Grønn urbanisme. Myten forteller også at dette er selve verdenstreet, treet som holder hele verden oppe»

Transkript

1 Grønn urbanisme Gatetrærne har en helt spesiell rolle i gaterommene på grunn av sin størrelse, lange levetid og sin evne til å danne vertikale, grønne strukturer inne i den tetteste byen. Gatetrærne introduserer skjønnhet og noe levende i det offentlige byrom, også når gatene er tomme for mennesker. Gatetrærne mildner de mange harde, vertikale og horisontale flatene, og vil med rett bruk understreke byform og byplan og iscenesette arkitekturen. byformingens historie: fra gårdens tuntre og middelalderens torgtre, via de grønne promenadene i århundrene som følger, til den store bytreaksjonen på slutten av 1800-tallet, krig og mangel på bytrær i bilismens tidsalder, til miljøbevegelsen på tallet, de samtidige, norske miljøgatene med ny byvekst og renessansen av den europeiske bykulturen på begynnelsen av det 21. århundre. «Over Midgard rager et mektig tre, Yggdrasil Det sies at røttene vokser langt ned i dypet under jorden, og at grenene strekker seg like opp til himmelen Myten forteller også at dette er selve verdenstreet, treet som holder hele verden oppe» Rainer Stange er partner i Dronninga landskap AS og professor i landskapsarkitektur på institutt for Urbanisme og landskap, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Han er utdannet som landskapsarkitekt på NLH-Ås og École Nationale Superieure du Paysage i Versailles, Frankrike. 50 Plan 3-4/2010 Av Rainer Stange Trærnes løvverk og årstidenes variasjon lager vakre og friske byrom. Årstidenes gang reflekteres gjennom trærnes blomstring, fruktsetting, høstfarger og vintersilhuett. Gatetrærne bringer det grønne inn til hver fortausrestaurant, kontor og leilighet, slik at vi får tilgang til det grønne uten å måtte gå flere hundre meter til parken eller reise flere kilometer ut til markene rundt byen. Jeg har valgt å kalle disse urbane grønne strukturene for «grønn urbanisme»; en fornorsking av det franske begrepet og tittelen til verket «Urbanisme végétale» av Caroline Stefulesco, Paris En grønn tråd gjennom byplanhistorien Treplantingene gjenspeiler noe av det beste i et samfunns kultur. Mens arkitekturen definerer, så kultiverer hagekunsten byrommene. Det er gjennomført store treplantinger i byene gjennom mange hundre år. Det går derfor en «grønn tråd» gjennom Torgtreet Fra hedensk tid kjenner vi mytene om verdenstreet Yggdrasil med røtter ned til det mytiske og som bredte greiene sine utover hele verden. De norske tuntrærne, eller på svensk «vårdträdet», finner en på de fleste norske gårder den dag i dag. De representerer en meget lang og interessant historie tilbake til førkristen tid. Tuntretradisjonen ble hentet inn fra landsbygda som torgtreet. På bergensk kjenner vi begrepet fra det sanerte Pratebomssmauet, der «bom» kommer fra det tyske «baum», altså «pratetreet». Mange av torgtrærne er falt for øksa eller sykdom i løpet av århundrene, og ikke erstattet med nye. På kontinentet har almepesten utryddet mange av de aller flotteste torgtrærne, som ofte var alm, i for eksempel Place de l Orme, Almeplassen. Tradisjonen med å plante torgtrær er imidlertid høyst levende, som plantingene av kastanjetreet på Torgallmenningen i Bergen i 1997 og på nye Jernbanetorget, Oslo, 2008.

2 Tradisjonen med tuntre er svært gammel og er overført til byen som torgtre. Her lønn som tuntre på Billerud gård, Østre Toten. (Foto: Rainer Stange) Plan 3-4/

3 Platanen på Gråbrødretorg, København. (Foto: Rainer Stange) Over fire århundrer med bergenske branntrær De offentlige allmenninger i Bergen er perpendikulære til «stretene» som fulgte kotene. Etter bybranner i 1561 and 1582 ble «allmenningene» utvidet og treplanting ble påbudt gjennom gammel forordning for å hindre brannsmitte. Dette er den første dokumentasjon på grønnstukturer i en norsk by. De regelmessige lindeplantingene i Østre Murallmenningen har kanskje sammenheng med dette. Grønn klassisisme I fyrstenes promenadeanlegg på 16- og 1700-tallet strekker de beplantede aksene og alleene seg som en forlengelse av slottsanleggene utover landskapet. André Le Notre ( ), som kan kalles Europas største landskapsarkitekt, var en magiker med rom, vann, himmel og perspektiver. Han vokste opp som gartner i Tuillerihagen, Louvre, Paris, i dét som var verdens og maktens sentrum på 1600-tallet. Han ble nært knyttet til Ludvig 16, «Solkongen». Han er forfatter av en rekke store prosjekter: Tuilleriene, Vaux-le-Vicomte, Versailles, Chantilly og Fontainbleau, samt den aller mest kjente gaten og byprospektet vi har i Europa: Louvre-aksens forlengelse i Avenue des Tuilleries til Boulogneskogen. Tuilleriavenyen ble anlagt og beplantet på Klipt lind som brannvern, Østre Murallmenningen, Bergen. (Foto: Rainer Stange) 52 Plan 3-4/2010

4 tallet, i en flere km lang bypromenade vestover, i dag kjent som Avenue des Champs-Élyssées. Tre århundrer med trønderske gatetrær I 1681 ble Trondheim ødelagt av en stor bybrann. Den luxemburgske general Cicignon fikk i oppdrag å lage en ny byplan med forbilder fra blant annet Versailles. Resultatet ble en klassisk byplan med brede, velregulerte avenyer og gater i en skjev korsform. De brede gatene ble blant annet anlagt for å hindre branner å spre seg, men egnet seg ideelt for treplantinger etter de kontinentale forbildene. Christian Gartner, som hadde gartnerpraksis fra Louvre og Versailles, fikk ansvaret for de nye gatene i byen, som «planérmester», allerede på slutten av 1600-tallet. Treplantingene i gatene ble påbudt fra 1709 og tok fart utover 1700-tallet. I dag kan vi glede oss over Cicignons og Gartners kulturarv: byplanen med fondmotiver til Munkholmen og Nidarosdomen. Den store gatebredden på avenyene gir plass til landets flotteste alleer. Munkegata rommer en av verdens nordligste kastanjealléer, som også er en av de vakreste. Dette skyldes det atlantiske klimaet med lang vinter og kjølig sommer, som har gjort at veksten blir ekstra kompakt. Mens kastanjetrærne på kontinentet kan strekke seg til over 20 m høye, er de bare 10 m på 64 grader nord. Gatetrærnes storhetstid Industrialismen halvannet århundre senere medførte enorm byvekst. Avenybyggingen fra tallet ble tatt opp igjen, men nå skulle byene moderniseres med infrastruktur og kommunalteknikk. Det grønne fikk en sentral rolle og skulle være helsebringende for den raskt voksende befolkningen. Fra 1850-tallet og fram til den annen verdenskrig ble det plantet millioner av bytrær i gatene over hele verden. Napoleon 3 ville modernisere Frankrike etter forbilde fra blant annet England. Han og baron von Haussmann ledet den storslagne byfornyelsen og moderniseringen av Paris med 236 km nye bypromenader eller avenyer, med planting av bytrær og flere nye grønne plasser og offentlige parker og parkskoger, som kom til å danne skole for hele verden. Den internasjonale Paris-utstillingen i 1867 viser en hierarkisk gatestruktur der bulevardene eller ringgatene er plassert som årringer i byen og er plassert utenfor eller på de gamle fortifikasjonene av byen. Der de rette avenyene eller riksveiene møter bulevarden, oppstår byplassene. Smale smug og innkjørsler munner ut i gater. Pariserne mestret dette til det fullkomne. Storverket «Promenades de Paris» oppsummerer gjennom planer, snitt og tekst denne moderniseringen av Paris. Disse arbeidene kom til å danne forbilde i de 140 år som har fulgt: «Avenyene med halvdøde og skadde trær, ble rengjort, restaurert, transformert; alt gjensto å gjøre og alt ble gjort i gatene, også belysning! Det var nødvendig å forme, nivellere, stramme opp gaten og fortauene, plante trær, bestemme art, studere et plantesystem av store trær, få dem til å overleve, beskytte dem, bestemme plassering av lysmastene (kandelaber), finne den beste modellen, til og med Grønne strukturer, Munkegata, Trondheim. (Foto: Rainer Stange) Plan 3-4/

5 Avenue des Champs-Élysées, Paris (Foto: Rainer Stange) designe dem, legge strømkabler, plassere benker, tegne kiosker, gjøre om på alt, helt ned til gateprofilet. En kan si, uten noen overdrivelse, at Promenadeetaten (Le service de Promenade) fullstendig har fornyet Paris» Bygdøy allé Fra den minste skolekrets til de størst metropolene ble det plantet gatetrær med stor entusiasme. I Oslo ble den aller mest kjente av dem plantet i 1899, omtrent fra Slottsparken i retning vestover mot Kongsgården. Bygdøy allé bestod egentlig av fire rekker hestekastanjer, men på grunn av utvidelsen av kjørebanen, står bare to rekker igjen. I dag inneholder Bygdøy allé 125 par trær eller 250 trær totalt. Representanter fra Friluftsetaten og Treets Venner har i vår overfladisk vurdert tilstanden. Ifølge Tore Næss i Friluftsetaten har alleen aldri vært i dårligere forfatning trær er døde eller døende. Årsaken til mistrivsel er sammensatt, men økt bruk av veisalt er uten tvil en hovedårsak. I denne forbindelse har man diskutert hvilke tiltak som kan være aktuelle for å bedre tilstanden: Samferdselsetaten må redusere saltingen i Avenue Foch og Avenue Générale de Gaulle, Paris. (Foto: Rainer Stange) 54 Plan 3-4/2010

6 Bygdøy allé betraktelig, eller helst finne alternative strømetoder, uten bruk av salt. Hvis ikke vil nålevende trær i alleen være bli borte i løpet av en periode på år. Man kan fortsette som nå, å plante inn tre for tre etter hvert som eldre trær dør. Dette gir en allé med permanent ulik størrelse på trærne. En slik metode gir ingen varig løsning, og trær vil antakelig forsette å dø i samme tempo som nå. Det beste tiltaket vil være å fornye hele alleen, gjerne kvartal for kvartal, med vanningsanlegg og rotvennlig forsterkningslag. Da kan forholdene for trærne legges til rette på en mye bedre måte enn ved utskifting av ett og ett tre. Katastrofe for bytrærne Etterkrigstiden har stått i bilismens tegn, og trafikkingeniørene har vist liten nåde for forfedrenes gateplantinger. De fleste alleer og trerekker falt for øksen når gatene ble «veganlegg». Det offentlige byrommet er blitt utformet på bilenes og bussenes premisser, bestemt av samferdselsingeniørenes trafikktellinger og prognoser. Byen ble ulevelig med bilen, og forstedene ble avhengig av bilen. Treplantingsaksjon Treplantingsåret 1977 introduserte begrepet «bymiljø», der det grønne var representert både som aksjon for nyplanting og som bevaring av gamle trær. De såkalte «gatetun» representerte en «buskifisering» og må nærmest ansees som en fornektelse av kvartalsstrukturen og bykulturen. Etter snart 30-års bruk, ser de ofte ut som grønne parkeringsplasser i forfall mellom bygårder fra 1800-tallet, i stedet for ønsket om romantiske grønne lekeplasser og liv mellom husene. Nye takter hos veimyndighetene Et vendepunkt skjedde på 1990-tallet: en hær av ofte kvinnelige landskapsarkitekter gikk inn i Statens vegvesen, Norges største offentlige utbygger. Statens vegvesen har siden stått bak en rekke miljøgateprosjekter av stigende kvalitet etter voksende erfaring med byggeprosjekter. Landskapsarkitektene er kommet i posisjon etter en generasjons arbeid internt i organisasjonen. Et vendepunkt er den lille, men viktige publikasjonen «Trær og alleer», Oslo, desember I forordet står det å lese: «Statens vegvesen har eit eige sektoransvar for miljø. Omsynet til landskapsverdiar har i lang tid vore viktig for etaten. Den Europeiske landskapskonvensjonen vart gjeldande frå Dette fører til eit sterkare fokus på verdiane i landskapet. Konvensjonen omhandlar landskapet sin verdi for befolkninga, og legg særleg vekt på verdiane i kvardagslandskapet der folk ferdast. I St. meld. Nr 24, Nasjonal transportplan , har Statens vegvesen forplikta seg til å ta omsyn til konvensjonen sin intensjonar gjennom prosjektering, planlegging og forvaltning, både i byar og tettstader, så vel som i det landlege landskapet» Artsvalget reflekterer århundrene Hver generasjon eller epoke av treplanting avspeiler sin tid. På Avenue des Champs-Élyssées, for eksempel, ble det opprinnelig plantet doble rekker med almetrær hentet i skogen utenfor den lille, men uhyre tette bykjernen på midten av 1600-tallet. På 1700-tallet, «skjønnhetens århundre,» ble almene erstattet av romantiske lindetrær. Planteoppdagelsene på 1800-tallet og interessen for botanikk og det eksotiske gjorde at lindetrærne ble erstattet av Kastanjetrærne i Bygdøy allé, Oslo. (Foto: Rainer Stange) Plan 3-4/

7 «Grønn gardin», Boulevard Magenta, Paris. (Foto: Rainer Stange) 56 Plan 3-4/2010 hestekastanjer (kastanjetrær) på midten av tallet. Disse ble i de klassisistiske 1920-årene erstattet av klipte rekker av «militære» platantrær. De innerste rekkene ble hogd i 1960-årene for å gi plass til varelevering og stigende bilisme, og markerte et forfall av Europas viktigste aveny. Arkitekt Bernard Hués prosjekt på slutten 1990-årene plantet tilbake de innerste rekkene, igjen med klipt platan, og gikk dermed glipp av en gylden sjanse til å finne det 21. århundres bytre eller -trær, som nettopp kunne ha symbolisert vår tid med for eksempel mangfold eller bærekraft. Den nye paradegaten i Bjørvika i Oslo Dronning Eufemias gate skal stå ferdig i Den skal utformes som en parkgate der det plantes flere hundre gatetrær i lunder med over 50 ulike sorter og arter for å reflektere at folk kommer fra hele verden for å bosette seg i Oslo. Grønn hjelper Med vår tids sterke urbanisering er et bærekraftig og levende bymiljø mer aktuelt enn noen gang tidligere. Nedbygging av naturområder og kulturlandskap som følge av byveksten vil føre til artenes fortrengning og utryddelse. Parkene våre er altfor få, små og marginale for å demme opp mot dette. Samtidig overfører samfunnet enorme verdier til samferdselsprosjekter. Vi må derfor passe på at alle veier, gater og byrom inneholder gatetrær, for å følge opp en mer bærekraftig byutvikling. Og vi må arbeide for en mer bevisst og profesjonell holdning til gatetrær og annen urban vegetasjon som element i byplanleggingen. Trærne binder CO 2, og en undersøkelse fra Universitetet i Agder viser at det skadelige svevestøvet absorberes av løvtrærnes blader. Bytrærne avhjelper dessuten de klimatiske ulempene på plasser og gater. Om sommeren gir trærne skygge og demper middagsheten, samtidig som det er høyere temperaturer under trekronene på natten og om vinteren. Riktig bruk av vegetasjon kan også redusere plagsom vind som følge av trange gater og høyhus. Med tanke på dagens miljøproblemer har derfor gatetrærne en tilleggsfunksjon utover det mytiske, det skjønne, det helsebringende og det strukturerende som ble vektlagt i de foregående århundrene. For smale gater «Alle» vil i dag ha levende byrom og taler varmt om byliv og bykultur, men få forstår at det nettopp er gatenes utforming med de brede, beplantede fortauene som er nøkkelen til den levende byen. Inndeling av historiske gater i gågater, «kjøregater» og kollektivgater gjør at disse gatetypene ofte lider av manglende liv og sosial kontroll, noe som igjen kan føre til butikkdød, slik vi ser i Kvadraturen i Oslo. Mange arkitekter og planleggere har middelalderbyens tette, mer eller mindre selvgrodde strukturer som forbilde, enda vi lever i en helt annen tid med andre utfordringer til varelevering, parkering og mye mer folk. Generelt planlegges gatene for smale i Norge i dag. Det er særlig manglende fortausbredder som er det kritiske punktet for å få til livet i gatene, siden vegmyndighetene tar den plassen de vil ha, og bykulturen kan bare blomstre på den plassen som er igjen mellom fortauskanten og fasaden. Mellomrommet mellom bygningene blir «veganlegg» eller bare meningsløse, såkalte «utomhusanlegg». I verste fall opparbeides gatene til privatiserte mellomrom som er stengt for offentligheten, som i Stiklestadkvartalet på Grønland i Oslo. Straume: fra kjøpesenter til by Straume i Fjell kommune utenfor Bergen skal forvandles fra kjøpesenter til en by med urbane kvaliteter (se artikkel i PLAN 6/2008; red. anm.). Dagens veganlegg opparbeides til beplantede bygater som

8 skal romme en rekke funksjoner. Fortauene på begge sider av alle gater skal være minimum 5 m brede, siden vi trenger minimum 2 m til å gå på i tillegg til at fortauene må brøytes og kostes av kjøretøy som også trenger 2 m. Materialfelt med treplantinger tar minst 2 m og fortauskafeene tar også et par meter. En god handlegate bør ha gateparkering og varelevering på hver side, 2 m + 2 m, samt at alle gatene i Straume blir toveiskjørte gater, 6,0 m med kantsteinsklaring på 0,5 m til sammen. Det blir egne sykkelfelt 1,5 m +1,5 m i hovedgaten i Sartorvegen og i Bildøyvegen, med mindre ikke farten er på 30 km/t; da kan syklistene bruke kjørebanen, som i Grønamyrsvegen. De nye gatebreddene i Straume er mellom 19,5 m og 26,0 m på grunn av den sjenerøse fortausbredden som skal romme gatetrærne, etter ønske fra en filantropisk byggherre om å skape en grønn og levende by. Ny, grønn giv hos byplanleggerne Plan- og bygningsetaten (PBE) i Oslo kommune la i fjor sommer ut forslag til Grøntplan for Oslo. Hensikten med planen er å bevare og videreutvikle byens grønnstruktur innenfor byggesonen, i en situasjon med sterk befolkningsvekst og fortetting. Forslaget og planene er omfattende og har en rekke svært positive forslag vedrørende grønn urbanisme, for eksempel: Trær og vegetasjon: «Langs kommunikasjonsårene har trær og vegetasjon ikke bare visuell betydning, men kan også ha en luftrensende og lokalklimatisk funksjon. Her ønskes alleer og store enkelttrær bevart, men det er også behov for videreutvikling og nyplanting. Enkelte utvalgte gater og veier, angitt som viktige kommunikasjonsårer på plankartet, foreslås etablert med allébeplantning. Dette gjelder alle Europa- og riksveiene, ringveiene og strøksgatene i Indre by samt Uelands gate. Ved gjennomføring av tiltak langs disse veiene og gatene skal det plantes allétrær. For veinettet for øvrig ønskes vegetasjon benyttet som estetisk og forurensningsdempende element.» Trær langs kommunikasjonsårer: Alleer og store enkelttrær langs gater og veier bør bevares. Ved omlegging eller utvidelse skal konsekvenser for eksisterende vegetasjon og trær langs den aktuelle strekningen dokumenteres. Tidligere alleer eller enkelttrær bør gjenplantes og gis gode vekstforhold.» Det er kommet innsigelser til planforslaget fra Statens Vegvesen og Riksantikvaren, blant annet når det gjelder den foreslåtte bestemmelse om planting av allétrær. Også Samferdselsetaten i Oslo kommune og Byantikvaren har hatt kritiske merknader. Etter offentlig ettersyn er Grøntplanen bearbeidet og bestemmelsene og retningslinjene om trær samt hvilke gater det skal kreves planting av trær langs er noe endret, men intensjonen om å få til treplanting langs kommunikasjonsårene er opprettholdt. Planen ble nå i våres sendt over til Byrådsavdeling for byutvikling for videre behandling. Hva er et gatetre? Begrepet «gatetre» betyr et oppstammet, løvtre fra planteskolen, som har foretatt en seleksjon av trær som skal tåle å vokse i et urbant gaterom. Gatetrær velges ut fra strenge krav til egenskaper, siden de skal tåle en rekke faktorer og behov; lysbehov, lysgjennomslipp, egnethet for byklima, salttoleranse, estetikk ved blad, blomster, fruktsetting, bark og silhuett. I dag er det ofte ønskelig å plante mange forskjellige arter av trær. Det gir biologisk mangfold og sprer risiko med tanke på plantesykdommer, samtidig som aggressive arter som kan formere seg uønsket i den norske naturen og utkonkurrere Dronning Eufemias gate, Bjørvika perspektiv fra søndre fortau. (Illustrasjon: Dronninga landskap) Plan 3-4/

9 Snitt Sartorvegen, Straume i Fjell kommune. (Illustrasjon: Dronninga landskap) 58 Plan 3-4/2010 lokale arter, kan unngås. Gatetrærne bør plantes store, gjerne fra 5 7 m høye for å kunne stamme dem høyt nok opp til at fotgjengerne kan passere under og for å lage fine perspektiver, og for at greiner ikke skal forstyrre sikt fra busser og lastebiler. Planteskolene har derfor tatt ut sorter som er smalkronet og har opprettvoksende greiner tilpasset gaterommene. Ekstreme forhold Det viktigste arbeidet med å få et gatetre til å trives er å legge forholdene til rette for god rotutvikling. Kampen om plassen i gatetverrsnittet utkjempes med graving og plassering av en rekke kabler, ledninger og rør fra en rekke offentlige etater eller private selskaper som ofte ikke har den nødvendige omsorgen for bytrærne. Sammen med sterk solstråling, høy fordampning og impermeable overflater gjør dette det meget vanskelig å få til den frodigheten vi ønsker på gatetrærne. Vinteren 2010 var kald og lang med mye snø, og dette har sammen med ekstrem salting langs veier og gater tatt livet av titusenvis av trær og busker langs hovedveiene på Østlandet. En hel generasjon av treplanting er bortkastet. Vi raser nå i høy fart gjennom grå samferdselskorridorer der vegetasjonen er død i et belte på m. Store bjørker på m står helt svarte i midten av juni; det hele ser ut som et skrekkscenario slik vi kjenner det fra skogdøden i russiske Nikkel i Murmansk fylke. Plantekassesystem Gatetrærne er mindre utsatt for saltsprut ved lav fart inne i byen enn ved høy fart langs motorveiene. Bruk av regnvann og kunstig vanning vil være positivt for gatetrærne. I arbeidet med omleggingen av Carl Berners plass i Oslo har landskapsarkitektene og ingeniørene utviklet et vannings- og plantekassesystem for å utbedre forholdene for gatetrærne. Støpejernskasser med plass til mange m 3 vekstjord settes ned i fortauene. Det er viktig å gi hvert tre så mye jord som mulig, slik at røttene utvikler seg godt. Frodigheten over bakken vil reflektere dét som ligger under bakken. Videre bygges fortauene opp med såkalt rotvennlig bærelag, som tillater røttene å vokse under fortauene uten at dette fører til setningsskader. Regnvannet samles i renner og føres ned til rotsonen, som er gull verdt for en god utvikling av vegetasjonen. Til slutt installeres et kunstig vanningsanlegg for å vanne trærne de første kritiske årene etter planting.

10 Fra samferdselskorridor til parkgate Utbyggingen av Ring 3 og store tunnelprosjekter de siste 20 år har ført til at Kirkeveiringen (Ring 2) fungerer mer som en intern bulevard og kan bygges ned fra 4 til 2 felt. Carl Berners plass bygges nå om til en rektangulær byplass, 55m x 70 m, med rundkjøringsfunksjon og trikken i midten, noe som reflekterer at kollektivtrafikken prioriteres framfor privatbilismen. Brede fortau og sykkelstier bygges på bekostning av flere kjørefelt for biler. Det plantes trerekker og alleer på fortau og rabatter i alle gater. Trafikken på nye Carl Berner skal gå på byens og menneskenes premisser, og reflekterer et skille fra veganlegg til bygater. Carl Berners plass med omgivelser blir en viktig byformingsoppgave på grunn av omfang, rik detaljering, høy kompleksitet, sentral plassering og i denne sammenhengen: gjennomføring av en helhetlig treplantningsplan for hele området, slik at den store byplanen («Fra Christiania til Stor-Oslo») til Harald Hals fra 1929 fullføres 82 år seinere. Beplantningen i Ring 2 binder sammen Tøyen kulturpark med Frognerparken i en grønn bulevard, slik at Kirkeveiringen vil kunne framstå som en komplett parkgate. Grønne gardiner De store trafikkmengdene i området gjør at bytrærne og det grønne får en funksjon utover det estetiske. De vil fungere som «grønne gardiner» mellom beboernes leiligheter og trafikken. Samtidig vil trerekkene lette orienteringen i trafikkbildet for alle trafikantgrupper og introdusere perspektiver i gatene. Svenskeasalene, som var mellomkrigstidas bytre i området, er hegnet om under byggeperioden og kompletteres med nye. Det skal plantes storvokste og lengelevende edelløvtrær i gatene, som vintereik, tyrkerhassel og spisslønn, som skaper den ettertraktede «blondeskyggen». Søyleeika er allerede Oslos trikketre, og skal brukes som allé i Trondheimsveien langs trikkens midtstilte trasé. Det er funnet plass til forhager langs Christian Michelsens gate. To trekanter oppstår etter at gatene er trukket opp. En liten park i Solbakken og en liten plass ved «Tertitten borettslag» skaper hyggelige, uforutsette småplasser i det stramme og logiske byplangrepet. På den terrasserte midtøya til Carl Berners plass plantes det en furulund. Det er imidlertid beplantningene på fortauene skal sette plassen på blomsterkartet: fire buketter av 36 tokyo-kirsebærtrær skal skape en oppsiktsvekkende blomstring i grårosa og en liten sensasjon i mai når våren er på det aller fineste. Carl Berners plass. (Illustrasjon: Dronninga landskap) Litteratur: 1694/1994 «Horticultura» Christian Gartner, Trondhjem, gjenopptrykket, transkribert med forklaringer og forord av Gudmund Balvoll og Gunnar Weiseth, Oslo, «Les promenades de Paris» Alponse Alphand, Paris 1977 «Plant et tre» Andreas Vevstad, Oslo 1984 «Trær i byen» Magne Bruun, Oslo 1993 «Urbanisme végétale» av Caroline Stefulesco, Paris 2006 «Trær og alleer» Statens vegvesen, Oslo 2007 «Norske hager gjennom 1000 år», Magne Bruun, Oslo 2007 «Porträtt av träd», Bengt Edlund, Stockholm Plan 3-4/