Må vi ha større. arbeidsledighet?

Transkript

1

2 Må vi ha større arbeidsledighet? Ved de sentrale lønnsoppgjør i år hadde svært mange grupper mer aggressive lønnskrav enn på lenge. Paradoksalt nok skjedde det etter at nesten alle grupper forbedret sin kjøpekraft i 1984 og 1985 raskere enn på mange år. At oljeprisene raste nedover og dermed skar drastisk ned på Norges disponible inntekt, samt advarsler fra politisk og fagøkonomisk hold, så ikke ut til å påvirke lønnskravene det aller minste. Fra LO's side var f. eks. økt kjøpekraft fortsatt hovedparolen, faktisk helt til og med 1. mai, og redusert arbeidstid for industriarbeidere. Lik arbeidstid for funksjonærer og arbeidere i industrien er det sikkert mange som isolert sett har sympati for, men det betyr også en økning av de effektive lønnskostnader. Etter lock-outen var jubelen i LO stor over at man hadde fått NAF i kne, selv om tariffavtalen innebærer flere prosents ytterligere forverring av konkurranseevnen. Dagsrevyen trakk melodramatiske paralleller til Menstadslaget i 1931 og støttet i sin vinkling og reportasjer under konflikten sterkt opp om LO. På den annen side kan man vanskelig si at NAF hadde noen heldig hånd med lock-outen, men borte fra banen ble hensynet til norsk økonomi, også i Dagsrevyen (mens landets to største aviser var lammet av konflikten). De fleste økonomer så at lønnsoppgjøret forsterket utviklingen mot devaluering og/eller sterke innstramningstiltak, som mer eller mindre ville fjerne den kj øpekraftsøkning man kjempet seg frem til. Allikevel kjørte alle arbeidstagerorganisasjoner linjen ut. Et markert trekk i årets oppgjør har vært gruppenes kamp om å bedre sin lønnsposisjon i forhold til andre grupper. «Alle» klager over å være underbetalt. Man kan undres over om det er et særtrekk ved den norske folkesjel at etter at alle har fått det bedre, så er tilsynelatende «alle» misfornøyde fordi også naboen har fått det bedre, kanskje enda bedre. Uansett hva grunnene kan være, ser det dessverre ut til at en situasjon med høy sysselsetting ikke er en stabil tilstand for norsk økonomi. Lønnsutviklingen løper løpsk i forhold til våre konkurrenter og handelsbalansen forverres. Innstramningstiltak blii påkrevet. Denne konflikten mellom sysselsetting og driftsbalanse har imidlertid ikke vært så tydelig før oljeprisfallet. Trolig må vi i fremtiden belage oss på noe høyere gjennomsnittlig arbeidsledighet enn det vi har hatt i første halvår Utfordringen er å treffe tiltak som gjør likevektsarbeidsledigheten så lav som mulig uten å måtte innføre østeuropeiske former for lønnsfastsettelse. Kanskje kan moderasjon i politikernes bevilgningsbruk av offentlige midler virke modererende på private lønnskrav ved indirekte å vise at ressursene er mer begrenset; kanskje kan et mer gjennomført desentralisert forhandlingssystem gi bedre tilpasset lønnsutvikling enn den nåværende oppgjørsform; kanskje kan betydelig reduksjon i selektive støttetiltak bremse konkurranseforverrende lønnsvekst; kanskje kan mer troverdig politikk for fast valutakurs gjøre det samme; kanskje kan andre avlønningsformer, som f. eks utbyttedeling, sikre en lavere ledighet. Beklageligvis synes det politiske og organisasjonsmessige system lite åpent for å utrede og utprøve alternativer.

3 I Kreditkassen, med ca ansatte, har 150 ekspedisjonssteder og er representert i alle landets fylker. I utlandet har Kreditkassen heleide banker i Luxembourg, New York, London, Stockholm og Singapore, og representasjonskontorer i en rekke land Videre har Kreditkassen betydelige eierinteresser i nært samarbeid med norske og utenlandske finansieringsinstitusjoner. ØKONOMISK PLANLEGGING OG ANALYSE ØKONOMISK SEKRETARIAT/KONSERNSTABEN De store endringene som skjer i samfunnsøkonomiske forhold har I vesentlig betydning for banken og bankens kunder. Det er meget vi for banken og næringslivet forøvrig å finne frem til de trusler og forretningsmuligheter som norsk og internasjonal økonomi vil stå Ioverfor i tiden fremover. Kreditkassen har de siste årene bygget opp en betydelig ekspertise på I I dette området, og vil fortsatt gi dette arbeidet høy prioritet fremover. Det er nå ledige stillinger i Økonomisk sekretariat som har hovedansvaret for arbeid med samfunnsøkonomi, deltar aktivt i den strategiske planleggingen og utredningsarbeid forøvrig i banken. Arbeidsoppgavene vil være beregninger, skriftlige vurderinger og foredrag omkring: Den generelle økonomiske utviklingen Utviklingen på kredittmarkedet Valutamarkedet Det søkes etter medarbeidere med høyere økonomisk utdannelse, 111 gode kvalifikasjoner, analytisk evne og utadvendt holdning. Erfaring med kvantitative metoder og modeller er en fordel, men ikke nødvendig. Det reflekteres både p6 søkere med kort og lengre praksis. Lønn etter kvalifikasjoner. Nærmere opplysninger om stillingen kan fås ved henvendelse til sjeføkonom Tormod Andreassen, tlf , eller soussjef Kjell Kraakrno, tlf I L. Skriftlig søknad vedlagt vitnemål- og attestkopier sendes Christiania Bank og Kreditkasse, Konsernstab/Omstilling, Stortorvet 7, 0155 Oslo 1, innen 25 august SS CHRISTIANIA N K OG KREDITKASSE IIIIII NEM MI Ml 2Sosialøkonomen nr,

4 Aktuell kommentar: Forebyggende helsearbeid i forbrukerpolitikken. Noen refleksjoner om avpifter_ glibsidier og ` " CP "- - r opplysning Erik Nord Sammendrag: Målet for det forebyggende helsearbeid bor være å unngå unødig sorg, unngå unødig lange perioder av avhengighet og å få mennesker til å leve et verdig liv inntil tida faktisk er inne til å do. Samfunnskollektivet har rett til å påvirke enkeltpersoners forbruksvaner for å få dette til. Denne retten er i særlig grad til stede når enkeltpersoners forbruk ikke bare er til skade for dem selv, men også for andre (f.eks. røyking) eller når de skader enkeltpersoner påfører seg selv til syvende og sist må betales av samfunnet (gjennom det offentlige helsevesen). På en rekke forbruksområder kan det antakelig være på sin plass å justere frie markedspriser (ved hjelp av avgifter og subsidier) for å få enkeltpersoner til å ta mer hensyn til helsemessige konsekvenser av sitt forbruk. Tida er moden for at f.eks. et interdepartementalt utvalg utreder dette nærmere. Det er også behov for forskning om hvor dypt folks forbruksvaner (preferanser) stikker, og om hvordan informasjon og pristiltak best kan kombineres for å oppnå ønskede omlegginger av forbruk. Her trengs det konkrete, praktiske forsøk. Peter F. Hjort AV ERIK NORD OG PETER F. HJORT* L Bakgrunn Uhelse er ubehagelig, av og til tragisk og svært ofte dyrt. Å få folk til å leve sunt kan derfor gi meget høy avkastning, både for enkeltindivider og for samfunnet som helhet. Peter F. Hjort har tidligere formulert følgende «bud for helsevett» : *) Peter F. Hjort er professor dr. med. og forskningsleder ved gruppe for helsetjenesteforskning. Erik Nord er siviløkonom og forsker samme sted. Han er ikke identisk med cand. oecon. Erik Nord som bl.a. har foretatt en del intervjuer for Sosialokonomen. 1. Ta ansvar for din egen helse. 2. Bruk kroppen din. 3. Stump røyken. 4. Maten er halve helsa. 5. Sov deg frisk. 6. Stress med vett. 7. Hold fred med familien din. 8. Unngå ulykker. 9. Vis respekt for alkohol. 10. Bruk ikke pille for alt som er ille. Virkemidlene som står til disposisjon for å få folk til å leve i samsvar med disse reglene, er mange. De spenner fra indirekte, kollektive tiltak på områdene sysselsetting, bolig, utdanning og inntektspolitikk via generell helseopplysning (det engelskmennene kaller«health Education») til direkte forbrukerrettede tiltak i form av bl.a. produktpåvirkning, prispåvirkning og produktinformasjon. Verdens Helseorganisasjon arrangerte hosten 1985 et seminar i Helsinki om «Price Policy in Health Promotion». Seminaret dreide seg om muligheter for å. fremme helse ved å avgiftsbelegge helseskadelige varer og tjenester og subsidiere helsefremmende goder. Hensikten med denne artikkelen er å folge opp dette initiativet og drøfte forbrukerpolitikkens muligheter i det forebyggende helsearbeid. Det betyr at vi vil la fire av budene på lista ovenfor ligge, nemlig det å ta ansvar for egen helse, det å sove seg frisk, det å stresse med vett og det å holde fred med familien. Vi ser ikke bort fra at folk kan påvirkes på disse områdene ved hjelp av forbrukerpolitiske tiltak. Men det synes nokså opplagt at en hovedsakelig må basere seg på andre typer virkemidler. Det vi da står igjen med som området for «helseorientert forbrukerpolitikk», er tiltak for å få folk til å gjøre følgende: 1. Slutte å røyke. 2. Drikke mindre alkohol. 3. Ha et sunnere kosthold. 4. Unngå overdreven medikamentbruk. 5. Unngå ulykker. 6. Mosjonere mer. 2. Målet for helseorientert forbrukerpolitikk Det er litt ulike syn på hvor langt myndighetene Sosialøkonomen nr

5 beg gå m.h.t. å drive helseorientert forbrukerpolitikk. Vårt perspektiv på dette er følgende: Det er ikke noe mål å få mennesker til å leve evig. I års alderen vil de aller fleste nordmenn være fysisk nedslitt. Flere deler av kroppen begynner å fuske samtidig, og tiden er inne for livet til å ta slutt. Målet for det forebyggende helsearbeid ber imidlertid være å få flest mulig mennesker til 8. leve inntil tiden faktisk er inne til å do. Argumentet for dette er for oss ikke en eller annen abstrakt forestilling om livets egenverdi. Det er rett og slett at sorg forbundet med clod er mye stone - både hos dem som dor og hos deres pårørende - når folk dor tidlig enn når de dor «når tiden er inne». Et annet mål for det forebyggende helsearbeid er å unngå at folk får lange perioder med nedsatt funksjonsevne forut for døden. Dette har betydning både for deres egen livskvalitet og for de pleiebyrder samfunnskollektivet blir pålagt. Vi tror at de som lever et sunt liv har en stone sjanse til å unngå slike perioder med pleiebehov, fordi de med stone sannsynlighet holder seg friske inntil de når den alderen da mange ting svikter samtidig og døden inntreffer forholdsvis raskt. De to momentene vi her har nevnt, tilsier etter vår mening at man ikke behover å være i tvil verken om de gode hensikter eller de potensielle gevinster ved forebyggende helsearbeid i forbrukerpolitikken. 3. Avveining av mål og midler Helseorientert forbrukerpolitikk har en tapsside. Den består dels i administrasjonskostnadene forbundet med offentlig styring. Men framfor alt består den i at forbrukerne inviteres til å avstå fra en rekke av øyeblikkets gleder. Det er de fleste forbrukere i utgangspunktet lite interessert i, og de er spesielt lite interessert i at noen offentlig myndighet skal tvinge dem til forsakelse. For det offentlige reiser dette et prinsipielt sporsmål om hvilken rett samfunnskollektivet har til å dirigere eller påvirke enkeltpersoners forbruk. Her må vi skille mellom tre tilfeller: ( I) Når forbruket også er skadelig for andre, er svaret forholdsvis enkelt: Det er få som reagerer mot at samfunnskollektivet forsøker å begrense røyking og promillekjøring. (2) Når forbruket forer til høyt helsetj enesteforbruk seinere i livet - som samfunnskollektivet må betale - er det også forholdsvis lett å argumentere for kollektivets rett til å beskytte seg mot enkeltindividet. Det samme gjelder når forbruket fixer til uhell/ ulykker som påforer samfunnet store bergings- og/eller opprydningskostnader. (3) Når forbruket bare skader forbrukeren selv - f.eks. i form av tannrate - er det tvilsomt om kollektivet har noen rett til å bestemme på vegne av individet. Derimot vil vel de fleste anerkjenne eksperters rett til å gi råd og informasjon og kanskje til og med anerkjenne myndighetenes plikt til å gjøre det samme. Eksemplene viser at virkemidlene i helseorientert forbrukerpolitikk må avpasses etter hvor samfunnskadelig ulike former for forbruk kan sies å være. Forbruk som en primært ønsker å redusere av hensyn til «synderen» selv, må en primært være innstilt på å mote med informasjons-- og utdanningstiltak. Pristiltak bor etter vår oppfatning i første rekke benyttes mot forbruk som rammer andre. 4. Utredningsbehov vedrorende berettigelsen av pristiltak Vi mener at det er behov for en nærmere gjennomtenkning av de ovennevnte seks områdene for helseorientert forbrukerpolitikk (tobakk, alkohol, kosthold, medikamenter, ulykker, mosjon) ut fra de perspektivene vi her legger an. Spesielt tenker vi her på berettigelsen av pristiltak. I forbindelse med hvert enkelt område bar en således forsøke å besvare følgende spørsmål: 1. I hvilken grad opptrer det skader av henholdsvis personlig, samfunnsokonomisk og kollektiv art? 2. Hvilke konkrete varer og tjenester synes det ut fra en slik analyse berettiget å avgiftsbelegge eller subsidiere? 3. Hvordan harmonerer dagens faktiske avgifts- og subsidiepolitikk med konklusjonene under punkt 2? 4. Hva er de mest aktuelle substitutter for varer som det synes berettiget å avgiftsbelegge? Hvor skadelige er eventuelt disse substituttene, og hvor tilgjengelige er disse eventuelt for offentlige inngrep? 5. Kan ulikheter mellom sosiale grupper m.h.t. budsjettandeler og priselastisiteter tenkes å innebære at eventuelle avgifter får uønskede fordelingsvirkninger? Etter vår oppfatning er tida moden for at et utvalg - bestående f.eks. av representanter for Finansdepartementet, Sosialdepartementet og Miljoverndepartementet - gis i oppgave å utrede disse spørsmålene. Det skulle forundre oss meget om ikke en slik utredning kom til å avdekke en rekke alvorlige skjevheter i vår samfunns nåværende prisstruktur. 5. En kommentar til forskning omkring priselastisiteter På seminaret i Helsinki ble det presentert en del resultater fra undersøkelser om direkte priselastisiteter, og en av de inviterte hovedinnlederne ga i sitt innlegg uttrykk for at det var viktig med ytterligere forskning omkring slike elastisiteter. Vi kan godt forstå de som ønsker dette - spesielt hvis en er opptatt av forskjeller mellom sosiale, grupper. Vi vil likevel advare mot at man overvurderer betydningen av denne forskningsretningen. En grunn til dette ligger i den skepsis forbrukerne generelt foler overfor fors& fra myndighetenes side på å manipulere med priser på politisk grunnlag. Denne skepsisen - eller m.a.o. politiske motstanden - blir ikke myndighetene kvitt ved å skaffe seg kunnskap om priselastisiteter. Det myndighetene i mange tilfeller har mer behov for, er kunnskap om hvordan folks dypereliggende verdier og prioriteringer kan påvirkes og hvordan folk kan bringes til å betrakte kollektiv styring (reguleringer) som en støtte i kampen mot d&rligere vaner (jfr. f.eks. den støtten som promillelovgivningen nyter). Vi tror det her er snakk om prosesser hvor det er en naturlig riktig rekkefolge på tingene. Man må begynne med å forklare folk de langsiktige virkningene av former for forbruk som man vil til livs. På grunn av vanens makt, og fordi folk har lett for å legge stone vekt på nåtid enn framtid, er slik informasjon vanligvis ikke nok til å endre forbruksmonstre i noen vesentlig grad. Men framfort på riktig måte kan slik informasjon være tilstrekkelig til å skape politisk støtte for prisendringer. Slike endringer virker i seg selv som signaler til forbrukerne. I 4 Sosialøkonomen nr

6 tillegg vil de hjelpe forbrukerne til å bryte innarbeidende vaner og overvinne fristelser i konkrete kjopssituasjoner. Sist, men ikke minst, vil de virke som barrierer for nye forbrukere, dvs. den oppvoksende slekt. Et viktig poeng er etter vår mening at man i slike prosesser strengt tatt ikke trenger å vite på forhånd hva ettersperselsvirkningen av en bestemt prisekning (priselastisiteten) vil være. Man kan godt forsøke seg fram. I løpet av et begrenset antall skritt vil antakelig enhver normalt utrustet myndighet være i stand til å fiksere prisen på det nivået som kreves for å gi det ønskede forbruksnivået. En slik skrittvis framgangsmåte er ikke nedvendigvis noen «nest beste lesning» i forhold til det å handle ut fra sikker kunnskap om elastisiteter. Ofte vil det være den eneste farbare vei, gitt forbruksvanenes natur: Det tar tid å skape dem, og kanskje enda lenger tid til å vende dem. Politisk støtte vil bare den oppnå som tar tilstrekkelig hensyn til dette. Vi mener ikke med dette å argumentere generelt mot estimering av priselastisiteter. Det kan være mange gode grunner til å utføre slik forskning. Det vi imidlertid vil fram til, er at myndighetene etter vår oppfatning ikke behøver å vente med å iverksette eventuelle ønskede pristiltak til resultatene av denne forskningen foreligger. 6. Virkninger av avgifter på prisstigning og sysselsetting På seminaret i Helsinki ble det gjentatte ganger framhevet at avgifter på skadelige varer og tjenester vil kunne fore til høyere prisstigning og redusert sysselsetting. Vi synes ikke at virkninger på prisstigningstakten er noe reelt problem. En økning i prisen på en vare kan godt ledsages av en reduksjon i prisen på en annen. Det er ingen grunn til at endringer i relative priser skal slå ut i endringer i den generelle prisindeksen. Vi synes heller ikke at sysselsettingshensyn skal hindre oss i å forfølge mål for folkehelsa. For oss er dette mer et spørsmål om å gjennomføre tiltak i et tempo som gjor det mulig å skaffe annet arbeid til de sysselsatte som rammes av tiltakene. Dette er selvsagt ikke noen triviell oppgave. Men det er viktig å bevare det langsiktige perspektivet og å unngå å legge for stor vekt på vanskeligheter umiddelbart framfor en. Problemet med sysselsettingsvirkninger er for 131/rig ikke spesielt knyttet til pristiltak. En effektiv opplysningskampanje vil virke på samme måte. Og de færreste ville vel for alvor stille et spørsmålstegn ved en slik kampanje med den begrunnelse at det kunne fore til arbeidsledighet? 7. Forsøksvirksomhet med omlegging av vaner En viktig forskningsoppgave innenfor helseorientert forbrukerpolitikk er etter vår oppfatning å klarlegge hvor dypt folks vaner (preferanser) på ulike områder stikker, hva slags informasjon de er mottakelige for, hvilke betingelser som må være oppfylt for at påvirkning av en bestemt type skal virke osv. Vi kan videre tenke oss at preying og feiling - gjennom konkrete forsøk - må være en dominerende metode i denne forskningen. Vi har i neste avsnitt satt opp en prosjektskisse som eksemplifiserer dette. Det er fritt fram for enhver som måtte ønske det å omsette skissen i et konkret prosjekt. 8. Omlegging av livsstil - hva er lett og hva er vanskelig? Omlegging av livsstil omfatter en lang rekke små og store forandringer i folks dagligliv. Det er grunn til å tro at det er stor forskjell på slike forandringer m. h. t. hvor mye det koster den enkelte å gjennomføre dem. Noen forandringer - som f.eks. å stumpe røyken - byr på store overgangsproblemer. Andre forandringer - som f.eks. å avstå fra et stykke kake til ettermiddagskaffen eller mye meierismør på brødskivene - innebærer kanskje for mange mennesker et varig tap av livskvalitet ved at nytelse blir svekket og små høydepunkter i hverdagen. borte. En tredje type forandringer - f.eks. å drikke te i stedet for kaffe til formiddags - koster kanskje ikke annet enn at man bestemmer seg for å legge om. Den nye vanen kan være fort innarbeidet, og den kan være nytelsemessig likeverdig med den gamle. Vi understreker at de eksemplene vi her nevner, bygger på rent subjektive antakelser om styrken i folks preferanser. Vårt poeng er at de som har ansvaret for helseorientert forbrukerpolitikk antakelig vil ha nytte av mer systematisk kunnskap for å unngå at forbrukerpolitikken kommer i konflikt med grunnleggende behov hos folk for ekte nytelse og glede. For det andre er det antakelig slik at en vellykket livsstilskampanje fra myndighetenes side forutsetter at man begynner i den riktige enden - dvs. at man forsøker å få folk til å begynne med de omleggingene som erfaringsmessig «koster» minst for dem selv. Hensikten med dette er å skape en god sirkel: Den som lykkes i å gjennomføre visse mindre forandringer, vil kanskje bli oppmuntret til også å forsøke seg på stone. Gjennom de første forsøkene på forandring vil bevisstheten omkring helse kunne fake, en ny holdning og ansvarsfølelse vil kunne vokse fram og man vil kanskje kjenne en glede ved selve det å ha herredomme over sitt forbruk (i stedet for bare å «bruke munnen som trakt»). Vi brukte uttrykket ode omleggingene som erfaringsmessig koster minst». Den erfaringen vi her tenker på, må vi skaffe oss gjennom forskning. En måte vil være å plukke ut endel hva vi kan kalle høyrisikohusholdninger, dvs. husholdninger som bryter med en rekke av de livsstilsreglene som er viktige i det forebyggende helsearbeid. Disse husholdningene blir så motivert til å delta i en forsøksperiode på f.eks. 1 måned der de gjor sitt beste for å gjennomføre et sett av konkrete forbruksendringer av det slaget som er nevnt i lista nedenfor (vi understreker at lista er ment som et eksempel): 1. Erstatte fint brod med grovt bred. 2. Redusere bruk av smør/margarin brødskivene. 3, Erstatte sote desserter med frisk frukt. 4. Erstatte pasta og polert ris med poteter, grovt brod og upolert ris. 5. Erstatte kaffe med te ved noen anledninger i løpet av dagen. 6. Sløyfe sukker i teen. 7, Redusere saltinnholdet i maten. 8. Erstatte noe kokte grønnsaker med råkost. 9, Erstatte noe kjøtt til middag med fisk og grønnsaker. 10. Erstatte en drink/et glass vin om kvelden med en kopp te. 11. Erstatte helmelk med skummet melk eller lettmelk. 12. Drikke lettøl i stedet for pils etter den første halvliteren på restaurant. 13. Nøye seg med 1 drink Sosialokonomen nr

7 etter klokka 23 når man er på fest. M. Mosjonere skikkelig en gang i uka. 15. Stumpe røyken, Noe av poenget med forsøket bor være å prove ut måter å legge om forbruket på som en tror kan gjøre omleggingen lettest mulig for de berørte. Her bor en bruke fantasien. Punktene 12 og 13 er forsiktige eksempler i så måte. Det er sikkert mange andre. Ved målinger for, under og etter forsøksperioden undersøker en så: 1. Hvordan de ulike forandringene skårer m. h. t grad av suksess i forseksgruppen i selve forsøksperioden. 2. Hvordan de ulike forandringene skårer m. h. t. grad av tilbakefall etter forsøksperiodens slutt. 3. Hvordan de berørte husholdningene vurderer eventuelt tap av nytelse og glede i forbindelse med omlegginger som er blitt permanente. Forsøket innebærer selvsagt en god del praktiske problemer, både med motivering av deltakerne og måling av endringer. Men vi tror ikke disse problemene er verre enn at de lar seg lose. 9. Oppsummering Vitenskapen blir aldri ferdig med noe problem, men den kommer ofte til et punkt hvor konklusjonene er sikre nok til å brukes i praktisk handling. Vi mener at kunnskapen om det forebyggende helsearbeid har nådd fram til avklaring på vesentlige områder. Tida er inne for praktiske tiltak. På en rekke forbruksområder er det antakelig på sin plass å justere frie markedspriser (ved hjelp av avgifter og subsidier) for å få enkeltpersoner til å ta mer hensyn til helsemessige konsekvenser av sitt forbruk. Et interdepartementalt utvalg bor etter vår oppfatning nå utrede dette nærmere. Det er også behov for forskning om hvor dypt folks forbruksvaner stikker, og om hvordan informasjon og pristiltak best kan kombineres for å oppnå ønskede omlegginger av forbruk. Her trengs det konkrete, praktiske forsøk. BYRÅSJEF (Vikar) TIL ARBEIDSAVDELINGEN Seksjonens oppgaver omfatter utformingen av den generelle arbeidsmarkedspolitikken, herunder beredskapsplaner for arbeidsmarkedstiltak, arbeid i forbindelse med Statsbudsjett, Nasjonalbudsjett, Langtidsprogram, fylkesplaner m.v., arbeidsmarkedsopplæring i ulike former. Oppgavene omfatter videre vurdering av arbeidsmarkedsutviklingen og metodespørsmål med hensyn til prognosearbeid og økonomiske modeller, arbeidsmarkedsstatistikk, evaluering og utforming av strukturen i arbeidsmarkedstiltakene og de enkelte tiltak, samt forholdet til tiltak i andre sektorer. Søkere til stillingen må ha høyere utdanning, fortrinnsvis økonomisk, samt kjennskap til sentrale arbeidsmarkedsspørsmål. Det vil være mulighet for senere fast tilsetting. Nærmere opplysninger ved ekspedisjonssjef Birkeland eller underdirektør Haram i tlf. (02) Stillingen lønnes etter statens regulativ i Lønnstrinn 30 (Kr ,-). Fra lønnen trekkes kr 3 989,- i pensjonsinnskudd. Søknader med bekreftede kopier av attester og vitnemål innen 27. august* til KOMMUNAL- OG ARBEIDSDEPARTEMENTET, Personalkontoret, Postboks 8112 Dep Oslo 1 Sosialøkonomen nr,

8 Aktuell kommentar: oppdrettsnærin gen: en ny «subsidienæring»? Norsk oppdrettspolitikk baseres på en «primeerneeringsmodell» med «familiebruk» spredt rundt på de ytterste skjær og i utilgjengelige bukter, samt monopolisert førstehåndsomsetning gjennom salgslag. Er det mulig å skape en lønnsom næring på et slikt grunnlag, når det dreier seg om en sterkt konkurranseutsatt eksportnæring hvor usikkerhet (fiskesykdommer) og krav til ekspertise er stor. Eller vil utviklingen gå i retning av en ny «subsidienæring»? Stein Ostre AV STEIN ØSTRE' 1. EN NÆRING I VEKST Oppdrettsnæringen er en næring i sterk vekst, - kfr. tabell 1. Utviklingen har foreløpig eksponensial karakter, - kfr. figur 1. Tallene gjelder bare laks og met. Annen fisk og skalldyr er foreløpig inne i en etableringsfase og betyr forholdsvis lite. Totalomsetningen på førstehånd var i 1984 på knapt 1 mrd. kroner. Antall sysselsatte - direkte og indirekte - var ca Til sammenligning hadde man Stein Ostre er dosent ved Sivilokonomutdanningen i Bodo dette år i tradisjonelt fiske en omsetning på 4 mrd. kroner og ca årsverk. Det er anslått at Norge har ca. 20% av verdens produksjonspotensiale for atlantisk laks i sjøanlegg. Der arbeides med å tilrettelegge forholdene for oppdrett av annen fisk og skalldyr, for utnyttelse av spillvarme, med å bekjempe fiskesykdommer osv. Mulighetene for fortsatt ekspansjon synes å være store. Det hevdes at Norge skulle ha naturgitte og - efterhvert - også andre forutsetninger for å bli - iallfall - Europas ledende oppdretts nasjon. Man trenger konsesjon for å drive oppdrett av laks Tabell 1. Oppdrettsproduksjon av laks og ørret i Norge. Tonn, slaktet Kilder: Statistiske årbøker 1976 og * Jensen et al (1985). Sosialøkonomen nr I og met. I de fire år fra oktober 1977 til sommeren var det konsesjonsstopp (for å sikre at produksjonen skulle «stå i rimelig forhold til omsetningsmulighetene», - kfr. Ot. prp. nr. 53 (84-85), side 2). Tabell 1 viser at en konsesjonsordning ikke er noe egnet virkemiddel idet produksjonen ble tredoblet under konsesjonsstoppen. Arsaken er bl.a. at det gjerne tar 2-3 år fra konsesjonstildeling og til de første produksjonsresultater foreligger. Hertil kommer at det i penoder har vært problemer med å skaffe settefisk, dvs. kunstig oppdrettet fiskeyngel som kan settes ut i oppdrettsanlegg for oppforing til slakt. Spesielt har tilgangen på smolt, dvs. utvandringsferdig 2 år gammel lakseyngel, vært en begrensende faktor. Videre kan fiskesykdommer gjøre seg gjeldende i forskjellig grad. Det kan også være grunn til å tro at enkelte konsesjonshavere ikke har faglige forutsetninger for å utnytte den tildelte kapasitet. Sammenhengen 7

9 mellom antall matfiskan - legg og deres produksjonskapasitet og faktisk produksjonsvolum er derfor ikke særlig fast. Produksjonsutviklingen i løpet av de siste 15 år kan vel karakteriseres som. eventyrlig. Det synes samtidig å være klart at mange oppdretterier driver med meget god lønnsomhet, mens noen driver med tap eller dårlig lønnsomhet. Oppdrettsnæringen er utropt som en ny vekstnæring i Norge og som skal gi arbeidsplasser i kyststrøkene som «kompensasjon» for problemene i de ordinære fiskerier. 2. EKSTREMT KONKUR- RANSEUTSATT Den viktigste «rammebetingelse» for norsk oppdrettsnæring er antagelig at den er ekstremt konkurranseutsatt. Det innenlandske forbruk av oppdrettsfisk vil være begrenset. Allerede idag eksporteres ca. 90% av laksen og 30% av orreten. Ytterligere produksjon må derfor i hovedsak baseres på eksport. Men også i andre land driver man havbruk. Verdens akvakulturproduksjon av alle typer fisk, ekskl. skjell, krepsdyr og alger ble av FAO for 1979/80 anslått til 3.2 mill. tonn hvorav Europa produserte ca. 20 %. Norge som konsenterer seg om edelfisk, representerte 0.22 % av verdens produksjonen av alle typer oppdrettsfisk og Tabell 2. Havbruksproduksjon land, tonn, År Danmark U.K. Frankrike V-Tyskl. Italia USA Kilde: Jensen et al (1985). Oppgaver mangler for noen år og land. ca. 1% av Europas produksjon. I tabell 2, som gjelder edelfisk, er det gitt en oversikt over havbrukproduksjonen i enkelte land. Tabellen synes å vise at utviklingen i Norge ikke er så enestående som man ellers kunne like å tro. EF landene har toll på oppdrettsfisk. Eventuell USA-boikott av norsk oppdrettsfisk, pga. hvalfangst, vil trolig være kjærkomment for nord-amerikanske oppdretterier. Årsaken til Norges relativt sterke stilling idag er at Norge er en betydelig produsent av atlantisk oppdrettslaks. 3. DISTRIBUSJONSKOST- NADENES BETYDNING Efter min oppfatning er det en grunnleggende feil i norsk fiskeripolitikk å tro at hovedproblemet er å fange selve fisken. Problemet er derimot å få fisken frem til konsument i en slik tilstand at den blir kjøpt til regningssvarene priser. Tilsvarende er det innen oppdrett. De fleste ekspertene på området synes å være «produksjonsorientert snever forstand», dvs. opptatt av nye arter, fiskesykdommer osv. Det er selvsagt viktig at man har noe som kan eksporteres. Klarer man imidlertid ikke å få solgt fisken til lønnsomme priser, bor man reise sporsmålet om man ikke heller burde drevet med noe annet. av laks og ørret i noen Tabell 3. Prosentvis fordeling av utsalgsprisen for fersk laks på ulike ledd i den samlede produksjonsprosess. Ledd USA Produsent Transport Subtotal Grossist Detaljist Sum prod kostn Kilde: Jensen et al (1985), side 92. I tabell 3 er det gitt en oversikt over de samlede produksjonskostnadene, dvs. inklusiv distrubisjonskostnadene, ved salg av oppdrettsfisk på tre viktige markeder. Dette indikerer at oppdretteriets andel av pris til forbruker ved eksport vil ligge mellom 45 og 70 %. Man kan videre trolig trygt gjette på at ved okt eksport og ved hardere konkurranse i fremtiden så er det denne andel som må reduseres. Rammebetingelsene for norsk fiskeoppdrett er altså først og fremst at man skal konkurrere internasjonalt og dernest at man må se i øynene at antagelig minst 50 % av de samlede produksjonskostnader vil pålope i utlandet. Spørsmålet blir så om norsk oppdrettspolitikk kan skape en lonnsom næring på et slikt grunnlag. Storbritannia Frankrike OFFENTLIGE MÅL FOR OPPDRETTSNÆRINGEN I NOU 1985:22 (Akvakultur i Norge) formuleres målene for norsk akvakultur slik, side 13: «Norge må utnytta landet sine ressurser til (1) auka matproduksjon, (2) verna om eksisterande arbeidsplassar og busetnad, (3) auka sysselsetjinga, (4) - gjera det mogeleg å få eit meir variert næringsgrunnlag i distrikt med svakt utbygd næringsliv og (5) byggja ut ei rasjonell næring som gir utøvarane ei inntekt på line med det som vert oppnådd i andre næringer». I samme forbindelse blir det også uttalt at (6) «Norge må ha som mål å verta ein leiande nasjon innan akvakultur.. Tallene i sitatene er tilføyet av meg. Målformuleringene får med seg det meste. Det er klart at målformuleringer av denne type «slår an» i Stortinget og ellers i vårt land. Fra et økonomisk synspunkt blir det et hovedspørsmål om disse mål er konsistente. Det er ikke alltid man kan få «både i pose og sekk». Det er spørsmål om ikke mål (5), dvs. lønnsom næring, er tilstrekkelig. En lønnsom oppdrettsnæring vil automatisk oppfylle en del av de øvrige mål, og begrensningen til et slikt mål vil kunne forhindre at andre ønskemål gjor oppdrettsnæringen til en «subsidienæring». Faren for utvikling i retning av en «subsidienæring» er antagelig stone enn man vil like å tenke på. Dette skal søkes begrunnet i det efterfolgende. 5. VIRKEMIDLER I NORSK OPPDRETTSPOLITIKK Fiskeoppdretteri er konsesjonsbetinget i Norge. Forst hadde man en «mellombels lov av 1976», derefter en lov av 1981, og den gjeldende lov om oppdrett av fisk, skalldyr mv. er av 23. mai I den siste lov er Sosialøkonomen nr

10 opplegget nærmere beskrevet i Ot. prp. nr. 53 ( ). Jeg har valgt å inndele virkemidlene slik: a. lokaliseringsbetinget konsesjon b. markedsbetinget konsesjon C. storrelsesbetinget konsesjon d. distriktspolitisk betinget konsesjon e. eierbetinget konsesjon f. monopolisering av ferstehåndsomsetningen (hjemlet i lov av 20. juni 1955, nr. 10) 5a. Lokaliseringsbetinget konsesjon Oppdrettsanlegg medfører innskrenkninger i den frie ferdsel og det frie fiske i kyststrok og kan på annen måte komme i konflikt med det omkringliggende miljø og andre brukerinteresser. Videre innebærer oppdrett visse forurensninger og problemer knyttet til fiskesykdommer. Viktige samfunnshensyn tilsier derfor antagelig at lokalisering av oppdrettsanlegg er konsesjonsbetinget. Hensyn til det eksterne miljø tilsier, synes jeg en ordning med det man kunne kalle «lokaliseringsbetinget konsesjon». 5b. Markedsbetinget konsesjon I 1985-utgaven av oppdrettsloven har man fjernet en passus om at departementet ved konsesjonstildelingen skal legge vekt på at «utbyggingen står i rime-- lig forhold til omsetningsmulighetene.» Det er uklart hva det betyr når «Markedshensyn vil imidlertidig fortsatt være et element i totalvurderingen av en ba-- lansert utvikling av næringen», - kfr. Ot, prp. side 4. Det heter videre at vurderingen av markedsutviklingen først og fremst ber foretas av næringen selv og dens organisasjoner, Det legges videre opp til at konsesjonsplikten skal gjelde oppdrett av matfisk når man produktutviklingsmessig har kommet så langt at lønnsomt oppdrett er mulig. Foreløpig gjelder derfor konsesjonsplikten bare for laks og enet. Dette betyr at systemet med «markedsbetinget konsesjon» med hensyn på antall oppdretterier opprettholdes. Det sier seg selv at etablerte oppdrettere er tilhengere av markedsbetinget konsesjon og gjerne ser at deres organisasjon kan gi myndighetene råd om hvor mange nye konsesjoner som skal gis hvert år. Etableringskontroll kan være en god erstatning for etableringshindring. På hjemmemarkedet skulle derfor den markedsbetingede konsesjon kunne karakteriseres som «en inntektsoverføring» fra forbrukere og til etablerte oppdrettere med Fiskeridepartementet og Stortingets velsignelse (for de vet vel hva de gjer?). Det er heller ikke slik at avsetningsmulighetene er noe som er gitt. Avsetningsmuligheter er noe som - skapes ved aktivt markedsforingsarbeide og ved etablering av et distribusjonssystem. Virkemidler man råder over i denne forbindelse er pris, kvalitet, tilgjengelighet, ulike former for salgsfremmende tiltak såvel overfor forhandlerleddene som de ulike grupper av forbrukere (konsumenter, restauranter, hoteller osv), mm. En offentlig politikk som forsøker å tilpasse produksjonen til gitte avsetningsmuligheter er derfor fullstendig misforstått. 5c. Storrelsesbetinget konsesjon Videre har man det man kunne kalle storrelsesbetinget konsesjon. Fiskeridirektoratet gjennomførte for året 1982 en lønnsomhetsanalyse for et utvalg av oppdretterier, - kfr. Fiskeridirektoratets Rapporter og Meldinger nr. 8/ 84. Konklusjonen ble i hovedtrekk at anlegg i størrelsesorden m 2 viste en bedre lønnsevne pr. årsverk, enn størrelsesgruppene for mindre og steine anlegg. Spesielt kona anlegg over m 2 dårlig ut. Det var imidlertid svært få anlegg i denne gruppe, og det er spørsmål om ikke andre forhold enn selve størrelsen gir forklaringen, -kfr. sidene 6-8 i rapporten (selve gruppeinndelingen kan også diskuteres). Det synes imidlertid å være en tendens til (feilaktig?) å tolke rapporten slik at den viser at det ikke er lønnsomt med for store anlegg. For matfisk har departementet satt en maksimalgrense for oppdrettsvolum på m2 selv om Norske Fiskeoppdretteres Forening ensker en grense på m2 på kort sikt og m2 på lengre sikt. Hvis det virkelig er slik at anlegg i sterrelsesordenen m2 gir størst lønnsomhet er det fullstendig unødvendig med sterrelseskonsesjon. Hvis det derimot foreligger stordriftsfordeler, så sier det seg selv at slik regulering er svært uheldig. Myndighetene behøver ikke blande seg opp i anleggssterreisen, så fremt hensyn til det eksterne miljø blir ivaretatt. 5d. Distriktpolitisk betinget konsesjon Man har også det man kunne kalle «distriktspolitisk betinget konsesjon». Konsesjonssøkere står gjerne sterkt ved tildelingen når de kommer fra utkantområder med fraflyttingsproblemer. På dette siste punkt er det muligens en skjerping i 1985-loven, da det skal legges vekt på at oppdretterne har den nødvendige faglige kompetanse, -kfr. lovens 6, pkt. c). Dette forhold må sees i sammenheng med at en rekke konsesjonshavere ikke klarer å utnytte sin produksjonskapasitet. Oppdrettsnæringen vil av naturlige grunner være en kystnæring og vil derfor uten offentlig inngripen bidra til opprettholdelse av bosettingsmonsteret langs kysten. Konsesjon gitt ut fra det kriterium at konsesjonærens hjemsted mangler arbeidsplasser, er demt til å mislykkes i mange tilfeller. Det ser man av det forhold at en rekke konsesjoner, bl.a. i Nord-Norge, ikke blir utnyttet. En distriktsveterinær i Lofoten uttalte på spørsmål angående laksedod i området iflg. en avis at «det går for seg mye på slump innen oppdrettsnæringen og at ekspertisen mangler». Skal man lykkes som oppdretter trenger man oppdrettsmessig know how og forretningstalent, samtidig som det kan være store «miljømessige» gevinster ved å drive i et område hvor det også er andre oppdrettere. I den utstrekning det offentlige Ønsker å påvirke lokaliseringen av oppdretterier blant de steder langs kysten som egner seg for slik virksomhet, ber man begrense seg til bruk av vanlige lokaliseringspolitiske virkemidler. Oppdrett krever spesialkunnskaper ikke bare om anleggets innretning, foringsopplegg og andre driftsrelaterte spørsmål, men også om forebyggelse og behandling av sykdom hos fisken. Hertil kommer økonomiske/administrative kunnskaper som er nødvendig for å. drive en effektiv og lønnsom bedrift. Oppdrettsnæringen krever ekspertise av mange slag. Ingen betviler behovene for eksperter f. eks. i olje- eller EDB-bransjen. Det er efter mitt syn grunn til å tro at ekspertbehovene er vel så store innen oppdrett. Dette Sosialøkonomen nr

11 tilsier antagelig at oppdretterier må være store nok til å kunne avlenne en ekspertstab. Offentlig veiledningsapparat, uansett hvor godt det er utbygget, kan aldri erstatte en bedrifts egen ekspertise. 5e. Eierbetinget konsesjon Man kan vel også tale om «eierbetinget konsesjon» idet man såvidt mulig skal sikre at majoriteten av eierinteressene innehas av en eller flere personer med b- kaltilknytning, - kfr. 6, pkt. b. Mange synes å mene at oppdrettsnæringen skal bestå av mange små oppdretterier som eies og drives av de samme personer. Oppdrettsnæringen har en naturlig tilknytning til den tradisjonelle fiskerinæring og næringsutevere vil derfor gjerne ha det man kanskje kunne kalle primaernaeringsaspirasjoner. For å få et slikt system med mange små. oppdretterier (<familiebruk») til å fungere har man opprettet Fiskeoppdretternes Salgslag (FOS) som har enerett på forstehåndsomsetningen av oppdrettsfisk. 5f. Monopol på første håndsomsetningen Fiskeoppdretternes Salgslag AIL (FOS) ble opprettet i 1978 og har monopol på forstehåndsomsetningen av matfisk. Det er ca. 70 kjøpere som omsetter fisken videre på det innenlandske marked, mens ca. 14 kjøpere står for 80 % av eksporten. Enkelte av disse eksportorer er selv oppdrettere. Et organisasjonssystem med salgslag med enerett på kjøp/salg finner man i landbruket. Det har monopol på hjemmemarkedet og er ikke interessert i eller har ikke muligheter for eksport. Det synes å være utvilsomt at systemet virker bra for bøndene, men det har i de senere år med stadig sterkere kraft vært reist spørsmål om dette er formålstjenelig sett i et videre samfunnsmessig perspektiv. Organisasjonsformen brukes også i den tradisjonelle fiskerinæring og det kan antagelig med stor rett hevdes at en stor del av problemene i denne nær-- ing nettopp skyldes organisasjonsformen. På denne bakgrunn synes det lite fornuftig å tvinge igjennom et system med tvungen bruk av salgslag. Medlemskap og bruk av salgslag bor være frivillig. Utviklingen vil i såfall vise om et salgslag har livets rett eller ikke, Problemet er, i siste instans, ikke å produsere slakteferdig fisk, men å få solgt fisken til forbrukere som blir fornoyd. Med andre ord, det er behov for å nedtone den produktorienterte holdning som ofte er for dominerende i fiskerisektoren og få etablert en mer markedsorientert holdning. Det er spersmål om ikke markedsforingsbehovene tilsier ulike former for vertikal integrasjon, dvs. at det samme firma har kontroll over produktet fra fisken er «fedt» og eventuellt helt frem til detaljist. Markedsforingen blir komplisert på grunn av den store avstand mellom produksjonssted og forbruker, særlig ved eksport. Dette krever et velutviklet informasjonsapparat. Man har eksempler på stone oppdretterier som samtidig er eksportorer (dvs. godkjent av salgslaget) og som synes drive godt. Enkelte oppdretterier lanserer sin fisk som merkevare og det er antagelig den riktige vei å gå. Man ønsker jo at norsk oppdrettsfisk skal ha hey kvalitet til hey pris og det tilsier individualisering av produktene. Det synes å. foreligge sterke argumenter for vertikal integrasjon og en viss form for stordrift. Markedsforingsmessig har oppdrett et vesentlig far.- trinn ved at oppdretter kan gi markedet jevn tilforsel i motsetning til de sesongbetingede tradisjonelle fiskerier. Dette betyr at opp-- bygging av et distribusjonsapparat i mottagerlandene antagelig vil være lonnsomt. Det vil også kunne være avgjerende for avsetningsmulighetene. 6. KONKLUSJONER Oppdrettsnæringen er som nevnt en ekstremt konkurranseuitsatt næring hvor det vil herske en ikke ubetydelig grad av usikkerhet. Forholdene på eksportmarkedene kan skifte fort. Sykdom og clod kan plutselig oppstå i et anlegg. I vanlig næringsvirksomhet forseker man å beskytte seg mot ulike former for usikkerhet ved blant annet å drive flere former for virksomhet. Hvis en form for virksomhet blir rammet av temporære problemer så kan man i mellomtiden «leve» av de andre virksomhetsformer. Dette tilsier at et system med små selveide oppdretterier vanskelig kan fungere uten at staten belager seg på, gjerne allerede nu, å bygge opp garanti- og stotteordninger så systemet er klart den dag problemene melder seg. Alternativet til dagens system som på lengre sikt temmelig sikkert vil måtte medfere statsstette til oppdrelterier iallefall i nedgangsperioder, er ganske enkelt å oppheve konsesjonsordningen. La oppdrettnæringen få utvikle seg mere fritt som annet norsk næringsliv, bare da kan intensjonene om ekspansjon i produksjon og arbeidsplasser, samt målet om trygge og gode arbeidsplasser realiseres på lengre sikt. Enkelte land har beskyttet sitt hjemmemarked for oppdrettsfisk med toll, fieks. EF. Det kan være en medvirkende grunn til at en del norske oppdrettsintelesser har etablert seg i utlandet. Den viktigste grunn til uteetablering er nok imidlertid konsesjonsloven. Hydroselskapet MOWI, som er Norges storste eksporter av oppdrettslaks, har anlegg i Skottland, England, Irland, Island og har planer om etablering på New Zealand. Selmer-Sande A/S og Teleinvest A/S har fått tilnærmet monopol på laks- og orretproduksjon i Australia, - kfr. Fossheim & Parmann (1985). Ellingsen på Skrova har anlegg på Shetland osv. osv. De mest populære områder synes å være Skottland, USA og Canada. Konsesjonsloven av 1985 innebærer sterke begrensinger på eierstruktur og anleggssterrelse. I Hydros årsberetning for 1985 heter det bl.a.: «Mulighetene for å utvikle en slagkraftig norsk havbruksnæring med sterre enheter som vil satse langsiktig innen forskning, produksjonsteknologi, produktutvikling og markedsforing, kan derved ikke bli fullt utnyttet». Fremtidsperspektivene for norsk oppdrettsnæring er derfor ikke så gode som de burde være på grunn av selvpålagte politiske bindinger. LITTERATURHENVISNINGER Fiskeridirektoratet (1984): Lensemdundersokingar for fiskeoppdrettsanlegg 1982, rapporter og meldinger nr. 8/84 Fossheim & Parmann (1985): Norsk havbruk.akvakultur Dreyer ISBN Jensen et al (1985): Pi dyrke havet: perpektivanalyse på norsk havbruk, Tapir ISBN NOU 1985:22 Akvakultur i Norge Ot, prp. nr. 53 ( ) Om lov om oppdrett av fisk, skalldyr m.m. Thomassen et al (1985): Havbruk: mulighetenes næring. Universitetsforlaget ISBN Sosialøkonomen nr

12 Aktuell kommentar: Samfunnsokonomiske virk-!linger av en bonusordnin g forbindelse med kaskoforsikring PA biler Jon Strand En opphevelse av bonusordningen i forbindelse med kaskoforsikring på biler vil ha ugunstige virkninger på kjøreatferden hos og sammensetningen av kaskokundene. Den nåværende ordning low derfor opprettholdes. AV JON STRAND*) Innledning Det har i den senere tid i Norge vært en diskusjon, initiert av forsikringsselskapene, om hvorvidt man ber fjerne den såkalte bonusordningen som i dag eksisterer for kaskoforsikring på personbiler. Denne ordningen består som mange vil vite, i at kaskopremien for den enkelte forsikringstaker gjøres betinget av vedkommendes skadehistorie. Ved å unngå bilskader som belaster forsikringen opparbeider man seg en bonus, som gjor at premien blir lavere enn for personer som påforer selskapene utlegg. Begrunnelsen fra dem som har gått inn for en omlegging synes å ha vært at selskapene, gjennom å fjerne premiereduksjonen for de «gode» bilistene, ville kunne Joke sin fortjeneste iallfall på kort sikt, uten altfor sterke protester fra publikums eller myndigheters side. Jeg vil i denne kom- *) Jon Strand er forsteamanuensis ved Sosialøkonomisk institutt, Universitetet i Oslo, mentaren knytte noen merknader til bonusordningen, og blant annet se på noen virkninger for samfunnet og for selskapene av en mulig opphevelse av ordningen, med bakgrunn i enkle teoretiske resonnementer for individers atferd i en økonomi med asymmetrisk informasjon. Som det vil gå fram, vil det å oppheve bonusordningen kunne ha uheldige samfunnsokonomiske virkninger og vil dessuten på sikt kunne bli en belastning for forsikringsselskapene selv. En opprettholdelse av ordningen er derfor sterkt å anbefale. Et perfekt forsikrings marked For å belyse dette sporsmålet bor en ta utgangs - punkt i hva en forsikringskontrakt vil kunne være i et perfekt frikonkurransemarked med fullstendig informasjon, og hva den i praksis er i det aktuelle marked. Ved perfekt konkurranse og informasjon vil den enkelte forsikringstaker kunne forsikre seg fullt ut, samt betale en aktuarisk rettferdig forsikringspremie, beregnet ut fra den maternatiske sannsynligheten for skade for den enkelte. Hvis de forventede skadebelop var fullstendig eksogene for individene, og dessuten like for alle, da ville et systern uten bonusordning være å foretrekke. Deler av publikum har muligens en vag oppfatning om at dette er de underliggende forhold. Blant annet kan det være sterk motstand mot en bonusordning blant den gruppen som har vært så uheldige å bli påkjort, og som derigjennom har mistet sin bonus. Det kan da være mulig å spille på en slik misnøye for eventuelt å få gjennomslag for en omlegging. Men... Forutsetningene ovenfor brister imidlertid på to vesentlige punkter. For det første er ikke skadesannsynligheten og -omfang fullstendig eksogene variable; de påvirkes av individenes kjøreatferd. Siden kjoreatferden vanligvis ikke kan observeres direkte av - forsikringsselskapene, kan premien (som jo beg være aktuarisk rettferdig) heller ikke avhenge av atferden. Hvis nå premien ikke differensieres mellom individene etter skadeutfall, vil ingen ha spesielle insitamenter til å forsøke å unngå skade. Forutsatt at alle tegner kaskoforsikring er det da. lett å innse at skadeomfanget blir høyere enn det samfunnsøkonomisk ønskelige. Dette problemet er hva som ofte benevnes med «moralsk hasard» (moral hazard) og som gjor at perfekt forsikring i den forstand som er nevnt ovenfor, er umulig, hvis man samtidig også ønsker en «fornuftig» atferd fra bilistenes side. For det andre varierer den objektive skadesannsynligheten av ulike grunner mellom individene, på en måte som helt eller delvis er kjent hos individene men ofte ikke hos selskapene. Dette fixer til at en forsikringsordning der premien ikke differensieres, og som er aktuarisk rettferdig i gjennomsnitt over alle individer, er nødt til å virke til gunst for noen og til ugunst for andre. For dem som da kommer ugunstigst ut, altså dem med lavest ulykkesannsynlighet, kan det beste alternativet dermed bli å ikke forsikre seg i det hele tatt. Sosialøkonomen nr

13 Vi får da det som i litteraturen kalles «ugunstig utvalg» (adverse selection), som innebærer at selskapene kan bli sittende igjen med en kundekrets bestående bare av hoyrisikokunder. Et forsikringssystem med bonusordning kan ses på som et kompromiss mellom et system som gir perfekt forsikring, og et som på en fullstendig måte tar hensyn til de to problemene vi har diskutert ovenfor. En forsikringsordning må i sin natur innebære en viss grad av kryssubsidiering, i favor av de individer som faktisk pådrar seg skader. Men med endogene og uobserverbare sannsynligheter bor det ikke være helt kostnadsfritt å pådra seg skader. En fjerning av bonusordningen skulle ut fra argumentasjonen ovenfor medføre to hovedproblemer. For det første skulle ulykkesomfanget øke blant forikringstakerne. For det andre skulle det fore til at stone deler av lavrisikogruppen velger å ikke tegne kaskoforsikring. For disse vil jo premien Joke, både fordi samlet skadeomfang Joker (noe som må fore til høyere premie for alle), og fordi de nå ikke lenger kan nyte godt av bonusordningen (som jo idag hovedsakelig kommer lavrisikogruppen til gode). Begge disse effektene er samfunnsøkonomisk uheldige og gjor at en bonusordning langt er å foretrekke. Bonusordningen beholdes Det synes da også nå som om forsikringsselskapene i Norge har bestemt seg for 'å opprettholde en bonusordning av nåværende type. Det som synes å ha vært utslagsgivende for bransjens standpunkt, er at en rekke andre vesteuropeiske land faktisk har lovfestet bonusordning i forbindelse med slike forsikringer. Her er det i vesentlig grad moral hazard-momentet, altså forsikringens virkning på kjøreatferden, som er grunnlaget for lovpåbudene. Dette momentet har dermed også vært vesentlig for bransjens standpunkt. I tillegg til de ugunstige virkningene for publikum kunne det dessuten tenkes at selskapene selv etter en tid ville komme til å tape penger på at ordningen ble opphevet, selv om hovedvirkningen for selskapene initialt meget vel ble at premieokningen timer til høyere inntekter. Folks kjørevaner endres rimeligvis ikke over natta, og man kunne i tillegg vente at de aller fleste ville fortsette å tegne kaskoforsikring, «av gammel vane», selv de dette nå ble mindre gunstig for. For eller siden ville nok imidlertid atferds- og utvelgelseseffektene slå igjen-- nom og fore til økte kostnader for selskapene. Hvis vi da samtidig ville ha fått en befolkning med dårligere kjørevaner, er dette nok en grunn til at en ordning av den typen vi har i dag, bor bestå. Operasjonsanalyse anvendt pa teknisk-økonomiske styringssystemer Kursbeskrivelse: Kurset gir en innføring i hvordan visse teknisk-økonomiske beslutningsproblemer kan beskrives ved hjelp av matematiske modeller. Videre behandler kurset hvordan disse modellene enten kan brukes til å prognostisere de økonomiske konsekvenser av ulike beslutninger eller til å finne gode beslutninger ved hjelp av eksakte eller tilnærmede optimaliseringsmetoder. Kurset konsentrerer seg om lineær programmering (LP) med og uten heltallighet, dynamisk programmering (DP) og ulike nettverksanalysemetoder. Del 1: 29. sept okt ved NTH Del 2: oktober 1986 ved NTH Deltakergruppe: Prosjektmedarbeidere/-ledere med høyere utdannelse eller lang erfaring og spesiell interesse for økonomiske problemstillinger. Forelesere: Førsteamanuensis Bjørn Nygreen, NTH. Amanuensis Ivar Frihagen, NTH. Seniorforsker Sjur Flåm, Chr. Michelsens Inst. Avd. sjef Asbjørn Mørk Løver, Norsk Hydro A/S. Avd. leder Håkon Thuve, Veritec. Kursavgift: Kr ,-. Ansvarlig faglærer - kontaktperson: Førsteamanuensis Bjørn Nygreen, Institutt for økonomi, 7034 Trondheim - NTH. Tlf. (07) Ytterligere informasjon og påmeldinger: Kursavdelingen Studieadministrasjonen 7034 Trondheim NTH Tlf. (07) / Påmeldingsfrist: 1. september 1986 Norsk Hydro Statoil 12Sosialøkonomen nr

14 Aktuell kommentar: Dollar, rente og krone: Aktuelle problemstillinger i internasjonal økonomi o litt om situasjonen i Norge') Amund Utne Til tross for høyere økonomisk vekst i OECD-området er det fortsatt store ubalanser i den internasjonale økonomi: et stort underskudd i USA's driftsregnskap overfor utlandet og store overskudd i land som Japan og Vest-Tyskland, kombinert med hew arbeidsloshet i Europa. Situasjonen kan rettes opp ved økt etterspørsel hos USA's handelspartnere og strammere finanspolitikk i USA. Det er imidlertid få tegn i Europa på særlig vilje til å. bringe etterspørselen nevneverdig opp. Om det ikkes lykkes å få til en budsjettinstramming i USA, kan et nytt tilbakeslag i amerikansk økonomi ikke utelukkes. Den internasjonale gjeldssituasjonen er karakterisert ved at USA for første gang siden 1914 er blitt et netto debitorland med raskt økende utenlandsgjeld. Kombinasjonen av en ekspansiv finanspolitikk og stram pengepolitikk er den viktigste forklaringen på økningen i rentenivået. For Norge er det nødvendig at devalueringen følges opp med en tilstramming. Det høye rentenivået i Norge kan vedvare dersom kronen fortsetter å være en «soft currency». Det kan imidlertid skape kortsiktige styringsproblemer og er forovrig ikke en ønskelig situasjon. AV AMUND UTNE * Bedre utsikter på kort sikt Den internasjonale okonomiske situasjonen har klart bedret seg siden ifjor host. Det kraftige fallet i oljeprisene, den sterke nedgangen i dollaren, lavere rentesatser, avtagende pris- og lønnsinflasjon og en styrking av offentlige finanser i mange land har forbedret vekstutsiktene. Ifølge OECD's siste anslag kan veksten i industrilandene komme opp i om lag 3 prosent i år og kanskje ytterligere styrkes litt neste år. Inflasjonen vil som gjennomsnitt komme ned mot 3 *) Amund Utne er cand, occon. fra Han er avdelingsdirektor i Finansdepartementet, og er for tiden knyttet til EFTA's sekretariat, Forkortet og noe bearbeidet versjon av et foredrag holdt på Norske Finansanalytikers Forenings seminar, Oslo 5, juni 1986 prosent og i noen land være nær null. Samtidig kan de fleste landene registrere økende overskudd på sine utenriksbalanser. Gjenstående ubalanser og usikkerhet om veksten vil vedvare Bedre økonomiske utsikter er naturligvis bra, men det betyr ikke at man kan slå seg til ro. Det er betydelig usikkerhet knyttet til den fremtidige utviklingen og det er betydelig ubalanse både i arbeidsmarkedene og i de internasjonale handels- og betalingsstrømmene. Arbeidsløsheten i Europa er nå kommet opp i 11 prosent og selv de bedrede vekstutsiktene ser ikke ut til å være nok til å bringe den ned. I øyeblikket ligger den an til å stabilisere seg. Denne utviklingen reflekterer at det oppsvinget vi er inne i, er svakt, faktisk det svakeste etter den andre verdenskrig. Attpåtil, da det kom i gang i løpet av 1983, hadde vi vært gjennom det kraftigste konjunkturtilbakeslag siden 30- årene. Det er heller ikke mange tegn som tyder på at den underliggende veksttakten er blitt styrket i vesentlig grad. Faktisk tydet utviklingen i annet halvår ifjor på at den økonomiske veksten var iferd med å avta. Det er i første rekke oljeprisfallet som hindret dette og som gjor at aktiviteten nå tar seg opp (riktignok noe saktere enn forventet). Lavere oljepriser og dempet inflasjon raker realinntektene og derved både etterspørsel og produksjon. Disse effektene vil imidlertid etter hvert forta seg. Det er grunn til å regne med at den alminnelige prisstigningen tiltar noe igjen etter hvert som effektene av de lavere oljeprisene dabber av. Isolert sett vil dette dempe inntektsveksten. Dessuten er det slik at jo lenger oljeprisene holder seg lave og jo lavere de holder seg, jo stone blir de negative ettersperselseffektene av innstrammingstiltak i de oljeproduserende landene og av reduserte energiinvesteringer, og jo stone er sjansene for framtidige kraftige prishopp på olje. Oljeprisfallet har bidratt til å redusere OECD-landenes samlede betalingsbalanseunderskudd kraftig. Men ubalansen OECDlandene imellom har fortsatt å fake (Figur 1). Underskuddet på USA's driftsbalanse, som i 1984 økte sterkt til over 100 milliarder dollar, vil i inneværende år nå opp i rundt regnet 130 milliarder dollar. Motposten til denne store økningen er kraftig vekst i Japans og Tysklands og også en del andre europeiske lands overskudd. Dersom disse ubalansene vedvarer, vil Sosialøkonomen nr,

15 Figur de kunne underminere den økonomiske veksten. For et års tid siden var det flere som fryktet at en slik situasjon kunne fore til en så.klalt «crash-landing» for dollaren. I korthet gikk resonnementet ut på følgende: Fortsatt store underskudd i amerikansk utenriksokonomi med tilsvarende finansieringsbehov ville øke USA's gjeld til utlandet kraftig. På et eller annet tidspunkt ville investorene anse at deres dollarportfolier hadde nådd grensen. Ved å skifte til andre valutaer ville dollaren falle brått. I en slik situasjon ville Federal Reserve ikke ha andre muligheter enn å stramme til pengepolitikken for å presse renten i været, redusere kapitalflukten og å dempe inflasjonsvirkningene av dollarfallet. I så fall ville det være duket for et nytt konjunkturtilbakeslag i USA som ville spre seg til andre land, især dersom landene i Vest-. Europa fortsatte sin restriktive politikk. Sannsynligheten for en slik pessimistisk utvikling synes mindre nå enn for et år tilbake. Dollaren har falt betydelig, om lag 25 prosent, fra sitt toppnivå vinteren 1985, og i forhold til japanske yen og tyske mark enda mer. Nedgangen har dessuten funnet sted på en forholdsvis regulær måte. Men noen bedring i amerikansk utenriksbalanse har vi ennå ikke kunnet observere. Nå vil det alltid være slik at det tar en viss tid for DRIFTSBALANSE Prosent av BNP - - RESTEN AV OECD I I Kilde: OECD, Economic Outlook Tapes de fulle effektene av en depresiering slår ut (J-kurye effekt). Men uansett er det urealistisk å regne med at dollarfallet alene vil være nok til å rette opp amerikansk utenriksokonomi. Derimot vil en endring i relative vekstrater mellom. USA og dets handelspartnere kunne gjøre det. Sterkere ettersporselsvekst hos USA's handelspartnere kombinert med en tilstramming i amerikansk finanspolitikk vil gi grunnlag for en mer balansert internasjonal utvikling. Sammen med en lavere dollar vil en slik politikk dempe importveksten og stimulere eksportveksten i USA. Samtidig vil de store betalingsbalanseoverskuddene i Japan og Europa reduseres og sysselsettingen øke. En økning i veksten utenfor USA vil i første rekke måtte skje i Japan og Vest- Europa. Mange av u-landene sliter fortsatt med store gjeldsproblemer og enkelte som medlemmene av OPEC og andre oljeproduserende land er nødt til å stramme til. En kan derfor ikke vente betydelige ettersporselsstimulanser fra disse landene. Derimot vil sterkere ekspansjon og bedre markedsadgang for u-landenes produkter i Japan og Europa kunne gi positive ringvirkninger og også bidra til å lette presset i retning av økende proteksjonisme. I Europa er det imidlertid få tegn som tyder på særlig vilje til å bringe ettersperselen nevneverdig opp. Veksten i inneværende år blir antagelig ikke så verst, men det skyldes, som allerede nevnt, i hovedsak fallet i oljeprisen. Når effektene av dette avtar, vil antagelig veksten også avta. Heller ikke Japan har, tross sitt rekordstore utenriksoverskudd, gitt tegn som tyder på en særlig stimulering av den innenlandske etterspørselen, og fortsatt er det mange hindre for økt importadgang til det japanske markedet. I USA har den såkalte Gramm-Rudman-Hollingsloven passert Kongressen. Siktemålet med denne loven er å bringe det foderale budsjettet i balanse innen Det at loven er vedtatt, har antagelig hatt positive virkninger via forventninger om lavere inflasjon og lavere renter. Det er imidlertid usikkert hvilken skjebne denne loven vil få og hva som blir resultatet med hensyn til budsjettkutt eller skatteoknin - ger. Bl.a. er enkelte konstitusjonelle sider ved loven omstridt. Dersom en mer balansert utvikling skal kunne komme i stand, stilles det store krav til internasjonalt samarbeid. Etter det såkalte G 5-motet i september i fjor har vi da også mellom de ledende industrilandene kunnet observere en økende vilje til samarbeid med sikte på et bedre samsvar i valutakursene og samordnete reduksjoner i rentesatsene. Det er imidlertid lite som tyder på særlig enighet om å få til mer fundamentale endringer i internasjonal okonomi. Landene hadde felles interesser i å få ned verdien på dollaren, amerikanerne for å bedre sin konkurranseevne og de andre landene for å hindre nye proteksjonistiske tiltak i USA som folge av en overvurdert dollar. For mer vidtgående endringer i relativ vekst og etterspørsel er det stone avvik i nasjonale prioriteringer, og de tiltak som eventuelt vil treffes, vil i stone grad være dominert av innenrikspolitiske forhold enn av hensynet til en mer balansert utvikling i internasjonal økonomi. Alt i alt innebærer disse forhold at usikkerheten er stor. Bestrebelsene i USA på å redusere budsjettunderskuddene kan lykkes, men det er ennå uklart. Vekstforskjellen mellom USA og dets viktigste handelspartnere er klart mindre enn for. Det innebærer at det ikke er grunn til å regne med ytterligere forverring av USA's utenriksbalanse, men samtidig er det heller ikke opplagt at den går betydelige forbedringer i mote. I mellomtiden fortsetter den amerikanske utenlandsgjelden å Joke. De kreftene som på kort sikt bidro til å presse både rentenivå og dollarkurs i været, er fremdeles til stede. På den annen side innebærer akkumulerende utenlandsgjeld i seg selv at dollaren i et mer langsiktig perspektiv må komme ytterligere ned, kanskje lavere enn hva den reelt sett var for oppgangen startet i Samtidig kan investorenes ønsker om dollarfordringer nærme seg metningspunktet. Om det ikke lykkes å få til en budsjettinnstramming i USA eller forventninger over slike, kan man ikke utelukke mulighetene for et fremtidig markert dollarfall og et nytt tilbakeslag i amerikansk økonomi. Gjeldsutvikling og rentenivå Den internasjonale gjeldskrisen har klart blitt avhjulpet av såvel nedgangen i dollaren som nedgangen i rentenivået. Samtidig har oljeprisfallet gjort situasjonen lettere for de u-landene som er nettoimportører av olje, mens land som Mexico, Venezuela og Nigeria er klart kommet i en verre 14 Sosialøkonomen nr

16 situasjon. Nedgangen i andre råvarepriser har også rammet en del u-land med meget ensidig eksportorientering. Det mest slående i det internasjonale gjeldsbildet er imidlertid USA's endrete rolle. I 1985 gikk USA over fra å være netto kreditorland til å være netto debitorland. Det er første gang siden Det er interessant å merke seg at denne årlige gjeldsokningen i USA (tilsvarende underskuddet på driftsbalansen) overskrider Mexicos totale gjeld. Selv om en tar endringene i valutakursene i betraktning, er det anslått at USA's nettogjeld til utlandet vil kunne komme opp i milliarder dollar eller enda mer ved slutten av dette tiåret. Det er mot denne bakgrunnen spørsmålet reiser seg om den nødvendige kapitalinngang til USA kan opprettholdes uten vanskeligheter. Bare rentebelastningen på en slik gjeld vil med dagens rentenivå utgjøre omlag 15 prosent av USA's eksportinntekter. Det stiller i seg selv økende krav til forbedring i USA's handelsbalanse om det totale driftsbalanseunderskuddet skal kunne reduseres, krav som allerede er betydelige når man tar utgangspunkt i dagens situasjon, hvor importen er nær 60 prosent høyere enn eksporten. I en slik situasjon vil nivået på renten spille en viktig rolle. Ikke bare virker renten inn på den lopende opplåning ved at rentebetalingene oker driftsbalanseunderskuddet; renten vil også avgjøre om, en løpende opplåningspolitikk kan vedholdes uten at det oppstår krise eller at det treffes tiltak som bryter en utvikling mot stadig okende gjeld. En vesentlig faktor i denne forbindelse er forholdet mellom realrenten og realveksten i økonomien. I de senere årene har det skjedd et klart skifte i dette forholdet ved at realrenten har passert den økonomiske veksttakten (figur 2). En viktig grunn til at gjeldsproblemene er blitt mer patrengende, ligger naturligvis i dette forholdet som adskiller seg markert fra hva situasjonen var på 60-tallet og på 70-tallet. Dersom det ikke treffes tiltak som kan bringe renten ned og veksten opp, vil man i USA så vel som i mange andre land kunne observere en gjeld som bare raker i forhold til nasjonalproduktet, noe sona til slutt kan ende i gjeldseksplosjon og finansiell krise. Ved siden av dollarnedgang og endring i relative vekstrater mellom de ledende landene er derfor en reduksjon i det internasjonale rentenivået en vesentlig faktor for å sikre en stabil økonomisk utvikling. Hvorfor har rentenivået okt? Hva er det så som har fort til den kraftige økningen i renten? Seks mulige forklaringer peker seg ut: Ekspansiv finanspolitikk, forventninger om framtidig ekspansiv finanspolitikk, restriktiv pengepolitikk, økt avkastning på investeringer, endrete virkninger av skatteregler og til slutt, avregulering av kredittmarkedene. Hva de tre siste faktorene kan ha betydd, er uklart: Okt avkastning på nye investeringer vil kunne eike investeringsettersporselen og dermed trekke renten med seg. Fortjenestemarginene i næringslivet har tatt seg opp i de senere årene, men hvor mye av dette som er knyttet til konjunkturoppsvinget og hvor mye som eventuelt er knyttet til mer langsiktig bedring av fortjenesteutsiktene, er vanskelig å si. Bedre avkastning på eksisterende kapital sier dessuten lite om hvordan fortjenesten på nye investeringer vil være I O Figur 2, // REALRENTE OG ØKONOMISK VEKST I 16 OECD LAND 1 \ Realrente ' ' 87 Kilde: OECD. Economic Outlook Tapes. Lempninger i bedriftsbeskatningen i USA fra 1981, nevnes ofte som en årsak til renteøkningen. Det er imidlertidig antatt at effektene har vært forholdsvis moderate. Ellers er det vanskelig å vurdere virkningene på endringene i rentenivået som folge av endringer i nominell eller reell beskatning i ulike land. Det som er åpenbart, er at skattereglene bidrar til betydelige forskjeller i rentenivået for skatt og etter skatt. Det som imidlertid er tvilsomt, er om det har vært endringer i skattereglene, nominelt eller reellt, som i de senere årene har fort til en økning i rentesatsene. Det er grunn til å tro at effektene av skattereglene vil være sterkere i en periode med sterk inflasjon enn i en periode med svak inflasjon. Den sterke prisøkningen omkring 1980/ 81 kan således via skattereglene ha gitt en impuls til renteøkninger, men dette kan neppe ha vært tilfellet i de senere årene hvor inflasjon internasjonalt er kommet ned til det laveste nivå på 20 år. Avreguleringer av kapitalmarkedene kan ha bidratt til å Joke renten ved at kredittrasjonering er blitt mindre omfattende enn tidligere. Hva effektene kan ha vært, er det imidlertid ENP- velt,t umulig å si noe sikkert om. De faktorene som etter dette står igjen til å forklare renteøkningen, er den ekspansive finanspolitikken i USA, kombinert med en stram pengepolitikk der så vel som i andre land. For det første har det vært hevdet at årsaken til den sterke renteøkningen i USA i 1981 var annonseringen av skattelettelser og utgiftsokninger. Dette forte til en umiddelbar renteøkning som forte USA inn i en konjunkturnedgang for effektene av den ekspansive politikken begynte å gjøre -seg gjeldende. Denne politikken innebar i sin tur at det foderale budsjettunderskuddet økte fra vel 60 milliarder dollar i begynnelsen av åttiårene til om lag 00 milliarder i Budsjettunderskuddet har presset opp renten i USA, men er samtidig en vesentlig faktor til å forklare økningen i dollaren. (Høyere renter stimulerer kapitalinngangen og driver valutakursen i været). Dollarøkningen har hatt en dempende virkning på renteøkningen i USA, men samtidig har kapitalinnstrommingen til USA bidratt til å øke rentenivået i andre land. Samtidig med at amerikansk finanspolitikk har vært ekspansiv, har enkelte av de andre ledende lande- Sosialøkonomen nr,

17 ne, fortrinnsvis Japan, Tyskland og Storbritannia fort en kontraktiv finanspolitikk som har resultert i avtagende budsjettunderskudd. Fra et globalt synspunkt har derfor finanspolitikken hatt en mindre virkning på renteokningene enn hva som isolert sett følger av den amerikanske finanspolitikken. Disse ulike finanspolitiske retningene har imidlertid alle funnet sted samtidig med en generell innstramming av pengepolitikken med sikte på å bringe inflasjonen ned. Kombinasjonen av stram pengepolitikk og ekspansiv finanspolitikk står derfor fram som den viktigste forklaringen til renteekningen. Samtidig har den stramme politikken i Europa bidratt til å dempe den økonomiske veksten og å eike forskjellen mellom realrente og realvekst ytterligere. Det kan også være illustrerende å peke på at en noe slakkere pengepolitikk i den senere tid har bidratt til at rentene har kommet ned ikke bare nominelt med inflasjonen, men også reelt. Kort om situasjonen i Norge Når en skal vurdere devalueringen i mai, kan det være nyttig å ha for øyet hva situasjonen ville ha vært om Norge hadde hatt en flytende, markedsbestemt, valutakurs. Det kan neppe være tvil om at vi også da, etter det dramatiske oljeprisfallet og etter vårens lønnsoppgjør, ville ha kunnet registrere en klar nedgang i kronens verdi. I så måte er det ikke mye grunnlag for å kritisere beslutningen om å nedskrive kronen. Det som er vesentlig nå, er at devalueringen følges opp med tilstrekkelige innstrammingstiltak. Dersom nedskrivningen skal få noen reell effekt, må den relative kostnadsforbedringen i forhold til utlandet bli varig og de konkurranseutsatte næringene må bli bedre i stand til å konkurrere om de norske ressursene, arbeidskraft og kapital. I en situasjon med full sysselsetting og sterkt prisog kostnadspress er derfor en tilstramming uungåelig. I motsatt fall vil effekten neppe være mer enn en ny omgang på inflasjonsspiralen. Men det er også vesentlig hvordan tilstrammingen utformes. For det første er det klart at behovet for generell innstramming, betyr forholdsvis generelle virkemidler som kan trekke inn kjøpekraft over en bred front og forholdsvis raskt. I første omgang peker skatteøkninger seg ut. De kan gjennomføres raskest. Men i neste omgang peker de offentlige utgiftene seg ut. I særlig grad er det overforingene som bor reduseres. Spesielt er det vesentlig å benytte den nåværende situasjonen til å redusere subsidiene til industrien. Etter en kraftig devaluering og bedring i industriens generelle konkurranseevne er øyeblikket nettopp det rette til å bygge ned støtteordninger som konserverer en foreldet industri-struktur og hindrer nødvendige omstillinger. Den svenske regjeringens reduksjon i støtten til svenske skipsverft etter devalueringen i 1982 er i så måte et godt eksempel. Men det er også klart at andre områder peker seg ut. Ikke minst jordbruket er et eksempel på det. Overføringene til jordbruket er nå kommet opp på et nivå som kanskje ingen land kan sammenligne seg med. Mye tyder på at distriktspo - litiske hensyn vel så effektivt kan ivaretas på andre måter enn gjennom så massive overforinger til jordbruket som vi nå har. Innstramming i pengeog kredittpolitikken vil også være viktig fra et totalt ettersporselsreguleringspunkt, men det er vanskelig å få til en effektiv styring av kredittpolitikken, og ikke minst en lavere rente, uten en finanspolitisk tilstramming og uten en skattemessig omlegging som reduserer effektene av rentefradrag og gunstige avskrivningsordninger. Flere og flere land har innført begrensninger i fradragsretten for renter, og Norge er etter hvert et av de forholdsvis få land som har ubegrenset fradragsrett. Overgang til stone grad av bruttoskatt kombinert med. reduksjoner i marginalskatten er en måte å redusere effekten av fradraget på. Økning i boligskatten er en annen måte som ikke utelukker den første. Kan det høye rentenivået i Norge vedvare? Mens det utenlandske rentenivået i det senere har gått ned både nominelt og reelt, har det norske gått opp. Skaper dette spenninger og vil det kunne fore til økt kapitalinngang og derved en svekkelse av pengepolitikken? Svaret på dette spørsmålet avhenger naturligvis av hvor stor forskjellen mellom norsk og utenlandsk rentenivå vil være, m.a.o. hvor vellykket man vil være med hensyn til finanspolitisk tilstramming og omlegging av skattepolitikken. Begrensninger på kapitalmobiliteten betyr at det innenlandske realrentenivået vil kunne avvike fra det utenlandske, men det er klart at et okende avvik vil innebære økende press og etter all sannsynlighet redusert effektivitet av eksisterende reguleringer. Nå er det antagelig ikke først og fremst forskjeller i realrentene som er avgjørende for investorenes valg av pengeplasseringer. Snarere er det forskjellen i nominelle renter korrigert for hva man antar om valutakursens utvikling som er avgjørende. Hvis derfor norske kroner fortsetter å være en «soft currency», vil man godt kunne observere klare marginer mellom norske og utenlandske renter. Om forventningene om valutakursens utvikling er noenlunde stabile over tid, behøver ikke dette i seg selv å skape nevneverdige problemer for den pengepolitiske styringen. Men forvaltningene kan endre seg på en forholdsvis kort tid. Like etter en devaluering kan det forventes at valutakursen holder seg forholdsvis stabil, men etter en stund kan utsiktene fortone seg annerledes. Permanent høyere rentenivå enn i utlandet vil i så fall lett skape styringsproblemer. Disse kunne tenkes avhjulpet ved forholdsvis hyppige og små kronenedjusteringer. Men mer eller mindre jevnlige devalueringer er ikke et alternativ som er særlig lystelig. Det innebærer kort og godt at vi ikke makter å få pris- og kostnadsutviklingen under kontroll, og at vi er inne i en ond sirkel med pris- og kostnadspress som frambringer kronenedskrivning, som igjen presser prisnivået opp, som gir grunnlag for nye kostnadsøkninger, ny nedskrivning, osv. Skal vi komme ut av denne sirkelen hvor priskarusellen lett kan skyte ytterligere fart og i seg selv gjore devalueringene mindre og mindre effektive, må finanspolitikken strammes til. Får så markedet tillit til en «hardere» krone, vil vi vanskeligere kunne operere med betydelig høyere rentenivå enn i andre land. Men da har vi heller ikke behov for det, nettopp fordi en finanspolitisk tilstramning vil bringe vårt eget rentenivå ned. Regjeringens budsjettframlegg og Stortingets behandling av budsjettet til hosten vil være en avgjørende prove på hvor godt man lykkes. 16Sosialøkonomen nr

18 Debatt: Hindringer for omstillinger AV KNUT ARILD LARSEN Meninger jeg ikke har Arent Greve har i sin kommentar om «Arbeidsmarkeder og omstilling» i Sosialokonomen nr. 6, 1986 enkelte innvendinger til min kommentar om «Et åpnere arbeidsmarked» i Sosialekonomen nr. 8, Såvidt jeg forstår tar Greve utgangspunkt i - at jeg mener at interne opprykk ber forbys. Jeg vil ifølge Greve «stenge for intern mobilitet» og at bedrifter bor «besette alle ledige stillinger med eksterne søkere». - at jeg ønsker nedbryting, oppmyking og åpning av profesjonsgrenser. Med dette mener Greve såvidt jeg forstår at forskjellene mellom ulike utdanninger skal utviskes. Greve stiller seg tvilende til om dette vil fremme omstilling. Denne tvilen deler jeg. Jeg har da heller aldri hatt de oppfatninger som Greve tillegger meg. Avskalling fra industrien Utgangspunktet for min kommentar var beregninger i Colbjornsen og Larsen (1985) som tydet på at et betydelig antall personer måtte ut av industrien og over i andre næringer. Dette ville være nødvendig dersom det skulle bli plass til nye personer med høyere, «riktigere» og ferskere kompetanse innenfor de rammer for antall jobber i industrien som antydes i myndighetenes langsiktige perspektiver for næringsutviklingen. Anslaget på personer pr, år gjel- Sosialøkonomen nr der altså denne overgangen fra industrien til andre næringer og ikke nedgangen i antall sysselsatte i industrien som Greve sier. Noe av denne avskallingen fra industrien vil skje frivillig og uten problemer. Noe skjer påtvunget, i tilknytning til nedleggelser, innskrenkninger og omorganiseringer. Denne prosessen hadde et betydelig omfang i første halvdel av 1980-årene og var en viktig årsak til arbeidsledigheten i denne perioden. Mange av dem som ble støtt ut, kom aldri i arbeid igjen. Etter en tid finner vi mange igjen som førtidspensjonerte eller uføretrygdede. Spørsmålet er hvorfor det er så vanskelig for mange å slippe inn igjen i arbeidslivet etter at de er blitt «avskallet» fra industrien. I min kommentar pekte jeg på at dette bl.a, kan skyldes interne arbeidsmarkeder og profesjonalisering i næringer utenom industrien. Uklare begreper Med interne arbeidsmarkeder tenker jeg på det fenomen at de som allerede er ansatt i en bedrift har et fortrinn fremfor søkere utenfra i konkurransen om ledige stillinger i bedriften - enten på grunn av ansiennitet, intern opplæring eller medlemskap i bestemte fag- eller yrkesorganisasjoner. Det er noe uklart hvordan Greve bruker begrepet. Han støtter seg bla. til Osterman (1984) som også regner profesjonelle arbeidsmarkeder og håndverkerarbeidsmarkeder som går på tvers av bedrifter, som spesielle typer av interne arbeidsmarkeder. Tilsvarende terminologi finnes i Doeringer og Piore (1971) og i Althauser og Kalleberg (1981). I norsk arbeidsmarkedsforskning er det vanlig å avgrense interne arbeidsmarkeder til ansettelser og lønnsdannelse internt i bedrifter (Hauger 1982, Colbjornsen 1982, Brandt 1985). Greve hevder at i arbeidsmarkedssammenheng defineres en profesjon som en yrkesutdannelse på minst 3 år. Profesjon er altså det samme som lang utdanning ifølge Greve. Jeg tror ikke mange vil være enig med ham i det. I regjeringens langtidsprogram for heter det f.eks. at «grupper av yrkesutøvere med et tilnærmet monopol på bestemte stillinger betegnes som profesjoner. Eksempler er leger, Tabell 1. Prosentandelen av de ansatte i utvalgte næringer i 1982 som har fått sin jobb ved internt opprykk Kilde: Intervjuundersøkelsen «Variasjoner i arbeidsvilkår 1982». Se Colbjørnsen og Larsen (1985), Tabell 2. Ansatte i 1982 med jobber hvor det var nødvendig å ha en helt spesiell fagutdanning for å få jobben. Utvalgte næringer. Prosent av ansatte i den enkelte næring. Kilde: Som tabell 1. advokater, ingeniører og revisorer». Ofte avgrenses begrepet videre til yrkesgrupper med utdanning på akademisk nivå og «med en høy grad av intern kontroll med etterlevelse av yrkesetiske og faglige normer» (Aubert 1977). Interne arbeidsmarkeder som hindring Forekomsten av interne arbeidsmarkeder utenom industrien gjor at det kan være vanskelig å bevege seg fra industrien og inn i andre næringer. Jobber som det er vanlig å ha for «godt voksne» personer, blir ofte besatt ved interne opprykk og krever derfor en viss ansiennitet. Tabell 1 viser likevel at tendensen til at jobber besettes ved interne opprykk ikke er dominerende. 17

19 Kravene til utdanning innebærer imidlertid ytterligere lukking av arbeidsmarkedet. Tabell 2 viser tendensen til at det kreves en helt spesiell fagutdanning for å få jobben. I tillegg kommer mer fleksible krav til utdannning, som også kan være ekskluderende for personer med f.eks. hovedsaklig erfaring som industriarbeider. Jeg tror at en omstilling fra industri til tjenesteyting ville gå lettere med mer åpen konkurranse om jobbene. De tjenesteytende næringer er i vekst, slik at det er gode muligheter for å kombinere interne opprykk og okt rekruttering av eksterne søkere, slik det f.eks. skjedde i mange offentlige etater i 1970-årene (Brandt 1985). Men stone åpenhet vil selvfølgelig innebære en viss begrensing i opprykksmulighetene for noen. Hvis f.eks. Postdirektoratet innførte en mer ekstern rekruttering til saksbehandler- og sjefsstillinger, ville opprykksmulighetene til disse stillingsnivåer bremses. Men en behøyde jo ikke gå til den ekstreme ytterlighet å nærmest forby interne opprykk, som Greve drøfter. Et hovedpoeng for meg er at interne arbeidsmarkeder kan ha gunstige virkninger for den interne arbeidsmotivasjon og for in-- tern kompetanseoppbygging. Men samtidig bidrar de til å svekke motivasjonen for omstillinger mellom bedrifter. Samfunnet må derfor finne frem til en rimelig balanse mellom bedriftsintern motivasjon og motivasjon for omstilling mellom bedrifter. At dette balansepunktet skulle innebære forbud mot interne opprykk står for meg som en helt vill tanke. Profesjonalisering som hindring Jeg tror også at det kan være riktig å motvirke tendensene til profesjonalisering på det norske arbeidsmarked. Med dette mener jeg ikke at forskjellene mellom utdanning skal bli mindre, men at den «eiendomsretten» enkelte grupper har til spesielle jobber beg begrenses. Dette kan nok ta bort noe av den økonomiske gevinsten ved å ta enkelte utdanninger. På den annen side kan andre utdanninger få stone muligheter på arbeidsmarkedet. Hvorledes dette vil påvirke insentivene for å ta utdanning, er vanskelig å si noe sikkert om. Det er mulig at mange tjenesteytende næringer i fremtiden kan bli tvunget til å redusere kvalifikasjonskravene for å unngå rekrutteringsproblemer. Når det i blant i den offentlige debatt ytres frykt for at vi ikke får nok personell til å ta oss av alle omsorgsoppgavene i samfummet i årene fremover, er problemet antakelig at en ikke vil tenke seg muligheten av å redusere kvalifikasjonskravene. Et tilgrensende problem er liten fleksibilitet i arbeidsdelingen. Når det oppstår mangel på en gruppe spesialpersonell, burde arbeidsdelingen raskt endres slik at dem det er mangel på i stone grad kan konsentrere seg om det som bare de kan. Så kunne andre ta seg av enklere oppgaver. Men slike tilpasninger er nesten umulig innenfor den offentlige omsorgssektoren, hvor de ulike faggrupper hele tiden vokter på glensene mellom «sine» og «andres» oppgaver, og hvor disse grensene også ofte er nedfelt i avtaler, stillingsinstrukser og offentlige regelverk Profesjonalisering har åpenbare positive sider, som sikring av kvaliteten på ulike typer tjenester. Men det er antakelig mulig å justere kravene til spesialutdanning for å utføre mange oppgaver uten at det reduserer kvaliteten vesentlig. Kravene til spesialutdanning for å utføre ulike typer oppgaver varierer f. eks. mellom land, uten at det har åpenbare følger for kvaliteten på tjenestene. Men det er vel grunn til å frykte sterk motstand mot okt fleksibilitet i arbeidsdelingen innenfor sektorer hvor profesjonene dominerer. Der vil nok tenkingen fortsatt gå i retning av detaljerte stillingsinstrukser og personellnormer. Mangel på arbeidskraft vil slå ut i ledige stillinger for helt spesielle faggrupper. De faggrupper som «eier» stillingene vil sette i gang et svare spetakkel hvis utdanningskravene blir forsøkt endret, f.eks. fra sykepleier til hjelpepleier. Samtidig vil det antakelig fortsatt bli en avgang av kvinner og menn fra industrien. Mange av dem vil være i yrkesaktiv alder og både villige og dugelige til å gjøre en innsats i f. eks omsorgssektoren. Men de tilfredstiller helt klart ikke de utdanningskravene som stilles. Ledige hender kobles ikke sammen med uloste oppgaver. Resultatet blir lett høyere arbeidsledighet, flere ure trygdede og fortidspensjonister. Dette bidrar i neste omgang til ytterligere svekkelse av økonomiens omstillingsevne. Når det er arbeidsledighet, klamrer folk seg sterkere til den jobben de har (ISF 1985) og frykten for å bli overflødiggjort av ny teknologi blir sterkere. REFERANSER Althauser, R. og A. Kalleberg (1981): Firms, Occupations and the Structure of Labor Markets. I: Berg, I. (ed.): Sociological Perspectives on Labor Markets. New York. Aubert, V. (1977): Trekk ved profesjonenes utvikling. I: NAV's utredningsinstitutt: Profesjonalisering - samfunnsbehov eller gruppeinteresse? Melding nr 1977:7, Oslo. Brandt, E. (1985): Interne arbeidsmarkeder og profesjoner i offentlige etater. Notat 12/85. NAV's utredningsinstitutt, Oslo. Colbjernsen, T. (1982): Sysselsettingsproblemer - Påtvunget eller selvvalgt? Universitetsforlaget, Bergen. Colbjernsen, T. og K.A. Larsen (1985): Framtidens jobber En perspektivanalyse i grenselandet mellom sosiologi og makrookonomi. Melding nr 1985:1. NAVFs utredningsinstitutt, Oslo. Doeringer, P. og M. Piore (1971): Internal Labor Markets and Manpower Analysis. Lexington, Mass. Hauger, T. (1982): Arbeidsgiveratferd og segmentering av arbeidsmarkedet Institutt for samfunnsforskning, Oslo. ISF (1985): Full sysselsetting ga hey mobilitet. I: Søkelys på arbeidsmarkedet, Institutt for samfunnsforskning, Oslo. Osterman, P. (1984): White-Collar Internal Labor Markets. I: Osterman, P. (ed): Internal Labor Markets. The MIT Press, Cambridge, Mass. 18Sosialøkonomen nr,

20 Portrett: Avtroppende finansråd Eivind Erichsen I dag er vi i ferd med å komme inn i storre problemer enn i 70-årene INTERVJU VED ERIK NORD - Den økonomiske krise vi idag opplever er verre enn dert krise vi var inne i i 1970-arene, sier avtroppende departementsråd Eivind Erichsen i Finansdepartementet til Sosialøkonomen. - Den gang hadde vi forventninger om høye inntekter i fremtiden. Selv om oljeprisene idag skulle ta seg opp igjen har vi for lite konkurranseutsatt industri og eksport igjen. - Hvis vi skal bevare vår velstand trengs et bredt samarbeid mellom de politiske partiene og mellom myndighetene og organisasjonene. Tilstramming av finans- og kredittpolitikken må kombineres med inntektspolitisk samarbeid og næringspolitiske tiltak, hvis vi skal unngå massearbeidsløshet. I sine 28 år som Finansdepartementets øverste embedsmann har Eivind. Erichsen sett 14 finansministere komme og gå 16 ganger. Han er lite villig til å fremheve noen av dem fremfor andre, men på direkte spørsmål må han medgi at finansminister Erik Brofoss nok er den som har gjort sterkest inntrykk. Brofoss var vår første finansminister efter krigen og det var han som var arkitekten bak gjenreisningen av Norge. - Det ble lagt et godt grunnlag for gjennreisningen ved at vi greide å holde det private forbruk nede samtidig som vi hadde full sysselsetting. Vi greide faktisk å holde prisindeksen konstant i 4-5 år, sier Erichsen og understreker at det ble benyttet sterke virkemidler. Betrodd ekspert. Eivind Erichsen avla sosialokonomisk embedseksamen våren 1943 og har vært en betrodd ekspert for alle våre skiftende regjeringer efter krigen. Han har i forste rekke virket innad i Finansdepartementet og i internasjonale fora. Han nyter stor respekt i de fleste politiske kretser og folk lytter når han kommer med sine synspunkter. Mest kjent er nok Erichsen som administrator, noe følgende sitat fra Stimulator nr. 7, 1951 gir et bilde av: «Imidlertid - pedagogen og læreren Erichsen rager ikke så høyt som byråsjefen og administratoren, Forresten - det skal noe til. Som sjef blir han av sine underordnede sett på som det rene idealet.» Den økonomiske debatt har uten tvil utviklet seg siden denne artikkelen sto på trykk, noe Erichsen også har sin del av æren for. Det sentrale økonomiske stridspunkt den gang var om man i det hele tatt skulle ha anledning til å fremlegge et nasjonalbudsjett. Selv betegnelsen nasjonalbudsjett var det «gått politikk i». Dette understrekes av følgende sitat fra en stortingsdebatt 9. oktober 1946: «Det er betenkelig når budsjettfremleggene får karakter av sosialokonomiske doktoravhandlinger, som ved siden av begrepene nasjonalbudsjett og nasjonalinntekt tumler med «kjøpeevne» og «kjøpevilje», importoverskudd og hard and soft currency, osv. - Men seiv om den økonomiske debatt har vist klare fremskritt, har sosialøko - nomer en mer sentral posisjon idag enn tidligere? - I 30- og 40-årene var sosialøkonomer lite etablert i viktige stillinger, men like efter krigen kom det flere kull med meget dyktige sosialokonomer. Disse personene fikk en «flying start». Det var et veldig behov for sosialøkonomer, og politikere i ledende stillinger hadde tillit til økonomene. Det er nok å nevne at Arbeiderpartiet var tilhenger av planøkonomi og at vi fikk en statsøkonom som finansminister. I løpet av en del år opplevde samfunnet en omveltning hvor økonomene overtok viktige stillinger fra juristene. Sosialøkonomenes stilling idag er klart sterkere enn tidligere. Deres posisjoner er blitt befestet og mulighetene til å gjøre karriere er stone. Speider-moral. - Det var speider-moralen som preget det sosialøkonomiske miljøet i Finansdepartementet i begynnelsen av 1950-årene, forklarer Erichsen. Folk var opptatt av å gjøre en innsats for gjenreisningen og det gode arbeidsmiljøet forte til at vi ble gode venner også privat. Vi arrangerte idrettsleker som vi kalte «hostens vakreste eventyr», og i Nordmarka hadde vi skisammenkomster med konkurranse med innlagte hinder. Det hendte at løypa ble lagt over hyttetaket. På disse sammenkomstene var hele familien med. - Jeg innbiller meg at dette miljøet har levd videre og smittet over på departementet generelt. Innstillingen til arbeidet her i departementet Sosialøkonomen nr