Masarykova univerzita Filozofická fakulta

Transkript

1 Masarykova univerzita Filozofická fakulta Ústav germanistiky, nordistiky a nederlandistiky Markéta Vrbická Sammenligningen av konsonantsystemet med særlig vekt på konsonantgrupper i et utvalg representative norske talemålsvarieteter Magisterská diplomová práce Vedoucí práce: Endre Mørck Brno

2 Prohlašuji, že jsem diplomovou práci vypracovala samostatně s využitím uvedených pramenů a literatury.... 2

3 Takk til alle som har hjulpet meg med veiledningen, motivasjon, tilbakemelding, korrekturen og interessante diskusjoner både i Norge og Tsjekkia. 3

4 Innhold Innhold... 4 Innledning... 8 Standardtalemål Inndelingen av norske dialekter De enkelte områdene Østnorsk Trøndersk Nordnorsk Vestnorsk De utvalgte dialektene Østnorsk: Venabygdsmålet Trøndersk: Skognamålet Nordnorsk: Borgfjerdingsmål Vestnorsk: Målet på Bømlo i Sunnhordland Fonotaks Konsonantfonemer Plosiver /p/ /b/ /t/ /d/ /ʈ/ /ɖ/ /k/ /g/ Nasaler /m/ /n/ /ɳ/ /ŋ/

5 Lateraler /l/ /ɭ/ Vibrant /r/ Frikativer /f/ /s/ /ʃ/ /ç/ /h/ Halvvokal Palataler Metodologi Framlyd pk bk tk dk kk gk mk fk ʋk sk Noen sekvenser som har forsvunnet hk Kj Utlyd pk bk

6 -tk dk ʈk kk gk mk nk ɳK ŋk ɲk lk rk fk sk ʃk/-ʂk ʋk Kr Stavelsesdannende konsonanter Utlydsgrupper med tre konsonanter psk tsk ksk msk nsk ɲsk ŋsk lsk ʎsK fsk ɳʃK ŋkk

7 -lkk rkk skk ʃkk rpk rfk lmk rmk vnk Utlydsgrupper med fire konsonanter Konklusjon Kilder Resumé

8 Innledning Formålet med avhandlingen min er å sammenligne de fonotaktiske systemene i fem utvalgte dialekter. Jeg har valgt én dialekt fra hvert hoveddialektområde og standardtalemålet. Hver varietet er valgt slik at den godt representerer sitt dialektområde, det vil si på grunn av det som generelt er kjent om konsonantvariasjon. Østnorsk er representert av venabygdsdialekten, trøndsk av skognamålet, nordnorsk av borgfjerdingsmålet og vestnorsk av bømlamålet. Jeg skal sammenligne disse fire forskjellige konsonantsystemene med hverandre, men som utgangspunkt blir standardtalemålet brukt. Formålet er å lage en oversikt over konsonantsekvenser både i framlyd og utlyd, og peke på særtrekk i hver dialekt. Sammenligningen skal vise hvilken dialekt som har det rikeste sekvensinventaret. Min hypotese er at framlydssekvenser stor sett blir de samme, men stor variasjon forventer jeg i utlydssekvenser. Grunnlaget for det er ulik grad av assimilasjoner i dialektene. Jeg forventer rikest utlydssystem i vestnorsk, fordi det i dette dialektområdet finnes segmentasjon og differensiasjon, som skaper nye konsonantsekvenser, og assimilasjon av andre sekvenser er også liten. Trøndersk og nordnorsk vil trolig være beriket av palataler. I disse to dialektområdene kan det opptre noen sekvenser som i andre dialekter bare forekommer i intervokaliske posisjoner. Grunnen til det er apokope. En annen av mine hypoteser er at utlydssekvenser i de fleste tilfellene består av /t/ og /s/ som de andre konsonantene. Disse konsonantene brukes som vanlige bøyingsmorfemer i norsk. Sammenligningen skulle også vise, ved siden av det første punktet, hvilken dialekt som er mest ortofon når det gjelder konsonantsekvenser. Ortofoni er prinsippet at et ord blir representert i skrift ved hjelp av tegn for hvert av fonemene i uttalen av ordet. (Kulbrandstad 2011: 63) Om jeg antar at standardtalemålet skulle være mest ortofont på grunn av ligningen: dansk ble fornorsket etter det ortofone prinsippet av Knud Knudsen, slik fikk man bokmål. Og dersom standardspråket går ut fra bokmål leseuttale, skulle det finnes minst assimilasjon i standardtalemålet. Jeg skal finne ut om det stemmer, eller hvilken dialekt som kan erstatte standardtalemålet på dette punktet. 8

9 I begynnelsen av avhandlingen min skal jeg drøfte fenomenet standardtalemål i norsk. Det blir behandlet fra forskjellige synsvinkler av forskjellige forskere. Som sagt, blir standardtalemålet brukt som utgangspunkt for sammenligningen. Til tross for betydningen av standardtalemålet i et språk skal jeg behandle det norske standardtalemålet som en dialekt i avhandlingen min. I det neste kapitlet deler jeg inn de andre dialektene. Jeg skal dele dialektene inn etter de vanlige inndelingskriteriene, men vie konsonantismen størst oppmerksomhet. De to følgende kapitlene avslutter den innbilte teoretiske delen. Det er kapitlet om generelle fonotaktiske regler, og kapitlet der jeg skal beskrive de norske konsonantfonemene. Resten av avhandlingen består av selve sammenligningen. Først blir det sekvensene i framlyd behandlet og etterpå sekvensene i utlyd. Jeg mangler nok opplysninger om innlydssekvenser, men de blir delvis behandlet under utlyd. Denne intervokalisk posisjonen er ikke nok utforsket og er derfor et felt for videre forskning. 9

10 Standardtalemål Språksituasjonen i Norge har vært komplisert siden løsrivingen fra Danmark i Da kom nasjonalromantikken. Det var flere områder der nordmenn var på jakt etter det ekte norske, og det gjaldt også språket. Hovedproblemet på språknivået var, som Ernst Håkon Jahr har understreket, at det ble brukt et annet lands skriftspråk. Retningene for å få et eget skriftspråk var ulike. Resultatet er at i dag finnes det to offisielle skriftspråk i landet. Det ene er bokmål, som utviklet seg fra dansk, og det andre er nynorsk, som er basert på norske dialekter. På 1600-tallet tok overklassen opp trekk av det danske skriftspråket i talemålet sitt, og det utviklet seg en dannet dagligtale. Og det var Knud Knudsen som brukte den dannede dagligtale til å skape et skriftspråk. Tanken hans var å gjøre det enklere for elevene, som snakket norsk og måtte skrive dansk. Han foreslo ortofoniske forandringer av skriftspråket. Det betyr at hver bokstav bør tilsvare én språklyd, og hver språklyd tilsvare én bokstav. Dette skrev han i 1845 i sin første artikkel Om lydene, Lydtegnene og Rettskrivingen i det norske Sprog ( og noen av hans tanker ble gjennomført i rettskrivingsreformen i Derimot mente Ivar Aasen at det var viktig å lage et rent norsk språk som kunne erstatte det danske. Han reiste rundt i landet og samlet inn talemålsuttrykk. I 1864 utga han en fullstendig norsk grammatikk og i 1873 en ordbok. Denne målformen ble kalt landsmål. 1 Både Knud Knudsen og Ivar Aasen ønsket å tilnærme språket til folk, men det var ikke så lett. Utover på 1870-talet var det ein del lærerar som prøvde å få elevane til å tala etter mønster av det danske skriftmålet. Dei skulle lære å snakka slik det stod i boka ein leseuttale som har blitt kalla klokkardansk. Denne forma for leseopplæring kom politikarane på Stortinget for øyra, og dei likte det ikkje. Resultatet blei at Stortinget i 1878 gjorde eit vedtak der det heitte: Undervisningen i Almueskolen bør saavidt mulig meddeles paa Børnenes eget Talemaal. (Sjekkeland 2010: 25) Vi kan si at det var det første viktige året for norske dialekter. 1 Fra 1929 ble landsmål kalt nynorsk og riksmål ble kalt bokmål. 10

11 For skriftspråk kom et viktig år i Da ble jamstillingsvedtaket, som bekreftet at landsmål og riksmål er likeverdige offisielle målformer av norsk, gjort. Det var strid mellom begge målformene i lang tid, og det fantes også en tendens til å tilnærme dem til hverandre. Men i dag har både bokmål og nynorsk sin faste posisjon i Norge. Dette gjelder skriftspråkene, men striden om det fins (standard)talemål, fortsetter til tross for at dialektene har høy status. La oss først se nærmere på hva man mener med standardtalemål 2. Et spørsmål kommer i betraktning når vi snakker om standardtalemål hvorfor standardiserer vi? Papazian sier (2012: 58): Vi standardiserer altså språk av samme grunn som vi standardiserer mynt, mål og vekt: av praktiske grunner da går samarbeidet best. Et logisk behov for standardisering av språk er at det blir lettere å skrive. Sandøy (2009: 221) understreker imidlertid Trude Hoels undersøkelse fra 1995, som sammenlignet skriveevnen hos elevene i Danmark, Sverige og Norge. Undersøkelsen viste at norske elever var jamgode med studenter i andre skandinaviske land, til tross for at de har færre morsmålstimer og to målformer. Sandøy peker også på at for nordmenn er det vanlig å skrive på dialekt, og at de gjør det uten opplæring. Behovet for standardisering av denne årsaken kan derfor virke grunnløs, men det fins et behov, nemlig prestisje. I innledningen til Arne Vanviks bok Norsk fonetikk lydlæren i standard østnorsk, supplert med materiale fra dialektene skriver han (Vanvik 1979: 7): Med østnorsk mener jeg prestisjespråket i den sørøstlige del av landet med Oslo som det naturlige sentrum, tidligere kalt dannet østnorsk. At standardtalemål har å gjøre med prestisje, mener også Brit Mæhlum. Hun sier (2009: 9): Standardtalemål er knyttet til ulike sosiale eliter, nemlig grupper med høy utdannelse, status og autoritet (mer om det nedenfor). Og det skjer ofte, at når vi snakker om standardtalemål, tenker vi på et talemål som normalt er plassert på toppen av et prestisjehierarki. Lars Vikør har standardtalemål knyttet til skriftspråk. Ifølge Vikør er eit standardtalemål [...] ein talemålsvarietet som er blitt formelt kodifisert, som er knytt til ein skriftnormal, og som blir oppfatta som norm for brukarar av andre talemålsvarietetar innanfor det same språksamfunnet. 2 Et annet begrep for standardtalemål er rikstalemål. 11

12 (Vikør 2009: 52) Men egentlig finnes det ikke noe fastslått definisjon på begrepet standardtalemål som passer for norske forhold. Norge regnes som dialekt-paradiset i Europa. Dialekter har hatt høy status i Norge hele tida. Som jeg skrev ovenfor, kunne elevene snakke dialekt på skolen allerede i året Enda større fokus på dialekter kom etter den første folkeavstemningen om medlemskap i EU, i Før var dialekt et sosialt handikapp også her [i Norge], om ikke i så høy grad som i andre land. Den nasjonale prestisjen oppveide ikke helt mangelen på sosial prestisje, og dialekt kunne knapt brukes offentlig før dialektbølgen kom. (Papazian 2012: 97) Han bruker også eksempelet fra Polen som Jahr & Janicki har beskrevet som rikspolsk = riktig polsk, og en må kunne både snakke og skrive riktig polsk for å bli tatt alvorlig. Barn som snakker dialekt på skolen, blir gjort narr av. Disse holdningene er vel ikke helt ukjente i Norge heller, men er definitivt politisk ukorrekte og sjeldne i dag. (Papazian 2012: 100) Men videre sier Papazian at riksspråket brukes som regel både på høye områder som byråkrati, litteratur og vitenskap, og i dagligtale, mens dialektene bare har den siste funksjonen, slik at de mangler ord for de høye områdene. (Papazian 2012: 62). Det betyr, selv om det er politisk ukorrekt, at det finnes et forhold mellom talemålsvarieteter og prestisje. Brit Mæhlum peker i sitt bidrag i Norsk Lingvistisk Tidsskrift (2009: 13, 16) på at det blant norsktalende er en forestilling om (men også bruk av) et standardtalemål som er nær knyttet til sosial prestisje. Folk mener at det finnes en varietet som inngir prestisje og autoritet, og for mange fungerer den som et mønster, målestokk etter mental rettesnor som de i større eller mindre grad velger å innrette språkbrukeren sin etter; hos enkelte bare sporadisk og situasjonbestemt, hos andre på mer permanent basis [...]. Jo høyere opp i det sosiale hierarkiet et individ befinner seg, jo sterkere vil de sosiale forventningene og likeså sannsynligheten være for at vedkommende vil bruke et standardnært talemål [...]. Jo mer formell, offisiell eller høytidelig en sosial situasjon er, jo sterkere er forventningene om og dermed sannsynligheten for at det vil bli brukt mer standardisert talemål. Det er også viktig å forklare det som Papazian også beskrev (2012: 69), at vi diskuterer ikke om Norge har et offisielt rikstalemål, men 12

13 om Norge har et rikstalemål. La oss se hvilken varietet som er den beste kandidaten for det. Ernst Håkon Jahr sier at den eneste egentlige kandidaten til en slik posisjon i Norge har vært talt riksmål, den dansk-norske språkkontaktvarieteten som blei utvikla i dansketida, og som på og 1900-tallet har hatt sitt normsentrum i Kristiania/Oslo. (Jahr 2009: 5) Fagfolk snakker om varieteter som standard østnorsk, sørøstnorsk standardtalemål, dannet østnorsk eller talt bokmål. Man kan si at det er tilsvarende varieteter som Jahr mente (pga. historiske årsaker). I Norge finnes det et språk (egentlig to) som er en standard, nemlig på skriftspråksnivået. Fordi det er et forhold mellom skriftspråk og talemål, kan man si at om bokmål er et standardisert skriftspråk, kan det være også talt bokmål som et standardtalemål 3. Idéen bekrefter Jahr, som sier at det fins en stor betydningsfull gruppe som har denne varieteten [bokmål] som dagligspråk. Vikør mener at når man leser høyt et standardisert skriftspråk, har vi noe som er et lesespråk. Det vil alltid være standardisert, pga. skriftspråket, men ikkje som ei rein avspegling av det. Det finst ikkje noko skriftspråk som hundre prosent svarer til eit talespråk, dels fordi ikkje noko skriftsystem kan reflektere eit fonetisk system fullt ut, dels på grunn av språkhistoriske forhold. (Vikør 2009: 54). Han utvider teorien om lesespråk slik at dette lesespråket kan overtas som talespråk (som er basert på standardisert skriftspråk) i nye generasjoner, og på grunn av det får vi et språk som det er mulig å kalle standardtalespråk. Men Helge Sandøy er skeptisk til denne oppfatningen og understreker Ulrich Ammons teori: Ideelt sett burde me kunne definere standardspråk uavhengig av talt eller skrive medium, for dermed blir me i stand til å sjå om det er ein nødvendig samanheng mellom dei to. Me kan nemleg på den måten stille spørsmål om det finst standartalemål i samfunn utan skriftmål. (Sandøy 2009: 33) Randi Solheim (2009: ) peker på at språkbrukerne i Norge i mange tilfelle oppfører seg som om en slik standardform finnes. Papazian sier til det 3 Papazian hevder at det finnes noen få som snakker nynorsk som dagligspråk, men de er enkelstående individer, som regel akademikere som har lært seg det som voksne, i studietida eller i embets medfør. 13

14 (2012: 55-56) at når norsktalende opplever muntlig bokmål 4 som et standardtalemål, er det ikke fordi muntlig bokmål faktisk eksisterer? Og denne varieteten blir brukt som utgangspunkt for denne avhandlingen. 4 Eller også kalt standard østnorsk, østlandsk bokmål. 14

15 Inndelingen av norske dialekter I dette kapitlet ser jeg nærmere på de norske dialektene, og deller dem inn i fire hovedgrupper. Det finnes flere måter å dele inn dialektene på. Resultatene avhenger av hvilke inndelingskriterier man bruker, og dermed kan inndelingene være ulike. Helge Sandøy (1996: ) mener: Ettersom det vanligaste er å sjå dialektgeografien i eit språkhistorisk perspektiv, bør inndelinga ha det som formål å framheve det som er historisk relevant, f.eks. historisk slektskap mellom dialektane. Han bruker som de relevante hovedkriteriene jamvekt 5, apokope 6, delt hunkjønnsbøying 7 og vokalreduksjon 8 til -e i endestavingsvokalismen. Sandøy (1996: 183) 5 I gammelnorsk fantes det to typer tostavelsesord. Den ene gruppen hadde lang førstestavelse eller rotstavelse, dvs. en stavelse hadde overvekt i trykket. Derfor kalles disse ordene overvektsord. Eksempler: bíta, leika (lang vokal eller diftong), kalla (kort vokal + lang konsonant), kasta (kort vokal + konsonant-gruppe). Den andre gruppen hadde kort rotstavelse, dvs. trykket var likt på begge stavelser. Dermed var ikkje endestavinga heilt trykklett, og vokalen vart ikkje redusert eller apokopert. (Papazian, Helleland 2005: 46) Disse ordene kalles jamvektsord (vita, lesa, vera). De gammelnorske overvektsordene har fått den trykklette endingsvokalen redusert til -e (eller en variant av vokalen -e) eller de har mistet endingsvokalen. De gammelnorske jamvektsordene har holdt endingsvokalen. I moderne norsk har man bare overvektsord. Helge Sandøy bruker begrepet spor av jamvekt fordi jamvekta ikkje fins synkront lenger anna enn i Gudbrandsdalen. (Sandøy 1996: 183) 6 Apokope betyr bortfall av sluttvokal (eller sluttstavelse), dvs. endingsvokal faller bort oftest i opprinnelige trykksvake stavelser. Fenomenet er typisk for Trøndelag og Nordland. 7 Vi snakker om delt femininum (eller delt hunkjønnsbøying) på grunn av ulike endinger i bestemt form entall ved sterke og svake hunkjønnsord. 8 I dialektlitteraturen blir vokalreduksjon ofte definert som overgang til midttunge-uttale. Ved slik uttale blir vokalen laga med tunga nærast i kvilestilling, og resultatet blir ein slapp -e, i lydskrift [ə]. Men resultatet treng ikkje [alltid] bli denne midttungevokalen. (Skjekkeland 2005: 49) 15

16 Resultatet er to hovedgrupper (etter jamvekt som det største inndelingsmerket) med seks undergrupper. I den første store gruppen (med jamvekt) er det trøndersk, midlandsk, austlandsk, og til den andre gruppen (uten jamvekt) hører nordlandsk, sørlandsk & nordvestlandsk & troms- og finnmarksmål (som en gruppe) og sørvestlandsk. Andre fagfolk mener at tonefall og trykk er langt viktigere kjennemerke. Om vi bruker det som inndelingskriterium, får vi todeling av landet i høytonemål og lavtonemål. For øvrig får vi den samme inndelingen i to geografiske hovedområder som vi har når vi deler dialekter inn etter jamvektsregelen. Høytone Lavtone - Jamvektsregel + Jamvektsregel Vi deler landet inn i to deler øst og vest. Ovenfor beskrev jeg hvordan inndelingen foregår ifølge Sandøy, og vi kan si at jamvektsmål svarer til øst, og dialekter uten jamvektsregelen korresponderer med vest. Som eksempel på en annen inndeling 9 har jeg valgt Hanssens fireinndeling. Han bruker på første nivået østnorsk 10 (med to undergrupper: midlandsmål og østlandsk eller mer presis 9 Det finnes flere inndelingsystemer, f.eks. Elstads, Jahrs & Skares inndeling og H. Christiansens. I historia kan man finne også Ivar Aasens inndeling. (Hanssen 2010: ) 10 Her må jeg understreke at østnorsk hos Hansen er målet som sprer seg over den østlige delen av Sør-Norge. Dette er viktig fordi i andre verk er ofte østnorsk brukt på den måten at det oppfatter både den østlige Sør-Norge og Trøndelag. Grunnen til det er at begge to har spor av jamvekt. 16

17 fjellbygdmål og flatbygdmål), trøndersk, vestnorsk (nordvestlandsk, sørvestlandsk, sørlandsk) og nordnorsk (nordlandmål, troms- og finnmarksmål). I denne avhandlingen bruker jeg Hanssens inndelingssystem. Dette systemet sorterer dialektene best etter konsonantoverganger enn f.eks. Sandøys inndeling som er mer preget av andre forhold (som ikke er de viktigste for denne avhandlingen). De enkelte områdene Østnorsk Det østnorske dialektområdet dekker den østlige delen av Sør-Norge. Området deles i to. Hanssen (2010: 125) kaller den østlige delen flatbygdmål. Flatbygdmål finnes på flatbygdene på Østlandet og i noen nordlige fjellstrøk. Det andre området omfatter dalføre midt i Sør-Norge, og dialektene der kalles fjellbygdmål. Det viktigste trekket som definerer østnorsk, er at det er jamvektsmål 11. Det betyr kløvd infinitiv og også todeling av endingene i andre tostavelsesord, spesielt svake hun- og hankjønnsord. Karakteristisk for hele området er også lavtone. Videre kan vi nevne som et trekk konsonantassimilasjoner, særlig retroflektering 12. Flatbygdmål Flatbygdmål finnes i området fra Oslofjorden i sør til Trøndelag i nord og omfatter fylkene Østfold, Vestfold, Akershus, Hedmark, nedre Telemark og en del av Buskerud og Oppland. Det er også et fellestrekk at de har tjukk l, og de har retroflektering og mye vokalreduksjon. (Hanssen 2010: 126) Det som skiller flatbygdmål fra fjellbygdmål, er vokalreduksjon. Det som heter byar, bygdir og jentur (eller bya, bygde og jento) i fjellbygdene, er i flatbygdene byer, bygder, jenter. Det betyr at a, i og u i endinger har forandret seg til e. Men som regel finnes det et unntak, og lengst sør på Østlandet har a gått over til æ i flertall av hankjønnsord og presens av a-verb. Flatbygdmål regnes som jamvektsmål, og et spesielt utslag av jamvektsregelen er jamning Se på fotnot nummer Retrofleks betyr eigentlig bakoverbøygd, og nemninga siktar til at tungespissen er bøygd oppover og bakover. (Sandøy 2002: 106) 13 Jamning er en vokalisk assimilasjon i gammelnorsk tostavelsesord (i jamvektsord). Det betyr at vokalene i første og andre stavelse blir mer like. Man skiller mellom to nivåer. Når vokalene ikke 17

18 Generelt er det lite jamning i de østnorske flatbygdmåla. [...] Omfanget av jamning tiltar jo lengre nordover vi kommer. I Mjøstraktene er virkningene mer merkbare. [...] I Østerdalen er dette enda mer omfattende, og det blir samtidig mer regressiv jamning. Vi hører først former som lava (love og leve), vata (vite), så lengre nord lòvò, vòtò og hònò (hane). Lengst nord i Østerdalen er formene som i indre Trøndelag: låvvå, våttå, hånnå. (Hanssen 2010: 128) Hva gjelder andre vokalforandringer i flatbygdmål, kan jeg nevne monoftongering 14 (som strekker seg fra Hamar og nordover i Hedmark gjennom Østerdalen og videre til Trøndelag og Nordmøre. Overgangen er ei til [e:] eller [æ:], øy til [ø:] og au til [ø:]), senkning 15 og framskyving 16, overgang fra rundede vokaler til avrundede (i den sørligste delen av Hedmark) og til sist forlenging av vokaler. Forlenging skjer ved kort vokal som etterfølges av l eller n. Når det gjelder konsonanter, har hele det østlandske området tjukk l 17 av begge opphav. Sandøy (2002, 106) peker på at en dialekt som har tjukk l, automatisk også vil ha andre tjukke lyder, dvs. retroflekterte lyder. I flatbygdmål betyr det at når r etterfølges av l, n, d, t eller s, blir de retroflektert og assimilert med r, slik at utfallet blir [ɭ, ɳ, ɖ, ʈ, ʃ]. (Hanssen 2010: 131) Palatalisering 18 av dentaler finnes nordover fra Mjøsområdet. blir helt like, snakker vi om tiljamning, når de er helt like, kaller vi det utjamning. Oftest er assimilasjonen regressiv, dvs. den siste vokalen i ordet påvirker den første. Motsetningen til den regressive assimilasjonen er den progressive jamningen. 14 Monoftongering betyr at en diftong blir trukket sammen til monoftong. 15 Senkning er overgang til et lavere artikulasjonstrinn, og foregår bare ved korte vokaler. (Hanssen 2010: 64) F. eks. fisk blir fesk. 16 Framskyving skjer ved korte bakre vokaler. F.eks. [o] > [ø]. 17 Tjukk l fins i Norge og i Sverige (og noen få andre land i verden). Lyden blir laget ved at vi krøller tungespissen litt opp og bakover, og deretter slår vi tunga framover og ned bak undertennene. Den som ikke har lyden i sin dialekt, kan ha problemer å uttale den. (Sandøy 2002: 106) Tjukk l uttaler man i ord hvor det opprinnelig var [l] eller [rð]. IPA-tegn er ɽ. 18 Med palatalisering forstår me ein prosess der lydar som har ein annan uttalestad enn palatum, får flytta denne uttalestaden til palatum. (Skjekkeland 2005: 69) Et vilkår for palatalisering er at konsonanten var lang og vokalen kort i gammelnorsk tid. (Hanssen 2010: 159) I alminnelig skrift blir palatalene gjerne gjengitt som fullj, hunnj osv. (Hanssen 2010: 158) 18

19 Fjellbygdmål Dialektområdet med fjellbygdmål strekker seg i retning nord-sør og ligger midt i Sør-Norge. Det går fra indre Telemark i sør til nordlige del av Gudbrandsdalen i nord og innbefatter dermed det meste av Telemark og Oppland fylker. Det gjelder altså det vi kan kalle vestlige dalstrøk i Øst-Norge: Det vil si øvre Telemark, Numedal, Hallingdal, Valdres og Nord-Gubrandsdalen. Dialektgruppa ble tidligere kalt midlandsmål. (Hanssen 2010: 147) Det typiske for fjellbygdmål er at de har både østnorske og vestnorske trekk. De østnorske er jamvektsregelen, lavtonen, og her brukes også tjukk l. Det som beskrives som vestnorske trekk, er lite vokalreduksjon (endingsvokalene er godt bevart) og lite konsonantassimilasjon. Pronomenformene for første person går også i retningen til vestnorsk. De sier e og eg i singular (østnorsk har je eller jæi) og me eller oss i plural (østnorsk vi). Som sagt fins det lite vokalreduksjon i området. Det kan man se i plural, der det er tre endingsvokaler (-ar, -ir, -ur). Hanssen peker på (2010: 148) at det systemet er svært gammelt og nok er det beste eksemplet på at gamle språktrekk er godt bevart. Reduksjon kan vi finne i infinitiv og svake hunkjønnsord (a > e), og grunnen til det er jamvektsregelen. Det vil si at det fins kløyv infinitiv etter vanlig østnorsk mønster (vokalreduksjon til -e i overvektsord, f.eks. kaste, og bevart -a i jamvektsord, f.eks. vera). Når det gjelder substantiv, er det slik at hunkjønnsord som hadde jamvekt, har former som viku, stovu i motsetning til overvektsord som vise, kåpe. (Hanssen 2010: 148) Hankjønnsord med jamvekt heter hana, haga og overvektsord ender på e, f.eks. stubbe, hanske. Jamvektsregelen har påvirket også andre bøyingsformer, og det fins også jamning her. Andre vokalforandringer er avrunding (y til i og øy til ei), innskuddsvokal 19 (i Valdres, Vest-Telemark), senkning og åpning fins nesten ikke (i Vest-Telemark er gammel kort o åpnet til [ɵ], ofte skrevet ò). Det fins heller ikke mye konsonantoverganger. Palatalisering av velarer skjer bare i ord der det er en fremre vokal i endingen (sko:jən), foran bakre vokaler 19 Innskuddsvokal (eller svarabhakti) vil si en vokal som er blitt skutt inn i konsonatgrupper, f.eks. norr. hendr gått over til hender. (Hanssen 2010: 66) 19

20 beholdes hard konsonant (skogar). Palatalisering av lange dentaler (l, n, d, t) finner man bare i Nord-Gudbrandsdalen. Men det fins her et fenomen som er særlig typisk for vestnorsk, nemlig differensiasjon 20. Det gjelder området Hallingdal og Valdres, der konsonantgruppen rn er gått til dn. Det som knytter fjellbygdmålet sammen med østnorsk, er tjukk l (men det fins også områder, der tjukk l ikke fins). (Hanssen 2010: ) Trøndersk Trøndersk er målet som man snakker i området som sprer seg over de to fylkene Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag. Selvfølgelig er det ikke så lett med språk. Det som beskrives som trøndersk, går over fylkesgrensen. Altså dette trøndersk snakker man også i sørvest Nordmøre, i nord en av de sørligste kommunene i Nordland (Bindal) og en liten del på svensk side av riksgrensa. Dessuten blir også den aller nordligste delen av Hedmark tradisjonelt regnet med til trøndersk. (Hanssen 2010: 155) Det trønderske dialektområdet kan vi dele inn i fire 21, nemlig østtrøndersk, vesttrøndersk, indre Namdalen og Nordmøre. Trekket som spiller hovedrollen, er jamvektsformen, videre er det jamning. Men jeg må også nevne at bruk av tjukk l og monoftongering ikke respekterer disse inndelingen. Til tross for at Trondheim ligger i det østtrønderske dialektområdet, hører Trondheimsmålet til vesttrøndersk. Trøndersk er jamvektsmål, men skiller seg fra østnorsk ved at overvektsord er apokopert (apokope fins også i andre ord og bøyingsformer 22 ). Opprinnelige jamvektsord har endingsvokal beholdt, men den er ofte endret. Endringen er følgen av vokalisk fjernassimilasjon (jamning). Tonegangen er lavtone, i likhet med i østnorsk, men med en egen variant. (Hanssen 2010: 155) Andre typiske trønderske trekk er tjukk l, retroflektering og palatalisering. 20 Den første lyden i ei konsonantgruppe har blitt endret slik at det har blitt en større fonetisk forskjell mellom de to konsonantene. (Hanssen 2010: 77) Oftest er overgangen: rn til dn, fs til ps, ft til pt. 21 F.eks. Martin Skjekkeland deler området i to, nemlig indre og ytre mål, hovedkriterium er jamning. Mer om dette: Skjekkeland 2005: Mest utbredt geografisk er apokope i infinitiv og presens og preteritum av svake verb [...], mens det veksler en del ved substantiv. Svake hunkjønnsord kan generelt være apokopert [...]. Svake hankjønnsord var apokopert bare i østlige deler av Trøndelag. (Hanssen 2010: 156) 20

21 Jamning er et vanlig trekk ved trøndersk, ofte er det utjamning. Utjamning er typisk for den østlige delen av det trønderske området (resten av det beskrevne området har ikke full utjamning). Eksempler på det er at en hane kan hete hånnå, og ei veke kan ha former som vukku eller vokko. (Hanssen 2010: 156) I de sørøstlige trønderdialektene er det monoftongering. Området med monoftongering begynner noe sør for Trondheimsfjorden og strekker seg sørover. Overgangene er følgende: ei > [e:] eller [æ:] 23, øy > [ø:], au > [ø:]. Graden av monoftongering veksler en del. Mesteparten av området har monoftong for alle de tre diftongene, mens overgangen au > [ø:] mangler noen mindre områder. (Hanssen 2010: 157) En annen vokalendring som er typisk for trøndersk, er senkning. Overgangen går etter det vanlige mønstret: i > [e], y > [ø], e > [æ]. Vokalene er ikke blitt senket om vokalen står i nærheten av palatale konsonanter. Som jeg skrev ovenfor, er trøndersk et området med tjukk l. Denne lyden er av opprinnelig l, men ikke i hele området av opprinnelig rð (sør for Trondheimsfjorden er tjukk l bare av historisk l). Når r eller tjukk l etterfølges av en av konsonantene l, n, d, t eller s, er konsonantgruppene blitt assimilert til apiko-alveolare konsonanter (retroflekser). (Hanssen 2010: 158). De vil si at ordet farlig blir uttalt [fa:ɭi], ordet surne blir [su:ɳ], ordet ferdig blir [fæɖi], ordet kart blir [kaʈ] og ordet vers blir uttalt [væʃ]. All trøndersk har palatalisering av konsonantene ll, nn, dd, tt og konsonantgruppene ld, lt, nd og nt 24. Nordmøre og det meste av Sør-Trøndelag sør for fjorden har [...] palatalisering både i trykkesterk og trykklett staving. (Skjekkeland 2005: 169) Det vil si at i det sørtrønderske området finnes det også palatalisering i endinger: bilane > [bi:laɲ] eller måten > [må:tiɲ]. I resten av området finner vi den vanlige palatalisering som munn > [muɲ] eller sant > [saɲt]. Skjekkeland understreker også at i motsetning til østnorsk har trøndersk tradisjonelt palatalisering av g og k i innlyd og utlyd. 23 Formene med [e:] og [æ:] er geografisk fordelt, slik at Nordmøre og Innherred har [æ:], resten av området [e:]. (Hanssen 2010: 157) 24 Når konsonantgruppene nl og ld er assimilert, blir disse konsonantene lange [n:] og [l:], og derfor kan vi finne palatalisering i ord som sand og kveld. 21

22 Nordnorsk Til det nordnorske målet regner vi dialektene i de tre nordligste fylkene 25. Målet er høytone og har gjennomgående fallende setningstone, palatalisering og retroflektering. Nord-Norge er ikke språklig helt enhetlig, derfor kan vi området dele i to. Den første delen utgjør Nordland og den andre Troms og Finnmark sammen. Grunnlaget er endingen i infinitiv og svake hunkjønnsord og også tjukk l. I Nordland er det mye apokope, og i den sørlige delen har de tjukk l. Troms og Finnmark merkes som e/a- mål og e-mål. Så lang nord er det ikke noe tjukk l. Når det gjelder vokaler, er det slik som jeg skrev veldig kort ovenfor. For Nordland er det typisk apokope, og for Troms og Finnmark er det -e eller -a og - e endelser. Apokopen er mest utbredt i infinitiv, men i området der apokopen er sterkest (Salten, en del av Lofoten, Vesterålen), er ofte også svake hunkjønnsord og svake hankjønnsord apokopert. Måla i Troms og Finnmark har vokalreduksjon til -e i infinitiv, men svake hunkjønnsord har bevart endingsvokalen, dvs. at de ender på -a. I et området i Nord-Troms og hele Finnmark er det reduksjon -a til -e også i denne ordgruppa. (Hanssen 2010: 194) På grensen mellom apokopeområdet og e/a-mål er det såkalt rytmisk apokope i infinitiv. Vokalen faller bort når ordet er trykklett, men beholdes når det har trykk: Eg må reis heim nu, de e langt å kjøre. (Hanssen 2010: 189) Det er mye senkning av de korte vokalene i hele Nord-Norge. De typiske overgangene er: i > [e], y > [ø], e > [æ], u > [o], i noen tilfeller er også senkning av o > [ø]. Som Hanssen nevner, er det lite senkning av i i nåtid. Senkning er det viktigste særtrekket i Nord-Norge, når det gjelder vokaler er det ikke mye endringer. Diftongering skjer bare foran konsonantgrupper. Videre er det innskuddsvokal, som forekommer på en spesiell måte i de apokoperende dialektene. Når bortfall av vokal fører til uakseptabel konsonantgruppe i utlyd, blir det skutt inn en vokal og dermed utviklet en ny stavelse. (Hanssen 2010: 189) F.eks. kringle > [kreŋəɽ]. Tjukk l er et trekk som kan brukes til å dele hele det nordnorske dialektområdet i to. Og området for tjukk l er den sørligste delen. I den nordligste 25 Skjekkeland nevner at Sørvest-Bindal (helt sør på Helgeland) har trøndersk jamvektsmål. 22

23 delen av området med bruk av tjukk l, Salten, er det bare tjukk l av opprinnelig l. I Lofoten og Vesterålen finnes det ikke tjukk l. I hele det nordnorske området brukes det retroflekse konsonanter. Retroflektering her i nord følger mønster som i østnorsk og trøndersk. Det betyr at kombinasjon av r eller tjukk l og n, t, d, l, s fører til retroflektering. Eksemplene er: horn > [ho:ɳ], fort > [foʈ], særlig > [sæ:ɭi], fors > [fåʃ], har tatt > [ha: ʈat], gult > [gu:ʈ]. Hanssen undrestreker at det er en utbredt tendens til å erstatte både vanlig l og tjukk l med retrofleks l i ettervokalisk stilling. Det er palatalisering av lange konsonantene l, n, d og t og konsonantgruppene nt, ns, lt (kombinasjonene ld og nd er blitt assimilerte til lang l og lang n) i hele det norske området. Palatalisering foregår bare i hovedstavelser, ikke i trykklett stilling. Sør i Nordland finnes det veksling mellom velar og palatal uttale i ubestemt og bestemt form dagen > [da:jən]. Andre konsonantovergangene og endringene er: bortfall av utlydende r i presens av verb og flertall av substantiv, delvis lenisering (sør i Nordland, vi får bare halvstemte lyder ) og postvokalisk g er ofte bevart (helg > [hælg], konsonantgruppen gn er assimilert til [ŋn]). Vestnorsk Det vestnorske dialektområdet omfatter en stor del av Møre og Romsdal fylke, Sogn og Fjordane, Hordaland, Rogaland og Vest- og Aust-Agder. I området finnes det to e-mål (Nordvestlandsk og Sørlandsk) og et a-mål (Sørlandsk). Hovedtrekket i dette dialektområdet er at de ikke har noe spor av jamvektsregelen. Tjukk l finnes heller ikke her, men unntak finnes. Vokalsystemene i vestnorsk er stort sett enkle, og vokalene har gjennomgått få historiske endringer. (Hanssen 2010: 164) Når det gjelder konsonanter, finnes det her noe karakteristiske vestnorske trekk, f.eks. differensiasjon av konsonantgrupper og lenisering. Prosodien er også typisk fallende setningstone og ordtonen er høytone. Nordvestlandsk Området omfatter det meste av Møre og Romsdal fylke og den nordlige og vestlige delen av Sogn og Fjordane. Det vil si områdene Romsdal, Sunnmøre, Nordfjord, 23

24 Sunnfjord og Ytre Sogn. (Hanssen 2010: 165) Alminnelig sagt er nordvestlandsk e-mål med mye palatalisering. Nordvestlandsk er e-mål, det betyr at historisk a i utlyd, og u ble redusert til e. Denne overgangen er mest gjennomført i infinitiv og svake hunkjønnsord. Hanssen peker på at i lukket stavelse, dvs. når det fulgte en konsonant etter vokalen, er a beholdt. (Hanssen 2010: 165) Innskuddsvokalen (svarabhakti) står i adjektiv og i presens av sterke verb i hele området. I tillegg presiserer Skjekkeland (2005: 178) at i Sunnfjord og Ytre Nordfjord har de slik vokal også i sterke hankjønnsord. I det nordvestlandsk området kan en legge merke til en annen vokalendring, nemlig senkning og åpning. Det vil si at gammel kort i og y kan være senket til e og ø, og kort u kan ha blitt framskjøvet. Diftongene holdt seg i det meste av området, men i Romsdalen ble diftongene ei og øy forenklet. På den andre siden finnes det diftongering av norr. á i Ytre Sogn. Romsdalen er det eneste delen av det nordvestlandsk området der det finnes tjukk l. Tjukk l brukes bare i ord med opprinnelig l og ikke for historisk rð. Hanssen (2010: 166) nevner disse eksemplene: dal uttales [da:ɽ], mens bord uttales [bo:r]. Romsdalen er også kjent for retroflektering. Der er det retroflektering etter østnorsk-trøndersk mønster etter r og tjukk l i ord og bøyingsformer, som svært, fælt > [svæ:ʈ, fæ:ɽʈ]. (Hanssen 2010: 166) Hele der nordvestnorske området har tradisjonelt palatalisering av lange alveolarer (l, n, d og t) både i trykksterke og trykklette stavelser. F.eks. mann er [maɲ], vill er [viʎ], båtane er [bå:taɲə]. De velare konsonantene k, g, ng og nk er blitt palatalisert foran de fremre vokalene i og e til [ç/c, j, ɲ, ɲc], i folkelig lydskrift ofte skrevet kj, j, nj og nkj. (Hanssen 2010: 167) Det betyr at f.eks. ordet dagen uttales [da:jən]. Det som etter min mening er mest interessante i dette området når det gjelder konsonantgrupper, er at uttalen av kombinasjonen gn 26 svarer helt til skriftbildet, nemlig regn [rɛgn] og vogn [vågn]. Men det er ikke det eneste, for konsonantgruppene nd og ld har bevart d i uttalen: land > [land] og kveld > [kveld]. På Sunnmøre er d (opprinnelig ð) som følger etter en vokal, beholdt. Det er 26 Skjekkeland nevner at konsonantgruppen mb også er bevart. 24

25 forskjellen med resten av norsk, der d faller bort. Altså sies det på Sunnmøre [ti:d, ve:d, vi:darə]. Lyden er også bevart i ord der den ikke lenger er i skrift, f.eks. [søud] sau fra norr. sauð. Sørvestlandsk Det sørvestlandske området er det største i det vestnorske dialektområdet. Det strekker seg fra Indre Sogn i nord, gjennom Hordaland og Rogaland til Vest-Agder, og går sørover om lag til Lista. Alminnelig sagt er sørvestlandsk a-mål, med lite konsonantassimilasjoner. Derimot finnes det her en endring i konsonantgrupper som er veldig typisk for området differensiasjon. Et annet trekk er palatalisering av velarer foran høy fremre vokal. Når jeg ser nærmere på vokalovergangene, er det bare diftongering, litt senkning og innskuddsvokal. Den mest særmerket vokalendringa er diftongering av gammel lang a til ao, som fins en del av sørvestlandsk. Denne diftongen svarer dermed til å i andre dialekter: f.eks. Eg kan fao laona ain baot i vaor; Du mao sjao te fao pao deg kaopo. (Hanssen 2010: 172) Dette er det mest av på Indre Agder, på Voss, i Hardanger og Indre Sogn. Voss og deler av Hardanger har innskuddsvokal [u], resten av området har [ə]. Andre vokalendringene jeg kan nevne, er at gammel kort i kan være senket til e, og a framfor konsonantgruppen ng er ofte endret til å. Det er et enkelt og fåtallig system av konsonanter i sørvestlandsk, bl. a. fordi det ikke er retroflektering og bare lite palatalisering (bare [ɲ] og [c]). Men på andre måter er det flere markante særtrekk ved konsonantisme, særlig når en ser på konsonantgrupper og ordformer. Flere av disse trekka har resultert i et viktig skille mellom vestnorsk og østnorsk, og de kan oppfattes som resultat av to prinsipielt forskjellige utviklingstendenser. Mens det i øst er mange former for konsonantassimilasjoner, har tendensen i vest vært å beholde de opprinnelige konsonantgruppene og i flere tilfeller øke den lydlige forskjellen mellom konsonantene i dem. (Hanssen: 2010, ) La meg se nærmere på disse fenomenene. Først og fremst er det det at konsonantgruppene rt, gn og tn etter vokal er beholdt. Det betyr at for eksempel uttalen av ordet svart, regn og vatn svarer til sine 25

26 skriftbilder [svart, regn, vatn]. Noen steder er også andre konsonantgrupper beholdt, nemlig nd, ld og ng, eksemplene er henda > [henda], halda > [halda], tinga > [tiŋga]. Videre er differensiasjon et vanlig og typisk trekk for sørvestlandsk. Den vanligste overgangen er rn til dn barn > [badn], korn > [kådn]. Overgangen skjer noen steder også i endinger i bestemt form plural: båtane [båtadnə]. Grunnen til dette er at opprinnelig var flertalls-r beholdt også i bestemt form (f.eks. båtarne), og sambandet rn er bakgrunnen for overgang til [dn]. (Hanssen 2010: 173) Men overgangen rn til dn er ikke den eneste endringen innenfor differensiasjon, mindre utbredt er også overgangene: vn > [bn] navn > [nabn] fs > [ps] lefsa > [lepsa] sl > [tl] vesle > [vetla] rl > [dl] Karl > [kadl] En annen overgang som er utbredt i vestlandsk, har vi eksempel på når ord som kalla heter [kadla] og full blir [fudlə]. Her er det blitt skilt ut en ny konsonant [segment] fra en opprinnelig lang konsonant, slik at det er utviklet en konsonantgruppe. Fenomenet kalles segmentasjon. (Hanssen 2010: 173) Til segmentasjon regnes også overgangen ld > [dl] som kveld > [kvedl]. Det kan ser ut som ombytting av konsonantene (metatese), men den historiske utviklingen var trolig ld > ll (lang l) > dl. Noe mindre utbredt er følgende overganger: nn > [dn] f.eks. finna > [fidna], lang m > [bm] f.eks. lam > [labm]. I det sørvestlandske målområdet er det ofte slik at k, g, ng og nk blir palatalisert foran høye fremre vokaler. Dermed blir det morfofonologiske vekslinger mellom ubestemt og bestemt form (bok blir i bestemt form uttalt [bo:çi]), eller mellom entall og flertall (tankje tankar). Det er også viktig å nevne et annet fenomen (ikke i hele dialektområdet) som er mest kjent fra Sørlandet, og det er lenisering. Det betyr at de ustemte konsonantene p, t, k blir stemt b, d, g, vilkåret til overgangen er at konsonant står etter lang vokal. 26

27 For hele området unntak er Indre Sogn og indre Vest-Agder, er skarre-r typisk 27. Sørlandsk Det sørlandske målområdet omfatter noen sørlige ytre bygder i Telemark, hele Aust- Agder og en del av Vest-Agder. Sørlandsk målet er e-mål, men i motsetning til det nordlige e-målet (nordvestlandsk) er det ikke noe palatalisering her. I en del av området er det vanlig med bløte konsonanter og skarre-r. Området kan deles i to kystmål og innlandsmål. Setesdalen er særlig tilfellet, der det er flere spesielle utviklinger i morfologi og fonologi. Som jeg allerede har nevnt, er området e-mål. Det vil si at e står i infinitiv og svake hunkjønnsord. Men i noen steder er det såkalt e/a-mål. Det betyr at de sier -e i infinitiv og -a i svake hunkjønnsord. Når det gjelder vokaler, er det her ganske vanlig med senkning. De sier [fresk] for frisk, [ræ:gə] for reke og [løst] for lyst. De lange vokalene har stort sett blitt beholdt uten forandringer. I Setesdalen har de opprinnelige lange vokalene blitt diftongerte. [...] Overgangene er slik: [i:] > [ei], [y:] > [uy], [o:] > [ou], [u:] > [eu]. (Hanssen 2010: 181). I Setesdalen har de innskuddsvokal også i hankjønnsord, mens i resten av dialektområdet er den bare i adjektiv og presens av sterke verb. Den siste overgangen ved vokaler er at når en vokal i trykklett stilling (endinger) står foran [R] (skarre-r), er det en tendens mange steder til at konsonanten med sin bakre artikulasjon trekker vokalen bakover og nedover, slik at den går over til [å]. (Hanssen 2010: 182) Eksemplet på det kan være at biler utalles [bi:lår]. Konsonantovergangene i det sørlandske dialektområdet er ikke kompliserte 28. Det finnes ikke retroflektering og heller ikke palatalisering her. Det første jeg kan 27 Det finnes flere måter å uttale skarre-r på. I norsk finnes det to måter. Den ene er uvular vibrant med IPA-tegnet [R] og den andre er uvular frikativ med IPA-tegnet [ʁ]. Hanssen bruker [R], men Lars Anders Kulbrandstad (2011: 49) sier at skarre-r uttales oftest uten klar vibrasjon. 28 Som jeg skrev ovenfor, er det ikke så lett med et levende språk. Selvfølgelig er det i noen områder mer språkoverganger. La meg bruke Hanssens ord (2010: 183) for å sammenfatte dem: I innlandet er det en del palatalisering av velarer og veksling i bøyingsformer mellom velar og palatal: dag dajen. Lengst i øst fins tjukk l. Her er det også overgang av lang l til d, som kalle > [kadə], fjell > [fjød]. Overgangen er beslektet med den segmentasjonen av lang [l:] til [dl] som vi har i vestlandsk (kalla > [kadla]). Området med [l:] > [d] dekker en del av nordvestre Aust-Agder, en del av Vest-Agder og noe av Vest-Telemark. 27

28 nevne, er lenisering, som er kjent også i det sørvestlandske målområdet. Som det ble sagt ovenfor, for å erstatte de ustemte konsonantene (p, t, k) med de stemte (b, d, g), må konsonanten stå etter lang vokal. Men det finnes enkelte ord der leninsering foregår også etter kort vokal. Hanssen (2010: 182) nevner disse eksemplene og beskriver hvorfor: sitte > [sidə], nøtter > [nødər], pepper > [pebər]. Årsaken til at overgangen har skjedd her selv om vokalen var kort, kan være eldre stavelseskvantitet, dvs. at både vokal og konsonant var korte. Lenisering er ikke spredt over hele det sørlandske området. Området der overgangen har foregått er kjent som den bløde kystribe. Området har også et annet kjennemerket, og det er overgangen g > v. Etter lang vokal kan g ha gått over til v: lage > [la:və], krage > [kra:və], sag > [sa:v], skog > [skøu]. I noen ord kan utlydskonsonanten ha falt bort, f.eks. dag > [da]. (Hanssen 2010: 183) Fenomenet strekker seg fra Arendalskanten vestover. Når man sier Sørlandet i dialektsammenheng, tenker man på skarre-r, og den finnes i mesteparten av det sørlandske e-målområdet. Men lyden r er ikke alltid beholdt i bøyingsendelser. [...] like ved Kristiansand går ei grense i retningen nordsør. Vest for denne grensa er utlydende r bortfalt. De sier altså Æ meine di ha to jente å tri gutte. (Hanssen 2010: 183) De utvalgte dialektene Her skal jeg representere de utvalgte dialektene. Jeg skal se nærmere på hvor de befinner seg, hvem som har beskrevet dem, og så videre. Men først vil jeg si noe om beskrivelser av det fonotaktiske systemet i standard norsk, som egentlig er utgangspunktet for selve sammenligningen. Det finnes flere beskrivelser av det norske fonotaktiske systemet. Som det ble sagt tidligere, blir det med norsk ofte ment sørøstnorsk. De beskrivelsene som jeg har for hånden, er av tre forskere: Rolf Theil Endresen, Hans Vogt og Arne Vanvik. Jeg bruker ikke Endresens beskrivelse på grunn av at han regner med tjukk l i standardspråket 29. De andre to er ganske enige, det som er forskjellig, skal jeg beskrive underveis. 29 Tjukk l hører til folkelig talemål, som ikke er grunnlaget for standarspråket, og tjukk l brukes heller ikke i høyere sosiale lag-talemål. Mer om dette i kapitlet Standardtalemål. 28

29 Østnorsk: Venabygdsmålet Dialekten i Venabygd hører til det østnorske området. Dialekten er beskrevet av Even Hovdhaugen, og undersøkingen foregikk i Han selv beskriver seg som native speaker av dialekten. Venabygd ligger i Ringebu kommune i Gudbrandsdalen og er en relativt isolert fjelldal som strekker seg innover Rondane. (Hovdhaugen 1973: 316) Hovdhaugen nevner også at han beskriver snarare dialekten slik den snakkes i nørdre delen av bygda. (Hovdhaugen 1973: 316) Trøndersk: Skognamålet Skognamålet er dialekten som representerer trøndersk. Denne fonologiske analysen er en avhandling av Arnold Dalen. Undersøkningen hans omfatter dialekten i dei gamle kommunane Skogn [...], Frol [...] og Åsen [...]. Skogn omfattar det eigentlege Skogn, dvs. Alstadhaug sokn [...], Ekne [...] og Markabygda [...]. (Dalen 1985: 1) I dag finner vi kommunen under navnet Levanger. Dalen understreker at han beskrev den mest utbreidde varianten av talemålssystemet hos folk som er fødde innafor det geografiske området det er tale om, og som i dei fleste tilfelle har foreldre, eller ein av dei, som er fødde og oppvaksne innafor same området. (Dalen 1985: 4) Nordnorsk: Borgfjerdingsmål Som representant for Nord-Norge har jeg valgt et målføre fra Lofoten. Jeg bruker avhandlingen til Kåre Elstad: Oversyn over lydverk og ordavleiingar i borgfjerdingsmål. Avhandlingen ble levert som hovedfagsoppgave i 1974 og ble utgitt som bok på Novus Forlag i Når eg nytter nemninga borgfjerdingsmål [...], og ikkje Borge-mål, er det fordi den dialektforma eg bruker i transkripsjonen, ikkje spenner over heile Borge kyrkjesokn, men hører heime i det vi kunne kalle dei sentrale områda i det som var Borge herad frå 1/ til 1/ , dvs. dei strøka som 30 Den 1. januar 1963 ble Borge slått sammen med andre nabokommuner til den nye Vestvågøy kommune. (wikipedia.no) 29

30 ligg lengst unna grannekommunane, og der målet av den grunn skil seg mest ut frå andre dialektar. (Elstad: 1982, 17) Om vi vil sette borgfjerdingsmålet på kartet, ligger det i Nordland fylke på Vestvågøya. Øya er den 10. største i Norge, og ligger mellom Sundklakkstraumen og Nappstraumen i øygruppen Lofoten. Borge-bygda, som Elstad (1982: 38) nevner, har fått navnet etter gården Borge, der kirken ligger. Vestnorsk: Målet på Bømlo i Sunnhordland Som dialekt fra det vestnorske området har jeg valgt målet på Bømlo i Sunnhordland. Bømlobygda er den sørligste øy-bygda i Hordaland fylke. I vest er havet, i sør og aust Bømlafjorden med Sveio herad på hi sida, og i nord grenneheredi Bremnes og Moster. (Hamre 1945: 5) Dialektene i Sunnhordland kan deles inn i to grupper det nordlige og det sørlige sunnhordlandsmålet. Men som Hamre sier, er det slik at bømlamålet har fellestrekk både med den nordlige avdelingen og den sørlige. Det som jeg vil gjerne si til denne avhandlingen av Håkon Hamre, er at jeg bruker det til tross for at boka er fra året Jeg synes at oversynet over fonologiske trekk er veldig bra, og derfor er Målet på Bømlo i Sunnhordland en god representant. På den andre siden var det ikke lett å finne en representant fra det vestnorske området som beskriver fonologiske trekk nok. Det er ikke formålet med avhandlingen å skape et fonologisk oversyn, men å gjøre en sammenligning mellom ulike dialekter. Som støttemateriale bruker jeg derfor hovedfagsavhandlingen til Vibeke Notland (levert høst 2001, Universitetet i Bergen) Variasjon og endring i bømlamålet ei sosiolingvistisk gransking av målet i Bømlo kommune i Sunnhordland. Avhandlingen er sosiolingvistisk siktet, men har noen nyttige opplysninger også for min tekst. Det er også viktig å nevne at boka til Hamre er den eneste dialektrepresentanten som ikke har en helhetlig beskrevet fonotaktisk oversikt. Hamres bok følger de eldre dialektbeskrivelsene som er kjent fra 1800-tallet og utover. Han beskriver lyder uten å bruke fonembegrep. 30