Kjønnslemlesting. Metoderapport: Basert på innslag i NRK Dagsrevyen fra mars 2007 til november 2007

Transkript

1 Metoderapport: Kjønnslemlesting Basert på innslag i NRK Dagsrevyen fra mars 2007 til november 2007 Adresse: NRK Dagsrevyen Journalist: Tormod Strand Bjørnstjerne Bjørnsons Pl Oslo Mobil tlf

2 Innholdsfortegnelse 1. Ideen s Hva var den sentrale problemstillingen ved starten av prosjektet? s Innsnevring av problemstilling s Somalia-sporet s Motbakkene s De første sakene s Avreise Somalia s Somaliland; hva fant vi? s Konsekvenser s Press og trusler s Talles rapport s Oppsummering s Spesielle erfaringer s Arbeidstid og organisering s Vedlegg DVD med sakene CD med ukeslutt innslag Regjeringens strakstiltak Ottar Helleviks notat 2

3 1. Ideen Et tomt hode og blanke ark måtte fylles rett over nyttår Jeg brukte en dag til å bare sitte på biblioteket på NRK. Premisset for tenkingen var at det måtte være et prosjekt som berørte mange. Inspirert av gjennomslaget klasevåpen-prosjektet 1 fikk året før, var tanken å prøve og finne et prosjekt der det var mulig å drive journalistikk som fikk konsekvenser. Jeg tenkte det måtte være et tema som hadde i seg gode muligheter for å lage spennende tv; gode situasjoner, og skjebner seerne kunne identifisere seg med. Etter en dag på biblioteket bestemte jeg meg for temaet kjønnslemlesting. Det var ikke en veldig original ide. Men jeg mente det var en viktig sak. For meg stod det som et åpent spørsmål hvor stort omfang problemet hadde i Norge. TV2s dokumentarer for sju år siden satte saken på dagsorden med sine avsløringer av at religiøse ledere anbefalte jenter å bli omskåret. Men TV2 eller andre norske medier dokumenterte ikke omfanget av ulovlig omskjæring. Jeg tenkte at det er uholdbart for et rettssamfunn å ikke vite om jentebarn blir lemlestet i strid med norsk lov. Mistankene var sterke, men det var ingen som visste med sikkerhet at dette foregikk fortsatt. Etter Kadra- saken i 2000 hadde jeg følelsen av at dette var en sak som var i ferd med å gå i glemmeboka. Tanken min var å ha et åpent sinn; klarte jeg å dokumentere at dette skjedde, var det en viktig sak. Klarte jeg å dokumentere det motsatte, var det også viktig. 2. Hva var den sentrale problemstillingen ved starten av prosjektet? Problemstillingen var todelt; 1) finne ut om det foregår kjønnslemlesting i Norge. 2) finne ut om jentebarn blir tatt ut av Norge, for å lemlestes i hjemlandet eller andre land. Klarte jeg å dokumentere dette, ville det være første gang i Norge. Arbeidsmetodene i denne fasen var tradisjonelle; lese meg opp på emnet i form av rapporter og A- tekst. Bestille dokumenter fra offentlig postjournal, gjøre litteratur- søk for å få oversikt. Gjøre rollesøk på viktige kilder, for å se om de hadde rollekonflikter eller det motsatte. Skaffe oversikt over kildeuniverset; hvilke personer, organisasjoner, myndighetspersoner, og forskere satt inne med innsikt og kompetanse på feltet? Og i hvilken rekkefølge skulle jeg etablere et kildeforhold til disse? Strategien var å legge ut et stort garn, slik at jeg fikk en god oversikt over feltet før jeg snevret inn det journalistiske fokuset. På denne måten gikk det mye tid til å lese seg opp, ringe og snakke med mange mennesker. Men jeg vant på det på lang sikt, fordi jeg hadde det store overblikket. Kjønnslemlesting (heretter KLL) er en fellesbetegnelse på ulike typer og grader av inngrep hvor ytre kjønnsdeler fjernes helt eller delvis eller påføres annen varig skade, og som foretas av andre årsaker enn medisinsk nødvendig behandling. KLL er mest utbredt i 28 afrikanske land. I hovedsak foregår KLL i muslimske land. I Norge har vi store flyktninggrupper fra land der KLL er vanlig. Det gjelder Somalia, Eritrea, Etiopia, og Gambia. Ifølge SSB er det 7000 jenter mellom 0-19 år i Norge som er fra risikoland, dvs. land der KLL er utbredt. 2 Etniske somaliere er den raskest voksende flyktninggruppen i 1 Skup pris Hege storhaug, og Markussen/Olsen, Høgskolen i Oslo. 3

4 Norge, og i hjemlandet blir 96 prosent av jentebarn omskåret. 3 Dette var grunnen til at mitt fokus i økende grad var rettet mot somaliere i Norge. Hensikten med KLL er seksuell kontroll over jenter før ekteskap, dvs. å forsikre seg om at jenta ikke har sex før ekteskapet. I Norge og resten av Vest-Europa er KLL forbudt. Norge har fra hatt en lov mot KLL. Men til nå er ingen siktet, tiltalt eller dømt etter denne loven. Lesingen av litteratur, og research på telefon ga meg i starten et ikke helt entydig bilde. I Storbritannia indikerer undersøkelser at 50 prosent fortsetter med å lemleste jentebarn etter at de har flyttet til landet, men det empiriske grunnlaget i denne rapporten er svakt. 4 Ulike fagpersoner her hjemme som jeg hadde lange samtaler med- helsepersonell, barnevern, og forskere - mente at problemet var i ferd med å dø ut, og at så godt som ingen i Norge gjorde dette lenger. Disse fagpersonene baserte seg på hva de berørte gruppene selv sa. Samtidig ble jeg tidlig klar over i hvor begrenset grad man kunne stole på hva representanter for de berørte grupper sa. Det ligger i sakens natur at det sitter langt inne å innrømme at en fortsetter en tradisjon som er kriminalisert i Norge. Etter hvert kom jeg i kontakt med troverdige norsk-somaliske kilder som for det første fortalte om det utstrakte dobbeltspillet - at noen organisasjoner overfor norsk offentlighet er imot KLL - mens de internt i miljøene fortsatt forsvarer det. De samme kildene var samtidig overbevist om at KLL fortsatt var et utbredt problem i Norge Innsnevring av problemstilling Første del av problemstillingen var å undersøke om omskjæring ble utført her i Norge. Det gikk rykter, og aviser hadde skrevet om omreisende omskjærere i Norge. Det gikk også rykter om leger med afrikansk bakgrunn som på si drev med omskjæring. Jeg skaffet meg via fylkeslegen i Oslo liste over alle leger i Norge. Helt på måfå ringte jeg rundt til leger med navn som lød afrikanske; jeg sjekket også opp noen legenavn i denne kategorien som var registrert med legepraksis i andre nordiske land. Tanken min var at det er enklere å skjule sporene hvis inngrepet gjøres i et annet nordisk land. Dette arbeidet førte ikke fram til noe resultat. Men alt i alt konkluderte jeg med at hvis det foregikk omskjæring i Norge, så hadde det trolig et så lite omfang at jeg valgte å nedprioritere denne delen av arbeidet. Som en del av det å bygge opp kompetanse og kildenettverk var jeg med daværende statsråd Karita Bekkemellom, som besøkte en forstad til Paris for å se hvordan de gjennomførte helseundersøkelser av barn fra risikoland. 5 Dette var en svært nyttig tur når det gjelder kompetanse og kildenettverk. Før jeg går videre i rapporten, vil jeg ta opp en liten språklig debatt jeg hadde med meg selv og min sjef. Skulle vi i sakene jeg lagde kalle det omskjæring, eller kjønnslemlesting? Språklig gir de to begrepene helt forskjellige assosiasjoner. Omskjæring heller i retning av å ufarliggjøre, mens lemlesting leder oppmerksomheten mot at dette er kriminelt. I min omgang med kilder valgte jeg stort sett begrepet omskjæring, for ikke å støte kilder bort. Jo mer jeg jobbet med feltet, desto mer dekkende fant jeg selv begrepet kjønnslemlesting. Derfor brukte jeg stadig oftere det i sakene. 3 WHO statistikk. 4 Rapport, Female Circumcision Sak nr 1 og 2 i vedlegg nr 1. 4

5 Ulempen er at det støter bort de berørte gruppene, og det kan for meg som journalist bli vanskeligere å få kontakt fordi mange vil oppleve at ved å bruke begrepet lemlestelse tar vi standpunkt i saken, og henger ut foreldre som kriminelle. Også mange i helsebyråkratiet og forskning mener kjønnslemlesting er et galt begrep å bruke. Men Internasjonalt er det dette begrepet som brukes, også i den norske lovteksten Somalia-sporet Fokuset ble mer og mer rettet mot spørsmålet om norsk-somaliske jenter ble lemlestet i hjemlandet, eller et annet land utenfor Norges grenser. Den enkle men vanskelig gjennomførbare ideen var kort og godt å få tak i somaliske omskjærere som hadde omskåret norsksomaliske jenter. Ideen var enkel og selvfølgelig. Så enkel at det er rart så vidt jeg har brakt på det rene - at ingen europeiske journalister hadde gjort det før oss. Men det enkle er ofte også vanskelig, skulle det vise seg. Problemene tårnet seg opp, ettersom jeg forfulgte dette sporet; sikkerhet i et av verdens farligste land, hvordan komme i kontakt med omskjærere, troverdighet rundt svarene jeg fikk, osv. Det stod tidlig klart for meg at dette ville vi ikke klare alene. Jeg måtte finne en i det somaliske miljøet i Norge som var kompetent nok, villig nok, og troverdig nok til å hjelpe meg med research. Og som også - hvis researchen pekte i den retning - var villig til å reise sammen med meg til Somalia. Denne personen fant vi. Vedkommende er heretter kalt NN. Vi har valgt hele tiden å beskytte NNs identitet. NN har også fått politibeskyttelse på grunn av sitt arbeid for NRK. På et eller annet tidspunkt vil vi trolig fortelle hvem NN er, men av hensyn til NN og NN s familie og råd fra politiet venter vi med det. Beskyttelse av NN s navn er også grunnen til at denne rapporten på visse punkter ikke er så konkret som den ellers kunne vært. Vi innledet et samarbeid med NN i mars Målet var en reportasjetur til Somaliland 6 - den nordvestlige delen av Somalia der sikkerheten var på et akseptabelt nivå. Oppgaven til NN var å undersøke muligheten for å komme i kontakt og få gjort intervjuer med omskjærere som hadde erfaring med omskjæring av norsk-somaliske jenter Motbakkene Mens NN var i gang med sine undersøkelser, fortsatte jeg min research. Det viste seg raskt at dette var et felt hvor motbakkene var mange og lange. En ting var det lukkede norsk-somaliske miljøet. Men også fagekspertisen og det offentlige Norge var en vanskelig partner å jobbe med. Her er bare noen eksempler på det jeg prøvde på, uten å lykkes. - Osloskolene hadde hvert år oversikt over hvor mange med utenlandsk opprinnelse som ikke møtte opp ved skolestart. Samtidig gikk det fram av min research at skoleferien ofte var et tidspunkt da jenter var i fare for å bli tatt til hjemlandet for å bli omskåret - og for å unngå at det ble oppdaget i Norge så kunne jenter bli holdt lenger i hjemlandet enn lengden på skoleferien (fordi det tar tid å hele sårene etter lemlestingen). Tanken min var å finne ut hvor mange med somalisk bakgrunn som ikke var møtt fram til skolesart de siste årene - og om noen visste noe om hvor disse jentene var nå. Gjennom research hadde vi flere konkrete navn på norsk-somaliske jenter som ennå 6 Tidl. britisk Somaliland. Har et styre som krever uavhengighet fra resten av Somalia. Kravet om uavhengighet er ikke internasjonalt akseptert. 5

6 ikke var kommet tilbake etter skoleferie. Kontakt med utdanningsetaten i Oslo 7 ble etablert, men jeg fikk ikke noe hjelp til å finne svar på spørsmålet. - Et annet spor var å lage en spørreundersøkelse til norske fastleger, med spørsmål rundt KLL. Spørsmålene ville være omfang, hva de gjorde hvis de hadde mistanke, og hvordan de oppfattet den lovpålagte plikten til å avverge forestående lemlesting osv. 8 For å få gjort en slik undersøkelse som kunne gitt oss viktig informasjon, var jeg avhengig av å få låne adresseregisteret til den norske legeforening. Planen var å bruke Quest Back som verktøy for en slik undersøkelse. Men legeforeningen ville ikke være med på et slikt opplegg, uten at de ga noen fullgod forklaring på hvorfor. - I en rapport fra en forsker kom det fram at nyankomne somaliere var for KLL, sunna type. 9 I denne rapporten kom det også fram at norsk-somaliere som deltok i offentlig finansierte grupper for å bli bevisstgjort i kampen mot KLL, fikk penger fra det offentlige for å delta i disse gruppene. Jeg tenkte at det var betenkelig, noe også forskeren var inne på. Forskeren ble oppringt, og sa hun stilte opp på intervju. Men etter at min første sak 10 i prosjektet var sendt, fikk jeg e-post der forskeren sier hun trekker seg fra intervjuavtalen. Begrunnelsen var at somaliere har det tøft nok fra før i Norge, de trenger ikke flere negative oppslag. - Ullevål sykehus har en klinikk der kvinner som er omskåret, får hjelp til å åpnes igjen. Tidlig i prosjektet tenkte jeg at de ansatte her jo må vite om jentene som kommer for å åpnes, er født i Norge eller utlandet. Er de født i Norge, betyr jo det at omskjæringen de er utsatt for er ulovlig. (hvis den er foretatt før ). Men det viste seg at det ikke er hjemmel for å kjøre sitt pasientregister opp mot folkeregisteret, for å finne ut hvem av dem som er født i Norge. Taushetsplikten og personvern veier tyngre. - Allerede i mars 2007 prøvde jeg å få til intervjuavtale med den somaliske moskeen i Trondheimsveien i Oslo. Til tross for utallige purringer har det ennå ikke lykkes meg å få til en slik intervjuavtale, og det endte med at jeg høsten 2007 dro rett til moskeen uten avtale for å få noen i tale der. Jeg ble omringet av et titalls personer, som snakket opphisset på somalisk, og jeg ble ganske uvennlig bedt om å ha meg ut derfra, da de forstod at jeg var han fra NRK som hadde vært i Somalia De første sakene. Men tross motbakker hadde jeg nå researchet fram tre saker. Den første saken vi sendte var basert på bakgrunnssamtaler med politiet. To leger med afrikansk bakgrunn var i politiets søkelys fordi de hadde blitt oppsøkt av foreldre som ønsket å omskjære døtrene sine i Norge. Den ene av legene ble av politiet etterforsket med mistanke om brudd på plikten til å avverge KLL. Sak nr 2 var intervju med en somalisk helsearbeider med bakgrunn som jordmor, som jobbet mot KLL og som hadde gode kontakter i miljøet. 11 Hun mente at så mye som 50 prosent av de som bor 7 Halvparten av somalierne bor i Oslo. 8 Avvergeleseplikten,, dvs. at det er straffbart for offentlig ansatte og ikke prøve å avverge en forestående kjønnslemlesting. 9 Inngrep som fjerner deler av kjønnsorganet. Inngrepet fjerner vev fra klitoris og de indre kjønnsleppene. Hvor mye som fjernes og hvordan varierer. Med økende bruk av bedøvelse, er det mye som tyder på at mer vev fjernes, omskjærerne skjærer dypere. 10 Sak nr 3 i vedlegg nr1. 11 Sak nr 4 i vedlegg nr 1. 6

7 i Norge og som er fra risikoland, fortsetter med å omskjære døtrene sine etter ankomst til Norge. Denne saken ble vi innklaget til PFU for av tre helsearbeidere i Stavanger, den ene av dem med somalisk bakgrunn. PFU avviste klagen. PFU klagen var en forsmak på motstanden jeg skulle møte i det norsk-somaliske miljøet. Den neste saken var at nyankomne somaliere er positive til Sunna-omskæring. 12 Rett etter dette fikk jeg via Kirkens Nødhjelp tilgang til en film om KLL i Eritrea, der denne filmen hadde vært en medvirkende grunn til at landet nylig hadde innført forbud mot KLL. Jeg fikk ideen om å vise denne filmen til politikerne på Stortinget som skal ta stilling til forslaget om å innføre helseundersøkelser for å avdekke KLL i Norge. Filmen var så sterk at vi ikke brukte filmen i tv reportasjen, men tv er også virkingsfullt når du bare ser folks reaksjoner på det de ser. Derfor inviterte vi de to stortingskomiteene som skulle ta stilling til helseundersøkelser, til å se filmen i NRKs filmsal. Jeg skal innrømme at min samvittighet ikke var helt god, når det gjaldt hva stortingsrepresentantene nå ble utsatt for. Men jeg advarte om sterke scener på forhånd. Reaksjonene kom, og vi filmet. Reportasjen ble vist i Lørdagsrevyen Avreise Somalia NN hadde nå kommet lenger i sine undersøkelser, og vi var begge enige om at det var grunnlag for en tur til Somalia. NN har et nettverk i Somaliland, bestående av helsearbeidere. Det var dette nettverket NN nå utnyttet. Dette var helsearbeidere som jobbet på golvet, som hadde et tillitsforhold til NN, og som brant for kampen mot KLL. Dette var bra av flere grunner; Hvis vi hadde gjort det på den tradisjonelle måten, tatt kontakt med myndigheter høyere oppe i systemet, er det grunn til å tro at det ville gått politikk i det hele og at vi via slike kanaler ikke ville fått noen intervjuer med omskjærere som var relevante for oss. Det var ingen grunn til å tro at somalilands myndigheter hadde interesse av å bidra til å avdekke at jenter fra Europa ble omskåret i Somaliland. Planen var derfor å reise diskret inn, uten å ha noe kontakt med myndigheter, og i det stille gjøre vårt arbeid. Stille inn, stille ut. Og som sagt, å ta kontakt med lavt nok nivå i hierarkiet, slik at det ikke ble gjort politikk utav dette. I ettertid er nok denne strategien hovedårsaken til at vi lyktes så godt. Helt konkret hadde NN fått avtaler med helsearbeidere på golvet som skulle hjelpe oss med å komme i kontakt med omskjærere når vi kom ned. Før vi reiste ned hadde vi intervjuavtaler med noen omskjærere som hadde omskåret norsk-somaliske jenter. Vi ønsket også å være med på omskjæring, for å forstå og formidle hva dette var for noe. Et ledd i ligge lavt strategien var at det bare var NN og jeg som reiste, jeg tok med mitt lille kamera og ikke fotograf for å unngå mest mulig oppmerksomhet. Tanken var at som videojournalist 14 ville det også være lettere å komme i kontakt med kilder. En del tid før avreise ble brukt på research blant afrikanske NGOer for å få bekreftet fenomenet med europeiske jenter som ble tatt med hjem i sommerferien for å bli omskåret. På telefon fikk vi napp på flere, men når NRKs mann i Nairobi skulle gjøre TV intervjuet for meg, ble uttalelsene straks mer moderate og usikre. Så usikre at vi endte med å ikke bruke det. 12 Sak nr 6 i vedlegg n Sak nr 5 i vedlegg nr Jeg er kurset i NRK som VJ, det er NRKsk for Videojurnalist, dvs journalister som filmer og rediger selv. For meg er denne reportasjeturen et godt eksempel på hva VJer kan brukes til. 7

8 Når det gjelder sikkerhet er Somaliland i hovedsak et greit sted å reise, forutsatt at man har gjort grundige forberedelser. Det meste i Somalia er basert på klantilhørighet, og vår sikkerhet var garantert av ledere i NNs klan. Det stolte NN på, og jeg stolte på NN. Men vi var begge enige om å ligge lavt av sikkerhetshensyn når det gjaldt hva vi gjorde i Somaliland, vår reportasjevirksomhet kunne av mange oppfattes som et angrep på en viktig del av somalisk kultur, og derfor sette vår sikkerhet i fare. Dessuten gikk jo prosjektet ut på å avdekke kriminelle forhold; omskjæring av norsk-somaliske jenter. Derfor fjernet jeg f eks alle NRK merker på utstyret mitt før vi reiste. Dagen for avreise var kommet, og det hele startet på verst tenkelig måte. NN hadde tatt feil av avreisetid, og kom til Gardermoen 15 minutter før avgang. Men vi klarte via gode kontakter på Gardermoen å få overtalt personalet til å ta oss og bagasjen med. Det var på håret, og vi var fra nå av og ut turen enige om at vi hadde hver vår gud på vår side i dette prosjektet Somaliland; hva fant vi? Etter en flytur fra Djibouti til Somaliland i et uforglemmelig fly (det så ut som om det var tapet sammen av deler fra den lokale skraphandler) var vi i Somaliland. Med to bevæpnede livvakter kjørte vi bil rett fra hovedstaden Hargeisa til Boroma, en tre-fire timers tur like ved den etiopiske grensen. Her hadde vi avtaler med en helsearbeider og med omskjærere. Ifrah Osman Raigel jobber for Somali Red Cresent Society i Awdal fylke, i Somaliland. Hun bekreftet at mange europeiske jenter kommer til Boroma hver sommer for å omskjæres. Selv var hun øyenvitne til at en norsk-somalisk jente ble omskåret i På sykehuset i Boroma jobber det mange kvinner som ufaglærte jordmødre. På fritiden omskjærer sju av dem jenter. Den ene omskjæreren fortalte at hun denne sommeren har avtaler om omskjæring av jenter fra Europa. Hun har også tidligere omskåret en norsk-somalisk jente. En annen jordmor fortalte om en mor fra Norge, som bestilte omskjæring av sin datter som var over 18 år. De kom til Boroma fra en annen by i Somaliland, for å skjule for lokalmiljøet at datteren skulle omskjæres. Hadde omskjæringen skjedd i hjembyen, ville det raskt ryktes, også kanskje helt hjem til Norge med fare for at det kom norske myndigheter for øre. Dette forteller hvor bevisste norsk-somaliske foreldre kan være for å holde dette skjult. Gjennom NNs nettverk klarte vi også å få være med når jenter skulle omskjæres. Omskjæreren vi var med, hadde tidligere omskåret en norsk-somalisk jente. I alt var jeg med på omskjæring av fem jenter. Jeg slapp ikke inn i rommet under selve lemlestingen, men stod utenfor. Men mine medhjelpere hadde trådløs sendemikrofon på seg, slik at jeg fikk lyden av det som skjedde. Etterpå sørget jeg for nøyaktig å få rekonstruert alt som skjedde, av mine medhjelpere som var tilstede. Det å være tilstede ved lemlesting av små jentebarn- å stå rett utenfor døra og høre smerteskrikene uten å kunne gjøre noe - er vel det vanskeligste jeg har vært med på som journalist. På den ene siden var jeg lykkelig over å sikre meg stoff som jeg visste var viktig, samtidig var jeg rystet over det jeg hadde vært med på. Samme kveld lyttet jeg gjennom råstoffet der 8 år gamle Anissa blir lemlestet, og fikk en kraftig reaksjon den kvelden på det jeg hadde vært med på. Samtidig gjorde det meg ennå mer skjerpet og tent på oppgaven. Det var en tur med sterke inntrykk. Vi var på hjemmebesøk hos en 10 år gammel jente som ble omskåret for to år siden. Lillesøsteren titter fram bak en dør. Jeg spør den 10 år gamle jenta om hva hun tenker om at lillesøster også skal omskjæres. Hun ser bort på moren sin, og sier ganske tappert, - jeg håper hun slipper. Blikket hennes glemmer jeg aldri. 8

9 Deretter gikk turen til hovedstaden i Somaliland, Hargeisa. Vi hadde kontakter ved sykehuset i byen, der det jobbet ufaglærte jordmødre som på fritiden var omskjærere. Vi fikk hjelp av Safia Dualleh Farah til å samle omskjærere som hadde erfaring med norsk-somaliske jenter. Hun var myndighetenes representant overfor internasjonale NGOer i arbeidet mot KLL. Hargeisa er en mye større by, så vi regnet med å finne et større omfang her enn i Boroma. I to dager reiste Safia rundt for NRK for å finne omskjærere i Hargeisa som hadde omskåret norsk-somaliske jenter. På det største sykehuset i Hargeisa møtte vi 10 omskjærere som Safia hadde funnet. Vi intervjuet alle 10. Spørsmålene gikk på hvor mange fra Norge de hadde omskåret, type omskjæring, og når det hadde skjedd. Da jeg summerte opp anslagene de 10 omskjærerne ga, ble det til sammen 185 i løpet av tre år. Tallene de oppga var så store at jeg ba tolken min presisere at det var norske jenter vi spurte om- fra Norge - og ikke fra hele Europa. Jeg stilte også kontrollspørsmål, som fks; Har du omskåret flere fra Norge enn fra Storbritannia? Svaret var; flest fra Storbritannia. Det var et troverdig svar, fordi det bare i London bor over 80 tusen somaliere, da hadde det vært rart hvis hun likevel hadde omskåret flest fra Norge. 15 Jeg var overrasket over at de til sammen hadde omskåret så mange fra Norge, derfor brukte vi mye tid på å finne ut om det var noen misforståelser. Også i ettertid har vi brukt mye tid på å finne ut om omskjærerne snakket sant, og/eller husket feil. Via vårt nettverk samlet vi omskjærerne igjen i høst, for å spørre om svarene de ga var riktige. Omskjærerne bekrefter overfor NRKs medhjelper at de etter beste evne og hukommelse sa sannheten. En av omskjærerne er vi likevel usikre på om har overdrevet sine anslag. Men det rokker ikke ved det store bildet. I tillegg er det klart at det å intervjue noen retrospektivt om et slikt emne åpner opp for at svarene ikke er helt presise. Derfor har tallet 185 fra vår side hele tiden vært å se på som et løselig anslag, ikke en presis tallfesting. Ingen av omskjærerne fikk penger av NRK for å stille opp på intervju. Vår medhjelper fikk penger for tapt arbeidsfortjeneste, hun brukte minst to dager på å hjelpe oss. Når jeg ser hva hun i ettertid har gjennomgått, burde hun fått betalt dobbelt. Det var også viktig for oss at omskjærerne var klar over premisset for intervjuet, og i hvilken sammenheng dette skulle bli brukt. Vi prøvde også så godt som mulig å sikre oss at de forstod rekkevidden av det de sa. 16 Vi formidlet at det ikke var dem som gjorde noe kriminelt i norsk sammenheng, det var foreldrene som begikk kriminalitet ved å ta jentebarn til Somalia for å bli omskåret. Vi tok ekstra kontakt dagen etter intervjuet for å forvisse oss om at omskjærerne hadde fått formidlet dette under vårt møte. Vi valgte selv å anonymisere noen av omskjærerne, blant annet noen som fortalte at de hadde omskåret jenter fra Norge som var i deres familie. Grunnen var at vi var usikre på om de forstod rekkevidden av sine uttalelser, og at de kunne få problemer med sin familie i Norge. Alt i alt var det viktig å prøve å beskytte omskjærerne, og å unngå at det var dem som ble sett på som skurkene, derfor var formuleringene rundt dette i reportasjen gjennomtenkte og viktige. Disse presseetiske vurderingene ligger også bak at vi senere sa nei til å sende ut materialet fra Somalia på det europeiske kringkastingsnettet, EBU. Etter reportasjene var det stor etterspørsel etter reportasjene våre. Tysk, britisk og dansk tv (DR) ønsket å sende reportasjene. Men vi sa nei, fordi det ikke var avklart på forhånd med omskjærerne. For alt vi visste hadde noen av dem nær familie i disse landene, som kunne skape problemer for noen av dem, i verste fall sette dem i fare. Dermed mistet vi muligheten til å få et gjennomslag i europeiske medier, men presseetisk mener jeg det var helt riktig. 15 Ca i Norge med somalisk bakgrunn. 16 Vær varsom plakatens punkt 33, og

10 3. Konsekvenser Når jeg kom hjem fra Somalia, la redaksjonen et løp for hvordan vi skulle porsjonere ut stoffet. Dette ble gjort i en tre trinns rakett. Vi planla en nyhetssak i dagsrevyen fredag 22. juni, basert på intervjuet med de 10 omskjærerne. Deretter planla vi en sak i radioens Ukeslutt dagen etter, der jeg kunne fortelle litt mer om inntrykkene mine, og for å kunne traile reportasjen som kom dagen etter i magasindelen i søndagsrevyen der vi var med på omskjæring. Reaksjonene viser hvor sterkt medium TV er. Etter den første nyhetssaken, der jo selve nyheten om omfang av lemlesting av norsk - somaliske jenter lå, var det ikke så mange reaksjoner. 17 Det var først etter innslaget i Ukeslutt 18, og i Søndagsrevyen 19 dagen etter, at jeg forstod omfanget av gjennomslaget dette kunne komme til å få. Årsaken er enkel; det var gjennom Anissas skrik folk forstod hva KLL er for noe, gjennom henne klarte vi å gjøre en abstrakt problemstilling konkret for seere og lyttere. Dermed snakket vi til folks følelser, i tillegg til intellektet. Og når TV klarer det, er det et mektig medium. Med så stor påvirkningskraft setter det enda større krav til at mediet ikke misbrukes. Reaksjonene var voldsomme, på blogger og leserbrev virket det som om reportasjene hadde utløst et sinne og engasjement mot politikere som bare snakket og ikke gjorde noe med problemet. Noen rettet også sinnet mot meg. Hvorfor hadde jeg stått der og vært vitne til tortur, uten å gripe inn? Jeg ble intervjuet i P3s magasin Osenbanden og Dag og tid om den problemstillingen. Svaret mitt var at i den situasjonen, så ville det vært uforenlig med journalistrollen å prøve og gripe inn. Min viktigste jobb der og da var å se, høre, og rapportere etter beste evne. Aviser og resten av NRK fulgte opp med nyhetsvinkler og ledere i uken som fulgte. Og politikerne kom med utspill og forslag til løsninger. SVs Kristin Halvorsen kom blant annet på banen, og sa seg enig i forslaget om å innføre helseundersøkelser av jentebarn for å avdekke KLL. Noen dager etter innkalte tre statsråder til pressekonferanse, der de på bakgrunn av våre reportasjer lanserte en serie med hastetiltak. 20 Dette ble en av sommeren 2007s store mediesaker. Reaksjonen fra det somaliske miljøet var blandet. Jeg fikk flere telefoner fra norsk-somaliske kvinner som anonymt sa det var bra at dette endelig ble avdekket, og at jeg måtte jobbe videre. Fra flere hold kom det negative reaksjoner, nyheten var ikke mer enn et døgn gammel for ressurspersoner i det somaliske miljøet utrykte tvil rundt reportasjene, som Bashe Mousse i Ukeslutt-debatten, han mente omskjærerne trolig hadde snakket om europeiske jenter, ikke norske. Han ble grundig satt på plass i debatten med Saynab Mohamud, nyvalgt kommunestyrerepresentant for Venstre i Elverum og kjent fra TV2 programmene sju år tidligere der hun avslørte imamer sammen med Kadra Noor. Politiet i London fattet interesse for sakene våre, og tok kontakt for å få kopi. For politiet i London var våre saker en bekreftelse på det de hadde hatt mistanke om lenge; at somaliere i eksil i London fortsetter tradisjonen med omskjæring. Danmarks radio og The Times i London tok også kontakt med meg for å høre hvordan jeg hadde jobbet, og om jeg kunne hjelpe dem med å gjøre det samme, men da med fokus på danske og britiske jenter. 17 Sak nr 7 i vedlegg nr Vedlegg nr 2. cd fra ukeslutt. 19 Sak nr 8 i vedlegg nr Vedlegg nr 3. 10

11 Før sakene fra Somalia gikk på lufta, hadde vi tatt kontakt med politidistriktet der NN bodde. Vi ba politiet vurdere NNs sikkerhet, og holde et øye åpent etter at sakene var sendt. Vi har hele tiden holdt NNs identitet skjult, men i det somaliske miljøet er det mange som raskt skjønte hvem NN er. Rett etter de første sakene begynte telefonen til NN hjemme å ringe. Noen kvelder var det mange oppringninger, alle fra skjult nummer. Ingen sa noe, i flere av oppringningene var det somalisk musikk i bakgrunnen, åpenbart et tegn slik at NN skulle skjønne avsenderen. NN har også opplevd å bli frosset ut av flere somaliske miljøer NN tidligere har vært en viktig del av. Oppringninger var på et tidspunkt så mange at NN med familie tok inn på hotell, på råd fra politiet. NN har betalt en høy pris for sitt engasjement. For meg har NN alle kjennetegn på det som må kalles en varsler. Selv har jeg hatt en kontakt i politiet, men jeg og min familie har ikke opplevd noe som følge av dette prosjektet. For min familie har det likevel vært en trygghet å ha en direktekontakt i politiet Press og trusler En uke etter reportasjene fra Somalia gikk jeg ut i ferie. 19 juli fikk jeg telefon fra NN, om at vår medhjelper i Hargeisa, Safia Dualleh Farah, den samme dagen var blitt oppsøkt av to norsksomaliske kvinner. Ifølge Farah hadde spesielt den ene av dem vært truende og aggressiv, og sagt at hvis Farah ikke trakk tilbake uttalelsene sine til NRK, ville hun miste jobben. Hun ble også fortalt at det nå på grunn av reportasjene hadde blitt svært vanskelig for somaliere i Norge, og somaliere risikerte å bli kastet ut av Norge. Vi identifiserte den ene av de norsk-somaliske kvinnene, hun er leder i en norsk-somalisk organisasjon. Hun bekreftet at hun hadde møtt Farah, men benektet truslene. 21 Av presseetiske grunner valgte vi å ikke bruke navn på den norsksomaliske kvinnen eller organisasjonen. (Hun er en uprofesjonell kilde, hun ville ikke stille opp til intervju som hun ble tilbudt som tilsvar, vi vurderte det også dit hen at hun kanskje ikke helt så konsekvensen av å true NRKs kilde). Denne organisasjonen jobber i Norge mot KLL, og har også mottatt statstøtte for dette arbeidet. For oss var dette et eksempel på dobbeltmoral i deler av det somaliske miljøet når det gjelder KLL. Vi fulgte opp dagen etter med dette fokuset, der vi intervjuet Saynab Mohamud i Elverum. 22 Etter sommerferien gjenopptok jeg arbeidet med prosjektet og lagde flere saker, blant annet viste det seg at som en følge av våre saker hadde barnevernet i Oslo fått inn mange saker der det var mistanke om planlagt KLL. 23 Aldri før har barnevernet i Oslo fått inn så mange meldinger, som denne sommeren. Vi lagde flere saker, blant annet en om hvor lite kunnskap og kompetanse helsestasjonene til nå hadde hatt om KLL. Trolig ligger mye av forklaringen på at ingen er dømt for KLL i denne manglende kunnskapen og kompetansen Talles rapport I begynnelsen av oktober hadde TV2 en nyhetssak basert på en rapport fra sosialantropolog Aud Talle. Oppslaget i 21 nyhetene i TV2 og i en artikkel av samme journalist i Nettavisen, gikk på at NRK hadde skapt falsk alarm om omskjæring med sine reportasjer. 25 Talle hadde nemlig skrevet en rapport basert på intervju med 40 omskjærere i Hargeisa og Burao. Ingen av dem nevnte at de 21 Sak nr 10 i vedlegg nr Sak nr 11 i vedlegg nr Sak nr 12 i vedlegg nr Sak nr 12 i vedlegg nr TV2 og Nettavisen gjorde for øvrig ikke noe forsøk på å gi NRK tilsvar, et mulig brudd på tilsvarsretten fordi det er NRK som er den angrepne part. Tittelen Falsk alarm om omskjæring i nettavisen ser vi heller ikke at det er dekning for, jamfør vær varsom

12 hadde omskåret jenter fra Norge, og de hadde i liten grad omskåret jenter fra Europa. (125 jenter over en 20 års periode). 26 Det viste seg at disse intervjuene med omskjærere i Talles rapport var gjort etter at vi var i Somaliland. Vi var der i juni, ifølge Aud Talle ble hennes intervjuer gjort i juli, august. Talle har heller ikke selv vært i Somaliland, intervjuene ble satt bort til en somalisk NGO. Oppslaget i TV2, og Talles rapport som er finansiert av Sosial- og helsedirektoratet og lagt ut på deres hjemmeside noen dager etterpå, ga oss grunn til ettertanke. For det første ga det grunn til å se på om det var feil i vår journalistikk; hadde vi blitt lurt, eller hadde vi misforstått? Vi måtte rett og slett kvalitetssikre journalistikken vår. Vårt nettverk i Somaliland ble aktivisert, blant annet samlet vi omskjærerne igjen for å kontrollere opplysningene de hadde gitt. Vi ba også professor i statsvitenskap og metodeekspert Ottar Hellevik om å gå gjennom metodikken i Talles tapport, og vår journalistikk, for å vurdere årsaker til at resultatet ble så forskjellig. 27 I denne prosessen gjaldt det for meg å holde et åpent sinn, og ikke lukke meg fordi jeg var angrepet. På den måten ville jeg bli presset fra å være journalist, til å bli aktør og dermed gjøre min journalistikk mindre troverdig. Derfor gjaldt det å være åpen for at vi hadde gjort feil. Men vi fant ingenting i det vi hadde gjort som ga grunn til så forskjellige resultater. De viktigste funnene vi gjorde i kvalitetssikringsrunden var at omskjærerne i det store og hele stod på sitt, de hadde sagt sannheten. Og en grundig kildekritisk vurdering tilsa at det var vanskelig å se motivene for at omskjærerne og andre i vårt nettverk skulle ha ført oss bak lyset. Dermed var det Aud Talles rapport vi måtte gå nærmere etter i sømmene. Både i forskning og journalistikk er det en svakhet at den som har ansvaret ikke er tilstede for å observere og kontrollere utvelgelsen av objekter, og ikke minst selve intervjuene. Dette hadde Aud Talle satt bort, hun var ikke i Somaliland. Det åpner for muligheten for manipulasjon av data. Min første tanke var at det må ha vært en bevisst utsiling av omskjærere som hadde erfaring med europeiske og norske jenter, selv om Talle i rapporten skiver at omskjærerne var et tilfeldig utvalg. Det viser seg for eksempel at ingen av våre 10 omskjærere er med i Aud Talles tilfeldige utvalg. 28 Rart, når det ifølge Talle ikke er mer enn omskjærere i Hargeisa. Vårt nettverk i Somaliland ble satt til å undersøke mer rundt Talles rapport. Omskjærere i Hargeisa fortalte at våre reportasjer ikke hadde blitt tatt godt i mot av myndigheter i Somaliland. Et slikt fokus - at Hargeisa var et senter for omskjæring av europeiske jenter - ville kunne skade forholdet til europeiske land, blant dem Norge. Somaliland kjemper en innbitt kamp for internasjonal anerkjennelse, og et slikt fokus kunne skade denne prosessen. Dette er noe av bakteppet for et stort møte som omskjærere i Hargeisa ble innkalt til i etterkant av våre reportasjer. Omskjærere forteller at det var om lag 40 omskjærere tilstede. Møtet var i regi av myndighetene i Somaliland. Omskjærerne ble fortalt på dette møtet at de ikke skulle snakke om at de omskar europeiske jenter. Noen av omskjærerne ble fortalt at de risikerte fengsel, hvis de fortale om dette. Våre kilder var omskjærere som var til stede på dette møtet, som ble holdt i juli. Oppsummert; Omskjærere i Hargeisa var slik vi ser det presset til taushet; Rett i etterkant blir omtrent det samme utvalget omskjærere som var på det store møtet i Hargeisa intervjuet i Aud Talles prosjekt. Og de sier så godt som ingenting om europeiske jenter, og ingenting om norske jenter. Forklaringen, mener vi, er presset og truslene de fikk rett i forkant. 26 Rapport pr. 1/10-07: Kvinnelig omskjæring i eksil 27 Vedlegg nr Tlf. samtale med den ansvarlige i den somaliske NGOen som har gjort intervjuene for Aud Talle. 12

13 Vi fikk intervju med to av omskjærerne som var på møtet, der truslene og presset ble framsatt. De var livredde. De fortalte at det på møtet hadde vært to kvinner fra Norge. Vi sendte på mail bilde av kvinnen som oppsøkte NRKs kilde, og truet henne. Hun er leder av en norsk somalisk organisasjon. De to omskjærerne bekreftet at kvinnen på bildet, er identisk med den ene av de to norsk-somaliske kvinnene som var tilstede på møtet. Kvinnen vi sendte bilde av, intervjuet omskjærerne. Press og trusler i etterkant av våre reportasjer mot omskjærere i Hargeisa, fra myndighetene i Somaliland i samarbeid med en leder i en norsk-somalisk organisasjon, er trolig forklaringen på at omskjærere i Aud Talles rapport ikke nevner norske og nesten ingen europeiske jenter. 29 Etter noen grundige runder på huset, med gode kolleger som jeg ba om å være djevelens advokater mot meg, publiserte vi saken. Tilsvar ble gitt Talle, Helsedirektoratet, og lederen for den norsksomaliske organisasjonen. Sistnevnte ønsket ikke å gi noe tilsvar. Vi valgte å beskytte hennes identitet også denne gangen, fordi hun er en uprofesjonell kilde som ville blitt svært hardt rammet hvis vi hadde publiserte navn. Hennes reaksjon på innholdet i reportasjen var også av en slik karakter at vi valgte å beskytte henne. For å unngå spekulasjoner og påstander om sitatfusk og uredelig klipping av intervju, la vi ut på nettet en fullstendig versjon av hele intervjuet med de to omskjærerne som var tilstede på møtet i Hargeisa. Det viser hvor viktig nettet er når det gjelder å redegjøre for den journalistiske prosessen i kontroversielle saker. 30 Hva så med vår egen kildekritikk i denne reportasjen? Det er en vanskelig situasjon å sitte i Norge, og drive journalistikk via medhjelpere i et av verdens mest korrupte og fattige land, med delvis totalitære myndigheter på toppen. Det er absolutt en fare for å bli lurt når en ikke selv er tilstede. (jamfør Aud Talls forskning). Vi prøvde å eliminere mest mulig av disse kildeproblemene med å bruke vårt nettverk som vi stolte på. Vi gjorde også et annet grep, for å være sikrere; vi brakte en person som NN står i et nært personlig forhold til, inn til Hargeisa for å overvåke og være med på arbeidet med å finne omskjærere. Denne personen snakket også med omskjærerne, og gjorde opp sin egen vurdering av deres troverdighet. For hva var det vi risikerte? De som kalte seg omskjærere i vårt intervju kunne være tilfeldige kvinner som våre medhjelpere fant på gata. De kan ha blitt betalt penger for å stille opp. Eller de kan ha vært omskjærere, men historien om møtet kan ha vært oppkonstruert. Problemet med disse motforestillingene var at vi ikke klarte å se de motivene fra våre medhjelpere i å føre oss bak lyset på denne måten. Det var for å redusere slike fallgruver vi brukte en som kunne være vårt tredje øye i denne situasjonen. For ideelt sett burde vi reist ned selv, for andre gang. Det tillot ikke økonomien. I tillegg til dette brukte jeg også etniske nordmenn med fagkunnskap til somalisk kultur, som jeg gikk gjennom saken og de kildekritiske vurderingene med. Klanmotsetninger er det mye av i det norsk-somaliske miljøet, og vi prøvde også å se om slike motsetninger kunne ha påvirket våre kilder Oppsummering og konsekvenser 29 Sak nr 15 i vedlegg nr Vi publiserte også hele intervjuet i oversatt form med de 10 omskjærerne på nettet. 13

14 Gjennom en serie reportasjer klarte vi for alvor å sette KLL på dagsorden. Dette er de viktigste sakene i prosjektet; *Vi fortalte om at tre leger blitt kontaktet av foreldre som ønsket å omskjære døtrene sine, i Norge. Bare en av disse varslet myndighetene, slik de er pålagt å gjøre. Dette indikerer at det er et informasjonstomrom blant de berørte gruppene i Norge når det gjelder norsk lovverk. *Halvparten av alle foreldre som kommer fra land der omskjæring er vanlig, fortsetter denne praksisen i Norge. Det mener en norsk-somalisk helsearbeider, utdannet jordmor i Somalia, og med gode kontakter i norske innvandrermiljøer. 50 prosent sender jentene til hjemlandet for omskjæring, mener hun. *Nyankomne somaliske kvinner som kommer til Norge har sterk tro på å kjønnslemleste sine egne døtre. Det nye er at religiøse begrunnelser dominerer. * 10 omskjærere i Somalia forteller at de til sammen har omskåret 185 norsk-somaliske jenter. Dette er første gang at omskjærere i Somalia bekrefter at de omskjærer europeiske jenter. De fleste ble omskåret de tre siste årene. *NRK er med på omskjæring av åtte år gamle Anissa i Booroma. Gjennom denne reportasjen klarer vi å vekke norsk offentlighet, og vise ha kjønnslemlesting er for noe. *NRKs kilde og medhjelper i Somalia som varslet om omskjæring av norsk-somaliske jenter mottok trusler fra norsk-somalisk organisasjon. Det forteller noe om dobbeltmoralen i deler av det norsk-somaliske miljøet når det gjelder bekjemping av KLL. *Ansatte på helsestasjoner i Oslo kan så lite om omskjæring, at de ikke klarer å avdekke foreldre som ønsker å omskjære sine barn, viser rapport. Dette er trolig noe av forklaringen på at ingen foreldre er dømt for KLL i Norge. *Press og trusler ligger bak en rapport om omskjæring finansiert av sosial- og helsedirektoratet. Omskjærere forteller at de er presset til å holde munn om omskjæring av europeiske jenter av somalilands myndigheter, i samarbeid med en norsk-somalisk organisasjon. 4. Spesielle erfaringer Dette har vært et prosjekt der kildekritikk har vært sentralt. Det å utøve god kildekritikk på egen journalistikk når du blir angrepet er en vanskelig øvelse, spesielt når du er alene i prosjektet. Derfor har jeg vært helt avhengig av gode kolleger som tør å utfordre meg, og å være djevelens advokat i begrepets ytterste forstand. Sikkerhetsmessig er Somaliland den beste delen av Somalia. Vi reiste under beskyttelse av en av de store klanene, og med to bevæpnede soldlater. Men oppdragets natur gjorde at vi var på vakt. Vi skulle tross alt avdekke kriminell virksomhet. Derfor reiste vi så diskret som mulig. Jeg filmet selv, med lite kamera for ikke å bli lagt merke til. Vi fortalte ikke til noen andre enn kilder hva vi gjorde i Somaliland, hvis noen spurte fortalte jeg at jeg jobbet i en bistandsorganisasjon. Sikkerhetshensyn er også grunnen til at vi ikke tok kontakt med offisielle myndigheter, for å høre deres erfaring med KLL av europeiske jenter. Hadde vi fortalt hva oppdraget var, og ikke minst hva vi hadde funnet ut, ville vi satt oss selv sikkerhetsmessig i en vanskeligere situasjon. Og våre kilder ville kunne ha blitt forsøkt oppsøkt, og påvirket i forkant. 14

15 For meg er dette det mentalt tøffeste jeg har vært med på. Det å overvære lemlesting av barn har satt varige spor, jeg er selv småbarnsfar. Det å komme i en så unik posisjon slik at jeg kan rapportere og formidle hva dette dreier seg om, gir selvfølgelig en stor faglig tilfredshet. Men samtidig ga det meg en enorm følelse av avmakt i situasjonen. Det å være vitne til tortur, uten å gripe inn gjorde noe med meg. Når jeg kom hjem, var fokuset på å redigere sakene fra Somalia. Men etter at den jobben var gjort sank jeg ned i et mentalt dalsøkk, som jeg trengte profesjonell hjelp til komme opp av. En psykolog tilknyttet NRK hjalp meg å sette ting på plass, og gi meg det rette perspektivet. Jeg hadde blant annet problemer med å forsone meg med blogger på nettet, som angrep meg for å ha gasset meg i skrikene til Anissa, for å ha gjort underholdning av lemlesting. I ettertid ser jeg at det er en interessant diskusjon; hvor går grensen for hva du som reporter kan være med på uten å gripe inn? Hva skal til for å bryte ut av den observerende journalistrollen, og handle som et vanlig medmenneske? Jeg mener jeg ikke var i nærheten av denne grensen i min situasjon, av sikkerhetsmessige eller praktiske grunner kunne jeg ikke gjort noe for å hindre omskjæring i de situasjonene vi var i. Men det har gitt meg noe å tenke på. 5. Arbeidstid og organisering Fra april til og med juni var det dette prosjektet som tok det meste av tiden. Etter sommerferien har det også vært intens jobbing, men ikke så mye som før sommeren. Men det har vært et prosjekt som har vært krevende mentalt, og det har ligget og duvet i bevisstheten hele tiden. Et dag og natt prosjekt, der tankene surrer kontinuerlig. Det har også vært et prosjekt der jobbingen jeg har lagt ned, ikke har gitt seg uttelling i så mange saker som jeg skulle ønsket. Forklaringen er motstand i miljøene, også i norske fagmiljøer, i å få løftet på steinene. Så det har vært mange motbakker, som har gjort det tungt å jobbe. Men jeg har fått den tiden jeg har trengt av mine sjefer, som har vært veldig positive til arbeidet hele veien. Jeg har jobbet alene med prosjektet, noe som gjør at jeg av og til har savnet å kaste ball med en som sitter inne med like mye kunnskap og kompetanse på feltet som meg. Hadde jeg visst hvor langvarig og vanskelig dette kom til å bli, hadde jeg nok prøvd å få med meg en kollega på prosjektet. Oslo, 12. januar Tormod Strand 15

16 16