Fisk. &Vilt. Villsvinet kommer Skogshøns og skogbruk Tilrettelagt villmark

Transkript

1 Fisk &Vilt &Vilt Nr Forum for lokal vilt- og fiskeforvaltning Villsvinet kommer Skogshøns og skogbruk Tilrettelagt villmark

2 Fisk &Vilt Innlandsfiske på programmet Nå har vi hørt om det store potensialet for innlandsfiske i snart 20 år, men så langt har det vært mye snakk og få resultater. Kommentaren falt ganske nylig i forbindelse med en konferanse om grønt reiseliv, og kan tyde på at det finnes en del frustrasjon blant enkelte aktører med forventinger til innlandsfiske. Å lufte sin frustrasjon er helt legitimt, men kommentaren føles nok litt urettferdig for alle de som til daglig beskjeftiger seg med innlandsfiske som næringsvei. En mer optimistisk holdning til denne spennende sektoren vil forhåpentligvis gripe om seg med introduksjonen av det nye handlingsprogrammet for innlandsfiske i regi av Landbruks- og matdepartementet. Det er nå satt av fire millioner kroner pr år over statsbudsjettet som skal stimulere til utvikling av innlandsfiske. Pengene skal brukes til aktiviteter innen fisketurisme, næringsfiske og oppdrett i innlandet. Responsen på den første runden med utlysning av midlene viste at det finnes en rekke aktører med engasjement på området. Etter en gjennomgang av søknadene opplyser departementet at det ble meldt inn et behov for rundt 30 millioner kr, fordelt på ca 60 forskjellige prosjekter. Fire millioner kroner blir i denne sammenheng selvsagt bare småpenger, men vi håper her at det regio nale virkemiddelapparatet gjennom Inno vasjon Norge, fylkesmenn og fylkeskommuner følger opp de nasjonale føringene med å sette finansiering av lokale fiskeprosjekter høyt på sine prioriteringslister Vi tror at handlingsprogrammet for innlandsfiske kan bli et vendepunkt for denne næringen, ikke minst i forhold til utvikling av fisket som reiselivsprodukt. Handlingsprogrammet har skapt stor entusiasme, og har vist at det under overflaten (bokstavelig talt) bobler med ideer og tiltak som venter på å bli realisert. Som en direkte konsekvens av handlingsprogrammet vil det nå i regi av grunneierorganisasjonene også bli skapt et nasjonalt nettverk for kompetanseheving, utvikling og markedsbearbeiding innen fisketurisme. Landbruks- og matdepartementet skal så langt ha ros for å legge forholdene til rette. Nå er det opp til små og store aktører og organisasjoner over hele landet å bevise at det mye omtalte potensialet for innlandsfiske ikke bare er prat. En konklusjon er å vente om ca fem år. Utgiver: Norges Skogeierforbund ISSN: Utvikling og redaksjonell produksjon SKOGeieren Lay out Trond Brudevold Redaktør Øyvind Wang, tlf Adresse Norges Skogeierforbund P.B Vika, 0115 Oslo Trykk Naper Informasjonsindustri A/S Neste utgave november 2008 Forsidefoto: Kjell-Erik Moseid F&V nytt Direktoratet for naturforvaltning melder på sine sider (dirnat.no) at to internasjonale forskningsrapporter nå fastslår at lakselusa begrenser resultatet av kalking. For å motvirke forsuring, har en rekke elver blitt kalket gjennom mange år. Dette har vært svært ressurskrevende, men har generelt blitt oppfattet som vellykket. I de fleste elvene på Sørlandet og sørlige deler av Rogaland (fra Stavanger og sørover), har kalkingen hatt god til svært god effekt. Vannet i elvene er ikke lenger like surt, og fisken vender tilbake. I mange kalkede elver på Vestlandet har man ikke oppnådd like gode resultater med hensyn til hvor mye voksenlaks som vender tilbake til elvene. Også her har kalkingen forbed ret vannkvaliteten i forsurede vassdrag og lagt til rette for god ungfiskproduksjon, men det Lakselus begrenser resultatet av kalking kommer mindre voksen fisk tilbake til elvene enn forventet. De nye rapportene påviser en klar sammenheng mellom lakselus på utvandrende smolt og den reduserte oppgangen av voksen fisk til elvene påfølgende år. Rapportene peker på at en stor del av laksesmolten som vandrer ut i havet dør under eller rett etter utvandringen. Dette tyder på at årsaken til dårlige resultater av kalkingen på Vestlandet er de store problemene med lakselus i regionen skriver DN. Bekjemping av denne alvorlige trusselen mot villfisken står allerede høyt på agendaen, men resultatene i disse nye rapportene gir ytterligere argumenter for intensivering av kampen mot lakselus. Dersom man ikke får bukt med dette problemet, kan kalking i fremtiden i verste fall bli helt meningsløs. 2

3 Fiskeravgiften på nett Allerede ved nyttårsskiftet tikket de første betalingene av fiskeravgiften 2008/09 inn og bemerkelsesverdig mange fulgte i kjølevannet. Etter at Inatur Norge, i samarbeid med Direktoratet for naturforvaltning, innførte betaling av fiskeravgiften på nett, er trenden at folk betaler i god tid før laksefiske starter i mai/juni. av Marianne Tveito Hva går fiskeravgiften til? Hvert år får fylkesmennene overført tilskudds - midler som øremerkes til lokale fiskeformål. Bevilgningen kommer fra Statens fiskefond som får sine midler fra innbetalt fiskeravgift. Tilskuddene utløser ofte en lokal prosess og en stor dugnadsinnsats, i følge Direktoratet for naturforvaltning. I 2005 var rammen for tilskudd 2,5 mill. kroner. I 2006 var den på 4 mill. kroner, mens i 2007 økte den til 6 mill. kroner. I fiskeravgiftsbrosjyren for 2008 kan du lese om noen av tiltakene som fikk tilskudd i Du kan laste ned 2008-brosjyren og tidligere utgaver på Av totalt innbetalte fiskeravgifter sesongen 07/08 valgte 25,6 % å betale med kredittkort på nettet. - Målsettingen er at andelen skal øke, sier Vikan Larsen. Direktoratet og Inatur Norge informerer bredt om muligheten. Tilbakemeldinger viser at fiskerne setter pris på tilbudet om online betaling. Også for oss er dette tidsbesparende og rasjonelt. Åbetale fiskeravgiften med kreditkort på inatur.no er enkelt, raskt og rimeligere enn annen betaling. Nettbutikken er døgnåpen. Fiskeravgiftskortet kan du skrive ut umiddelbart og putte i lommeboka. Mister du kvitteringen, finner du den i eget, elektronisk arkiv, i mailboksen, eller du kan få en ny ved henvendelse til Inatur Norge. Fiskeravgift i gave - Særlig laksefiskere som skal være med i trek ning om tildeling av vald velger å betale tidlig, for er ikke avgiften betalt, blir ikke søknaden behandlet, sier Jorunn Vikan Larsen i Direktoratet for naturforvaltning. - Mange synes det er en fordel å ha formalitetene på plass i god tid før sesongen, mens andre kjøper avgiften tidlig for å gi den bort i gave. Er du fylt 16 år og skal fiske etter laks, sjøørrett eller sjørøye i lakseførende vassdrag, må du betale fiskeravgift til Staten. Både offentlige og private oppsynspersoner kontrollerer elvestrekningene i sesongen. De aller fleste fiskerne har stort sett alt i orden, men noen påberoper seg å ikke kjenne til ordningen. Men som laksefisker har du plikt til å kjenne til og forholde deg til de reglene som gjelder. Betalingssatser fiskeravgift 2008 Åsavgift for fiske etter laks, sjøaure og sjørøye: Årsavgift enkeltperson for fiske i vassdrag kr 210 Årsavgift familie ( ektepar/samboere med eventuelle barn mellom 16 og 18 år eller enslige med barn i samme aldersgruppe) for fiske i vassdrag kr 340 Fiske med faststående redskap i sjøen med sesongstart før 1. juli kr 530 Fiske med faststående redskap i sjøen med sesongstart etter 1. juli kr 320 3

4 Villsvinet kommer Villsvinet er slett ingen ny viltart her i landet. I bronsealderens løvskoger hadde villsvinet en ganske stor utbredelse i Norge. Når arten forsvant, kan ikke arkeologene fortelle oss, da villsvinet etter vært ble så oppblandet med tamsvin i de samme skogene at det ikke er mulig å skille beinfunn fra det ene eller annet. I Sverige holdt villsvinet seg helt til på 1700-tallet - en tid hvor uregulert jakt og overbeskatning brakte de fleste viltarter ned på et lavmål. I mellomkrigstiden forteller avisoppslag om rømte villsvin fra oppdrett i hegn både i Østfold og Aurskog- Høland. De fikk alle samme et kort liv i frihet. Av Vidar Holthe ISverige derimot var det langt flere hegn med villsvin, og fra tid til annen rømte det svin som etablerte seg i lokale bestander. Ikke alle var renrasete villsvin. Det var nok en del York og Durroc i blodbanene, men så lenge de er svarte i svoren, varer det ikke mange generasjoner før de både utseendemessig og adferdsmessig er som rene villsvin å regne. Det blir som våre villreinbestander i Forolhogna og Reinheimen nasjonalparker. Her er det jo nettopp de unike villreinbestandene som er hovedmotivet for opprettelsen av nasjonalparkene. Reinen både ser ut som og oppfører seg som villrein, selv om opphavet er noe annet. Den svenske Riksdagen gjorde på tallet en prinsippbeslutning om at villsvinet skulle få etablere seg i Sverige i et moderat omfang, uten at det ble fastsatt noe nærmere bestandsmål. Og etablering har det blitt. Bestanden anslås i dag til dyr, og med en avskytning som siste år kom opp i dyr. Husk at svenskene har en mer upålitelig jaktstatistikk enn vår norske. Utviklingen både i antall og utbredelse er imidlertid klar. Dette går fort, godt hjulpet av jegerne. Først og fremst for å sikre at villsvinet holder seg på eget jaktterreng, og dermed byr på fremtidige avskytningsmuligheter, fôres det ganske intenst. Ja, i Skånes Ôsterlän forteller veterinærmyndighetene at vill-svinbestanden lider både under diabetes 2 og tannråte fordi jegerne fôrer med så mye wienerbrød og andre bakervarer at det går på helsa løs. Denne overfôringen har som konsekvens at overlevelsen blant griseungene er ekstra stor. Fra naturens side har villsvin en flokkadferd hvor de er ganske stasjonære i mange generasjoner. Enten man vil eller ikke, må det derfor erkjennes at en del av spredningen innen Sverige, og nyetableringen på 4

5 andre steder i nabolandet må ha skjedd på hestehengere. Til Norge synes de å ha kommet på egne klauver - svartelistet av myndighetene (Artsdatabankens liste over introduserte og uønskete arter), mer velkomne hos jegerne og med skepsis hos jordbruket og skogbruket. Ja, en får stadig referert at noen ikke forstår forskjellene i status og målsetting for nyetableringen av ulv og villsvin her i landet. Skade Ville villsvin er i utgangspunktet mer skoglevende enn mange har hørt om eller har en oppfatning av. De roter opp relativt mye i skogbunnen - ikke bare i de rikeste løvskogbonitetene. På den måten bidrar de til økt biologisk mangfold ved at urter med spesielt små frø, som f. eks orkideer, får bedre spirevilkår, og også til foryngelse av bøk i våre kystområder, selv om den neppe er noe spesielt ønsket treslag i norsk skogbruk. På innmark kan skadene bli svært store. Overraskende nok er det kanskje på engarealer at de største problemene oppstår. Dette fordi villsvinene endevender torva på jakt etter mark og insekter under bakken. Når enga slås, følger jord med forhøsteren og siloballene, og det er stor fare for botulisme og annen anaerob forgiftning av fôret. Poteter, grønnsaker, korn og fôrmais er også utsatte avlinger. I åpent kulturlandskap kan flokker av villsvin slå seg til ute i kornåkre og maisfelter når avlingene er modne. Det eneste realistiske avvergingsmidlet for villsvinskader er elektriske gjerder. De er enklere å sette opp enn de som brukes for å holde elg ute, men de må settes opp rett, og vedlikeholdes nøye for at ikke en villsvinflokk skal bryte gjennom sperringene. Forvaltningsmål Villsvinproblematikken løses ikke så enkelt som ved å fastsette helårs jakttid. Her er det rom for at lokale og regionale interesser, først og fremst innen våre tre sørligste grensefylker mot Sverige, setter seg ned og blir enige om forvaltningsmål og virkemidler. Det vil stadig komme nye innvandrere over grensen - ikke horder, for det er ikke i den delen av Sverige de har de tettesete bestandene. Men noen vil komme. Vil man ha dem, kan man styre dem med moderat utfôring langt vekk fra skadeutsatte avlinger. Men der må villsvinene få fred, også fra jakt, ellers vil de bare springe over alle hauger. Det man skal drive av avskytning, bør skje som rettet avskyning ved posteringsjakt i den ene eller andre formen. Vil man ikke ha etablering av villsvin, må man ha full oppslutning om en konsekvent strategi, men den bør også gjennomrøres som en avskytning med lite forstyrrelser og med etiske hensyn til når man skyter de førende suggene (prinsippet om yngletidsvernet). Det skal ikke så store forstyrrelsen til før villsvin blir ganske utilnærmelige ved jakt. Jakt i Norge. Direktoratet for naturforvaltning har i forbindelse med fastsettelsen av jakttidene for inneværende femårs-periode uttalt at det er uønsket at villsvinet skal etablere seg her i landet, og har derfor fastsatt jakttid hele året uten yngletidsfredning. De vanlige reglene om grunneiers jaktrett gjelder, slik at det ikke er adgang til å skyte villsvin bare man har kjøpt duejaktkort eller har leid rådyrjakten. Enten må man ha leid adgang til hele jakten, eller man må ha avtalt særskilt med grunneieren at man har anledning til å felle villsvin. Villsvin er å regne som storvilt, med 18 års aldersgrense for jegeren. Det er krav om skyteprøve ved bruk av rifle, og samme våpen som for elg- og hjortejakt. I tillegg er det anledning til å bruke hagle med slugs (fyllingskule). Den vanlige forfølgningsretten for såret storvilt gjelder også villsvin, men det er ikke krav om godkjent ettersøkshund eller at fellingsresultatet skal rapporteres til kommunen. Husk at det er en del som driver oppdrett av villsvin for kjøttproduksjon og salg av slakt, gjerne organisert som medlemmer i Norsk Villsvinlag. Etter forskriftene om hold av vilt i fangenskap, er villsvin som har rømt fra innhegnet område å anse som vilt. Eieren har likevel rett og plikt til å fange inn merkete, rømte individer som befinner seg innenfor en avstand av 5 km fra det innhegnete området, den første måneden etter rømmingen. Villsvin klar for grillen. -Villsvin i viltsaus F O R 6 P E R S O N E R INGREDIENSER 1,2-1,5 kg kjøtt. Poteter Sopp 2 ss hvetemel 1/2 dl vann 1 dl fløte 1-2 skiver geitost 1-2 ss ripsgele En slump rødvin Brokkoli/rosenkål Baby-gulerøtter MARINADE 3 dl rødvin 2 ss olje (helst oliven, jordnøttolje eller solsikkeolje) 1/s ts grovmalt pepper 1 ts salt 1-2 ts tørkede einebær (knuses)/el. 1 ts timian (kommer an på hva du liker) 1 laurbærblad (smuldres). Gjør som følger: Putt kjøttet i en pose og hell marinaden over. Knyt igjen og la kjøttet ligge i kjøleskapet (i værelsestemperatur hvis kjøttet ikke er helt tint) i ett døgn. Hell av marinaden og sil den. Brun så kjøttet i en stekepanne på alle sider, før du putter kjøttet i en gryte. Spe på med litt av marinaden og 2 dl vann. Kokes under lokk på svak varme i 1-1 1/2 time til kjøttet er mørt. Kjøttet vendes. Brun så løk og sjampinjong el. kantareller i smør. Hell resten av sjyen i villsvin-gryten. Til viltsaus bruker du 2 ss hvetemel, som du visper sammen med 1/2 dl vann og 1 dl fløte til en glatt jevning. Ta så litt av viltsjyen fra villsvin-gryten og hell opp i sausen. Som en ekstra spiss på sausen kan du legge opp i 1-2 skiver geitost og 1-2 ss ripsgele. Litt rødvin kan også brukes. Vi anbefaler faste poteter til denne retten (Beate,Pimpernell el. Troll). Sopp/løkblandingen legger du på toppen av villsvinkjøttet, som du har skåret i fine stykker. Dekorer også med litt ripsgele, litt brokkoli/rosenkål og baby-gulrøtter. Serveres med en god rødvin. 5

6 Ønsker og opplevelser hos fisketuristene Prosjektet INNOFINN har kartlagt fisketurister på Østlandet. Bak prosjektet står NINA, ØF, SKI og skogsamvirkene Mjøsen Skog BA, Glommen Skog BA, Viken Skog BA og Utmarksavdelingen for Akershus og Østfold. Både kundenes utøvelse av fiske, forventninger til fiskeferien og hva de opplevde som fisketurister ble kartlagt sesongen Børre K. Dervo, Hogne Øian, Torvald Tangeland og Oddgeir Andersen, NINA. Gjennomsnittlig fiskeinnsats for fiskerne i undersøkelsen var 9 dager etter laks og sjøørret, 20 dager etter annen ferskvannsfisk og 15 dager etter saltvannsfisk. Til sammen blir dette i gjennomsnitt 44 fiskedager i året. Fisketuristene i undersøkelsen er mao svært aktive fiskere. Aktiviteten er over 6 ganger høyere for fisketuristen i denne undersøkelsen, enn for gjennomsnittsfiskeren i Norge. 14 dager av fiskeinnsatsen skjedde i forbindelse med fiskeferier. I gjennomsnitt var de på 4 fisketurer i Hvis vi ser spesielt på den siste fisketuren, som er grunnlaget for denne datainnsamlingen, varte den mellom 2 og 14 dager, med et gjennomsnitt på 5 dager. I gjennomsnitt ble det fisket i 4 dager på ferieturen. Lang fiskesesong For ørret, gjedde, røye og abbor er fiskesesongen lang. En av fem fiskere bruker store deler av året på jakt etter disse artene. Harr har en noe kortere sesong. For denne arten er det ikke noe fiske i perioden november til februar. Ørret har en topp i juni, mens harr har en topp i juli. Fiskeinnsatsen etter gjedde og abbor er relativt lik gjennom hele sesongen. Fiskerne har en lengre sesong enn tilbudet fra de fleste fisketurismebedriftene. Det burde derfor være et potensial for fisketurismebedriftene å forlenge sesongen, hvis fiskeregler og ressursen gir rom for dette. Ørret og harr var de artene det ble fisket mest etter både når det gjelder antall dager og som andel av fiskerne. I gjennomsnitt var antall fiskedager etter harr og ørret henholdsvis 14 og 11 dager. Nesten samtlige av fiskerne fisket etter ørret, mens 70 prosent fisket etter harr. Det var også svært mange av fiskerne som fisket etter arter som abbor, gjedde og røye. Fiskekamerater viktig Andre fiskere var den klart viktigste informasjonskilden når fisketuristen valgte feriemål. Annonser på internett var den nest viktigst informasjonskilden. Bedriftenes hjemmesider og diskusjonsforum på internett var også viktig. Tradisjonelle mediekanaler som radio, fjernsyn, aviser, magasiner og brosjyrer hadde relativt liten betydning sammenlignet med fiskekamerater og internett. Lokale turistkontorer og reiselivsmesser var mindre viktige informasjonskilder. Reisefølge Når fiskerne reiser på ferie, er det svært vanlig å reise flere sammen. Hele 87 prosent av fiskerne var sammen med andre. For de som reiste med andre var det i gjennomsnitt 3,28 personer i reisefølget. Familie ble oppgitt som reisefølge i 42 prosent av tilfellene. Trettisju prosent av fiskerne oppga at de var sammen med venner, mens forretningsforbindelser eller arbeidskolleger i denne undersøkelsen utgjør 7 prosent av reisfølget. Fiskeferien Overnatting og fisketillatelse er det vanligste innholdet i de tilrettelagte fiskeferiene fiskerne kjøper. Hele 9 av 10 fiskeferieprodukter inneholdt overnatting, mens 7 av 10 inkluderte fisketillatelse. Guiding forekom i 15 prosent av feriene, mens transport forekom i 9 prosent. 6

7 Måltider forekom i svært få av fiskeproduktene. Kun i 1 av 20 fiskeferier fikk fiskerne servert mat. Interessen for tilleggsaktiviteter er generelt liten. Sju av ti fiskere sa de var uinteressert i tilleggsaktiviteter som gårdsbesøk, galleribesøk, ridning og golf. Interessen for rafting og jakt var noe større, hvor henholdsvis 28 og 27 prosent var interessert eller meget interessert. Det er litt større interesse for fiskerelaterte aktiviteter som fluekastekurs, handle i spesialbutikk for fiskeutstyr og fiskepub. Interessen for å besøke lokale restauranter var også relativt høy. For alle disse aktivitetene var omkring 7 av 10 fiskere litt eller mye interessert. Mellom 4 og 7 prosent fiskerne hadde planlagt å benytte seg av en eller flere av disse tilleggsaktivitetene eller tjenestene i løpet av fiskeferien. Den lave interessen for tilleggsaktiviteter viser at vi har med spesialiserte sportsfiskere å gjøre, der nesten alt handler om fiske. Samtidig ser vi også at interessen for tilleggs - aktiviteter er litt større enn de som reelt benytter seg av slike tjenester. Svarene tyder på at informasjonen om tilleggsaktiviteter er for dårlig. Svært mange av fisketuristene oppga at de ikke hadde kunnskap om hvilke tilleggs - aktiviteter som var tilgjengelig i det området de var på fiskeferie. Hvor fornøyd er fiskeren? Fiskerne i denne undersøkelsen skulle ved ankomst ta stilling til en del utsagn om hvilke forventninger de hadde til fiskeoppholdet. Ved avreise skulle de ta stilling til utsagn om hvordan de hadde opplevd fiskeferien, dvs hvilket utbytte de hadde. Fiskerne skulle vurdere påstandene på en skala fra 1=helt uenig til 5=helt enig. En gjennomsnittskår fra 3 og oppover viser økende grad av enighet. Det generelle inntrykket er at de var svært fornøyd med fiskeferien. Hele 8 av 10 fiskere var så fornøyd med fiskeoppholdet at de vil anbefale andre og reise til samme sted for å fiske. Kun en av 20 fiskere svarte at de ikke ville anbefale til andre å reise til samme sted. Det var også et flertall av fiskerne som sa at fiskeopplevelsene var bedre enn forventet. Vi har sett nærmere på hva fiskerne var mest fornøyd med og hva de var minst fornøyd med. Fisketuren er delt inn i følgende hoveddeler: 1) fiske og fangst, 2) tilrettelegging og priser, 3) overnatting og service, 4) omgivelsene. Fangst Fiskerne skåret høyt på forventningene til fisket. I gjennomsnitt ble påstandene om godt fiske vurdert til 4,3 og muligheten for å få stor fisk til 4,2 (mellom enig og helt enig), mens mulighetene for å få mye fisk ble vurdert til 3,7 (mellom nøytral og enig). Fiskernes utbytte av fiskeopplevelsen er imidlertid dårligere enn forventningen de hadde før fiskeferien. Det som faller dårligst ut er forventninger om godt fiske og muligheten til å få mye fisk. Forskjellen regnet ut som en differanse mellom skåren for forventninger og utbytte blir henholdsvis -0,7 og 0,2. Årsakene til at forventningene til selve fisket ikke ble helt innfridd kan være både at fisket reelt ikke er så bra og at markedsføringen av produktet har skapt overdrevne forventinger. Fiskerne oppgir at den viktigste informasjonskilden til fiskeferiene er bedriftenes internettsider og anbefalinger fra fiskekolleger. Bedriftene er kanskje heller ikke ærlige nok i egen markedsføring. Det som kanskje har enda større betydning er at tips fra fiskekolleger er viktig for valg av fiskeplass. De vellykkede fisketurene blir kanskje i større grad formidlet enn de mindre vellykkede turene. Fiskeforholdene som vannføring og været vil selvsagt også kunne påvirke fiskeopplevelsen. Det ble også spurt om hvilke holdninger de hadde til fangstbegrensninger og gjenutsetting. 9 av 10 fiskere var positive til fangstbegrensing, mens 6 av 10 var positiv til gjenutsetting. Svarene viser at spesialistenes fiskeopplevelse er avhengig av en attraktiv fiskebestand og at de fleste derfor ser en egeninteresse i en skånsom beskatning. Samtidig ser man også at fangst er viktig for en god fiskeopplevelse. Det er også viktig for noen av fiskerne at de kan ta med noe fisk hjem. En av fire fiskere oppgir at det er viktig for dem å spise den fisken de fanger, mens halvparten sier seg enig eller helt enig i at gleden ved å fiske forsvinner dersom de ikke kan ta med minst én fisk hjem. Vertskap. Det er en tendens til at fiskerne har en bedre opplevelser enn forventet av pris på andre tjenester, service og vertskapet. Generelt la fiskerne mindre vekt på overnatting, priser på andre tjenester og service enn selve fisket. En viktig grunn til at dette ble mindre vektlagt kan være at de ikke er spesielt godt vant med disse delene av fiskeferien. Godt vertskap skårer imidlertid høyt (4,5). Fiskere er kunder som i stor grad er entusiastiske og høyt involverte. De er opptatt av selve fisket. Et vertskap som er hyggelig, kan veilede de besøkende og guide dem til gode fiskeopplevelser som blir høyt verdsatt. Vertskapet kan dermed indirekte være med og påvirke fisketuristen sin totalopplevelse av fiskeferien på en positiv måte. Dette vet vi er av stor betydning mhp senere gjenkjøp. 7

8 Skogshøns og skogbruk Etter mange år i dødens Kort om jerpa Ifølge Norsk Ornitologisk Forenings «Norsk Fugleatlas om hekkefuglenes utbredelse og bestandsstatus i Norge,» er jerpa i Norge godt utbredt» over sentrale deler av Østlandet i første rekke Telemark, Vestfold, Buskerud og Oppland, samt noe i Hedmark. I tillegg er det en god bestand av jerpe i Trøndelag og Helgeland, pluss noen få slengere i Pasvik i Finnmark. Jerpas utbredelse følger den naturlige granas ditto i Norge, men den er meget stasjonær og mangler derfor mer eller mindre foreløpig i Agder, vestlandsfylkene og nord for Saltfjellet og nordover. Utenom gran er svart- og gråor helt sentrale treslag i jerpas verden, og derved bekreftes et inntrykk av en fugleart knyttet til barskog iblandet mye lauv i første rekke or, på middels og høy bonitet. Kort om orrfuglen Orrhanens buldring i spillet etterlater ingen tvil om hvem det er som vil vise seg fram. I tillegg - der jerpa smetter unna på svirrende vinger inn i nærmeste granholt, setter orrfuglen opp farta og drar unna i langt mer åpent terreng. Orrfuglene finnes i relativt åpent skogsterreng over omtrent hele landet med unntak av snaufjellet. Den spiller på myrer og islagte vann og er i langt mindre grad enn storfuglen en utfordringsart for skogbruket hva angår spillplassene. Norsk Fugleatlas antyder en hekkebestand på til fugler, men svingninger fra år til år er meget vanlig. Forskning viser at tiuren også spiller i yngre skog der forholdene er lagt til rette. Foto: Anders Hals Skogshøns særlig storfuglen og aller mest tiuren, er arter med symbolsk betydning for svært mange både i og utenfor skogbruket kanskje flest utenom etter diverse medieoppslag å dømme. Grunnlaget for mye av den kritikken som har vært reist mot skogbruket, er det trolig ikke lenger grunnlag for om en skal tro oppdatert kunnskap som ble presentert på et seminar om skogshøns og skogbruk på Skogbrukets Kursinstitutt (SKI) i april. Av Anders Hals Seminaret var et samarbeid mellom Norges Skogeierforbund og SKI, og som forelesere hadde man fått hyret mange av dagens kapasiteter innen forvaltning av storfugl, orrfugl og jerpe i Norge. Kort om storfuglen Storfuglen er den av de tre artene det har vært mest medieblest om, og kanskje den med størst symbolverdi av samtlige skogshekkende fuglearter her i landet. Hekkebestanden ble i 1994 anslått til par. Storfuglen er som orrfuglen, utbredt over omtrent hele landet, men gjennomgående litt mer glissent. Det aller meste av oppmerksomheten omkring storfuglen går på dens spillplasser. Nyere forskning noe ikke minst seminaret på Honne var mye innom, legger imidlertid vel så mye vekt på sikring av oppvekstområdene. Fra de klekkes en gang på forsommeren, skal hannkyllingene legge på seg flere kilo innen vinteren. Da er kyllingene avhengig av proteinrik føde først og fremst insekter, og dette finner de i myrkanter og sumpskog. Jakta Alle skogshønsartene er jaktbare arter, men det er dårlig med statistikk utelukkende på jerpe. Jaktstatistikkene for orrfugl og storfugl er derimot rimelig gode. Ser vi på orrfugl og storfugl, hadde begge en glansperiode midt på 1980-tallet (i reveskabbtida). Hvert eneste år de siste ti årene er det blitt felt storfugl og rundt det dobbelte og vel så det med orrfugl. Et viktig trekk i avskytingen er at om antallet felte storfugl har svingt litt fra år til år, så finner vi år for år igjen nøyaktig de samme svingningene hos orrfugl spesielt de siste 10 år. Leiken Under seminaret som hadde 60 deltagere fra privat og offentlig veiledning, fra fylkesmennenes miljøvernavdelinger, fra skogeier - andelslag, tillitsvalgte, private skogeiere og andre fra Agder i sør til Finnmark i nord, var 8

9 posisjon populasjonsforhold og habitatskrav to av flere sentrale temaer. De som tok turen for å få vite mer om selve leiken til storfugl og orrfugl, fikk neppe høre så mye nytt. Nyere forskning har vist hvordan det kan dannes nye storfuglleiker. Ungtiurer oppsøker vinterbeiteområdene til røyene (yngre produksjonsskog av furu). Noen røyer blir så lenge at spillet er i gang og parring kan skje. Derved har den unge beileren skjønt poenget og oppsøker samme stedet neste år. Dette har skjedd mange steder i norske skoger de siste årene, slik at den tradisjonelle leiken ikke nødvendigvis er så avgjørende for artens videre liv som en til nå har trodd. Jerpa er sterkt knyttet til forekomsten av or. Foto: Terje Johannessen. Oppvekstvilkårene Skogshøns dør generelt en brå og voldsom død, ifølge Tomas Willebrand, professor ved Høgskolen i Hedmark, avdeling Evenstad. Rovvilt, jegere, biler og kraftledninger tar godt for seg, men avgangen er spesielt høy blant kyllinger fra eggstadium og til over høstjakta. Rundt ni av ti ungfugler dør før den første vinteren. Mange av dem dør på eggstadiet, men en relativt sett like stor andel dør som kyllinger. Tap av egg og kyllinger styrer svært mye i skogshønsenes opp- og nedgang, og det hjelper lite med totalt fravær av rovvilt som rev og mår, om forholdene for øvrig er slik at kyllingene ikke finner tilstrekkelig med proteinrik føde, dvs. insekter. Slik dør orrfuglene Willebrand viste at avgangen av fugl ikke er helt lik artene imellom, og at det også er betydelige forskjeller mellom kjønnene innen en og samme art. Han trakk fram orrfuglen i så henseende. Ved Boda viltforskningsstation i Sverige undersøkte man dødsårsakene hos haner og høner av orrfugl, og forskjellene var påtagelige. 65 % av orrhanene ble tatt av rovfugl, mens rev, mår o.a. rovpattedyr tok 25 % av hanene. Blant orrhønene havnet 46 % i klørne på en rovfugl, mens 48 % ble tatt av rovpattedyr. Forklaringen kan bl.a. ligge i at orrhanene er veldig synlige i landskapet og sånn sett lette å sikte seg ut for en rovfugl, mens orrhøna bl.a. tilbringer en del tid med ruging og sånn sett er lettere tilgjengelig for rev og mår. Sammenhengende kantsoner med fuktige forhold er viktige kyllingbiotoper for skogshønsene. Variasjoner gjennom året Dette bekreftes av at det er større naturlig avgang av orrhaner på ettervinteren og våren, når orrhaner flest gjør lite for å skjule sin tilstedeværelse. I tillegg har orrhanen et markert høstspill, som sikkert heller ikke går upåaktet hen hos sultne rovfugler. Det kan være store variasjoner i avgangen gjennom året, og det å forutse avgangene er en liten utfordring for enhver viltforvalter. Fra vår til høst er det vanskelig å si noe om hvordan det blir. En kjenner for eksempel ikke alltid hekkesuksess for den ene eller andre arten i samspillet. Fra høst til vår er det enklere. En vet noenlunde hvor mye rovvilt tar, jaktuttaket er også noenlunde kjent, og en vet mye om fuglenes bevegelser gjennom vinterhalvåret. Alt dette gjør det enklere ha en brukbar formening om hekkebestand osv. den kommende våren. Kyllingbiotopene Hunnfuglene legger sine reir helt usystematisk over det meste av skognaturen slik at rev og mår ikke har et mønster å gå etter for å finne skogshønsreir. Når eggene er klekket, har hunnfuglen færre muligheter å spille på for å hindre rovviltangrep. Kyllingene skal vokse fort for fortest mulig å få en viss flyveevne. Det betinger næringsrik føde dvs. insekter, og den slags finner de først og fremst i fuktige vegetasjonstyper som sumpskoger, myrer og kantsoner i overgangen myr/fastmark. Det er derfor her vi gjennomgående finner hunner med kull utover sommeren. Det er imidlertid uhyre viktig at slike soner henger mer eller mindre sammen. Skal små kyllinger krysse større, åpne partier for eksempel et ferskt hogstfelt, kan turen i seg sjøl være strabasiøs nok, men ute på et åpent område er det mange øyne som følger med og alle er ikke like vennligsinnede. 70 % av klekte kyllinger dør på kyllingstadiet. Skal en sikre skogshønsene en trygg og god tilværelse og kanskje øke den jaktbare bestanden, derfor må kyllingbiotopene sikres. Dette er trolig det viktigste tiltaket som skogbruket kan gjøre for storfugl, orrfugl og jerpe. 9

10 Elgforvaltning på ville veier? Våre mest produktive elgstammer har over 1,2 kalver per ku inkludert kviger. Dette viser hva dyrene er i stand til på rike beiter av god kvalitet. Mer enn 2/3 av kvigene kan da gå i brunst og få kalv som toåring. Våre dårligste stammer har 0,5 kalver eller færre per ku, og det tar tre til fire år før de fleste kom - mer med sin første kalv. Vinterfôring løser ikke dette problemet, sommerbeitene må i stedet restaureres. Dette krever lavere beitepress og aktivt viltstell. Av Knut Solbraa, UMB. Ved liten elgtetthet er det nok mat av høy kvalitet. De fleste dyrene taper likevel noe vekt vinterstid på grunn av snø og relativt lav beitekvalitet. De tar dette igjen på godt sommerbeite og når de vekter som er mulige for de enkelte alderstrinn. Høye vekter fører til høy fertilitet. Hva skjer ved overbeite? Tradisjonelt har norsk elgforvaltning vært en én-artsforvaltning uten hensyn til et avtagende tilbud av kvalitetsbeite og negativ virkning på andre organismer og inntektskilder. For 20 år siden begynte sørlandselgen å tape vekt og få færre kalver. Andre stammer har fulgt etter, slik at en stor andel av norsk elg nå har en kalvefrek - vens rundt 0,5 til 0,6. Elgen velger alltid det beste fôret. Blant trær og busker er dette rogn, osp, selje (ROS) og vier, ellers har lyng, eik, einer og furu en viktig rolle. Disse vekstene må dekke matbehovet i 8 til 10 måneder årlig. Maksimalt kan rene sommerbeiteplanter tas i fire måneder før de visner ned. Mange steder beiter elgen mye på lyng, busker og trær også i denne perioden. Alt midt på 1980-tallet var de beste artene av lauvtrær, som ROS, vier og eik, lokalt ødelagt som beiteprodusenter. Dette gjør at elgen må greie seg med dårligere kvalitet og ofte finner for lite mat vinterstid. Elgens kvalitet Det er nær sammenheng mellom hunndyrenes vekt og deres mulighet til å føde kalver. Ved slaktevekter over 135 til 145 kilo går en stor andel av kvigene i brunst. Ved vekter under 120 kilo er sjansene til å føde en kalv året etter små. Ei lett ku klarer ikke å bære fram kalver årlig Dette skyldes ikke nødvendigvis at dyrene ikke går i brunst. Observasjoner fra overkjørte elger, for eksempel i Eidsvoll og Stor-Elvdal, viser at det drepes en langt større andel kyr med ufødte kalver, også tvillingkalver, enn det blir sett under jakta. Også Elgfôringsprosjektet viser et slikt misforhold som kan skyldes at drektige kyr ikke makter å bære frem levedyktige kalver på grunn av for lite mat. I en rekke tilfeller har man - gel på kvalitetsbeite ført til at mange elger sultet i hjel vinterstid. Selv uten massedød blir levetiden forkortet. Dagens mottiltak Noen forsøker å takle dette problemet med fôring eventuelt sammen med en forsiktig nedskyting av stammen. En beregning innenfor Atndalsprosjektet viste at de mengdene som gikk med på fôringsplasser svarer til mellom 5 og 10 % av stammens årlige behov for mat fra lyng, busker og trær. Fôringen strekker seg over rundt fire måneder. Det er ikke sannsynlig at dette 10

11 øker elgstammens høstvekter og produktivitet. Nytteverdien av elgfôret er vurdert til maksimalt 50 øre per kilo eller rundt fjerdeparten av en vanlig pris for siloballer. Selv om fôringen kan dempe vekttapet for enkelte dyr, holde dyr unna trafikkårer og minske skade på furuforyngelser, kan den koste mer enn den smaker som viltstell. Alternativ Ved overbeiting er det viktig å få beitepresset under det plantene tåler så raskt som mulig. Det finnes neppe gode løsninger uten nedskyting. Etter at plantene er kommet i god vekst igjen, vil elgstammen kunne bygges opp til en bæreevne som ligger over dagens. Mange har ikke mot til å gjen - nomføre denne operasjonen og ligger foreløpig med overbeite gjennom ett eller et par 10-år. Dette gir en vesentlig lengre periode med ødeleggelser av beitet og større tap av skogproduksjon og elgkvalitet enn nødvendig. Resultatet er at elgtettheten til slutt må langt lavere enn det som hadde vært nødvendig ved en rask reaksjon. Dessuten tar det da lang tid både å restaurere beiter og deretter elgen selv. Dette siste skyldes at ei lett ku får en lett kalv som blir ei ny lett ku osv. Det tar flere generasjoner før dette er reparert. Vest-Agder er nede på rundt 30 % av den elgtettheten de hadde ved start av nedskytingen for snart 20 år siden uten at elgen har bedret sin kondisjon. Ringerike snudde utviklingen med 60 % reduksjon. Vinterfôring feil strategi? Vinterfôring angriper problemet ved feil tidspunkt. Vektøkninger kommer på sommerbeite. Avtagende høstvekter og lav fertilitet må derfor tolkes slik at sommerbeitene har for dårlig kvalitet. Vi kan holde en høy elgtetthet ved fôring vinterstid. Da vil overbeite på sommerens beiteplanter øke, og vektene fortsetter å synke. Synkende naturlig matproduksjon kan ende i en elgstamme med lette dyr og få kalver til tross for fôring. Høy fertilitet krever at dyrene får tilstrekkelig tilgang på kvalitetsfôr sommerstid. Dagens vinterfôring kan ikke erstatte dette. Hvor mye mat skal til for å skyte en elg? Når kalvefrekvensen synker, må det til flere dyr i vinterstammen for å få frem en skytbar elg. Forbruket av mat fra lyng, busker og trær per skutte dyr øker med synkende antall kalver per ku. Jeg har regnet på dette under forutsetning av to kyr per okse, økende naturlig avgang og avtagende fôrforbruk ved avtagende kalvefrekvens og en kalvekvote på 25 %. Beregningene viste at med 1,2 kalver per ku trenger stammen kilo slikt fôr for hvert dyr vi kan ta ut. Dette øker til kilo ved 0,8 kalver og ved 0,6 kalver per ku og over kilo ved 0,5 kalver. Ved å opprettholde en konstant avskyting ved et overbeite som minsker kyrnes evne til å føde kalver, blir resultatet et raskt økende underskudd på mat. Ved å øke kyrnes vekt og fertilitet gjennom å tilby et bedre sommerbeite, vil fôrbehovet per skutte dyr synke, risikoen for at dyr sulter i hjel blir mindre og vi kan etter hvert skyte flere dyr i godt hold. Banebrytende prosjekt for salg av jakt Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund gjennomførte i vinter et forprosjekt kalt håndplukket jakt. Erfaringene og resultatene var her så positive at man nå tar sikte på å starte opp et hovedprosjekt i løpet av sommeren. Et Håndplukket for jaktturisme vil kunne føre til økt synlighet og utvikling av jaktturismenæringa i Norge. Rapporten fra forprosjektet gir en oversikt over aktørene i næringa i dag, og vurderes som et godt utgangspunkt for det videre arbeidet. Godt innarbeidet konsept Håndplukket har etter hvert blitt et kjent begrep som navnet på et arbeidskonsept for videreutvikling av reiselivsprodukter med høy kvalitet. Innovasjon Norge står ansvarlige for gjennomføringen, som foreløpig omfatter prosjekter for bygdebaserte kurs- /konferansetilbud og tilbydere av laksefiske. Det er i prosjektene fokus på felles profilering og markedsføring, nettverksbygging og utvikling. Jaktnæring med stort potensial Forprosjektet viser at det finnes flere aktører enn man kunne forvente som driver aktivt med jaktturisme; i alt ca 100. De fleste arter og geografiske områder er dekket, men storviltartene utgjør ikke overraskende hovedtyngden. Arbeidet viser også at mange selger sine produkter til utenlandske jegere. Tradisjonell markedsføring brukes i liten grad, og mye av salget skjer på gjenkjøp eller via ryktebørs eller kontaktpersoner. Mange av bedriftene er basert på egen eiendom. Men flere, særlig nye bedrifter, er basert på utviklere/entreprenører som utvikler reiselivsprodukter i samarbeid med flere enkeltgrunneiere. Det er også gjort dybdeintervjuer med noen av de som driver jaktturismenæring for å få litt mer innblikk i enkeltaktørens fokus, erfaringer og utfordringer. Hovedprosjekt i løpet av sommeren? Det som er samlet av opplysninger er brukt som grunnlag for utvikling av et hovedprosjekt. Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund har sendt et formelt brev til Innovasjon Norge, hvor man ber om at det igangsettes et nasjonalt prosjekt kalt Håndplukket Jakt så snart som mulig. Svar forventes i løpet av den nærmeste måneden. 11

12 Tilrettelagt villmark Foto: Anders Øland Vekslende bruk av naturressurser som grunnlag for drift gjennom hele året er et ideal, men også en utfordring for mange tilbydere av naturbasert reiseliv. Nesten 200 mil fra hovedmarkedet i østlandsområdet og 20 km fra nærmeste bilvei, har man på Nedre Mollisjok Fjellstue klart nettopp dette. - Isfiske ut april, fiskesesong fra juni til september, rypejakt i september og oktober, scootersafari fra januar og ut mai, samt vinterjakt i februar og mars. Det er vel nå nesten bare november og desember som ikke er sesong, sier vert Per Edvard Johnsen som driver stedet sammen med sin kone. Av Øyvind Wang Nedre Mollisjok er en riktig fjellstue, og en av de få som ikke ble knyttet opp til eksisterende veinett da disse ble bygget i Finnmark. Fjellstua ligger bokstavelig talt inne på vidda, midt mellom Alta og Karasjok med 7 mil i begge retninger. Å reise hit må derfor planlegges, men når man først har tatt turen, blir man rikelig belønnet for innsatsen. Vertskapet Per Edvard og Randi er unge mennesker med to smårollinger som bestemte seg for å overta og drive den tradisjonsrike fjellstua videre etter sine foreldre. Per Edvards familie slo seg til her inne på fjellet, fordi, som Per Edvard selv formulerer det, «det var rypa som trakk». De første tilbud til besøkende ble startet av foreldrene til Per Edvard på 1980-tallet, og omsetningen fra disse aktivitetene har blitt stadig viktigere. Tradisjonell gårdsdrift er minimal etter at saueholdet ble avsluttet for tre år siden, og i dag kommer mesteparten av inntekten fra reiseliv. Besøkende fra hele Europa Selv om fjellstua i utgangspunktet kan virke utilgjengelig, er den ikke det. Den enkleste transportmåten er å leie sjøfly eller helikopter i Alta, som på rundt en halv time flyr deg inn til denne perlen. Vertskapet har i dag mange besøkende i fra Tyskland, Sverige, England og selvsagt Norge. Fra det nasjonale markedet er det spesielt rypejakta i september som er etterspurt. - Det ringer folk hele året og spør om rypejakt, så ryktet om at vi kanskje har viddas beste rypeterreng må være godt spredd, sier Per Edvard Johnsen, tydelig fornøyd. Man kan også starte tur opp mot fjellstua fra Couddatmohkki, som ligger 4,5 mil fra Karasjok. Opp til fjellstua er det herfra 2 mil, som kan tilbakelegges til fots om sommeren, eller med terrengbil, firehjulsykkel eller sykkel. Det er ulendt terreng for motorkjøretøy slik at turen beregnes til 2 timer en vei. Tar man beina fatt, vil man normalt bruke mellom 4 og 5 timer avhengig av kondisjon. Om vinteren er Mollisjok mer tilgjengelig siden det går scooter - løyper både fra Alta og fra Jergul eller Karasjok. Fortsatt plass til flere Fjellstua er nyrestaurert, og Per Edvard og Randi har totalt 54 sengeplasser, fordelt på 5 12

13 Foto: Anders Øland hytter og rom i hovedbygningen. De har moderne kjøkken, sanitærforhold, peisestue og spisestue. I tillegg finnes det badstue og torvgamme på anlegget. Torvgammen benyttes til røyking av kjøtt i tillegg til at gjester som ønsker det, kan benytte den ved bespisning. På Mollisjok setter man naturlig nok fokus på viddas eget kjøkken, og det tilberedes de lekreste retter av de ressurser som kan hentes rett utenfor fjellstuas vegger. Både sommer og vinter hentes det ørret, røye, harr, gjedde og abbor ut av Iesjokka, en av de mest fiskerike vassdragene i Finnmark. I tillegg er det mulig å fiske laks, i fossekulpen 3 km. fra fjellstua. I hovedsesongen for fiske og rypejakt forsøker vertskapet å begrense antall gjester til ca 20, selv om pågangenkan være stor. - De fleste reiser langt for å oppleve freden på vidda, og det er derfor viktig for oss at ikke stedet oppfattes som overbefolket, sier verten. Under utøvelsen av jakt og fiske, har man et stort område til disposisjon. Man kan fiske i nye vann hver dag, og det generelle fiskepresset oppfattes som svært lavt. Finnmarkseiendommen Grunneierforholdene i Finnmark er jo litt spesielle i norsk sammenheng, ettersom over 90 % av arealet i fylket forvaltes av Finnmarks - eiendommen. For Nedre Mollisjok betyr dette at vertskapet selv har rett til å drive jakt og fiske, men ikke er rettighetshavere i tradisjonell forstand. - Dette er helt uproblematisk. Jakt- eller fiskekort kjøpes av Finnmarkseiendommen, og dette ordner vi for gjestene som en del av pakken, forteller Per Edvar. Prisen for en ukes fiskekort i hele Finnmarkseiendommen koster i 2008 kr 350,-. Eventyrlig fiske De fleste som kommer til Mollisjok for å fiske, har fjellstua som base, og benytter seg av vekslende fiskeplasser i løpet av oppholdet. En slik grunnpakke koster ca kr 5.000,- pr uke pr person. Guide og transport med båt til fiskeplasser kan kjøpes i tillegg. Det fiskes primært etter ørret, røye og harr, men det er også en økende interesse for gjedde. Nye produkter utvikles stadig, og et av de mest spennende tilbudene er en ukes opplevelsespakke. Innholdet burde virkelig appellere til den eventyrlystne sportsfisker. Her blir man hentet på flyplassen i Alta, for deretter å bli fraktet med sjøfly langt inn på vidda. På møteplassen treffer man guiden, som har båt og alt av utstyr som er nødvendig for en ukes opphold. De neste dagene ferdes man gjennom villmarken på viddas vannveier, sover i medbrakt lavvo og fisker på nye plasser hver eneste dag. I løpet av en uke tilbakelegger man ca 40 km, før man avslutter turen på nedre Mollisjok med transport tilbake til Alta. Hele turen er beregnet på små gruppe med 3-5 personer, og koster i 2008 kr ,- pr. deltager med mat inkludert. I utvikling av disse produktene er det hele tiden lagt vekt på at fisket skal være så effektivt som mulig. Foto: Anders Isberg Unikt produkt få konkurrenter Nedre Mollisjok er med i Din Tur - katalogen Ferskvannsfiske i Norge i 2008, og ansvarlig for innlandsfiske Bjørn Knutslid i Din Tur har en klar oppfatning av hva som gjør Nedre Mollisjok så spesiell. - Det viktigste ved vurdering av produkter vil alltid være i hvilken grad selve fisket holder mål rent kvalitetsmessig. I dette området på Finnmarksvidda er det tette bestander av stor fisk, som gjør fisket svært godt, sier Knutslid. Han fremhever også at god tilrettelegging gjør tilbudet svært attraktivt. - At man kan bo komfortabelt midt inne på vidda, med transport helt frem, god mat og med et trivelig vertskap, gjør Nedre Mollisjok helt unikt. Foreløpig er det ikke mange produkter som kan tilby denne kombinasjonen av effektiv transport, god standard på overnatting, storartet fiske og villmarksopplevelse, sier Knutslid. -Hva så med avstanden til markedet; mange opplever vel unektelig at det er langt til Finnmark? - Ja, men hvis man ser på reisetid, så er det jo egentlig helt uproblematisk. Det er gode flyforbindelser til Alta, og man får personlig transport helt frem til Nedre Mollisjok Fjellstue. Dette betyr at man kan stå helt alene og fiske ved et vann på Finnmarksvidda bare 4-5 timer etter at man har lettet fra f. eks Gardermoen, avslutter Knutslid. Alle anbefales å besøke Finnmark minst en gang i livet. Er man i tillegg fiskeinteressert bør i så fall Nedre Mollisjok komme høyt på prioriteringslisten. Foto: Anders Isberg 13

14 VILTET- BIOLOGI OG FORVALTNING Her er det grunn til å ta frem alt man har av superlativer. Forlaget skriver at det er en ny utgave av en gammel klassiker. Olav Hjeljord kom med læreboka VILTBIOLOGI, skrevet for studenter ved Landbrukshøgskolen i Dette er ikke noen ny utgave. Dette er en helt ny bok! lagt opp på en ny måte! Av Vidar Holthe Det som imponerer og begeistrer med denne boka er hvordan Olav Hjeljord har klart å følge med i den nyeste forskningslitteraturen på hele dette fagområdet fra fysiologi og adferd,fra sjøfugl og smågnagere til storvilt og mårdyr, og videre hvordan han har klart å bruke disse forskningsresultatene som eksempler hele veien gjennom boka. Boka er bygd opp over tre hovedkapitler. Først kommer genetikk, atferd, fysiologi og populasjonsdynamikk. Deretter kommer de enkelte artsgruppene av vilt, her begrenset til fugler og pattedyr. Smågnagerne er med, men ikke flaggermusene. Til sist kommer et hovedkapittel om viltbestandenes forhold til jordbruk, skogbruk, jakt, forurensning og forstyrrelse. Målgruppen for boken er studenter ved universiteter og høgskoler, samt personer innen privat og offentlig, regional og lokal viltforvaltning. Boken kan med fordel leses av alle som har til hensikt å hevde sterke meninger om vilt og viltforvaltning, slett ikke bare jegere. Jeg tror det var statsminister Oddvar Nordli som for mange år siden uttalte at viltstellet (som det den gang ble benevnt) mer enn noe annet var preget av at det her var anledning til å hevde alle mulige sterke synspunkter og meninger uten å ha noen som helst faglig dekning eller bakgrunn for sine standpunkter. Nå burde det ikke lenger være mulig å unnskylde seg med det. Hjeljords bok er faglig tung, men den er befriende fri for fremmedord og uforståelig forskningsspråk. Begreper og uttrykk som brukes her og i annen viltfaglig litteratur er omhyggelig forklart i egne faktaruter. Ikke bare som en ordliste, men hvorledes begrepene brukes for å beskrive genetiske, adferdsmessige og fysiologiske forskjeller osv. Hele boken er lagt opp slik at man kan lese et avsnitt her og et avsnitt der. Innholdslisten og stikkordlisten bak referer til de aktuelle stedene man finner nettopp det man leter etter, og det er ikke alltid tilfellet med en fagbok. Etter å ha lest frem og tilbake flere ganger savner jeg kanskje en noe fyldigere gjennomgang av forhold omkring sykdommer og parasitter. Noe som kan synes å bli mer aktuelle problemstillinger for våre viltbestander med de klimaendringer som er på gang. Hjeljord har etter min vurdering gjort en heldig disponering av stoffet og presentasjon av problemstillingene ved at han i hovedkapitlet om viltartene har gått grundig til verks ved å bygge på et rikt monn av forskningsrapporter og vitenskapelige publikasjoner når han vurderer artenes og bestandenes krav og utfordringer. Når han så kommer til hovedkapitlet om vår forvaltning; jordbruket, skogbruket, jakten osv., så har han vært fornuftig nok til ikke å referere alle mulige forskrifter, miljøstandardkrav og tilskuddsordninger. Derimot har han beskrevet hvilke elementer det er viktig å vektlegge og hvilke som kan gi store utslag i vår forvaltning, det være seg arealer eller arter. På alle sidene er det figurer og fotografier som illustrerer det som omtales og forklares i teksten. Det er imidlertid tilstrekkelig forklaring til figurene slik at man slipper å lete i teksten, kanskje på siden foran eller etter for å finne ut hva som menes med den eller den kurven. Bildene er ikke spesielt enestående, men de er alltid der for Illustrasjon fra boka. å understreke eller forklare et eksempel. Grafikken i figurene er ryddig og grei. Bruk av farger gjør at man får forklart flere forhold samtidig, uten å overlesse figurene. Her vil nok oppfatningen hos ulike lesergrupper være forskjellig. Jeg kan knapt få nok figurer, mens mange praktiske skogsfolk nok ville foretrekke mer skreven tekst. Når jeg er så full av lovord, skal jeg også få trekke frem hva jeg ikke liker. Det er litteraturlisten. Den er satt opp på den samme minimalistiske måten som i NATURE og SCI- ENCE. Forlaget synes sikkert at den fylte nok med sine 18 sider. Som aktiv søker etter kilden for forskjellige beskrivelser og undersøkelser foretrekker jeg de mer vanlige litteraturlistene selv om det tar mer spalteplass. Med stadig ny utvikling i kunnskapsfronten, nye formidlingsformer for kunnskap, kan man kanskje bli engstelig for at boken blir utdatert om noen år. Mye av denne boken til Olav Hjeljord er skrevet på en slik måte at jeg våger å håpe at den vil stå seg i mange år. Jeg har ennå ikke gitt opp håpet om at folkeopplysningens tid ikke er forbi. Jo større og mer komplekse utfordringene blir, desto viktigere er det at forvaltningen er kunnskapsbasert. Så løp og kjøp! VILTET- BIOLOGI OG FORVALTNING Av Olav Hjeljord Pris kr 498 ISBN Sidetall 352 sider. TUN FORLAG AS 14

15 F&V nytt Ny leder for Inatur Norge Per Olav Tyldum (44) er konstituert som ny daglig leder i Inatur Norge med virkning fra 1. mai. Han har vært ansatt som salgssjef i selskapet siden Selskapet er inne i en rivende utvikling, og står foran store utfordringer i tiden som kommer. - Det viktigste nå blir å styrke posisjonen til Inatur som den ledende distribusjonskanalen for salg av jakt og fiske i Norge. Vi er i gang med mange spennende utviklingstiltak, og kommer blant annet i løpet av kort tid til å styrke staben med en som skal jobbe spesifikt med innlandsfiske, sier Tyldum i en kommentar til Fisk & Vilt. Hjortelusflua på retur? Det er nok for tidlig å trekke konklusjoner om videre utvikling, men i løpet av vinteren ble det kun meldt inn 20 elger med forskjellig grader av hårløshet. Veterinærinstituttet ba jegere i Hedmark, Akershus, Buskerud og Østfold om å melde inn dyr som hadde mistet pelsen etter angrep fra hjortelusflua. Etter flere observasjoner i grensetraktene i 2006, fryktet man at hjortelusflua skulle føre til store problemer for elgstammen på Østlandet. For å kartlegge omfanget, laget Veterinærinstituttet og Utmarksavdelinga for Akershus og Østfold et skjema som elgjegerne skulle fylle ut under høstjakta. Av totalt innmeldte elger var det kun 20 dyr som hadde varierende grad av håravfall. Halvparten kom fra Østfold, mens resten var fordelt mellom Akershus, Hedmark og Buskerud. Hjortelusflua er en blodsugende parasitt på hjortedyr. Hjortelusflua kom til Norge i 1983 og spredte seg til deler av Hedmark og etter hvert nordover. Høsten 2006 ble det registrert enorme antall hjortelusfluer på elger med håravfall, men nå kan det altså se ut som om denne uønskede krabaten i hvert fall midlertidig er på retur. Foto: Olav Strand Sperren fungerer - ingen signalkreps i Buåa I 2004 ble det påvist signalkreps i den svenske delen av vassdraget Buåa i Edda kommune i Sverige. Undersøkelser utført ved Veterinærinstituttet i Oslo slo også fast at signalkrepsen i vassdraget var bærer av krepsepest. Det fantes ingen naturlige hindringer i Buåa, og veien til Norge lå åpen for den fremmede arten. I et forsøk på å unngå spredning hit til lands, finansierte Direktoratet for naturforvaltning (DN) i 2006 byggingen av en hindring i vassdraget; en krepsesperre designet for å holde signalkrepsen ute. Dette er sannsynligvis første gang et land har gjort tiltak inne i et annet land for å hindre innvandring av en fremmed, skadelig art. På oppdrag fra DN har Norsk institutt for naturforskning overvåket krepseforekomstene oppstrøms og nedstrøms av sperren. Så langt ser tiltaket ut til å være vellykket. Det er ikke funnet signalkreps eller krepsepest i den norske delen av Buåavassdraget. Signalkreps (Pasifastacus leniusculus) er en nordamerikansk art som ble introdusert i Sverige i Senere har den spredt seg til store deler av Europa (Kilde; Direktoratet for naturforvaltning). Friske gener fra søta bror NINA (Norsk Institutt for Naturforskning) melder på sine sider at fjellrevtispene på Sæterfjellet avlsstasjon har fått besøk av en fjellrev fra Sverige. Hannen har funnet veien fra Helagsfjella innenfor Sylane, hvor den ble født sist sommer. Fjellrevtispene som er i brunst i den varme vårsola har nok lokket ham vestover til Dovrefjell. Hannen som har lagt ut på langvandring på over 160 km ble fanget på avlsstasjonen for fjellrev på Sæterfjellet i Oppdal lørdag 12. april. Den ble veid til 3,3 kg og så ut til å være i særdeles god form. Øremerkene ble lest av og reven sluppet fri igjen. Reven var ved friskt mot og danset over snøen svært så territoriehevdende med sine typiske parringsrop i den varmende vårsola, og den fikk raskt tilsvar fra revene i innhegningene. Onsdag 16. april var han på frierfot ved stasjonen igjen, og denne gangen ble han påsatt satellittsender slik at man kan følge bevegelsene hans framover. Det blir spennende å se om han får napp hos noen av tispene som ble satt ut på Dovrefjell i høst. 15

16 Ørret (Salmo trutta)