Frostating Malm, 23. april 2004

Transkript

1 Frostating Malm, 23. april 2004 Regionene i Europa. Erfaringer vi kan lære av Åse Erdal KS' Brusselkontor

2 Først av alt til selve begrepet; hva ligger i dette uttrykket Regionenes Europa?" Begrepet "regionenes Europa" er etter hvert blitt allemannseie i det kommunale og regionale Europa, men hva dette egentlig betyr, er ikke umiddelbart klart. Jeg vil i løpet av den neste timen forsøke å gi noe innhold til begrepet. Hvis man skulle være presis, burde man ha sagt Kommunenes og Regionenes Europa, men det får heller ligge i denne sammenheng. En ting er imidlertid klart: "Regionenes Europa" gjenspeiler historiens tilbakekomst. Det er ingen tvil om at man de siste årene har sett en trend med styrking av de kommunale og regionale folkestyrte nivåene i Europa, etter at vår verdensdel de foregående to århundrene gjennomgikk en kontinuerlig styrking av nasjonalstaten og nasjonale identiteter. Tenk tilbake til middelalderens Europa - da bestod verdensdelen av omkring 1500 politiske enheter. Det er dette lappeteppet som har begynt å røre på seg, med alt sitt mangfold. Europas mangfold er Europas styrke, sies det til det kjedsommelige i EU, og da skjeles det til USA, med sin, relativt sett, monokultur og ene språk, eller kanskje to, hvis vi tar med spansk. Hvordan kommer så styrkingen av det regionale folkevalgte nivået til uttrykk? Jeg vil peke på fire utviklingstendenser, som jeg vil gjennomgå i den rekkefølgen de her er listet: I II III IV Utvikling av overnasjonale strukturer eller politikk på europeisk nivå som medvirker til en styrking av det regionale nivået generelt; Styrking av de administrative og politiske strukturer på regionalt nivå i de aller fleste av EUs medlemsland, og etter hvert også i de landene som nå søker medlemskap i EU; Regionene er aktive internasjonalt på en mer kompleks måte enn før; En oppblomstring av europeiske interesseorganisasjoner for kommuner og regioner. I Den første utviklingstendensen jeg vil peke på, er etablering av overnasjonale strukturer eller politikk på europeisk nivå som medvirker til en styrking av det regionale nivået generelt. Her kan man peke på en rekke konkrete hendelser: 1) Den reformen i EUs regionalpolitikk som fant sted i 1989, og førte til at regionale myndigheter i medlemslandene fikk en sentral rolle i forvaltningen av regionalmidlene. 2 av 16

3 2) Videre fant det sted en sterk økning i selve regionalbudsjettet til EU, til dagens nivå som utgjør ca. 1/3 av EUs samlede budsjett. 3) Først på 1990-tallet, med hjemmel i Maastricht-traktaten, som ble så utskjelt i den norske valgkampen før folkeavstemningen, fikk man så etableringen av EUs Regionkomité, som er en rådgivende forsamling for lokale og regionale myndigheter på politisk nivå. Regionkomiteen har ikke reell makt, men det er ingen tvil om at dens etablering har ført til at lokale og regionale problemstillinger er satt på EUs agenda. Det er heller ingen tvil om at Regionkomiteen har vært viktig for politikerne rundt i EUs kommuner og regioner; deltakelse i møter og seminar og forhandlinger med lokal og regionalpolitikere fra andre land, har gitt en ny forståelse av hva det europeiske samarbeidet egentlig innebærer. Det bør også nevnes at Regionkomiteen har sett en gradvis styrking av sine kompetanser mot slutten av 90-tallet. I Konventets forslag til ny traktat foreslås ytterligere styrking av komiteens kompetanser. 4) Med Maastricht-traktaten, ble også nærhetsprinsippet nedfelt som et bærende prinsipp i EUs arbeid. Dette innebærer at en beslutning bare skal tas i EU hvis det er helt klart at dette gir den mest optimale løsningen på et problem. Beslutninger skal tas på det forvaltningsnivå som er nærmest dem det gjelder, som er mulig. 5) Maastricht-traktaten førte også til en tredje nyhet for det regionale Europa, nemlig muligheten for de regionene som har lovgivende makt, til å ta del i EUs Ministerråd, altså EUs viktigste beslutningsorgan. 6) Utvikling av en EU-politikk for europeiske grenseoverskridende regioner: Middelhavsregionen, Østersjøregionen, Nordlige dimensjon (nordlige Sverige, Finland, Russland, Norge), Alpeområdet, Atlantiske ark (Atlanterhavskysten fra Irland til Portugal), Hovedstadsregionen (området mellom London, Amsterdam, Brussel, Paris, Bonn). Det fins mange flere, men alle er eksempler på at det utvikles en europeisk politikk for regioner som går på tvers av nasjonalstatens grenser. 7) Som del av det pågående arbeidet i Europakommisjonen med å bedre måten EU fungerer på, den såkalte "Good Governance"-prosessen, foreslås det at regionale og lokale myndigheter må dras inn i den europeiske beslutningsprosessen på en mer systematisk måte. Konkret foreslås det å etablere konsultasjonsordninger og 3 av 16

4 utprøving av mer fleksible måter å gjennomføre EU-regler på, avhengig av hva som er funksjonelt i den enkelte kommune eller region. 8) Sist, men ikke minst, diskuterer man så filla fyker, både i EU og i regionene, om hvilken stilling de lokale og regionale nivåene skal ha i fremtidens Europa. Konventet som har framlagt forslag til ny traktat i EU har foreslått: - Anerkjenner lokale/regionale myndigheters rolle - Territoriell utjevning inkl. i EUs målsetninger - Respekt for lokalt/regionalt selvstyre - Konsultasjoner med lokale/regionale myndigheter - Lokale/regionale myndigheter nevnes vedr. implementering av nærhetsprinsippet - Regionkomiteen involvert i overvåkning av prinsippene om subsidiaritet og proporsjonalitet - Regionkomiteen kan ta saker for EF-domstolen Om regionene får styrket sin rolle blir endelig avgjort på EUs regjeringskonferanse i II Den andre utviklingstendensen jeg vil peke på er en styrking av de administrative og, som oftest, de politiske strukturer på regionalt nivå i de aller fleste av EUs medlemsland, og etter hvert også i de landene som nå søker medlemskap i EU. a) Dagens EU-land: Det fører for langt her å gå detaljert inn i utviklingen i alle EUs 15 medlemsland og 10 søkerland, så jeg vil nøye meg med å kommentere spesielt et fåtall og gå raskt igjennom de en del av de øvrige. For å begynne med våre nærmeste naboland, Sverige og Danmark: 1. Sverige: Våre naboer i øst iverksatte fra 1996 såkalte pilotforsøk med etablering med fire prøve-regioner i Kalmar, Gotland, Skåne, Västre Götaland. De to første styres av indirekte valgte regionale forsamlinger, men de to siste er folkevalgte regioner. 4 av 16

5 I oktober 2000 ble prøveregionene evaluert av en riksdagskomité, som var svært klar i sin konklusjon og anbefalinger: De regionale forsøkene er vellykkede og anbefales utvides til andre fylker og forlenget til Forsøkene med etablering med prøveregioner baserte seg på 3 prinsipper: - Det skulle skje en overføring av ansvar for regionalt utviklingsarbeid fra länsstyrelsen, altså fylkesmannen, til regionale selvstyrte organ; - Man skulle også ta i bruk visse regionalpolitiske virkemidler, lage planer for regionale transportinfrastruktur og fordele statlig bidrag til regionale kulturinstitusjoner, og - Dessuten kunne det være ulik organisering i hver region. Riksdagskomiteens begrunnelse for å anbefale forsøkene med nye regioner er interessant lesning. Det påpekes at: "Utviklingen mot en økt desentralisering og internasjonalisering utgjør, sammen med fokuseringen på næringsutvikling, de viktigste årsaker til at regionenes rolle og forutsetning for den regional organiseringen av samfunnet er endret". Høsten 2001 kom den svenske Regjeringens svar: Riksdagskomiteens anbefaling følges ikke. Utviklingen av sterke og ulike regioner, og dermed større ulikhet i Sverige, er for truende for Göran Perssons regjering. De igangsatte prøveprosjektene får fortsette en periode til, dvs. til Men det skal ikke iverksettes nye regionforsøk. Regjeringen oppmuntrer derimot til nye forsøk med interkommunalt samarbeid, men kun innenfor eksisterende fylkesgrenser. Fylkeskommunene kan delta i dette samarbeidet. En betingelse er imidlertid at alle kommunene må delta for at samarbeidet skal komme i gang. Det betyr at én kommunes reservasjon kan stoppe samarbeidet for alle andre kommuner. Det er har skjedd i Småland og Vestmannland. I begge disse tilfellene er det én kommune som sier nei, fordi de heller vil tilhøre et annet fylke. Det arbeides nå med planer for 5 interkommunale samarbeid. Det er imidlertid potensielt skjøre samarbeid som igangsettes. Alle deltakende kommuner kan trekke seg ut fra påfølgende budsjettår. I så tilfelle går oppgavene tilbake til fylkesmannen, som da ikke har arbeidet med oppgavene de siste årene. Personalmessig og administrativt kan dette blir svært komplisert, i tillegg til at samarbeidet mangler langsiktighet. Mange svenske observatører mener at dette er en ypperlig måte å sikre seg at det regionale nivået vil mislykkes. De 5 av 16

6 interkommunale samarbeidene har ikke fått forutsetningene som trengs for å lykkes. En ny utvikling i Sverige er at man nå gjennomgår oppgavefordelingen mellom stat, kommune og landsting, som de svenske fylkeskommunene heter. Denne oppgavegjennomgangen ble igangsette i fjor og avsluttes innen to år. Utgangspunktet for denne gjennomgangen skal, ifølge Riksdagsproposisjonen, være opprettholdelse av et sterk kommunal selvstyre innenfor rammen av et sterkt nasjonalt ansvar for innbyggernes velferd i hele landet. Regjeringen trekker også fram samarbeid med EUs ulike institusjoner som én årsak til en gjennomgang av den politiske strukturen. Det ser ut til at Sverige nøyer seg med å se på oppgavefordelingen, mens spørsmålet om kommunal- og fylkeskommunal struktur blir liggende i denne omgang. I tillegg vil et sentralt spørsmål bli om det regionale nivå skal være folkevalgt eller styrt av staten. Det er også åpenbart at driften av sykehusene blir et viktig underliggende tema. 2. Danmark Vårt naboland i sør har hatt en stabil situasjon fra 1970, da dagens kommunestruktur så dagens lys, med 273 kommuner og 14 amter, som fylkeskommunene heter der til lands. De siste 30 år har kommunene hatt ansvar for 40% av samfunnsoppgavene, amtene 20% og staten 40%. Danmark har fra forskerhold vært trukket frem som eksempel på hvordan den norske modellen var tenkt å være, med en sterk amtskommune og svak amtsmann, tilsvarende vår fylkesmann. De danske amtene har også fått en styrket rolle som konsekvens av EUs regionalpolitikk, ved å ha fått ansvaret for regionalmidlene som har tilflydt Danmark fra EUs regionalbudsjett. I 1998 ble det nedsatt en oppgavekommisjon om arbeidsfordelingen mellom stat, amter og kommuner; men denne resulterte i status quo. Høsten 2001 fikk imidlertid Danmark en ny, konservativ regjering, og i løpet av sommeren 2002 ble det igangsatt en diskusjon både om oppgavefordeling og om kommune- og amtsstrukturen. Og i følge danskene er det nå alvor, denne gangen kommer det til å bli endringer i den offentlige strukturen. Det ble i oktober 2002 nedsatt en "Strukturkommisjon", bestående av embetsmenn, som skal svar på tre spørsmål innen utgangen av 2003: 6 av 16

7 1. Hvilken geografiske og befolkningsmessige kriterier, herunder hvilken kommune- og amtsstørrelse, skal i årene framover legges til grunn for en kommunal- og amtskommunal inndeling. 2. Vurdere fordeler og ulemper ved forskjellige modeller for en endret oppgavefordeling mellom stat, amter og kommuner, med utgangspunkt i eventuelle anbefalinger om endrede kommune- og amtsstørrelser; 3. Vurdere fordeler og ulemper ved å redusere antallet av forvaltningsnivåer med direkte folkevalgt ledelse fra tre til to. Det skal gis alternative forslag til hvor ansvaret for løsning av offentlige oppgaver kan plasseres, og svares på om endret oppgavefordeling har konsekvenser for vurderingen av hensiktsmessige kommunestørrelser. Parallelt med dette utredningsarbeidet har man i Danmark også gjennomgått ordningen med overføring fra de rikere til de fattigere kommunene. Det er blitt sterkt kritisert fra Folketinget at det ikke var noen politisk prosess koplet til dette utredningsarbeidet. KL i Danmark, KS' danske søsterorganisasjon for kommunenivået, ønsket denne utredningen velkommen, men er veldig klar i synet på at i en slik gjennomgang av de offentlige oppgavene, må også statens oppgaver vurderes. KL oppfordrer til at kommunene inngår frivillig samarbeid, for at kommunene selv også skal kunne være styrende i denne utviklingen. For eksempel har de 5 kommunene og fylkeskommunen på øya Bornholm fusjonert til én enkelt enhet. Amtrådsforeningen, som er KS' danske søsterorganisasjon for amtsnivået, hilste også den nedsatte Strukturkommisjonen velkommen, fordi den la opp til en seriøs debatt. Men i de innledende faser av debatten var det ikke tvil om at amtene følte seg mer presset enn kommunene. Det største spørsmålet for amtenes del er sykehusene. Her ser man klart en utvikling mot frivillig samarbeid mellom sykehusene, med bevegelse mot større enheter på den ene siden, og på den andre en utvikling mot en mer markedsorganisert sykehusstruktur. Forslagene som ble lagt frem er nå under intenst politisk diskusjon og saken skal endelig behandles i Folketinget før sommeren Alle tips tyder på at antall kommuner vil reduseres med minst 100 og at antall amter vil reduseres fra dagens 14 til mellom 5 og 8. I tillegg er det stor spenning til om man vil lande ned på den brede kommuneløsning der kommunene får utvidede myndigheter 7 av 16

8 eller den brede amtsløsning eller noe midt i mellom. Stalltipsene sier at alle muligheter er åpne, fordi synspunktene går på tvers av alle politiske skillelinjer. 3. Finland Hvis vi går til Finland, finner vi at landet ikke har et folkevalgt regionalt nivå. Det eksisterer derimot et utstrakt kommunalt selvstyre. De regionale løsningene finnes derfor hovedsakelig innen interkommunale samarbeid på mange områder - de viktigste er helse og sykehus, utdanning og regional utvikling og planlegging. Finland har styrket det interkommunale samarbeid på regionalt nivå bl.a. pga. EUs regionalpolitikk. Finland er nå i ferd med å utvikle en ny polysentrisk regionalpolitikk rundt bykommunene. En ny regionalpolitikk, der man bruker byer som drivkraft til å skape Finland om til et sammenhengende bo- og arbeidsmarked, er under utprøving. I dette arbeidet spiller man på funksjonalitet. Statlig nivå i Finland sier klart at de ønsker å utvikle den nye regionalpolitikken i samarbeid med regioner og byer. Så langt om de nordiske land. Jeg vil nå bevege meg til det sørlige Europa. 4. Frankrike Frankrike har fire administrative nivåer: staten, 22 folkevalgte regioner, 100 departement, som er statens regionale nivå og ikke mindre enn 36,763 kommuner, hvorav 4 uten innbyggere. Dette høres jo ut som en dårlig spøk, men er en realitet som man må tilbake til 1. verdens krig for å finne forklaringen til. De menneskelige tapene i det som man på kontinentet stadig kaller "Den store krigen", førte til at noen kommuner ble regelrett folketomme. Disse kommunene er bevart i kommunestrukturen som et slags kommunalt krigsmuseum. Regionaliseringen er et relativt nytt fenomen i Frankrike. Det folkevalgte regionale nivået ble opprettet i 1986, to hundre år etter statens sentrale og regionale nivåer. Man hadde da først hatt en prøveperiode med regionale foretak med koordinerende ansvar, som måtte bevise sin eksistensberettigelse. Regionene varierer veldig i befolkningsstørrelse, fra 10 mill. i Paris-regionen, til Korsika med innbyggere. I en norsk sammenheng er det viktig å merke seg at regioner i Europa kan ha størrelser som er sammenlignbart med vårt eget land. Ett instrument i den franske regionalutviklingen fortjener spesiell oppmerksomhet, er de såkalte plankontraktene. Disse er kontrakter som styrer og formaliserer 8 av 16

9 partnerskaper bestående av mange aktører, både på tvers av forvaltningsnivåer og mellom privat og offentlig sektor. Planperioden har gradvis økt i lengde til den nåværende 6-års perioden, for å sammenfalle med EUs planperiode for strukturfondene, dvs. EUs regionalpolitikk. Det er verd å merke seg at disse plankontraktene sørger for å nøytralisere uenighet, ja endog mistillit, mellom de ulike partnerne. Det er de franske plankontraktene som er modell for samarbeidskontraktene man så ser i Norge. Plankontraktene er sterkt influert at EUs regionalpolitikk, både med hensyn til planlegging og finansiering. De franske regionene har vist at de er verdiskapere, samtidig som de ivaretar demokratiske interesser. Den oktober 2002 ble det igangsatt en fortsettelse av regionaliseringen i Frankrike. Den franske regjeringen vedtok da en plan for overdragelse av mange statlige oppgavene til landets 22 regionale forsamlinger. Beslutningen om å gi dem kontroll over transport, boligpolitikk, helse og utdanning, vil sette en stopper for den statlige dominansen som går tilbake til like etter revolusjonen i Det er den nye konservative statsministeren i Frankrike, Jan-Pierre Raffarin, som er primus motor i denne utviklingen. Raffarin ble utpekt som statsminister av president Jacques Chirac som et svar på kritikken fra grasrota og regionene om at den Paris-baserte franske eliten verken forstod eller var opptatt av vanlige franskmenns utfordringer. Denne kritikken ble tydelig i 2002, da de stemmeberettigede ikke knapt gadd gå til urnene ved presidentvalget, med det resultat at den høyre-ekstreme Le Pen nesten ble president. Frankrike har i dag derfor en statsminister som tidligere ledet en region i Vest-Frankrike, og som uttaler at desentralisering er en nødvendig respons til folkets forventninger og den eksisterende disfunksjonaliteten som så tydelig ble avslørt ved siste valg. Frankrike er nå i ferd med å overføre makt på områder som utdanning, boligpolitikk, miljø, helse og transport. Det betyr at landet som stod modell for den norske statliggjøringen av sykehusene, nå selv regionaliserer sin egen sykehusdrift. Den nye desentraliseringsloven ble vedtatt i februar Italia Italia har også fire administrative nivåer: statlig, regionalt, provinser og kommuner. Det regionalt nivået består av 20 folkevalgte regioner med kontrollmyndighet og med direkte valg av regionpresidenten. 9 av 16

10 Regionaliseringen i Italia ble innledet i 1993 og videreført med vedtak av en ny lov i Desentraliseringen var begrunnet med behov for bedre koordinering. Et viktig element i den italienske desentraliseringen mht. skatte- og økonomisk politikk, har vært EUs nærhetsprinsipp. Erfaringene viser nå at desentraliseringen har vært effektiv mht. å takle korrupsjon og dårlig styre, noe som er positivt for det italienske demokratiet. 6. Storbritannia Hvis vi går over Nordsjøen, ser vi at med Margareth Thatchers ankomst ved makten fulgte en sterk nedbygging av lokale og regionalt nivå, med bl.a. avvikling av de såkalte byfylkene og byrådet for Stor-London. Midt på 90-tallet fikk man en forsiktig reversering med styrking av statlig koordinering på regional nivå. Med maktskiftet på slutten av 1990-tallet, da Blairs New Labour fikk regjeringsmakten, begynte en sakte gjenoppbygging av det regionale nivået: Først sa innbyggerne i Skottland ja til etableringen av et Skotsk parlament i en folkeavstemming i 1997, mens Wales sa ja til etablering av en regional folkevalgt forsamling. Forskjellene mellom disse er at Skottland har fått lovgivende makt. Likeledes ble det etablert en delvis autonom regional forsamling i Nord-Irland. Videre ble det i 2000 gjenopprettet en folkevalgt forsamling for Stor-London. Med dette var altså det regionale nivå styrket i Skottland, Wales, Nord-Irland samt i London. Turen kom deretter til England. I mai 2002 offentliggjorde Blair-regjeringen en Hvitbok, tilsvarende en Stortingsmelding, med tittelen "Your Region, Your Choice: Revitalizing the English Regions". Her lå det forslag til styrking av regionale nivået i deler av England, først og fremst i de delene som har størst behov for økonomisk utvikling, nemlig nordøst. Hvitboken foreslo at det skal holdes folkeavstemminger om å etablere folkevalgte regionale forsamlinger, som skal tillegges ansvar for økonomisk utvikling, sysselsetting, boliger, idrett, kultur og turisme, transport, fysisk planlegging, miljø og avfall og offentlig helse. Flere folkeavstemminger vil holdes i løpet av av 16

11 Målsettingen med forslag er å fremme økonomisk utvikling, å imøtekomme regionale ønsker og fremme tilbakeliggende regioner, som også har sterkest identitet. Realiseringen er imidlertid til en viss grad avhengig av at Tony Blair blir sittende med makten. Det sies at det er den britiske visestatsministeren, som er drivkraften i denne regionale utviklingen. Men det fins jo flere land i Europa. Jeg vil bare kort kommentere disse. 7. Belgia gjennomførte en fullstendig føderalisering i 1993, med opprettelse av tre regioner, eller delstater, nemlig Wallonia, Flandern og Brussel. I Belgia diskuteres nå en eventuell svekkelse av det folkevalgte provinsnivået i Flandern. Dvs. kommune ønsker ikke et provinsnivå. 8. Hellas er historisk sett svært sentralisert. Det er ikke lenge siden en kommune som ville opprette ny stilling, måtte søke departementet i Athen. Til tross for dette ble det etablert regioner fra 1981, som forberedelse til EU-medlemskapet. Disse er senere blitt gjort folkestyrte. 9. Irland har også svært sentralistiske tradisjoner. I 1994 ble det etablert regionale myndigheter, indirekte valg. Irland har helt bevisst posisjonert og organisert seg med tanke på å utnytte regionalmidlene fra EU, og etablerte derfor i 1999 to regionale forsamlinger. 10. Luxembourg: Har ikke regioner, men har til gjengjeld en lang tradisjon med interkommunalt samarbeid. I 2000 eksisterte det totalt 70 interkommunale enheter, og antallet er økende. 11. Nederland har et system med maktspredning mellom statlig, regionalt og kommunalt nivå. Det nasjonale parlamentets første kammer velges derfor indirekte av provinsrådene. De 12 folkevalgte provinsene, som utgjør det regionale nivået, har ansvaret for en rekke samfunnsoppgaver. 12. Spania har hatt en gradvis utvikling av regional autonomi. I dag er det 17 regioner med lovgivende makt, som betyr at Spania i dag har en delvis føderal struktur, der regionene i praksis er delstater. Etter en lovendring i 1996 får regionene i dag 30% av skatteinntektene. 11 av 16

12 13 Tyskland: Landet er en føderalstat med 16 delstater, altså "länderne", som varierer i folketall fra 16 millioner til Länderne har lovgivningsrett, dvs. suverenitet på visse områder. Tyskland har også et lavere regionalt nivå, de såkalte landkeise, med ansvar delvis for oppgaver vedtatt enten på nasjonalt nivå eller på delstatsnivå. Videre har de knapt tyske kommunene utstrakt selvstyre. Det er interessant å merke seg at Tyskland skiller seg ut fra de fleste EU-landene ved at staten har økt sin makt de senere årene, mens regionalnivået, altså delstatene har fått sin makt redusert. 14. Østerrike er også en føderalstat med 9 sterke delstater, dvs. regioner med lovgivende makt. Delstatene har ansvar for iverksetting av statlig politikk på viss områder og har fullt selvstyre for andre, inkludert regional planlegging. 15. Portugal: Historisk er Portugal et sterkt sentralisert land. Kun øysamfunnene Asorene og Madeira har regionalt selvstyre med egen lovgivende forsamling. De har lykkes godt med sin økonomiske og sosiale utvikling. Det er ennå ikke etablert et folkevalgt regionalt nivå på fastlandet. Det ble i 1991 vedtatt en lov for overføring av oppgaver til regionalt nivå, men dette er ikke fulgt opp. Regjeringen av Sosialdemokrater og Kommunister vedtok i 1998 et system med 8 regioner. Grunnloven krever folkeavstemning om slike spørsmål, og forslaget falt med 64% av stemmene mot. Dette skyldes i hovedsak redsel for at en regioninndeling ville føre til oppsplitting av landet og uenighet om antall regioner og grensedragningen mellom rike kystregioner og fattige innlandsregioner. Folkeavstemningen gjør det vanskelig å ta saken opp på nytt i nær fremtid. Mange innser imidlertid at et nei til et kart er noe annet enn nei til en reform. Dagens Høyre/Sentrum-regjering ønsker imidlertid ikke å ta saken opp på nytt. b) Så langt dagens EU-land. Hva så med utviklingen i landene som søker medlemskap i EU: Alle kandidatlandene har etablert regionale nivåer som en forberedelse til EUmedlemskap. I noen av landene er regionene folkestyrt, mens det i andre er 12 av 16

13 administrative regioner. Det er imidlertid en ofte uttrykt ambisjonene i disse landene å etablere folkestyrte regioner på lengre sikt. Etableringen av regionale myndigheter har bakgrunn i EUs krav om at regionen skal ha selvstendig forhandlingskompetanse og egne virkemidler, for å kunne møte kravet om medfinansiert, dvs. tommelfingerregelen om at for hver euro som mottas fra EUs regionalfond, skal regionen selv bidra med like mye. Jeg vil komme litt nærmere inn på den senere utviklingen i Polen og Tsjekkia. 1. Polen Utviklingen av demokratiet i Polen er i praksis utviklingen av lokaldemokratiet i landet. På bakgrunn av befolkningens mistro til de sentrale myndighetene, har det vært nødvendig å utvikle en ny image og bygge opp nye forestillinger om lokaldemokratiet. Utfordringene i forbindelse med søknaden om medlemskap i EU, bl.a. med nærhetsprinsippet, har bidratt til å styrke dette arbeidet. Polen hadde tidligere 49 regioner uten folkevalgt styring. I dag er det 16 regioner, alle med folkevalgte medlemmer og utøvende funksjoner. Det er full enighet i Polen om behovet for et regionalt folkevalgt nivå. Regionalutvikling i Polen er en politisk, demokratisk og økonomisk prosess. 2. Tsjekkia Utviklingen i Tsjekkia er mye lik den i Polen. Tsjekkia har 14 regioner inklusive hovedstadsområdet. Kommunalt selvstyre ble gjennomført på 90-tallet, mens regionene ble etablert i 2000 siden. Finansieringen av virksomheten i regionene er bedre enn i Polen. 10% av statsbudsjettet er øremerket regionene. Regionene kan også støtte virksomhet i kommunene økonomisk. Kommunene finansierer sin virksomhet gjennom lokal skattlegging. Det har vist seg at regionene driver mye mer effektivt enn de tidligere statlige distriktskontorene. Etter EUs toppmøte nå i oktober, er det klart at det går mot en utvidelsen av EU fra av 16

14 III Den tredje utviklingstendensen jeg vil peke på, er at regionene er aktive internasjonalt på en mer kompleks måte enn før Om ikke vennskapssamarbeidene er en saga blott, så er de i alle fall delvis fortrengt av en ny form for samarbeid, der målsettingen meget tydelig er næringsutvikling, og der samarbeidet er mer formalisert. Ofte bygger slikt samarbeid på tidligere vennskapskontakter, som altså til dels får nytt innhold. Eksemplene er mange, også i norske fylkeskommuner: Østfold har i flere år hatt et samarbeid med Bohuslän; Hedmark har et lignende samarbeid med Värmland; Trøndelagsfylkene har nå et tett samarbeid med Jämtland og Vesternörrland under navnet Midt-Skandinavia; Nordland har nylig vedtatt å inngå et samarbeid med Nord-Sverige, og den finske Lappland-regionen har invitert Finnmark til diskusjon om lignende samarbeid; og Agder har visstnok planer om et samarbeid med Nord- Jylland. Det er ingen tvil om at Interreg har vært en viktig drivkraft i denne utviklingen. Men rundt i Europa ser man også framveksten av etableringer av nye regioner, som krysser nasjonalstatsgrensene. Øresundregionen er nærliggende å nevne, men lignende regionalt samarbeid fins også i grenseområdene mellom Tyskland og Frankrike, Tyskland og Nederland, Belgia-Luxembourg, og mange andre steder. Disse kalles ofte Euro-regioner. En nyvinning i regionenes internasjonale aktiviteter er etablering av regionale representasjonskontorer, hovedsaklig i Brussel. Pr. dato eksisterer det ca. 200 regionkontorer i Brussel, hvorav fem er norske: Stavangerregionens Europakontor, Mid-Scandinavia, der Trøndelag deltar, Nordland, Vest-Norge og Oslo-regionen. Andre norske regioner er i ferd med å vurdere dette. Troms har fattet et vedtak om å etablere seg, mens Agder-fylkene er litt tidligere i prosessen. IV Den fjerde og siste utviklingstendensen jeg vil peke på, er etablering av stadig flere europeiske interesseorganisasjoner for kommuner og regioner. Her er listet et lite utvalg. Noen av disse vil være kjente også for norske kommuner og fylkeskommuner. Eksempelvis er flertallet av norske fylkeskommuner medlemmer i organisasjoner for europeiske regioner, AER; samt interesseorganisasjonen for kystregioner, CPMR; mens Oslo og nå også Bergen er medlem av organisasjonen for storbyer, Eurocities. 14 av 16

15 European Regions of Industrial Technology Local and Regional Development Planning European Assoc. for Information on Local Development Conference on Peripheral Maritime Regions of Europe (CPMR) Assembly of European Regions (AER) Eurocities Telecities Energiecities Sustainable Cities and Towns Network Association of Cities for Recycling Carfreecities European Council of Town Planners European Federation of Conference Towns Europ. Fed. of Regional Energy and Environment Agencies Regions Enterprises Action European Association of Development Agencies Association of European Border Regions European Group for Local Employment Initiatives Det betyr at det fins europeiske kontaktforum og møteplasser på mange av fagområdene i kommunal og fylkeskommunal sektor. Her er det muligheter for informasjonsinnhenting og erfaringsutveksling, som an være nyttig i en periode der Regionens Norge er i støpeskjeen. ********** Oppsummering: Hvordan kan man så oppsummere en så variert og kompleks utvikling? Og hvilken forbindelseslinje kan trekkes til vår hjemlige debatt om kommunenes og fylkeskommunens fremtid? For det første, er det ingen tvil om at den som er tilhenger av et sterkt folkevalgt regionalt nivå i Norge, har mange interessante erfaringer å studere og mulige alliansepartnere å finne lengre sør i Europa. Det levnes heller ingen tvil om at det europeiske samarbeidet som drives av i regi av EU, har vært en sentral drivkraft i utviklingen av sterkere og folkevalgte regioner. 15 av 16

16 Et paradoks i så måte synes for meg å være dette: Nemlig det at de politiske partiene i Norge som ønsker et sterkt folkevalgt regionalt nivå, ikke vil ha noe EUsamarbeid, mens de politiske partiene som tydeligst støtter et norsk EUmedlemskap, er de sterkeste pådriverne i nedbyggingen av det regionale nivået vi har i dag. For meg personlig, sett fra Brussel, er det ingen tvil om at styrkingen av det europeiske samarbeidet de siste 15 årene, har gått hand i hand med styrking av det lokale og regionale. Et annet faktum som står klart, er at det er i dét landet vi forbinder med sterkest sentralisering vi i dag finner den kanskje mest interessante regionaliseringen, nemlig Frankrike. Videre kan man heller ikke unngå å peke på at det landet som framfor alt har vært inspirator for norske politiske partiers vedtak om to forvaltningsnivåer, nemlig Storbritannia, nå revitaliserer og styrker sine regioner. En annen refleksjon som melder seg, er at i europeisk sammenheng er ikke tre fornvantingsnivåer mange. Hvis Norge avskaffer fylkeskommunen og sitter igjen med to nivåer, vil vi være det eneste landet i Europa med bare to nivåer, hvis vi ser bort fra Island, Luxembourg og Liechtenstein. Vel er vi er et lite land, men så små er vi ikke at vi behøver å plassere oss i den klassen. Og til sist er det slående at de landene vi tradisjonelt forbinder med sterke lokale folkestyrer, er de landene man tydeligst ser en utvikling mot en renasjonalisering, altså en styrking av det nasjonale nivå. Jeg tenker selvfølgelig på Sverige og Danmark, og på Norge. Takk for oppmerksomheten. 16 av 16