt), kontentum (diegetisk og ikke-diegetisk), tale. Lokalitet: Skogsområde Heggmyr, Solum i Nedre Telemark. Scene 1: EKST, UT, MUSIKK, KONTENTUM Heggmyr. Kamera står på stativ. Bilde av området mot Heggmyr. Hvitveis og vårstemning. Bildet står litt før undertekst Heggmyr, våren Lavt i bakgrunnen høres et vårlig mellomparti mot slutten av Riddernes dans av Prokofiev. Fuglesang, lav pusting.

17 Hard klipping til scene to. Scene 2: EKST, TO, MUSIKK, KONTENTUM Håndholdt kamera i bevegelse. Natur Heggmyråsen i vårskrud, noen springer i skogen, jager fremover. Lyden av andpustenhet er høyere enn lyden fra hovedtemaet i Riddernes dans. Lyden av føtter som løper i tørr lyng. Kamera ser frem. Scene 3: EKST, TO, MUSIKK, KONTENTUM Håndholdt kamera i bevegelse. Noen jager bortover, puster panisk. Lyden av føttene som løper i lyng, forsiktig antydes bakgrunnslyd av taktfaste marsjerende, marsjerende støvler. Riddernes dans noe høyere. Scene 4: EKST, HN, MUSIKK, KONTENTUM Håndholdt kamera. Person som løper på sti. Vi ser ham ikke, bare så vidt føtter som løper. De er barbente med lærreimer rundt. Omgivelsene oppover stien filmes. Lyden av pust, marsjerende støvler og Romeo og Julie i et disharmonisk mellomspill fra akt 1, scene 2, nummer 12 smelter sammen. Hektisk. Scene 5: EKST, TO, MUSIKK, KONTENTUM Håndholdt kamera. Kamera rett frem, springer mot en stein. Lyden fra Prokofiev er høyere og blandet med lyden av pust, av støvler som marsjerer. Scene 6: EKST, TO - HT, MUSIKK, KONTENTUM Crescendoet på slutten av Ridderdansen. Her kjøres bildet av steinen i tre kjøringer fra TO til HT med musikkens ta ta tam ta. Scene 7, 1. innstilling: EKST, HT Russersteinen Scene 7, 2. innstilling: EKST, HT KJØRING RUNDT STEINEN Russersteinen, kjøring og panorering mot venstre rundt steinen. Scene 7, 3. innstilling: EKST, HN Russersteinen, en hånd kommer til syne under steinen.

18 Scene 7, 4. innstilling: EKST, NÆ Russersteinen, nærbilde av en hånd. Scene 8: Tittel på svart bakgrunn Tittelen på svart lerret RUSSERSTEINEN ET MYTEOMSPUNNET KRIGSMINNE FRA SOLUM Pause. Voice-over, en kvinnestemme forteller I månedsskiftet april mai i 1945, gikk den gang 17 år gamle Johan Aadna på speljakt på Heggmyr. Ved tilfeldighet kom til å få øye på noe under den store steinen på Heggmyråsen. Han nærmet seg, og fikk se en mann ligge der. Ille tilredt var han, med blod i ansiktet og armene lå vridd som formelig i krampe. Ved nærmere øyesyn ser han at det er to liggeplasser under steinen, han ser seg om engstelig. Han har allerede overvært to likvideringer i sitt unge liv, han vil nødig komme opp i vansker. Mannen under steinen er død. Liket bærer ikke sko, bare noen remser av skinn er knytt omkring de hvite føttene. Kan dette være én av russerne han har hørt om? Over russiske krigsfanger var stasjonert i Norge under andre verdenskrig. Flere av disse i Telemark, blant annet i Valebø, på Herøya, i fangenskap på Gimsøy og på Bjørbekk i Melum. Flere ble hjulpet fri av norske motstandsmenn, andre var ikke like heldige. Det døde flere russere i Norge under krigen, enn nordmenn. Russeren på Heggmyr var bare én. Hvem var han, og hvem drepte ham? Scene 9:KONTENTUM, TITTEL I bakgrunnen høres lyden av marsjerende føtter, et ord blir gjentatt nesten uhørlig først, så høyere: Timosjenko! Lyden av noen som klatrer over et metallgjerde. Prokofievs Romeo og Julie Riddernes dans spiller. Kilder: Granath, Thomas (2002): Från idé til färdigt manus, i Manus & dramaturgi för film, s Malmø: Liber Forelesningsnotater Arne Engelstad, 5. mars 2010 ved HIVE

19 Noter til oppgavene: 1 Granath, Thomas (2002): Från idé til färdigt manus, i Manus & dramaturgi för film, Malmø: Liber, s. 28, oversatt til norsk 2 Engelstad, Arne (2007): Det mediespesifikke uttrykket, i Fra bok til film. Om adaptasjoner av litterære tekster, Oslo: Cappelen Akademisk Forlag 3 Brinch, Sara (2003): Anslagets blikkfang, i A. Gjelsvik og G. Iversen (red.): Blikkfang. Fjernsyn, form og estetikk, Oslo: Universitetsforlaget 4 Hausken, Liv (1999): Dokumentarfilmen, i P. Larsen og L. Hausken (red.): Medievitenskap 2. Bergen: Fagbokforlaget, s Hausken, Liv (1999): Dokumentarfilmen, i P. Larsen og L. Hausken (red.): Medievitenskap 2, s Bergen: Fagbokforlaget, s Nichols, Bill (2001): Introduction to Documentary. Bloomington and Indianapolis : Indiana University Press, s Fra På gjengrodde stier 60 år etter, et intervju med Jon Hella ved russersteinen av Ivar A. Skifjeld 8 Harms Larsen, Peter (1990): Faktion som udtryksmiddel, København: Amanda 9 Forelesning Arne Engelstad, 5. mars 2010 ved HIVE 10 Forelesning Arne Engelstad, 5. mars 2010 ved HIVE