Mastergradsoppgave. Barns rettigheter i en barnevernssak JUS399. Selvbestemmelsesrett, medbestemmelsesrett og prosessuelle rettigheter

Transkript

1 Mastergradsoppgave JUS399 Barns rettigheter i en barnevernssak Selvbestemmelsesrett, medbestemmelsesrett og prosessuelle rettigheter Kandidatnr.: Veileder: Gudrun Holgersen Totalt ord Bergen

2 INNHOLD DEL I 1 Innledning Problemstillingens aktualitet Barnevernloven en rettighetslov? Barns rettigheter etter barnevernloven utgangspunkt Barns rettigheter i et internasjonalt perspektiv Metode og kildemateriale Den videre fremstillingen 9 DEL II 2 Barnets selvbestemmelsesrett Innholdet i barnets selvbestemmelsesrett Barnets selvbestemmelsesrett under et barnevernstiltak DEL III 3 Barnets medbestemmelsesrett Barnets lovbestemte medbestemmelsesrett Barnets informasjons- og uttalerett i løpet av barnevernssaken Innholdet i bvl Barnets rett til informasjon Barnets uttalerett Vektleggingen av barnets mening Vektleggingen av barnets mening i fylkesnemndspraksis Innledning Saker fra fylkesnemnda Nærmere vurdering av fylkesnemndspraksis Vektleggingen av barnets mening i Høyesterettspraksis

3 3.5.1 Tillegges barnets mening forskjellig vekt i barnevernssaker og i saker etter barneloven? Situasjoner hvor barnets mening tillegges begrenset vekt Når barnet ikke ønsker et barneverntiltak gjennomført Når det er tale om en vurdering av langsiktige konsekvenser Når barnets mening er skiftende Når barnet er i en lojalitetskonflikt Situasjoner hvor barnets mening tillegges avgjørende vekt Når barnets mening i lang tid har vært entydig og konsekvent Når barnets syn er reflektert Når barnet gjør betydelig motstand mot et barnevernstiltak på grunn av påvirkning Når barnets mening er begrunnet ut fra en motvilje mot samvær med foreldre i tilfeller hvor omsorgsovertakelse er foretatt Nærmere vurdering av Høyesterettspraksis vedrørende vektlegging av barnets mening...31 DEL IV 4 Barnets prosessuelle rettigheter Barnets partsrettigheter Innledning Hva innebærer det at et barn har partsrettigheter i barnevernssaken? Partsrettigheter for barn over 15 år Partsrettigheter for barn under 15 år [S]ærskilte tilfeller Høyesterettspraksis vedrørende partsrettigheter for barn under 15 år Nærmere vurdering av Høyesterettspraksis Partsrettigheter for barn som har atferdsvansker Barn som er part i barnevernssaken, men som ikke innehar selvstendige partsrettigheter Ordningen med barnets talsperson Innledning Når skal barnet få oppnevnt en talsperson? Hvem kan oppnevnes som talsperson? Talspersonens rolle og oppgave Avsluttende kommentarer til barnets prosessuelle rettigheter

4 DEL V 5 Avslutning DEL VI 6 Registre Litteratur Offentlige dokumenter Lover Internasjonale dokumenter Andre kilder Dommer Høyesterettsdommer Fylkesnemndsvedtak..54 4

5 1 Innledning 1.1 Problemstillingens aktualitet Etter norsk rett er det foreldre som primært har ansvaret for å gi sine barn omsorg. Dersom foreldre ikke gir barnet sitt tilstrekkelig omsorg, kan det offentlige barnevernet iverksette tiltak i familien dersom de har lovhjemmel for dette. Barnevernloven (bvl.) regulerer barnevernets adgang til og grenser for slik myndighetsutøvelse. I 2009 tok barn i mot tiltak fra barnevernet. Dette er 5,3 prosent flere enn i 2008, og dette tallet har økt hvert år det siste tiåret. 1 Alle disse barna vil i løpet av barnevernssaken ha behov for rettigheter som verner dem og som sørger for at de ikke blir utelatt i prosessen. En barnevernssak angår i hovedsak det barnet som er involvert i saken. For å unngå at barna blir tilskuer i sin egen sak, har barn i Norge visse rettigheter under saksbehandlingen. Temaet for mastergradsoppgaven er barns rettigheter i en barnevernssak. Oppgaven inneholder en fremstilling av gjeldende rett. Jeg skal også undersøke et begrenset antall barnevernssaker fra rettspraksis. Siktemålet med undersøkelsen er å vurdere om det kan trekkes ut noe generelt fra sakene, i forhold til om barns rettigheter ivaretas i praksis. 1.2 Barnevernloven en rettighetslov? For å klarlegge innholdet i mastergradsoppgaven, må det for det første presiseres hva som ligger i begrepet barns rettigheter. Barns rettigheter er i seg selv et vidt begrep. Generelt kan det trekkes et skille mellom materielle og prosessuelle rettigheter. Når det ligger i regelverket en rett for barnet til å få nærmere bestemte ytelser av det offentlige, enten tjenester eller penger, er dette materielle rettigheter barnet har. Med prosessuelle rettigheter menes regler som sikrer at barnet trekkes inn i prosessen, altså regler om saksbehandlingen. 1 Statistisk sentralbyrå (2010) [Sist lest: ] 5

6 De prosessuelle rettighetene er av vesentlig betydning for barnets rettsikkerhet, og det er disse rettighetene som er temaet for mastergradsoppgaven. For å få et videre perspektiv på barns rettigheter ønsker jeg imidlertid å nevne en diskusjon vedrørende barns rettigheter som startet ved forberedelsene til nåværende barnevernlov. Diskusjonen dreide seg om barnevernloven skulle gi barn materielle rettigheter. Bakgrunnen for diskusjonen var at synet på barn hadde endret seg fra et fokus på at foreldre hadde en omfattende myndighet overfor sine barn, til at barnet i stor grad ble ansett som et individ med egne rettigheter og interesser. Per i dag regulerer barnevernloven tjenesteyterens plikter og ikke de individuelle rettighetene til barn, jf. formuleringen sikre i formålsbestemmelsen i bvl Flere teoretikere mener imidlertid at det langt på vei kan innfortolkes materielle rettigheter for barn i barnevernloven. 3 Begrunnelsen for denne tankegangen er at materielle rettigheter for barn allerede følger av FNs konvensjon om barns rettigheter (barnekonvensjonen) og menneskerettighetskonvensjonen. I dag er det på nytt oppstått en diskusjon om barnevernloven bør endres til en rettighetslov. I NOU 2009: 22 punkt 6.6.3, foreslås det at formålsbestemmelsen endres slik at barnevernloven blir å forstå som en rettighetslov sett fra barnets ståsted. 1.3 Barns rettigheter etter barnevernloven utgangspunkt Etter bvl. 6-3 første ledd har barnet rett til å motta informasjon og rett til å uttale seg før det tas avgjørelse i barnevernssaken. Videre innvilges barn i enkelte tilfeller partsrettigheter i medhold av bvl. 6-3 andre ledd. Barnevernlovens forarbeider har presisert at spørsmålet om barns rettigheter i en barnevernssak kan deles i tre; barnets selvbestemmelsesrett, barnets rett til å bli hørt for derved å kunne påvirke en avgjørelse og spørsmålet om barnet kan utøve partsrettigheter i saken. 4 Denne oppdelingen av barns rettigheter, vil være utgangspunktet for mastergradsoppgaven. 2 I Ot.prp. nr. 44 ( ) del 2 kap. 1 pkt. 1.1 er diskusjonen nærmere behandlet. 3 Eksempelvis Stang (2007) s Ot.prp. nr. 44 ( ) s

7 Barnets rettigheter i barnevernssaken er ment å bidra til å sikre at formålet i barnevernloven i størst mulig grad nås. Det vil være lettere å nå lovens formål dersom barnet deltar i saken. Dette vil igjen sikre grunnlaget for å treffe en riktig avgjørelse. Det er særlig to elementer som gjør seg gjeldende i totalvurderingen ved realiseringen av lovens formål; hensynet til barnets beste, jf. bvl. 4-1 og det biologiske prinsipp. Dette prinsippet er et rettslig utgangspunkt etter barnevernloven som går ut på at det er en stor egenverdi for barn å vokse opp hos foreldrene sine, også i de tilfeller der forhold i hjemmet gjør at situasjonen ikke er optimal. Disse to elementene vil i enhver barnevernssak måtte vurderes og eventuelt avveies mot hverandre. Barneloven er i første rekke en privatrettslig lov som gir barn rettigheter som gjelder i forholdet mellom dem og foreldrene. Loven gjelder også for barn med barnevernstiltak, da ved siden av barnevernlovens regler. I forhold til barns selvbestemmelsesrett og rett til å bli hørt, vil barnelovens regler på noen punkter ha betydning for barn i en barnevernssak. På denne bakgrunn vil det bli trukket paralleller til regler i barneloven der dette er aktuelt. 1.4 Barns rettigheter i et internasjonalt perspektiv Barns rettigheter har internasjonalt lenge vært et viktig tema. I løpet av det 20. århundre har synet på barn endret seg fra et fokus på barnet som et objekt som trenger beskyttelse og omsorg, til å fokusere på barnet som et subjekt med egne selvstendige rettigheter. Endringen i synet på barn har ført til opparbeidelse av internasjonale deklarasjoner og konvensjoner som skal sikre barns rettigheter. 5 De generelle menneskerettighetene gjelder for barn og har alltid gjort det. Barns egne rettigheter ble imidlertid for første gang nedtegnet i menneskerettighetsdokumentet Geneva Declaration of the Rights of the Child, anbefalt av folkeforbundet i Denne ble erstattet av Erklæringen om barnets rettigheter vedtatt av FNs generalforsamling i Disse erklæringene var ikke rettslig bindende for statene. Erklæringene anerkjente ikke barn som selvstendige individer med egne rettigheter, men fokuserte på at de voksne var forpliktet til å gi barnet beskyttelse og omsorg. 6 5 Holgersen (2008), s Holgersen (2008), s. 48 7

8 Synet på barn endret seg med tiden. I 1989 kom barnekonvensjonen som gir barn direkte rettigheter. Barnekonvensjonen er rettslig bindende for medlemsstatene og ble i 2003 inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven (mnskrl.) 2 nr. 4. Dette innebærer at barnekonvensjonen gjelder som norsk lov. Det fremgår av mnskrl. 3 at barnekonvensjonens bestemmelser ved motstrid (skal) gå foran bestemmelser i annen lovgivning. Som en naturlig følge av dette, vil bestemmelser i barnekonvensjonen som styrker barns rettigheter i en barnevernssak, redegjøres for i denne oppgaven. 1.5 Metode og kildemateriale Jeg har i fremstillingen benyttet vanlig juridisk metode, og har brukt variert kildemateriale. Når det gjelder barns rettigheter har jeg tatt utgangspunkt i ordlyden i de respektive lovbestemmelsene. Forarbeidene til lovene gir retningslinjer for hvordan lovgiver har ment at bestemmelsene skal forstås, og er derfor en naturlig del av min mastergradsoppgave. For å redegjøre for gjeldende rett har jeg benyttet juridisk teori og etterarbeider. 7 Jeg har også benyttet reelle hensyn i mine selvstendige vurderinger. For å gi noen retningslinjer for den rettslige forståelsen av regelverket om barns rettigheter har jeg undersøkt rettspraksis. På bakgrunn av de sakene jeg skal gjennomgå, skal jeg undersøke om det finnes retningslinjer som vil ha rettslig betydning for fremtidige barnevernssaker. Høyesterettspraksis undersøkes først og fremst i forbindelse med barnets medbestemmelsesrett i del 3, men også ved noen sider av barnets partsrettigheter i del 4. I del 3 hadde det vært ønskelig å vurdere praksis fra barnevernet, fylkesnemnda og Høyesterett. På bakgrunn av de tidsmessige og omfangsmessige rammene rundt mastergradsoppgaven, vil det imidlertid ikke undersøkes hvordan barns medbestemmelsesrett i praksis ivaretas av barnevernet. Et begrenset antall saker fra fylkesnemndas skal derimot vurderes. 7 Jeg bemerker at etterarbeider ikke er av de alminnelige lovforarbeidene til loven. Det er uenighet i teorien vedrørende den rettskildemessige betydningen av slike dokumenter. Dette er blant annet tatt opp av Asbjørn Kjønstad i Innføring i trygderett (2009), s. 47 punkt

9 1.6 Den videre fremstillingen Det skal redegjøres for de ulike aspektene av barns rettigheter i en barnevernssak. Oppgaven avgrenses mot barnets selvbestemmelsesrett. Barnets selvbestemmelsesrett blir likevel behandlet svært kortfattet i del 2. I del 3 om barnets medbestemmelsesrett tar jeg utgangspunkt i bvl. 6-3 første ledd, og jeg skal redegjøre for barnets rett til informasjon og rett til å bli hørt i barnevernssaken. Deretter skal jeg gå nærmere inn på rettspraksis for å vurdere om barnets medbestemmelsesrett ivaretas. Under del 4 om barns prosessuelle rettigheter vurderes først barnets partsrettigheter. Her redegjør jeg for hva det innebærer å ha partsrettigheter, samt i hvilke tilfeller barn skal innvilges partsrettigheter. Jeg tar også opp hvordan barns interesser ivaretas der barnet ikke innehar selvstendige partsrettigheter. Til slutt i del 4 tar jeg for meg ordningen med barnets talsperson. I del 5 oppsummerer jeg rettighetene barn har i en barnevernssak ved å trekke sammen trådene mellom de ulike rettighetene, og komme med noen generelle vurderinger. 2 Barnets selvbestemmelsesrett 2.1 Innholdet i barnets selvbestemmelsesrett Det fremgår av barnevernlovens forarbeider at spørsmålet om barns rettigheter i en barnevernssak omfatter barnets selvbestemmelsesrett. 8 Barnets selvbestemmelsesrett inngår derfor i temaet for mastergradsoppgaven, men vil kun behandles svært kortfattet. Dette er fordi barnets selvbestemmelsesrett ikke reiser særlige problemer i en barnevernssak. 8 Ot.prp. nr. 44 ( ) s

10 Bakgrunnen for dette er at bestemmelsesretten, som følger av de alminnelige reglene i barneloven, selvsagt beholdes i barnevernssaken. Jeg skal ikke redegjøre for barns selvbestemmelsesrett på særlige områder. Jeg skal imidlertid se på de alminnelige reglene om barnets selvbestemmelsesrett, for å se hva bestemmelsesretten kan bety for et barn i en barnevernssak. Å ha rett til å bestemme over sitt eget liv er en sentral forutsetning for barnets utvikling og identitetsfølelse. I norsk rett er utgangspunktet at foreldre har en rett og plikt til å bestemme over og ta avgjørelser for sine barn i personlige forhold, jf. bl. 30. Foreldre skal imidlertid gje barnet stendig større sjølvråderett med alderen og fram til det er myndig, jf. bl. 33. Selvbestemmelsesretten øker dermed med barnets alder. Bestemmelsen viser at barnet har total selvbestemmelse når det er myndig. Lovteksten inneholder ingen begrensninger i forhold til hvilke områder eller hva slags type spørsmål barnet har selvbestemmelsesrett, og gjelder således generelt i personlige forhold. Dette medfører at barnets gradvise selvbestemmelsesrett vil gjelde forhold som ikke er lovfestet, men som må anses som en del av barnets hverdag, eksempelvis hvilke klær barnet skal bruke. Det er vanskelig å sette opp klare aldersgrenser på slike forhold, men det følger av kommentarutgaven til barneloven at i den grad barnet selv er i stand til å ivareta sine egne interesser på en forsvarlig måte, faller begrunnelsen for foreldrenes bestemmelsesrett bort, og barnet bør få bestemme selv. 9 Det finnes særskilt lovregulering om barns selvbestemmelsesrett på flere områder. Der barnet er gitt en lovfestet selvbestemmelsesrett etter at det har nådd en bestemt alder, går bestemmelsesretten automatisk over til barnet når det når den alder som kreves. Det følger eksempelvis av bl. 32 at barnet har selvbestemmelsesrett fra fylte 15 år vedrørende spørsmål om val av utdanning og om å melde seg inn i eller ut av foreiningar. Videre fremgår det av bvl første ledd, jf. andre ledd at barn med alvorlige atferdsvansker som er fylt 15 år har rett til å samtykke til inntak og kortvarig tilbakeholdelse i institusjon. Dessuten har barn selvbestemmelsesrett etter en bestemt alder ved blant annet egne religiøse 9 Sandberg. Kommentar til Barneloven note 81. [Sist lest: ] 10

11 forhold 10, økonomiske forhold 11, ved medisinske inngrep eller behandling 12, helsehjelp 13 og innleggelse på psykiatrisk sykehus Barnets selvbestemmelsesrett under et barnevernstiltak Spørsmålet er om barnets selvbestemmelsesrett består på samme måte når det er under et barnevernstiltak. Det foreligger ingen særskilt hjemmel i barnevernlovgivningen som gir barn selvbestemmelsesrett ved beslutninger som er knyttet til barnevernssaker. Dette innebærer at barnet ikke har selvbestemmelsesrett ved behandlingen av barnevernssaken eller ved en eventuell iverksettelse av et barnevernstiltak. Bestemmelsesretten ligger her hos en av de øvrige partene i saken, som oftest barnevernet. Det fremgår imidlertid av barnevernlovens forarbeider at barnets selvbestemmelsesrett er en rettighet barnet har i barnevernssaken. 15 Forarbeidene presiserer at problemstillingen om barnets selvbestemmelsesrett har sammenheng med foreldreretten og spørsmålet om hvor langt denne rekker. Forarbeidsuttalelsen må etter min oppfatning forstås som en henvisning til at selvbestemmelsesretten barnet har i personlige forhold etter annen lovgivning, er en rett barnet beholder når det er involvert i en barnevernssak, både mens saken pågår og mens barnet eventuelt er plassert. Etter min mening viser dette at selvbestemmelsesretten barnet har under foreldrenes omsorg, er en rettighet barnet har forut for og uavhengig av barnevernssaken. Det er følgelig klart at barnets selvbestemmelsesrett består på samme måte, uavhengig av om barnet er under foreldrenes omsorg eller under barnevernets omsorg. Der foreldrene er fratatt omsorgen for barnet, vil barnevernet eller eventuelt fosterforeldre ha overtatt den daglige omsorgen for barnet i foreldrenes sted. Når det skjer en omsorgsovertakelse er det derfor barnevernet eller fosterforeldrene som innehar de forpliktelsene som påhviler foreldrene. 10 Jf. kirkeloven 3 nr. 6 og trossamfunnsloven 3 og 6 første ledd. 11 Eksempelvis vergemålsloven 33 første ledd. 12 Jf. pasientrettighetsloven 4-4 første ledd 13 Jf. pasientrettighetsloven 4-3 første ledd bokstav b 14 Jf. psykisk helsevernloven 2-1 første ledd 15 Ot.prp. nr. 44 ( ) s

12 Dette innebærer at barnets selvbestemmelsesrett også må respekteres av barnevernet, fosterforeldre og andre offentlige organer. 3 Barnets medbestemmelsesrett 3.1 Barnets lovbestemte medbestemmelsesrett Å få delta i sin egen sak ved å bli hørt og inkludert, er en grunnleggende rettighet for barn. Barnets rett til å bli hørt, også kalt barnets medbestemmelsesrett, er i Norge en lovfestet rett. Barnevernloven 6-3 og barnekonvensjonen artikkel 12 fastslår denne rettigheten. Barnekonvensjonen artikkel 12 lyder: 1. Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet. 2. For dette formål skal barnet særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett. Barnevernloven 6-3 første ledd ble endret samtidig som barnekonvensjonen ble inkorporert i Norge i 2003, gjennom endring i menneskerettsloven. Den nedre aldersgrensen for barnets ubetingede uttalerett ble senket fra 12 år til 7 år. Bvl. 6-3 første ledd lyder: Et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. 12

13 Tilsvarende regel om barns uttalerett finnes i bl. 31. Denne lyder: Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere. Når barnet er fylt 7 år, skal det få seie si meining før det vert teke avgjerd om personlege tilhøve for barnet, mellom anna i sak om kven av foreldra det skal bu hos. Når barnet er fylt 12 år skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner. Det går ikke klart frem av ordlyden hvem som omfattes av 31 første ledd tredje punktum, og hva forholdet mellom første og andre ledd er. Sammenhengen mellom første og andre ledd skal ikke drøftes, ettersom dette ikke direkte angår min mastergradsoppgave. 16 Det nevnes imidlertid at det er lagt til grunn i kommentarutgaven til barneloven at tredje punktum omfatter alle andre som har med barnet å gjøre, herunder offentlige myndigheter, bl.a. domstolene (f.eks. i barnefordelingssaker), skolen, barnevernet, fosterhjem, barnehjem, sykehus. 17 Det er uansett klart at bl. 31 samlet sett innebærer at barnets rett til å si sin mening også gjelder i saker som avgjøres utenfor familien. Barns uttalerett i barneloven gjelder dermed i alle saker om barnets personlige forhold, uansett hvem som treffer avgjørelsen. I den følgende fremstilling vil barnets medbestemmelsesrett drøftes med utgangspunkt i bvl I tilfeller hvor bestemmelsen ikke er utformet fullt ut i samsvar med ordlyden i barnekonvensjonen artikkel 12, vil jeg undersøke hva som følger av barnekonvensjonen. Der barnekonvensjonen ikke nevnes har jeg lagt til grunn at bvl. 6-3 samsvarer med barnekonvensjonen artikkel 12. Videre vil barneloven knyttes inn i drøftelsen på steder der denne har selvstendig betydning. 16 Sammenhengen mellom bl. 31 første og andre ledd er behandlet av Backer (2008), s Sandberg. Kommentar til Barneloven note 79. Sist hovedrevidert [Sist lest: ] 13

14 3.2 Barnets informasjons- og uttalerett i løpet av barnevernssaken Innholdet i bvl. 6-3 Barnet skal etter bvl. 6-3 informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas en avgjørelse i barnevernssaken. Bestemmelsen lovfester to rettigheter for barnet. For det første skal barnet informeres før det tas en avgjørelse i saken og barnet skal videre få uttale seg vedrørende barnevernssaken. Som det fremgår av ordlyden og lovens forarbeider innebærer bestemmelsen at barn som er fylt 7 år skal ha en ubetinget rett til informasjon og til å uttale seg før det tas avgjørelse i en barnevernssak. 18 Det følger klart av lovens formulering at også barn som er yngre enn syv år har en rett til å bli hørt dersom de er i stand til å danne seg egne synspunkter. I henhold til forarbeidene vil det bero på en konkret vurdering i hvert enkelte tilfelle om et barn som er under 7 år, anses å være i stand til å danne seg egne synspunkter. 19 Det kan ikke kreves at barnet må ha evne til å danne seg synspunkter om akkurat det spørsmålet som skal avgjøres i saken. Det må være tilstrekkelig at barnet kan mene noe som har betydning for avklaring av spørsmålet. 20 Barnekonvensjonen har ikke aldersgrense for barns medbestemmelsesrett, slik barnevernloven har. Til tross for dette er ikke bvl. 6-3 i strid med barnekonvensjonen artikkel 12, fordi bestemmelsen supplerer aldersgrensen med regelen om at barn under syv år skal få uttale seg når det kan danne seg egne synspunkter. Denne regelen samsvarer med den generelle regelen om barns medbestemmelsesrett i barnekonvensjonen artikkel Barnets rett til informasjon Det ligger i ordlydens formulering informasjon at barnet skal motta informasjon fra de som skal treffe avgjørelsen eller tilrettelegge for avgjørelsen. Ofte er dette barnevernet. Slik jeg ser det kan man parallelt med denne plikten se det slik at foreldrenes løpende plikt til å ta barnet 18 Ot.prp. nr. 45 ( ) punkt Ot.prp. nr. 45 ( ) punkt Sandberg (2008), s. 84. I: Høstmælingen, Kjørholt og Sandberg (2008). 14

15 med på avgjørelser om personlige forhold etter bl. 31, også gjelder i barnevernssaken. Dette innebærer at det standpunkt og de valg som foreldrene tar underveis i saken, og som har betydning for barnets personlige forhold, er noe foreldrene skal informere barnet om. Det fremgår imidlertid ikke av ordlyden hvilket tidspunkt barnet skal informeres. Spørsmålet er dermed om det er tilstrekkelig at barnet informeres rett før avgjørelse i barnevernssaken tas, eller om barnet må informeres på et tidligere stadium, og under hele prosessen. Ordlyden isolert sett tilsier at det er tilstrekkelig at barnet kun blir informert rett før avgjørelse tas, jf. formuleringen før det tas avgjørelse. På den annen side taler hensikten bak ordningen mot en slik forståelse av ordlyden. Hensikten med ordningen er blant annet at barnet skal være inkludert i saken, og at barnet skal ha rettigheter under saksbehandlingen. Dersom ordningen skal fungere etter sin hensikt, må barnet derfor trekkes inn i saken på et tidligere tidspunkt enn rett før en avgjørelse tas. Dessuten er det viktig for barn som er involvert i en barnevernssak å motta informasjon om hva som skjer i saken, herunder hvilke konsekvenser eventuelle tiltak vil gi barnet. Dette er for å sikre at barnet ikke blir utelatt i prosessen. Dersom det skulle være tilstrekkelig at barnet kun ble informert rett før avgjørelsen tas, vil det etter min oppfatning svekke barnets rettsikkerhet. Dette mener jeg fordi informasjonen er viktig for at barnet skal kunne danne egne meninger, og slik delta i saken. På denne måten kan man se informasjonen som et grunnlag for at barnet i det hele tatt skal ha forutsetninger for å danne synspunkter i saken og uttale seg. Dette støttes av en uttalelse i lovens forarbeider om at [p]likten til å sørge for at barnet får informasjon, er en forutsetning for at barnet skal kunne få et grunnlag å uttale seg på. 21 Etter dette må bestemmelsen tolkes så vidt at det ikke er tilstrekkelig at barnet trekkes inn i saken og gis informasjon rett før det tas avgjørelse. Dette innebærer at lovens formulering informasjon, må forstås slik at barnet skal holdes oppdatert på hva som skjer i barnevernssaken under hele saksbehandlingen. 21 Ot.prp. nr. 45 ( ) punkt

16 Det må videre innfortolkes i formuleringen informasjon, at den må fremstilles barnet på en slik måte at barnet, på bakgrunn av sin alder og modenhet, kan forstå informasjonen. Dette vil ofte bety at informasjonen må forenkles noe, men bare i den grad dette kan skje uten at barnet får et skjevt bilde av saken. 22 Det har liten hensikt om barnevernet og foreldrene informerer barnet dersom de bruker ord og formuleringer som for barnet fremstår som fremmedord. Slik jeg ser det må det derfor kreves at informasjonen gis i form av ord og veiledning som barnet forstår og gjennom et medium som er tilrettelagt for barnets modningsnivå. Dette kan eksempelvis skje gjennom lek eller gjennom en uformell samtale Barnets uttalerett At barnet skal gis anledning til å uttale seg før det tas en avgjørelse i barnevernssaken, innebærer at barnet skal gis mulighet til å komme med synspunkter i saken. Det ligger klart i formuleringen gis anledning, at barnet står fritt til å la være å uttale seg. Dette innebærer at barnet har en uttalerett, men ikke en plikt til å komme med synspunkter. Dette fremgår også av barnelovens forarbeider som har en klar overføringsverdi til høringsretten på barnevernlovens område. 23 Det er viktig at barnet gjøres oppmerksom på denne valgmuligheten, og at barnet forstår at det er helt opp til barnet selv om han/hun vil uttale seg. Barnet skal ikke føle seg presset til å komme med synspunkter i saken. Det fremgår av lovens forarbeider at det ikke er nødvendig at barnet skal ha en mening om utfallet av saken. Barnet skal gis anledning til å uttale seg om forhold det selv ønsker å si noe om i sakens anledning. 24 Det følger av barnekonvensjonen artikkel 12 nr. 1 at dersom barnet velger å uttale seg, skal barnet få gjøre dette fritt. Bvl. 6-3 inneholder ikke denne presiseringen, men som tidligere nevnt gjelder barnekonvensjonen som norsk rett, slik at denne presiseringen også vil gjelde i en barnevernssak. Det ligger i formuleringen fritt at barnet ikke skal presses eller føle seg tvunget til å komme med et bestemt syn. 22 Sandberg (2008), s. 93. I: Høstmælingen, Kjørholt og Sandberg (2008). 23 Ot.prp. nr. 29 ( ) punkt Ot.prp. nr. 45 ( ) punkt

17 For at barnet skal være inkludert i sin egen sak, er det meget viktig å la barnet få gi uttrykk for sine synspunkter. Videre er det viktig at barnet er delaktig for å få saken så godt opplyst som mulig. Etter min oppfatning er det på denne måten barnevernet, fylkesnemnda eller domstolene, lettest kan finne ut hvordan barnet selv ser på situasjonen og hva som er dette barnets behov. På denne måten sikres det at man kommer til en best mulig avgjørelse i saken. I henhold til barnevernlovens forarbeider har det organet som skal ta avgjørelsen, ansvaret for å påse at barnet har fått informasjon og anledning til å uttale seg. 25 Uavhengig av hvilken fase barnevernssaken er i, skal barnet motta informasjon, og gis anledning til å uttale seg før det tas en avgjørelse i saken. Dersom dette ikke gjøres følger det direkte av loven at det er en saksbehandlingsfeil som kan føre til opphevelse av avgjørelsen, jf. formuleringen skal i bvl. 6-3 første ledd. Forarbeidene presiserer dessuten at barnevernmyndigheten har plikt til å informere barnet og til å legge til rette for at barnet får anledning til å uttale seg (min kursivering). 3.3 Vektleggingen av barnets mening Det følger av bvl. 6-3 andre punktum at [b]arnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Ordlyden tilsier at jo eldre og mer modent barnet er, jo større vekt skal barnets mening tillegges. Dette støttes også av lovens forarbeider, som fremhever at dette er hovedregelen. 26 Dette er en naturlig følge av at barn som er eldre og modent, lettere kan trekke veloverveide beslutninger og på denne måten reflektere over sitt standpunkt på en måte som et yngre og mindre modent barn ikke kan. Derfor kan man lettere godta at standpunktet til et eldre og modent barn vil være til det beste for vedkommende. Avgjørelsen av hvor stor vekt barnets mening skal tillegges vil etter forarbeidene bero på en konkret og individuell vurdering i hvert enkelt tilfelle. Videre fremgår det av forarbeidene at barnets mening kun vil være ett moment i den helhetsvurderingen som foretas i en barnevernssak, noe som innebærer at barnets mening ikke alltid kan få avgjørende betydning. Det presiseres også at man må se hen til sakens art. 27 Dette viser at man i 25 Ot.prp. nr. 45 ( ) punkt Ot.prp. nr. 45 ( ) punkt Ot.prp. nr. 45 ( ) punkt

18 avgjørelsen også må vurdere hvilke tiltak som er aktuelle i den konkrete saken og hvilket spørsmål barnet uttaler seg om. 28 Jeg ønsker i denne sammenheng å bemerke at barnets mening skal tillegges behørig vekt etter barnekonvensjonen artikkel 12. Når bvl. 6-3 kun fastslår at barnets mening skal tillegges vekt, er det en forskjell i ordlyden i bestemmelsene. Ettersom barnets mening skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet etter bvl. 6-3, så vil det nok likevel ikke innebære noen realitetsforskjell selv om ordlyden ikke samsvarer fullt ut. Det er etter dette klart at barn har en lovbestemt rettighet til å bli inkludert i barnevernssaken, gi uttrykk for sin mening, og få sin mening vektlagt. Hvor stor vekt barnets mening skal tillegges vil avhenge av både hvilke forutsetninger barnet har for å gjøre seg opp en mening, hvilke andre hensyn som gjør seg gjeldende i saken, og hvilket faktum som foreligger. 3.4 Vektleggingen av barnets mening i fylkesnemndspraksis Innledning Fylkesnemnda er en nemnd som hovedsakelig fatter vedtak etter barnevernloven, og avgjør saker som reises av [barneverntjenesten] jf. bvl. 7-1, jf Det er således klart at barns rettigheter i barnevernssaken også gjelder under saksbehandlingen i fylkesnemnda. Jeg ønsker i det følgende å nevne noen eksempler fra fylkesnemndspraksis, for å undersøke om barnets medbestemmelsesrett ivaretas. Jeg bemerker at utvalget av sakene er tilfeldig. Som følge av omfangsmessige begrensninger for mastergradsoppgaven undersøkes kun tre saker. Det bemerkes at sakene derfor ikke er representative for hvordan praksis på området faktisk er, slik at det ikke kan trekkes generelle slutninger fra undersøkelsen. Jeg ønsker imidlertid å illustrere hvordan barnas medbestemmelsesrett ivaretas og vektlegges ved å undersøke disse sakene. De sakene jeg går inn på er saker der barnets mening har kommet frem og der fylkesnemnda har uttalt noe om vektleggingen av barnets mening. 28 Hove. Kommentarutgaven til Barnevernloven note 265 [Sist lest: ] 18

19 3.4.2 Saker fra fylkesnemnda I FNV OPP vedtok fylkesnemnda at det skulle gjennomføres en omsorgsovertakelse etter bvl for to jenter på elleve og ni år. Fylkesnemnda uttalte at [b]egge jentene skal høres i saken og deres mening skal tillegges vekt i samsvar med deres alder og modenhet. Barnets mening er ett av flere momenter som skal tas med i en helhetlig vurdering. At barnets mening skal høres, innebærer ikke nødvendigvis at den skal tillegges avgjørende vekt. Andre tungtveiende grunner kan nødvendiggjøre en annen løsning. Selv om barna ønsket å bo hos sin mor konkluderte fylkesnemnda med at utfordringene knyttet til barnas behov for oppfølging og mors begrensede omsorgsevner [var] slike tungtveiende grunner som [nødvendiggjorde] en annen løsning enn den barna ønsket. Selv om ikke barnas mening var avgjørende for resultatet i saken, foretok fylkesnemnda en forsvarlig vurdering av hvor stor vekt barnets syn skulle tillegges. Barnets lovbestemte medbestemmelsesrett synes derfor å være vektlagt. Også i FNV AGD ble det vedtatt at det skulle skje en omsorgsovertakelse for en jente på 16 år etter bvl Barnets foreldre hadde brukt vold i oppdragelsen. Jenten ønsket selv at det skulle skje en omsorgsovertakelse og hun ønsket ikke samvær med moren (faren var død). Fylkesnemnda uttalte at omsorgsovertakelsen måtte fremstå som nødvendig og til det beste for [barnet], jfr andre ledd og 4-1. Nemnda henviste i vurderingen til at barnet selv ikke ønsket å bo hos moren, og at hun heller ikke ønsket samvær. Deretter viste nemnda til bvl. 6-3 og uttalte at [barnets] mening (skal), på grunn av hennes alder og modenhet, tillegges betydelig vekt. Nemnda legger til grunn at [barnet] har holdt fast på sin mening over lengre tid, og at hun også er inneforstått med hva valget innebærer. Etter dette konkluderte nemnda med at [e]n overtakelse av omsorgen anses derfor både som nødvendig og til barnets beste. 29 Det fremgår klart av vedtaket at nemnda vektlegger barnets mening og tillegger barnets ønske betydelig vekt. Barnets lovbestemte medbestemmelsesrett ble dermed ivaretatt. Det kommer 29 FNV AGD punkt 4. 19

20 imidlertid frem av vedtaket at saken var av alvorlig art, slik at nemnda trolig hadde kommet til samme resultat uavhengig av barnets mening. I FNV ROG ble det også vedtatt omsorgsovertakelse av en 14 år gammel jente etter bvl Fylkesnemnda henviste til bvl. 6-3, og uttalte at barnet snart var 15 år og derfor hadde rett til å bli hørt i saken. Videre la fylkesnemnda til grunn at barnet mener det foreligger alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling. Barnet har dessuten en klar oppfatning av hva den manglende kontakt og trygghet bør føre til. Barnets alder tilsier at disse omstendigheter bør få vesentlig innvirkning på sakens utfall. Fylkesnemnda vurderte det videre slik at barnets subjektive oppfatning av situasjonen [kunne] forankres i mer objektive kriterier. Også i denne saken kan man se at barnets mening har hatt vesentlig innvirkning på sakens utfall. Barnets lovbestemte medbestemmelsesrett var således ivaretatt Nærmere vurdering av fylkesnemndspraksis Gjennomgangen av vedtakene viser at barnets medbestemmelsesrett ble ivaretatt, og at barnets mening ble tillagt vesentlig vekt ved avgjørelsen i de ulike barnevernssakene. Vedtakene gir videre inntrykk av at dersom nemnda finner at det foreligger andre tungtveiende grunner som kan nødvendiggjøre en annen løsning enn hva barnet selv ønsker, vil dette være avgjørende for om barnets mening blir lagt til grunn for resultatet eller ikke. Endelig gir vedtakene et inntrykk av at det i vurderingen av hvor stor vekt barnets mening skal tillegges, er av betydning om barnet har holdt fast på sin mening over lengre tid og hvor sterk barnets mening er. Det virker som om nemnda legger avgjørende vekt på barnets mening når denne kan forankres i mer objektive kriterier. På denne måten viser nemnda at de ikke alene vektlegger hva barnet selv ønsker, men at barnets mening tillegges avgjørende vekt i saker der barnets oppfatning kan forsvares. Det bemerkes at barna i de nevnte sakene er fra ni år og oppover, og at vurderingen dermed kan være annerledes for yngre barn. 20