Rettsuvitenhet som grunnlag for tilleggsfrist etter foreldelsesloven 10 nr. 1

Transkript

1 Rettsuvitenhet som grunnlag for tilleggsfrist etter foreldelsesloven 10 nr. 1 Kandidatnummer: 613 Leveringsfrist: Antall ord:

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Oppgavens tema Rettskilder Sentrale hensyn Den videre fremstilling RETTSUVITENHET RETTSLIG KUNNSKAP SOM «NØDVENDIG KUNNSKAP» Innledning Betydningen av hvilken rettsregel uvitenheten knytter seg til Uvitenhet om foreldelsesreglene Uvitenhet om andre rettsregler Ulike typer rettsuvitenhet knyttet til samme rettsregel Uvitenhet om eksistensen av en rettsregel Uvitenhet om tolkningen av en rettsregel Grensen mellom faktisk og rettslig uvitenhet KUNNSKAPSVILKÅRET HVILKEN GRAD AV RETTSLIG KUNNSKAP SOM ER «NØDVENDIG» Innledning Sentrale hensyn Det generelle kunnskapskravet Hvorvidt kunnskapskravet skjerpes ved rettsuvitenhet Innledning Analyse av Rt Periscopus Kommentar til Rt Periscopus Etterfølgende rettspraksis i lys av Høyesteretts føringer Hvorvidt det er ulike kunnskapskrav for uvitenhet om henholdsvis eksistensen og tolkningen av en rettsregel AKTSOMHETSNORMEN NÅR FORDRINGSHAVER «BURDE SKAFFET SEG» RETTSLIG KUNNSKAP Innledning Den generelle aktsomhetsnormen Hvorvidt aktsomhetsnormen skjerpes ved rettsuvitenhet Momenter til aktsomhetsvurderingen ved rettsuvitenhet i

3 4.4.1 Innledning Kjennskap til de faktiske forhold Uvitenhet om eksistensen kontra tolkningen av en rettsregel Klarheten i rettstilstanden Rettsregelens tilgjengelighet herunder spesialregler kontra kjente regler Subjektive forhold hos fordringshaver Subjektive forhold hos skyldner AVSLUTTENDE BETRAKTNINGER Oppsummering Rettspolitiske bemerkninger REFERANSELISTE ii

4 1 Innledning 1.1 Oppgavens tema Tema for oppgaven er tilleggsfrist for foreldelse på grunnlag av rettsuvitenhet. At et krav foreldes, innebærer at fordringshaver taper sin rett til oppfyllelse av kravet, jf. foreldelsesloven («fl.») 24 nr. 1. Reglene om foreldelse beskytter skyldneren mot at gamle krav blir gjort gjeldende. Samtidig oppfordres fordringshaver til å gjøre sitt krav gjeldende innen rimelig tid. 1 Foreldelse av krav er lovregulert i lov om foreldelse av fordringer av 18. mai 1979 nr. 18. Begrepet «rettsuvitenhet» forstås i denne oppgaven synonymt med «rettsvillfarelse». For å avgjøre om et krav er foreldet, må det fastsettes når fristen for foreldelse startet, hvor lang fristen er, og når den ble avbrutt. Utgangspunktet er at alminnelige krav foreldes tre år etter at fordringshaveren tidligst har rett til å kreve oppfyllelse, jf. fl. 3 nr. 1, jf. 2. Fristutgangspunktet er objektivt bestemt, 2 og subjektive forhold hos fordringshaver eller skyldner vil dermed ikke ha betydning for friststarten. Dersom fordringshaver ikke kjenner til sitt krav, vil det som utgangspunkt fortsatt foreldes etter tre år. Foreldelsesinstituttet inneholder på bakgrunn av dette særskilte regler som skal komme fordringshaver til unnsetning, 3 og ta «brodden av de mer urimelige utslag 3 nr. 1 ville gi i visse situasjoner», se Rt , avsn. 44. Dersom fordringshaver ikke kunne gjøre sitt krav gjeldende fordi han ikke kjente til kravet, kan han innvilges en tilleggsfrist, og innen rimelig tid gjøre kravet gjeldende, jf. fl. 10 nr. 1. Tilleggsfristen er særlig aktuell for restitusjonskrav og skjulte mangler, og i sistnevnte tilfelle fungerer den nærmest som hovedregel. 4 Årsakene til at fordringshaver ikke visste om kravet kan være svært forskjellige. Noen ganger kan fordringshaver vite at han har et rettslig krav hvis et faktisk forhold inntreffer, men er ukjent med at forholdet har inntruffet. Andre ganger kan fordringshaver være klar over et faktisk forhold, men ikke at han på bakgrunn av dette har et rettslig krav. Dette benevnes som henholdsvis faktisk og rettslig uvitenhet. For eksempel vil det ikke hjelpe å vite at feil ved en eiendom man har kjøpt vil gi krav på økonomisk kompensasjon dersom man ikke vet at det foreligger feil ved eiendommen. På samme måte vil det ikke hjelpe å vite at det foreligger feil ved eiendommen dersom man ikke vet at det vil gi krav på økonomisk kompensasjon. I begge 1 Holmboe (1946) s Ot.prp. nr. 38 ( ) s Rt , avsn. 52, og Røed (2010) s Se Rt , avsn. 52, og Røed (2010) s

5 tilfeller foreligger det manglende kunnskap om kravet, grunnet henholdsvis faktisk og rettslig uvitenhet. Det følger av fl. 10 nr. 1 at dersom fordringshaveren ikke har gjort fordringen gjeldende fordi han manglet «nødvendig kunnskap» om «fordringen eller skyldneren», inntrer foreldelse tidligst 1 år etter den dag da fordringshaveren «fikk eller burde skaffet seg» slik kunnskap. Tilleggsfristen løper parallelt med den alminnelige fristen, 5 og får praktisk anvendelse dersom fordringshaver oppnår eller burde oppnådd nødvendig kunnskap om fordringen eller skyldneren når det er mindre enn ett år igjen av den alminnelige fristen, jf. fl. 2. Den maksimale forlengelsen av foreldelsesfristen er 10 år, jf. fl. 10 nr. 4 første punktum. Tilleggsfristen er videre ment som et motsvar til reduksjonen av den alminnelige fristen fra ti til tre år ved ikrafttredelsen av foreldelsesloven i Falkanger karakteriserer bestemmelsen som en godtroregel, og påpeker at tilleggsfristen starter å løpe den dagen fordringshaveren ikke lengre er aktsom uvitende om fordringen. 7 På grunnlag av bestemmelsens ordlyd oppstår det to spørsmål med hensyn til rettsuvitenhet som grunnlag for tilleggsfrist: i) hvilken rettslig kunnskap om fordringen eller skyldneren som var «nødvendig», og ii) på hvilket tidspunkt fordringshaver «fikk eller burde skaffet seg» slik rettslig kunnskap. Det er disse spørsmålene oppgaven skal behandle. 8 Hvorvidt rettsuvitenhet objektivt omfattes av bestemmelsen, kunne også vært et særskilt spørsmål, men det er sikker rett at dette er tilfellet, se nærmere under punkt Det klare utgangspunktet er at uvitenhet om rettslige forhold ikke skal frita. 9 Høyesterettspraksis viser som følge av dette at terskelen for å gi tilleggsfrist etter fl. 10 nr. 1 på grunnlag av rettsuvitenhet er svært høy. 10 Fordringshavers uvitenhet må dermed som utgangspunkt knyttes til faktiske forhold. Hvorvidt tilleggsfrist skal gis, vil videre bero på en skjønnsmessig vurdering i hvert enkelt tilfelle. Et hovedformål for oppgaven er derfor å oppstille noen generelle retningslinjer for hva som etter rettspraksis typisk må kreves for at rettsuvitenhet hos fordringshaver skal kunne tjene som grunnlag for tilleggsfrist. 5 Rt , s. 118, og Hagstrøm (2011) s Skag (2012) s Falkanger (1999) s Henholdsvis kap. 3 og 4. 9 Kjønstad (1983) s. 68 og Røed (2010) s Rt , Rt og Rt

6 Videre vil oppgaven forsøke å skille de ulike underproblemstillingene klart fra hverandre, ettersom bestemmelsen ofte har blitt behandlet som en helhetlig vurdering i rettspraksis, se Rt , avsn. 28. Avslutningsvis vil det drøftes hvorvidt adgangen til tilleggsfrist på grunnlag av rettsuvitenhet ivaretar hensynet til både fordringshaver og skyldner på bakgrunn av foreldelsesinstituttet som helhet. 1.2 Rettskilder Oppgavens tema skal behandles på bakgrunn av alminnelig juridisk metode ved lovtolkningsspørsmål. Det rettslige utgangspunktet er lov om foreldelse av fordringer av 18. mai 1979 nr. 18. Hverken ordlyd eller forarbeider gir klare svar for spørsmålene som reises i oppgaven. Rettspraksis vil derfor være en sentral rettskildefaktor. Dette skyldes ikke bare at de øvrige rettskildefaktorene gir få svar, men også at lovgiver for enkelte spørsmål bevisst har latt det være opp til rettspraksis å trekke de nærmere retningslinjene. 11 Det eksisterer imidlertid et begrenset antall dommer fra Høyesterett hvor rettsuvitenhet påberopes som grunnlag for tilleggsfrist. Det vil derfor være nødvendig å ta i betraktning dommer fra lagmannsretten. Disse avgjørelsene vil imidlertid som utgangspunkt ha en begrenset rettskildevekt, 12 unntatt tilfeller hvor avgjørelsen har dannet grunnlag for en bestemt praksis eller rettsoppfatning. 13 Videre inneholder fl. 9 nr. 1 en mer eller mindre tilsvarende regel som fl. 10 nr. 1, med den forskjell at den danner fristutgangspunktet for foreldelsesfristen for krav på skadeerstatning. Det følger av rettspraksis og juridisk teori at rettspraksis knyttet til fl. 9 nr. 1 også vil ha betydelig vekt som rettskildefaktor ved fastleggelsen av innholdet i fl. 10 nr Derfor vil oppgaven også benytte rettspraksis og juridisk teori fra fl. 9 nr. 1. Fl. 10 nr. 1 var ny ved vedtakelsen av foreldelsesloven av Den bygger delvis på den tidligere loven fra sine bestemmelser i 7, 9 og 19 (2) om blant annet svik og forsvunnet skyldner. 16 Fl. 9 nr. 1 bygger på sin side på den tidligere straffelovens ikrafttredelseslov («strl.ikrl.») 17 28, og er ment å ha samme innhold. 18 Selv om ordlyden i den gamle 11 Se f.eks. Ot.prp. nr. 38 ( ) s. 30 og Boe (2012) s Skoghøy (2002) s Kjønstad (1983) s. 103, Røed (2010) s , Hagstrøm (2011) s. 776, Kjørven m.fl. (2011) s. 185 og Rt , avsn Lov om Forældelse af Fordringer av 27. juli 1896 nr Røed (2010) s Straffelovens ikrafttredelseslov av 22. mai 1902 nr Ot.prp. nr. 38 ( ) s , Rt , s. 81, Rt , s. 1139, og Rt , avsn

7 loven krevde positiv kunnskap, ble det i rettspraksis innfortolket et aktsomhetskrav tilsvarende som i fl. 9 nr. 1 og 10 nr Det er uttalt både i forarbeider og rettspraksis at også rettspraksis og juridisk teori knyttet til de tidligere uvitenhetsbestemmelsene vil være relevant ved behandlingen av fl. 9 nr. 1 og 10 nr På bakgrunn av dette vil det i oppgaven benyttes rettspraksis og juridisk litteratur tidfestet både før og etter Endelig er foreldelsesloven en utpreget norsk lov, uten særlig innflytelse fra andre rettssystemer. Den har siden vedtakelsen i 1979 vært gjenstand for få endringer. Betydningen av rettsuvitenhet for foreldelse behandles videre ulikt i ulike rettssystemer. For en fullstendig behandling av oppgavens tema vil det derfor kunne være fruktbart å rette oppmerksomhet mot reguleringen av foreldelse i andre rettssystemer som ligger nært mot det norske. I Danmark ble foreldelsesloven gjenstand for en omfattende revisjon ved innføringen av den nye forældelsesloven 21 i De danske forarbeidene kan derfor være en nyttig kilde til inspirasjon. Det samme gjelder til en viss grad land som Sverige, Tyskland og Frankrike. Endelig tjener internasjonale modellkontrakter som UNIDROIT Principles («UNIDROIT»), Principles of European Contract Law («PECL») og Draft Common Frame of Referance («DCFR») som eksempler på internasjonale løsninger, som kan være aktuelle for norsk rett. Disse vil imidlertid ikke ha noen selvstendig vekt som rettskildefaktor. 1.3 Sentrale hensyn Tilleggsfristen er ment å verne fordringshaver i de tilfeller hvor han ikke kan klandres for at kravet ikke har blitt gjort gjeldende tidligere. En forutsetning for å oppstille en foreldelsesfrist overfor fordringshaver er at han får en rimelig mulighet til å gjøre kravet gjeldende. Rimelighetshensyn taler derfor for at fordringshavers krav ikke kan foreldes dersom han ikke er kjent med det. Foreldelsesreglene har videre som en av sine viktigste funksjoner å gi oppfordring til fordringshaver om å inndrive sitt krav. Dersom fordringshaver er ukjent med kravet, vil han ikke ha foranledning til å inndrive det, og foreldelsesreglene mister dermed sin funksjon som pressmiddel mot fordringshaver. 22 Dette taler for at foreldelse ikke burde inntre når fordrings- 19 Innst s. 20, Rt , s. 544, Ot.prp. nr. 38 ( ) s. 30, Matningsdal (1980) s og LB Se f.eks. Rt , s. 81, Ot.prp. nr. 38 ( ) s og Røed (2010) s Lov om forældelse af fordringer, LBK nr af 9. november DCFR s og Kjørven m.fl. (2011) s

8 haver ikke kjenner til kravet. Når han først er kjent med kravet, tilsier imidlertid hensynet til skyldneren at det må kreves at fordringshaveren handler raskt når han har fått den nødvendige kunnskap. 23 Det kan videre stilles spørsmål ved hvilke hensyn som tilsier at rettsuvitenhet skal kunne tjene som grunnlag for tilleggsfrist. Lovgiver står fritt til å bestemme hvorvidt rettsuvitenhet skal utelukkes som uvitenhetsgrunn, eksemplifisert ved rettstilstanden blant annet i tysk og fransk rett, hvor det i lovteksten spørres etter faktiske omstendigheter, se BGB 199 (1) og CC art Se også løsningene i PECL art. 14:301 (b), DCFR III 7:301 (b) og UNIDROIT art (1) hvor uvitenhetsgrunnen er «facts», og dermed utelukker rettsuvitenhet. 25 I et forsøk på å belyse hvorvidt rettsuvitenhet bør tjene som uvitenhetsgrunn etter fl. 10 nr. 1, vil det i det følgende pekes på noen av hensynene som gjør seg gjeldende ved rettsuvitenhet. Gjennomgangen vil basere seg på de hensyn som er anført i juridisk teori knyttet til rettsuvitenhet som uvitenhetsgrunn. 26 Det rettslige utgangspunktet er som nevnt at rettsuvitenhet ikke kan frita. Dette bygger hovedsakelig på effektivitetshensyn. 27 Hovedargumentet er at aksept av rettsuvitenhet kan undergrave effektiviteten til rettsreglene, da rettsreglene i slike tilfeller kun vil være bindende i den grad rettssubjektene selv føler seg bundet. Med hensyn til fl. 10 nr. 1, må det her oppstilles et skille mellom den regel som anvendes direkte og prejudisielle rettsforhold, se punkt 2.2. At argumentet må gjelde for den regel som direkte anvendes, er på bakgrunn av effektivitetshensynet klart. Av denne årsak kan ikke rettsuvitenhet om foreldelsesreglene aksepteres. Noe annet kan gjelde dersom uvitenheten knyttes til andre rettsregler. Falkanger argumenterer etter mitt syn fornuftig når han legger til grunn at effektivitetshensynet ikke nødvendigvis gjør seg gjeldende ved å godta rettsuvitenhet om andre rettsregler. 28 Dette fordi formålet med fl. 10 nr. 1 er å beskytte den aktsomt uvitende fordringshaver, og at aksept av rettsuvitenhet som uvitenhetsgrunn tvert imot vil bidra til å øke effektiviteten til bestemmelsen. For fordringshaveren vil den rettslige kunnskapen kunne være vel så viktig som den faktiske for å være i stand til å gjøre fordringen gjeldende. Når det er sagt, må det samtidig presiseres at hvorvidt 23 Ot.prp. nr. 38 ( ) s Bürgerliches Gesetzbuch og Code Civil. 25 UNIDROIT s Falkanger (1999) s , Kjørven m.fl. (2011) s og Skag (2012) s Falkanger (1999) s. 299 og Skag (2012) s Falkanger (1999) s

9 det skal tilkjennes tilleggsfrist i det enkelte tilfellet, selvsagt vil bero på om fordringshavers rettsuvitenhet kan anses som aktsom. Det er også tvilsomt hvorvidt rimelighetshensyn kan påberopes for å skille den rettslige uvitenheten fra den faktiske. Behovet for kunnskap om et krav beror både på faktisk og rettslig informasjon, og man er derfor like avhengig av begge typer kunnskap for å kjenne sitt krav. Samtidig forventes det likevel mer fra den enkelte hva gjelder kunnskap om de rettslige forhold. Derfor vil også den konkrete aktsomhetsvurderingen slå ulikt ut alt ettersom uvitenheten knytter seg til faktisk eller rettslig uvitenhet. 29 At det overhodet skal skilles, kan man imidlertid vanskelig begrunne i rimelighetshensyn. 30 Dette gjelder selv om adgangen til aktsom uvitenhet om rettslige forhold vil innebære en ytterligere usikkerhet for skyldneren. Videre er jeg enig med Falkanger som hevder at prevensjonshensyn ikke kan anføres som argument for å forskjellsbehandle faktisk og rettslig uvitenhet som uvitenhetsgrunn. 31 Selv om det å avskjære rettsuvitenhet som unnskyldningsgrunn vil fungere som en oppfordring til å gjøre seg kjent med rettsreglene, vil dette gjelde like mye for faktiske kunnskaper. Samtidig vil det ikke alltid være like enkelt å fremskaffe informasjon om den korrekte rettsregel, fordi mange rettsspørsmål er diffuse eller må avgjøres med skjønn. Det vil alltid kun være den aktsomme uvitenhet som kan danne grunnlag for tilleggsfrist. På denne måten vil man kunne kontrollere at rettssubjekter ikke bevisst holder seg uinformert. 32 Rettstekniske hensyn og hensynet til et riktig resultat i det konkrete tilfellet, taler også etter mitt syn for at det bør gis adgang til å vektlegge rettsuvitenhet ved anvendelse av tilleggsfristen. Dersom man kategorisk skal utelukke rettsuvitenhet, vil dette kunne medføre mindre rimelige resultater i det enkelte tilfellet. En slik utelukkelse vil videre åpne for en vanskelig grensedragning, i strid med målet om at foreldelsesreglene rettsteknisk skal gi «klare og forutsigbare løsninger», se Rt , side Bevistekniske forhold medfører at grensedragningen blir vanskeligere jo lengre tid som er gått. Selv om det åpnes for rettsuvitenhet, vil rettsanvenderen som nevnt alltid ha adgang til å foreta en skjønnsmessig helhetsvurdering av rettssubjektets aktsomhet. Falkanger argumenterer på bakgrunn av dette for at smidighetshensyn taler for å bedømme rettsuvitenhet likt som faktisk uvitenhet. 33 På denne måten vil ikke rettsanvenderens skjønnsmessige vurdering være slik 29 Punkt Falkanger (1999) s Ibid. s Ibid. s I.c. 6

10 bundet at det vil kunne hindre et rimelig resultat i det enkelte tilfellet. Fl. 10 nr. 1 skal nettopp ivareta de fordringshavere som rimelige grunner tilsier at fortsatt burde ha sitt krav i behold. En kategorisk utelukkelse av rettsuvitenhet som unnskyldningsgrunn vil kunne virke mot dette formålet. Prosessøkonomiske hensyn vil også gjøre seg gjeldende. Det er et grunnleggende formål bak reglene om foreldelse at de skal virke prosessbesparende fremfor prosesskapende. 34 Dersom man kategorisk velger å utestenge rettsuvitenhet, vil det på bakgrunn av den vanskelige grensedragningen mellom faktisk og rettslig uvitenhet kunne føre til en rekke tvister hvor tvistetemaet er hvilken type uvitenhet som foreligger. 35 I slike tilfeller vil man kunne komme i fare for å la utfallet av saken avgjøres av rent formelle fremfor reelle årsaker, og dermed risikere et uheldig resultat. Falkanger argumenterer i denne retning når han anfører at det uklare skillet mellom faktisk og rettslig uvitenhet i seg selv er et argument for å likestille uvitenhetsgrunnene i utgangspunktet. 36 Dette underbygges av rettspraksis, hvor Høyesterett ved flere anledninger synes å ha rettet størst oppmerksomhet mot et rimelig resultat, fremfor nøyaktig hvilken type uvitenhet som forelå, se punkt 2.4. Endelig er det anført i juridisk teori at utelukkelse av rettsuvitenhet som unnskyldningsgrunn kan stå i spenn med det grunnleggende utgangspunktet om at alle skal behandles likt etter loven. 37 Rettsuvitenhet oppstår som regel sjeldnere hos ressurssterke enn hos ressurssvake rettssubjekter, og avskjæring av rettsuvitenhet kan derfor gå urimelig hardt utover den alminnelige samfunnsborger. Mot dette kan det imidlertid anføres at det grunnleggende utgangspunktet fortsatt er at rettsuvitenhet ikke kan frita, og at enhver samfunnsborger plikter å kjenne til de rettsregler som regulerer ens egne plikter og rettigheter. 38 Gjennomgangen viser at det kan anføres flere gode argumenter for at rettsuvitenhet om andre rettsregler enn foreldelsesreglene i utgangspunktet burde likestilles med faktisk uvitenhet. Som oppgaven vil vise, kan både kunnskapsvilkåret og aktsomhetsnormen bidra til å redusere betenkelighetene ved å tillate rettsuvitenhet som uvitenhetsgrunn. Adgangen til å vektlegge rettsuvitenhet må også vurderes opp mot hele foreldelsesinstituttet, da det er lovgivers forutsetning at hensynet til både fordringshaver og skyldner skal ivaretas av foreldelsesreglene som helhet Kjørven m.fl. (2011) s Skag (2012) s Falkanger (1999) s Ibid. s Andenæs (1997) s Skag (2012) s

11 1.4 Den videre fremstilling Oppgaven skal i kapittel 2 gi en overordnet redegjørelse for rettsuvitenhet, herunder dens betydning som uvitenhetsgrunn etter fl. 10 nr. 1. Det er nødvendig å bringe klarhet i denne formen for uvitenhet for en presis behandling av temaet. I kapittel 3 rettes oppmerksomheten videre mot vilkåret om at kunnskapen må være «nødvendig». Kunnskapsvilkåret er sentralt for oppgavens tema, ettersom dette definerer friststarten for tilleggsfristen. Rettsuvitenhet må her behandles noe annerledes enn faktisk uvitenhet. Deretter skal kapittel 4 omhandle aktsomhetsnormen, nærmere bestemt spørsmålet om hvilket tidspunkt fordringshaveren «burde skaffet» seg nødvendig kunnskap. Spørsmålet er omfattende, og nok det mest praktiske ved tilleggsfristen. Aktsomhetsvurderingen ved rettsuvitenhet skiller seg også fra aktsomhetsvurderingen ved faktisk uvitenhet. Avslutningsvis vil kapittel 5 gi en oppsummering av temaet, og knytte noen betraktninger til hvorvidt dagens rettstilstand på en tilfredsstillende måte ivaretar hensynet til både fordringshaver og skyldner. 8

12 2 Rettsuvitenhet rettslig kunnskap som «nødvendig kunnskap» 2.1 Innledning Tidligere høyesterettsdommer Lund definerte i 1970 rettsuvitenhet 40 som uvitenhet «med hensyn til eksistens og innhold av de rettsregler som har betydning for ens rettigheter og forpliktelser». 41 Falkanger har videre utdypet at «villfarelse eller uvitenhet om en rettsregel vil enten skrive seg fra manglende kunnskap om en eller flere rettskildefaktorer eller om de rettskildeprinsippene som styrer anvendelsen av disse». 42 Det er derfor manglende kunnskap om enten rettskildefaktoren eller de rettskildeprinsippene som skal avgjøre hvordan rettskildefaktorene skal vektes mot hverandre, som fører til at rettssubjektet ikke slutter korrekt hvordan den eksakte rettsregelen er. Dette ble tydeliggjort i Rt , hvor førstvoterende ved omtalen av fordringshavernes rettsuvitenhet rettet oppmerksomhet mot «det totale rettskildebildet» og en «riktig forståelse av rettskildenes vekt» (avsn. 50). Rettsuvitenhet kan typisk deles i to kategorier; uvitenhet om henholdsvis eksistensen og tolkningen av rettsregelen. Motsetningen til rettsuvitenhet er faktisk uvitenhet. Dette avgrenses best negativt, til alle forhold som ikke er rettsregler. 43 Faktisk uvitenhet kan være uvitenhet om eksempelvis skader, feil, mangelfulle leveranser eller kunnskap om hendelsesforløp. Et eksempel er Rt , som gjaldt tilleggsfrist etter fl. 10 nr. 1 grunnet manglende kunnskap om rustskade på en bil. Skillet er imidlertid ofte uklart, og det finnes en rekke rettsavgjørelser som viser at domstolene ikke alltid klarer å skille mellom faktisk og rettslig uvitenhet, se punkt 2.4. Videre drøfter Kjørven m.fl. betydningen av det tradisjonelle strafferettslige skillet mellom rettsvillfarelse og situasjonsvillfarelse, som i dansk og svensk rett har blitt omtalt som egentlig og uegentlig rettsvillfarelse. 44 Det sentrale er at enkelte typer uvitenhet om prejudisielle rettsforhold har blitt ansett som faktisk uvitenhet, og dermed ført til andre rettsvirkninger. Med hensyn til fl. 10 nr. 1 vil dette innebære å skape et skille mellom uvitenhet om henholdsvis den rettsregel som stifter fordringen og andre rettsforhold av betydning for hvorvidt vilkårene i den aktuelle rettsregelen er oppfylt. Det kan vanskelig finnes rettslig grunnlag for 40 Lund benyttet begrepet «rettsvillfarelse». 41 Lund (1970) s Falkanger (1999) s I.c. 44 Kjørven m.fl. (2011) s

13 en slik kategorisering etter norsk rett, 45 og det henvises kun til diskusjon av dette skillet for foreldelse i dansk rett. 46 Endelig kan det gjøres en ytterligere nyansering for uvitenhet om «de normer som gjør handlingen rettsstridig». 47 Med dette menes for eksempel ulike ugyldighetsgrunner for forvaltningsvedtak, se til illustrasjon Rt I det følgende vil det først gjøres rede for betydningen av hvilken rettsregel uvitenheten knytter seg til (punkt 2.2). Deretter vil kapittelet behandle de ulike typene av rettsuvitenhet knyttet til samme rettsregel (punkt 2.3), før det til slutt vises til typetilfeller hvor grensen mellom faktisk og rettslig uvitenhet blir uklar (punkt 2.4). 2.2 Betydningen av hvilken rettsregel uvitenheten knytter seg til Uvitenhet om foreldelsesreglene Retten til å gjøre fordringen gjeldende etter tilleggsfristen opprettholdes så fremt det foreligger god tro gjennom fordringshavers aktsomme uvitenhet. Falkanger omtaler derfor tilleggsfristen som del av en gruppe «opprettholdelsesregler», fordi den beskytter en part som har innrettet seg etter at han ikke har hatt noen rettighet, til tross for at han har hatt det. 48 Uvitenhet om den godtroregel som anvendes vil generelt aldri stille den berettigede i en bedre posisjon enn en som var kjent med regelen. 49 Slik uvitenhet omtales av Falkanger som «umiddelbar rettsvillfarelse». 50 Dette bygger hovedsakelig på utgangspunktet om at loven er lik for alle, og at en forskjellsbehandling grunnet uvitenhet hos en part vil undergrave rettsreglenes effektivitet. 51 Uvitenhet om foreldelsesreglene vil på bakgrunn av det ovenstående aldri kunne tjene som grunnlag for tilleggsfrist etter fl. 10 nr Det er samtidig i juridisk teori anført ytterligere argumenter for dette standpunktet. Et av argumentene er at slik kunnskap ikke er «nødvendig 45 Ibid. s Betænkning nr. 1460, s. 139 flg., i lys av bla. UfR 1983 s. 1000H, UfR 1989 s. 45H og UfR 1998 s. 1095Ø. 47 Holmboe (1961) s Falkanger (1999) s Ibid. s Ibid. s Ibid. s Kjønstad (1983) s. 69, Hagstrøm (2011) s. 775 og Bergsåker (2015) s

14 kunnskap» om «fordringen eller skyldneren», og derfor utenfor bestemmelsens ordlyd. 53 Av samme årsak må manglende kunnskap om de prosessuelle reglene tilknyttet forfølgelse av kravet, utelukkes etter fl. 10 nr Uvitenhet om foreldelsesreglene vil heller ikke i seg selv hindre fordringshaver fra å avbryte foreldelsesfristen, og slik sett falle utenfor formålet til bestemmelsen Uvitenhet om andre rettsregler Uvitenhet om prejudisielle rettsforhold godtas tradisjonelt i større grad enn uvitenhet om den rettsregel som direkte anvendes. Det er for eksempel en forutsetning for hevd at pretendenten tror han er den rettmessige eier av eiendommen. Dersom han er i villfarelse om hvorvidt han er eier eller ikke, er det ikke dermed sagt at hevd er utelukket, se hevdslova 4 første ledd andre punktum. Falkanger omtaler slik uvitenhet som «middelbar rettsvillfarelse». 56 Selv om rettsuvitenhet om fordringen eller skyldneren ofte må knyttes direkte til det rettsgrunnlaget som stiftet fordringen, vil dette likevel med hensyn til fl. 10 nr. 1 etter min mening utgjøre et prejudisielt rettsforhold. Dette fordi fl. 10 nr. 1 er den rettsregel som direkte anvendes, mens rettsregelen som stifter fordringen kun vil være av betydning for hvorvidt vilkårene i fl. 10 nr. 1 er oppfylt. Siden godtroreglene bygger på en subjektiv oppfatning hos rettssubjektet, legger Falkanger til grunn at subjektive oppfatninger om rettsregler vil kunne være relevant. 57 Dette må imidlertid vurderes konkret for den enkelte godtroregel. På bakgrunn av rettspraksis er det i dag sikker rett at rettsuvitenhet om andre rettsregler enn foreldelsesreglene omfattes av begrepet «nødvendig kunnskap» i fl. 10 nr. 1, og dermed kan tjene som grunnlag for tilleggsfrist. 58 Det vil i det følgende kort redegjøres for det rettslige grunnlaget for denne oppfatningen. Ved tolkning av ordlyden i fl. 10 nr. 1 må det tas hensyn til at foreldelse er undergitt en «utpreget positivrettslig regulering», uten rom for mer «frirettslige overveielser om hva som vil være et praktisk eller hensiktsmessig utgangspunkt i det enkelte kontraktsforhold», jf. Rt , avsn. 44. Ordlyden «nødvendig kunnskap» taler imidlertid for at rettslige kunn- 53 Kjørven m.fl. (2011) s. 211 og Skag (2012) s Kjørven m.fl. (2011) s. 212 og LB Skag (2012) s Falkanger (1999) s Ibid. s Rt , Rt og Rt

15 skaper skal omfattes, ettersom rettslig kunnskap er nødvendig for å vite at det eksisterer en fordring. 59 Det kan i hvert fall på bakgrunn av ordlyden ikke utelukkes at rettslige kunnskaper omfattes, siden det ikke er en bestemt form for kunnskap som etterspørres, sml. tilsvarende i den danske forældelsesloven 3 stk. 2. Dette i motsetning til PECL, DCFR og UNIDROIT som nevnt i punkt 1.3. Forarbeidene gir ingen klar veiledning for spørsmålet, annet enn at rettsuvitenhet i hvert fall ikke direkte utelukkes. Det har siden 1950-tallet vært klart gjennom høyesterettspraksis at rettsuvitenhet kan tjene som en gyldig uvitenhetsgrunn for foreldelse. Dette ble for eksempel akseptert etter strl.ikrl. 28 i Rt (Bileksplosjonsdommen) og Rt (Varfjell/Stifjell-dommen). Rettsuvitenhet har senere blitt uttrykkelig anerkjent som uvitenhetsgrunn av Høyesterett også etter fl. 10 nr. 1 ved tre tilfeller, nemlig Rt (Tjenestepensjon), Rt (Sykepleierdommen) og Rt (Periscopus). Selv om det kun var i Rt at tilleggsfrist faktisk ble tilkjent etter fl. 10 nr. 1, fremkommer det klart av også de to sistnevnte rettsavgjørelser at rettsuvitenhet omfattes objektivt av vilkåret «nødvendig kunnskap». Høyesterett valgte i Rt riktignok først å stille spørsmål ved hvorvidt rettsuvitenhet var omfattet, men konkluderte med at det var omfattet. 60 At rettsuvitenhet kan tjene som grunnlag for tilleggsfrist, har også i lang tid vært lagt til grunn i juridisk teori Ulike typer rettsuvitenhet knyttet til samme rettsregel Uvitenhet om eksistensen av en rettsregel Den første typen rettsuvitenhet er uvitenhet om selve eksistensen av en rettsregel. 62 Man vet for eksempel ikke at det finnes en lovbestemmelse som gir rett til erstatning for en spesifikk skade eller at økning av den andre ektefellens særeie gir adgang til vederlagskrav. 63 Selve rettsregelen kan være lovfestet, ulovfestet eller fremgå på annen måte. Denne typen uvitenhet kjennetegnes ved at det overhodet ikke foreligger kjennskap til rettsregelen, slik at fordrings- 59 Slik også Skag (2012) s Rt , avsn. 28 flg. 61 Kjønstad (1983) s. 68, Falkanger (1999) s , Kjørven m.fl. (2011) s. 207 og Skag (2012) s Skag (2012) s Se f.eks. LF

16 haveren heller ikke har tatt stilling til tolkningen av den. Det foreligger dermed heller ingen oppfordring for fordringshaver til å foreta nærmere rettslige undersøkelser utover de indikasjoner som gis gjennom kjennskap til de faktiske forhold, se punkt Denne typen rettsuvitenhet forelå i Rt (Sykepleierdommen). Saken gjaldt krav mot en arbeidsgiver om innbetaling av arbeidsgiverandelen av pensjonspremien i Pensjonsordningen for sykepleiere ved et privat røntgeninstitutt. Spørsmålet for Høyesterett var blant annet hvorvidt hele eller deler av kravet var foreldet, og partene var uenige om tilleggsfristen i fl. 10 nr. 1 kom til anvendelse. Sykepleierne var informert av arbeidsgiver om at de ikke var innmeldt i pensjonsordningen, men de var ikke klar over at de etter gjeldende lovverk skulle ha vært det. Sykepleiernes rettsuvitenhet var knyttet til eksistensen av private røntgeninstitutters rett til lovbestemt pensjonsordning for sykepleiere, som fremgikk av sykepleierpensjonsloven 1 første ledd. 64 Høyesterett fant etter en konkret vurdering at tilleggsfrist ikke kunne gis. Andre eksempler er avgjørelsene inntatt i Rt og Rt Uvitenhet om tolkningen av en rettsregel Den andre typen rettsuvitenhet er uvitenhet om hva som er den korrekte tolkningen av en rettsregel. 65 Rettskildefaktorene gir bare fragmentariske holdepunkter for hvordan en rettsregel skal forstås. Lovteksten gir for eksempel bare uttrykk for rettsregelen med de begrensninger som ligger i språket og lovtekstens omfang. Ulovfestede rettsregler kan være vage og endre seg over tid. Det er først når man på bakgrunn av rettskildeprinsippene har tolket og harmonisert rettskildefaktorene mot hverandre, at man står igjen med en ferdig tolket rettsregel. Veien frem til den ferdig tolkede rettsregelen er ikke alltid like enkel, og noen ganger vil valgene som foretas i denne tolkningsprosessen føre til at man tolker regelen feil, og forblir uvitende om den korrekte rettsregelen. Dette er forståelig, all den tid det ikke kan forventes at en alminnelig borger skal kunne tolke seg frem ved hjelp av juridisk metode på lik linje som en jurist. I slike tilfeller vil imidlertid fordringshaveren ha en særskilt oppfordring til å søke bistand. Denne oppfordringen kan påvirke hvorvidt aktsomhetsnormen er overholdt. Denne typen rettsuvitenhet forelå i Rt (Periscopus). Saken gjaldt foreldelse av flere hotellselskapers krav om tilbakebetaling av for mye innbetalt merverdiavgift. Spørsmålet 64 Lov om pensjonsordning for sykepleiere av 22. juni 1962 nr Skag (2012) s

17 for Høyesterett var om det kunne gis tilleggsfrist etter fl. 10 nr. 1 på grunnlag av en uriktig forståelse av fradragsregelen i den tidligere merverdiavgiftsloven Førstvoterende klargjorde i avsnitt 37 at problemet i saken ikke var «manglende kunnskap om reglenes eksistens, men om den rettslig riktige forståelse» og at «[k]unnskapsmangelen knytter seg med andre ord til den riktige tolking av loven». Etter en helhetsvurdering fant flertallet at tilleggsfrist ikke skulle gis, og deler av kravet var derfor foreldet. Videre kan fordringshavers uvitenhet være knyttet til selve subsumsjonen. Dette ble i de danske forarbeidene oppstilt som en tredje type rettsuvitenhet, 67 men det er vanlig å kategorisere slik uvitenhet som uvitenhet om tolkningen av rettsregelen. Subsumsjonen er prosessen når man anvender en ferdig tolket rettsregel på faktum. Selv om man har de korrekte kunnskaper om både rettsregelen og faktum, kan det oppstå mangler ved selve anvendelsen som fører til uvitenhet om det korrekte resultatet i den aktuelle saken. Dette kan for eksempel skyldes at man ikke vet at rettsregelen får anvendelse i det konkrete tilfellet eller at man anvender rettsregelen på faktum på en feilaktig måte. 2.4 Grensen mellom faktisk og rettslig uvitenhet Skillet mellom faktisk og rettslig uvitenhet kan være vanskelig å trekke. Dette skyldes, som Høyesterett selv påpekte i Rt , at de har en «nær sammenheng» (avsn. 32). Skillet anses tilsvarende problematisk i de danske forarbeidene. 68 Det kan for eksempel problematiseres hvorvidt en enkeltstående avtale i det konkrete tilfellet skal anses som en rettskildefaktor eller som en del av faktum. Avtalen er kun bindende for partene, og kan derfor ikke likestilles med for eksempel lovregler, men vil likevel kunne ha like stor påvirkning på rettssubjektenes rettslige posisjon som en lovregel. 69 Det er også uklart hvordan kollektive avtaler, som for eksempel tariffavtaler, skal klassifiseres. De danske forarbeidene kan tolkes dithen at slike avtaler etter dansk rett ikke kan anses som «loven» og derfor ikke skal plasseres sammen med rettsregler. 70 Videre kan det i subsumsjonsprosessene være vanskelig å skille mellom fakta og juss. 71 Dette er elementer som 66 Lov om merverdiavgift av 19. juni 1969 nr Betænkning nr. 1460, s Betænkning nr. 1460, s Falkanger (1999) s Betænkning nr. 1460, s Falkanger (1999) s. 247 og Eckhoff (2001) s

18 ofte glir over i hverandre, særlig ved skjønnsmessige vurderinger, og det er derfor utfordrende å holde dem strengt fra hverandre. Høyesterett har ved en rekke anledninger vært uklare i sin kategorisering av rettssubjektets uvitenhet. Et av de tidligste eksemplene er Rt Spørsmålet for Høyesterett var blant annet hvorvidt et erstatningskrav fra pårørende etter at en mann hadde blitt overkjørt og drept av en ukjent motorvogn var foreldet. Det var uklart hvilken type uvitenhet mindretallet siktet til. Det kunne enten være rettsuvitenhet knyttet til ansvarsordningen for ukjente motorvogner eller faktisk uvitenhet om politiets henleggelse av saken. 72 Senere har skillet fremstått uklart i Rt , Rt og Rt Høyesterettsavgjørelsen inntatt i Rt (P-pilledom II), er ikke bare sentral i erstatningsretten, men også innenfor foreldelse. Saken gjaldt erstatning for hjernetrombose oppstått som en mulig følge av bruk av p-piller. Spørsmålet for Høyesterett var blant annet om kravet var foreldet etter fl. 9 nr. 1. Flertallet kom til at kravet ikke var foreldet på bakgrunn av fordringshavers uvitenhet. Det er imidlertid noe uklart hvilken type uvitenhet som ble vektlagt. De alternative innfallsvinklene var i) fordringshavers uvitenhet knyttet til den faktiske årsakssammenhengen mellom p-pillene og hjernetrombosen eller ii) fordringshavers uvitenhet knyttet til de rettslige kravene til årsakssammenheng. Avgjørelsen var klargjørende for både betingelseslæren og uvesentlighetslæren i erstatningsretten. 74 Eventuell uvitenhet om de rettslige kravene til årsakssammenheng kunne derfor være forståelig. Førstvoterende redegjorde først for fordringshavers manglende evne til å gjøre seg kjent med den faktiske årsakssammenhengen, men valgte ikke deretter å vurdere hvorvidt den faktiske uvitenheten oppfylte vilkårene i fl. 9 nr. 1. I stedet valgte førstvoterende å gå inn på det rettslige grunnlaget for aktsom rettsuvitenhet ved foreldelse, og knyttet heller vurderingen opp mot dette. Høyesterett påpekte også senere i Rt at den faktiske og rettslige uvitenheten ligger særlig nærme hverandre ved kravene til adekvat årsakssammenheng, se avsnitt 32. Skillet var videre uklart i Rt (Tjenestepensjon). Saken gjaldt krav om fordeling av midler i et premiefond opparbeidet under en privat tjenestepensjonsordning. Selv om Høyesterett fant det tvilsomt hvorvidt kravet var gjenstand for foreldelse, valgte retten likevel å redegjøre for hvorfor tilleggsfristen i fl. 10 nr. 1 uansett førte til at kravet ikke var foreldet. Disse uttalelsene må fortsatt anses som ratio decidendi, og ikke et obiter dictum, da Høyesterett 72 Falkanger (1999) s Ibid. s Se f.eks. Rt , avsn

19 bygde sitt resultat på fl. 10 nr. 1. Førstvoterende la til grunn at det kunne være «noe usikkert» om fordringshaverne hadde kjennskap til at det forelå et premiefond, og «om mulig manglende kunnskap på dette punkt skal bedømmes som en faktisk villfarelse eller en rettsvillfarelse» (side 393). Førstvoterende tok ikke uttrykkelig stilling til dette, fordi det etter rettens syn uansett var grunnlag for tilleggsfrist også på bakgrunn av rettsuvitenhet. 16

20 3 Kunnskapsvilkåret hvilken grad av rettslig kunnskap som er «nødvendig» 3.1 Innledning For at tilleggsfristen i fl. 10 nr. 1 skal starte å løpe, er det en forutsetning at fordringshaver har eller burde ha skaffet seg «nødvendig kunnskap» om fordringen eller skyldneren. Dette vilkåret markerer dermed friststarten for tilleggsfristen. Temaet for dette kapittelet er hvilken grad av rettslig kunnskap som er «nødvendig». Omformulert er spørsmålet hvilken kunnskap fordringshaver må ha om at kravet vil føre frem, også kalt prosedabiliteten til kravet. Innledningsvis vil det pekes på hvordan noen av hensynene tilknyttet kunnskapsvilkåret gjør seg ulikt gjeldende for henholdsvis faktisk og rettslig uvitenhet (punkt 3.2). Deretter vil det gjøres rede for det generelle utgangspunktet for kunnskapskravet (punkt 3.3), før det problematiseres hvorvidt det etter gjeldende rett gjelder et skjerpet kunnskapskrav ved rettsuvitenhet (punkt 3.4). Endelig vil det i punkt 3.5 drøftes hvorvidt det gjelder ulike kunnskapskrav for uvitenhet om henholdsvis eksistensen og tolkningen av en rettsregel. 3.2 Sentrale hensyn Kunnskapsvilkåret ivaretar hensynet til både fordringshaver og skyldner. Fordringshaver skal etter forarbeider og juridisk teori ha nok kunnskap til å foreta fristavbrytende skritt etter reglene i fl. 15 flg. 75 Når tilleggsfristen starter å løpe skal kravet være begrunnet, men heller ikke så sikkert at man vet det vil føre frem. Fordringshaver skal ifølge Høyesterett ha «slik kunnskap om de faktiske omstendigheter at det, hensett til rettskraftvirkningen av en dom i saken, er forsvarlig å gå til søksmål», se Rt , på side Rettskrafthensynet innebærer at fordringshaver ikke skal tvinges til premature søksmål og risikere å tape deler av kravet grunnet avgjørelsens rettskraft. Rettskraft innebærer at et krav er endelig avgjort. 76 En domsavsigelse vil få materiell rettskraft, jf. tvisteloven («tvl.») første ledd, og vil gjennom sin negative virkning stenge for senere søksmål basert på det samme påstandsgrunnlaget, jf. tvl tredje ledd. Dersom fordringshaver i etterkant av 75 Ot.prp. nr. 38 ( ) s. 62, Røed (2010) s , Kjørven m.fl. (2011) s. 189, Hagstrøm (2011) s. 775 og Bergsåker (2015) s Robberstad (2006) s Lov om mekling og rettergang i sivile tvister av 17. juni 2005 nr

21 en domsavsigelse kommer over ny informasjon i saken, vil han dermed i utgangspunktet være avskåret fra å gjøre denne gjeldende på ny overfor skyldneren. På bakgrunn av dette er det sentralt at kunnskapsvilkåret gir fordringshaver anledning til å sikre seg tilstrekkelig informasjon om fordringen før tilleggsfristen starter å løpe. Dette hensynet har blitt gjentatt en rekke ganger av Høyesterett, og i juridisk teori. 78 Det er samtidig en trend at hensynet gjør seg sterkest gjeldende i relasjon til fl. 9 nr. 1 om skadeerstatning. I Rt fremholdt førstvoterende, etter å ha gjennomgått blant annet rettskrafthensynet i forbindelse med fl. 9 nr. 1, at «de samme hensyn vil normalt ikke være til stede innenfor kontraktsretten og den ordinære formueretten» (avsn. 33). Det kan imidlertid stilles spørsmål ved dette, da rettskrafthensynet vil gjøre seg gjeldende også innenfor anvendelsesområdet til fl. 10 nr Selv om man i slike saker ikke vil finne for eksempel sykdomsforløp som utvikler seg gradvis og uforutsigbart, finnes det likevel flere typetilfeller hvor fordringshavers krav vil være uoversiktlig både ved stiftelsen av fordringen og i et lengre perspektiv. Det kan deretter stilles spørsmål ved hvorvidt rettskrafthensynet gjør seg gjeldende med samme styrke når fordringshavers uvitenhet knyttes til rettsregler. Høyesterett la i Rt til grunn at rettskrafthensynet ikke gjorde seg gjeldende med «samme tyngde», og da særlig ved den «karakter som vi står overfor i denne saken», som var uvitenhet om tolkningen av en rettsregel. 80 I juridisk teori er denne betraktningen av enkelte strukket enda lenger, og det har blitt stilt spørsmål ved hvorvidt rettskrafthensynet overhodet skal ha relevans når fordringshavers uvitenhet bygger på rettslige forhold. 81 Rettskrafthensynets svekkede vekt ved rettsuvitenhet skyldes i hovedsak rettens ulike ansvar for henholdsvis sakens opplysning og sakens rettslige resultat. Dette ansvaret vil slå ulikt ut overfor fordringshaveren, alt ettersom uvitenheten bygger på faktiske eller rettslige forhold. Det rettslige utgangspunktet er at retten har både rett og plikt til å anvende de gjeldende rettsregler på saksforholdet og sikre at saken får det korrekte rettslige utfall basert på partenes påstandsgrunnlag, jf. tvl jf første ledd. Høyesterett har flere ganger understreket betydningen av å komme til et materielt riktig resultat Rt , s. 1056, Rt , avsn. 39, Rt , avsn. 32, Kjørven m.fl. (2011) s og Hagstrøm (2011) s Kjørven m.fl. (2011) s Rt , avsn Kjørven m.fl. (2011) s Se f.eks. Rt , avsn. 39, og Rt , avsn

22 Retten har videre en materiell veiledningsplikt overfor partene, jf. tvl Veiledningsplikten går ut på at retten skal gi «veiledning som bidrar til at tvisten får en riktig avgjørelse ut fra de faktiske forhold og de aktuelle regler». 83 Retten kan ifølge forarbeidene ikke gi en part direkte råd om hvilke krav som må fremmes, hva påstanden bør gå ut på eller om hvilke rettsregler som bør påberopes. 84 Ved innføringen av tvisteloven i 2005 var det imidlertid et lovgiverformål at den materielle veiledningsplikten skulle utvides sammenlignet med tvistemålsloven. 85 Det er ifølge lovgiver meningen at retten skal kunne gi «slik veiledning eller orientering om rettsregler at parten gis et rimelig godt grunnlag for å innta standpunkter om hvilke prosesshandlinger vedkommende bør foreta». 86 Retten har på bakgrunn av dette adgang til å gjøre partene oppmerksom på rettslige eller faktiske spørsmål som kan ha betydning for saken. 87 I juridisk teori er det uttalt at retten er innrømmet «en betydelig frihet» med hensyn til sin veiledning. 88 Det må også være adgang for retten til å veilede om alternative prosessopplegg dersom det er nødvendig for å komme til en riktig avgjørelse. 89 Retten vil etter dette til en viss grad kunne avhjelpe mangler ved fordringshavers sak som følge av manglende kjennskap til rettsreglene. Dersom for eksempel fordringshaver anlegger søksmål på feil rettslig grunnlag eller unnlater å anføre subsidiære anførsler under rettssaken, vil dette kunne avhjelpes gjennom rettens veiledningsplikt. I dette henseende vil imidlertid uvitenhet knyttet til forståelsen av en rettsregel være enklere å korrigere enn uvitenhet knyttet til eksistensen av en rettsregel. Rettskrafthensynet vil i slike tilfeller ifølge Høyesterett som nevnt ovenfor ikke gjøre seg gjeldende med samme tyngde. Motsetningsvis vil ikke retten på samme måte kunne avhjelpe mangler ved det faktiske grunnlaget for fordringshavers krav. Hovedregelen er at det er partene som har ansvar for sakens opplysning, jf. tvl andre ledd. Som følge av dette er det i utgangspunktet ikke rettens oppgave å avhjelpe mangler ved påstandsgrunnlaget til fordringshaveren. Risikoen for at retten avsier en avgjørelse på et mangelfullt grunnlag i disfavør fordringshaveren, er på bakgrunn av dette større når fordringshavers uvitenhet knyttes til faktiske forhold enn den er ved uvitenhet om rettslige forhold. 83 Schei m.fl. (2013) s Ot.prp. nr. 51 ( ) s Lov om rettergangsmåten for tvistemål av 13. august 1915 nr. 6. Se Ot.prp. nr. 51 ( ) s Ot.prp. nr. 51 ( ) s Ibid. s Eldjarn (2016) s Ibid. s

23 Hensynet til avklaring gjør seg videre gjeldende. Dersom det stilles for strenge krav til den rettslige kunnskapen vil det i enkelte tilfeller føre til at fordringshaver kan vente svært lenge med å gjøre kravet gjeldende fordi rettstilstanden er usikker. Det vil i slike tilfeller ofte ikke være mulig å oppnå mer rettslige kunnskaper uten at kravet prøves for domstolene. Avviklingshensynet tilsier at fordringshaver i slike tilfeller må tvinges til å avbryte foreldelsesfristen og ikke kan vente til en tredjeperson har prøvd fordringen for domstolene. 90 Avviklingshensynet fikk betydning i Rt , ettersom det måtte vurderes hvorvidt fordringshaver fikk nødvendig kunnskap først etter at to andre fordringshavere i en lignende rettsposisjon hadde fått avklaring på sitt krav i Høyesterett, se Rt (Hunsbedtdommen) og Rt (Porthuset-dommen). Høyesterett kom til at dette ikke kunne godtas. Hensynet til avklaring tilsier at en fordringshaver ikke kan nyte godt av å avvente andres søksmål på denne måten. Dette underbygges av det grunnleggende utgangspunktet om at enhver part i utgangspunktet bærer risikoen for sin egen rettsoppfatning. Det ovenstående viser altså hvordan rettskrafthensynet har en svakere stilling ved rettslig uvitenhet, mens hensynet til avklaring står sterkere. Dette tilsier etter min mening at det burde gjelde et skjerpet kunnskapskrav ved rettsuvitenhet. Med dette menes at det burde kreves mindre kunnskap før vilkåret er oppfylt, slik at det blir tilsvarende strengere for fordringshaver siden tilleggsfristen starter å løpe på et tidligere tidspunkt. 3.3 Det generelle kunnskapskravet Ordlyden taler isolert for at «nødvendig kunnskap» kun er den kunnskapen som er nødvendig for å gjøre «fordringen gjeldende» mot skyldneren, for eksempel gjennom et påkrav. At kunnskapen må være «nødvendig» skal imidlertid som nevnt ifølge forarbeider og juridisk teori forstås som at fordringshaver må ha hatt den nødvendige kunnskap til å kunne avbryte foreldelsesfristen. Det har vokst frem ulike formuleringer av hvor omfattende eller presis fordringshavers kunnskap må være for at kravet om «nødvendig kunnskap» er oppfylt. I 1946 uttalte høyesterettsdommer Holmboe om strl.ikrl. 28 at det måtte være tilstrekkelig at skadelidende hadde tilstrekkelige opplysninger til å avgjøre at «der er inntrådt skade, og at der er rimelig grunn til å holde en eller flere bestemte personer ansvarlige for den, selv om han ennå ikke har tilstrekke- 90 Kjørven m.fl. (2011) s

24 lig materiale til å reise sak». 91 I Rt klargjorde Høyesterett at det måtte være tilstrekkelig at «skadelidte sitter inne med slike opplysninger at han tross uvisshet om hvilket utfall et søksmål vil få har rimelig grunn til å få ansvarsforholdet prøvet av domstolene» (side 749). I senere tid har Høyesterett lagt til grunn i Rt at det, «hensett til rettskraftvirkningen av en dom i saken, [må være] forsvarlig å gå til søksmål» (side 1056) 92 og i Rt (Vekterdommen) om fl. 10 nr. 1 at fordringshaver må ha så sikre opplysninger at han har «grunn til å reise erstatningssøksmål [ ] med utsikt til et positivt resultat» (avsn. 54). At det må være «utsikt til et positivt resultat», skal ifølge Høyesterett tolkes i lys av rettskrafthensynet, slik at det ikke er tilstrekkelig at det bare er en «mulighet for et positivt resultat», se Rt , side 592. Den siste avgjørelsen fra Høyesterett knyttet til fl. 10 nr. 1 er beslutningen HR U. Ankeutvalget viste til Rt og presiserte at kravet om «nødvendig kunnskap» var oppfylt når fordringshaver hadde eller burde hatt «så vidt sikre opplysninger at de [ ] hadde grunn til å reise [ ] søksmål [ ] med utsikt til et positivt resultat». Selv om avgjørelsen kun er en beslutning, kan den like fullt tas til inntekt for at Høyesterett stadfestet rettssetningen oppstilt i Rt På bakgrunn av det ovenstående er utgangspunktet for kunnskapsvurderingen hvorvidt fordringshaver har «grunn til å reise søksmål med utsikt til et positivt resultat», jf. HR U, jf. Rt Dette er imidlertid svært skjønnsmessig, og hva som er «nødvendig kunnskap» i det enkelte tilfellet må bero på en helhetsvurdering, se Rt , side Hvorvidt kunnskapskravet skjerpes ved rettsuvitenhet Innledning Formålet med dette delkapittelet er å undersøke hvor «omfattende, eller presis, kunnskapen om regelen må være for at man skal sies å ha oppnådd «nødvendig kunnskap» om denne». 93 Dersom det gjelder et strengere kunnskapskrav ved rettsuvitenhet, innebærer det at fordringshaver pålegges en større prosessrisiko. Hverken ordlyd eller forarbeider gir noen klare holdepunkter for dette spørsmålet. 91 Holmboe (1946) s Se også Rt , avsn Kjørven m.fl. (2011) s