Arbeidsevnevurderinger i NAV

Transkript

1 Arbeids- og velferdsdirektoratet Arbeidsevnevurderinger i NAV Sluttrapport 1

2 Innholdsfortegnelse 1. Bakgrunn Innledning Mandat Arbeidsgruppe og arbeidsform Noen sentrale begreper Rammer for arbeidsevnevurderinger i NAV Bruksområder for arbeidsevnevurderinger Ulike perspektiver på arbeidsevne Politiske føringer og utviklingstrekk Arbeidsevne som inngangsvilkår Forholdet til NAVs strategi for oppfølging av brukerne Rettsikkerhet og likebehandling Skjønnsutøvelse Eksisterende metoder og verktøy Eksisterende metoder og verktøy i Norge Erfaringer fra Danmark og Sverige Ny modell for arbeidsevnevurderinger i NAV Overordnet modell Faktainnhenting Behovsvurdering Egenvurdering Ekstern kartlegging Ressursprofil og arbeidsevnevurdering Implementering av ny modell for arbeidsevnevurderinger i NAV Juridisk forankring Metodeutvikling Utvikling av IKT-løsninger Kompetanse Foreløpig milepælsplan Vedlegg Utfyllende beskrivelser av verktøy og metoder KIS Kartlegging i sosialtjenesten ICF IPLOS Arbeidsferdighetsprofil Arbejdsevnemetoden SASSAM

3 1. Bakgrunn 1.1. Innledning Med arbeidsevne menes den enkeltes evne til å møte de krav som stilles i utførelsen av et arbeid eller deltakelse i dagliglivet. Enkelt uttrykt beskrives arbeidsevne som brukerens nåværende avstand til målet om arbeid eller deltakelse. Med andre ord legges det her til grunn at arbeidsevnen er et resultat av relasjonen mellom den enkeltes ressurser og begrensinger på den ene siden og omgivelsenes krav og forventninger på den andre siden. I vurderingen av arbeidsevnen må det derfor tas hensyn til både hva brukeren selv kan og ikke kan, hvilke ressurser han/hun har (eks. kompetanse, helse og arbeidskapasitet), forhold og barrierer i miljøet som kan sette bremser for et inkluderende arbeidsliv. Slike barrierer kan være alt fra oppgaver som ikke matcher personens kunnskapsnivå, tempo i krav til utføring av arbeidsoppgaver, eller bygninger som ikke er tilgjengelige. Samtidig må det vurderes hvilke tilpasninger og virkemidler som kan bidra til å endre kravene fra omgivelsene. Arbeidsevnevurderinger skal som et minimum iverksettes dersom det er et gap mellom nåsituasjon og ønsket arbeidsdeltakelse, der det er usikkert om brukeren er i stand til å nå sine arbeidsmål, og/eller der det er behov for bistand av et visst omfang for å nå arbeidsmålet. Samtidig gir lovverket instrukser om når arbeidsevnevurderinger skal gjennomføres for eksempel i tilknytning til rettigheter til ytelser. Arbeidsevnevurderinger står sentralt i en rekke inngangsvilkår som NAV skal vurdere, særlig gjelder dette flere av Folketrygdens ytelser og en rekke av de tiltak og virkemidler som benyttes overfor brukere med mer omfattende behov for bistand, blant annet mange av arbeidsmarkedstiltakene. Arbeidsevnevurderinger vil også være nødvendige innenfor flere av sosialtjenestens område, særlig gjelder dette kvalifiseringsprogrammet og kvalifiseringsstønaden. Arbeidsevnevurderingene må derfor støtte opp under, og danne grunnlag for slike beslutninger, og løsningen som skisseres er derfor utviklet parallelt med departementets arbeid med lovproposisjon i kjølvannet av AVI-meldinga. Arbeidsevnevurderinger er videre et vesentlig virkemiddel for å sikre en reell brukermedvirkning og som skal sikre en systematikk og profesjonalitet i avklaringsarbeidet, de skal gi forvaltningen et trygt faglig ståsted, trygg kompetanse og et faglig grunnlag for bl.a. systematisk skjønnsutøvelse. Arbeidsevnevurderinger vil være relevante for en rekke brukere med svært ulike forutsetninger, behov og rettigheter, en felles metodikk og systematikk vil derfor også være et vesentlig bidrag i å sikre en mer enhetlig (fag-)kultur på tvers av tidligere skillelinjer, slik at forvaltningen framstår som en enhet for brukeren, bl.a. gjennom å etablere et felles språk og begreper. Grunnet et stort volum og geografisk variasjon i kompetanse, ressurser og tilgjengelige tjenestetilbud er det avgjørende at metodene er enkle og etterprøvbare og sikre en rask og effektiv seleksjon til riktige tjenester. Dette forutsetter også at metoden tydelig definerer en felles prosedyre for vurderingene, hvilke kriterier som skal inngå og hvordan disse skal vektes, samt gode dokumentasjonsløsninger. For brukeren skal arbeidsevnevurderingene foruten å understøtte en aktiv medvirkning i egen prosess, også bidra til: 3

4 å gi rammer for den videre samhandlingen og forutsigbarhet for de involverte å etablere et gjensidig tillitsforhold mellom forvaltning og bruker At bruker kan arbeide med endring og utvikling bl.a. gjennom avklaring av tydelige og omforente mål. egeninnsikt i ressurser og barrierer, og derigjennom styrke mestring og kontroll over eget liv mao en myndiggjørende prosess der bruker tar ansvar for egne valg et sterkere arbeidsfokus i brukerprosessen den nødvendige helhet og bredde i den enkeltes plan mer individuelt tilpassede tjenesteforløp, slik at en i mindre grad tar utgangspunkt i målgruppekarakteristika og standardiserte oppfølgingsopplegg større lokalt handlingsrom og skjønn Det legges til grunn at brukeren selv vil være den viktigste kilden til fakta som belyser arbeidsevnen, at vurderingen av den enkeltes arbeidsevne skal skje i dialog med brukeren selv, og at veileder og bruker danner seg en felles forståelse av brukerens ressurser og barrierer i forhold til det oppsatte målet. En felles oppfatning av arbeidsevnen sikrer at planlegging og gjennomføring av ulike virkemidler bygger på realistiske forventninger og en forståelse av hvilke hindre som kan dukke opp, en vurdering av progresjon og av hensiktsmessigheten av de enkelte virkemidler. Vurderingsprosedyren må bygge på en systematisk dialog mellom bruker og saksbehandler hvor brukeren er kjent med premissene for vurderingen. I dette ligger at brukeren skal kjenne til de faktaområdene som er relevante og som veilederen skal ta hensyn til, slik at bruker også får mulighet til å belyse disse. Det legges videre til grunn at vurderingen av den enkeltes arbeidsevne foretas i en samhandling bruker/veileder oppfølging ved NAV-kontoret, og at den derved ikke settes bort eller sluttføres av eksterne leverandører eller samarbeidspartnere. De siste kan imidlertid nyttes til å belyse ulike forhold ved den enkeltes arbeidsevne, både gjennom å framskaffe fakta og/eller å vurdere konsekvensene av disse. Det er en ambisjon at arbeidsevnevurderingene på sikt skal dokumenteres med konklusjon, begrunnelse og angivelse av de forhold som er vektlagt i en felles IKT-løsning. Denne bør underbygge brukermedvirkning blant annet gjennom selvbetjeningsløsninger hvor det gis mulighet til å registrere inn relevante fakta og gi vurderinger av egen situasjon. Så langt det er mulig bør også IKT-støtten angi en prosedyre for hvordan arbeidsevnevurderingen skal gjennomføres. Dette vil sikre at nødvendige fakta ikke blir utelatt og at den avsluttende skjønnsvurderingen skjer etter en kvalitativ minstestandard Mandat Følgende skal leveres: Anbefale et ambisjonsnivå og legge fram skisser til ulike alternative målbilder som ivaretar de politiske føringene og forventningene. En oversikt og vurdering av eksisterende metoder og redskaper her hjemme, en vurdering av svenske og danske tilnærminger, og evt. en oversikt over andre relevante internasjonale tilnærminger. 4

5 Anbefale en begrepsbruk og terminologi knyttet til kartlegging/avklaring/vurdering i NAV. Angi retningsvisere for verktøy- og metodeutvikling Gi innspill til nytt lovgrunnlag/regelverk for inntektssikringsordninger og tiltak (ot.prp. med mer). Vurdere rettssikkerhetsutfordringene for NAV knyttet til arbeidsevnevurderinger og fremme forslag til hvordan slike utfordringer kan møtes Bistå i utformingen nytt tidsubegrenset lønnstilskudd, ny kvalifiseringsstønad og nye avklaringstiltak. Gi premisser for og retning til IKT-utviklingsprosessene/lage mandat for forprosjekt. Gi innspill til utvikling av kompetanseutviklingsprogrammer Vurdere og evt. lage skisse/bestilling om fagmodul for arbeidsevnevurderinger Foreslå en plan for videre framrykning på dette området for resten av reformperioden. Involvere alle viktige aktører og interessenter i løpet av prosessen Sørge for informasjon om prosess, milepæler og resultater Arbeidsgruppe og arbeidsform Arbeidsgruppa har bestått av: Tove Kristin Dalheim Sosial- og helsedirektoratet Britt Gulbrandsen Sosial- og helsedirektoratet Bjørn Gustum Arbeids- og velferdsdirektoratet Ole Bjørn Herland Sosial- og helsedirektoratet Thorgeir Hernes Arbeids- og velferdsdirektoratet Ingar Heum Arbeids- og velferdsdirektoratet Jorunn Søby NAV Drift og utvikling (NDU) Arbeidsgruppa har hatt ukentlige arbeidsmøter. Det er også arrangert workshops med både interne og eksterne ressurser: en workshop med fagpersoner innenfor arbeidsevneområdet fra de to direktoratene; en workshop med nøkkelpersoner fra NAV arbeid, NAV trygd og Sosialtjenesten lokalt. Rapporten er også sendt på høringer i de to direktoratene Noen sentrale begreper Arbeidsevne Vi har i dette dokumentet lagt til grunn at arbeidsevnen beskriver den enkeltes evne til å møte de krav som stilles i utførelsen av et arbeid eller deltakelse i dagliglivet. Dette er en relativt vid definisjon og vi er kjent med at arbeidsevne i ulike sammenhenger tolkes snevrere. Begrepene funksjonsevne og inntektsevne er tett beslektede begreper med arbeidsevne og også disse begrepene kan ha ulik betydning i ulike sammenhenger. Når vi har valgt arbeidsevne som begrep, og med en relativt vid definisjon, skyldes dette at vi ønsker å benytte ett entydig begrep som er dekkende for NAVs primære oppgaver, og som peker mot den enkeltes behov for bistand for å komme i arbeid, og for å øke deltakelse i dagliglivet. 5

6 Funksjonsevne Funksjonsevne kan på den ene siden ha en snever betydning som viser til brukerens fysiske og mentale funksjoner, funksjonsevnen er da kun en del av arbeidsevnen. På den andre siden kan funksjonsevne ha en svært bred betydning hvor den fanger opp brukerens evne til å fungere på en rekke ulike arenaer, herunder i arbeidslivet. 1 Inntektsevne Som vi vil komme tilbake til i kapittel 2.4 er begrepet inntektsevne særlig knyttet til inngangsvilkårene, men handler enkelt sagt om evnen til å møte de krav som stilles i utførelsen av et inntektsgivende arbeid. Inntektsevne er derimot i liten grad egnet til å fange opp vurderinger ev brukers muligheter utenfor ordinært arbeidsliv, enten der brukeren ikke har eller har hatt arbeidsforhold, eller der brukeren primært sikter mot økt deltakelse i samfunnet utenfor arbeidslivet. Ressursprofil En systematisk kartlegging og framstilling av brukerens ressurser og barrierer. Ressursprofilen skal sikre at alle nødvendige faktaopplysninger og vurderinger blir veid opp mot hverandre. Profilen skal således gi en helhetlig og treffsikker beskrivelse av brukerens muligheter sett opp mot brukerens mål. Behovsvurdering En første seleksjon av brukerne, hvor formålet er å identifisere brukere som kan ha behov for en grundigere arbeidsevnevurdering for å fastslå om arbeidsevnen er nedsatt. Kartlegging Innhente en oversikt over brukers situasjon, brukers muligheter og hindringer i forhold til presentert bestilling/omforent mål. Kartleggingen omfatter både faktaopplysinger og vurderinger av enkeltforhold. Arbeidsprosess Med arbeidsprosesser forstås de kjeder av tjenester og samhandlingsmønstre rettet mot brukerne som fører fra en førstehenvendelse og bestilling til et endelig mål for brukeren arbeid eller deltakelse. Arbeidsprosessene skal sikre at brukeren gis en trygghet i egen sak; for framdrift, forutsigbarhet og medvirkning i egen sak. En arbeidsprosess kan bestå av en eller flere delprosesser som kan utføres en eller flere ganger. Metode Den systematiske framgangsmåte som beskriver hvordan en veileder arbeider for å avdekke og imøtekomme en brukers behov. En definert metode skal bidra til å forenkle arbeidet og til å gjøre bistanden mer forutsigbar for brukerne. Verktøy En vitenskaplig utviklet metode som har psykometriske kvaliteter, validitet og reliabilitet. Verktøy vil normalt være mer detaljert beskrevet enn generelle metoder og stille større krav til at den definerte framgangsmåten følges. 1 I tillegg til at funksjonsevne altså er et tvetydig begrep gikk Sosial- og helsedirektoratet i IPLOS-sammenheng bort fra å bruke begrepet grunnet påtrykk fra brukerorganisasjonene. 6

7 Skjønn De konkrete avveininger en veileder må foreta for å komme fram til en beslutning som møter brukerens individuelle behov innenfor de rammer og målsettinger som til enhver tid er gjeldende. Brukermedvirkning Brukermedvirkning (på individnivå) innebærer å involvere brukerne og gi dem innflytelse på beslutningsprosesser og utforming av tjenestetilbud i saker der de selv er berørt. Brukermedvirkningen blir først reell når endringer skjer ut fra de tilbakemeldinger brukeren gir, og forutsetter at brukeren betraktes av hjelpeapparatet som en kompetent og myndig deltaker i egen prosess. Myndiggjøring Myndiggjøring handler om å bli møtt som et fullverdig og likeverdig menneske. Opplevelsen av å ha myndighet over eget liv har med selvfølelse og egenverd å gjøre, og er en modningsprosess hvor både omsorg og anerkjennelse er viktige elementer. Man kan ikke vektlegge myndiggjøring uten at tillitt, anerkjennelse og respekt inngår i relasjonen og oppfølgingen med bruker. 7

8 2. Rammer for arbeidsevnevurderinger i NAV 2.1. Bruksområder for arbeidsevnevurderinger Som nevnt forstås arbeidsevnen som den enkeltes evne til å møte de krav som stilles i utførelsen av et arbeid eller deltakelse i dagliglivet. Arbeidsevnevurderinger kan benyttes i flere ulike sammenhenger og med flere ulike formål: 1) Belyse den ansattes ressurser og barrierer i forhold til kravene på en arbeidsplass; ved sykmelding, rehabilitering og omstilling. Vurderingen bidrar til å identifisere områder for endring, både for individet og for arbeidsplassen. 2) Belyse en arbeidssøkers ressurser og barrierer i forhold til kravene i arbeidslivet. Dette omfatter en vurdering av den enkeltes nåsituasjon og særlig som underlag for vurderinger av inngangsvilkår til livsoppholdsytelser. Både ny midlertidig inntektssikring (dagens yrkesrettet attføring, rehabilitering og tidsbegrenset uførestønad), uførepensjon, kvalifiseringsstønad og tidsubestemt lønnstilskudd bygger på inngangsvilkåret nedsatt arbeidsevne/inntektsevne. Vurderingen bidrar til å identifisere områder for endring for individet og forhold som krever tilpasninger på aktuelle arenaer for arbeid og aktivitet. 3) Belyse brukerens ressurser og barrierer i forhold til kravene for gjennomføring av tiltak og virkemidler, altså brukerens gjennomføringsevne. (herunder i forbindelse med godkjenning av planer). Gjennomføringsevnen vil også danne grunnlag for vurderinger av vilkår for godkjenning av planer og enkelttiltak, jfr vilkåret hensiktsmessige tiltak. 4) Belyse brukerens ressurser og barrierer i forhold til kravene i et framtidig yrke eller yrkesretning. Dette innebærer en vurdering av hvilke endringer i arbeidsevnen som kan oppnås gjennom ulike virkemidler (både individrettede og arbeidsgiverrettede virkemidler) for å nå et gitt mål og vil således underbygge vilkår som viser til målet med bistanden, jfr bl.a vilkåret høvelig arbeid. 5) Belyse brukerens ressurser og barrierer i forhold til kravene i nærmiljøet, i sosiale nettverk, familie eller i andre situasjoner som er vesentlige for å øke deltakelsen i en aktiv og meningsfylt tilværelse der deltakelse i arbeidslivet ikke er mulig. 6) Bidra til en aktiv brukermedvirkning og til myndiggjøring av brukeren. Det er et sentralt prinsipp at beslutninger som berører det tjenestetilbud og de rettigheter som gjelder brukeren så langt det er mulig skal bygge på brukerens egne ønsker og behov. Arbeidsevnevurderingene er det sentrale virkemidlet for å etablere en felles forståelse for brukerens situasjon. Arbeidsevnevurderinger kan altså ha både et forvaltningsfokus eller et veiledningsfokus, eller begge deler. Et forvaltningsfokus innebærer at vurderingen skal underbygge vilkårene i et enkeltvedtak eller en beslutning om videre bistand. I et veiledningsfokus ligger at arbeidsevnevurderinger danner grunnlag for en dialog mellom bruker og saksbehandler og hvor målet er økt egendeltakelse slik at bruker får en økt forståelse av egne ressurser og barrierer. I begge tilfeller er det avgjørende at arbeidsevnevurderingen bygger på en aktiv brukermedvirkning og at konklusjonen baseres på en felles forståelse av den enkeltes muligheter i arbeidslivet. Dette skal danne grunnlag for den videre planleggingen av tjenester som kan føre mot målet. 8

9 Arbeidsevnen kan også ses på som en målestokk for utformingen av bistanden til den enkelte. Bistanden kan enkelt deles i tre faser relatert til arbeidsevnen; 1) utrede og kartlegge arbeidsevnen som utgangspunkt for videre bistand 2) opprettholde eller bedre arbeidsevnen der denne er nedsatt eller truet 3) benytte arbeidsevnen der denne er bedret eller vurderes som god nok PERSPEKTIV Forebygging Inkludering Aktivisering Utrede og kartlegge arbeidsevne Opprettholde og bedre arbeidsevne Benytte arbeidsevne MÅL Beholde arbeid Skaffe arbeid Øke deltakelse 2.2. Ulike perspektiver på arbeidsevne Tradisjonelt vil arbeidsevnen kunne forstås ut fra tre ulike perspektiver som tar utgangspunkt i individet og/eller omgivelsene. Disse perspektivene kan beskrives som følger: 1. Individperspektiv: Undersøkelse av den enkeltes individuelle ressurser og barrierer. Individperspektivet har vært et dominerende perspektiv innen blant annet helsebaserte funksjonsvurderinger, og et tydelig individfokus kan underbygge en god brukermedvirkning. Et entydig individfokus vil derimot i mindre grad kunne peke på løsninger utenfor individet selv. Løsningene ligger ofte utenfor individsfæren, eksempelvis vil det å skaffe seg eller opprettholde et arbeidsforhold også måtte ta utgangspunkt i arbeidsgiverens (arbeidskraft-)behov. 2. Omgivelsesperspektiv: legger til grunn at den enkeltes barrierer relatert til målet primært skyldes forhold i omgivelsene. Ettersom omgivelsesperspektivet i liten grad peker på ressurser og barrierer i individet må den primært sees på som en politisk forklaringsmodell, den er følgelig i mindre grad egnet til å søke løsninger for enkeltbrukerne. 3. Relasjonelt perspektiv: arbeidsevnen er et resultat av den enkeltes ressurser og barrierer sett i forhold til omgivelsenes krav og forventninger. Det legges her til grunn at arbeidsevnen er et resultat av relasjonen mellom den enkeltes ressurser og begrensinger på den ene siden og omgivelsenes krav og forventninger på den andre siden (3). I vurderingen av arbeidsevnen må det derfor tas hensyn til både hva brukeren 9

10 selv kan og ikke kan, hvilke muligheter denne har, og samtidig hvilke tilpasninger og virkemidler som kan bidra til å endre kravene i de omgivelsene brukeren forholder seg. Individets ressurser og barrierer Muligheter Omgivelsenes krav og forventninger 2.3. Politiske føringer og utviklingstrekk De siste par årenes politiske dokumenter på arbeids- og velferdsområdet forholder seg i uvanlig stor grad til spørsmål om arbeidsmåter og metodikk i forvaltningen. Det gjelder for det første gjentatte understrekninger av nødvendigheten av en ny, felles faglig plattform og metodikk i arbeids- og velferdsforvaltningen. I st. prp. 46 ble dette pekt ut som et av flere vesentlige og nødvendige grep for å sikre de overordnede målene arbeidsretting, brukerretting og effektivisering. For det andre er de politiske dokumentene særdeles førende når det mer spesielt gjelder kartlegging, avklaring og arbeidsevnevurdering. AVI-meldinga varsler derfor en mer ensartet metodikk for behovsavklaring, kartlegging og arbeidsevnevurdering som kan gi grunnlag for felles forståelse av brukers behov og ressurser, og at den nye statsetaten vil: bli bedt om å legge en bred og systematisk arbeidsevnevurdering til grunn for avklaring av tiltak og oppfølging av den enkelte stønadsmottaker I NOU 2007:4 Ny uførestønad og ny alderspensjon til uføre sies det: Utvalget ser flere fordeler med å flytte oppmerksomheten fra begrensninger på grunn av sykdom til de mulighetene som finnes til tross for sykdommen. Spesielt er dette viktig tidlig i sykdomsforløpet, blant annet ved utprøving av arbeidsevne. Vurderingen av om vilkårene for uføreytelse er oppfylt eller ikke må baseres på en grundig vurdering av søkers arbeids- og inntektsevne. Utvalget mener arbeidsevnevurdering er et hensiktsmessig verktøy for Arbeids- og velferdsetaten i arbeidet med å identifisere relevante tiltak for å hjelpe personer med langvarige problemer på arbeidsmarkedet tilbake til arbeid. Forvaltningen må videreutvikle de metodene og verktøyene som allerede finnes, og må kunne bruke disse på en god måte. Dette er også avgjørende for å kunne vurdere om arbeids- og inntektsevnen er nedsatt i et slikt omfang at det kvalifiserer til en uføreytelse. Videre sies det: Aktørene i de ulike fasene av prosessen fra arbeid til uførestønad må ha klart definerte roller og et klart avgrenset ansvar. Fastlegenes hovedoppgaver skal være å stille diagnoser, behandle pasientene og gjøre enkle funksjonsvurderinger tidlig i sykepengeforløpet. Hovedansvaret for den systematiske arbeidsevnevurderingen må ligge i Arbeids- og velferdsetaten, som også skal behandle og avgjøre søknader om uføreytelse. 10

11 I tillegg peker en rekke erfaringer, utviklingstrekk og kommende utfordringer ut kartleggingsprosessen og arbeidsevnevurderinger som et kritisk utviklingsområde i NAV: Erfaringene: De foreløpige erfaringene fra implementeringen av reformen viser entydig at det er nødvendig med en styrking av lokale kunnskaper og kompetanse om oppfølging av arbeidssøkere generelt, og arbeidsevnevurderinger mer spesielt. Springbrett for individuelle planer: Planen skal bygge på den omforente forståelsen av brukerens nåsituasjon som blant annet kan framkomme gjennom en arbeidsevnevurdering. Møte den enkelte som et unikt individ: Skal en kunne realisere ambisjonen om en individualisering av oppfølgingsløpene dvs å kunne håndsy et løp og komponere en bistandspakke som fungerer sammen med den enkelte, er det en absolutt betingelse at den innledende behovsavklaringen- og vurderingen er treffsikker. Organisatorisk lim : Utvikling og innføring av mer enhetlig metodikk og arbeidsmåter kan også vise seg å være viktig organisatorisk samlende brekkstang. Organisatorisk fleksibilitet og effektivitet: Et enhetlig begrepsapparat og enhetlige arbeidsmåter vil også kunne være en forutsetning for at ulike medarbeidere eller instanser innen systemet kan overta stafettpinnen når det kreves at flere bør involveres, og være en forutsetning for meningsfull kommunikasjon innad i NAVforvaltningen og med eksterne samarbeidspartnere. Rettssikkerhet og gjennomsiktighet: Skal arbeidsevne/funksjonsvurderinger i stadig større grad legges til grunn for avgjørelser som gir tilgang til tiltak eller ulike former for inntektssikring slik AVI-meldinga legger opp til så krever ikke minst hensynene til likebehandling og rettssikkerhet et enhetlig, transparent og etterprøvbart opplegg for håndtering av disse oppgavene. I forbindelse med AVI-meldinga og oppfølgingen av denne er det annonsert en rekke tiltak, oppgaver og prosesser som stiller store krav til et mer standardisert regime for metodisk tilnærming, begrepsapparat og verktøysammensetning: Ny midlertidig inntektssikring i folketrygden Ny kvalifiseringsstønad i kommunal regi Nye avklaringstiltak for spesifiserte nye målgrupper noe som ikke minst gir utfordringer ifht. meningsfull kommunikasjon med eksterne tiltaksarrangører om kartlegging og avklaring av den enkelte NAVs obligatoriske 6-månedersmøte med sykemeldte, der avklaring og identifisering av bistandsbehov utover det som peker mot tidligere arbeidsplass vil stå sentralt. Nytt tidsubestemt lønnstilskudd knyttes i AVI-meldinga også direkte til arbeidsevnevurderinger ved NAV-kontorene Samtidig diskuterer Uførepensjonsutvalget inngangskriterier- og prosedyrer inn mot denne ordningen, herunder arbeidsevnevurderingenes plass 2.4. Arbeidsevne som inngangsvilkår Arbeidsevne (og inntektsevne) benyttes i en rekke tilfeller som inngangsvilkår til NAVs ytelser og tjenester, både i Folketrygdloven, Sosialtjenesteloven og knyttet til enkelttiltak og lignende. 11

12 Arbeidsevne som inngangsvilkår til Folketrygdlovens ytelser Arbeidsevnevurderingen er et sentralt grunnlag for vurdering av inngangsvilkår til livsoppholdsytelser. I dagens inngangsvilkår for yrkesrettet attføring etter Folketrygdloven er det generelle inngangsvilkåret i 11-5 formulert som varig nedsatt inntektsevne. For retten til attføringspenger ( 11-8) er det et krav om at inntektsevnen er nedsatt med minst halvparten. I begge tilfeller benyttes altså inntektsevne som begrep, men graden av nedsettelse er ulikt definert. I samme lovs benyttes derimot begrepet arbeidsevne og ikke inntektsevne. I Folketrygdlovens kap.10 om medisinsk rehabilitering legges det i formålsparagrafen ( 10-1) til grunn at ytelsene knyttes til arbeidsevnen og funksjonsevnen, i 10-8 kreves det at arbeidsevnen er nedsatt med minst halvparten (jfr kravet i 11-8 hvor det er inntektsevnen som skal være nedsatt tilsvarende). Derimot kreves det i 10-5 at evnen til å utføre inntektsgivende arbeid er varig nedsatt for å ha rett til stønader etter 10-7 (jfr 11-5) For flere andre ytelser er retten til livsoppholdsytelse ikke knyttet til grad av nedsettelse i arbeids- eller inntektsevnen, eksempelvis dagpenger. Begrepene arbeidsevne og inntektsevne (og til dels funksjonsevne) er med andre ord i stor grad overlappende eller samsvarende i Folketrygdloven ettersom arbeid her primært forstås som inntektsgivende arbeid. Imidlertid vil det kunne hevdes at inntektsevne også kunne være tilstede i de tilfeller der brukeren har en kapitalinntekt, selv om brukeren ikke er i stand til å utføre ordinært, inntektsgivende arbeid. Da er altså ikke inntektsevnen nedsatt, mens arbeidsevnen er det. Som en følge av AVI-meldinga vil det bli innført en ny midlertidig inntektssikring i Folketrygdloven som skal avløse yrkesrettet attføring, medisinsk rehabilitering og tidsbegrenset uførestønad f.o.m Det antas at nedsatt inntektsevne vil bli valgt som hovedvilkår, men det forutsettes samtidig at det skal legges til grunn en helhetlig vurdering av brukerens muligheter til å utføre arbeid altså arbeidsevne Kvalifiseringsprogram med tilhørende stønad i Lov om sosiale tjenester 5A I Stortingsmelding nr. 9 ( ) Arbeid, velferd og inkludering foreslo Regjeringen at det etableres et nytt kvalifiseringsprogram med tilhørende kvalifiseringsstønad for personer med vesentlig nedsatt arbeids- og inntektsevne og med ingen eller svært begrensede ytelser til livsopphold i folketrygden. Kvalifiseringsprogrammet skal forankres i Lov om sosiale tjenester. I lovforslaget forutsettes det at bruker må ha gjennomgått en arbeidsevnevurdering før vedkommende kan ha rett til kvalifiseringsstønad. Arbeidsevnevurderinger vil i denne forbindelsen ha to ulike hovedformål. For det første vil arbeidsevnevurderingen være verktøy for å kartlegge om brukerne fyller inngangsvilkårene for rett til deltakelse i programmet, det vil si en kartlegging av om brukerne har en vesentlig nedsatt arbeids- og inntektsevne. For det andre vil arbeidsevnevurderingen være et prosessverktøy i et helhetlig løp for oppfølging av brukere. For å fylle denne funksjonen må verktøyet berøre et bredt spekter av forhold som sier noe om brukerens ressurser, utfordringer og muligheter, og fungere som et helhetlig og prosessuelt dialog- og samhandlingsverktøy. 12

13 Med arbeidsevnevurdering som lovbestemt forutsetning for kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad, innføres noe prinsipielt nytt i den kommunale sosialtjenesten. I tillegg til nedsatt arbeidsevne, er det også en forutsetning at deltakeren skal ha vesentlig nedsatt inntektsevne. Det stilles krav om at deltakerne skal ha ingen eller svært begrensede ytelser til livsopphold etter folketrygdloven. Bakgrunnen for dette er at det er behov for en forsterket innsats overfor personer som i dagens system blir avhengige av økonomisk sosialhjelp over lengre tid, og som er i, eller står i fare for å komme i, en passiv situasjon preget av inntektsfattigdom. Det er imidlertid ikke definert hvordan vesentlig nedsatt inntektsevne, og svært begrensede ytelser etter folketrygdloven skal operasjonaliseres Arbeidsevne som vilkår for retten til tiltak og tjenester Arbeidsevne er et vilkår for retten til tiltak og tjenester, både direkte og indirekte. En rekke av arbeidsmarkedstiltakene er i dag forbeholdt brukere med nedsatt arbeidsevne. Blant annet er det et vilkår at arbeidsevnen er varig og vesentlig nedsatt for tilståelse av det nye tidsubestemte lønnstilskuddet. Indirekte er også arbeidsevnen et vilkår for tiltak under yrkesrettet attføring. I 11-6 kreves det at tiltak under yrkesrettet attføring skal være hensiktsmessige og nødvendige for at brukeren skal kunne sette seg i stand til å skaffe seg høvelig arbeid. I vurderingen av hensiktsmessigheten av tiltak ligger en vurdering av brukerens gjennomføringsevne, altså evnen til å møte de krav som stilles ved gjennomføring av eksempelvis skolegang. På samme måte vil vurderingen av høvelig arbeid innebære en vurdering av brukerens framtidige arbeidsevne altså om brukeren vil være i stand til å møte kravene i et framtidig, ønsket yrke etter at eventuelle tiltak er gjennomført. Vi ser det derfor som naturlig at en ny, felles arbeidsevnemetodikk også dekker vurderinger av gjennomføringsevne knyttet til tiltak og vurderinger av framtidig arbeidsevne. Foruten at disse arbeidsevnevurderingene er tett knyttet til enkeltvedtak i Folketrygdloven er tilsvarende vurderinger også sentrale for godkjenning av planer og virkemidler Forholdet til NAVs strategi for oppfølging av brukerne Arbeids- og Velferdsdirektoratet har sammen med Sosial- og Helsedirektoratet utarbeidet en overordnet strategi for oppfølging av brukere. Strategien ble vedtatt av de to direktoratene 15.mars Hensikten med strategien er å gi føringer og rammer for oppfølgingsarbeidet og bistandsløpene overfor NAVs brukere. Oppfølgingsstrategien tar utgangspunkt i hva brukeren skal kunne forvente av NAV, og videre hva som forventes av NAVs medarbeidere. Strategien bygger på følgende modell for arbeidsprosesser i NAV. 13

14 Bestilling Kartlegging Arbeidsevne-/funksjonsevnevurdering Inngangsvilkår ytelser Plan Gjennomføring Oppfølging Midlertidige ytelser Evaluering Arbeid og deltakelse Varige ytelser Modellen viser sammenhengen mellom de enkelte oppfølgingsområdene gjennom et bistandsløp fra brukers bestilling og fram mot målet arbeid og deltakelse. Arbeidsevnevurderinger er et sentralt element i oppfølgingen og danner grunnlag for å utarbeide planer for videre bistand. Oppfølgingsstrategien fastsetter de overordnede mål og prinsipper for oppfølgingsområdene, og innenfor arbeidsevnevurderingene er følgende vedtatt: Mål for arbeidsevnevurdering Bruker skal kunne forvente: Brukerens evner og muligheter til å møte de krav som stilles i utførelsen av et arbeid eller deltakelse i dagliglivet blir vurdert. Vurderingen skal skje i samråd med brukeren selv. Der hvor arbeidsevnevurderingen underbygger enkeltvedtak knyttet til inngangsvilkår i Folketrygdloven skal brukeren kunne forvente at vedtaket, som hovedregel, følges av den konklusjon som er gitt i arbeidsevnevurderingen. Krav til arbeidsevnevurdering Oppfølgingsstrategien stiller følgende krav til NAV-forvaltningen/den enkelte medarbeider: Arbeidsevnevurderingen skal avdekke avstanden mellom den enkelte brukers forutsetninger og omgivelsenes krav og forventninger. Arbeidsevnevurderingen skal dokumenteres med konklusjon, begrunnelse og angivelse av de forhold som er vektlagt. For brukere med hovedmål Beholde arbeid: Arbeidsevnevurderingen skal blant annet kunne belyse den enkeltes kompetanse, medisinske forhold knyttet til funksjonsevne og arbeidskapasitet sett opp mot arbeidsoppgaver, krav til arbeidskapasitet etc. ved arbeidsplassen, samt muligheter for tilrettelegging med tekniske hjelpemidler og andre kompensatoriske tiltak. For brukere med hovedmål Skaffe arbeid: Arbeidsevnevurderingen skal blant annet kunne belyse den enkeltes kompetanse, medisinske forhold knyttet til funksjonsevne, 14

15 sosiale forhold og arbeidskapasitet sett opp mot kravene i arbeidslivet innenfor den bransjen/yrkesretningen vedkommende orienterer seg mot. For brukere med hovedmål Øke deltakelse: Arbeidsevnevurderingen skal blant annet kunne belyse den enkeltes helse, sosiale ferdigheter, familiesituasjon, sosiale nettverk og bosituasjon sett opp mot de kravene som stilles for å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i felleskap med andre Rettsikkerhet og likebehandling En arbeidsevnevurdering med vekt på individuelle behov og muligheter innebærer en fokusdreining vekk fra tradisjonell målgruppe- og diagnosetenkning. Til grunn for en slik dreining av fokus ligger tanker om en riktigere og mer rettferdig innretning av tjenestene. Endring av de mekanismer som regulerer tilgangen på ressurser og virkemidler representerer samtidig en utfordring, bl.a. med henblikk på å ivareta rettssikkerhet for NAVs brukere. En forutsetning for rettsikkerhet er forutsigbarhet og likebehandling. Videre er kvalitet og brukermedvirning viktige sider ved rettssikkerheten Forutsigbarhet Som nevnt tidligere vil arbeidsevnevurderinger i mange tilfelle danne grunnlaget for enkeltvedtak. Dette kan for eksempel være vedtak knyttet til inngangsvilkår i folketrygden. Forutsigbarhet innebærer bl.a. at det er en logisk sammenheng mellom vedtakets innhold og konklusjonen på arbeidsevnevurderingen, og at denne sammenhengen er tydelig for brukeren. Siden individuelle arbeidsevnevurderinger ofte hviler på et bredere sett av hensyn enn det som kjennetegner målgruppetenkning kan det være vanskelig for brukere å se hvilke rettigheter de har eller å forstå begrunnelsene for de vedtak som fattes. Dette stiller høye krav til informasjon og veiledning i oppfølgingsarbeidet Likebehandling Det er et gjennomgående prinsipp i forvaltningen at like saker skal behandles likt. Ensartet forvaltningspraksis er derfor en forutsetning for rettsikkerhet. Det er imidlertid viktig å være klar over at prinsippet om likebehandling ikke betyr likhet i tilbud og virkemidler. Likebehandling skal baseres på en vurdering av hvilke tiltak som er nødvendig for at den enkelte skal nå målet om arbeid og deltakelse. I praksis vil det aldri være slik at to saker er helt sammenlignbare, og når tilgang på tjenester og tiltak er basert på individuelle behov kan det være vanskelig å identifisere utilbørlig forskjellsbehandling. Dette understreker nødvendigheten av gode metoder og rutiner for arbeidsevnevurdering, slik at brukere sikres et riktig tilbud i forhold til sine muligheter og hindringer Personvern 15

16 Arbeidsevnevurderingen innebærer at en rekke personopplysninger innhentes og vurderes, også sensitive opplysninger. Det er derfor viktig at det ikke etterspørres/innhentes flere opplysninger enn de som er nødvendige for å belyse den enkelte brukerens arbeidsevne Kvalitet Rettssikkerhet forutsetter videre at det er forsvarlig kvalitet på de tjenester som ytes. Dette krever at de som utfører arbeidsevnevurderinger har nødvendig kompetanse; dvs. de kunnskaper, ferdigheter og holdninger som kan sikre at tjenesten ytes i samsvar med brukernes forventninger, og de kvalitetskrav NAV selv stiller. En standardisering av metoder og prosedyrer vil også kunne bidra til å sikre at arbeidsevnevurderinger gjennomføres systematisk, og i henhold til gitte kvalitetsmål. Det vises eksempelvis til Nasjonal strategi for kvalitetsforbedring i Sosial- og helsetjenesten ( ) og bedre skal det bli! der kvalitet defineres som tjenester som Er virkningsfulle Er trygge og sikre Involverer brukere og gir dem innflytelse Er samordnet og preget av kontinuitet Utnytter ressursene på en god måte Er tilgjengelige og rettferdig fordelt Brukermedvirkning Rettssikkerhet og kvalitet ivaretas også ved å gi rom for brukermedvirkning. God kvalitet forutsetter at brukerens erfaringer og synspunkter påvirker tjenestene, og brukermedvirkning er en rettighet nedfelt i lovverket og kan skje på ulike nivå; gjennom medvirkning i politikkutforming, påvirkning på systemnivå og på individnivå. Utformingen av tjenestetilbud og beslutninger knyttet til brukerens rettigheter må bygge på brukerens egne ønsker og behov. Brukermedvirkning på individnivå forutsetter at brukeren betraktes av hjelpeapparatet som en kompetent og myndig deltaker i egen prosess. Dette krever arbeidsformer som bidrar til å bevare brukerens mestringsevne og kontroll over egen situasjon Skjønnsutøvelse Brukere som møter barrierer for å kunne ta del i arbeidslivet eller en aktiv og meningsfylt tilværelse har behov for virkemidler som er målrettede og som setter disse i stand til å nå sine mål. Virkemidler som skal øke den enkeltes muligheter for arbeid eller deltakelse har to hoveddimensjoner; å kompensere for en redusert arbeidsevne, og å øke mulighetene til å benytte sin arbeidsevne. Virkemidlene må bygge på den enkeltes ressurser med utgangspunkt i kompetanse, interesser og ønsker, og samtidig ta hensyn til de barrierer den enkelte står overfor, enten det er av helsemessig, kulturell, sosial eller demografisk karakter. Virkemidlene må videre være rettet inn slik at de også tar hensyn til krav og forventninger som ligger i arbeidsmarkedet, på arbeidsplassen, i nærmiljøet eller i utdanningsmarkedet. 16

17 Dette innebærer at den bistand som tilbys den enkelte søker så langt det er mulig må være skreddersydd den enkeltes behov dette forutsetter bruk av skjønn. Skjønn kan knyttes til: Når fastlagte standarder/regler skal anvendes Når en i særlige tilfeller har frihet til å avvike fra slike standarder, og Når det må tas beslutninger på områder som verken kan eller bør forhåndsbestemmes i klare og entydige standarder / regler (Baldwin og Hawkins 1984) Det kan skilles mellom positivt og negativt skjønn (Goodin 1985). Positivt skjønn knyttes gjerne til profesjonenes autonomi til å komme fram til det som riktig i et gitt tilfelle, og omtales gjerne som faglig eller klinisk skjønn. Negativt skjønn knyttes derimot til den ramme gjerne lov- eller regelverk som definerer handlingsrommet i et gitt tilfelle. (Terum 2003) Skjønn er de konkrete avveininger en saksbehandler må foreta for å komme fram til en beslutning som møter brukerens behov innenfor de rammer og målsettinger som til enhver tid er gjeldende. Det er et forvaltningsmessig krav at våre beslutninger bygger på objektive fakta - om brukerens ressurser og barrierer og om omgivelsenes krav. Samtidig tilsier kravet til en reell brukermedvirkning at også brukerens egne vurderinger skal tillegges vekt. Gitt det store mangfoldet av krav, muligheter og barrierer vil man aldri kunne sikre at skjønnsbeslutninger til enhver tid er riktige. Derimot bør en sikte mot at skjønnsutøvelsen følger noen felles prinsipper og at vi så langt det er mulig har en felles forståelse for hva som påvirker skjønnet, hva som setter rammer for skjønnet og hvordan man sikrer at skjønnsbeslutningene i stor nok grad bygger på relevante opplysninger. Kvalitetssikringen av skjønnsutøvelsen ligger således ikke i resultatet (beslutningen), men prosessen fram mot resultatet. Dette betyr videre at prosessen fram mot beslutningen med fordel kan standardiseres, samtidig som sjablonmessige løsninger som standardiserer resultatet bør unngås disse vil nettopp begrense det skjønnsrommet lovgiver har gitt og som skal åpne for individuelle tilpasninger. Følgende prinsipper anses som relevante for skjønnsutøvelsen i NAV: - Lover og regler setter rammer for frihetsgraden i skjønnsutøvelsen. Uavhengig av frihetsgraden i det forvaltningsmessige skjønnet skal avgjørelsen alltid bygge på saklige og relevante hensyn. (Negativt avgrenset skjønn) - I den individuelle oppfølgingen av brukere i NAV kontoret vil også de ansatte måtte benytte seg av faglig skjønn for å komme fram til riktig bistand i et gitt tilfelle. (Positivt avgrenset skjønn.) - Behovsprinsippet skal være det styrende prinsippet i forvaltningen av NAVs virkemidler. Med utgangspunkt i den enkeltes ressurser og barrierer skal fordelingen av virkemidlene ha til mål å sette brukeren i stand til å nå sitt mål arbeid eller deltakelse. - Beslutninger skal bygge på objektive fakta og brukerens egenvurdering om brukerens ressurser og barrierer og om omgivelsenes krav og forventninger. Alle forhold som kan være vesentlige må være kjent før beslutningen fattes. Våre egne holdninger skal ikke påvirke beslutningene. - Det bør utvikles felles prinsipper/prosedyrer for hvordan skjønnet skal utøves, men felles prinsipper må aldri innebære at det lages standardløsninger for resultatet (verken lokalt eller nasjonalt). 17

18 - En klar brukermedvirkning er en forutsetning for å finne fram til individuelt tilpassede løsninger. Utfordringen ligger i at beslutningene skal forene brukerens ønsker og behov mot en optimal ressursutnyttelse. 18

19 3. Eksisterende metoder og verktøy 3.1. Eksisterende metoder og verktøy i Norge Etatene har over tid benyttet en rekke arbeidsmetoder i dialogen med respektive brukere for å kartlegge og vurdere tjenestebehov. Det foreligger et stort antall arbeidsmetoder og verktøy internt i etaten og i eksterne miljøer etaten samarbeider med. I kommunene har man tradisjonelt benyttet mange lokalt utarbeidete metoder/verktøy. IPLOS er et verktøy for dokumentasjon, rapportering og statistikk for kommunale og statlige myndigheter. ICF (International Classification of Functioning) har som hovedakser kroppsstrukturer, kroppsfunksjoner, aktiviteter, deltagelse og miljøfaktorer (Se vedlegg, kap. 7.2). I Aetat har man tradisjon for en kombinasjon av sentralt initierte arbeidsmetoder og verktøy og lokalt utviklede/tilpassede arbeidsmetoder. Etatens brukernære spesialtjenester benytter mange standardiserte hjelpemidler og testverktøy som har en vitenskapelig basis. Disse benyttes til å kartlegge individforhold innenfor ulike temaer slik som interesser, yrkesvalg, helse/psykisk helse, lese- og skrivevansker/dysleksi, evner, personlighet, hukommelse/innlæring/tenkning, smertetilstander, språk, syn og hørsel, nevropsykologi, funksjonskartlegging innenfor ulike områder, etc. Trygdeetatens arbeidsmetodikk for arbeidsgivers IA-funksjonsvurdering og funksjonsvurdering på sykmeldingsattest/legeerklæring er eksempler på nasjonale arbeidsmetoder i samarbeidet med etatseksterne aktører. Det som preger ovennevnte arbeidsmetoder/verktøy er at de ofte omhandler forhold knyttet til individet, og bidrar til å kartlegge/fokusere på barrierer hos den enkelte. I liten grad ivaretar de et dynamisk og relasjonelt individ- og omgivelsesperspektiv knyttet opp mot brukers mål. Bevissthet om nytteverdien av nasjonale verktøy har medført at Sosial- og helsedirektoratet og Aetat de senere år har utviklet egne sentrale verktøy for kartlegging og vurdering av arbeidsevne for bruk i kommunenes sosialtjenester (KIS) og i Aetats lokalkontorer. Begge arbeidsmetoder er nylig evaluert av henholdsvis Rambøl og ECON. Av evalueringsrapportene framgår det klare fordeler ved strukturerte felles/landsdekkende verktøy. Behovene som meldes fra et stort utvalg saksbehandlere og lokale ledere i etatene samstemmer mao i høy grad med signaler nedfelt i Stortingsmelding 9 når det gjelder behovet for en mer ensartet metodikk for behovsavklaring, kartlegging og arbeidsevnevurdering Erfaringer fra Danmark og Sverige I både Danmark og Sverige er det utviklet og implementert standardiserte kartleggings- og vurderingsmetoder for arbeidsevne. Vi har to av disse som særlig interessante fordi dette er metoder som har blitt gitt en sentral rolle i forvaltningen og som særlig har bidratt til å 19

20 nedtone et ensidig fokus på det medisinske aspektet i arbeidsevnen. Metodene har også et tydelig brukerfokus, de åpner for lokalt skjønn og de sikrer en systematisk og entydig dokumentasjon av vurderingene Arbejdsevnemetoden I forbindelse med innføring av førtidspensjonsreformen (2002)ble det innført en saksbehandlingsmetode til beskrivelse, utvikling og vurdering av borgerens arbeidsevne (arbejdsevnemetoden) i saker om attføring, fleksjobb og førtidspensjon. Det overordnede formålet med arbeidsevnemetoden er å sikre, at personer som har en arbeidsevne som muliggjør en tilknytning til arbeidsmarkedet, også reelt får mulighet for å bruke ressursene gjennom et arbeide. Formålet er også å sikre, at borgere, som ikke har mulighet for å anvende sin arbeidsevne, får innvilget førtidspensjon. Ved innføring av metoden ble det utarbeidet en forskrift: Bekendtgjørelse om beskrivelse, udvikling og vurdering af arbejdsevne LBK Nr.685 af 29/06/2005 (Se også vedlegg, kap. 7.5) SASSAM Försäkringskassan i Sverige har utviklet en metode som kalles SASSAM (Strukturerad Arbeidsmetodik för Sjukfallsutredning och SAMordnad rehabilitering). SASSAM er utviklet spesielt med tanke på rehabiliteringskartlegging, det vil si arbeidsrettet utredning, bedømming og planlegging. Arbeidsmetoden innbærer at både ressurser og hindre hos individet og omgivelsene skal kartlegges og analyseres. Det poengteres at den enkeltes medvirkning i kartleggingen er viktig. Hensikten er at SASSAM skal være en støtte for at man sammen med brukeren skal legge en plan for tilbakevending til arbeidslivet, enten med eller uten rehabilitering. (Se også vedlegg, kap. 7.6). 20

21 4. Ny modell for arbeidsevnevurderinger i NAV Basert på prinsippene i oppfølgingsstrategien foreslås en enhetlig og strukturert prosess for arbeidsevnevurderinger. Prosessen skal både ivareta en tydelig brukermedvirkning og ha et klart arbeidsrettet fokus. Prosessen skal videre understøtte utviklingen av en ny, felles IKTløsning for NAV-kontorene og tydelig definere de kompetansekrav som må stilles til utøvelsen av en kvalitativt god arbeidsevnevurdering. Bestilling Bruker presenterer sine ønsker/behov Hovedmål skisseres Kartlegging Ekstern Kartlegging Faktainnhenting Behovsvurdering Arbeidsevnevurdering Egenvurdering Ressursprofil Arbeidsevnevurdering Ordinær bistand Inngangsvilkår Planer Veiledning Modellen viser sammenhengen mellom de tre første oppfølgingsområdene i oppfølgingsstrategien og hvordan arbeidsevneområdet ivaretas gjennom oppfølgingsarbeidet. Bestilling Definisjon: Brukeren presenterer sitt behov og sine forventninger, for at NAV skal kunne iverksette de riktige tjenestene. Gjennom en dialog som fremmer respekt, medvirkning og innflytelse skal bestillingen utformes. I denne fasen etableres en felles forståelse for hva brukeren ønsker og hvilke krav og forventninger som stilles fra NAV. Det er et mål at man allerede i den initiale fasen bestemmer brukerens hovedmål; Beholde arbeid, skaffe arbeid eller øke deltakelse. Hovedmålet vil være til hjelp for å tilby en mer treffsikker videre bistand, blant annet gjennom at den påfølgende kartleggingen belyser relevante temaer. Hovedmålet er imidlertid ikke satt en gang for alle, og kan endres i løpet av prosessen. Kartlegging Definisjon: Brukers ressurser, muligheter og hindringer belyses i forhold til bestillingen. 21

22 I denne fasen innhentes alle grunnleggende opplysninger som antas å være relevante for å kunne belyse brukerens videre bistandsbehov. Basert på de innhentede opplysningene foretas en første behovsvurdering. Behovsvurderingen skal som et minimum fastslå om brukeren anses å kun han behov for ordinære tjenester fra NAV eller om brukeren vil kunne ha behov for mer omfattende bistand. Der det antas at brukeren vil kunne ha behov for mer omfattende bistand skal en arbeidsevnevurdering foretas.. Arbeidsevnevurdering Definisjon: Den enkeltes evne til å møte de krav som stilles i utførelsen av et arbeid eller deltakelse i dagliglivet vurderes. For de brukere som antas å kunne ha behov for mer omfattende bistand skal det gjennomføres en arbeidsevnevurdering. Arbeidsevnevurderingen forutsetter at brukeren gjennomfører en egenvurdering, enten sammen med veileder, eller gjennom en selvbetjeningsløsning supplert med veiledning. Basert på egenvurderingen og øvrige innhentede opplysninger, eventuelt både gjennom intern og ekstern kartlegging, utarbeides en ressursprofil som beskriver den enkeltes muligheter innefor et forhåndsdefinert sett av individ- og omgivelsesforhold. Ressursprofilen leder til en helhetlig arbeidsevnevurdering som beskriver den enkeltes muligheter i forhold til sine mål eller sin situasjon Overordnet modell For å sikre en entydig og målrettet prosedyre fram mot en arbeidsevnevurdering ser vi det som vesentlig at også de forutgående fasene er innrettet for å underbygge den avsluttende vurderingen. Prosedyren skal sikre at brukere som kan ha en nedsatt arbeidsevne blir tilbudt en helhetlig oppfølging, samtidig som det ikke benyttes mer ressurser enn nødvendig overfor brukere som anses å ville klare seg med universelle tjenester. Prosedyren må derfor først innebære en enkel vurdering av alle for å identifisere brukere som kan ha nedsatt arbeidsevne, deretter må den sikre at disse brukerne tilbys en tilstrekkelig bred kartlegging, både gjennom egenvurdering og ekstern kartlegging. Kartleggingen skal danne grunnlag for å foreta en helhetlig vurdering av brukerens ressurser og barrierer arbeidsevnen. Vi vil i det videre beskrive krav til følgende områder: 1) Faktainnhenting kartlegging gjennom dialog med brukeren, gjennom interne systemer og elektroniske grensesnitt 2) Behovsvurdering vurdering av om brukeren kan ha en nedsatt arbeidsevne. 3) Egenvurdering brukeren vurderer selv sine ressurser og barrierer i forhold til sine mål. 4) Ekstern kartlegging kartlegging av enkeltområder fra samarbeidende instanser, leverandører av tjenester m.fl. 5) Ressursprofil og arbeidsevnevurdering forholdet mellom ressurser, barrierer og krav vurderes enkeltvis og samlet. Enkelte av NAV kontorenes brukere vil ha behov for omfattende bistand som ikke gjelder arbeid/aktivitet. Det kan eksempelvis være personer som er i jobb men som har omfattende gjeldsproblematikk, eller pårørende til rusmiddelavhengige som ber NAV kontoret om bistand. I enkelte kommuner vil også barnevernstjenesten ligge til NAV kontoret. Personer som trenger bistand med problematikk som ikke gjelder arbeid/aktivitet skal ikke tilbys arbeidsevnevurderinger, men gis tilbud om annen oppfølging. 22